I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
utrede en modell med forhåndsgodkjenning av bedrifter.
2. Stortinget ber regjeringen endre reglene
for arbeidstillatelse som faglært/spesialist, slik at kravene til
kompetanse i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
3. Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene
for forlengelse/fornyelse av arbeidstillatelser.
4. Stortinget ber regjeringen vurdere forenkling/endring
av regelverket for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker
å ha ektefelle/barn med til Norge.
5. Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring
som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.
6. Stortinget ber regjeringen fjerne taket
på antallet som kommer inn under spesialistkvoten.
7. Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av
«Blått kort» etter modell fra EUs «Blue Card» i Norge.
8. Stortinget ber regjeringen endre/forenkle
prosessen med å søke om å få tildelt personnummer for arbeidsinnvandrere.»
I dokumentet vises det til at behovet og mulighetene
for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av
økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre
og tettere samhandling mellom land. Ulike kulturer kommer i kontakt
med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles raskere
og mer omfattende enn tidligere. Forslagsstillerne mener økt arbeidsinnvandring er
et viktig bidrag for å ta denne utviklingen på alvor og utnytte
det potensialet som ligger i globaliseringen.
Det vises i dokumentet videre til at arbeidsmarkedet
trolig vil være preget av økende migrasjon av arbeidstagere og tjenesteytere
i årene fremover, men også av større konkurranse om arbeidskraft
mellom land. Det å ha en bevisst og helhetlig politikk som sikrer
en bærekraftig arbeidsinnvandring, er en av de største politiske
utfordringene i årene fremover. Kunnskap og kompetanse, sammen med
mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende for innovasjon og næringsutvikling
i et stadig mer konkurranseutsatt og internasjonalt arbeids- og
næringsliv.
Forslagsstillerne mener at for å opprettholde
dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning gjennom en levende kunnskapsøkonomi
må Norge føre en politikk som gjør landet i stand til å hevde seg
internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.
Forslagsstillerne viser til at norsk arbeids-
og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen
med internasjonale selskaper. Det utvidede internasjonale arbeidsmarkedet
gir norsk næringsliv økte muligheter til å rekruttere nettopp den
nødvendige arbeidskraften.
I dokumentet pekes på at hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken
er å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere
arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte
ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at
de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring, kan realiseres på en
balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn.
Forslagsstillerne peker videre på at det er
helt avgjørende for om arbeidstagere i andre land vurderer det som
aktuelt å søke arbeid i Norge, at det er arbeid å få og at det lønnes
godt.
Forslagsstillerne viser til at individuelle
faktorer som familieforhold, personlige nettverk, jobbmuligheter
og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene.
I dokumentet vises det til at arbeidstagere
fra andre land før finanskrisen bidro med helt nødvendig arbeidskraft
i Norge i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen flere servicebransjer. Uten
denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften ville veksten i norsk
økonomi ha bremset opp. Samtidig ser man at flere av disse arbeidsinnvandrerne
har slått rot i Norge, og familiene har flyttet etter. Da er det
viktig at man får anledning til å lære språket skikkelig, enten
gjennom arbeid eller kurs.
I tillegg mener forslagsstillerne det er behov
for flere tiltak som mer målrettet vil tiltrekke spesiell kompetanse
til Norge. Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave
kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får
bedre betalt for kompetansen.
I dokumentet pekes det på at i dag er det slik
at Norge taper denne konkurransen i forhold til land som USA, Canada
og Storbritannia, til tross for at Norge årlig kåres til verdens
beste land å bo i. Forslagsstillerne viser til at Norge har en spesialistkvote
for å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten
er på 5 000 personer. Det er et tankekors at en i 2009 kun rekrutterte
rundt 1 700 spesialister.
Det pekes videre på at det i dag er strenge
krav som må være oppfylt for at utenlandske statsborgere som ikke
kommer fra EØS-området, skal få arbeidstillatelse. Siden 1975 har
Norge hatt en begrenset og regulert innvandring til Norge.
Forslagsstillerne mener det i større grad bør
være opp til den enkelte arbeidsgiver å vurdere om den kompetanse
som utlendingen besitter, er tilstrekkelig.
Forslagsstillerne vil fremheve at saksbehandlingstiden
og byråkratiet som møter mennesker som vil jobbe i Norge og bedriftene
som trenger arbeidskraft utenfra, er uholdbart.
Fornyelse er en svært byråkratisk prosess, som tar
mye tid og gir lange perioder med uavklart situasjon og stress for
dem det gjelder.
Forslagsstillerne ønsker i tillegg til vurdering
av endringene i dagens system å be regjeringen vurdere en helhetlig
endring av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene
EU og USA har gjort seg på feltet.
For øvrig vises til dokumentet for nærmere beskrivelse
av forslaget.
