Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven. Forslagene
i proposisjonen er initiert av terrorangrepet mot regjeringskvartalet
og Utøya 22. juli 2011. Endringene som foreslås skal gjelde generelt.
Terrorhandlingene 22. juli 2011 berørte et betydelig
antall personer. Svært mange vil ha krav på erstatning og oppreisning
som følge av angrepet. Sivile erstatnings- og oppreisningskrav etter
straffbare handlinger skal normalt dekkes av gjerningspersonen.
Dersom gjerningspersonen er ukjent eller ikke betalingsdyktig, kan
de sivile kravene bli søkt dekket av staten gjennom voldsoffererstatningsordningen.
For å sikre en tilfredsstillende behandling av kravene i forvaltningsapparatet,
og for å unngå at voldsoffererstatningsloven slår urimelig ut, går departementet
inn for å gjøre enkelte tilpasninger og endringer i voldsoffererstatningsloven.
Departementet behandler i proposisjonen spørsmålet
om bruk av muntlige konferanser ved behandling av søknader om voldsoffererstatning.
Det foreslås å fastsette nærmere regler for gjennomføring av muntlige
konferanser i forskrift.
I proposisjonen foreslås en viss utvidelse av
personkretsen etter voldsoffererstatningsloven, slik at personer
som har bistått ofre vil kunne få erstatning etter loven. Departementet
går inn for å heve den øvre grensen for voldsoffererstatning fra
dagens 40 G til 60 G, og at den øvre grensen skal kunne fravikes
i særlige tilfeller. Det foreslås også å åpne for at domstolene
på visse vilkår skal kunne avsi dom for selve oppreisningsbeløpet
utmålt av voldsoffererstatningsmyndighetene.
Fornærmede og etterlatte har de senere år fått flere
rettigheter og en mer sentral plass i strafferettspleien. I proposisjonen
foreslår departementet enkelte endringer som er ment å legge til
rette for at de fornærmede og etterlatte skal kunne gjøre bruk av
rettighetene straffeprosessloven gir dem, selv om antallet aktører
i en straffesak er svært høyt. I proposisjonen foreslår departementet
at retten kan beslutte at de fornærmede og etterlatte skal kunne
overvære rettsmøtet ved bruk av fjernmøte (videokonferanseteknikk) eller
ved at de mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere
angitt sted («streaming»). Endelig foreslås det en hjemmel for å
oppnevne en eller flere koordinerende bistandsadvokater i saker
hvor dette på grunn av antall aktører med krav på bistandsadvokat
anses hensiktsmessig.
Etter terrorangrepet 22. juli 2011 vil et betydelig antall
fornærmede, etterlatte og andre skadelidte kunne komme til å rette
krav om erstatning og oppreisning mot gjerningspersonen. For å få dom
for slike krav kan det reises sivilt søksmål mot skadevolder etter
reglene i tvisteloven. Etter gjeldende rett kan sivile krav også
som hovedregel tas med i forbindelse med straffesaken. Straffeprosessloven
fastsetter nærmere regler for behandlingen av kravene.
I saker hvor bistandsadvokat ikke er oppnevnt kan
påtalemyndigheten fremme sivile krav på begjæring. Påtalemyndigheten
vurderer om kravet kan tas med i straffesaken. Det skal blant annet
tas hensyn til hvor komplisert kravet er, skadelidtes situasjon
og påtalemyndighetens alminnelige arbeidssituasjon. Får skadelidte
avslag, kan vedkommende selv fremme kravet.
Når fornærmede har fått oppnevnt bistandsadvokat
skal sivile krav, fremmes etter straffeprosessloven som angir at
retten kan «nekte kravet forfulgt dersom det åpenbart er mer hensiktsmessig
å behandle kravet i sivilprosessens former». I forarbeidene er det
uttalt at terskelen for å nekte kravet behandlet skal være høy.
Nektelsen av å behandle kravet gjelder bare for den aktuelle rettsinstansen,
slik at kravet kan fremmes på nytt for ankeinstansen. Etter straffeprosessloven
§ 431 har retten også adgang til å beslutte at behandlingen av kravene
skal utsettes til straffesaken er pådømt.
Oslo tingrett har signalisert at det kan være
ak-tuelt å ikke gi samtykke til behandling av sivile krav i forbindelse
med straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011.
Når skadevolderen er ukjent eller ute av stand
til å gjøre opp for seg, trer staten inn og betaler voldsoffererstatning
til fornærmede.
