Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til
lov om folkehelsearbeid. Loven skal medvirke til en samfunnsutvikling
som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse
og levekår. Loven vil erstatte folkehelsebestemmelsene i kommunehelsetjenesteloven,
inkludert miljørettet helsevern, og lov om fylkeskommuners oppgaver
i folkehelsearbeidet.
Hovedtrekk i lovforslaget er:
Ansvaret for folkehelsearbeid
legges til kommunen framfor til kommunens helsetjeneste. Kommunen
skal i folkehelsearbeidet bruke alle sine sektorer for å fremme
folkehelse, og ikke bare helsesektoren.
Kommunenes ansvar for å ha oversikt over helsetilstand
og påvirkningsfaktorer blir konkretisert, slik at de får et tydelig
bilde av hva som er de lokale helseutfordringer i den enkelte kommune.
Statlige helsemyndigheter og fylkeskommunene skal
gjøre opplysninger om helsetilstand og påvirkningsfaktorer tilgjengelig
og gi støtte til kommunene.
Oversikten over folkehelseutfordringer
skal inngå som grunnlag for arbeidet med planstrategier.
Kommunen fastsetter mål og strategier for
folkehelsearbeidet som er egnet for å møte kommunens egne folkehelseutfordringer.
Mål og strategier skal forankres i planprosessene etter plan- og
bygningsloven.
Kommunene skal i verksette nødvendige tiltak for
å møte lokale utfordringer.
Høringsnotat om forslag til ny lov om folkehelsearbeid
ble sendt på høring i oktober 2010 med høringsfrist i januar 2011.
I proposisjonen redegjøres det for dagens helseutfordringer,
hvordan disse har endret seg historisk og for sentrale perspektiver
i folkehelsearbeidet. Videre gis det en oversikt over sentrale aktører
og roller i folkehelsearbeidet, herunder kommunesektoren, frivillige organisasjoner
og fylkesmannen. Det gis også en gjennomgang av folkehelsearbeidet
i Sverige, Danmark og Finland, samt for grunnleggende prinsipper
i folkehelsearbeidet.
Det redegjøres for følgende stortingsdokumenter og
andre dokumenter som har stått sentralt i arbeidet med loven:
Ot.prp. nr. 73 (2008–2009)
Om lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet
St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen
St.meld. nr. 25 (2008–2009) Lokal vekstkraft
og framtidstru – Om distrikts- og regionalpolitikken
St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn –
regional framtid
St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for
å utjevne sosiale helseforskjeller
St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for
et sunnere Norge
St.meld. nr. 35 (2006–2007) Tilgjengelighet, kompetanse
og sosial utjevning – Framtidas tannhelsetjenester
Dokument 1 (2007–2008) Riksrevisjonen
Rapport om Vest Tank-ulykken i 2007
Internasjonalt helsereglement (IHR)
Regjeringens strategi for forebygging (G-0418 B)
Fellesskap – trygghet – utjevning
I forslaget til folkehelselov er det lagt vekt
på å finne en balanse mellom hensynet til å sikre kommunen handlingsrom
og behovet for å konkretisere folkehelseoppgavene i loven slik at
disse blir prioritert. Departementet mener det er viktig å lage
en generell og helhetlig lov som omfatter alle faktorer av betydning
for folkehelsen, og som gir kommuner og fylkeskommuner handlingsrom
til å organisere sine tjenester og sette i verk sine tiltak på bakgrunn
av en lokal vurdering av utfordringer og behov.
Departementet foreslår at folkehelseloven skal regulere
kommuners og fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet. Det
foreslås videre at statlige myndigheters ansvar i folkehelsearbeidet
synliggjøres i loven, jf. lovforslaget § 22. I tillegg foreslås
det at statlige helsemyndigheters rolle i å støtte opp under kommunesektorens
folkehelsearbeid lovfestes særskilt.
Departementet mener at loven bør ha en definisjon
av folkehelse som slår fast et populasjonsperspektiv og et fordelingsperspektiv.
Videre foreslås det at definisjonen presiserer at god psykisk helse
er et viktig mål for folkehelsearbeidet..
Departementet ønsker å videreføre og bygge videre
på det grunnlaget som ligger i dagens regelverk, og som tidligere
kom fra sunnhetsloven av 1860. Forslaget til formålsbestemmelse,
jf. lovforslaget § 1, bygger derfor på dagens formålbestemmelser
i kommunehelsetjenesteloven samt folkehelseloven for fylkeskommunene.
Departementet ønsker også en tydeliggjøring av de grunnleggende
prinsippene for folkehelsearbeidet.
Departementet foreslår at det saklige virkeområdet
fra både sunnhetsloven og dagens kommunehelsetjenestelov videreføres
i folkehelseloven. Folkehelseloven skal gjelde for kommuner, fylkeskommuner
og for statlige helsemyndigheter og i tillegg privat og offentlige
virksomhet når forhold ved disse direkte eller indirekte kan ha innvirkning
på helsen.
Det foreslås at det i loven gis fullmakt for
Kongen til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og
Jan Mayen, og det skal kunne fastsettes særlige regler av hensyn
til de stedlige forhold. Videre foreslås at Kongen kan bestemme om
og i hvilken utstrekning bestemmelser gitt i loven her skal gjelde
på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk
og på installasjoner og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.
Lovforslaget skal gi hjemmel for å gjennomføre internasjonalt
helsereglement (IHR) i norsk rett. Lovforslaget regulerer videre
beredskap på folkehelseområdet. Lovforslaget § 28 om beredskap og
§ 29 om gjennomføring av internasjonale avtaler på folkehelseområdet
forutsetter at det kan gis nærmere bestemmelser overfor helsepersonell,
offentlige tjenestemenn og private. Dette er derfor foreslått presisert
i § 2 fjerde ledd.
Departementet foreslår en prinsippbestemmelse om
statlige myndigheters medansvar for folkehelse. Bestemmelsen pålegger
ikke konkrete plikter og oppgaver, men den fastslår at det generelle
utgangspunktet om at alle sektorer har et folkehelseansvar, også
gjelder på statlig nivå.
Det redegjøres nærmere for lovforslagets forhold
til plan- og bygningsloven, forslaget til kommunal helse- og omsorgstjenestelov,
tannhelsetjenesteloven, forvaltningsloven, sameloven og diskrimineringslovgivningen.
Departementet mener det ikke er behov for en lovregulering
av forholdet mellom folkehelseloven og annet regelverk.
Departementet foreslår at kommunen gis et bredt ansvar
for folkehelse, jf. lovforslaget § 4 første ledd, at kommunen skal
fremme psykisk og somatisk helse, bidra til utjevning av sosiale
helseforskjeller og bidra til å sikre befolkningen mot faktorer
som kan ha negativ innvirkning på helsen. Dette vil være en videreføring
av det ansvaret som kommunen har i dag, men med den endring at ansvaret
tydelig legges til kommunen som sådan og ikke bare kommunen ved
sin helsetjeneste. Videre forslår departementet i § 4 annet ledd
at kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler
kommunen er tillagt.
For å sikre politisk forankring av de prinsipielle og
overordnede sidene av folkehelsearbeidet foreslås det at kommunen
i forbindelse med kommunal planstrategi skal ta stilling til folkehelseutfordringene
i kommunen.
Når det gjelder ansvar for å gi råd, samarbeide
og medvirke til at andre enn kommunen ivaretar helsemessige hensyn,
foreslås denne oppgaven videreført i § 4 tredje ledd. Departementet foreslår
at det framkommer i lovteksten at kommunene bør legge til rette
for samarbeid med frivillig sektor og andre aktører.
Departementet foreslår å videreføre lov om fylkeskommuners
oppgaver i folkehelsearbeidet som et kapittel i forslaget til ny
folkehelselov.
Lovforslagets § 20 tilsvarer dagens fylkeskommunale
folkehelselov § 3. Endringer fra dagens fylkeskommunale folkehelselov
er at det er tydeliggjort at fylkeskommunen må legge fylkets folkehelseutfordringer
til grunn for sitt folkehelsearbeid, samt at det kan være aktuelt
med egne folkehelseaktiviteter/tiltak for å møte disse utfordringene.
Bestemmelsens annet ledd forankrer fylkeskommunens
rolle med hensyn til å understøtte kommunenes folkehelsearbeid.
Videre fastsetter annet ledd en pådriver- og samarbeidsrolle i folkehelsearbeidet
for fylkeskommunen for eksempel gjennom etablering av partnerskap.
Statlige myndigheters ansvar i folkehelsearbeidet
er foreslått regulert som en prinsippbestemmelse i § 22. Departementet
foreslår videre å lovfeste fylkesmennenes, Helsedirektoratets og
Nasjonalt folkehelseinstitutts oppgave med å understøtte kommuner
og fylkeskommuner i folkehelsearbeidet. Dette er oppgaver som i
dag tilligger de ulike etatene, men som altså ikke er lovfestet.
Det framholdes at en lovfesting av statlige
helsemyndigheters oppgave i å bistå kommuner og fylkeskommuner i
folkehelsearbeidet vil innebære en tydeliggjøring av ansvarsfordelingen mellom
stat og kommune og klargjøre hva kommuner og fylkeskommuner kan
forvente av disse statlige myndighetene.
Siden folkehelsearbeidet ikke lenger vil være knyttet
spesifikt opp mot helsetjenesten som etter dagens kommunehelsetjenestelov,
vil lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 3 om internkontroll
ikke lenger gjelde for folkehelsearbeidet. På bakgrunn av dette
foreslås å videreføre krav til internkontroll ved en egen bestemmelse
i folkehelseloven, jf. lovforslaget § 30. Første ledd er en videreføring
av gjeldende rett med unntak av at hjemmelen til å fastsette forskrifter
om internkontroll etter denne bestemmelsen bortfaller. I annet ledd
foreslås en innskjerping av kravet til internkontroll.
Departementet mener kommunens oversikt over helsetilstand
og påvirkningsfaktorer er utgangspunktet og nøkkelen for det videre
folkehelsearbeidet. Forslaget til folkehelselov innebærer at kommunene
skal forpliktes til å kjenne til de folkehelseutfordringene man
står overfor både nasjonalt og lokalt.
Kommunens oversikt skal inneholde opplysninger
formidlet av sentrale helsemyndigheter og fylkeskommunen i henhold
til lovforslaget § 5 første ledd bokstav a. Fylkeskommunen og sentrale
helsemyndigheter skal på sin side legge til rette for at kommunene har
grunnleggende oversikt over de mest sentrale påvirkningsfaktorer
og helsetilstand i befolkningen, jf. lovforslaget §§ 20, 21 og 25.
Lokale vurderinger av hvilke forhold som har størst
betydning for utviklingen i folkehelsen i den enkelte kommune, skal
inngå som en del av oversikten etter § 5 første ledd. Erfaring og kunnskap
både i helsesektoren samt andre deler av kommunen vil utgjøre viktige
bidrag til en helhetlig oversikt over utfordringer, jf. forslag
til § 5 første ledd bokstav b.
Departementet mener at oversikten ifølge forslaget
§ 5 må foreligge som et skriftlig dokument, og at den bør ligge
til grunn for kommunal planstrategi som synliggjør og problematiserer folkehelseutfordringer
i kommunen.
Departementet mener videre at folkehelseloven bør
inneholde hjemmel for å gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om kommunens oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer.
Departementet foreslår å videreføre fylkeskommunens
ansvar for oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer gjennom
lovforslaget § 21. Det framholdes at det er ønskelig at fylkeskommunene
etablerer et faglig samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt
for framskaffelse av regionale og kommunale oversikter over helsetilstanden
og påvirkningsfaktorer for folkehelsen.
Departementet foreslår at Nasjonalt folkehelseinstitutt
i lovforslaget § 25 får som oppgave å gjøre tilgjengelig nøkkeldata
som grunnlag for kommunenes og fylkeskommunenes oversikter etter
§§ 5 og 21.
Det framheves at folkehelseopplysninger som gjøres
tilgjengelige, må være mest mulig beslutnings- og tiltaksrelevant
og være i en form som gjør dem lett forståelige. Folkehelseinstituttet
og Helsedirektoratet skal i samarbeid med brukere og aktuelle fagmiljøer
som Statistisk sentralbyrå sammenstille og utvikle tiltaksrelevant
statistikk og opplysninger.
Departementet foreslår at en drøfting av kommunens
helseutfordringer som er identifisert etter lovforslagets § 5, skal
inngå i kommunens planstrategi etter plan- og bygningsloven. Planstrategien
fastsettes av kommunestyret hvert fjerde år. Ansvaret for kommunens
planarbeid på folkehelseområdet foreslås dermed knyttet nærmere
opp mot kommunens politiske nivå enn i dag hvor ansvaret i stor
grad ligger til kommunehelsetjenesten. I tillegg til forankring
i plan foreslås det at kommunen skal ha plikt til å iverksette nødvendige
tiltak for å møte de helseutfordringene kommunen har identifisert,
jf. lovforslaget § 7.
I § 6 foreslår departementet en bestemmelse
om at kommunen skal fastsette mål og strategier i folkehelsearbeidet.
Miljørettet helsevern omfatter alt i vårt miljø som
direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, det være seg
fysiske, kjemiske, biologiske eller sosiale miljøfaktorer. Ansvar
og myndighet for fagområdet miljørettet helsevern er i dag tillagt
kommunen med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven.