Kommunal- og forvaltningskomiteen ba i brev av
23. juni 2011 om arbeidsministerens vurdering av forslaget. Statsrådens
svarbrev av 13. september 2011 følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Roald Aga Haug, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Gjermund
Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner,
fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet,
Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold,
viser til Dokument 8:150 S (2010–2011) – representantforslag fra
stortingsrepresentantene Trond Helleland, Michael Tetzschner, Siri
A. Meling og Per-Kristian Foss om å sikre vekstfremmende arbeidsinnvandring. Komiteen deler
forslagsstillernes understrekning av viktigheten av å ha en bevisst
og helhetlig politikk for en bærekraftig arbeidsinnvandring.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
samtidig til arbeidsministerens svarbrev, datert 13. september 2011,
der det framgår at det tidligere har vært store restanser og lange
saksbehandlingstider i arbeidsinnvandringssaker, men at tallene
for arbeidsinnvandring og tilbakemeldinger fra arbeidsgivere viser
at denne situasjonen er endret det siste året. Viktige regelendringer
som følge av EU-direktivet om fri bevegelse (direktiv 2004/38/EF)
har ført til at det ikke lenger er store administrative barrierer som
motvirker arbeidsinnvandring til Norge.
Det samme gjelder ny utlendingslov og -forskrift fra
1. januar 2010. Flertallet viser til at det da ble
innført tiltak i tråd med de forslagene som reises i representantforslaget,
og at det langsiktige målet om fire ukers saksbehandlingstid (jf. St.meld.
nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring og Innst. S. nr. 292 (2007–2008))
kan nås når elektronisk saksbehandlingssystem i utlendingsforvaltningen
er fullt innført, slik Stortinget forutsatte under behandlingen
av St.meld. nr. 18 (2007–2008). For øvrig vises til statsrådens svarbrev
der det framgår at kravet til saksbehandlingstid for arbeidssaker
(spesialister, faglærte, EØS-overgangssaker, sesong og øvrig) nå
er at 80 prosent av sakene skal behandles innen fire uker, at 95
prosent av sakene skal behandles innen åtte uker og at det jobbes
løpende med å nå disse målene.
Flertallet viser til faglærtbestemmelsen,
som ble videreført i ny utlendingsforskrift fra 1. januar 2010,
og ber regjeringen se på hvordan praktiseringen av regelverket om
hvem som kan anses som faglært samsvarer med intensjonen i utlendingsforskriften
på dette punkt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker at eventuelle justeringer i praksis må skje innen rammene
som er lagt for å forhindre sosial dumping.
Dette flertallet viser til statsrådens
svarbrev når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandrere fra tredjeland
og deres ønske om å ha ektefelle og barn med seg til Norge. Dette flertallet er
bekymret for at lang saksbehandlingstid for familiegjenforening
med arbeidsinnvandrere kan bidra til at færre enn det er behov for,
kommer til Norge for å arbeide.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter
statsrådens vurdering av at raskere saksbehandling er det viktigste
tiltaket for å få dette til. Flertallet viser til
at UDI har fått krav om rask saksbehandling også i sakene til arbeidsinnvandrernes
familiemedlemmer. Flertallet viser til statsrådens
svarbrev hvor det heter at «så snart som mulig etter at saken er
avgjort for referansepersonen, bør tillatelsen for familien normalt
foreligge». Flertallet ber departementet følge utviklingen
løpende og vurdere tiltak for å oppnå dette.
Flertallet viser til at Høyre
i sine merknader introduserer skatteinsentiver som et virkemiddel for
rekruttering av utenlandsk arbeidskraft. Flertallet viser
i den forbindelse til at dette forslaget ble vurdert i NOU 2003: 9
Skatteutvalget (Skaugeutvalget) som konkluderte med at Norge ikke
burde innføre gunstigere skatteregler for utenlandske spesialister
og delta i en slik form for skattekonkurranse som enkelte andre land
hadde gjort. Utvalget mente det var lite rimelig at skatten på høye
arbeidsinntekter skulle avhenge av om arbeidsinntekten tilfalt en utlending
eller en nordmann. Utvalget påpekte også at slike ordninger ville
komplisere regelverket (jf. NOU 2003: 9, side 113–114). Utvalgets
vurdering ble kommentert i St.meld. nr. 29 (2003–2004) Om skattereform,
uten at det ble reist noe annet forslag. Spørsmålet ble heller ikke
kommentert ytterligere i finanskomiteens innstilling (Innst. S.
nr. 232 (2003–2004)).
Flertallet er fortsatt av samme
oppfatning, at utenlandske og norske arbeidstakere bør skattlegges
etter samme regler. For øvrig vises til skattelovens § 6-70, som
hjemler det såkalte standardfradraget. Dette er ment som en forenkling
for flere grupper av skattytere, herunder også arbeidsinnvandrere,
ved at dette på visse betingelser kan erstatte en rekke andre fradragsberettigede
kostnader.
