Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig
ansvar å fremme helse og forebygge sykdom og å sikre nødvendige
helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Målet er at alle
skal ha et likeverdig tilbud om helsetjenester uavhengig av diagnose,
bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes
livssituasjon. Det framholdes at en trygg og god helse- og omsorgstjeneste
skal bidra til god helse og forebygge sykdom. Målet er flest mulig
gode leveår for alle og reduserte sosiale helseforskjeller i befolkningen.
Regjeringen vil videreutvikle helsetjenestene og vil at de skal
være effektive, trygge og tilgjengelige innen akseptable ventetider.
Det understrekes at endringer i helsetrusler,
sykdomsmønster og utviklingen i medisinsk diagnostikk og behandling
fordrer endringer også i helse- og omsorgstjenestene.
For å bedre helsetilbudet nær der folk bor skal
en større del av veksten i helsebudsjettene framover komme i kommunene.
Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles slik at den
i større grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og innsats
så tidlig som mulig. Samtidig skal spesialisthelsetjenesten videreutvikles.
Det understrekes at det trengs en helhetlig
tenkning om hvordan framtidens helse- og omsorgstjeneste og folkehelsearbeid
skal formes for å bedre folkehelsen og sikre en bærekraftig utvikling.
Med samhandlingsreformen vil regjeringen sikre
et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god
kvalitet, med høy pasientsikkerhet og tilpasset den enkelte bruker. Det
skal legges økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid, på
habilitering og rehabilitering, på økt brukerinnflytelse, på avtalte
behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner
og sykehus. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes
og spesialisthelsetjenesten skal videreutvikles.
Utredning og behandling av hyppig forekommende
sykdommer og tilstander skal desentraliseres når dette er mulig.
Utredning og behandling av sjeldne sykdommer og tilstander skal
sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og god
ressursutnytting.
Det framholdes at en vellykket samhandlingsreform
forutsetter bedre balanse og likeverdighet mellom spesialisthelsetjenesten
og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Reformen skal gjennomføres
over tid fra 1. januar 2012. For å nå målene i reformen mener regjeringen
at det er nødvendig med et bredt sett av virkemidler:
Rettslige virkemidler
inkluderer lov om folkehelsearbeid og lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester.
Økonomiske virkemidler skal understøtte målene
om bedre arbeidsfordeling, gode pasientforløp og kvalitativt gode
og kostnadseffektive løsninger, og sikre finansiering av nye oppgaver for
kommunene.
Faglige virkemidler skal bidra til å endre
praksis i tjenesten i tråd med samhandlingsreformens intensjoner.
Det blir nødvendig med nye kompetansekrav. Utdanning og opplæring
av personell skal tilpasses målene i samhandlingsreformen. Kommunene
skal medvirke til og tilrettelegge for forskning for den kommunale helse-
og omsorgstjenesten.
Organisatoriske virkemidler skal bidra
til mer hensiktsmessig organisering og oppgavefordeling og må utvikles
både lokalt og nasjonalt.
Det understrekes at i planlegging, organisering og
drift av helse- og omsorgstjenestene er kunnskapsbaserte normer
og standarder avgjørende for god kvalitet.
Det skal utvikles kvalitetsindikatorer til bruk
i kontinuerlig kvalitetsarbeid. Erfaringer fra brukere og pårørende
skal tillegges betydelig vekt.
For gjennomføring av samhandlingsreformen skal
det etableres et fireårig prosjekt i Helse- og omsorgsdepartementet
for planperioden 2011–2015. Departementet skal utarbeide en gjennomføringsplan
med milepæler for de ulike virkemidlene i reformen.
Regjeringen vil styrke arbeidet med å fremme god
helse i befolkningen, forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller.
Det framholdes at samfunnet har et ansvar for å sikre gode oppvekstvilkår
og tilrettelegge for en helsefremmende livsstil, slik at det blir
enkelt å ta sunne valg i barnehagen, i skolen, i fritiden og på
arbeidsplassen.
Regjeringen vil ha et systematisk og langsiktig folkehelsearbeid
på tvers av sektorer, nasjonalt, regionalt og lokalt. Dagens strategier
og handlingsplaner og de som blir utarbeidet i perioden, skal knyttes
sammen i en tverrdepartemental folkehelsestrategi, som skal være
ferdig i 2012.
Det understrekes at frivillige organisasjoner
er sentrale aktører i folkehelsearbeidet, blant annet ved å tilby
meningsfylt aktivitet, sosiale fellesskap og tilhørighet.
Regjeringens overordnede mål for folkehelsearbeidet
er flere leveår med god helse for den enkelte og reduserte sosiale
helseforskjeller i befolkningen.
Det understrekes at kommunene og lokalmiljøet er
den viktigste arenaen for folkehelsearbeid.
Regjeringen vil gjennom folkehelseloven utvikle
folkehelsearbeidet på kommunalt, regionalt og statlig nivå, blant
annet ved å legge til rette for systematisk og langsiktig folkehelsearbeid. Det
skal tas utgangspunkt i regionale og lokale helseutfordringer, innsatsen
skal skje i alle sektorer og være forankret i plansystemet etter
plan- og bygningsloven. Regjeringen vil utarbeide en gjennomføringsplan
for folkehelseloven som skal omfatte økonomiske virkemidler, utvikling av
bedre kunnskapsgrunnlag og kompetanse på alle nivåer og i flere
sektorer, samt metoder og standarder for godt folkehelsearbeid og
effektive tiltak, blant annet basert på helseøkonomiske analyser.
Regjeringen vil lovfeste en prinsippbestemmelse om
at statlige myndigheter der det er relevant, skal vurdere hva slags
konsekvenser ulike forslag til tiltak vil ha for befolkningens helse.
Regjeringen vil tilstrebe at offentlig informasjon i
større grad tilpasses forskjellige målgrupper og tilrettelegges
med tanke på kjønn, alder, innvandrergrupper, og grupper med risikoatferd.
Regjeringen vil tilrettelegge for at det skal
være lettere å leve sunt og bidra til utjevning av sosiale forskjeller
i helseatferd. Det skal utarbeides måltall for helseatferd og risikofaktorer
som henger sammen med de nasjonale helseutfordringene. Det uttales
at det vil være behov for data over helsetilstand og helseatferd
i befolkningen og faktorer som påvirker dette. Nasjonal strategi
for forebygging av ulykker som medfører personskader (2009–2014),
skal gjennomføres videre, og det skal utarbeides veiledningsmateriell
om skade- og ulykkesforebygging i kommunene.
Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011)
skal gjennomføres og evalueres. Ny strategi for tobakksforebygging
skal ferdigstilles i løpet av 2011. Handlingsplan for økt fysisk
aktivitet (2005–2009) er anbefalt videreført med sterkere virkemidler.
Regjeringen prioriterer bygging av gang- og sykkelanlegg gjennom Nasjonal
Transportplan (2010–2019). St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens
miljøpolitikk og rikets miljøtilstand skal følges opp med en handlingsplan
for lokal luftkvalitet. Strategi for å redusere radoneksponering
(2009–2014) skal følges opp. Regjeringen skal legge fram en stortingsmelding
om rusmiddelpolitikken der forebygging vil være et sentralt tema.
Nasjonal strategi for barn og unges miljø og helse (2007–2016) og
Nasjonal strategi for forebygging og behandling av astma- og allergisykdommer (2008–2012)
skal følges opp.
Regjeringen vil i 2011 legge fram en stortingsmelding
om landbruks- og matpolitikken. Den vil videreføre dialogen med
matvarebransjen og matprodusentene for å stimulere til produktutvikling
og tilgang til sunne matvarer og måltider. Det vil bli arbeidet
videre med økonomiske virkemidler som kan fremme sunne valg og begrense
usunne levevaner.
Regjeringen vil gjøre det enklere for offentlig
og frivillig sektor å samhandle og vil dreie støtten over fra prosjektmidler
til frie midler. Regjeringen vil utvide ordningen med frivillighetssentraler
og sikre gode støtteordninger til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.
Regjeringen vil at barnehager og skoler skal
inkludere helsefremmende faktorer i sin virksomhet.
Regjeringen vil ha særlig oppmerksomhet på tilsynet
med drikkevannsanlegg. Det skal foreligge oppdaterte beredskapsplaner,
og overvåkingen av smittsomme sykdommer skal vedlikeholdes og videreutvikles.
Tiltakene i Nasjonal hiv-strategi (2009–2014) og i Nasjonal strategi
for forebygging av infeksjoner i helsetjenesten og antibiotikaresistens
(2008–2012) skal følges opp.
Regjeringen vil bidra til et inkluderende arbeidsliv
som skal få flere mennesker i arbeid og aktivitet og færre på stønad.
Regjeringen vil i 2011 legge fram en stortingsmelding om arbeidsforhold,
arbeidsmiljø og sikkerhet. Samarbeidsavtalen om et mer inkluderende
arbeidsliv videreføres ut 2013. Myndigheter og berørte fagmiljøer
samarbeider om veiledere for sykmeldere som skal bidra til å sikre
enhetlig praksis.
Det framholdes at kommunene skal se helse- og omsorgssektoren
i sammenheng med de andre samfunnsområdene der kommunene har ansvar og
oppgaver. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles
videre slik at den gir brukerne gode muligheter for livskvalitet
og mestring, og slik at den i større grad kan oppfylle ambisjonene
om forebygging og tidlig innsats. Kommunene skal sørge for at helhetlige
pasientforløp kan ivaretas i kjeden av forebygging, tidlig innsats,
tidlig diagnostikk, habilitering og rehabilitering, behandling og
oppfølging. Det understrekes at helsestasjons- og skolehelsetjenesten
er sentral i det helsefremmende og primærforebyggende arbeidet.
Veksten i legetjenesten i årene framover skal
i hovedsak komme i kommunene. Allmennlegetjenesten skal i større
grad ta del i det individrettede forebyggende arbeidet. Regjeringen
vil legge til rette for at allmennleger i større grad kan ha fast
lønn med mulighet for å gå over til næringsdrift, der kommune og
lege er enige om dette. Legevakttjenesten skal videreutvikles, og fastlegenes
ansvar for øyeblikkelig hjelp til egne pasienter skal tydeliggjøres.
De overordnede rammebetingelsene for fastlegeordningen skal ligge
fast, men ordningen skal utvikles på en del områder som er viktige
i samhandlingsreformen. Stat og kommune skal få bedre styringsmuligheter
for å sikre god kvalitet slik at innsatsen er i tråd med nasjonale
og lokale prioriteringer. Det skal legges til rette for mer forpliktende
samarbeid mellom fastlegene og kommunen. Målet er at fastlegene
tar et mer helhetlig ansvar for tjenestene til listepasientene og
i større grad deltar i annet allmennlegearbeid. Fastlegeforskriften
skal revideres. Det skal innføres nasjonale kvalitets- og funksjonskrav
med rapporteringskrav.
For å møte framtidens utfordringer på omsorgsfeltet
arbeides det videre med Omsorgsplan 2015. Regjeringen vil gi tilskudd
til 12 000 sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser i perioden
2008–2015 og utvide rammene ytterligere dersom søknadsinngangen
fra kommunene tilsier det. Regjeringen har som mål å etablere 12 000
årsverk i omsorgstjenestene i perioden 2008–2015.
Verdighet skal presiseres som en del av forsvarlighetskravet.
Det skal arbeides for bedre samhandling og medisinsk oppfølging
og styrket innsats innen lindrende behandling.
Regjeringen vil sikre full sykehjemsdekning
innen 2015. Det understrekes at for å nå dette målet, må også hjemmetjenestene
bygges ut, slik at de som ønsker å få nødvendig hjelp i eget hjem, og
de som trenger heldøgns omsorgstilbud, kan få dette. Regjeringen
har som mål å lovfeste en plikt til å tilby dagtilbud til demente
når tilbudet er bygget videre ut.
Regjeringen har forlenget Opptrappingsplan for rusfeltet
(2007–2010) med to år fram til 2012 og vil legge fram en stortingsmelding
om rusmiddelpolitikken.
Regjeringen har som mål at det må settes inn tilstrekkelige
ressurser på habiliterings- og rehabiliteringsområdet, og kommunene
skal ha et tydeligere ansvar for habilitering og rehabilitering..
Helsedirektoratet skal gjennomgå rehabiliteringsfeltet for å avklare
grenseoppgangen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.
Avtaler mellom helseforetak og kommuner skal legge til rette for
gode forløp for habiliterings- og rehabiliteringspasienter. Det skal
vurderes hvordan de økonomiske virkemidlene kan innrettes for å
stimulere til ønsket faglig utvikling, herunder om deler av kapasiteten i
de private opptreningsinstitusjonene skal knyttes nærmere til kommunene.