Departementet foreslår å flytte de miljørettede helsevernbestemmelsene
fra kommunehelsetjenesteloven til folkehelseloven som en videreføring
av gjeldende rett.
Det foreslås noen språklige og tekniske oppdateringer.
På ett område foreslås det en endring i gjeldende rett ved at det
tas inn en bestemmelse om overtredelsesgebyr i loven, jf. lovforslaget § 17.
Videre er det i § 30 om internkontroll lagt inn et forsterket dokumentasjonskrav
for kommunen i forhold til ivaretakelsen av kommunens tilsynsansvar
etter lovforslaget § 9.
Departementet foreslår at straffebestemmelsen
i gjeldende kommunehelsetjenestelov § 4a-11 videreføres i lovforslaget
§ 18.
Helsedirektoratet vil etter lovforslagets § 24
ha i oppgave å veilede kommunene når det gjelder tilsyn med virksomhet
og eiendom etter folkehelseloven kapittel 3.
Kommunens myndighet til å fatte vedtak om miljørettet
helsevern kan i dag delegeres til et styre etter kommuneloven § 27,
til et interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper
eller til en vertskommune, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-3.
Departementet foreslår at muligheten for delegering til interkommunale
selskaper opprettholdes i folkehelseloven. Det foreslås at det tas
inn en bestemmelse om dette i lovforslaget § 9 første ledd. For at
lovbestemmelsen ikke skal gi inntrykk av at dette er eneste muligheten
for delegering til interkommunalt samarbeidsorgan, foreslås det presisert
i bestemmelsen at dette er en mulighet i tillegg til de samarbeidsløsninger
som følger av kommuneloven.
Etter gjeldende rett setter kommunehelsetjenesteloven
§ 1-5 krav om at kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan
for sin helsetjeneste i samsvar med lov om helsemessig og sosial
beredskap. Kommunens beredskapsplikt reguleres også av en rekke
andre lover, bl.a. sosialtjenesteloven, helseberedskapsloven, smittevernloven og
strålevernloven.
Departementet foreslår at lov om helsemessig
og sosial beredskap presiseres slik at det er klart at den også
omfatter relevante deler av folkehelseloven. Dette gjelder foruten
oppgavene knyttet til miljørettet helsevern etter kapittel 3 også
de beredskapsmessige elementene i kapittel 2. Dette vil i praksis
være en videreføring av gjeldende rett.
Departementet foreslår å presisere i folkehelseloven
§ 28 første ledd det overordnede prinsippet om at kommunen, fylkeskommunen,
fylkesmannen, Helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt
får ansvar også for nødvendige beredskapsforberedelser og for tiltak
i beredskapssituasjoner.
Kravet om beredskapsplan for kommunens oppgaver
innen miljørettet helsevern foreslås videreført i lovforslaget § 28
annet ledd.
For å kunne avklare hendelsers art, omfang og alvorlighetsgrad
for folkehelsen, samt mulige forebyggende og skadebegrensende tiltak, foreslås
det at Folkehelseinstituttet får et lovfestet ansvar til å bistå
kommuner i slike situasjoner. Folkehelseinstituttets bistandsplikt foreslås
regulert i lovforslaget § 25 fjerde ledd.
Departementet foreslår at det i loven § 28 tredje ledd
gis forskriftshjemmel til å stille nærmere krav til kommunens beredskap
innen miljørettet helsevern, herunder meldingsplikt om større kjemikaliehendelser
eller mistanke om utbrudd av sykdom eller helseskade relatert til
eksponering for helseskadelige miljøfaktorer, herunder kjemikalieeksponering.
Videre foreslås en forskriftshjemmel til å regulere oppgaver for
og ansvarsdeling mellom kommuner, fylkeskommuner og sentrale helsemyndigheter
ved slike hendelser.
Den 23. mai 2005 vedtok derfor Verdens helseforsamling
i Genève det nye internasjonale helsereglementet, IHR 2005. IHR
er en folkerettslig avtale som er bindende for 194 land, inkludert
alle Verdens helseorganisasjons medlemsstater som ikke har avvist
eller gjort reservasjoner mot reglementet, samt alle land som ikke
er medlemmer, men som har godtatt å være bundet av det.
Det internasjonale helsereglementet IHR er på smittevernområdet
gjennomført i norsk rett gjennom smittevernloven, lov om helsemessig
og sosial beredskap og helseregisterloven, i tillegg til forskrift
21. desember 2007 nr. 1573 om varsling av og tiltak ved alvorlige
hendelser av betydning for internasjonal folkehelse. IHR-forskriften
som delvis gjennomfører reglementet i norsk rett, gjelder imidlertid
foreløpig bare på smittevernområdet.
Det foreslås det at det gis en generell hjemmel for
gjennomføring av IHR som vil gjelde uavhengig av om hendelsen skjer
på atom-/strålevern, smittevern- og/eller kjemikalieområdet.
Departementet foreslår også at det i folkehelseloven
gis en bestemmelse om etablering av IHR-registre, jf. lovforslaget
§ 29 annet ledd. Et IHR-register vil etableres ved IHR-varsler til
Nasjonalt folkehelseinstitutt (eventuelt Statens strålevern ved
atom/strålingshendelser) og lovforslaget tar høyde for at et slikt
register kan være enten avidentifisert (der det ikke er behov for
å følge enkeltsykdomstilfeller) eller personidentifiserbart uten
samtykke (der det er behov for å følge enkeltsykdomstilfeller).
Departementet foreslår videre at det i forskrift gis
hjemmel for å pålegge helsepersonell, offentlige tjenestemenn og
private parter å varsle og melde til registeret.
I smittevernloven § 2-2 åttende ledd er det
gitt hjemmel for lokale, regionale og sentrale helse- og tilsynsmyndigheter
å kreve utlevert opplysninger fra offentlige kilder eller privat helsetjeneste
uten hinder av taushetsplikten. Departementet foreslår at Nasjonalt
folkehelseinstitutt legges til listen av institusjoner i smittevernloven
§ 2-2 åttende ledd. Videre foreslås det at Helsedirektoratet og
Folkehelseinstituttet gis hjemmel til å behandle opplysningene i
utbruddsregistre.
Departementet foreslår videre å endre smittevernloven
§ 4-10 slik at den er i tråd med dagens organisering av matforvaltningen.
Departementet foreslår å videreføre kravet til kommunelege
i lovforslaget § 27. I tillegg tydeliggjøres innholdet i de samfunnsmedisinske
oppgavene i bestemmelsen. Hastevedtakskompetanse som etter gjeldede
rett ligger til kommunelegen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a,
foreslås videreført i forslaget til folkehelselov § 9. Lovforslaget
§ 27 annet ledd gjør det klart at kommuner kan etablere samarbeid
for å sikre nødvendig kompetanse til gjennomføring av oppgavene.
Etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 skal kommunelegens
tilråding og begrunnelse alltid følge saken når kommunen behandler
saker om miljørettet helsevern, smittsomme sykdommer og helsemessig
beredskap. Departementet mener det følger av forvaltningsloven og
bestemmelsene om forsvarlig utredning og saksbehandling at relevante
hensyn skal utredes og legges fram for det organ som beslutter.
Departementet foreslår derfor ikke å videreføre et særlig krav om
dette i folkehelseloven.
Departementet foreslår ikke en konkret lovregulering
av kompetanse i folkehelsearbeidet ut over videreføringen av kravet
til å ha kommunelege.
Fordi folkehelsearbeidet skal skje på tvers
av ulike sektorer og involvere mange, bør det etter departementets
mening etableres en koordinatorfunksjon til å ivareta det tverrsektorielle folkehelsearbeidet,
selv om det ikke er et krav i loven.
Det bør etter departementets mening i utgangspunktet
være opp til kommunene å finne ut om de bør samarbeide med andre
kommuner for å etterleve de kravene som stilles til kommunens aktivitet
etter lovforslaget. Videre bør det i utgangspunktet være opp til
kommunene å finne ut hvilke oppgaver det bør samarbeides om og hvilken
samarbeidsform som er mest hensiktsmessig.
Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten
§ 1 har Statens helsetilsyn det overordnede faglige tilsyn med helsetjenesten
i landet, herunder tilsyn med den delen av helsetjenesten som arbeider
med folkehelse. En tilsvarende bestemmelse finnes i kommunehelsetjenesteloven
§ 6-3. Miljørettet helsevern og øvrig folkehelsearbeid er etter
kommunehelsetjenesteloven en del av kommunens helsetjeneste, tannhelsetjeneste
er en del av fylkeskommunens helsetjeneste.
Departementet forutsetter at det fortsatt er
behov for tilsyn med kommunenes ansvar for folkehelsearbeid.
Departementet foreslår at fylkesmannen tillegges
ansvaret for å føre tilsyn med kommunens og fylkeskommunens folkehelsearbeid.
Departementet foreslår ingen endringer i ansvar for
overordnet tilsyn, dvs. at Helsetilsynet, med utgangspunkt i den
arbeidsdelingen som også gjelder for helseområdet for øvrig, fortsatt
bør ha ansvar for overordnet tilsyn også med folkehelsearbeidet
i landet og for å påse at kommunenes folkehelseoppgaver drives i
samsvar med lov og forskrift.
Lovforslaget er en videreføring av kommunens ansvar
for å fremme helse og forebygge sykdom, men med økt krav til systematikk,
kunnskapsbaserte tiltak, prioritering og integrering av folkehelsehensyn
i kommunens øvrige aktiviteter. Videre er dagens krav til å ha oversikt
over faktorer som direkte eller indirekte kan virke inn på helsen,
presisert. Departementet forutsetter at økt krav til systematikk
ikke medfører vesentlige økonomiske konsekvenser, men at en presisering
av krav til oversikt vil kunne være å anse som en skjerpelse av
kravet. Når det gjelder presisering av krav til oversikter samt
større krav til koordinering ved tverrsektorielt arbeid, er dette forutsatt
kompensert gjennom at kommunene i forbindelse med samhandlingsreformen
ble styrket med 230 mill. kroner i frie inntekter fra 2010.
Nasjonalt folkehelseinstitutt samarbeider blant annet
med Helsedirektoratet om å bygge opp et system for å legge til rette
for at kommunene får data. Folkehelseinstituttet er i 2011 styrket
med 4 mill. kroner til dette arbeidet. Helsedirektoratet ble i 2010
styrket med 6 mill. kroner for å understøtte kommunens bruk av de
230 mill. kroner som ble tildelt kommunene i 2010.
Basert på departementets anslag vil kostnader ved
en koordinator i alle landets kommuner beløpe seg til ca. 175 mill.
kroner.
Den statlige faglige støtten til kommunenes
og fylkeskommunenes folkehelsearbeid skal styrkes. Innenfor rammen
av forslaget til ny folkehelselov vil statlige helsemyndigheter
utarbeide veiledere og standarder for godt folkehelsearbeid. Staten
vil i samarbeid med kommunesektoren og KS bidra til å videreutvikle
kompetansehevende tiltak for politikere og forvaltning i kommunene,
samt bidra til å videreutvikle relevante folkehelseutdanninger.
Det framholdes at lovforslaget innebærer en
videreføring av de oppgaver fylkeskommunene har i dag etter lov
om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet, og at det derfor
ikke har vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for
fylkeskommunene.
Det framholdes at lovforslaget ikke vil innebære vesentlige
økonomiske konsekvenser for statlige myndigheter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Kari Kjønaas
Kjos, Per Arne Olsen og Erlend Wiborg, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
viser til regjeringens framlegg til lov om folkehelsearbeid og ønsker
den velkommen. Proposisjonen fastslår fellesskapets ansvar for å sikre
god helse og for å utjevne helseforskjeller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil særlig påpeke at det faktum at graden av god helse stiger nær proporsjonalt
med sosioøkonomisk status, er avgjørende for erkjennelsen av at
god helse for alle fordrer et samfunn med små forskjeller.
Komiteen mener at
lov om folkehelsearbeid forplikter til en tydelig satsing på forebyggende folkehelsearbeid.
Komiteen vil innledningsvis vise
til at det var bred tilslutning til hovedretningen i samhandlingsreformen
ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen.
Rett behandling – på rett sted – til rett tid. – jf. Innst. 212
S (2009–2010). En samlet komité uttalte:
«Komiteen vil understreke at den norske folkehelsen
er god, og at vi har en god helsetjeneste i hele landet. Komiteen
konstaterer at Norge er ett av de landene i OECD som bruker flest
offentlige helsekroner per innbygger. Men det godtgjøres ikke at
den betydelige ressursinnsatsen skaper tilstrekkelig helsegevinst.
Komiteen konstaterer videre at det er mange enkeltmennesker som
opplever at utredning, behandling og rehabilitering ofte ikke er
sammenhengende. Dette er en belastning for enkeltindividet, det
er ofte unødvendig, det er dårlig ressursbruk, og det kan være forbundet
med helserisiko.
(...)
Komiteen vil
understreke at de sosiale og geografiske helseforskjellene fortsatt
er store, vi har på enkelte områder helsekøer og ventetider som
er for lange, og mange livsstilsbetingede sykdommer og helseplager
er økende. Vi kan gå mot en tid med mangel på personell til helse-, pleie-
og omsorgssektoren dersom vi ikke makter å forebygge bedre slik
at færre mennesker blir pasienter.