Flertallet viser videre til at
den såkalte spesialistkvoten er et tiltak for forenklet saksbehandling
for tredjelandsborgere, ikke et generelt virkemiddel for å sikre
nødvendig tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Tilgangen på kvalifisert arbeidskraft
må vurderes i en helhet, der tilgangen i det hjemlige arbeidsmarkedet,
i det felles europeiske arbeidsmarkedet og tilgangen fra tredjeland
sees under ett. Det er ikke et mål i seg selv at kvoten fra tredjeland
skal fylles. Flertallet viser videre til at uten
en fast kvote for tredjelandsborgere, vil det måtte innføres andre administrative
ordninger for å sikre den fortrinnsretten som gjelder i EØS-området.
Flertallet viser også til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring, der
hurtigprosedyren «tidlig arbeidsstart» for faglærte og spesialister
over et fastsatt lønnsnivå ble ansett som et enklere og mer effektivt
system enn forhåndsgodkjenning av bedrifter. Denne prosedyren ble
innført i ny utlendingslov og -forskrift og innebærer at slike arbeidstakere
kan reise inn i landet og starte opp arbeidet mens søknaden, som
kan fremmes av arbeidsgiver, er under behandling, forutsatt framlagt
skatteattest og HMS-erklæring.
Flertallet viser for øvrig til
statsrådens svar til de enkelte forslagene, der det framgår at forslagene
enten er gjennomført allerede, har vært vurdert tidligere eller
er til vurdering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil fremheve viktigheten av å opprettholde
dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning gjennom en levende kunnskapsøkonomi.
For å få til dette må Norge føre en politikk som gjør oss i stand
til å hevde oss internasjonalt i konkurransen om den kompetente
arbeidskraft.
Disse medlemmer viser til at
norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse
for å klare konkurransen med internasjonale selskaper, og at det
ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker seg
til Norge.
Disse medlemmer mener det bør
vurderes å benytte både skatteinsentiver og andre virkemidler for
å øke innvandring av kvalifisert arbeidskraft ikke bare fra EU-land,
men også fra resten av verden. I dag er det slik at Norge taper denne
konkurransen i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia,
til tross for at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i.
Disse medlemmer viser til at
vi i Norge har en spesialistkvote for å kunne rekruttere kompetanse
fra ikke-EU-land. Denne kvoten er på 5 000 personer, og det er et
tankekors at en i 2009 kun rekrutterte rundt 1 700 spesialister.
Disse medlemmer mener at enkle
grep som å la bedrifter forhåndsgodkjenne, slik at faglærte/spesialister
kan påbegynne arbeidet sitt, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) saksbehandler søknaden,
vil være virkningsfulle.
Disse medlemmer viser til at
saksbehandlingstiden og byråkratiet som møter mennesker som vil
jobbe i Norge og bedriftene som trenger arbeidskraft utenfra, er
uholdbart. Fra bedrifter meldes det om saksbehandlingstider på opptil seks
måneder for arbeidstakere fra ikke-EU-land. Dette er en klar ulempe
for norske bedrifter som er avhengige av utenlandsk kompetanse.
Disse medlemmer vil fremheve
utfordringen mange av de utenlandske arbeidstakerne som kommer hit
som spesialister har i møte med det norske byråkratiet, for eksempel
kan det være svært tidkrevende å få tildelt personnummer. Personnummer
er en forutsetning for å åpne bankkonto, noe som igjen er et viktig
element i bl.a. det å kunne få utbetalt lønn.
Disse medlemmer opprettholder
derfor forslagene i dokumentet.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen utrede en modell
med forhåndsgodkjenning av bedrifter.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen endre reglene for
arbeidstillatelse som faglært/spesialist, slik at kravene til kompetanse
i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene for
forlengelse/fornyelse av arbeidstillatelser.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen vurdere forenkling/endring
av regelverket for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker
å ha ektefelle/barn med til Norge.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring
som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fjerne taket på antallet som
kommer inn under spesialistkvoten.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av
«Blått kort» etter modell fra EUs «Blue Card» i Norge.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen endre/forenkle prosessen
med å søke om å få tildelt personnummer for arbeidsinnvandrere.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:150 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Michael Tetzschner,
Siri A. Meling og Per-Kristian Foss om å sikre vekstfremmende arbeidsinnvandring
– vedlegges protokollen.
Jeg viser til Kommunal- og forvaltningskomiteens
brev fra 23. juni 2011 med anmodning om min vurdering av representantforslag
150 S (2010-2011) fra representantene Trond Helleland, Michael Tetzschner,
Siri A. Meling og Per-Kristian Foss om å sikre vekstfremmende arbeidsinnvandring.
Representantforslaget er oppsummert i 8 punkter.
