I dokumentet fremmes følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag
til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting i foreldrenes
sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme og som har
egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.
II
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag
til lovendringer slik at det innføres et lovmessig krav om aktivitetsplikt
for den enkelte sosialhjelpsmottaker.
III
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om å gjøre den kommunale sosialhjelpen om til et statlig ansvar
under Nav, og at man innfører normerte satser tilnærmet likt over
hele landet.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev av 21. oktober
2011 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev
av 12. desember 2011 følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson,
Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til de tre konkrete forslagene
i Representantforslag 4 S (2011–2012) og statsrådens vurdering av
disse i svarbrev til komiteen av 12. desember 2011.
Komiteen viser til at økonomisk
stønad (sosial-hjelp) er en viktig del av samfunnets økonomiske
sikkerhetsnett og skal sikre at alle har nok midler til livsopphold.
Hjelpen er ment å være midlertidig og skal bidra til å gjøre folk økonomisk
selvhjulpne. Komiteen understreker viktigheten av
et bredt forebyggende perspektiv på fattigdom, ikke minst i arbeidet
for å bekjempe fattigdom blant barn. Forebyggende innsats gjennom
oppvekstmiljø og utdanningssystem er sentralt. Komiteen påpeker
at ved behandlingen av lov om sosiale tjenester i Nav ble formålsparagrafen
forsterket med hensyn til at utsatte barn og unge og deres familier
skulle få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
Komiteen viser til at § 12 i
loven pålegger kommunen å gjøre seg kjent med innbyggernes levekår,
vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape
eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som kan
forebygge slike problemer.
Komiteen viser til at Helsetilsynets
landsomfattende tilsyn i 2010 avdekket flere lovbrudd og utilstrekkelig
styring i behandlingen av økonomisk sosia-lhjelp i Nav-kontorene.
Dette gjaldt mangelfulle arbeidsprosesser knyttet til kartlegging,
vurderinger og beslutninger og at det blant annet ikke er foretatt
individuelle vurderinger av stønadsbehovet. I tillegg ble det avdekket
at Nav-kontorene, som inngikk i det landsomfattende tilsynet, ikke
har tilstrekkelig kompetanse på dette fagområdet. Helsetilsynet
skal følge opp avdekkede lovbrudd/avvik inntil forholdet er rettet
opp ved det enkelte kontor. Komiteen understreker
viktigheten av at tilsynsrapportene fra Helsetilsynet blir brukt
aktivt av alle kommuner/Nav-kontor i deres arbeid for å sikre at
praksis er i samsvar med loven, og slik at de mest vanskeligstilte
møtes av en forvaltning med rutiner og kompetanse som sikrer at
rettighetene etter loven blir ivaretatt. Dette ansvaret kommer i
tillegg til å bistå den enkelte.
Komiteen viser til forslaget
om å lovfeste at kommunene ikke kan foreta avkorting i foreldrenes
sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme og som har
egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen. Ordningen
bygger på at andre inntekter og inntektsmuligheter skal være utnyttet
før en person har rett til stønad fra det offentlige. Komiteen viser
til at stønad utmåles etter en konkret vurdering av søkerens behov. Komiteen viser
videre til at barn uansett ikke har plikt til å forsørge sine foreldre
og at barn av sosialhjelpsmottakere skal kunne ha glede av egen
arbeidsinntekt. Komiteen understreker at forvaltningen
må sikre at dette viktige prinsippet blir fulgt. Barn som tjener
noen kroner for å bedre sin egen situasjon må oppleve at det lønner
seg for dem å jobbe.
Komiteen viser for øvrig til
statsrådens svarbrev og gjeldende retningslinjer fra 2001 (rundskriv
I-34/2001) og at det unntaksvis kan finnes eksempler der et for
kategorisk regelverk ville være urimelig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at dette vil være særtilfeller og at reglene slik de
er i dag skal tolkes slik at barn og unge beholder egen arbeidsinntekt,
unntatt i helt spesielle tilfeller. Flertallet ser
derfor ikke behov for å endre loven og slutter seg derfor ikke til
forslaget.