Økt vekt på brukerinnflytelse, krav til personlig koordinator, individuell
plan og krav til planlagte behandlingskjeder skal legge til rette
for økt satsing på habilitering og rehabilitering for å sikre bedre muligheter
for mestring og livskvalitet.
Forskning og kunnskapsbasert praksis i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten og i tannhelsetjenesten skal økes. Medisinsk
teknologi, velferdsteknologi og nye innovative løsninger skal utvikles
og tas i bruk.
Det framholdes at det skal være god tilgjengelighet
til tannhelsetjenester, og at sosial ulikhet i tannhelse skal reduseres.
Det offentlige tilbudet skal i større grad, innrettes mot dem som
trenger det mest. Regjeringen vil utrede ulike modeller for et tak
for utgifter til tannhelsetjenester.
Det framholdes at spesialisthelsetjenesten må
videreutvikles for å møte framtidens utfordringer, og at nye metoder
kan innebære at flere tjenester kan desentraliseres, mens andre
tilbud vil kreve ytterligere spesialisering. Teknologisk avansert behandling
gjør sykehusene mer avhengige av kostbart og kompetansekrevende
utstyr. Det påpekes at spesialisthelsetjenesten må legge til rette
for at de store pasientgruppene med kroniske og sammensatte problemer
i størst mulig grad får sine tjenester nær der de bor, at spesialisthelsetjenesten
må utvikle tilbudene i dialog med kommunene, og at kommunene må
samarbeide.
Summen av rettslige, økonomiske, faglige og
organisatoriske virkemidler skal føre til at spesialisthelsetjenesten
får en tydeligere rolle i å støtte kommunene. Det skal skje gjennom
veiledning, opplæring, tilgjenglighet og ved å opprette nye tiltak
og tjenester.
De regionale helseforetakene skal fungere som redskap
for å gjennomføre nasjonal helsepolitikk. Helseforetaksmodellen
skal videreføres. På grunnlag av de erfaringene som er gjort med helseforetaksmodellen
til nå, vil det bli gjort en gjennomgang med sikte på mulige forbedringer i
modellen, og tilpasninger/endringer i lovverket, herunder vurdering
av styringspraksis og regional og lokal forankring. Det tas sikte
på at gjennomgangen gjøres i denne stortingsperioden.
Regjeringen ønsker å legge til rette for at
en framtidig sykehusstruktur skal bygge på bedre samarbeid og arbeidsdeling
mellom sykehusene. Utgangspunktet skal være at befolkningen i helseforetakenes
opptaksområde gis et helhetlig og kvalitetsmessig godt spesialisthelsetjenestetilbud,
der de enkelte sykehusene har avklart arbeidsfordeling, samarbeider
tett og er i god dialog med kommunene. Målet er å samle funksjoner
når det er nødvendig av hensyn til kvalitet, men samtidig desentralisere
når det er mulig – for å gi pasientene et bredest mulig tilbud med
god kvalitet i nærmiljøet. For å sikre god kompetanse og robusthet
i alle ledd i tjenesten, er det nødvendig å etablere og tydeliggjøre en
faglig nettverksfunksjon i helseforetakene. Det innebærer at alle
enheter har felles faglig ansvar for det samlede tilbudet innenfor
de enkelte fagområdene, og at fagressursene på de ulike områdene
ses i sammenheng.
Det understrekes at lokalsykehuset som nærmeste
sykehustilbud skal ha en tydelig plass i behandlingskjeder der de
bidrar til god og helhetlig behandling. Det framholdes at krav til
innhold i lokalsykehus bør ta utgangspunkt i bredden av tilbud lokalsykehuset
gir til befolkningen. Det uttales at det skal stilles samme krav
til lokalsykehus som til større sykehus når det gjelder kvalitet
og pasientsikkerhet. Ingen lokalsykehus skal legges ned.
Regjeringen foreslår at lokalsykehus minst skal inneholde
følgende:
Tilbud om døgnbehandling
innen spesialisthelsetjenesten
Et bredt tilbud av dagtjenester, for eksempel dagkirurgi,
nevrologi, øye- og øre-nese-hals-sykdommer, barnesykdommer, hudsykdommer, revmatiske
sykdommer, kreftsykdommer, gynekologi og jordmortjenester, samt
lærings- og mestringsaktiviteter
Tilgang til nødvendig kompetanse for rask
og effektiv diagnostikk og med diagnostisk utstyr som radiologi
og laboratorietjenester tilgjengelig, som hovedregel på døgnbasis
Akuttfunksjoner tilpasset befolkningsstørrelsen
i opptaksområdet, avstander, kommunikasjoner og lokale forhold,
herunder samarbeid med kommuner om legevakt og felles akuttmottak
Kompetanse til å ta hånd om og stabilisere
og/eller videretransportere pasienter som henvises til sykehuset
med akutte lidelser, og til å bidra til riktige behandlingsforløp
Indremedisinsk akuttberedskap og kompetanse til
å utføre enklere kirurgiske prosedyrer på døgnbasis.
Det skal iverksettes et arbeid for å fastsette
minstekrav til hva som kan anses som sykehus.
Regjeringen mener at nærhet til føde- og barselomsorg
er viktig. Helsedirektoratets kvalitetskrav til fødselsomsorgen
omfatter krav til organisering, kompetanse og seleksjon av fødende,
system for oppfølging av kravene, og krav til informasjon og kommunikasjon.
Det uttales at oppfølging av disse kravene vil måtte skje som utviklingspregede
prosesser som går over tid, og at ulike lokale forhold vil skape
ulik tilpasning i den endelige utformingen av tilbudene. Kravene
til kvalitet, herunder pasientsikkerhet, skal være de samme over
hele landet. Det uttales at lokalsykehus med lang avstand til fødeavdeling,
hvor det ikke er aktuelt med fødeavdeling eller fødestue, som minimum
skal ha tilgjengelig jordmortjeneste på døgnbasis for følgetjeneste,
samt et barseltilbud. Disse sykehusene skal ha mulighet for å forløse
lokalt når fødselen er langt framskredet, gynekologtilbud på dagtid
samt tilgjengelig bil- og luftambulanse.
Det framholdes at omstillingsprosessen innen psykisk
helsevern må fullføres for å sikre bedre tilgjengelighet til tjenestene
og bedre utnyttelse av ressursene. Distriktspsykiatriske sentre
(DPS) skal være et tydelig forankringspunkt i det helhetlige behandlingstilbudet
på spesialistnivå. Bruken av tvang i psykisk helsevern skal reduseres.