Innledningsvis vil jeg understreke at jeg deler forslagstillernes
syn på viktigheten av å kunne rekruttere kvalifisert arbeidskraft
på en rask og effektiv måte. Jeg vil også nevne at Norge de senere
årene har hatt rekordhøy innvandring, og arbeid har vært den viktigste innvandringsgrunnen.
Tallene, og tilbakemeldinger fra arbeidsgivere, tyder ikke på at
det er store administrative barrierer som motvirker arbeidsinnvandring
til Norge.
Før jeg går nærmere inn på de konkrete forslagene
i representantforslag 150 S (2010-2011), vil jeg gi en kort generell
orientering om nytt regelverk og nye ordninger for arbeidsinnvandring
og redegjøre noe for saksbehandlingstider for søknader fra arbeidsinnvandrere
fra tredjeland.
Utlendingsforvaltningen har over flere år hatt store
restanser og lange saksbehandlingstider i arbeidsinnvandringssaker.
Siden sommeren 2010 har utlendingsforvaltningen fått bedre grep om
saksbehandlingstidene i disse sakene.
Det er flere årsaker til nedbygging av restansene. Den
viktigste forklaringen er trolig gjennomføringen i norsk regelverk
av EU-direktiv 2004/38/EF om fri bevegelse. EØS-borgere trenger ikke
lenger søke om tillatelse for å kunne arbeide i Norge. De skal kun
registrere seg hos politiet for å avklare at de oppfyller vilkårene
for oppholdsrett etter direktivet. Dette dokumentasjonskravet er
enklere enn etter tidligere regelverk, og politiet utsteder et registreringsbevis
som bekrefter oppholdsretten.
Andre endringer i regelverket kan også ha hatt betydning
for kortere saksbehandlingstid for søknader. Ny utlendingslov og
-forskrift som trådte i kraft 1.1.2010, innførte flere endringer for
å effektivisere søknadsbehandlingen, blant annet ble det da innført
tiltak som jeg oppfatter at representantene nå etterlyser. Jeg kommer tilbake
til en del av endringene i kommentarer til de ulike punktene i representantenes
forslag.
I Oslo, Stavanger og Kirkenes er det opprettet Servicesenter
for utenlandske arbeidstakere (SUA). Sentrenes oppgave er å koordinere
utlendingsforvaltningen, politiet, skattemyndighetene og arbeidstilsynet.
De har en selvpålagt saksbehandlingstid på 5 dager. Oslo politidistrikt
og UDI prioriterer saker fra SUA-sentrene. Sentrene fungerer godt,
og de benyttes av mange arbeidsgivere, se nærmere omtale under spørsmål
8.
I tildelingsbrevet for Utlendingsdirektoratet (UDI)
for 2010 ble det stilt konkrete mål om saksbehandlingstid for søknader
fra arbeidsinnvandrere og for familiegjenforening med arbeidsinnvandrere.
I tildelingsbrevet for 2011 ble kravene til saksbehandlingstid til
dels skjerpet, men også noe differensiert fordi det alltid vil være
saker som tar lengre tid på grunn av mangelfulle opplysninger eller
fordi de er kompliserte.
De konkrete kravene til saksbehandlingstidene er
nå:
Saksbehandlingstid
for arbeidssaker (faglærte og spesialister, EØS-overgangsregler,
sesong og øvrig): 80 pst av sakene skal behandles innen 4 uker fra
saken er mottatt i UDI. Minimum 95 pst av sakene skal behandles
innen 8 uker etter at saken er mottatt i UDI.
Saksbehandlingstid i familieinnvandringssaker hvor
referansepersonen er arbeidsinnvandrer: 60 pst av sakene skal behandles
innen 2 måneder og 80 pst av sakene skal behandles innen 3 måneder.
Minimum 95 pst av sakene skal behandles innen 6 måneder.
Både i årsrapporten for 2010 og i 1. tertialrapport 2011
rapporterer UDI om raskere saksbehandling av søknader fra arbeidsinnvandrere
selv om de oppsatte målene ikke er nådd. Jeg forutsetter at det
langsiktige målet om fire uker saksbehandlingstid som stilles opp
i Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring,
kan nås når det elektroniske saksbehandlingssystemet i utlendingsforvaltningen
er fullt innført.
1. Stortinget ber regjeringen utrede en modell med
forhåndsgodkjenning av bedrifter.