Komiteen viser til
forslaget om å innføre et lovmessig krav om aktivitetsplikt for
den enkelte sosialhjelpsmottaker. Komiteen viser
til at aktivitetsplikt er hjemlet i dagens lov, men brukes i varierende
grad. Komiteen viser til lovens bestemmelser om at
kommunen skal forvalte bestemmelsene slik at det forebygger og bekjemper
fattigdom og at det i mange tilfeller vil være hensiktsmessig med
aktiviteter kombinert med sosialhjelp og forutsetter at alle kommuner
følger dette opp, slik loven krever.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er opptatt av
at kommunene i hver enkelt sak vurderer å stille krav om aktivitet.
Etter flertallets syn vil dette sammen med en god
sosialfaglig oppfølging bidra til at flere vil bli økonomisk selvhjulpne.
Flertallet viser til at det ikke
finnes tall på i hvor stor grad kommunene nytter retten til å stille
vilkår ved utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Flertallet viser
til at kommunene gjennom dagens system har økonomiske incitamenter
til å sette inn innsats for at flest mulig skal bli økonomisk selvhjulpne. Flertallet ser
behovet for mer kunnskap om bruken av vilkår ved innvilgelse av
sosialhjelp i kommunene og en nærmere vurdering av om dagens rammer
rundt sosialhjelpen kan forbedres.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
vurdering av i hvilken grad sosialhjelp kan og bør kombineres med
krav til aktivitet, og med forslag til hvordan dette kan gjøres.»
Komiteen er også svært
positiv til kvalifiseringsprogrammet som alle landets kommuner tilbyr
fra 2010.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener det ikke er hensiktsmessig med en lovpålagt aktivitetsplikt
på den måten forslaget tar til orde for, fordi det vil bryte med den
individuelle vurderingen som ligger i loven, og vil derfor gå imot
forslaget.
Komiteen viser til
forslaget om å oppheve det kommunale ansvaret for økonomisk sosialhjelp, og
gjøre ordningen til et statlig ansvar under Arbeids- og velferdsetaten,
samt innføre normerte satser tilnærmet lik over hele landet. Komiteen viser
til at Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2010 avdekket flere
lovbrudd og utilstrekkelig styring i behandlingen av økonomisk sosialhjelp i
Nav-kontorene.
Komiteen mener dette er svært
alvorlig og at disse forholdene må rettes opp.
Komiteens flertall,
alle unntatt med-lem-mene fra Fremskrittspartiet, mener derimot
ikke at det å omgjøre sosialhjelpen til en statlig ytelse vil være
riktig, og viser til at det vil svekke kommunenes mulighet til å
drive et helhetlig bredt arbeid opp mot hele det kommunale apparatet
og lokalmiljøet.
Flertallet slutter seg ikke til
forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til oppslag i Dagsavisen 4. februar 2011 om en person som har mottatt
sosialstønad i 30 år. Grunnen til at han ikke har blitt overført til
uføretrygd er at sosialtjenesten mener det ikke har vært prøvd nok
rehabilitering og at rusavhengighet ikke er å anse som en medisinsk
diagnose. Disse medlemmer er av den oppfatning at dersom
denne brukeren hadde fått riktig og tidlig oppfølging av saksbehandlere
med rett kompetanse i sosialtjenesten, ville vedkommende hatt en
mulighet til å komme i arbeid. Disse medlemmer mener
at det skal gis riktig ytelse til rett tid, slik at det ikke oppstår
tilfeller som gjør at brukere blir henvist til varig sosialstønad, da
denne stønaden er ment som en midlertidig ytelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at antall barn som
lever i fattige familier har økt siden 2004. Arbeid er veien ut
av fattigdom, og disse medlemmer mener økningen kan
skyldes at barnefamilier lever av økonomisk sosialstønad over lang
tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har så langt ikke sett at det har vært foretatt
noen innskjerpelser i retningslinjene som omhandler vurdering av
behovet for sosial-stønad. Disse medlemmer mener
at det utøves ulik saksbehandling i likelydende saker, og at Nav-kontorene
ved sosialtjenesten i kommunene ikke har lik forståelse av hvordan retningslinjene