Voldsoffererstatningsloven bygger på alminnelig
erstatningsrett. Utgangspunktet er at offeret skal få erstatning
i de samme tilfellene og utbetalt like mye som vedkommende ville
fått av gjerningsmannen. Staten er imidlertid ikke ansvarlig for
den påførte skaden, og voldsoffererstatningsordningen fraviker derfor
alminnelig erstatningsrett på enkelte punkter.
Hovedvilkårene for å få voldsoffererstatning
er regulert i voldsoffererstatningsloven § 1, og den som har lidd
personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet,
helsen eller friheten, eller dennes etterlatte, kan ha rett til voldsoffererstatning.
Den straffbare handlingen må være anmeldt til politiet.
Det er ønskelig at voldsepisoder blir anmeldt, at gjerningspersonen
blir straffet og at saken blir godt opplyst. Det kan gjøres unntak fra
vilkåret om anmeldelse i «særlige tilfeller».
Søkeren må dessuten ha «krevd at erstatningskravet
tas med i en eventuell straffesak mot gjerningsmannen». Årsaken
er at det primært er skadevolder som skal betale for skaden. Det
kan også gjøres unntak fra dette vilkåret i «særlige tilfeller».
Unntaket skal praktiseres svært liberalt.
Det følger av voldsoffererstatningsloven at avgjørelsen
av voldsoffererstatningssaken som hovedregel utsettes inntil en
eventuell straffesak mot skadevolder er endelig avgjort. Det samme gjelder
dersom det er reist sivil sak med krav om erstatning fra skadevolderen.
Bakgrunnen for regelen er at offeret først skal rette kravet mot gjerningsmannen.
Kan ikke gjerningsmannen betale for seg, vil voldsoffer-erstatningsmyndighetene
legge dommen for det sivile kravet til grunn ved saksbehandlingen.
I «særlige tilfelle» kan det gjøres unntak fra hovedregelen. I praksis
er det lagt til grunn at terskelen for å gjøre unntak ligger meget
høyt.
Departementet mener at unntaksvilkårene i voldsoffererstatningsloven
kan komme til anvendelse for søknadene etter terrorangrepene 22. juli
2011. Departementet viser til at det er tale om en meget omfattende
og spesiell sak. For det første vil det ha begrenset betydning om hvert
enkelt av ofrene etter terroren anmelder forholdet. Departementet
mener derfor at det er grunnlag for å fravike kravet om anmeldelse. Hovedbegrunnelsen
for at offeret skal måtte kreve at erstatningskravet tas med i en
eventuell straffesak og få dom for erstatningskravet mot gjerningsmannen,
slår heller ikke til for erstatningskravene etter terrorhandlingene.
Det er tale om betydelige menneskelige og materielle skader og et
samlet erstatningskrav som gjerningspersonen trolig aldri vil ha
mulighet til å kunne dekke. Det bør derfor ikke kreves at erstatningskravet
begjæres tatt med i straffesaken.
Det vil kunne gå år før det foreligger endelig straffedom
i terrorsaken. Videre er hendelsesforløpet i stor grad klarlagt.
Det er heller ikke tvil om at voldshandlingene har skjedd og hvem
som er ansvarlig for skaden. Dersom de sivile kravene ikke blir
behandlet av domstolene, antar departementet således at det foreligger
grunnlag for å gjøre unntak fra vilkåret om at straffesaken må være
endelig avgjort før søknaden om voldsoffererstatning kan behandles.
Spørsmålet om utbetaling av forskudd på voldsoffererstatning
har flere ganger vært reist i forbindelse med sakene etter 22. juli
2011. Departementet legger som nevnt til grunn at søknadene vil
kunne behandles før straffesaken er endelig avgjort dersom søkeren
ikke selv velger å fremme sivilt krav for domstolene.
Per 13. februar 2012 hadde det kommet 328 søknader
om voldsoffererstatning etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Av
disse knytter 206 seg til bomben i regjeringskvartalet. 122 av søknadene
gjelder terrorhandlingene på Utøya. Det er vanskelig å anslå hvor
mange søknader som vil bli fremmet. Departementet forventer at hoveddelen
av søknadene vil komme første halvår 2012, og at det samlet vil
komme om lag 2 000 søknader. Til sammenligning mottok Kontoret for
voldsoffererstatning (KFV) totalt 3 845 nye søknader i 2010. Økningen
som følge av terrorhandlingene er således betydelig.
Det er ønskelig at KFV skal kunne behandle sakene
innen rimelig tid. Det store antallet nye søknader skal heller ikke
gå på bekostning av andre voldsoffererstatningssøknader eller utover kvaliteten
på saksbehandlingen. Det arbeides derfor med å styrke saksbehandlingskapasiteten. KFV
har allerede rekruttert et betydelig antall ansatte. Våren 2012
skal de også implementere et nytt elektronisk saksbehandlingssystem.