I tråd med målene i samhandlingsreformen mener
regjeringen det bør utvikles mer lokalbaserte tjenester for rusmiddelavhengige,
og at det i tillegg vil være nødvendig at strukturen og organiseringen
av tjenestene innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighe
i større grad tilpasses strukturen og organiseringen av tjenestene
i den øvrige spesialisthelsetjenesten – i første rekke det psykiske helsevernet.
Det understrekes at kommuner og helseforetak
i større grad må samarbeide om utvikling av de akuttmedisinske tjenestene
for å sikre et helhetlig og likeverdig tilbud av god kvalitet. Regjeringen
ønsker å sikre befolkningen likeverdig tilgang til nødmeldetjenesten.
Det påpekes at mange pasienter opplever lange ventetider
før de får behandling. Aktuelle tiltak for å redusere ventetiden
kan være økt utredningskapasitet og bruk av private aktører, der dette
er kostnadseffektivt. Fra 2011 stiller departementet krav om månedlig
rapportering og oppfølging av ventelistetall, basert på tall fra
Norsk pasientregister. Det uttales at fristbrudd for rettighetspasienter
ikke kan aksepteres.
Det forutsettes at regionale helseforetak gjennomfører
eksterne evalueringer av sine anskaffelser. Evalueringene skal blant
annet omfatte konsekvenser for pasienttilbudet når det gjelder kontinuitet,
geografisk tilgjengelighet, bredde, mangfold og evne til fornyelse
og utvikling.
Det framholdes at i framtidens helse- og omsorgstjeneste
vil pasienter og brukere få en tydeligere rolle, og det understrekes
at brukere og pårørende skal møtes med respekt og omsorg og ha større
innflytelse over utformingen av tjenestetilbudet i alle deler av
helse- og omsorgstjenesten. Pasienter og brukeres rett til og behov
for tilrettelagte tjenester skal etterspørres og synliggjøres i
planlegging og utredninger og når beslutninger tas. Brukerne skal
delta mer aktivt i utvikling av nasjonale faglige retningslinjer
og handlingsplaner. Regjeringen er opptatt av at spesialisthelsetjenesten,
helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tannhelsetjenesten skal være
tilpasset brukernes behov språklig og kulturelt. En nasjonal helseportal
med informasjon om helse, tjenestetilbud, rettigheter og støtteordninger
skal etableres i 2011.
Departementet mener at ordningen med brukerstyrt
personlig assistanse bør bygges ut og vil framover legge til rette
for at kommunene kan bygge ut dette tilbudet videre.
Det skal legges til rette for at pårørende skal kunne
kombinere omsorgsarbeid med yrkesaktivitet, og at omsorgsoppgavene
skal være mer likt fordelt mellom menn og kvinner. Det uttales at
pårørende også må bli hørt når det gjelder egne behov.
Regjeringen mener at frivillig sektor er en
viktig samarbeidsaktør i folkehelsearbeidet, og at friske pensjonister
er en uutnyttet ressurs i frivillig arbeid. Det uttales at de offentlige
tjenestene i større grad må inngå partnerskap med frivillige organisasjoner
og et levende sivilsamfunn. Regjeringen ønsker å videreutvikle samhandling mellom
offentlig sektor og frivillig sektor som bidrar til bedre velferd.
Frivillige organisasjoner og private aktører skal sikres forutsigbare
avtalevilkår, samtidig som det må stilles klare krav til kvalitet,
kostnader og arbeidsvilkår.
Det framholdes at trygge og effektive tjenester forutsetter
at forebygging, diagnostikk, behandling, oppfølging, pleie og omsorg
bygger på best mulig forskningsbasert kunnskap. Departementet foreslår
å etablere et system for kunnskapsbasert vurdering ved innføring
og bruk av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Det skal etableres
et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem som skal gi pålitelig kunnskap
om sikkerhet, kvalitet og ytelser i alle deler av helsetjenesten.
Det skal legges vekt på å inkludere indikatorer på sosiale forskjeller
i tilgjengelighet og bruk og resultat av helsetjenester. Det uttales
at pasienterfaringer må få en større plass i kunnskapsgrunnlaget.
Kunnskap skal være tilgjengelig når den behøves, i alle deler av helsetjenesten.
En felles faglig plattform med retningslinjer, prosedyrer og annen
beslutningsstøtte på tvers av behandlingsnivåer og profesjonsgrenser
vil være viktig for å sikre kunnskapsbasert praksis i alle deler
av helse- og omsorgstjenesten og for å gjennomføre samhandlingsreformen.
Som viktige forutsetninger for kvalitet og nyskapning
i tjenestene nevnes utdanning og forskning av høy kvalitet og relevans, kompetanseutvikling,
samspill mellom tjenestene, god ledelse, innovasjon, gode kvalitetssystemer
og tilrettelagte løsninger.
Helse og omsorg er et prioritert område i regjeringens
arbeid med forskning og innovasjon. Satsingen på både behovsdrevet
og forskningsbasert innovasjon i sektoren skal videreføres. Det
uttales at det i dag er for lav forskningsaktivitet på flere tjenesteområder.
Det er et mål å øke antall nasjonale helse-
og kvalitetsregistre og øke tilgjengeligheten til datamaterialet
i nasjonale registre og biobanker.
Regjeringen vil bedre kvaliteten i hele helse-
og omsorgstjenesten og legge fram en stortingsmelding om kvalitet
og pasientsikkerhet.
Regjeringen vil legge til rette for å utarbeide
nasjonale standarder for palliasjon i helsetjenesten, både for barn
og voksne. Tilbud om palliativ pleie og hospice skal inngå som en
integrert del av spesialisthelsetjenesten og kommunenes samlede
helse- og omsorgstilbud.
Det skal etableres et nasjonalt lærings- og
rapporteringssystem for uønskede hendelser i helsetjenesten og etableres
systemer og rutiner for å løse problemer knyttet til legemiddelbruk.
Regjeringen vil legge til rette for at Norge
deltar i EUs infrastrukturtiltak for kliniske studier.
Det framholdes at IKT-systemer kan bidra til
bedre behandling, mindre pasienttransport, bedre lokale helsetilbud,
bedre utnyttelse av ressurser og styrking av pasient- og brukerrollen. Regjeringen
vil fremme en stortingsmelding om elektronisk samhandling i helse-
og omsorgssektoren.