skal tolkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at barn og unge
i familier som lever av økonomisk sosialstønad har begrenset mulighet til
å delta i aktiviteter eller skaffe seg ting andre jevnaldrende har,
men mange av disse har, som andre på samme alder, mulighet til å
jobbe litt. Disse medlemmer er opptatt av at unge
mennesker som har som formål å tjene egne penger for å bli økonomisk
selvhjulpne, skal bli motivert og inspirert til nettopp det. Disse
medlemmer kan ikke se at regjeringen har gjort noe for å
endre praksisen som er blitt til ved at noen kommuners sosialtjeneste
tar med barnas arbeidsinntekt i beregningen av stønaden, mens andre
ikke gjør det. Disse medlemmer mener at når de unge
ikke får mulighet til å forbedre sin økonomi ved å jobbe, kan dette
bidra til en negativ signaleffekt overfor de som prøver å klare seg
selv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det må settes krav til aktivitetsplikt for
å motta økonomisk sosialstønad, og at kommunene må sørge for at
det finnes egnede aktivitetstilbud. Til tross for at kvalifiseringsprogrammet
nå er innført i alle kommuner, mener disse medlemmer at
det fortsatt er for mange som lever av økonomisk sosialstønad, men
som verken har aktivitetskrav eller aktivitetstilbud. Disse
medlemmer synes også det stilles for lave forventninger
til den enkelte sosialstønadsmottaker. Fremdeles er det for mange
av deltakerne i kvalifiseringsprogrammet som fortsetter som mottakere
av økonomisk sosialhjelp eller blir overført til den statlige delen
av Nav, til arbeidsavklaringspenger og videre til uføretrygd. Disse
medlemmer viser til Statistisk sentralbyrå (SSB) hvor tall
fra kvalifiseringsprogrammet i 2010 viser at 21 pst. av dem som
fullførte programmet, begynte i ordinært arbeid. Dette er en noe mindre
andel enn året før.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til en artikkel i Aftenposten
12. april 2011 som uttrykker at det er færre som får plass i kvalifiseringsprogrammet,
og færre kommer ut i arbeid etter at finansieringsordningen ble
endret fra øremerkede midler til finansiering via rammetilskudd
til kommunene. Artikkelen bygger på en rapport utført av Arbeids-
og velferdsdirektoratet. Disse medlemmer mener derfor at
det er viktig å ha en høyere målsetting om arbeidsdeltakelse, og
at kravet om aktivitet følges opp. Fravær eller uteblivelse fra
slik deltakelse må få konsekvenser for stønadsmottakeren. Det skal
ikke være attraktivt å velge sosialhjelp foran jobb, selv om en
har begrensede muligheter på arbeidsmarkedet. De som gjennomgår
kvalifiseringsprogram må bli tatt på alvor og bli sett på som mennesker
med ubrukte ressurser, og ikke som fremtidige passive stønadsmottakere. Disse
medlemmer er kjent med at mange mottakere av økonomisk sosialstønad,
som har fått arbeidsoppgaver de kan mestre, føler at de gjør noe
som er meningsfylt. Aktivitet og nye sosiale nettverk er viktig
for å komme ut av fattigdom, og muligheten til å komme i arbeid
gir følelse av både anerkjennelse og menneskeverd. Dette gjelder
også unge mennesker i familier som lever av sosialstønad, og disse
medlemmer mener det er viktig å gi disse ungdommene samme
mulighet som sine jevnaldrende til en inngang i arbeidslivet og
mulighet til å tjene egne penger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er på tide å gjennomgå sosialhjelpssatsen for økonomisk støtte,
når de veiledende satsene for kommunene gir utilsiktede og uheldige
utslag.
Disse medlemmer viser til at
da Bergen kommune innførte sine sosialsatser etter departementets
veiledende satser, ga dette seg utslag i at store barnefamilier
ville få sosialytelser som tilsvarer en årslønn på rundt 700 000
til 800 000 kroner. Når sosial-stønaden kan gi utbetalinger som
overstiger inntekten fra arbeid, kan det etter disse medlemmers mening
være direkte demotiverende. Disse medlemmer konstaterer at
dagens veiledende satser også fører til det motsatte ved at man
holder satsene for økonomisk sosialhjelp på et urimelig lavt nivå.