Dette ble vurdert i forbindelse med St.meld.
nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring,
men ble ikke gjennomført i ny utlendingslov- og forskrift. Utlendingsdirektoratet
hadde store restanser på den tiden, og departementet mente at en
ny oppgave med en ekstra søknadsrunde ikke ville gjøre situasjonen
enklere. For å oppnå det samme formålet, valgte en å innføre en
type hurtigprosedyre for rekruttering av arbeidskraft i den nye
utlendingsloven og –forskriften. Ordningen, som omtales som ”tidlig
arbeidsstart”, gjelder for rekruttering av faglærte og personer med
spesielle kvalifikasjoner og de som kalles ”spesialister” på grunn
av lønnstilbudet over en gitt terskel. Disse arbeidstakerne kan
reise inn i landet og starte opp arbeidet mens søknaden er under
behandling. Arbeidsgiveren kan søke på arbeidstakerens vegne. Ordningen
kan benyttes av arbeidsgivere som oppfyller følgende krav; det må
fremlegges skatteattest og HMS-egenerklæring. Dette har vi vurdert
som en enklere ordning enn et system med forhåndsgodkjenning av bedrifter,
som i seg selv vil innebære nye administrative rutiner.
I vedlegg til årsrapporten for 2010 rapporterte UDI
om foreløpige erfaringer med nye regler som ble innført i 2010.
I løpet av 2010 ga politiet 408 foreløpige tillatelser etter denne
ordningen.
Tidlig arbeidsstart i kombinasjon med spesialistbestemmelsen,
som også ble innført i 2010, har vist seg å ha noen utilsiktede
konsekvenser. Jeg kommer nærmere tilbake til dette under mine kommentarer
til representantforslag 2.
2. Stortinget ber regjeringen endre reglene
for arbeidstillatelse for faglært/spesialist, slik at kravene til
kompetanse i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
Faglærtbestemmelsen ble videreført i den nye utlendingsforskriften
som trådte i kraft 1.1.2010, med visse forenklinger. Vilkåret for
oppholdstillatelse er utdanning på høyskole- eller universitetsnivå,
men for fagutdanning er det tilstrekkelig med videregående skoles
nivå. Utlendinger med spesielle kvalifikasjoner kan også få oppholdstillatelse
etter denne bestemmelsen. UDI skal prøve kompetansen. Tidligere
skulle UDI også vurdere om kompetansen var nødvendig. Kravet er
myket opp og endret til om den er relevant for den aktuelle stillingen.
Et slikt krav vil motvirke at arbeidsgivere henter inn utenlandsk
arbeidskraft med høyere kompetanse og med lavere avlønning enn om
de hadde ansatt en innenlandsk arbeidstaker i stillingen.
Det nye utlendingsregelverket innførte også
et nytt søkegrunnlag; spesialist. Spesialisthjemmelen var, sammen
med ”tidlig arbeidsstart”, ment som en hjelp til arbeidsgivere for
raskere rekruttering. Dette innebærer at arbeidsgiver fikk større
kompetanse til å bestemme kvalifikasjonskravene selv, i tråd med
dette representantforslaget. Etter denne bestemmelsen tar arbeidsgiveren
ansvar for at kompetansen er god nok, og UDI skal ikke prøve søkerens
kompetanse. Et lønnstilbud på minimum 500 000 er vilkåret for å
få tillatelsen. Tankegangen var at dersom arbeidsgiver er villig
til å betale lønn i en slik størrelsesorden, så er dette kompetent
arbeidskraft. Det er med andre ord opp til arbeidsgiveren selv å
vurdere nytten av arbeidssøkerens kvalifikasjoner. 109 søkte om
tillatelse som spesialist i 2010. Etter første tertial i år mener
UDI det vil bli en økning av totaltallet i 2011.
I årsrapporten for 2010 har UDI omtalt erfaringer
med spesialistbestemmelsen og ordningen med tidlig arbeidsstart
basert på egne erfaringer og erfaringer innhentet hos politiet.
Foreløpig tyder disse på at ordningene dels fungerer etter formålet,
men dessverre også slik at det ansettes ufaglærte i bransjer som
kolonial- og grønnsaksbutikker, renhold, malerfirma, restauranter
hvor de som ansettes, ofte er i familie med arbeidsgiveren. Ordningene
har også vært brukt av tredjelandsborgere som har fått avslag på
andre søknader som familiegjenforening eller asyl. Departementet
vil derfor sammen med UDI vurdere mulige endringer for å tilpasse
regelverket bedre til den gruppen ordningen var ment for.
3. Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene
for forlengelse/fornyelse av arbeidstillatelser.
For EØS-borgere er prosedyrene svært enkle.
Så lenge vilkårene for oppholdsrett etter direktivet er oppfylt,
kan vedkommende bli i landet. EØS-borgere har plikt til å registrere
seg ved opphold utover tre måneder. Tredjelandsborgere som omfattes
av direktivet på grunn av familietilknytning til en EØS-borger,
har plikt til å søke om oppholdskort etter tre måneder. Oppholdsrett utover
tre måneder er i hovedsak betinget av arbeid eller annen selvforsørgelse.
Varig oppholdsbevis (etter fem års botid) for EØS-borgere, utstedes
for ubestemt tid. Varig oppholdskort for EØS-borgeres familiemedlemmer som
er tredjelandsborgere, er gyldig i 10 år.