(...)
Komiteen
mener at reformen må gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging
og tidlig intervensjon, samt desentralisering av helsetjenester
der dette kan skje uten å svekke kvaliteten – ut fra prinsippet
om best mulig nærhet mellom bruker/pasient og de tjenestene som
ytes.»
Komiteen vil videre vise til
at regjeringen varslet at konkretisering av prosess og løsninger ville
komme til Stortinget gjennom forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan,
ny lovgivning og i de årlige budsjetter og kommuneproposisjoner.
Komiteen har merket seg at det
har vært stor deltagelse i høringsrunder om de dokumenter som nå
legges fram, og at hovedtrekkene i reformen med økt satsing på forebygging,
desentralisering av helsetjenester, tidlig intervensjon og forebyggende
helsearbeid har fått bred støtte.
Komiteen har særlig merket seg
det positive engasjementet som mange kommuner har vist i arbeidet
med å medvirke til en god start og gjennomføring av denne viktige
reformen.
Komiteen vil som regjeringen
understreke at befolkningens helse er blant samfunnets viktigste
ressurser. Det er fortsatt et stort potensial i å fremme helse og
forebygge sykdom og for tidlig død. Det er et samfunnsansvar å bidra
til god helse i hele befolkningen.
Komiteen merker seg det fokuset
stortingsmeldingen Nasjonal helse og omsorgsplan (2011–2015) har
når det gjelder folkehelse, og mener det er riktig at staten har
hovedansvaret for å sette inn tiltak som er rettet mot hele befolkningen.
Dette skal skje ved å gjøre helsefremmende valg enklere og billigere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener det også skal skje ved å gjøre
helseskadelige valg mindre attraktive.
Flertallet støtter at det i større
grad må tas i bruk strukturelle virkemidler som prisvirkemidler,
lovreguleringer og infrastruktur i det nasjonale folkehelsearbeidet.
Komiteen har merket
seg at gang- og sykkelveier, natur- og friluftsområder og bo- og nærmiljøer
som gir mulighet til lek og aktiviteter, er framhevet som gode tiltak.
Komiteen viser også til «Perspektivmeldingen 2009».
Den har forebygging – det å vri innsatsen fra reparasjon til forebygging
– som én av ti overordnede strategier.
Det er i kommunene folk bor, og derfor er kommunene
den viktigste arena for folkehelsearbeidet. Når kommunen nå må identifisere
sine folkehelseutfordringer, fastsette egne mål og strategier og
iverksette nødvendige tiltak, gir det nye muligheter for kommunene
selv å kunne påvirke befolkningens helse.
Det overordnede er å fremme helse, forebygge framfor
å reparere og forhindre skade og sykdom, og i dette er det økt innsats
for å holde flere friske lenger som er aller viktigst. Det er, slik komiteen ser
det, ikke bare for den enkeltes velvære og helse dette gir gevinster,
men også den samfunnsmessige gevinsten det er å ha en friskere befolkning.
Komiteen viser til at det må
settes inn ulike tiltak på de ulike arenaer. Blant de viktigste risikofaktorer
for å få dårlig helse er usunt kosthold, fysisk inaktivitet, røyking,
alkohol- og annen rusmiddelbruk, men også frafall i videregående
skole, lavt utdanningsnivå, lav inntekt, manglende sosialt nettverk,
liten tilknytning til arbeidslivet og dårlig arbeidsmiljø. Komiteen viser
også til den negative innvirkning støyplager, fysisk miljø og lignende
faktorer kan ha for folkehelsen, og mener loven vil gi kommunene
sterkere midler i arbeidet mot slike. Det at forebygging og folkehelse
skal gjenspeiles og vurderes i alle planer, i all politikk og i
all lovutvikling, er positivt.
Komiteen merker seg at det utvikles
måltall for helseadferd, og at det blir sett på risikofaktorer som
henger sammen med de nasjonale helseutfordringene. Det er bra at
staten skal gjøre tilgjengelig opplysninger om helsetilstand og
påvirkningsfaktorer for den enkelte kommunene og fylkeskommunene,
og at de blant annet fra sentrale registre får tilgang på data som
har betydning i arbeidet lokalt og regionalt i arbeidet med å forebygge
sykdom og fremme helse.
Komiteen viser til lovens formålsbestemmelse:
«Formålet med denne loven er å bidra til en samfunnsutvikling
som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet
skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige
forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade
eller lidelse.»
Regjeringen foreslår at lovens formål skal være å
fremme folkehelse, herunder utjevning av sosiale helseforskjeller. Komiteen støtter
dette formålet.
Komiteen viser videre til Innst.
212 S (2009–2010) der det understrekes at den nye lovgivningen må
sikre at «bedre helsetilstand får en helt annen plass på dagsorden
i alle kommunale organ og sektorer. Komiteen mener folkehelseperspektivet
må fremheves i dette nye helseansvaret». Komiteen er
tilfreds med at regjeringen nå følger opp dette.
Komiteen viser til at loven bygger
på fem prinsipper:
Prinsippet om helse
i alt vi gjør.
Prinsippet om utjevning.
Prinsippet om føre var.
Prinsippet om medvirkning.
Prinsippet om bærekraftig utvikling.
Komiteen slutter seg til disse
overordnede prinsippene for arbeidet for god og bedre folkehelse
og viser til Fysioterapeutforbundet som uttaler:
«NFF mener lovforslaget er et fremskritt for helsefremmende
og forebyggende arbeid, og summerer opp de siste 20 årenes iherdige
arbeid for å fremmefolkehelse, forebygge sykdommer og skader, motvirke
sosiale helseforskjeller og beskytte mot ytre helsetrusler. NFF
mener lovforslaget vil kunne føre til at kommunenes folkehelsearbeid
blir en tydeligere del av kommunenes arbeid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Samarbeidsregjeringen
fikk bred tilslutning til sin strategi for å bedre folkehelsen gjennom
Stortingets behandling av St.meld. nr. 16 (2002–2003) Resept for
et sunnere Norge. Stortingsmeldingen ble fulgt opp med en betydelig
økonomisk satsing på folkehelsetiltak. Slik disse medlemmer ser
det, må folkehelsearbeidet fremmes ved å legge til rette for at
den enkelte kan ta gode valg for sin helse. Disse medlemmer mener
det er viktig å videreutvikle tiltak som ble iverksatt av Samarbeidsregjeringen,
herunder satsing på skolehelsetjenesten og tiltak for å begrense
bruk av tobakk og rusmidler. Det er også avgjørende å bidra til
utvikling av lokale samarbeidstiltak som skal legge til rette for
økt fysisk aktivitet og andre helsetilbud.
Komiteen mener folkehelseloven
er et godt grunnlag for folkehelsearbeidet, men vil vise til at
flere av høringsinstansene mener at lovforslaget i seg selv nødvendigvis
ikke medfører at folkehelsearbeidet i kommunene prioriteres høyere;
det krever også prioritering i den enkelte kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser videre til at departementet
deler høringsinstansenes syn om at det vil ha økonomiske konsekvenser
å løfte folkehelsearbeidet vesentlig ut over dagens nivå.
Komiteen vil påpeke
at både St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen og Meld. St.
16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 slår fast
at forebygging skal styrkes, og at en større del av veksten i helsebudsjettet
skal komme i kommunene. Det forutsettes at en del av denne veksten
også skal brukes på tverrsektorielt folkehelsearbeid, der dette
gir mest helse for pengene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til høringsnotat til
komiteen fra Legeforeningen der det står:
«Behovet for en ny folkehelselov begrunnes blant
annet i at langsiktige investeringer i fremtidige helsegevinster
systematisk nedprioriteres i budsjettsituasjoner. Samtidig sier
det at fordi man venter såpass store innsparinger, følger det ikke
midler med lovendringen. Den forventes altså å bli selvfinansierende
fordi det er så mye å vinne på forebygging. Gevinsten ved forebygging
vil først og fremst være at flere holder seg friske lenger. Forebygging
gir også øvrige samfunnsøkonomiske gevinster. I det praktiske budsjettarbeidet,
vil det imidlertid være primærhelsetjenesten som i stor grad bærer
utgiftene til forebygging uten at nødvendigvis innsparings- og effektivitetsgevinstene
kommer her. Dessuten vil den forventede gevinsten hovedsakelig ligge
20 til 40 år frem i tid. Det er derfor urimelig å tro at den enkelte
kommune – og bydel klarer å vektlegge forebygging i betydelig grad
uten at de får tilført øremerkede midler.»
Disse medlemmer vil også vise
til følgende merknad fra KS i det 2. konsultasjonsmøtet mellom staten
og kommunesektoren 29. april 2011:
«KS er positiv til intensjonene i folkehelseloven, men
anser ikke at de økonomiske virkningene for kommunene er klarlagt.
Både krav til samarbeid, stillinger, helseovervåkning og statistikk vil
ha betydelig økonomiske og administrative kostnader det ikke er
tatt høyde for i det fremlagte lovforslaget.»
Disse medlemmer mener regjeringen
bør øremerke den varslede økonomiske oppfølgingen av loven.
Disse medlemmer er kritiske til
at det i loven legges opp til omfattende krav om rapportering fra
kommunene, noe som også vil kreve betydelige ressurser. Slik disse
medlemmer ser det, bør man prioritere ressurser til konkrete
folkehelsetiltak fremfor å innføre tiltak som bidrar til økt byråkrati
uten at det gir noen direkte effekt for befolkningens helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at folkehelseloven ikke har noe krav om rapportering fra kommune
til stat. I den grad det skal rapporteres, er det fra staten til
kommunene gjennom at Nasjonalt folkehelseinstitutt pålegges å gjøre
tilgjengelig opplysninger fra nasjonale kilder som grunnlag for
kommunenes og fylkeskommunenes oversikter over helsetilstand og
påvirkningsfaktorer. Flertallet mener folkehelselovens
bestemmelser om et systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid
er en forutsetning for at tiltak kan gi effekt for befolkningens
helse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ber om at regjeringen avvikler fylkeskommunens
ansvar for folkehelsearbeid og overfører dette til kommunene. Dette
mener disse medlemmer vil sikre en klar og tydelig
ansvarsdeling mellom stat og kommuner og sørge for en bedre samling
av kompetanse, oppgaver og ansvar hos kommunene, noe som vil gjøre
dem bedre i stand til å legge til rette for godt folkehelsearbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at fylkeskommunenes innsats
i folkehelsearbeidet, blant annet gjennom partnerskapssamarbeid,
har gitt arbeidet med å fremme befolkningens helse en fornyet kraft.
Det er med bekymring komiteen viser
til de omfattende forskjellene i levealder mellom sosiale lag. I
Oslo er levealdersforskjellene mellom enkelte bydeler i øst og vest
så store som 13 år. Tapte leveår er ett av de mest dramatiske utslagene
av sosiale forskjeller. Kommunene har et særlig ansvar for iverksettelse
av tiltak for utjevning.
Komiteen vil i denne sammenheng
understreke viktigheten av å skape et samfunn med muligheter for
alle. Komiteen mener arbeidet for å sikre sosial
mobilitet, at det lønner seg å jobbe og et godt utdanningssystem
som løfter alle, er viktige bidrag til folkehelsen.
Komiteen viser til at lov om
folkehelsearbeid skal bidra til påleggelse av tiltak for utjevning. Den
skal løfte ansvaret for helsetenkning ut av helsetjenesten og opp
på et overordnet nivå; det skal være helse i alt vi gjør. Komiteen understreker
at dette ansvaret hviler på hvert enkelt kommunestyre; de sosiale
helseforskjellene skal bekjempes.
Den generelle helsetilstanden i befolkningen
er avgjørende for samfunnets evne til å håndtere de oppgaver som
ligger foran oss. God helse i befolkningen er først og fremst et
svært viktig gode for den enkelte, men er også av stor viktighet
for fellesskapet. Videre vil komiteen understreke at
styrket helsetilstand i befolkningen er en viktig faktor for økt
verdiskapning. Komiteen viser til at grunnleggende
trygghet i form av tilgjengelige helsetjenester og trygdeytelser
er avgjørende for god folkehelse.
Komiteen vil understreke at helsetjenester
og ytelser i folketrygden opptar betydelige andeler av offentlige
budsjetter og at det, selv om disse ytelsene og tjenestene er bærekraftige
i dag, vil være et viktig mål å redusere disse kostnadene gjennom
bedre helsetilstand i befolkningen.
Helsetilstanden i befolkningen i Norge er god, levealderen
har økt og spedbarnsdødeligheten har gått ned. Komiteen gleder
seg over at sykdommer som før ville medført død eller alvorlig nedsatt
funksjonsevne, nå kan oppdages og håndteres av et godt helsevesen. Komiteen viser
til opprettelsen av Foreningen voksne med medfødt hjertefeil. Foreningen
springer ut av Foreningen for hjertesyke barn. Dens blotte eksistens
er beviset på at unger som før ikke fikk mulighet til å leve så
lenge, nå lever opp og nå har behov for en forening også for voksne.
Det er et enormt framskritt og en utvikling komiteen er
svært glad for.
Komiteen understreker viktigheten
av fortsatt utvikling og framgang på alle nivåer i helsetjenesten.