Dette vil effektivisere saksbehandlingen betydelig og på sikt.
Forvaltningsloven gjelder for voldsoffererstatningsmyndighetenes
saksbehandling. Saksbehandlingen er som hovedregel skriftlig. Etter gjeldende
rett kan en part på visse vilkår også «gis adgang til å tale muntlig
med en tjenestemann ved det forvaltningsorgan som behandler saken».
Voldsoffererstatningsmyndighetene har frihet til å vurdere om det
er forsvarlig å gjennomføre muntlig konferanse og hvilket omfang den
skal ha.
I høringsnotatet la departementet til grunn
at gjeldende lovgivning ivaretar behovet for muntlige konferanser
ved behandling av søknader om voldsoffer-erstatning. Departementet
foreslo i høringsnotatet å fastsette regler for voldsoffererstatningsmyndighetenes
gjennomføring av muntlige konferanser i forskrift.
Departementet viderefører synspunktene i høringsnotatet
om at forvaltningsloven § 11 d ivaretar behovet for bruk av muntlige
konferanser ved behandling av søknader om voldsoffererstatning.
Etter terrorangrepet 22. juli 2011 antar imidlertid
departementet at flere fornærmede, etterlatte og andre skadelidte
vil ønske å legge fram saken sin for voldsoffererstatningsmyndighetene.
I enkelte av disse sakene kan det være hensiktsmessig å avholde
muntlig konferanse.
Det forutsettes at voldsoffererstatningsmyndighetene
bare gir adgang til muntlig konferanse i noen få saker. Departementet
ser for seg at det foretas en utvelgelse av noen prinsipielle saker blant
søknadene om voldsoffererstatning etter 22. juli 2011 som egner
seg for muntlig konferanse. Departementet understreker at hver søker skal
behandles individuelt. Resultatet i enkeltsakene som behandles muntlig
kan imidlertid få betydning for utfallet i andre saker.
Departementet mener fortsatt at det bør gis hjemmel
til å fastsette regler i forskrift om bruk av muntlige konferanser.
Departementet viser særlig til at en regulering vil kunne sikre
likebehandling av søknadene. Klare saksbehandlingsregler vil også
kunne bidra til effektiv gjennomføring av møtene og enhetlig behandling
hos KFV og nemnda. Slik departementet ser det, kan det blant annet
være naturlig at forskriften inneholder regler om selve gjennomføringen
av konferansen, advokatbistand i møtet og at møtene ikke skal være
offentlige.
Etter gjeldende rett kan den som har påført
noen en personskade pålegges å betale skadelidte «en slik engangssum
som retten finner rimelig til erstatning for den voldte tort og
smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art».
Reglene om oppreisning i voldsoffererstatningsloven er tilnærmet
identiske med reglene i skadeserstatningsloven.
Voldsoffererstatningsmyndighetenes avgjørelse om
oppreisning er et forvaltningsvedtak. Etter gjeldende rett er domstolenes
prøving av forvaltningsvedtak som hovedregel begrenset til lovlighetskontroll.
Dersom vedtaket kjennes ugyldig, skal saken sendes tilbake til forvaltningen
for ny behandling. Domstolene avsier bare dom for realiteten i unntakstilfelle.
I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste at
domstolene i visse tilfeller kan gi realitetsdom for oppreisningsbeløpet
i voldsoffererstatningssaker. Det ble vist til signalene om at Oslo
tingrett ville nekte å behandle de sivile kravene i forbindelse
med straffesaken etter terrorangrepene 22. juli 2011. Departementet
uttalte at det er nødvendig å sikre at oppreisningsbeløpene også
i slike tilfeller fullt ut gjenspeiler oppreisningsnivået i rettspraksis
og sikres den utviklingen som primært domstolene står for.
Departementet går inn for å lovfeste en adgang for
domstolene til å avsi realitetsdom ved prøving av voldsoffermyndighetenes
vedtak om oppreisning.
Departementet foreslår at domstolene skal kunne gi
dom for selve oppreisningsbeløpet i saker hvor det er gjennomført
straffesak mot gjerningspersonen og det sivile kravet ikke har kommet til
behandling. I slike situasjoner har skadelidte ikke fått adgang
til å prøve kravet om oppreisning i forbindelse med straffesaken,
slik straffeprosessloven som hovedregel legger opp til. Forslaget
forutsetter videre at kravet heller ikke er behandlet senere i sivil
sak mot skadevolder.
Det er særlig utviklingen i domstolenes utmåling av
oppreisning som taler for lovendring. Departementet legger til grunn
at vedtakene som fattes av voldsoffermyndighetene er lovbundne.