Det skal etableres en nasjonal helseportal for helsetjenesten
som skal være Norges samlede inngangsport til helsetjenester på
nett og gi relevant og kvalitetssikret informasjon.
Det framholdes at å skaffe tilstrekkelig personell med
nødvendig kompetanse er en hovedutfordring i framtidens folkehelsearbeid
og helse- og omsorgstjenesten. Det uttales at personell- og kompetanseprofilen
i sektoren må utvikles i tråd med målene i samhandlingsreformen,
noe som innebærer kontinuerlig vurdering av innholdet i grunnutdanninger,
videre- og etterutdanninger og kompetanseheving i tjenestene. Utdanningene
må i større grad vektlegge forløpstenkning, samhandlingskompetanse,
sterkere brukermedvirkning, forebygging og folkehelsearbeid. Regjeringen
skal legge fram en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene
i løpet av 2011.
Det understrekes at arbeidsoppgavene i helse-
og omsorgssektoren må fordeles riktig mellom personellgruppene for
å utnytte arbeidskraften og for å oppnå best mulig kvalitet i tjenestene.
Det skal arbeides for å redusere sykefravær, uførhet og tidlig pensjonering.
Regjeringen vil bidra til å opprette 12 000 nye årsverk med fagutdanning
i den kommunale pleie- og omsorgsektoren fra 2008 til 2015. Regjeringen
vil redusere andelen deltidsstillinger og arbeide for å øke bruken
av faste stillinger og begrense bruk av midlertidige stillinger
og vikariater.
Regjeringen mener at ledelses- og arbeidsmiljøutfordringer
i helse- og omsorgstjenesten først og fremst må møtes med tiltak
i regi av kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak og
helseforetak. Arbeidet med å styrke lederkompetanse i den kommunale
helse- og omsorgtjenesten skal fortsette. Det skal arbeides videre
med etikk og verdier i tjenestene for å sikre at brukere og pårørende
møtes med respekt og forståelse.
Regjeringen vil styrke kompetansen på aldersrelaterte
og psykiske lidelser i medisinstudiet og i helsefagutdanningene.
Kommunene skal gis økt forutsigbarhet gjennom fireårige handlingsprogram
på Helse- og omsorgsdepartementets områder, blant annet en kompetanse-
og rekrutteringsplan, handlingsplan for demensomsorg og handlingsplan
for eldre i sykehus.
Det uttales at mange av tiltakene i planen ikke har
store økonomiske og administrative konsekvenser. Viktige unntak
fra dette er de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen,
og innføring av plikt for kommunene til å etablere tilbud om døgnopphold
til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp.
En større del av veksten i helsebudsjettene
skal komme i kommunene blant annet for å ivareta behovet for økt
forebygging og styrket folkehelsearbeid. Regjeringen vil i sine
årlige budsjettframlegg komme tilbake med forslag til eventuelle
endringer i bevilgningene til kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Kari Kjønaas
Kjos, Per Arne Olsen og Erlend Wiborg, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
vil innledningsvis vise til den brede tilslutningen til hovedretningen
i samhandlingsreformen ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
47 (2008–2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted
– til rett tid, jf. Innst. 212 S (2009–2010). En samlet komité uttalte:
“Komiteen vil understreke at den norske folkehelsen
er god, og at vi har en god helsetjeneste i hele landet. Komiteen
konstaterer at Norge er ett av de landene i OECD som bruker flest
offentlige helsekroner per innbygger. Men det godtgjøres ikke at
den betydelige ressursinnsatsen skaper tilstrekkelig helsegevinst.
Komiteen konstaterer videre at det er mange enkeltmennesker som
opplever at utredning, behandling og rehabilitering ofte ikke er
sammenhengende. Dette er en belastning for enkeltindividet, det
er ofte unødvendig, det er dårlig ressursbruk, og det kan være forbundet
med helserisiko.
---
Komiteen vil understreke at de sosiale og geografiske
helseforskjellene fortsatt er store. Vi kan gå mot en tid med mangel
på personell til helse-, pleie- og omsorgssektoren dersom vi ikke makter
å forebygge bedre slik at færre mennesker blir pasienter.
---
Komiteen
mener at reformen må gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging
og tidlig intervensjon, samt desentralisering av helsetjenester
der dette kan skje uten å svekke kvaliteten – ut fra prinsippet
om best mulig nærhet mellom bruker/pasient og de tjenestene som
ytes.”
Komiteen vil vise til at regjeringen
varslet at konkretisering av prosess og løsninger ville komme til
Stortinget gjennom forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan, ny
lovgivning og i de årlige budsjetter og kommuneproposisjoner. Komiteen har
merket seg den store deltagelsen i høringsrunder om de dokumenter
som nå legges fram, og at hovedtrekkene i reformen med økt satsing
på forebygging, desentralisering av helsetjenester, tidlig intervensjon
og forebyggende helsearbeid har fått bred støtte.
Komiteen vil understreke at det
er viktig å ha god tilgjengelighet til trygge, likeverdige helsetjenester
i hele landet.
Komiteen vil også understreke
at framtidens helseutfordringer er annerledes enn gårsdagens og
tvinger fram behov for å tilpasse helsetjenestene framover. Det
er nødvendig i sterkere grad å flytte fokus over fra reparasjon
til forebygging. Økt kunnskap om, og iverksetting av sykdomsforebyggende
og helsefremmende tiltak er nødvendig for å begrense forekomst og
utvikling av blant annet kroniske sykdommer, rusproblematikk og
psykiske plager.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) legger den politiske
kursen for folkehelsearbeidet, samt helse- og omsorgstjenestene
de neste 4 årene. Flertallet er glad for at regjeringen
med denne planen vil videreutvikle en helsetjeneste som er blant
verdens beste medisinsk, teknologisk og når det gjelder omsorg.
Flertallet vil trekke fram at
det i regjerings-erklæringen står at nasjonal helseplan skal videreut-vik-les
til å bli et mer operativt redskap for prioriteringer innenfor de
samlede helse- og omsorgstjenestene. Videre sies det at planen skal sikre
god politisk styring gjennom å være et strategisk styringsdokument
for helsetjenesten. For å sikre en reell prioriteringsdebatt har
fylkeskommunene vært involvert i høringsrundene. Flertallet viser
for øvrig til flertallsmerknadene fra innstillingen om samhandlingsreformen,
jf. Innst. 212 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til merknadene i Innst.