Et eksempel på dette er Verran kommune i Nord-Trøndelag som ikke
har indeksregulert satsene på over ti år.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre
et øvre tak på hva man skal kunne motta i økonomisk bistand fra
sosialtjenesten, slik at den samlede økonomiske bistanden, inklusive økonomisk
sosialhjelp, ikke motvirker arbeidslinjen.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at ansvaret for den økonomiske sosialhjelpen skal ligge hos Nav
sammen med ansvaret for arbeid og trygd. Sosialhjelp skal kun være
en midlertidig ytelse, og ikke noe folk skal leve av over tid. Personer
som av helsemessige årsaker har problemer med å finne egnet arbeid,
må få hjelp av Nav, og de som er for syke til å være ute i arbeidslivet,
skal vurderes for uføretrygd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting
i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme
og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer videre følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag
til lovendring slik at det innføres et lovmessig krav om aktivitetsplikt
for den enkelte sosialhjelpsmottaker.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å gjøre den kommunale sosialhjelpen om til et statlig ansvar under
Nav, og at man innfører normerte satser tilnærmet likt over hele
landet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter ideen om en klarere plikt til og krav på
aktivitet for mottakere av sosialhjelp, og vil særlig understreke
viktigheten av at unge mennesker så raskt som overhodet mulig får
et tilbud om aktivitet. Den såkalte ungdomsgarantien gir i dag på
ingen måte god nok oppfølging av unge Nav-brukere. Disse
medlemmer mener aktivitet i denne forbindelse ikke bare
innebærer regulære tiltak, men også kan være andre former for aktivitet
eller arbeid utenfor tiltaksmodellen. Det er avgjørende at særlig
unge Nav-brukere ikke sluses inn i en rolle som passive stønadsmottakere. Disse medlemmer mener
praktiseringen av dagens regelverk ikke i stor nok grad pålegger
aktivitet eller tar i bruk mulige sanksjoner for dem som takker
nei til aktivitet og arbeid.
Disse medlemmer støtter derfor
en lovfesting av aktivitetsplikten.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting
i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme
og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag
til lovendring slik at det innføres et lovmessig krav om aktivitetsplikt
for den enkelte sosialhjelpsmottaker.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen vurdere å innføre
et øvre tak på hva man skal kunne motta i økonomisk bistand fra
sosialtjenesten, slik at den samlede økonomiske bistanden, inklusive økonomisk
sosialhjelp, ikke motvirker arbeidslinjen.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å gjøre den kommunale sosialhjelpen om til et statlig ansvar under
Nav, og at man innfører normerte satser tilnærmet likt over hele
landet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Dokument 8:4 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Laila Marie Reiertsen
og Vigdis Giltun om å gjøre endringer i dagens regelverk i sosialhjelpen
til mor eller far dersom de har barn som har egen biinntekt, samt
gjøre den kommunale sosialhjelpen om til et statlig ansvar under
Nav – bifalles ikke.
II
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
vurdering av i hvilken grad sosialhjelp kan og bør kombineres med
krav til aktivitet, og med forslag til hvordan dette kan gjøres.
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev
av 21. oktober 2011, der det bes om statsrådens vurdering av forslag
fremmet i dokument 8:4 S (2011-2012):
«I
Stortinget ber regjeringen
fremme nødvendige forslag til lovendringer slik at kommunene ikke kan
foreta avkorting i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under
18 år som bor hjemme og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.
II
Stortinget ber regjeringen
fremme nødvendige forslag til lovendringer slik at det innføres
et lovmessig krav om aktivitetsplikt for den enkelte sosialhjelpsmottaker.
III
Stortinget ber regjeringen
legge frem forslag om å gjøre den kommunale sosialhjelpen om til
et statlig ansvar under Nav, og at man innfører normerte satser
tilnærmet likt over hele landet.»
