I dokumentet fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinget ber regjeringen sørge for at Finanstilsynets forslag til egenkapitalkrav blir rådgivende og ikke bindende for bankene.

• 2. Stortinget ber regjeringen endre de relevante forskrifter slik at et generelt krav til rullestolstilpasning i leiligheter under 55 m2 bortfaller.

• 3. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om avvikling av dokumentavgiften for boligkjøp.

• 4. Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om å endre relevante lover og selv foreta endring i forskrift, slik at det blir enklere for kommunene å regulere nye boligareal.

• 5. Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av særlover som berører byggesaksbehandlingen og fremme nødvendige forslag med sikte på en mest mulig forenklet lovgivning og saksbehandling.

• 6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om de nødvendige lovendringer for å inndra fylkeskommunens og fylkesmannens innsigelsesrett i plan- og byggesaker.

• 7. Stortinget ber regjeringen fremme forslag hvor det kommunale selvstyret gjeninnføres hva angår tiltak i den såkalte strandsonen eller hundremetersbeltet.

• 8. Stortinget ber regjeringen utarbeide og fremlegge en egen boligbyggemelding.»

I dokumentet vises det til at dagens boligmarked er preget av sterk prisvekst og økte kapitalkrav på boligmarkedet. Bare det siste året har boligprisene steget med hele 9,7 pst.

Forslagsstillerne peker på at prisveksten varierer over landet, men er vedvarende høy i store befolkningsområder. Med en slik prisstigning vil det være vanskelig for ungdom å få innpass i boligmarkedet.

Det er sammensatte årsaker til økende boligpriser. Når man politisk ønsker å bidra til at flere får sjansen til å bo i sin egen bolig, uten at man må låne uforsvarlig mye, er det viktig at man gjør grep som kan bringe boligmarkedet i en bedre balanse og få kostnadsnivået ned.

Forslagsstillerne mener Finanstilsynet angriper problemet feil ved å begrense belåningsgraden. Forslagsstillerne viser i dokumentet til at tilsynet foreslår å begrense forsvarlig belåningsgrad fra 90 til 85 pst. av boligens markedsverdi i tillegg til en redusert rammekreditt på bolig fra 75 til 70 pst. (Nye retningslinjer fra Finanstilsynet, basert på endringsforslagene fra Finanstilsynet som forslagsstillerne viser til i dokumentet, ble fastsatt 1. desember 2011). Forslagsstillerne peker på at det innebærer at mange førstegangskjøpere av bolig vil få problemer med å kunne få finansiering til egen bolig.

I dokumentet pekes det på at forslagene er godt ment, men likevel dårlige ettersom de ikke tar hensyn til låntakers fremtidige betjeningsevne, men kun ser på personens tidligere økonomiske situasjon (mulighet til å ha lagt penger til side).

Forslagsstillerne mener at det er ønskelig at ungdom stimuleres til å spare mer egenkapital gjennom ulike ordninger, som blant annet Boligsparing for ungdom (BSU), men at «taket» for sparingen må heves. Forslagsstillerne viser til representantforslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om forbedring i BSU-ordningen, jf. Representantforslag 1 S (2011–2012).

En aktiv boligpolitikk lønner seg både for den enkelte, for kommunene og for samfunnet som helhet. Kommunene må imidlertid sikres tilstrekkelige økonomiske rammer for å ivareta sitt ansvar. Forslagsstillerne mener at dersom kommunene skal kunne utnytte sitt handlingsrom, må de ha eierskap til oppgavene og også ha tilstrekkelig kompetanse til å løse disse oppgavene.

Det pekes i dokumentet på at kommunene og lokale myndigheter kan bidra betydelig til å gjøre boligsituasjonen enklere for folk flest. God tilgang på tomter, god infrastruktur og smidig saksbehandling vil trolig øke tilbudet av boliger i markedet. Forslagsstillerne mener at i tillegg bør lokale myndigheter, i samarbeid med private boligutbyggere og boligbyggelag, stimulere til bygging av boliger for ressurssvake grupper som ikke er i stand til å klare dette på egen hånd.