212 S (2009–2010) der Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
la frem forslag til hvordan disse partiene mener at intensjonene
i St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen kunne vært oppnådd
på en bedre måte. Der skriver disse partiene:
“Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til regjeringens og spesielt til
Jens Stoltenbergs uttalte intensjoner om et bredt forlik i Stortinget. Disse
medlemmer vil påpeke at en samlet opposisjon var rede til å inngå
forhandlinger med intensjon om å få en bred tilslutning til en samhandlingsreform
som kunne gitt gode resultater i helsevesenet. Regjeringspartienes
behandling av denne saken oppleves å være i sterk kontrast til regjeringens
tidligere uttalte intensjon om forlik.
Disse medlemmer
er overbevist om at samhandlingsreformen hadde vært mye bedre tjent
med et bredt forlik; eksempelvis har opptrappingsplanen for psykisk
helse og barnehageforliket gitt gode resultater tidligere. Dette
er spesielt skuffende for alle de som arbeider i helsevesenet, og
som forventet en reform med konkret innhold. Videre påpekes den
manglende forutsigbarheten som både primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten
og kommunesektoren får når det fra regjeringspartienes side ikke
synes ønskelig med et forlik.
Disse medlemmer vil
understreke at uten at denne meldingen blir fylt med mer innhold
slik en samlet opposisjon foreslår, vil meldingen ikke oppnå de
gode intensjoner som er beskrevet.”
Meld. St. 16 (2010–2011) er preget av at det
ikke ble oppnådd enighet om virkemidlene i reformen. Disse
medlemmer viser videre til sine merknader i Innst. 424 L
(2010–2011) og Innst. 423 L (2010–2011) til henholdsvis ny kommunal
helse- og omsorgslov og ny folkehelselov for mer utdypende beskrivelse
av disse medlemmers alternative forslag når det gjelder
kommunehelsetjenesten og folkehelsearbeidet.
Disse medlemmer mener at den
nasjonale helse- og omsorgsplanen som er lagt frem av Regjeringen
Stoltenberg II, ikke er tilstrekkelig for å etab-lere en klarere
politisk styring med utviklingen i helsetjenesten generelt og spesialisthelsetjenesten
spesielt. Disse medlemmer mener at nasjonal helseplan
i større grad skulle ha vært en mer operativ nasjonal helse- og
sykehusplan. Utviklingen av en nasjonal helse-, omsorgs- og sykehusplan
forutsetter at en kan bruke den kompetansen som er i helseforvaltningen,
og gjennomføre en lengre prosess der de involverte er innforstått
med hva en slik plan skal være. Det er derfor ikke mulig for opposisjonen
å foreslå en alternativ nasjonal helse-, omsorgs- og sykehusplan. Disse
medlemmer mener imidlertid at en nasjonal helse-, omsorgs-
og sykehusplan burde ha inneholdt:
minimumskrav til
innhold og funksjoner i ulike typer sykehus
estimert investeringsbehov og prioriteringsliste over
planlagte større investeringer som krever statlig medfinansiering
overordnet kapasitetsanalyser innenfor
de viktigste områdene
beskrivelse av utvikling, kompetansebehov
og kapasitetsbehov innenfor prehospitale tjenester som følge av
overordnet struktur
prioritering av vekst mellom de ulike sektorene, somatikk,
rus og psykiatri
prioriteringsutfordringer og avklaring
av hvilke områder hvor det er behov for tydeligere politisk prioritering
vurdering av de private/idelle aktørenes
rolle og utvikling i helsetjenesten.
Disse medlemmer ønsker at Nasjonal
helse- og omsorgsplan skal være et mer operativt og detaljert dokument,
som sikrer en politisk forankring for flere av de viktigste avgjørelsene
i Helse-Norge. Etter disse medlemmers syn legger
Meld. St. 16 (2010–2011) fra regjeringen i for stor grad opp til
et system der beslutninger og veivalg som burde tas av et folkevalgt
organ, enten tas av regjeringen gjennom forskrift eller er delegert
til de regionale helseforetakene. Slik disse medlemmer ser
det, leder dette til et mindre forutsigbart og mindre demokratisk forankret
helsesystem og sykehusstruktur.
Disse medlemmer mener at en slik
nasjonal helse- og sykehusplan må legge klare føringer for hvordan
landets sykehusstruktur skal organiseres, og hva som skal være et
minimumsnivå for å innfri de ulike definisjoner for hva et sykehus
skal være. Slike standarder vil etter disse medlemmers syn
legge til rette for forutsigbarhet for befolkningen og sikkerhet
for hva slags helsetilbud man kan forvente å møte på et sykehus. Disse
medlemmer ønsker også at en slik plan i større grad enn
i dag skal legge føringer for fordelingen av oppgaver og funksjoner
mellom de ulike sykehus.
Disse medlemmer vil også understreke
at med en slikt utformet nasjonal helse- og sykehusplan vil det
være mulig å revurdere de regionale helseforetakenes rolle. Disse
medlemmer mener dagens system legger altfor mye makt hos de
regionale helseforetakene, der de sitter med for mange roller. Etter disse
medlemmers syn vil en mer politisk styring av helsesektoren gjennom
en mer operativ nasjonal helse- og sykehusplan muliggjøre en nedlegging
av de regionale helseforetakene, der man i stedet desentraliserer
mer og lar de lokale helseforetakene operere innenfor de nasjonale
føringene vedtatt av Stortinget.
Disse medlemmer mener åpenhet,
kvalitet og tillit skal være bærende prinsipper i utformingen av
helsetjenesten og sykehustilbudet i Norge. Derfor vil disse
medlemmer at en struktur med klare definisjoner av hva et
sykehus skal være og inneholde, og en sterkere politisk forankring
av sykehustilbudet, må følges av bedre måling av kvaliteten på de
ulike sykehus og åpenhet om disse resultatene.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
“Stortinget ber regjeringen umiddelbart starte
arbeidet med å utvikle en operativ nasjonal helse-, omsorgs- og
sykehusplan som kan fremmes for Stortinget senest i 2013 og avløse
Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015).”
Disse medlemmer viser til Dokument
8:54 S (2010–2011), jf. Innst. 287 S (2010–2011), der Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om at Stortinget skulle
få seg forelagt en sak om avvikling av de regionale helseforetakene
og en sterkere nasjonal styring med helsetjenesten gjennom en mer
operativ nasjonal helseplan.
Komiteen er glad for
at regjeringen framhever at frivillige organisasjoner er et viktig
supplement til offentlige tjenester, og at dette samarbeidet skal
videreutvikles i planperioden.