Norge har høy yrkesfrekvens, stor deltagelse i frivillige organisasjoner
og idrett og gode miljøbetingelser for befolkningen. Den generelle velstand
er god, og velferdstjenester og rettigheter for den enkelte er godt
ivaretatt og utbygget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at de prismekanismer som
gjør seg gjeldende i boligmarkedet, medfører at personer og familier
med dårligere råd står i fare for å måtte bosette seg i områder
der støy, forurensning, samferdsel og tilgang på fritidsaktiviteter er
dårligere enn for rikere grupper i befolkningen. Folkehelseloven
gir kommunen bedre verktøy for å motvirke slike sosiale helseforskjeller.
Komiteen viser til
rapporten «Folkehelserapport 2010, Helsetilstanden i Norge». Der
illustreres de sosiale helseforskjellene ved å beregne hvor mange
årlige dødsfall som ville vært unngått dersom den generelle helsetilstanden
for hele befolkningen ble hevet til et nivå tilsvarende det gruppene
med høyere universitetsutdanning har. I løpet av ti år kunne 5 400
dødsfall som følge av lungekreft og om lag 10 000 dødsfall som følge
av hjertesykdommer vært unngått. Totalt kunne en mellom 1994 og
2003 unngått over 43 000 dødsfall, like mange som dør i løpet av
et normalt år. Komiteen understreker at tidlig død
er ett av de mest dramatiske utfallene av de sosiale helseforskjellene.
Dette understreker vesentligheten av bredt anlagte tiltak. Folkehelseloven
styrker etter komiteens syn de muligheter og det
ansvar kommuner, fylkeskommuner og staten har for å bekjempe sosiale
helseforskjeller.
Komiteen mener det samtidig er
grunn til å understreke at utbredelse av livsstilsrelatert sykdom
øker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener at disse utfordringene på
sikt bekjempes gjennom generell utjevning av sosiale og økonomiske
forskjeller i samfunnet.
Komiteen vil understreke
at det også påhviler den enkelte et ansvar for å ta vare på seg
selv og egen helse, men de grunnleggende strukturer i samfunnet
er hva fellesskapet i størst grad har direkte mulighet til å påvirke.
Komiteen vil påpeke at de krav
og forventninger som stilles til kommunenes resultater i folkehelsearbeidet,
også må ses i lys av hvilke faktorer, forhold og valg som faktisk
kan påvirkes. Komiteen vil understreke at en viktig og
nødvendig satsing på tilrettelegging, insentiver og motivering for
mer helsebringende atferd ikke endrer at resultater ofte vil være
avhengig av individers egne, selvstendige valg. At individers ansvar
for egen helse tydeliggjøres, er etter komiteens syn
i seg selv et viktig bidrag i folkehelsearbeidet, da det ansvarliggjør
og viser tillit til enkeltmenneskenes evne og vilje til å ta sunne
valg.
Samtidig vil komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti understreke
at folkehelsearbeidets politiske virkemidler er, og må være, begrenset av
en del sentrale prinsipper om hva som er politikkens legitime domene. Disse
medlemmer mener det er viktig å presisere at individers
rett til å ta frie valg og plikt og rett til å kunne ta ansvar for
eget liv, gjør at folkehelsemessig gevinst ikke alene og i seg selv
kan legitimere et politisk tiltak.
Disse medlemmer legger til grunn
at regjeringen vurderer hvilke tiltak statlig politikk kan bidra
med for å sikre fysisk aktivitet for flere.
Komiteen merker seg
at ett av de sterkeste virkemidlene for god og rettferdig fordelt
folkehelse er opprettholdelse av en sterk velferdsstat bygget på
universelle velferdsordninger som er offentlig finansiert. Det krever
både nøysom og framtidsrettet forvaltning av felles ressurser. Det krever
høy sysselsetting og et arbeidsliv som er helsefremmende og utjevnende. Komiteen vil påpeke
at ordninger med egenandeler må innrettes slik at det ikke går ut
over den enkeltes tilgang til helsetjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener at nivået på egenandelene
derfor fortsatt må holdes på et lavt nivå.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at skjermingsordningene for
egenandeler må sikre bedre skjerming av dem som har lav inntekt
og høye helserelaterte helseutgifter. Samarbeidsregjeringen innførte
derfor ordningen med egenandelstak 2, som gir skjerming for utgifter
til undersøkelse og behandling hos fysioterapeut, enkelte former
for tannlegehjelp, opphold ved offentlig godkjent opptreningsinstitusjon
og behandlingsreiser til utlandet i regi av Rikshospitalet. Videre
sørget Samarbeidsregjeringen for å utvide fritak for egenandeler
for barn inntil tolv år. Disse medlemmer viser til
at det ble utstedt 1 170 000 frikort i 2010. Dette viser at ordningen
ikke er tilstrekkelig målrettet, og ordningen bør derfor vurderes
endret med sikte på å gi bedre skjerming til pasienter med høye helseutgifter
og lav inntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til regjeringens Soria Moria-erklæring der det fremkommer at egenandelene
i helsesektoren skal holdes på et lavt nivå. Disse medlemmer vil
minne om at egenandelene i helsevesenet har økt hvert år under den
sittende regjering, og at det bl.a. har ført til at mange – særlig
minstepensjonister – ofte ikke har anledning til å hente sine forskrevne
medisiner på apoteket eller oppsøke lege eller andre helsetilbud ved
behov. For å bidra til bedre folkehelse er lave egenandeler i helsevesenet
et vesentlig tiltak, slik disse medlemmer årlig påpeker
i sine forslag til alternativt statsbudsjett.
Komiteen mener at
det forebyggende arbeidet må bestå av både generelle og universelle
tiltak rettet mot befolkningen som helhet og av mer spesifikke tiltak. Komiteen vil
i den forbindelse påpeke viktigheten av at tiltak rettet mot ungdom
særlig tilpasses gruppens livsfase og de særegne utfordringer dette
medfører. Komiteen vil særlig understreke viktigheten
av en god og tilgjengelig skolehelsetjeneste i det forebyggende
arbeidet for god ungdomshelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at for den generelle folkehelsen er barnehager og skoler viktige
arenaer. Flertallet viser til at både fysiske betingelser,
mat, læring og inkludering må innrettes slik at det fungerer utjevnende.
Erfaringene med frukt i skolen viser at selv ved små egenandeler
begynner utsatte barn å falle ut av ordningene.
Flertallet viser til at ordningen
med gratis frukt og grønt i grunnskolen er innført for å rette på
dette. Flertallet er bekymret for at det nå viser
seg at barn i skoler som ikke omfattes av gratisordninger, ikke
får like mye tilgang til frukt og grønt på grunn av familienes økonomi.
Flertallet ser at forskjellene
i kostvanene kan forsterkes ved å bruke abonnementsordninger framfor
gratistilbud. Flertallet mener dette understreker
viktigheten av gratisprinsipper. Flertallet imøteser
på denne bakgrunn at gratisordningen blir utvidet til alle grunnskoler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at Samarbeidsregjeringen
lanserte prosjektet «Fysisk aktivitet og måltider i skolen» i 2004,
der målet var å tilrettelegge for mer daglig fysisk aktivitet og
gode rammer for måltider i skolen. Gjennom prosjektet er det utviklet
modeller for organisering av skoledagen slik at det legges til rette
for en times fysisk aktivitet og gode rammer for måltider i løpet
av skoledagen. Dette er viktig for å fremme god helse og legge grunnlaget
for gode kostholdsvaner for elevene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen gjennom flere år ikke har bevilget penger til
skolematordning for alle elevene i grunnskolen. Regjeringen forholder
seg fortsatt til at bare halvparten av elevene i grunnskolen skal
få tilgang til frukt og grønt i skolen. Dette er et klart løftebrudd
fra regjeringspartienes side. Disse medlemmer har
tidligere vist til anbefaling fra Kostforum om å innføre gratis
skolefrukt til alle elever for å ivareta helsen til elevene, redusere
fremtidig sykdom og oppheve sosiale ulikheter i helse. Disse medlemmer støtter
Kostforum i synet på at det ved de barneskolene som i dag står utenfor
ordningen, vil være sosiale forskjeller i helse som følge av at
de færreste faktisk abonnerer på frukt og grønt gjennom abonnementsordning. Disse medlemmer viser
også til evalueringen av prosjektet «Fysisk aktivitet og måltider
i skolen» utført av HEMIL-senteret på oppdrag fra Helsedirektoratet
og Utdanningsdirektoratet som bekrefter at dette har en positiv
læringseffekt i skolen. Disse medlemmer viser til
at Fremskrittspartiet har gått inn for gratis frukt og grønt til
alle barn i grunnskolen.
Komiteen mener det
er nødvendig å satse på både generelle folkehelsetiltak rettet mot
hele befolkningen og tilpassede tiltak rettet mot grupper i befolkningen
med særlige risiko- og helseproblemer. Dette var fokusert i St.meld.
nr. 16 (2002–2003) Resept for et sunnere Norge.
Komiteen merker seg at lovforslaget
har en utforming som særlig vektlegger forebygging av helsemessige
problemer i hele befolkningen. Komiteen er enig i
at dette arbeidet er viktig, men vil også understreke den folkehelsemessige effekten
av forebyggingsarbeid hos personer som enten er i særlig risiko
for å utvikle eller allerede har helseproblemer. Komiteen ønsker at
regjeringen følger opp med et arbeid for å gjøre det lettere å leve
med forskjellige sykdommer, mestre hverdagen med ulike lidelser
og hindre at helseproblemer utvikler seg. Komiteen mener
denne typen forebygging vil være viktig både for å hindre belastning
på helsevesenet, øke levealderen for utsatte mennesker og muliggjøre yrkesdeltakelse
og aktivitet for personer i risikosonen for å falle fra i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener på denne bakgrunn at
folkehelsearbeidet som det legges opp til i loven, virker for lite
målrettet og maler med for bred pensel. Disse medlemmer sikter
med dette ikke til motstand mot dette fokus i seg selv, men er redd
det har fortrengt en mer målrettet innsats mot utsatte grupper som
står i særlig fare for å utvikle alvorlige helseproblemer. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at sosiale helseforskjeller
ikke kan forventes å bekjempes med sosiale utjevningstiltak alene,
da disse både virker sakte og begrenset, samt kun retter seg mot
én bakenforliggende faktor for helseproblemer og -forskjeller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener tiltak for utjevning av sosiale helseforskjeller må inneholde
både befolkningsrettede tiltak og tiltak rettet mot bestemte grupper
og individer. Det er meget god dokumentasjon på at befolkningsrettede
tiltak er den type tiltak som generelt gir mer helse i befolkningen. Flertallet viser
til at slike tiltak er mer kostnadseffektive og bidrar best til
å utjevne sosiale helseforskjeller i befolkningen. Forebyggende
tiltak rettet mot enkeltindivider med utgangspunkt i en individuell
vurdering av risiko for å utvikle sykdom og uhelse vil i hovedsak
bli regulert av helse- og omsorgstjenesteloven, ikke av folkehelseloven.
Komiteen vil vise
til at mennesker som lever med kronisk sykdom og funksjonsnedsettelser, har
behov for andre tiltak for å forebygge sykdom enn mange av de generelle
befolkningsrettede tiltakene knyttet til kosthold og fysisk aktivitet.
Dette påpeker Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i sitt høringsinnspill
til komiteen. For mange kan forebygging være aktive behandlingstiltak
som bassengtrening, treningsgrupper og fysioterapi. Dette er behandling
som for mange mennesker med nedsatt funksjonsevne eller kronisk
sykdom er nødvendig for å opprettholde et godt funksjonsnivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at rehabilitering
er en viktig del av behandlingsforløpet i forbindelse med mange helsemessige
lidelser. En del brukere får anledning til å benytte seg av et tilbud
om behandlingsreiser til utlandet, og stadig flere norske pasienter
finner tilbud om rehabilitering i utlandet. Disse medlemmer mener
det er nødvendig med en gjennomgang av rettigheter/finansiering
av rehabiliterings/habiliteringstilbud i utlandet og fremmer forslag
om å be regjeringen legge frem en sak for Stortinget med orientering
om rett til refusjon for rehabilitering i utlandet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en vurdering
av mulighetene for rehabiliteringstilbud i utlandet og hvilken finansiering
som kan legges til grunn.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at rehabilitering vil bli regulert gjennom helse- og omsorgstjenesteloven.
Dette vil for mange være nødvendige helse- og omsorgstjenester som kommunene
har ansvar for å sørge for.
Flertallet viser til omtale av
behandlingsreiser i Prop. 1 S (2010–2011) kap. 733 post 70, Behandlingsreiser
til utlandet, der regjeringen varsler en samlet evaluering av ordningen
med behandlingsreiser i løpet av 2011. Flertallet imøteser
denne evalueringen og forutsetter at den også vil se hen til hvilke
grupper som omfattes, og på hvilke endringer som eventuelt bør finne
sted. Flertallet viser for øvrig til omtale av rehabilitering
i Innst 422 S (2010–2011) til Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal
helse- og omsorgsplan.
Komiteen vil påpeke
at god helse er et svært viktig aktivum for alle. Komiteen mener
derfor myndighetene må sørge for å legge til rette for at alle har
lik adgang til helsetjenester, trygdeytelser, sunne matvaner og
fysisk aktivitet. Skattesystemet, helsevesenet og sosiale tjenester
må være utformet slik at befolkningen har like muligheter i utgangspunktet,
og slik at høy inntekt ikke skal være inngangsporten til et sunt
liv og gode vaner.
