I denne meldingen til Stortinget redegjør regjeringen
for ulike tiltak som bidrar til å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap. Det er et mål for regjeringen at befolkningen skal
oppleve stor grad av trygghet for liv, helse og viktige verdier.
Erfaringer fra hendelser synliggjør også behovet for å opprettholde
samfunnets grunnleggende funksjonsevne når alvorlige hendelser inntreffer.
Norge har blitt rammet av en rekke alvorlige
hendelser de siste årene. Angrepene 22. juli 2011, flom kombinert
med svikt i telenettet, ekstremvær, spredning av vulkanaske fra
Island og pandemi illustrerer bredden og utfordringene i samfunnssikkerhetsarbeidet,
og understreker behovet for å styrke arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap.
Angrepene den 22. juli 2011 satte samfunnets
beredskap på prøve og er gjenstand for en bred gjennomgang i meldingen.
En viktig del av oppfølgingen etter angrepene er å vurdere hvordan
beredskapen mot denne type hendelser har fungert, samt identifisere
læringspunkter og nødvendige tiltak.
Begrepet samfunnssikkerhet ble presentert i St.meld.
nr. 17 (2001–2002), jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003). Samfunnssikkerhet
innbefatter vern av samfunnet mot hendelser som truer grunnleggende
verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser
kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige
feil eller av bevisste handlinger. Risiko- og trusselbildet samfunnet
står overfor er bredt og sammensatt.
Justis- og beredskapsdepartementet har hovedansvaret
for å ivareta helheten i regjeringens politikk for samfunnssikkerhet.
For å nå målet om et trygt samfunn for alle må hensyn til samfunnssikkerhet
integreres i alle deler av samfunnet. Ved siden av å initiere, utvikle
og gjennomføre tiltak gjennom egne virkemidler, er Justis- og beredskapsdepartementet en
pådriver og koordinator ovefor andre sektormyndigheter, og skal
sørge for resultatoppfølging av politikken for samfunnssikkerhet
i alle deler av samfunnet. Departementet har også ansvaret for å
bidra til et godt internasjonalt samarbeid.
Sårbarhetsutvalget avleverte sin rapport i 2000 (NOU
2000: 24 Et sårbart samfunn) som ble behandlet i St. meld. nr. 17
(2001–2002) Samfunnssikkerhet – Veien til et mindre sårbart samfunn,
jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003). Et av de mest sentrale forslagene
til Sårbarhetsutvalget var en bedre samordning av samfunnets sikkerhets-
og beredskapsfunksjoner, herunder å etablere et eget sikkerhetsdepartement.
Justis- og beredskapsdepartementet har et samordnings- og tilsynsansvar
for samfunnssikkerhet i henhold til kgl.res. 3. november 2000. Regjeringen
styrker Justis- og beredskapsdepartementets samordnings- og tilsynsfunksjon
i meldingen.
Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24 Et sårbart samfunn)
og Infrastrukturutvalget (NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst)
anviste en rekke tiltak for å styrke samfunnssikkerhetsarbeidet.
Stortinget har behandlet tre stortingsmeldinger om samfunnssikkerhet
og beredskap siden 2002. Det er i tillegg fremmet en stortingsmelding
om brannsikkerhet og sentral krisehåndtering i etterkant av flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia.
St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet –
veien til et mindre sårbart samfunn, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003)
var en oppfølging av Sårbarhetsutvalget, som ga en bred tilnærming
til samfunnets sårbarhet. Meldingen fulgte også opp NOU 2001:31
Når ulykken er ute.
I St.meld. nr. 39 (2003–2004) Samfunnssikkerhet og
sivilt militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004–2005), ble
det lagt særlig vekt på omtale av totalforsvaret og det sivilt-militære
samarbeidet. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 39 (2003–2004),
jf. Innst. S. nr. 49 (2004–2005), fattet Stortinget 30. november
2004 anmodningsvedtak om at spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet
skulle utredes.
I Innst. S. nr. 265 (2004–2005), jf. St.meld.
nr. 37 (2004–2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering,
sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag til tiltak for å
styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet og den sentrale
krisehåndteringen, herunder etablering av en krisestøtteenhet.
I St.meld. nr. 22 (2007–2008) Samfunnssikkerhet –
samvirke og samordning, jf. Innst. S nr. 85 (2008–2009), var oppmerksomheten
rettet mot betydningen av samvirke og samarbeid både nasjonalt og
internasjonalt i møte med fremtidens risiko-, trussel- og sårbarhetsbilde.
St.meld. nr. 35 (2008–2009) Brannsikkerhet – Forebygging
og brannvesenets redningsoppgaver, jf. Innst. 153 S (2009–2010),
fastsatte nasjonale mål for brannsikkerhetsarbeidet i årene fremover.