Men når det gjelder private aktører,
oppfatter ikke komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre denne meldingen som en samarbeidsinvitasjon. Derimot
fremkommer det at kommuner og helseforetak skal ha mulighet til
å benytte private aktører for å utføre tjenester. Disse medlemmer er
av den oppfatning at regjeringen fortsetter forskjellsbehandlingen
av frivillig sektor og andre private aktører i planperioden. Disse
medlemmer er skuffet over at regjeringen ikke fremhever
de muligheter som ligger i å benytte private aktører til å løse
oppgaver i helsesektoren, og dermed redusere køer og ventetider,
samt bidra til mangfold. Disse medlemmer mener det
burde være en selvfølge at aktører ble behandlet likt.
Komiteen viser til
at samhandlingsreformen legger økt vekt på helsefremmende og forebyggende
arbeid, habilitering, rehabilitering, brukerinnflytelse, avtalte
behandlingsforløp og forpliktende samarbeid mellom sykehus og kommuner.
Bedre samhandling og samarbeid mellom kommuner
og sykehus skal bidra til bedre og raskere behandling. Kvalitet
skal stå i fokus. Lokalsykehusene skal ha en viktig rolle i det
nære helsetilbudet. Særlig for eldre og kronikere som ofte trenger
mange ulike helsetjenester, og som gjerne har komplekse sykdomsforløp,
er dette viktig.
Ny teknologi og nye metoder krever samtidig
ytterligere spesialisering. For å sikre god og riktig kompetanse
må det bygges opp sterke fagmiljøer. Hensiktsmessig bruk av IKT
er en forutsetning for å nå målene om en helhetlig helse- og omsorgstjeneste
i tråd med samhandlingsreformen. Komiteen imøteser
at regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om elektronisk samhandling
i helse- og omsorgsektoren i løpet av 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) omtaler
de juridiske, økonomiske, organisatoriske og faglige grep som skal
til for å sette samhandlingsreformen ut i livet.
Flertallet mener at de økonomiske
virkemidlene skal understøtte gode pasientforløp, hensiktsmessig
arbeidsdeling og kostnadseffektive løsninger for å sikre en best
mulig utnyttelse av helsekronene til beste for fellesskapet. Kommunenes
nye oppgaver skal fullfinansieres. Det innføres avgrenset kommunal
medfinansiering for somatikk i spesialisthelsetjenesten, og kommunene
får ansvar for finansiering av utskrivningsklare pasienter. Kommunene
skal ha tilbud om døgnopphold for pasienter som har behov for øyeblikkelig
hjelp eller trenger observasjon.
Komiteen vil påpeke
at faglige virkemidler skal bidra til bedre praksis. De skal utvikles
i samarbeid med pasient- og brukerorganisasjoner, mellom tjenestenivåene
og andre aktuelle instanser som blant annet Nav. Framtidige opplærings-
og utdanningsforløp skal tilpasses målene i samhandlingsreformen.
Kommunene skal medvirke til og tilrettelegge for forskning på kommunale
helse- og omsorgstjenester.
Organisatoriske virkemiddel skal bidra til bedre organisering
og hensiktsmessig oppgavefordeling av tjenestene og må utvikles
både lokalt og nasjonalt. Det skal legges til rette for samhandlingsarenaer
som lokalmedisinske sentre der tjenestene utformes i tråd med lokale
behov for dag- og døgntilbud.
Komiteen viser til at det skal
utarbeides samarbeidsavtaler mellom de lokale helseforetakene og
kommunene om utvikling av helsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at disse avtalene skal
være en plan for utvikling av tiltak i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene, og for tiltak som skal etableres av kommuner eller
i samarbeid mellom kommuner. Planen skal angi hvilke helse- og omsorgstilbud
som bør finnes i en gitt befolkningsgruppe, for å ivareta samhandlingsreformens
intensjon. Det bør som hovedregel være en befolkningsmasse på om
lag 20-30 000 innbyggere for å sikre effektiv og god drift av døgnplasser
som inkluderer observasjon, utredning, etterbehandling og lindrende
behandling. Det skal være statlig finansiering av spesialisthelsetjenestene
i intermediære avdelinger, distriktsmedisinske sentra og tilsvarende
tilbud
Disse medlemmer går mot en generell
kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og ønsker derfor
ikke at prosjektfinansieringen som er etablert, gradvis skal fases
ut. Tvert imot så mener disse medlemmer at reformen
er tjent med at ulike modeller prøves ut i ulike deler av landet. Disse medlemmer mener
det bør etableres en egen forsøkslovgivning som sikrer at det er
mulighet å etablere ulike pilotordninger mellom samarbeidende kommuner
og helseforetak i geografisk avgrensede områder. Det kan blant annet
prioriteres pilotprosjekter som sikrer helhetlige pasientforløp,
modeller der pengene følger pasient/bruker mellom samarbeidende
kommuner, og modeller der en skiller mellom bestiller- og utførerrollene.
Det er viktig at ulike pilotprosjekter får virke over tid før ordningene
utvides til å bli generelle. Reformtiltak må ikke iverksettes før
det er utviklet kvalitetsparametre for å måle effekten av tiltakene. Disse
medlemmer mener at reformen skal gjennomføres nedenfra,
ikke ovenfra og ned.
Komiteen vil understreke
at arbeidsstokken er den dominerende største del av vår nasjonalformue
– langt større enn verdien av olje og gass, og at en friskere befolkning
har en meget stor merverdi for samfunnet. Det er viktig at både
stat og kommuner blir bedre i stand til å ta disse langsiktige gevinstmulighetene
med i sine planer.
Komiteen mener en av framtidens
hovedutfordringer er tilgang på tilstrekkelig personell med nødvendig
kompetanse. Innholdet i grunnutdanninger, videre- og etterutdanninger
må kontinuerlig vurderes. Det må være fokus på kompetanseheving
i helse- og omsorgstjenestene. Utdanningene skal i større grad underlegges forløpstenkning,
samhandlingskompetanse, brukermedvirkning, forebygging og folkehelsearbeid. Komiteen imøteser
derfor at regjeringen legger fram en stortingsmelding om utdanning
i velferdstjenesten i løpet 2011. Det er også positivt at det skal
legges bedre til rette for flere heltidsstillinger for personell
i denne sektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at prinsippene for den kommunale medfinansieringen av innleggelser
og konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten omtales i Nasjonal
helse- og omsorgsplan, i proposisjonen om ny helse- og omsorgstjenestelov
og i Kommuneproposisjonen. Flertallet mener det er
viktig at det ved fastsettelse av det detaljerte regelverket for
medfinansieringen blir vurdert hvordan gjentatte innleggelser for
samme sykdom/diagnose skal betales.