Selv om avgjørelsen er regelbundet, vil likevel vurderingen av vilkårene
for oppreisningserstatning være preget av skjønn. Voldsoffermyndighetene benytter
normene domstolene har fastsatt som utgangspunkt for sin vurdering.
En adgang til å kreve realitetsdom i de sakene det her er tale om, vil
imidlertid til enhver tid kunne sikre at oppreisningsbeløpene fullt
ut utmåles i tråd med nivået i rettspraksis.
Det er etter departementets syn lite betenkelig
å åpne for realitetsprøving av forvaltingens vedtak i de tilfellene
regelen skal gjelde for. For det første understrekes det at hjemmelen
i praksis vil komme til anvendelse i et fåtall saker. Den klare hovedregelen
er at sivile krav skal behandles sammen med straffesaken. Etter
forslaget må dessuten adgangen til å klage til nemnda være uttømt.
Departementet peker også på at når voldsoffermyndighetene tar utgangspunkt
i rettspraksis ved sin utmåling, antas det at et fåtall saker i
praksis vil bli brakt inn for overprøving. I disse sakene vil det
i tillegg foreligge en straffedom som belyser den skadevoldende
handlingen når retten skal ta stilling til oppreisningskravet. Straffedommen
vil således kunne forenkle rettens vurdering av vilkårene for oppreisning
i den enkelte saken.
Departementet finner ikke grunn til å åpne for
å gi realitetsdom for andre erstatningskrav. Det vises til at hovedregelen
om arbeidsfordelingen mellom forvaltningen og domstolene er klar.
Det bør etter departementets syn ikke gjøres større unntak fra den
alminnelige oppgavefordelingen nå. Departementet legger vekt på
at behovet for domstolsprøving er størst for oppreisningskravene,
og viser særlig til momentene det er redegjort for ovenfor. Det
synes for øvrig å være liten forskjell på vurderingene forvaltningen
og retten vil måtte foreta i forbindelse med kravet.
Statens sivilrettsforvaltning har pekt på at
det er uklart om personer som bringer vedtak om voldsof-fer-erstatning
inn for domstolene vil være berettiget til fri sakførsel etter rettshjelploven. Departementet
legger til grunn at saker etter voldsoffererstatningsloven ikke
er prioritert til fri sakførsel. Det vises til at rettshjelploven
§ 16 andre ledd henviser til § 11 andre ledd nr. 1–5 og ikke til
nr. 6.
Etter voldsoffererstatningsloven ytes det ikke høyere
voldsoffererstatning for hvert enkelt skadetilfelle enn 40 ganger
folketrygdens grunnbeløp (G). Dette tilsvarer kr 3 168 640 per 1. mai 2011.
I høringsnotatet uttalte departementet at det
bør være en øvre grense for voldsoffererstatning. Det ble foreslått
å heve den øvre grensen til 60 G på vedtakstidspunktet. Dette tilsvarer
kr 4 752 960 per 1. mai 2011. Departementet påpekte at det skal
svært mye til for at voldsofre får erstatningskrav som overstiger
40 G.
Departementet går inn for å beholde en øvre grense
for voldsoffererstatning. Etter departementets syn bør voldsoffererstatningen
sikre at ofrene, i den grad det er mulig, kan ha et normalt liv
med et normalt forbruk. Det bør ikke være fellesskapets ansvar å
dekke tapet fullt ut i situasjoner der offeret har et høyt erstatningskrav fordi
vedkommendes inntekt og forbruk før skaden var høyt. Personer med
levestandard utover det vanlige og som ønsker å sikre seg tilsvarende
livsførsel i fremtiden kan sikre seg på annen måte. For eksempel
ved selv å tegne forsikring.
Departementet anser det som lite sannsynlig
at noen voldsofre vil ha erstatningskrav over 60 G når kravet er
beregnet ut fra en alminnelig levestandard. Dersom unge personer
blir påført så alvorlige skader at de blir tilnærmet 100 prosent invalidiserte
og uføre, finnes det imidlertid en mulighet for at erstatningskravet
kan overstige 60 G. Det fremtidige inntektstapet og utgiftene til
fremtidig pleie og ombygging av bolig vil kunne bli høyt. Mange
unge har dessuten ikke forsikringer som dekker hele eller deler
av tapet. Det kan heller ikke utelukkes at et drapsoffer vil kunne
etterlate seg så mange mindreårige barn at disse til sammen får
et erstatningskrav som overstiger 60 G selv om kravene er beregnet
ut fra en alminnelig levestandard.