Det pekes i dokumentet på at myndighetene samtidig kan bidra til å redusere byggekostnader, ved å ta en ny gjennomgang av de mange tekniske og energimessige krav, samt tilgjengelighetskrav som er innført i løpet av kort tid.

Fokus på universell utforming når det gjelder offentlige bygninger og områder er en innarbeidet del av dagens arkitektur og bygningsskikk, og brukes også når det gjelder boligbygging. Forslagsstillerne støtter dette.

Selv om forslagsstillerne ser behovet for en god tilrettelegging for trygge, gode og funksjonelle boliger for personer med funksjonsnedsettelse, har saken også en side for personer som ikke har funksjonsnedsettelser. Forslagsstillerne peker på at de endringer som er blitt gjort i lover og forskrifter som regulerer boligbygging i de senere årene, også medfører kostnader som neppe var tilsiktet da disse lover og forskrifter ble vedtatt. Med økte byggekostnader vil utfordringene bli tøffere for førstegangsetablerere på dagens boligmarked, med hensyn til å anskaffe en bolig.

Det vises i dokumentet til at spørsmålstegn er blitt satt ved hvor korrekte anslag for kostnadsøkningen for de minste boligene er, sett opp mot kravene om tilgjengelighet og universell utforming i nybygg. Fra SINTEF Byggforsk antydes det at tilrettelegging for rullestolbrukere i nye leiligheter vil koste inntil 40 000 kroner for en toroms leilighet på mellom 35 og 40 m2, mens noen aktører i byggebransjen anser at den samme leiligheten vil koste over 260 000 kroner mer med de nye reglene.

Selv om forslagsstillerne ønsker et boligmarked der alle boligkjøpere og boligselgere får sine interesser ivaretatt, er det ikke til å komme forbi at offentlige detaljkrav er med på å drive opp prisene unødvendig.

Forslagsstillerne mener det bør vurderes å gi unge boligkjøpere og førstegangsetablerere bedrede sjanser, gjennom et friere og mindre regulert boligmarked, til å anskaffe en rimelig bolig uten at offentlige krav og reguleringer fratar dem muligheten til dette. Forslagsstillerne ønsker at leiligheter under 55 m² ikke pålegges de nye kravene i plan- og bygningsloven når det gjelder tilgjengelighet og universell utforming. Forslagsstillerne er tilfreds med at også politikere fra regjeringspartiene i media har støttet et slikt ønske.

Forslagsstillerne mener det er påfallende at de mange fordyrende forskriftene er innført uten at noen har bekymret seg over boligkjøpers belåningsgrad.

Forslagsstillerne vil understreke viktigheten av å se at et stort avvik mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet sammen med fordyrende myndighetskrav i sum gjør det svært vanskelig for mange å få innpass på boligmarkedet.

Forslagsstillerne ønsker derfor en langt mer liberal boligpolitikk som gjør det mulig for flere å etab-lere seg i egen bolig, gjennom at boligtilbudet vil øke og byggekostnadene kan reduseres.

Det vises i dokumentet til at kostnadsdrivende krav og reguleringer fra myndighetene også gir konsekvenser for bosetting i distriktene. Flere steder vil byggekostnaden for en bolig, selv med lave tomtepriser, være langt høyere enn markedspris etter ferdigstillelse og således bidra til at færre vil kunne tenke seg å bosette seg i distriktene, fordi det vil kunne gi betydelige økonomiske tap ved salg.

Forslagsstillerne mener at dokumentavgiften bør fjernes da den utelukkende er en ren inntektskilde for staten, og er med på å holde svake grupper utenfor boligmarkedet, som tvinges inn i et dyrt leiemarked eller over i kommunale boliger gjennom sosialtjenesten.

Forslagsstillerne peker på flere oppslag i media der det påpekes at boligmangel kan forhindre vekst lokalt.

For øvrig vises det til dokumentet for en nærmere beskrivelse av forslagene.