EØS-borgere uten arbeid i Norge har også rett
til opphold i inntil seks måneder for å søke arbeid. EØS-borgere
kan reise ut av landet, komme tilbake og registrere seg på nytt
dersom de fortsatt oppfyller direktivets vilkår for oppholdsrett. Det
er ingen regler om at vedkommende må ha oppholdt seg utenfor landet
en viss periode (karantenetid) for å få ny oppholdsrett. En arbeidssøker
kan derfor reise ut igjen etter seks måneder for så å returnere
for en ny seks måneders periode for å søke arbeid. Dette følger
av direktiv 2004/38/EF.
Etter vanlig praksis får tredjelandsborgere
som er faglærte eller har spesielle kvalifikasjoner, en tre års
oppholdstillatelse ved førstegangs søknad ved tidsubestemt ansettelse.
Tillatelsen utstedes nå for en bestemt type arbeid, ikke for en
bestemt arbeidsgiver. Det innebærer at skifte av arbeidsgiver innenfor
perioden er tillatt. Spesialister på bakgrunn av lønn og hvor myndighetene
ikke prøver kompetansen, får en tillatelse for en bestemt arbeidsgiver.
Den gjelder for ett år før eventuell fornyelse. Fornyelsestidspunktet
vil være det første mulige tidspunktet hvor forvaltningen kan kontrollere
om vilkårene for tillatelsen, herunder lønnsvilkåret, er oppfylt.
Hovedregelen for tredjelandsborgere er at det skal
søkes om førstegangs oppholdstillatelse før innreise til landet
på grunnlag av en allerede inngått arbeidskontrakt. Faglærte og
sesongarbeidere kan søke arbeid fra Norge om de har lovlig opphold
her. Arbeidsgiveren kan søke på vegne av arbeidstakeren. Faglærte
tredjelandsborgere kan få inntil seks måneders oppholdstillatelse
for å reise inn og søke om arbeid.
Tillatelsene til faglærte og spesialister kan fornyes
dersom vilkårene for opphold fortsatt består, og de danner grunnlag
for permanent oppholdstillatelse etter tre års sammenhengende botid.
Fornyelse kan søkes fra Norge.
Det er mer kontroll både med førstegangstillatelser
og fornyelser for tredjelandsborgere enn for EØS-borgere. Jeg mener
det er behov for kontroll for å unngå omgåelser av regelverket og for
å forhindre at utenlandsk arbeidskraft blir utnyttet av arbeidsgivere.
4. Stortinget ber regjeringen vurdere forenkling/ endring
av regelverket for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker
å ha ektefelle/ barn med til Norge.
Jeg er enig i at det er av vesentlig betydning
for arbeidsinnvandrerne at de raskest mulig får familien med seg.
Den attraktive utenlandske arbeidskraften vil ikke bli tiltrukket
av det norske arbeidsmarkedet om ikke familien får komme omtrent
samtidig eller like etter. Jeg mener rask saksbehandling er det
viktigste grepet for å få dette til. Så snart som mulig etter at
saken er avgjort for referansepersonen, bør tillatelsen for familien
normalt foreligge.
Som nevnt innledningsvis, har UDI derfor fått krav
til rask saksbehandling også i sakene til arbeidsinnvandrernes familiemedlemmer.
Departementet vil følge utviklingen løpende.
5. Stortinget ber regjeringen innføre språkopplæring
som en rettighet for ledigmeldte arbeidsinnvandrere fra EØS-land.
I Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring så regjeringen et behov
for tiltak som kan legge til rette for at arbeidsinnvandrere blir
kjent med sine plikter og kan bruke sine rettigheter på linje med
befolkningen for øvrig. Blant annet ble det foreslått å utrede innføring
av norskopplæring som et generelt tilbud for alle arbeidsinnvandrere
og deres familiemedlemmer over 16 år. En slik vurdering pågår. Når
disse vurderingene har tatt noe tid, har det sammenheng med flere
forhold. For det første kunne EØS-innvandrere tidligere få gratis
norskopplæring. Denne ordningen ble fjernet av regjeringen Bondevik
fra 2004. En eventuell finansiering kan blir mer komplisert enn
overfor andre innvandrergrupper, bl.a. kan det være et spørsmål
om ikke arbeidsgiverne bør bidra ved å dekke deler av utgiftene.
Også selve organiseringen av opplæringen må tilpasses det forholdet
at de fleste arbeidsinnvandrerne er i arbeid.
Normalt vil arbeidsledige miste retten til dagpenger
dersom de er under utdanning eller opplæring under arbeidsledighet. Dagpengeforskriften
§ 4-3 har enkelte unntak fra denne regelen, ett av dem er: ”Medlem
som fyller vilkårene for dagpenger under arbeidsløshet, kan beholde
stønaden under deltaking i utdanning eller opplæring i følgende
tilfeller: … Ved deltaking på full tid i godkjent opplæring i norsk
og samfunnskunnskap for voksne innvandrere i inntil ett år. Grensen
på ett år gjelder uavhengig av hvor mange undervisningstimer på dagtid
medlemmet deltar i. Perioden kan deles opp i bolker”.
Arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-land som
velger å bli boende i Norge, kan benytte de eksisterende arbeidsmarkedstiltakene
til Arbeids- og velferdsetaten. Innvandrere, herunder arbeidsinnvandrere
fra EØS-området, er i utgangspunktet en prioritert gruppe når tiltak
igangsettes. En del av tiltakene har språklige elementer, gjerne
i kombinasjon med teoretisk opplæring og praksis i arbeidslivet.
Arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-land har således tilgang
på språkopplæring gjennom arbeidsmarkedsopplæring eller jobbklubber
spesielt tilrettelagt for utenlandske arbeidssøkere, eller bistand
gjennom praksisplass eller lønnstilskudd for å praktisere norskferdigheter.
Det tilbudet som er organisert som arbeidsmarkedsopplæring
(AMO), har et hovedinnhold som er yrkesorientert, men hvor språkopplæring inngår
som ett av flere elementer. Det ble arrangert 12 slike kurs til
sammen i 2010, med ca. 230 deltakere. Det ble arrangert 18 jobbklubber
med spesielt tilrettelagt innhold i 2010, med ca. 425 deltakere.
Disse jobbklubbene har hatt språkopplæring som ett av flere innholdselementer. Hovedmengden
av dette tilbudet i 2010 er gitt i fylker med storbyområder som
Oslo, Akershus, Hordaland og Sør-Trøndelag.
Arbeids- og velferdsetaten vurderer bruken av arbeidsmarkedstiltak
med utgangspunkt i individuelle behov hos arbeidssøkerne og situasjonen i
det lokale arbeidsmarkedet. Dette gir rom for å tilpasse tiltakene
til blant annet arbeidsledige arbeidsinnvandrere fra EØS-området
med dårlige norskkunnskaper.
Brochmannutvalget (NOU 2011:7) har vurdert norskopplæringstilbudet
til innvandrere. Flertallet i utvalget tilråder ikke at det gis
noe generelt tilbud om gratis språkundervisning til voksne EØS-borgere
som bosetter seg i Norge. Samtidig har Kaldheimutvalget (NOU 2011:14)
anbefalt gratis norskopplæring til arbeidsinnvandrere som bosetter
seg i Norge og familiegjenforente til disse. De forskjellige vurderingene
til utvalgene viser at det er behov for en grundig vurdering før
en konkluderer. Spørsmål om norskopplæring for arbeidsinnvandrere
generelt vil behandles i forbindelse med stortingsmelding om integrering
som Regjeringen vil legge fram for Stortinget i løpet av 2012.
6. Stortinget ber regjeringen fjerne taket på
antallet som kommer inn under spesialistkvoten.
Kvoten for faglærte og spesialister som er tredjelandsborgere
har i flere år vært på 5000 tillatelser, og kvoten har aldri begrenset
innvandringen. Innenfor kvoten er det ikke nødvendig å foreta en
individuell arbeidsmarkedsmessig vurdering om tilgjengelig arbeidskraft.
Det bidrar til rask saksbehandling da det ikke er nødvendig for
utlendingsforvaltningen å sende søknadene til Arbeids- og velferdsetaten
til uttalelse. En eventuell forhøyelse av kvoten må vurderes mot EØS-avtalen
som gir EØS-borgere fortrinnsrett til det norske arbeidsmarkedet
foran tredjelandsborgere
Kvoten er først og fremst satt for å forenkle
saksbehandlingen. Dersom kvoten fjernes vil vi måtte innføre andre
administrative ordninger for å oppfylle fellesskapsfortrinnsretten
som gjelder i EØS-området, jf. nærmere omtale i Stortingsmelding
nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring.
Slike administrative ordninger, som for eksempel å prøve om hver
enkelt stilling kan besettes av arbeidskraft i Norge eller i EØS-området,
vil innebære et mer-byråkrati stikk i strid med intensjonen bak
dette forslaget.
Det er ikke nødvendig å utlyse stillingen innenlands
eller i EØS-området dersom søkeren kommer inn på kvoten. Dersom
kvoten blir oppfylt, er det fortsatt mulig å rekruttere tredjelandsborgere
som er faglærte eller spesialiser, men arbeidsgiver må da først
prøve om stillingen kan besettes av arbeidskraft i Norge eller fra
EØS-området.
7. |Stortinget ber regjeringen vurdere innføringen av
”Blått kort” etter modell fra EUs ”Blue Card” i Norge.