Målrettet satsing på forebyggende arbeid og bedre beredskap og håndteringsevne
ble vektlagt.
I kapittel 2 redegjøres
det for regjeringens mål for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.
Regjeringen har bestemt at Justis- og beredskapsdepartementets rolle
på dette området skal styrkes og tydeliggjøres. For å synliggjøre
dette besluttet regjeringen at Justis- og politidepartementet fra
1. januar 2012 skulle endre navn til Justis- og beredskapsdepartementet,
jf. kgl.res. av 11. november 2011.
Gjennom St.meld. nr. 22 (2007–2008) Samfunnssikkerhet
– Samvirke og samordning belyste regjeringen viktigheten av et godt
samvirke mellom de ulike beredskapsaktørene. Erfaringer fra hendelser
har illustrert et forsterket behov for samordning og samhandling
mellom ulike aktører i det forebyggende arbeidet og under krisehåndtering.
For å sikre godt samvirke mellom aktører introduserer regjeringen
derfor i dette kapittelet samvirkeprinsippet som skal tydeliggjøre
regjeringens samlede ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap på
tvers av sektorgrenser.
I kapittel 3 adresseres
de læringspunkter som gjennomgangene etter hendelsene 22. juli 2011
så langt har avstedkommet. Etter oppdrag fra Politidirektoratet
(POD) la et utvalg i mars 2012 frem en evalueringsrapport som gjennomgår
politiets håndtering av angrepene i regjeringskvartalet og på Utøya. Også
Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Helsedirektoratet, Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK),
Hovedredningssentralen (HRS) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)
har foretatt interne evalueringer. Departementene har også evaluert
sin interne håndtering og innsats. I tillegg har Oslo og Hole kommune
foretatt en gjennomgang av sin håndtering. Felles for alle evalueringene
er et mål om å lære av feil og mangler slik at myndighetene er bedre
rustet til å forebygge og håndtere fremtidige kriser. Politiet var
en sentral aktør under angrepene 22. juli 2011. Oppfølging av og
status i arbeidet med forbedringsområdene i rapporten som ble gitt
POD vies særlig oppmerksomhet. I kapitlet belyses også den sentrale
krisehåndteringsevnen den 22. juli 2011.
I kapittel 4 presenteres
DSB sitt nasjonale risikobilde som skal gi en systematisk og overordnet
oversikt over samfunnssikkerhetsutfordringene i Norge. Basert på
erfaringene med DSBs nasjonale risikobilde vil Justis- og beredskapsdepartementet
og Forsvarsdepartementet vurdere om det skal utarbeides en felles
overordnet åpen risiko- og trusselvurdering fra det norske samfunnet,
basert på analyser og vurderinger fra NSM, PST, E-tjenesten, DSB
og andre relevante fagmiljøer.
I meldingen beskrives regjeringens arbeid med
å legge frem en instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet
og beredskap, Justis- og beredskapsdepartementets samordningsrolle
og sentral krisehåndtering. I instruksen legges det opp til å styrke
mål- og resultatstyring av samfunnssikkerhetsarbeidet, styrke øvingsregimet,
sette krav til departementene om å vurdere risiko, sårbarhet og
robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner i egen sektor, styrke tilsynet
med departementene og formalisere prinsippene for arbeidet med samfunnssikkerhet
og beredskap; ansvars-, nærhets-, likhets- og samvirkeprinsippet.
I kapitlet pekes det videre på behovet for å
systematisere oppfølgingen av at sikkerheten i kritiske samfunnsfunksjoner
er ivaretatt. Regjeringen vil derfor styrke arbeidet på dette området.
Både forskrift om forebyggende objektsikkerhet, DSBs oppdrag med
å utvikle en modell for å identifisere hva som er kritisk infrastruktur
og kritiske samfunnsfunksjoner, og det europeiske programmet for
beskyttelse av kritisk infrastruktur (EPCIP-direktivet), bidrar
til å identifisere og beskytte kritisk infrastruktur.
Fylkesmannen og kommunene er viktige aktører for
arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå. Gjennom
at kommunene 1. januar 2010 ble pålagt en generell beredskapsplikt
ved ny lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak
og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven), skal kommunene se beredskapsarbeid
i sammenheng og planlegge ut fra dette. Den kommunale beredskapsplikten
pålegger kommunen selv å ta ansvar for et systematisk, kontinuerlig
og kvalitetsmessig godt arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap,
og vurdere behovet for eventuelle særskilte beredskapsforberedelser.
Kapittel 5 synliggjør
hvor viktig kommunikasjon er i beredskapsarbeidet og krisehåndteringen.
Regjeringen styrker krisehåndteringsevnen med investeringen i Nødnett,
det nye landsdekkende digitale radiosambandet for nød- og beredskapsetatene.