Komiteen er enig i at kommunene
i sitt forebyggende arbeid har et særlig ansvar for å ivareta utsatte
grupper, kanskje særlig dem som har problemer med rus og/eller psykisk
helse. Komiteen vil derfor fokusere spesielt på lavterskeltilbud
til brukere med slike problemer. Det er vesentlig at brukere som
befinner seg i faresonen, eller tidlig i et sykdomsforløp, blir ivaretatt
før sykdommen/helseplagene får utvikle seg og fører til problemer
som det er vanskelig, eller nærmest umulig, å kurere. Komiteen er
bekymret for de signaler og tilbakemeldinger som er mottatt om at
enkelte kommuner avvikler lavterskeltilbud til disse utsatte gruppene.
Komiteen viser til helse- og
omsorgstjenesteloven § 3-3 og vil understreke at forebyggende helsearbeid,
helsefremmende arbeid og folkehelsearbeid må ses i nær sammenheng.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, påpeker at den økonomiske utjevningspolitikken
som er ført gjennom flere tiår, ikke har forhindret utviklingen
av sosiale skjevheter i befolkningens helse. Det finnes betydelige
sosiale forskjeller i befolkningens helsetilstand til tross for
at Norge har omfattende, universelle velferdsordninger og en arbeidsmiljølov
som ivaretar arbeidstakernes tarv. Slik flertallet ser
det, må strategien for å redusere sosiale ulikheter i helse derfor
baseres på generelle, faglig baserte tiltak og en skatte- og avgiftspolitikk
som gjør det lettere for personer/familier med lave inntekter å
skaffe seg sunne og gode livsbetingelser. En familiepolitikk som
gir trygghet, sosialt nettverk og samhørighet, er basis for utviklingen
av gode relasjoner og god helse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at tiltak for å sikre bedre helse blant utsatte
grupper primært bør baseres på tiltak som fremmer god helseatferd fremfor
reguleringstiltak. Virkemidler knyttet til pris- og avgiftspolitikk
kan være aktuelt, men må ses i sammenheng med andre hensyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at sosiale forskjeller kan gi seg utslag i dårligere helse hos enkelte
grupper. Disse medlemmer har imidlertid ingen tro
på at omfordeling, økonomisk utjevning og likestillingspolitikk
er virkemidler som vil kunne endre dette.
Disse medlemmer anser at det
enkelte individ og familien har et stort ansvar for å skape sin egen
livssituasjon, ta vare på sin helse og følge gode råd om kosthold
og aktivitet. Disse medlemmer viser til sine merknader
i innstillingen til St.meld. nr. 20 (2006–2007) – Nasjonal strategi
for å utjevne sosiale helseforskjeller, jf. Innst. S. nr. 240 (2006–2007),
der komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet pekte på at årsakene
til sosiale helseforskjeller bl.a. kunne være skatte- og avgiftspolitikken
og utstrakt bruk av høye egenandeler i helsevesenet, og at særlig
minstepensjonister, kronikere og sosialklienter som ikke har økonomi
til å prioritere helsehjelp, medisiner og andre helsebringende tilbud,
blir rammet. Når det gjelder matvarer, frukt og grønt og andre nødvendighetsartikler
som underbygger og fremmer en god helse, har prisnivået ofte ført til
at disse er forbeholdt personer med god økonomi.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er enig i at hver enkelt av oss har betydelig
ansvar for egen helse. Men enkeltmenneskes handlingsrom er begrenset
av forhold utenfor individets kontroll. Selv helseadferd som røyking,
fysisk aktivitet og kosthold er i stor grad påvirket av økonomiske
og sosiale bakgrunnsfaktorer som den enkelte ikke har valgt.
Komiteen viser til
arbeidslivets betydning for helsetilstanden. Det er vesentlig å
sikre høy og økende sysselsetting. Det er et mål at alle skal ha et
arbeid å gå til. Komiteen understreker videre viktigheten
av et seriøst og velorganisert arbeidsliv. Dårlige arbeidsvilkår
og arbeidsforhold kan være ødeleggende for den enkeltes helsetilstand.
Arbeidet for å hindre dumping av lønns- og arbeidsvilkår og tiltak
mot sosial dumping er derfor avgjørende for folkehelsearbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er bekymret for at press for dårligere
vilkår i arbeidslivet vil svekke folkehelsen, og understreker viktigheten
av at regjeringen fortsetter og styrker dette arbeidet.
Komiteen mener at
det ikke bare er et mål at arbeidslivet skal bidra til å unngå direkte
arbeidsrelaterte skader. Komiteen understreker derfor
at et arbeidsliv som er helsefremmende er et mål. Arbeidsgivere
som bidrar til de ansattes helse og velferd, gir viktige bidrag
til egen bedrift, til samfunnet og til sine ansatte. Det er et mål å
stimulere til arbeidet for helsefremmende bedrifter. Arbeidsgivere
har i dag også plikt til å vurdere tilrettelegging for fysisk aktivitet
for ansatte. Dette arbeidet må følges opp og styrkes. Komiteen understreker
at det offentlige, som stor arbeidsgiver, har et ansvar for å gå
foran i dette arbeidet.
Komiteen vil påpeke det positive
bidraget arbeid og aktivitet i seg selv har til den enkeltes både
fysiske og mentale helse og velvære. I den sammenheng vil komiteen understreke
viktigheten av å skape et inkluderende arbeidsliv, der velferdsordningene
er utformet på en måte som oppfordrer og oppmuntrer til arbeid. Komiteen mener
det vil være viktig å sørge for å gjøre terskelen for å tre inn
i arbeidslivet for personer med helsemessige utfordringer lavere,
og ser dette som et viktig helsebringende tiltak gjennom å skape
motivasjon, mestringsfølelse og arenaer for sosial deltakelse. Dette
er alle faktorer som er viktige for den enkeltes helse og velvære,
ikke minst for personer som kan slite med psykiske problemer. Derfor
mener komiteen at det er viktig å redusere de funksjonshemmende
barrierer for deltakelse i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil understreke at velferdsordninger
som oppfordrer og oppmuntrer til arbeid, fordrer at disse ordningene
gir trygge og forutsigbare rammer, samt ytelser som er gode nok til
at fattigdom og utrygghet ikke blir resultatet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til de plikter som pålegges arbeidsgiver
for å fremme god helse hos arbeidstakerne. Disse medlemmer er enig
i at det er et gode for både arbeidstaker og -giver at de ansattes
helse er god, og at miljøet på arbeidsplassen styrkes. Det er imidlertid
et paradoks, slik disse medlemmer ser det, at tiltak som
skal komme hele bedriften og de ansatte til gode, ofte beskattes,
og at arbeidsgivere som gjør en ekstra innsats for god helse på
arbeidsplassen, som for eksempel å kjøpe helseforsikring til ansatte
for å bidra til kortest mulig sykefravær, isolasjon og helseplager,
blir «straffet» med skattelegging.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at avgiftspolitikk brukes
aktivt for å bidra til å redusere bruk av alkohol og tobakksprodukter. Flertallet understreker
at aktiv avgiftspolitikk kan være et godt virkemiddel for å stimulere
til at det for den enkelte blir faktisk og relativt billig å ta
helsefremmende valg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 2.2 – Store sosiale forskjeller –
der disse medlemmer peker på at skatte- og avgiftspolitikken også
kan bidra til sosiale helseforskjeller.
Disse medlemmer har ikke tro
på flertallets syn om at avgiftspolitikken er et egnet virkemiddel
for å redusere alkoholbruken i befolkningen. Det er etter disse
medlemmers mening åpenbart at resultatet av den avgiftspolitikken
som føres i alkoholpolitikken, primært fører til at folk skaffer
seg en lovlig vare som alkohol på andre måter, via andre kanaler
enn Vinmonopolet.
Disse medlemmer viser til brev
fra Vin- og Brennevinleverandørenes Forening til blant andre komiteen,
datert den 24. mai 2011, der det slås fast at Vinmonopolets salg
av brennevin har sunket med over 5 prosent siden avgiftsøkningen i
januar i år. Vinmonopolet taper nå betydelige markedsandeler til
alternative kanaler ifølge samme brev, der det hevdes at hvis utviklingen fortsetter,
vil mer enn halvparten av brennevin som drikkes i Norge, være kjøpt
andre steder enn på Vinmonopolet. Det er altså ikke noe som tyder
på at avgiftspolitikken fører til en nedgang i forbruket av alkohol,
slik disse medlemmer ser det, men den bidrar til
at nordmenn handler sine alkoholholdige drikkevarer fra andre leverandører
enn Vinmonopolet.
Når mange nordmenn må reise over grensen til Sverige,
eller andre steder, for å handle alkoholholdige varer, medfører
det at andre varer også kjøpes inn andre steder enn i Norge. Disse medlemmer mener
at avgiftspolitikken på denne måten fører til at Norge taper markedsandeler
på flere områder.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
tiltak for å sikre bedre helse blant utsatte grupper primært bør
baseres på tiltak som fremmer god helseatferd fremfor reguleringstiltak. Virkemidler
knyttet til pris- og avgiftspolitikk kan være aktuelt, men må ses
i sammenheng med andre hensyn i finanspolitikken.
Komiteen mener at
prioritering av folkehelsearbeidet er avhengig av at plan- og budsjettarbeid
evner å ta høyde for de langsiktige helsegevinstene av forebyggende
arbeid.
Komiteen understreker derfor
betydningen av utviklingsarbeid for å sikre at investeringer i folkehelse
ikke taper for mer kortsiktige tiltak med umiddelbart målbare effekter
på andre felt. I den forbindelse vil komiteen vise
til rapporten «Samfunnsøkonomiske konsekvenser av marginalisering
blant ungdom» fra Vista analyse. Rapporten viser at vellykkede tiltak
som får 100 ungdommer inn i tiltak og videre inn i arbeid i stedet
for uføretrygd, vil spare samfunnet for over en milliard kroner
i løpet av yrkesløpet til de samme ungdommene.
Komiteen vil peke på at flere
høringsinstanser framholder at satsinger som bidrar til deltakelse og
sosial integrasjon, har stor betydning for folkehelsen. Gode møteplasser
i form av ungdomsklubber, kultur- og idrettsarenaer fremmer trivsel
og livsglede og kan hindre at mennesker får rusproblemer og psykiske
plager som senere kan utvikle seg til alvorlig sykdom. Derfor vil komiteen understreke
betydningen av at kommunene i sitt plan- og budsjettarbeid har et
perspektiv som tar sikte på å ivareta befolkningens psykiske helse.
Komiteen vil understreke at god
folkehelse handler om forebygging. Kommunene har et særlig ansvar
for å ivareta grupper som er særlig utsatte. Folkehelselovens pålegg
om å utjevne sosiale helseforskjeller understreker dette. Komiteen vil
understreke viktigheten av at forebygging av problemer knyttet til
rus og psykisk helse prioriteres.
Komiteen er opptatt av at folkehelseloven
og de andre virkemidlene i samhandlingsreformen til sammen skal
bidra til en styrket satsing på folkehelse på alle nivåer. St.meld.
nr. 47 (2008–2009) og Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse og
omsorgsplan 2011–2015 slår fast at forebygging skal styrkes, og
at en større del av veksten i helsebudsjettet skal komme i kommunene
framover. Det forutsettes at en del av denne veksten også brukes
på tverrsektorielt folkehelsearbeid, der dette gir mest helse for
pengene. Komiteen viser videre til at regjeringen
har varslet å legge fram en tverrsektoriell folkehelsestrategi i
2012 for å styrke koordineringen mellom sektorer og gi større mulighet
for å se ulike områder i sammenheng. Det er viktig å forankre folkehelsearbeidet
i alle sektorer på både lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.
Komiteen viser også til at det
skal utarbeides en gjennomføringsplan for folkehelseloven som omfatter
økonomiske virkemidler, utvikling av bedre kunnskapsgrunnlag for
folkehelsearbeidet, utvikling av kompetanse på alle nivåer og på
tvers av sektorer, standarder for godt folkehelsearbeid og helseøkonomi,
og mener at dette kan bli et viktig verktøy for det videre arbeidet. Komiteen viser
videre til Meld. St. nr. 16 (2010–2011), hvor det legges opp til
at Stortinget vil bli orientert om framdriften på gjennomføringen
av samhandlingsreformen gjennom de årlige kommune- og budsjettproposisjonene. Komiteen legger
til grunn at gjennomføring og oppfølging av folkehelseloven også
vil være en del av orienteringene.
Frivillige organisasjoner innen kultur,
samfunnsliv og idrett har viktige funksjoner for folkehelse. Komiteen understreker
viktigheten av å sikre gode og stabile rammevilkår for det frivillige
arbeidet. Det er grunn til å understreke at offentlig disponerte
midler bør bidra til det brede folkehelsearbeidet.
Komiteen vil vise til høringsinnspill
fra FRIFO, Friluftslivets fellesorganisasjon, og Nasjonalt råd for
fysisk aktivitet.
Komiteen viser til rapporten
«Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet» som
er utarbeidet av et bredt forskningsmiljø. Komiteen mener
rapporten peker på viktige forhold knyttet til fysisk aktivitet
i befolkningen. Komiteen vil understreke betydningen
av økt satsing rettet mot de grupper som er fysisk inaktive, og
at dette arbeidet må skje på tvers av samfunnssektorer.