EUs ”Blue Card”-direktiv (rådsdirektiv 2009/50/EC)
definerer et rammeverk for medlemslandenes arbeidsinnvandringspolitikk
for å rekruttere høykvalifisert arbeidskraft fra tredjeland og for
å fremme mobiliteten av slik arbeidskraft på tvers av medlemslandene.
Utgangspunktet for direktivet er at arbeidsinnvandringspolitikken skal
være kontrollert og etterspørselsdrevet, og at felleskapsfortrinnsretten
skal ivaretas. Dette er også utgangspunktet for vår arbeidsinnvandringspolitikk,
jf. nærmere omtale i Stortingsmelding nr. 18 (2007-2008) Arbeidsinnvandring.
Dette direktivet er vurdert til ikke å være
EØS-relevant. Det betyr at vi ikke behøver å implementere direktivet
i norsk rett. Også flere EU-land har reservert seg mot direktivet:
Danmark, Storbritannia og Irland. Når det gjelder den konkrete politikken
for å tiltrekke seg høykvalifisert arbeidskraft fra tredjeland,
mener jeg at dagens norske ordninger – slik de blant annet er beskrevet
ellers i dette brevet – ligger godt innenfor intensjonene i EU-direktivet
og at våre regler legger til rette for å rekruttere høykvalifisert
arbeidskraft på en god måte. Erfaringene og tilstrømningen av arbeidsinnvandrere
tyder på at vi konkurrerer godt om den internasjonalt mobile arbeidskraften.
Også Brochmannutvalget (NOU 2011: 7) har i sin
vurdering av vår arbeidsinnvandringspolitikk omtalt de norske arbeidsinnvandringsreglene som
”fornuftige ordninger”, men utvalget peker blant annet på at ordningene
kan gjøres mer kjent og at saksbehandlingen bør effektiviseres.
Jeg deler denne vurderingen, og har derfor lagt vekt på å skjerpe
kravene til saksbehandlingstider, jf. nærmere omtale innledningsvis.
Arbeidet med å effektivisere saksbehandlingen vil fortsette, også som
en del av oppfølgingen av Brochmannutvalgets utredning.
8. Stortinget ber regjeringen endre/ forenkle prosessen
med å søke om å få tildelt personnummer for arbeidsinnvandrere.
Representantene viser til at det er svært tidkrevende
å få personnummer for mange av de utenlandske arbeidstakerne som
kommer hit som spesialister.
Arbeidstakere fra utlandet som skal bosette
seg i Norge (innvandring) må oppsøke skattekontoret for å melde
innflytting og få fødselsnummer og skattekort. Arbeidstakere som
skal være her midlertidig og ikke mer enn seks måneder, må oppsøke
skattekontoret for å få skattekort og et såkalt d-nummer. Som hovedregel
må arbeidstakeren møte på skattekontoret for legitimasjonskontroll
for å søke om fødselsnummer eller d-nummer. Saksbehandlingstiden
for tildeling av d-nummer og fødselsnummer vil normalt være fra
fem til ti dager, men vil variere med sesong.
Det gjøres oppmerksom på at Skattedirektoratet for
tiden gjennomfører en utredning rettet mot bedret servicenivå og
sikrere ID-kontroll av utenlandske arbeidstakere. Bakgrunnen for dette
er blant annet flere medieoppslag om utlendingers bruk av falsk
identitet. ID-kontroll krever særskilt kompetanse og spesielt teknisk utstyr.
Det vurderes derfor om denne oppgaven bør utføres på færre skattekontor
enn i dag, slik at oppgaven kan spesialiseres bedre. Finansdepartementet
har nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal redegjøre
for dagens d-nummerordning, identifisere eventuelle svake punkter
og foreslå eventuelle tiltak som kan bedre d-nummerordningen.
For å hjelpe arbeidsinnvandrere fra EØS-området,
og spesialister utenfor EØS, ble det i oktober 2007 opprettet et
eget servicesenter for utenlandske arbeidstakere (SUA). Senteret
er et samarbeidsprosjekt mellom Skatteetaten, Politiet, UDI og Arbeidstilsynet.
Formålet var å få en mer brukervennlig og raskere saksbehandling, herunder
at arbeidstakere fra utlandet, på ett sted, kan få ordnet flere
tillatelser som er nødvendig for at de skal kunne jobbe lovlig i
Norge. Det innebærer at spesialister utenfor EØS og arbeidsinnvandrere
fra EØS vil kunne møte opp hos SUA i stedet for på skattekontoret
for å søke om skattekort, noe som vil lede til at det rekvireres
enten d-nummer eller fødselsnummer.
SUA har i sin serviceerklæring som mål at svar skal
mottas innen fem virkedager. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid
er opplyst å ligge på rundt fem virkedager. SUA er per i dag lokalisert i
Oslo, Stavanger og Kirkenes, men betjener hele Norge.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 27. oktober 2011
Heikki Holmås |
Lise Christoffersen |
leder |
ordfører |