Etter en nærmere vurdering har departementet kommet
til at voldsoffererstatningsmyndighetene bør gis adgang til å fravike
den øvre grensen i «særlige tilfeller». Hjemmelen åpner for å utbetale
høyere erstatning i de tilfellene der voldsoffererstatningens øvre
grense slår særlig urimelig ut. Det vil da være lav risiko for at
voldsoffererstatningsordningen må dekke høye erstatninger når disse
har bakgrunn i at voldsofferet hadde en høy inntekt og levestandard.
Departementet har blitt stående ved at bestemmelsen
bør omfatte alle saker som gjelder straffbare forhold skjedd 1. januar
2011 eller senere. Det er ønskelig å unngå at regelverket slår urimelig
ut overfor ofrene etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Videre
bør bestemmelsen gjelde likt for alle voldsofre som er blitt rammet i
samme tidsrom. Tilbakevirkningsperioden er kort, og det er ikke
behandlet noen voldsoffererstatningskrav med opphav i straffbare
forhold skjedd 1. januar 2011 eller senere der regelen om den øvre
grensen på 40 G har fått betydning. Dermed vil det ikke være behov
for å gjenoppta noen gamle saker.
Voldsoffererstatningsloven gir etterlatte rett
til erstatning. Voldsoffererstatningsordningen bygger på alminnelig
erstatningsrett. Etter alminnelig erstatningsrett har også pårørende
til voldsofre som har overlevd i visse tilfeller krav på erstatning.
Det følger av forarbeidene til voldsoffererstatningsloven og av
voldsoffererstatningspraksis at det samme gjelder når pårørende krever
erstatningen dekket gjennom voldsoffererstatningsordningen.
I høringsnotatet drøftet departementet om pårørendes
rett til voldsoffererstatning burde kodifiseres. Det ble ikke foreslått
noen ny lovhjemmel.
Departementet fastholder at pårørendes rett
til erstatning ikke bør kodifiseres. Kodifisering vil kunne være
uheldig fordi det er lovteknisk vanskelig å utforme en tilstrekkelig
presis og smidig regel. Departementets synspunkt har fått bred støtte
i høringen. Det bemerkes at informasjon om pårørendes adgang til
å få voldsoffererstatning kan formidles av bistandsadvokatene og politiet,
og dessuten via voldsoffermyndighetenes nettsider og brosjyremateriell.
Det følger av voldsoffererstatningsloven at
det i utgangspunktet er den som er strafferettslig fornærmet, eventuelt
dennes etterlatte, som har rett til voldsoffererstatning. Forvaltningen
har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning til personer
som har bistått politiet, men ikke selv er strafferettslig fornærmet.
Etter gjeldende rett vil personer som har bistått ofre for straffbare
handlinger uten selv å kunne regnes som strafferettslig fornærmet,
og som ikke har handlet på instruks fra politiet, normalt ikke kunne
få voldsoffererstatning.
I høringsnotatet foreslo departementet å utvide personkretsen
i voldsoffererstatningsloven § 1 andre ledd. Det ble foreslått at
personer som har fått personskade i forbindelse med hjelp til ofre for
en straffbar handling, kan få voldsoffererstatning selv om de ikke
er å anse som strafferettslig fornærmet og selv om de ikke handlet
under instruks fra politiet.
Etter høringen mener departementet fortsatt
at personer som har blitt påført personskade i forbindelse med hjelp
til ofre for en straffbar handling som krenker livet, helsen eller
friheten bør kunne få voldsoffererstatning. Dette gjelder for eksempel
privatpersoner som fraktet personer til land ved Utøya, eller personer
som drev livreddende arbeid på Utvika camping eller i regjeringskvartalet.
At bestemmelsen omfatter «personskade oppstått i forbindelse med
hjelp til ofre for en straffbar handling» innebærer at det også
kan gis erstatning for uhell som har oppstått i forbindelse med
hjelpearbeidet og ikke bare for skader knyttet til selve voldshandlingen.
Den nye hjemmelen går noe lenger enn det som følger av alminnelig
erstatningsrett. Departementet mener innsatsen fra de som bistår
ofre for straffbare handlinger har en så stor verdi for samfunnet
at en slik utvidelse har mye for seg.
Ved lov 7. mars 2008 om endringer i straffeprosessloven
mv. fikk fornærmede og etterlatte styrket sin stilling og en mer
sentral plass i strafferettspleien. Med fornærmede menes her den
som er direkte utsatt for den straffbare handlingen. Straffeprosessloven
regulerer hvem som regnes som etterlatte.
Blant de fornærmede og etterlattes prosessuelle rettigheter
er retten til å være til stede i rettsmøter og under hele hovedforhandlingen, uavhengig
av tidspunktet for egen forklaring.