Komiteen vil peke på at tilskudd
til idrett og fysisk aktivitet gjennom spillemidlene i det vesentlige
går til idrettsanlegg og idrettsaktivitet i regi av idrettslagene
og har således en viktig oppgave i det generelle folkehelsearbeidet.
Det er etter komiteens mening viktig at idrettsmidlene
disponeres slik at man når ut til det brede lag av folket, særlig
barn og ungdom. Samtidig er det viktig å stimulere til inkludering
og aktivisering av sosialt utsatte grupper og mennesker som er fysisk
inaktive.
Komiteen mener frivillige organisasjoner
og ideelle aktører skal ha en sentral rolle i folkehelsearbeidet.
Nasjonalforeningen for folkehelsen påpeker i sitt høringsinnspill
til komiteen at det er behov for å utdype frivillige organisasjoners rolle
i folkehelsearbeidet. Foreningen påpeker følgende momenter:
«For det første må frivillige organisasjoner delta i
planarbeidet i kommunen. De må få uttale seg og bli spurt til råds
i relevante saker, slik at de kan dele kunnskapen de innehar. De
må også få delta i planprosesser og i høringer. Kommunene bør årlig
arrangere åpent møte mellom kommunen og organisasjonene i kommune
om det lokale folkehelsearbeidet.
Frivillige organisasjoner
må også få delta i folkehelsetiltak. De må bli invitert til å bli
med i gjennomføringen av folkehelsetiltak. Frivillige organisasjoner
må ses på som en ressurs og en naturlig samarbeidspartner når kommunene
skal etablere og/eller bygge ut sine frisklivssentraler.
Det
er viktig at samarbeid med frivillig sektor formaliseres. Kommunene
bør forpliktes til å inngå samarbeidsplattformer med frivillige
organisasjoner, i tråd med samarbeidsplattform som er inngått mellom
KS og Frivillighet Norge. De kommunale folkehelsekoordinatorer må
få informasjon om og opplæring i hvordan frivillig sektor er bygget
opp, og om prinsippene for samarbeid mellom offentlig og frivillig
sektor på lokalt plan.
Det må bli mer langsiktighet
og forutsigbarhet i samarbeidet med det offentlige, ikke minst når det
gjelder økonomi. Kravene til søknader og rapportering må være lave,
slik at det ikke brukes mye ressurser på dette.»
Komiteen vil vise til Friluftsrådenes
Landsforbund som understreker at friluftsliv har særlige fortrinn
i arbeidet med å møte folkehelseutfordringene knyttet til inaktivitet.
De påpeker også at utnyttelse av friluftslivets fortrinn i folkehelsearbeidet
fordrer godt samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. Forbundet fremhever
det interkommunale samarbeidet om friluftsoppgaver og hadde gjerne
sett at en brukte «skal» i stedet for at kommunene «bør» legge til rette
for samarbeid med frivillig sektor og andre aktører. Komiteen viser
til at dette er foreslått i Innst. 424 L (2010–2011) om ny kommunal helse-
og omsorgslov.
Komiteen viser til de respektive
partiers merknader til kap. 2.9.2 der lovens ordlyd knyttet til
samarbeid med andre aktører styrkes.
Komiteen viser videre til at
medvirkning i planarbeidet også når det gjelder folkehelse, er regulert
gjennom plan- og bygningsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, understreker det særlige ansvaret
som påhviler staten for å ivareta den samiske befolkningen, og understreker
viktigheten av å ivareta forpliktelsene etter ILO-konvensjon 169
om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. Flertallet viser
til at mange områder med stor samisk befolkning har sosioøkonomiske
særtrekk som gir utslag i folkehelseutfordringer. Flertallet understreker at
kunnskap og innretning av tiltak må håndteres i samarbeid med Sametinget
og lokale folkevalgte. Representanter fra Sametinget uttrykker bekymring
for lovens innretning hva samiske forhold angår. Flertallet vil
understreke at kunnskap om forhold av særlig betydning for folkehelsetilstanden
i den samiske befolkningen må synliggjøres. Kommuner med samisk
befolkning vil i sine oversikter over helsetilstand og påvirkningsfaktorer
vurdere om det er spesielle utfordringer både når det gjelder helse
og påvirkningsfaktorer for den samiske befolkningen. Norge har særlige
forpliktelser til å sikre helsetjenester tilpasset den samiske befolknings behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at hele den norske befolkning skal ha de samme rettigheter
til å nyte godt av de folkehelsetiltak myndighetene innfører eller
legger til rette for. Disse medlemmer ønsker ikke
å skille ut spesielle grupper, eller deler av befolkningen, når
det gjelder forholdet til offentlige myndigheter eller generelle
tiltak for norske borgere. Alle norske borgere skal etter disse
medlemmers mening ha samme rett til gode, riktige folkehelsetiltak
og likebehandling uavhengig av egen lommebok, geografisk tilhørighet,
etnisk tilhørighet og religion. Også den samiske befolkningen skal,
slik disse medlemmer ser det, omfattes av det regelverk som
gjelder andre norske borgere, uten at deres valg av levemåte og
livsstil skal medføre spesielle rettigheter eller tiltak fra myndighetenes side.
Komiteen er tilfreds
med at lovforslaget fastslår kommunenes ansvar for å konkretisere
målsettinger for folkehelsetiltakene. Komiteen understreker
viktigheten av at disse målsettingene gjøres konkrete og målbare.
Komiteen vil videre understreke
at den forutsetter at regjeringen velger en tilsvarende arbeidsform
som den som nå blir pålagt kommunene. Komiteen vil
særlig framheve behovet for at det fastsettes konkrete målsettinger
knyttet til folkehelsen. Eksempler på slike mulige målsettinger
er økt levealder, befolkningens fysiske aktivitet, bruk av rusmidler
og helse i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er tilfreds med at regjeringen har
valgt å gi alle tre forvaltningsnivåer et selvstendig ansvar for
folkehelsearbeidet.
Komiteen understreker
viktigheten av arbeidet med å besørge data som gjør kommuner og
fylkeskommuner i stand til å ta informerte valg i folkehelsearbeidet. Komiteen viser
til høringsinstanser som peker på at mindre kommuner kan ha behov
for hjelp til å håndtere datamaterialet som gjøres tilgjengelig. Komiteen forutsetter
at dette håndteres på en tilfredsstillende måte. Det understrekes
også at personvernhensyn må sikres.
Komiteen merker seg at regjeringens
forslag innebærer at helsetilstand og utfordringer skal inngå som
grunnlag for kommunens planstrategi. Komiteen viser
til flertallsmerknaden fra Innst. 212 S (2009–2010) der det pekes
på at samhandlingsreformens folkehelseperspektiv, forebygging og
tidlig intervensjon nødvendiggjør årlig behandling i kommunestyret. Komiteen understreker
derfor viktigheten av å ha jevnlig politisk debatt rundt folkehelse.
Overordnede mål og delmål bør utformes med konkrete målsettinger
knyttet til bedre folkehelse.
Komiteen sier seg enig i regjeringens
vurdering av den generelle samfunnsutviklingens betydning for helsetilstanden
og vil særlig peke på den avgjørende betydningen tidlig innsats
har for senere helsetilstand.
Komiteen er tilfreds
med lovens formål. Komiteen vil understreke at lovens
formål også innebærer å fremme befolkningens generelle funksjonsevne. Komiteen viser
til at habilitering, rehabilitering og individuelle helse- og omsorgstjenester
blir regulert i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, og
at det er nødvendig å se disse lovene i tett sammenheng.
Komiteen viser til det særlige
ansvaret som ligger i å utjevne forskjeller som følger av sosiale
forhold. Komiteen mener også at lovens positive innretning
er viktig for å sikre et godt grunnlag for folkehelsearbeidet.
Komiteen understreker den viktige
folkehelsefunksjonen et samfunn som er tilgjengelig for alle har.
Deltagelse i dagligliv og samfunnsliv er viktig for helsetilstanden
til den enkelte. Det er derfor viktig at folkehelseloven ses i sammenheng
med annet regelverk som ivaretar disse hensynene, som for eksempel
bestemmelsene om universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Komiteen støtter beskrivelsen
av kommunens omfattende ansvar for å ivareta det brede folkehelsearbeidet.
I det lokale folkehelsearbeidet har det frivillige kultur-, idretts-
og friluftslivet en sentral rolle.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
vil derfor tydeliggjøre kommunenes samarbeid med frivillig sektor
og mener at nødvendigheten av å sikre dette samarbeidet må uttrykkes
klarere også i lovteksten. Flertallet påpeker at
omfanget av samarbeidet og hvordan samarbeidet ønskes tilrettelagt,
må den enkelte kommune selv ta stilling til ut fra lokale hensyn
og behov.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) skal
§ 4 tredje ledd tredje punktum lyde:
Kommunen skal legge til rette for samarbeid med
frivillig sektor.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at mange tjenestemottakere
får sine helse- og omsorgstjenester utført av private tjenesteytere
etter avtale med kommunen. Disse medlemmer savner
dette aspektet på systemnivå. Disse medlemmer vil
tydeliggjøre kommunens plikt til å samarbeide med brukergruppenes
organisasjoner, frivillige organisasjoner og private tjenesteleverandører
som arbeider med de oppgaver helse- og omsorgstjenesten har ansvar
for. Disse medlemmer viser til sitt forslag til endring
i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-10 og fremmer
følgende forslag:
«I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) skal
§ 4 tredje ledd tredje punktum lyde:
Kommunen skal legge til rette for samarbeid med
frivillig sektor og andre aktører, herunder private og ideelle aktører.»
Komiteen mener det
er viktig at kommunen har god oversikt over sine folkehelseutfordringer,
og at det er riktig at disse oversiktene er utgangspunktet for det
langsiktige, kunnskapsbaserte og systematiske folkehelsearbeidet.
Komiteen viser til at Norge ifølge
Diabetesforbundet har om lag 350 000 personer med diabetes type
2. Halvparten av disse har ikke fått fastslått diagnosen. Andelen
med overvekt og kols er økende. Fellesskapet må, slik komiteen ser
det, ta et sterkere ansvar for å identifisere personer som står
i fare for å utvikle livsstilssykdommer, for å kunne gi tilbud om
tiltak, og komiteen vil særlig vise til den varslede
gjennomgang av fastlegenes rolle som er beskrevet i Prop. 91 L (2010–2011).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til bestemmelsen i § 11 om helsekonsekvensutredning. Flertallet mener
at vurderingen av om helsekonsekvenser som medfører pålegg om utredning,
også vil komme til anvendelse der virksomheten får konsekvenser som
kan forsterke sosiale helseforskjeller. Dette innebærer at ved særlige
belastninger på enkelte boområder, eksempelvis ved fortetting av
industri, skal helsekonsekvensutredning vurderes selv om den enkelte
etablering isolert ikke vil medføre slik plikt.
Flertallet viser også til at
hensynet til befolkningens helse og å motvirke sosiale helseforskjeller,
skal ivaretas i planlegging etter plan- og bygningsloven, herunder
i konsekvensutredninger etter den loven.
Komiteen viser til at lovhenvisningen
i forslaget til § 28 annet ledd avviker fra tilsvarende henvisning
i første ledd, og fremmer følgende forslag om å endre lovhenvisningen
slik at den harmoniserer med lovhenvisningen i første ledd og loven
for øvrig:
«I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) skal
§ 28 annet ledd lyde:
Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan
for sine oppgaver etter denne lovens kapittel 3, i samsvar med helseberedskapsloven. Helseberedskapsplanen
skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til lovens bestemmelser om statlig tilsyn og overordnet faglig
tilsyn. Flertallet understreker viktigheten av at
det bygges opp tilstrekkelig kompetanse til dette formål. Folkehelsearbeidet
er langsiktig og har en overordnet innretning. Det er, slik flertallet ser
det, vesentlig at tilsynet prioriteres på linje med tilsynsoppgaver
som tar for seg mer akutte og konkrete forhold.
For å sikre at tilsyn på folkehelseområdet blir prioritert,
mener flertallet bestemmelsene om tilsyn i folkehelseloven
og helse- og omsorgstjenesteloven må utformes likt. Flertallet viser
til bestemmelsen om tilsyn i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3
og fremmer følgende forslag:
«I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) skal
§ 31 første ledd lyde:
Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av
kommunens og fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller
i medhold av denne lov §§ 4 til 9, 20, 21 og 27 til 30.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Helsetilsynets høringssvar
til utkastet til ny folkehelselov, der det ble påpekt utfordringene
med å balansere tilsynet med folkehelsearbeid og det mer umiddelbart
synlige helsearbeidet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er dette ikke blitt løst på en hensiktsmessig måte i lovforslaget
i Prop. 90 L (2010–2011). Departementet foreslår at det skal «utforme
et eget sett med kriterier for tilsyn med folkehelseområdet som
innebærer at dette området regelmessig blir fulgt opp også med tilsyn». Disse
medlemmer oppfatter utfordringen for tilsynet å være at prioriteringen
reelt sett er vanskelig, og at ressursene i praksis ofte, av nødvendighet
etter en helhetlig vurdering, blir dreid fra det langsiktige folkehelsearbeidet
til det mer umiddelbart viktige. At departementet forsøker å binde
Helsetilsynet til å prioritere folkehelsearbeidet uavhengig av de
vurderinger Helsetilsynet gjør om hva som er riktigst å gjøre med
gitte ressurser i gitte situasjoner, mener disse medlemmer er uheldig. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til Helsetilsynets eget
høringsnotat til lovforslaget, der det heter:
«Dersom departementet (proposisjonen s. 190, siste
avsnitt) utformer et eget sett med kriterier for tilsyn med folkehelsearbeid
som går foran de generelle prioriteringskriteriene, kan dette gå
på bekostning av områder som burde vært prioritert høyere ut fra
en risikovurdering.»