Forslaget innebærer at det settes en absolutt
skranke for når kommunene kan trekke inn barns inntekt ved vurdering
av behovet for og utmåling av økonomisk stønad til en familie.
Utgangspunktet er at økonomisk stønad til livsopphold
etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
er et felles, siste sikkerhetsnett. Stønad gis til personer som
i en periode ikke har tilstrekkelige inntekter eller inntektsmuligheter
til å forsørge seg selv. Ordningen bygger på – og henter sin legitimitet
fra – subsidiaritetsprinsippet. Prinsippet innebærer at andre inntekter
og inntektsmuligheter skal være utnyttet før en person har lovfestet
rett på stønad fra det offentlige.
Loven er klar – alle skal sikres et forsvarlig livsopphold,
og ingen har krav på doble ytelser til dekning av samme utgift.
Jeg tror det er bred enighet om at dette er både riktig og viktig.
Foreldre har plikt til å forsørge sine barn
etter evne. Jeg vil understreke at barn uansett ikke har plikt til
å forsørge foreldre eller søsken, og at de under ingen omstendigheter
kan pålegges dette av NAV-kontoret. Barn som har tilstrekkelig inntekter
til å bidra til å forsørge seg selv, skal imidlertid gjøre det.
Dette følger av barneloven § 66, og det gjelder alle barn. Spørsmålet
her blir da om det bør settes en lovbestemt grense for når barn
av sosialhjelpsmottakere kan anses helt eller delvis å forsørge
seg selv, og hvor denne grensen i tilfelle skal gå.
Økonomisk stønad utmåles etter en konkret vurdering
av søkerens behov. Forsørgelse av barn er et viktig behov ved søknad
om stønad fra en mor eller far. Utmålingen skal baseres på en individuell
vurdering. Departementet har i retningslinjer fra 2001 (rundskriv
I-34/2001) uttalt følgende om barns inntekter: «I tilfeller hvor
barnet har egne midler, kan sosialtjenesten avslå å gi økonomisk
hjelp til dekning av barnets underhold. Dette følger av prinsippet
om sosialhjelpen som en subsidiær ytelse. Det må her som ellers
foretas en rimelighetsvurdering, der det blant annet legges vekt
på barnets alder, hvor mye midler det dreier seg om, og hvor midlene
kommer fra. For eksempel kan det være urimelig å kreve at penger
barnet har tjent ved eget arbeid ved siden av skolegang, har fått
i konfirmasjonsgave mv. skal gå til underhold. Dersom plasseringen
av midler i barnets navn er et rent proforma arrangement fra foreldrenes
side, kan midlene anses som familiens felles midler.» I henhold
til disse retningslinjene kan NAV-kontoret etter en konkret vurdering
holde både barns gaver og selvtjente penger utenfor ved utmåling
av økonomisk stønad. Hensynet til at barn med foreldre som mottar
sosialhjelp, på samme måte som andre barn, skal kunne ha glede av
egne arbeidsinntekter vil bli ytterligere understreket i det nye
rundskrivet som er under utarbeidelse. Det vil for eksempel kunne
være rimelig å se hen til grensen for skattefri inntekt.
Jeg mener at det er viktig å bevare økonomisk sosialhjelp
som et sosialt sikkerhetsnett og en siste løsning. Det innebærer
at ordningen bør baseres på prinsippet om stønaden som en subsidiær
ytelse, andre løsninger skal først være vurdert. Jeg mener derfor
at dagens ordning, som kombinerer rom for å utvise skjønn med klare retningslinjer,
er bedre enn en lovregulering av dette forholdet.
Det er heller ikke åpenbart at forslaget om
en absolutt skranke fører til betydelig grad av økt likebehandling,
med mindre man presiserer i lov eller forskrift en rekke forhold
knyttet til hvordan en eventuell lovbestemt inntektsgrense skal praktiseres.
Det vil medføre behov for svært detaljert regelverk og kunne hindre
muligheten for å se på individuelle ulikheter og å utvise skjønn i
saken.