Et fjernmøte er et møte der ikke alle deltakerne er
til stede i rettssalen, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk
i form av lyd og bilde, eller bare lyd. Retten og personene som
deltar ved fjernmøte kan kommunisere med hverandre. Etter gjeldende
rett er det ikke hjemmel for at fornærmede og etterlatte skal kunne
følge rettsmøtet utenfor rettslokalet.
I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste en
hjemmel som legger til rette for at fornærmede og etterlatte skal
kunne gjøre bruk av sin rett til å være til stede i rettsmøter,
også i saker hvor antallet aktører er svært høyt. Det ble foreslått
at retten kan beslutte at aktørenes deltakelse skal skje ved bruk
av videokonferanse eller «streaming».
Det ble videre foreslått at hjemmelen bør la
det være opp til retten å beslutte om slik deltakelse skal skje
i form av fjernmøte eller ved mottak av lyd- og bildeoverføring.
Etter høringen er departementet styrket i sitt
syn på spørsmålet om fornærmede og etterlattes rett til å følge
rettsmøter i straffesaker kan skje ved fjernmøte eller ved at de
mottar lyd- og bildeoverføring fra rettslokalet på nærmere angitt
sted.
Regelen skal sikre at de fornærmede og etterlatte kan
gjøre bruk av sin rett til å overvære saken. Departementet foreslår
at det skal kunne treffes slik avgjørelse dersom dette anses nødvendig
for å sikre en hensiktsmessig og ressursmessig forsvarlig gjennomføring
av rettsmøtet. Det understrekes at overføring kun skal være aktuelt
i større saker med mange aktører. I slike saker vil det også kunne
være aktuelt å beslutte at pårørende, presse eller publikum skal
overvære saken fra egne lokaler.
Det er opp til retten å beslutte om og til hvilke lokaler
overføringen skal skje. Rettens avgjørelse kan imidlertid ikke gå
lenger enn det som er nødvendig for å sikre at rettsmøtet kan gjennomføres
i egnet lokale uten at kostnadene blir uforholdsmessige.
Departementet går inn for at retten kan beslutte om
deltakelsen skal skje ved bruk av videokonferanseteknikk eller «streaming».
Avgjørelsen fattes konkret, ut fra hva som er mest egnet og praktisk
i den enkelte saken. Retten skal også ta hensyn til hvilken teknologi
som til enhver tid er mest driftssikker og gir best beskyttelse
av informasjonen som overføres.
For å unngå forsinkelse av hovedforhandlingen foreslår
departementet at retten avgjør spørsmål om overføring ved beslutning
under saksforberedelsen. Departementet har kommet til at beslutningen
ikke skal kunne angripes ved anke. Det vises særlig til at avviklingen
av rettsmøtet skal avklares med aktørene.
Straffeprosessloven kapittel 9 a regulerer fornærmede
og etterlattes rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, bistandsadvokatens
oppgaver og godtgjørelsen til bistandsadvokaten. Loven forutsetter
at hver enkelt fornærmet kan få oppnevnt bistandsadvokat etter eget
ønske, likevel slik at en bistandsadvokat kan representere flere fornærmede
eller etterlatte i samme sak. Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel
for å oppnevne koordinerende bistandsadvokat.
I høringsnotatet tok departementet til orde
for at det i enkelte saker kan være behov for å oppnevne en eller
flere koordinerende bistandsadvokater. Det store antallet fornærmede
og etterlatte i straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011
har ført til et praktisk behov for samordning av synspunkter på
spørsmål som kan dukke opp under etterforskningen og forberedelsen
av hovedforhandlingen. I høringsnotatet drøftet departementet videre
spørsmålet om hva som skal være den koordinerende bistandsadvokatens
oppgaver. Departementet tok utgangspunkt i at oppgavene bør være
av praktisk og samordnende karakter.
Etter høringen er departementet styrket i sitt
syn på spørsmålet om å lovfeste en hjemmel for oppnevning av koordinerende
bistandsadvokat i enkelte saker. Etterforskningen og forberedelsen av
straffesaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011 har avdekket
at det kan være behov for samordning i større straffesaker. Etter
departementets syn vil en advokat med en koordinerende rolle kunne
ivareta de fornærmedes og etterlattes felles interesser, og samtidig
hindre forsinkelser av saken. Departementet har blitt stående ved
at den koordinerende bistandsadvokaten i hovedsak bør ha oppgaver
av rent praktisk og samordnende karakter.
Det vil kunne være noen økte utgifter forbundet med
å gjennomføre muntlig konferanse av prinsi-pielle voldsoffererstatningssaker.