Disse medlemmer mener derfor
det er en uhensiktsmessig strategi for å sikre tilsyn med folkehelsearbeidet
når departementet vil legge føringer for Helsetilsynet som kan gå
på bekostning av dets faglige vurderinger av behov for tilsyn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) skal
§ 31 første ledd lyde:
Fylkesmannen kan føre tilsyn med lovligheten av
kommunens og fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller
i medhold av denne lov §§ 4 til 9, 20, 21 og 27 til 30.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at for å styrke samhandlingsreformens mål om en dreining
til mer forebygging og folkehelsearbeid må kriteriene for tilsyn
endres slik at man får en større vektlegging av de langsiktige og
samfunnsmessige konsekvenser ved manglende forebygging og folkehelsearbeid. Flertallet mener
at utgangspunktet for prioritering må være best mulig helse i befolkningen
over tid. Flertallet er derfor fornøyd med at regjeringen i
proposisjonen legger opp til å utarbeide tilleggskriterier som sikrer
at det også blir ført jevnlig tilsyn på folkehelseområdet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)
skal § 4 tredje ledd tredje punktum lyde:
Kommunen skal legge til rette for samarbeid med
frivillig sektor og andre aktører, herunder private og ideelle aktører.
Forslag 2
I lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)
skal § 31 første ledd lyde:
Fylkesmannen kan føre tilsyn med lovligheten av
kommunens og fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller
i medhold av denne lov §§ 4 til 9, 20, 21 og 27 til 30.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen legge frem en vurdering
av mulighetene for rehabiliteringstilbud i utlandet og hvilken finansiering
som kan legges til grunn.»
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité
med unntak av forslagene til § 4 tredje ledd tredje punktum og § 31
første ledd, som fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet.
Komiteen viser til
proposisjonen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om folkehelsearbeid (folkehelseloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Formålet med denne loven er å bidra til en samfunnsutvikling
som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller.
Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode
sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk
og somatisk sykdom, skade eller lidelse.
Loven skal sikre at kommuner, fylkeskommuner og statlige
helsemyndigheter setter i verk tiltak og samordner sin virksomhet
i folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte. Loven skal legge til
rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid.
§ 2 Virkeområde
Loven gjelder for kommuner, fylkeskommuner og statlige
myndigheter. Det som er fastsatt for fylkeskommuner i denne loven
gjelder også for Oslo kommune.
Lovens kapittel 3 gjelder i tillegg for privat og offentlig
virksomhet og eiendom når forhold ved disse direkte eller indirekte
kan ha innvirkning på helsen.
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard
og Jan Mayen og kan fastsette særlige regl-er av hensyn til stedlige
forhold. Kongen kan bestemme om og i hvilken utstrekning bestemmelser gitt
i loven her skal gjelde på norske skip i utenriksfart, i norske
sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner
og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.
Loven gjelder for helsepersonell, offentlige tjenestemenn
og private der dette fastsettes i medhold av §§ 28 og 29.
§ 3 Definisjoner
I loven her menes med
a) folkehelse: befolkningens
helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning
b) folkehelsearbeid: samfunnets innsats
for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens
helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller
lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en
jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker
helsen.
Kapittel 2 Kommunens ansvar
§ 4 Kommunens ansvar for folkehelsearbeid
Kommunen skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode
sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk
og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av
sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot
faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen.
Kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med
de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling
og planlegging, forvaltning og tjenesteyting.
Kommunen skal medvirke til at helsemessige hensyn blir
ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter. Medvirkning skal
skje blant annet gjennom råd, uttalelser, samarbeid og deltagelse
i planlegging. Kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig
sektor.
§ 5 Oversikt over helsetilstand
og påvirknings-faktorer i kommunen
Kommunen skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden
i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke
inn på denne. Oversikten skal blant annet baseres på:
a) opplysninger som statlige helsemyndigheter
og fylkeskommunen gjør tilgjengelig etter §§ 20 og 25,
b) kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene,
jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og
c) kunnskap om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn
som kan ha innvirkning på befolkningens helse.
Oversikten skal være skriftlig og identifisere folkehelseutfordringene
i kommunen, herunder vurdere konsekvenser og årsaksforhold. Kommunen
skal særlig være oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape
eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale
helseforskjeller.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om krav til kommunens
oversikt.
§ 6 Mål og planlegging
Oversikten etter § 5 annet ledd skal inngå som grunnlag
for arbeidet med kommunens planstrategi. En drøfting av kommunens
folkehelseutfordringer bør inngå i strategien, jf. plan- og bygningsloven § 10-1.
Kommunen skal i sitt arbeid med kommuneplaner etter plan-
og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier
for folkehelsearbeidet som er egnet til å møte de utfordringer kommunen står
overfor med utgangspunkt i oversikten etter § 5 annet ledd.
§ 7 Folkehelsetiltak
Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens
folkehelseutfordringer, jf. § 5. Dette kan blant annet omfatte tiltak
knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid
og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring,
skader og ulykker, tobakksbruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk.
Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning om hva
den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og
forebygge sykdom.
Kapittel 3 Miljørettet helsevern
§ 8 Virkeområde og forskrifter
Miljørettet helsevern omfatter de faktorer i miljøet som
til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen.
Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale
miljøfaktorer.
Departementet kan innenfor formålene etter § 1, gi forskrifter
om miljørettet helsevern, herunder bestemmelser om innemiljø, luftkvalitet,
vann og vannforsyning, støy, omgivelseshygiene, forebygging av ulykker
og skader mv. Det kan også gis forskrifter om plikt til å ha internkontrollsystemer
og til å føre internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller
i medhold av dette kapittel overholdes.
§ 9 Kommunens oppgaver og delegering
av
myndighet
Kommunen skal føre tilsyn med de faktorer og forhold i
miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning
på helsen, jf. § 8. Ansvar og oppgaver innen miljørettet helsevern
som i denne lov er lagt til kommunen, kan i tillegg til å delegeres
etter bestemmelsene i kommuneloven delegeres til et interkommunalt
selskap.
Kommunens myndighet kan utøves av kommunelegen dersom dette
på grunn av tidsnød er nødvendig for at kommunens oppgaver etter
dette kapittel skal kunne utføres.
§ 10 Meldeplikt og godkjenning
Departementet kan innenfor miljørettet helsevern, jf. §
8, gi nærmere bestemmelser om meldeplikt til, eller plikt til å
innhente godkjenning fra, kommunen før eller ved iverksetting av
virksomhet som kan ha innvirkning på helsen. Det samme gjelder ved endring
av slik virksomhet. Kommunen kan ved godkjenning sette vilkår for
å ivareta hensynet til folks helse, jf. §§ 1 og 8. Nærmere bestemmelser
om godkjenning, herunder saksbehandlingsregler til utfylling av
tjenesteloven, kan gis i forskriftene. Unntak fra tjenesteloven
§ 11 annet ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende
allmenne hensyn.
For virksomheter som er underlagt melde- eller godkjenningsplikt,
kan det i forskrift etter første ledd kreves at en vurdering fra
et akkreditert inspeksjonsorgan skal fremlegges. Slik vurdering
kan kreves innhentet ved nærmere bestemte tidsintervaller. Virksomheten
dekker utgiftene til vurderingen fra det akkrediterte inspeksjonsorganet.
Dersom godkjenning ikke foreligger, kan kommunen kreve
virksomheten stanset. Stansing kan bare kreves dersom ulempene ved
stansing står i rimelig forhold til den helsefare som unngås. Stansing kan
om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet.
I forskriftene kan det bestemmes at fylkesmannen skal ha
godkjenningsmyndighet dersom virksomheten berører flere kommuner.
Berører virksomheten flere fylker, kan det bestemmes at departementet
skal ha godkjenningsmyndigheten. For vann og vannforsyning kan det
i forskrift bestemmes at annen statlig myndighet enn fylkesmannen
skal ha godkjenningsmyndigheten. Det kan videre gis særskilte bestemmelser
om klageordning i tilfeller hvor fylkesmannen, departementet eller
annen statlig myndighet gir godkjenning.
§ 11 Helsekonsekvensutredning
Kommunen kan pålegge den som planlegger eller driver virksomhet,
eller den ansvarlige for forhold ved en eiendom, for egen regning
å utrede mulige helsemessige konsekvenser av tiltaket eller forholdet.
Slik utredning kan bare kreves dersom ulempene ved å foreta utredningen
står i rimelig forhold til de helsemessige hensyn som tilsier at
forholdet utredes.
Klageinstansen har ved behandling av klagesaker tilsvarende
rett til å kreve helsekonsekvensutredning.
§ 12 Opplysningsplikt
Kommunen kan pålegge den som planlegger eller driver virksomhet
som kan ha innvirkning på helsen, en plikt til, uten hinder av taushetsplikt,
å gi kommunen de opplysninger som er nødvendige for at den kan utføre
sine gjøremål etter dette kapittel. Når særlige grunner tilsier
det, kan kommunen kreve at opplysningene gis av enhver som utfører
arbeid for den som har opplysningsplikt etter første punktum. Opplysninger
som nevnt i første punktum kan også kreves fra andre offentlige
myndigheter uten hinder av taushetsplikt.
Den ansvarlige for eiendom eller virksomhet som nevnt i
første ledd, skal av eget tiltak gi kommunen opplysninger om forhold
ved eiendommen eller virksomheten som åpenbart kan ha negativ innvirkning på
helsen.
Kommunen kan dessuten pålegge den ansvarlige for eiendom
eller virksomhet som nevnt i første ledd, plikt til å gi allmennheten,
kunder eller andre opplysninger om forhold ved eiendommen eller
virksomheten som kan ha innvirkning på helsen.
§ 13 Gransking
Kommunen kan for å ivareta sine oppgaver etter dette kapittel
beslutte at det skal foretas gransking av eiendom eller virksomhet.
Granskingen kan gjennomføres av den som er delegert myndighet etter
§ 9 eller av kommunelegen i hastesaker. Granskingen kan om nødvendig
gjennomføres med bistand fra politiet.
Den som utfører granskingen skal uhindret ha adgang til
å inspisere eiendom og virksomhet og til å ta nødvendige prøver
uten godtgjøring. Det kan kreves fremlagt dokumenter og materiale
og kreves foretatt undersøkelser som kan ha betydning for kommunens gjøremål
etter dette kapittel. Omkostninger forbundet med granskingen betales
av den ansvarlige for eien-dommen eller virksomheten.
Fylkesmannen har i klagesaker tilsvarende adgang til å
gjennomføre granskning.
Ved gransking av virksomhet eller eiendom, skal den som
utfører granskingen, først ta kontakt med representanter for virksomhetens
ledelse.
§ 14 Retting
Kommunen kan pålegge forhold ved en eiendom eller virksomhet
i kommunen rettet hvis forholdet direkte eller indirekte kan ha
negativ innvirkning på helsen eller er i strid med bestemmelser
gitt i medhold av dette kapittel. Retting kan bare kreves dersom
ulempene ved å foreta rettingen står i rimelig forhold til de helsemessige
hensyn som tilsier at forholdet rettes.
Pålegget skal være skriftlig og inneholde en frist for
når det skal være utført. Det skal rettes til den som er ansvarlig
for forholdet, eller til virksomheten som sådan. Kostnadene ved
å gjennomføre pålegget skal dekkes av den som er ansvarlig for forholdet,
eventuelt av virksomheten som sådan.
§ 15 Tvangsmulkt
Kommunen kan ved oversittelse av frist for å oppfylle pålegg
om retting av forhold etter § 14 ilegge adressaten for pålegget
tvangsmulkt i form av engangsmulkt eller løpende dagmulkt. Tvangsmulkten må
være fastsatt enten samtidig med pålegget eller i forbindelse med
fastsettelse av ny frist for oppfyllelse av pålegget. Tvangsmulktens
størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget
blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkten
tilfaller statskassen.
Tvangsmulkten er tvangsgrunnlag for utlegg.
Departementet kan gi nærmere bestemmelser om fastsettelse
og beregning av tvangsmulkt.
§ 16 Stansing
Oppstår det forhold ved en virksomhet eller eiendom som
medfører en overhengende fare for helseskade, skal kommunen stanse
hele eller deler av virksomheten eller aktiviteten inntil forholdene
er rettet eller faren er over. Stansing kan om nødvendig gjennomføres
med bistand fra politiet.
§ 17 Overtredelsesgebyr
Departementet kan i forskrift fastsette at kommunen kan
ilegge overtredelsesgebyr overfor den som forsettlig eller uaktsomt
overtrer bestemmelsene i §§ 10 til 14 og § 16. Det samme gjelder
ved overtredelse av forskrifter gitt i medhold av §§ 8 og 10 når det
er fastsatt i forskriften at overtredelse kan medføre slik sanksjon.