Hensynet til at barn og unge i familier som
mottar sosialhjelp skal ha en oppvekst mest mulig lik den andre
barn har, vil bli tillagt stor vekt i nytt rundskriv til loven.
I arbeidet til Fylkesmannsembetene som klageinstanser skal embetene også
fange opp urimelig behandling av unges egne inntekter.
Forslaget innebærer at det innføres et lovpålagt krav
om aktivitetsplikt for alle sosialhjelpsmottakere. Det er i denne
forbindelse viktig å ta som utgangspunkt at grunnvilkåret for rett
til økonomisk stønad til livsopphold er at søker ikke har andre
muligheter til å skaffe seg eller øke egne inntekter. Stønaden skal
dessuten ha som mål å gjøre stønadsmottakeren selvhjulpen. En eventuell
aktivitetsplikt må ses i sammenheng med disse forutsetningene.
Dagens lov gir hjemmel for å stille vilkår,
også vilkår om å utføre arbeid, til personer som mottar økonomisk
sosialhjelp. Denne hjemmelen brukes i saker hvor NAV-kontorene mener
dette er riktig og kan ha en motiverende eller opplærende effekt.
Det er opp til kommunene å sørge for at dette blir gjort. Regjeringen
vil vurdere om det er behov for en ny undersøkelse for å få en mer
systematisk oversikt over kommunenes bruk av vilkår, både omfang
og vilkårenes karakter.
Regjeringen har allerede innført en ordning
med målrettet aktivitetsplikt, nemlig kvalifiseringsprogrammet,
som er blitt gradvis innført siden 2008, og som alle landets kommuner
tilbyr fra 2010. Kvalifiseringsprogrammet kombinerer rett og plikt
til målrettet aktivitet på full tid med en fast stønad på 2G. Alle
som fyller vilkårene har rett til deltakelse i kvalifiseringsprogram, noe
som innebærer at en stor del av dem som mottar sosialhjelp som eneste
inntekt over lang tid kan få slikt program.
Om lag 45 prosent av stønadsmottakerne mottok stønad
i mindre enn 3 måneder i 2010. Dette er personer som i utgangspunktet
er selvforsørget, men som trenger hjelp i en overgangsfase eller
i forbindelse med en akutt situasjon. Innføring av aktivitetsplikt
er mindre aktuelt for denne gruppen.
Etter min mening er det verken riktig eller
praktisk mulig å lovfeste en ubetinget plikt til aktivitet til alle
mottakere av økonomisk sosialhjelp. Det vil være nødvendig med en
hel rekke forbehold og unntak, samt rom for konkret vurdering.
Selv om en aktivitetsplikt knyttes til langtidsmottak,
vil det være nødvendig med en rekke unntak for personer som av ulike
grunner ikke kan pålegges en plikt til aktivitet. Dette gjelder for
eksempel de som mottar supplerende stønad til arbeidsinntekt, og
som derfor er i full aktivitet. Dette gjaldt ca 10 % av alle stønadsmottakere
i 2010. Det gjelder også personer som mottar supplerende stønad
til ytelser fra folketrygden, og som er pålagt aktivitetskrav for
å få slik ytelse (for eksempel arbeidsavklaringspenger) eller der det
ikke forventes eller kreves at mottaker skal være i aktivitet (uførepensjon,
alderspensjon). Dette gjaldt ca 33 % av stønadsmottakerne i 2010.
For personer med sosialhjelp som hovedinntektskilde
(41 % av alle stønadsmottakere i 2010) brukes dagens virkemidler
i stor grad, og med den fleksibilitet som er nødvendig for å tilpasse aktivitetskravene
til den enkeltes situasjon. Det er ikke gitt at det bør stilles
aktivitetskrav til personer som mottar sosialhjelp mens søknad om ytelser
fra folketrygden er til behandling, eller til rusmiddelmisbrukere
som venter på behandling i en institusjon. Her må det være rom for
å vurdere den enkeltes situasjon.