Muntlig konferanse vil imidlertid kunne redusere kostnadene for
behandling av senere saker. KFV vil behandle de prinsipielle sakene
andre og muligens tredje kvartal 2012. Hos nemnda vil dette skje
tredje og muligens fjerde kvartal 2012. Få saker vil bli behandlet
muntlig, og ekstrautgiftene per sak vil være lave. Departementet
legger til grunn at utgiftene kan håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Advokatene som bistår voldsoffererstatningssøkerne
vil kunne få økt arbeidsbyrde i de få sakene der det gis adgang
til muntlig konferanse. Basert på et antatt timeforbruk vil imidlertid
kostnadene være lavere enn i saker hvor en bistandsadvokat fremmer
et sivilt krav til behandling i straffesaken. Forslagene i proposisjonen
fører dermed samlet sett til en besparelse på kap. 466 Særskilte
straffesaksutgifter m.m. post 1 Driftsutgifter.
Noen av søkerne som ikke har fått oppnevnt bistandsadvokat
vil ha krav på fri rettshjelp til søknad og klage på voldsoffererstatning,
jf. rettshjelpsloven § 11 andre ledd nr. 6. Dersom noen av disse
sakene blir behandlet muntlig, vil advokatens økte timebruk kunne
føre til høyere utgifter til fri rettshjelp. Dette vil imidlertid
gjelde få eller ingen saker og utgjøre så lave ekstrautgifter per
sak at departementet legger til grunn at endringen ikke vil gi utslag
på bevilgningene i kap. 470 post 71 Fritt rettsråd.
Forslaget om å heve voldsoffererstatningens øvre
grense til 60 G på vedtakstidspunktet, med en mulighet til å fravike
denne i særlige tilfeller, kan medføre økte erstatningsutbetalinger.
Realiteten er imidlertid at ingen har nådd den øvre grensen etter
at den ble hevet til 40 G med virkning fra 1. januar 2009. Det har
sammenheng med at voldsofre mottar en rekke andre ytelser, så som
trygd og forsikringsutbetalinger, som dekker store deler av tapet
og som går til fradrag i utmålingen. Ettersom grunnbeløpet endrer
seg i takt med lønnsutviklingen i samfunnet, er det i utgangspunktet
heller ikke grunn til å tro at det vil komme mange flere saker som
overstiger 40 G i fremtiden.
At den øvre grensen skal beregnes ut fra G på
vedtakstidspunktet istedenfor G på skadetidspunktet kan føre til
økte kostnader. Dersom vedtak om voldsoffererstatning blir fattet
det samme lønnsåret som det straffbare forholdet skjedde, vil den
øvre grensen være den samme enten den beregnes ut fra G på skadetidspunktet
eller G på vedtakstidspunktet. I saker der det går lang tid fra
skadetidspunktet til vedtakstidspunktet, vil imidlertid hvilket
G som legges til grunn kunne utgjøre en forskjell. G følger lønnsveks-ten
i samfunnet. Når lønningene stiger fra skadetidspunktet til vedtakstidspunktet,
vil derfor G på skadetidspunktet være et lavere kronebeløp enn G
på vedtakstidspunktet. Differansen vil bli større jo flere år som
går. Det innebærer at i saker der det har gått lang tid fra den
straffbare handlingen skjedde til det blir fattet vedtak om voldsoffererstatning,
blir kronebeløpet på den øvre grensen høyere når den blir beregnet
ut fra G på vedtakstidspunktet enn dersom den blir beregnet ut fra
G på skadetidspunktet. Erstatningsbeløpet settes etter verdier på vedtakstidspunktet.
Derfor vil det at den øvre grensen nå skal beregnes ut fra G på
vedtakstidspunktet kunne føre til økte erstatningsutbetalinger i
de få sakene der det har gått lang tid fra skadetidspunktet til
vedtakstidspunktet og som eventuelt når den øvre grensen.
Normalt vil årsaken til at det går lang tid
mellom skadetidspunktet og vedtakstidspunktet være lang saksbehandlingstid
i rettssystemet eller hos voldsoffererstatningsmyndighetene. Ettersom saksbehandlingstiden
hos voldsoffererstatningsmyndighetene nå antas å gå ned, er det grunn
til å tro at det vil bli færre slike saker i fremtiden. Departementet
legger derfor til grunn at de økte kostnadene ved å la den øvre
grensen beregnes ut fra G på vedtakstidspunktet er lave.
Et grovt anslag viser at heving av den øvre grensen
til 60 G, med adgang til å fravike denne i særlige tilfeller, vil
kunne utgjøre 4 mill. kroner i økte kostnader til erstatningsutbetalinger
til ofrene etter terroren. Departementet antar at disse eventuelle
utbetalingene vil skje i 2013.