I forskrift etter første ledd kan departementet gi nærmere
bestemmelser om hvilke overtredelser nevnt i første ledd som kan
medføre overtredelsesgebyr. Videre skal forskriften gi nærmere bestemmelser om
utmåling og betaling av gebyret, og det kan gis regler om rente
og tilleggsgebyr dersom overtredelsesgebyr ikke blir betalt ved
forfall. Gebyret tilfaller statskassen.
Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Foretak kan ilegges overtredelsesgebyr i samsvar med første
til tredje ledd når overtredelsen er begått av noen som har handlet
på vegne av foretaket. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson
kan ilegges overtredelsesgebyr.
§ 18 Straff
Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder eller begge deler
straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer pålegg eller
forskrifter gitt i medhold av dette kapittel. Medvirkning straffes
på samme måte.
Har overtredelsen ikke medført helseskade eller kun ubetydelig
fare for helseskade, skjer offentlig påtale kun etter begjæring
fra kommunestyret selv.
§ 19 Klage
Fylkesmannen avgjør klager over vedtak truffet av kommunen
eller kommunelegen etter dette kapittel.
Kapittel 4 Fylkeskommunens ansvar
§ 20 Fylkeskommunens ansvar
for folkehelsearbeid
Fylkeskommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver
og med de virkemidler som fylkeskommunen er tillagt. Dette skal
skje gjennom regional utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting og
tiltak som kan møte fylkets folkehelseutfordringer, jf. § 21 annet
ledd.
Fylkeskommunen skal understøtte folkehelsearbeidet i kommunene,
blant annet ved å gjøre tilgjengelig opplysninger i henhold til
§ 21, jf. § 5 første ledd bokstav a. Fylkeskommunen skal være pådriver for
og samordne folkehelsearbeidet i fylket, for eksempel gjennom partnerskap.
§ 21 Oversikt over helsetilstand
og påvirknings-faktorer i fylket
Fylkeskommunen skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden
i fylket og de positive og negative faktorer som kan virke inn på
denne. Oversikten skal blant annet baseres på:
a) opplysninger som statlige helsemyndigheter
gjør tilgjengelig etter § 25,
b) relevant kunnskap fra kommunene, tannhelsetjenesten og
andre deler av fylkeskommunens virksomhet med betydning for folkehelsen.
Oversikten skal være skriftlig og identifisere folkehelseutfordringene
i fylket, herunder vurdere konsekvenser og årsaksforhold. Fylkeskommunen
skal særlig være oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape
eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale
helseforskjeller.
Oversikten over fylkeskommunens folkehelseutfordringer
etter annet ledd skal inngå som grunnlag for arbeidet med fylkeskommunens
planstrategi. En drøfting av disse utfordringene bør inngå i strategien, jf.
plan- og bygningsloven § 7-1.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om krav til fylkeskommunens
oversikt, herunder om plikt til å gjennomføre befolkningsundersøkelser,
og om innholdet i og gjennomføringen av slike undersøkelser i fylket.
Kapittel 5 Statlige myndigheters ansvar
§ 22 Statlige myndigheters ansvar
Statlige myndigheter skal i sin virksomhet vurdere konsekvenser
for befolkningens helse der det er relevant.
§ 23 Fylkesmannens ansvar
Fylkesmannen skal bidra til å iverksette nasjonal politikk
på folkehelseområdet og være pådriver for kunnskapsbasert folkehelsearbeid
på lokalt og regionalt nivå, blant annet gjennom råd og veiledning
til kommuner og fylkeskommuner.
§ 24 Helsedirektoratets ansvar
Helsedirektoratet skal følge med på forhold som påvirker
folkehelsen og bidra til å iverksette nasjonal politikk på folkehelseområdet
og være en pådriver for kunnskapsbasert folkehelsearbeid, blant
annet gjennom utvikling av nasjonale normer og standarder for godt
folkehelsearbeid.
Helsedirektoratet skal gi kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn
og andre statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen
informasjon, råd og veiledning om strategier og tiltak i folkehelsearbeidet.
Direktoratet skal videre samarbeide med Nasjonalt folkehelseinstitutt
om å gjøre tilgjengelig opplysninger om helsetilstand og påvirkningsfaktorer
etter § 25.
§ 25 Nasjonalt folkehelseinstitutts
ansvar
Nasjonalt folkehelseinstitutt skal overvåke utviklingen
av folkehelsen, utarbeide oversikt over befolkningens helsetilstand
og faktorer som påvirker denne, samt drive forskning på folkehelseområdet.
Nasjonalt folkehelseinstitutt skal gjøre tilgjengelig opplysninger
som grunnlag for kommunenes og fylkeskommunenes oversikter etter
§§ 5 og 21. Opplysningene skal være basert på statistikk fra sentrale helseregistre,
samt annen relevant statistikk. Nasjonalt folkehelseinstitutt skal
gi bistand, råd, veiledning og informasjon i den forbindelse.
Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser
om opplysninger som skal gjøres tilgjengelig for kommunen og fylkeskommunen.
Nasjonalt folkehelseinstitutt skal i forbindelse med eksponering
for helseskadelige miljøfaktorer bistå kommuner, fylkeskommuner,
fylkesmenn og andre statlige institusjoner, helsepersonell og befolkningen
for å sikre beskyttelse av befolkningens helse.
Kapittel 6 Samarbeid, beredskap, intern-kontroll, tilsyn
mv.
§ 26 Samarbeid mellom kommuner
Departementet kan pålegge samarbeid mellom kommuner når
det anses påkrevet for en forsvarlig løsning av folkehelsearbeidet
i kommunene, herunder gi bestemmelser om hvilke oppgaver det skal samarbeides
om og fordeling av utgifter.
Dersom forholdene tilsier det, skal kommunen yte bistand
til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning
om bistand fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet. Den kommunen
som mottar bistand skal yte kommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon
for utgifter som pådras, med mindre annet er avtalt eller bestemt
i medhold av første ledd.
§ 27 Samfunnsmedisinsk kompetanse
Kommunen skal ha nødvendig samfunnsmedisinsk kompetanse
for å ivareta oppgaver etter loven her. Det skal ansettes en eller
flere kommuneleger som medisinsk-faglig rådgiver for kommunen for
å ivareta blant annet:
a) samfunnsmedisinsk rådgivning i kommunens folkehelsearbeid,
jf. §§ 4 til 7, herunder epide-miologiske analyser, jf. § 5 annet
ledd,
b) hastekompetanse på kommunens vegne i saker innen miljørettet
helsevern, smittevern og helsemessig beredskap og
c) andre oppgaver delegert fra kommunestyret.
Kommunene kan samarbeide med andre kommuner om ansettelse
av kommunelege.
§ 28 Beredskap
Kommunen, fylkeskommunen, fylkesmannen, Helsedirektoratet
og Nasjonalt folkehelseinstitutt har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser
og for tiltak i beredskapssituasjoner, jf. helseberedskapsloven
§ 2-1.
Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for sine
oppgaver etter denne lovens kapittel 3, i samsvar med helseberedskapsloven.
Helseberedskapsplanen skal samordnes med kommunens øvrige beredskapsplaner.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
kommunens beredskap innen miljørettet helsevern, og om meldeplikt
for kommuner, helseforetak og helsepersonell til Nasjonalt folkehelseinstitutt
om miljøhendelser eller mistanke om utbrudd av sykdom relatert til
eksponering for helseskadelige miljøfaktorer. I forskrift kan videre
gis nærmere bestemmelser om oppgaver for og ansvarsfordeling mellom
kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter for å sikre
beskyttelse av befolkningens helse.
§ 29 Gjennomføring av avtaler
med fremmede
stater og internasjonale organisasjoner
Kongen i statsråd kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
for gjennomføring av avtaler på folkehelseområdet med fremmede stater
og internasjonale organisasjoner.
Forskrift etter første ledd kan gi bestemmelser om gjennomføring
av Verdens helseorganisasjons internasjonale helsereglement (IHR),
herunder om etab-lering av IHR-registre. IHR-registre kan inneholde
helseopplysninger i avidentifisert eller i personidentifiserbar
form, uten samtykke fra de registrerte. Det kan gis bestemmelser
om plikt for helsepersonell, offentlige tjenestemenn og private
til å melde eller varsle helseopplysninger til IHR-registre. Videre behandling
av opplysninger i IHR-registre skal være i tråd med bestemmelsene
i helseregisterloven.
Forskrift etter første ledd kan gi bestemmelser om iverksetting
av midlertidige og stående tiltak fra Verdens helseorganisasjon.
§ 30 Internkontroll
Kommunen og fylkeskommunen skal føre internkontroll for
å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven her overholdes.
Kommunenes tilsyn med virksomhet og eiendom i henhold til
§ 9 skal dokumenteres særskilt, herunder uavhengighet og likebehandling
i tilsynet.
§ 31 Statlig tilsyn med lov
om folkehelsearbeid
Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens
og fylkeskommunens oppfyllelse av plikter pålagt i eller i medhold
av §§ 4 til 9, 20, 21 og 27 til 30 i loven her.
Reglene i kommuneloven kapittel 10 A gjelder for tilsynsvirksomheten
etter første ledd.
§ 32 Overordnet faglig tilsyn
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn
med loven her i henhold til § 31, og skal utøve myndighet i samsvar
med det som er bestemt i lov og forskrift.
§ 33 Videreføring av forskrifter
Forskrifter gitt eller videreført i medhold av lov 19.
november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene kapittel 4a og
§ 7-9 gjelder også etter at loven her har trådt i kraft.
§ 34 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
§ 35 Endringer i andre lover
Fra det tidspunkt loven trer i kraft, gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. Lov 19. juni 2009 nr. 65 om fylkeskommuners oppgaver
i folkehelsearbeidet oppheves.2. I lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader gjøres
følgende endringer:
§ 13 annet ledd skal lyde:
Reglene vedrørende kommunestyrets og Arbeidstilsynets virksomhet
som tilsynsorgan etter henholdsvis folkehelseloven kapittel 3 og
arbeidsmiljøloven § 18-4 til 18-8 får tilsvarende anvendelse ved tilsyn
etter paragrafen her.
3. I lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer
gjøres følgende endringer:
§ 2-2 åttende ledd skal lyde:
Når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for
oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer, kan
kommunelegen, fylkesmannen, Helsetilsynet i fylket, Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn
og Nasjonalt folkehelseinstitutt kreve opplysninger
fra offentlige kilder eller privat helse- og omsorgstjeneste uten
hinder av lovbestemt taushetsplikt. Helsedirektoratet og
Nasjonalt folkehelseinstitutt kan i en smittesituasjon behandle
opplysninger samlet inn etter dette ledd i utbruddsregistre. Behandling
av opplysninger skal være i tråd med bestemmelsene i helseregisterloven.
§ 4-10 første til tredje ledd skal lyde:
Tjenestemenn ved politiet, skipskontrollen, losvesenet,
tollvesenet og havnevesenet, på flyplasser og ansatte i
Mattilsynet plikter å ha særlig oppmerksomhet rettet mot
smittsomme sykdommer. De plikter å bistå med gjennomføringen og
overholdelsen av de bestemmelser som er gitt i denne loven eller helse- og
omsorgstjenesteloven, eller i medhold av disse lovene.
Tjenestemenn etter første ledd skal uten hinder av lovbestemt
taushetsplikt underrette kommunelegen når de har en sterk mistanke
om en allmennfarlig smittsom sykdom eller oppdager et tilfelle av
en slik sykdom. Det samme gjelder når de blir oppmerksom på forhold
som kan medføre en nærliggende fare for overføring av en slik sykdom
og det åpenbart er nødvendig med hjelp eller tiltak fra helse-
og omsorgstjenesten. Hvis kommunelegen ikke er til stede,
skal tjenestemennene underrette fylkesmannen.
§ 4-10 tredje oppheves. Nåværende fjerde ledd blir nytt
tredje ledd og skal lyde:
Mattilsynet skal straks underrette kommunelegen eller
fylkesmannen ved mistanke om eller tilfelle av smittsom dyresykdom
som kan utgjøre en fare for mennesker eller ved
mistanke om smittsom sykdom som formidles til mennesker via næringsmidler.
§ 4-10 femte ledd blir nytt fjerde ledd og sjette
ledd blir nytt femte ledd.
4. I lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial
beredskap gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven)
§ 1-3 første ledd skal lyde:
Denne lov gjelder for:
a) den offentlige helse- og omsorgstjeneste
og kommunens folkehelsearbeid etter folkehelseloven kapittel
2 og 3,
b) private som i henhold til lov eller avtale tilbyr helse-
og omsorgstjenester eller sosialtjenester til befolkningen,
c) private som uten formell tilknytning til kommune, fylkeskommune,
regionalt helseforetak eller staten tilbyr helse- og omsorgstjenester
eller sosialtjenester,
d) Mattilsynet,
e) offentlige næringsmiddellaboratorier,
f) private næringsmiddellaboratorier,
g) vannverk
h) apotek, grossister og tilvirkere av
legemidler.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 9. juni 2011
Bent Høie |
Geir-Ketil Hansen |
leder |
ordfører |