Noe av utfordringen for NAV-kontorene er å tilpasse
tjenester og krav til den enkelte, og legge til rette for at den
som trenger lang tid, små skritt og tett oppfølging får nettopp
det, mens andre trenger at det stilles krav. Dette gir gjeldende regelverk
rom for. En lovpålagt og sanksjonert aktivitetsplikt må også gi
rom for slike konkrete vurderinger i hver sak. I praksis er det
dermed stor sannsynlighet for at en slik ordning vil bli svært lik
dagens ordning.
Forslaget går ut på å oppheve det kommunale ansvaret
for økonomisk sosialhjelp, og gjøre stønaden til et statlig ansvar
under Arbeids- og velferdsetaten, samt innføre normerte satser tilnærmet
likt over hele landet.
Det er NAV-kontoret, som er et lovbestemt partnerskap
mellom stat og kommune, som i dag har ansvaret for å forvalte økonomisk
stønad. I henhold til arbeids- og velferdsforvaltningsloven har
alle brukere av NAV-kontorene, uavhengig av om de har rett på en
statlig eller kommunal ytelse, rett til en behovsvurdering og eventuelt også
en arbeidsevnevurdering. En eventuell statliggjøring av økonomisk
stønad er dermed først og fremst et spørsmål om det er staten eller
kommunen som skal betale stønaden. For den enkelte søker er dette
antagelig uten interesse, så lenge søknadene behandles og eventuell
stønad kommer til rett tid.
Kommunene har ansvar for en rekke tjenester som
har nær sammenheng med økonomisk stønad. Jeg mener det er viktig
ikke å løsrive den økonomiske stønaden fra det øvrige sosiale arbeidet,
knyttet til boforhold, økonomisk veiledning, gjeldsrådgivning, oppfølging
av søkerens totale situasjon, om nødvendig i samarbeid med det øvrige
kommunale tjenesteapparatet. Slik rådgivning og oppfølging bør skje
lokalt, i et system som kjenner de lokale forholdene. Økonomisk
stønad til livsopphold utgjør et element i de sosiale tjenestene
som kommunen har ansvar for, også utenfor rammene av det kommunale ansvaret
som etter loven skal legges til NAV-kontoret. Etter min vurdering
vil en eventuell statliggjøring av sosialhjelpen kunne bidra til
å svekke mulighetene for å få til en helhetlig innsats individuelt
tilpasset hver enkelt. Det vil gi svakere mulighet til å lykkes
i å få flere over i en situasjon hvor de er selvhjulpne.
Forslag III inkluderer også et forslag om å
innføre «normerte satser tilnærmet likt over hele landet». Det er
noe uklart hva som ligger i begrepet «tilnærmet likt», men jeg antar
at dette betyr at det fortsatt skal være et visst rom for skjønn
i utmålingen av ytelsen. Dersom prinsippet om at stønad skal utmåles
etter behov ligger fast, må regelverket ha rom for skjønn. Slik
ordningen er i dag gis det rom for å ta hensyn til at det er individuelle
forskjeller mellom stønadsmottakerne, at det er lokale og regionale
variasjoner i kostnadsnivå knyttet til varer og tjenester, og at
de faktiske mulighetene for å skaffe seg arbeid og inntekt varierer
rundt om i landet. Dette gjelder selv om bokostnader holdes utenfor
satsen.
I prinsippet er det mulig å innføre normerte
satser uavhengig av om ordningen er statlig eller kommunal. Skjønnsrommet
kan reduseres ved å fastsette et minimumsnivå i lov eller forskrift. Ordningen
vil da få mindre preg av individuelt tilpasset stønad, og mer preg
av garantert minsteinntekt. En ordning med svært begrenset mulighet
for skjønn vil også kunne resultere i dårlige løsninger for enkeltmennesker
i en vanskelig livssituasjon.
Jeg mener, som nevnt i mine merknader til forslag
I, at det er viktig å bevare økonomisk sosialhjelp som et siste
felles sikkerhetsnett, og at ordningen bør baseres på prinsippet
om stønaden som subsidiær. En eventuell innføring av normerte satser
vil etter mitt syn stride mot dette prinsippet.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 28. februar 2012
Robert Eriksson |
Geir Pollestad |
leder |
ordfører |