Terrorhandlingene 22. juli 2011 var ekstreme. Det
er derfor lite trolig at mange saker vil overstige 40 G i fremtiden.
Videre vil erstatningskrav over 60 G etter forslaget bare bli dekket dersom,
og i den grad, beløpet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard.
Departementet synes det er vanskelig å gi noe tall for økte utgifter
som følge av endringen, men et anslag kan være at økningen i erstatningsutbetalinger
gjennomsnittlig vil kunne utgjøre 700 000 kroner per år.
En heving av voldsoffererstatningens øvre grense
har ingen innvirkning på selve utmålingen av erstatning i den enkelte
sak. Erstatningsutbetalingene blir de samme som i dag, med unntak
av i de få sakene som eventuelt overstiger 40 G.
En heving av den øvre grensen vil innebære at voldsoffererstatningsmyndighetene
må foreta nøyaktige beregninger i de få sakene som ellers ville
nådd den øvre beløpsgrensen, det vil si i de sakene som utvilsomt
når 40 G. Ettersom dette gjelder få eller ingen saker, antas det
ikke å bli behov for å tilføre voldsoffererstatningsmyndighetene
ekstra administrative ressurser som en følge av endringen.
Forslaget om endring i voldsoffererstatningsloven
§ 1 andre ledd om saklig virkeområde innebærer en viss utvidelse
av den personkretsen som kan tilkjennes voldsoffererstatning. Det
er først i forbindelse med terrorhandlingene 22. juli 2011 at det
har vist seg å være behov for å utvide personkretsen etter voldsoffererstatningsloven § 1
andre ledd. Derfor er det ikke grunn til å tro at det i fremtiden
vil komme mange saker der hjemmelen kommer til anvendelse. Departementet
antar således at de økte kostnadene i utgangspunktet bare vil knytte
seg til terrorhandlingene 22. juli 2011. Beregninger departementet
har gjort viser at utbetalingene vil kunne utgjøre ca. 1 mill. kroner.
Departementet anslår at ca. 600 000 kroner av disse vil utbetales
i løpet av 2012, og at utgiftene kan håndteres innenfor gjeldende
budsjettrammer. Departementet antar at de økte utgiftene knyttet
til utvidelsen av personkretsen vil bli på 400 000 kroner i 2013.
Endringen vil føre til noen flere søknader om voldsoffererstatning.
Departementet antar imidlertid at endringen ikke vil få større administrative
konsekvenser enn at det kan håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Den foreslåtte endringen i reglene om domstolsprøving
av voldsoffererstatningsmyndighetenes vedtak i oppreisningsspørsmålet
kan føre til at noen flere voldsofre vil fremme krav for domstolene.
Hjemmelen kommer imidlertid bare til anvendelse i de helt få sakene
der det har vært reist straffesak, men domstolene besluttet å ikke
avgjøre det sivile kravet i straffesaken og har heller ikke avgjort
dette i ettertid. Bare når voldsoffererstatningssøkerne i disse
sakene mener at KFVs og nemndas vedtak er uriktige vil det kunne
bli reist sak for domstolene. Domstolene vil bruke noe mer ressurser
på den enkelte sak når de skal avsi realitetsdom. Sakene vil imidlertid
være godt opplyste før de blir brakt inn for domstolene. Lovendringen
antas derfor ikke å medføre nevneverdige kostnader for domstolene.
Departementet foreslår at retten kan beslutte
at de fornærmede, etterlatte og deres representanter skal kunne
overvære rettsmøtet ved bruk av fjernmøte eller «streaming». Forslaget
er blant annet begrunnet med et behov for å unngå uforholdsmessige
økonomiske og administrative omkostninger i straffesaker av særlig
stort format. Dersom alle berørte i slike saker skal delta i rettsmøtet,
vil domstolen måtte gjøre store investeringer for å få et egnet
rettslokale. Den praktiske gjennomføringen av saken vil også få omfattende
økonomiske og administrative konsekvenser. Utgiftene for å tilrettelegge
for sikker overføring av bilde og lyd til et rettslokale er til sammenligning
lave. Hjemmelen forutsettes benyttet kun i et fåtall saker, men
vil medføre økonomiske og administrative besparelser i de sakene
der videokonferanse eller «streaming» blir aktuelt.
Forslaget om hjemmel for oppnevning av koordinerende
bistandsadvokat innebærer at det vil måtte utbetales ekstra salær
til denne. Oppnevnelse vil imidlertid kunne bidra til å lette aktørenes
arbeid. Hjemmelen vil således kunne føre til besparelser i de få
sakene den kommer til anvendelse.