Regjeringen gjennomfører et pilotprosjekt i Drammen for å prøve
ut ett felles nødnummer og felles nødsentraler for brannvesen, politiet
og helsetjenesten. Regjeringen har innført en ordning med prioritet
i mobilnettet. Det er etablert en nasjonal kriseportal for risiko-
og kriseinformasjon, www.kriseinfo.no. Regjeringen har også bestemt
at det skal innføres et nytt system for høygradert datakommunikasjon
mellom departementene og sentrale beredskapsaktører i sektor.
Kapittel 6 beskriver
rednings- og beredskapsområdet, samt krisehåndteringen. Tiltakene
for å styrke den sentrale krisehåndteringen omtales spesielt. Kriserådet,
lederdepartementet og KSE er de tre elementene i konseptet for sentral
krisehåndtering. Kriserådet som er det administrative apparatet
rundt regjeringen ved kriser, skal ha hyppigere møter og flere øvelser.
Justis- og beredskapsdepartementet skal være fast lederdepartement
for sivile nasjonale kriser med mindre noe annet er bestemt. I kapittelet
omtales også Fylkesmannens og kommunenes roller og ansvar i samfunnssikkerhetsarbeidet.
Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke redningstjenesten gjennom
anskaffelsen av nye redningshelikoptre, utruste sivilforsvaret,
herunder ny innsatsbekledning og godt øvede redningsressurser.
Kapittel 7 gir en
beskrivelse av politiet som beredskapsaktør, herunder ulike beredskapsområder
og ressurser, samt planverk, utdanning og øvelser. Justis- og beredskapsdepartementet
arbeider med en ny melding til Stortinget som skal se på politiets
oppgaver og organisering, samt videreutvikling av politi- og lensmannsetaten
(resultatreformen).
Kapittel 8 beskriver
det sivilt-militære samarbeidet. Justis- og beredskapsdepartementet
vil i samarbeid med Forsvarsdepartementet aktivt arbeide for å videreutvikle
områder hvor Forsvarets ressurser kan supplere og komplementere
sivile beredskapsforberedelser, som et viktig bidrag til økt samfunnssikkerhet.
Prop. 73 S (2011–2012) Et forsvar for vår tid, legger opp til at
Forsvarets kapasiteter, der det er forenlig med Forsvarets primære
oppgaver og de til enhver tid gjeldende ressursrammer, skal innrettes
og brukes mest mulig hensiktsmessig til støtte for sivile myndigheter.
Ved innretning og dimensjonering av Forsvarets kapasiteter skal
støtten til det sivile samfunn tas med i vurderingene.
I kapitlet redegjøres det også for Forsvarets
bistand til politiet, herunder terrorbekjempelse. Regjeringen har
som mål at Forsvaret skal være beredt til å bistå politiet med tilgjengelige
og relevante kapasiteter i forbindelse med terror og annen alvorlig
kriminalitet. Regjeringen vil arbeide for en styrket gjensidig kjennskap
til hverandres behov og kapasiteter på sivil og militær side. Øvelser
og kontaktfora mellom sivile og militære myndigheter omtales også,
i tillegg til behovet for kunnskap og forskning, blant annet på effektive
forebyggingstiltak.
I kapittel 9 gis
en redegjørelse for hvordan regjeringen vil ivareta den nasjonale
IKT-sikkerheten. Utviklingen i blant annet Internett, flere mobile
tjenester, nye tjenesteplattformer og mer bruk av utenlandske tjenester,
medfører at IKT er en strategisk sikkerhetsutfordring. Utviklingen
setter store krav til bevissthet og kompetanse, og forsterker behovet
for samarbeid og samordning på tvers av grensene til samfunnsområder.
Regjeringen vil styrke det forebyggende sikkerhetsarbeidet gjennom
blant annet nye reviderte nasjonale retningslinjer for IKT-sikkerhet.
I lys av den fremvoksende betydningen av sårbarheter i IKT, foretas
det en fornyet vurdering av ansvarsforholdene mellom departementene.
I kapittel 10 vises
at Norges sikkerhet og beredskap er avhengig av et godt internasjonalt
samarbeid. Samarbeidet med EU og NATO videreføres. Norge vil bidra
aktivt til videreutviklingen av beredskapsarbeidet i EU og være
en pådriver for et fortsatt høyt aktivitetsnivå på sivil side i
NATO. Det nordiske beredskapssamarbeidet har fått et løft de senere
år. Satsingen på dette samarbeidet skal videreføres.
I kapittel 11 gis
en oversikt over økonomiske og administrative konsekvenser. Regjeringen
vil komme tilbake til de kostnadsmessige sidene ved samfunnssikkerhetsarbeidet
som ledd i de ordinære budsjettprosesser.