Flertallet viser til at regjeringen
har tatt hensyn til flere av høringsinstansenes uttalelser, herunder
KS’, om at enkeltkommuners risiko må begrenses, og foreslår at det
settes en grense på 30 000 kroner som den maksimale kostnad per enkeltopphold
som en kommune skal betale sin andel av. Flertallet mener
det er viktig at utviklingen med hensyn til kostbare enkeltpasienter
følges nøye.
Komiteen merker seg
det fokuset Nasjonal helse- og omsorgsplan har når det gjelder folkehelse,
og mener det er riktig at det er et samfunnsansvar å bidra til god
helse i hele befolkningen. Dette skal skje ved å gjøre helsefremmende
valg enklere og billigere og ved å gjøre helseskadelige valg mindre
attraktive.
Komiteen støtter at det i større
grad må tas i bruk strukturelle virkemidler som prisvirkemidler,
lovreguleringer og infrastruktur i det nasjonale folkehelsearbeidet.
Komiteen har merket seg at gang-
og sykkelveier, natur- og friluftsområder og bo- og nærmiljøer som
gir mulighet til lek og aktiviteter, er framhevet som gode tiltak.
Komiteen viser også til “Perspektivmeldingen 2009”.
Den har forebygging – det å vri innsatsen fra reparasjon til forebygging
– som én av ti overordnede strategier.
Komiteen mener at kommunene er
den viktigste arena for folkehelsearbeidet. De må nå identifisere
egne folkehelseutfordringer, fastsette egne mål og strategier og
iverksette nødvendige tiltak. Det gir kommunene mulighet til selv
å kunne påvirke befolkningens helse, ha som overordnede mål å fremme
helse og forebygge framfor reparere. Kommunene skal ha stor innflytelse på
eget folkehelsearbeid, og kommunestyrene bør lage en årlig rapport
og ha en årlig debatt om tiltaksplan. Forebyggingen må gjenspeiles
i alle planer, i all politikk og i all lovutvikling.
Komiteen mener at blant de viktigste
risikofaktorer for dårlig helse er usunt kosthold, fysisk inaktivitet,
røyking og alkohol- og annen rusmiddelbruk, men også frafall i videregående skole,
lavt utdanningsnivå, lav inntekt, manglende sosialt nettverk, liten
tilknytning til arbeidslivet og dårlig arbeidsmiljø. Komiteen merker
seg at det skal utvikles måltall for helseatferd, og at det ses
på risikofaktorer som henger sammen med de nasjonale helseutfordringene.
Det er bra at staten skal gjøre tilgjengelig opplysninger om helsetilstand
og påvirk-ningsfaktorer for den enkelte kommune og fylkeskommune
og bl.a. gi tilgang til data fra sentrale registre, som har betydning
for kommunene i arbeidet med å fremme helse og forebygge sykdom,
slik det legges opp til i ny folkehelselov.
Komiteen mener at folkehelsekoordinator
er et godt tiltak som bør brukes. Partnerskap for folkehelse bør
videreutvikles, og komiteen viser til de mange positive
tiltak som allerede gjøres, som sunnere mat i kantiner på videregående
skoler og vannautomater til elevene.
Komiteen vil peke på at “Grønn
resept” og “Frisklivsresept” er gode virkemidler for å stimulere
til at folk kan få hjelp til å bli friske med godt kosthold, mosjon
og en sunn livsstil i stedet for legemidler og behandling.
Komiteen vil berømme den viktige
jobben frivillige og ideelle organisasjoner gjør når det gjelder
folkehelse. Både idrettsorganisasjoner, friluftsorganisasjoner og
andre organisasjoner er viktige aktører. Organisasjoner som har
sosiale tiltak som bedrer folks psykiske helse, yter viktige bidrag
i folkehelsearbeidet. En bridgeklubb kan for noen være like viktig
som et håndballag, en konsert like viktig som en treningsøkt. Komiteen er
derfor fornøyd med at regjeringen vil sikre gode støtteordninger
til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.
Komiteen vil peke på at stiftelsen
“Aktiv mot kreft” utgjør et svært positivt bidrag i den forebyggende
kampen mot kreft med hovedformål å finansiere trenings- og aktivitetssentre
for kreftpasienter etter modell av “Pusterommet”, som ble åpnet
i 2007 på Ullevål universitetssykehus med bl.a. Grete Waitz som
pådriver. Stiftelsen jobber aktivt gjennom å motivere og tilrettelegge for
økt fysisk aktivitet.
Komiteen merker seg at bruk av
tobakk går ned, men at bruk av snus øker, og mener at det fremdeles
er for mange dagligrøykere. Det er urovekkende at mange forsetter
å røyke under svangerskap selv med god informasjon om skadevirkningene.
Komiteen merker seg at det kommer
en ny tobakkstrategi i løpet av 2011 med målsetting om en kraftig
reduksjon av antallet dagligrøykere og unge røykere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener at gode informasjonskampanjer
sammen med strukturelle tiltak, prisvirkemidler og lovreguleringer
kan være virksomme tiltak for å redusere røyking.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at alle utdanningsinstitusjoner
bør bli røykfrie.
Komiteen mener det
er grunn til bekymring for det økende alkoholforbruket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener at prisvirkemidler og lovreguleringer
sammen med holdningskampanjer er tiltak som vil kunne redusere bruken
av alkohol. Åpningstidsbestemmelser, monopolordningen og reklameforbud
er andre gode virkemidler som må videreføres.
Komiteen vil peke
på det viktige arbeidet som gjøres for å forebygge alkoholbruk hos
gravide for å unngå skade på fosteret. Komiteen har merket
seg at Jordmorforeningen anbefaler at det innføres en livsstilsamtale
med gravide tidlig i svangerskapet for å få fram gevinstene ved sunn
livsstil. Komiteen mener at det er en god måte å
bruke “motiverende samtale” som teknikk og sette fokus på positive
faktorer for mor og barn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at flere kommuner bør se på innstramminger
av skjenketidene, og viser til den utredning som nå skjer i regi
av Sirus som grunnlag for hvor den lovfestede maksimalgrensen for
skjenketid skal gå. Flertallet er enig i at det bør
vurderes å merke alkoholholdige drikkevarer med advarsel om helseskaden
de medfører, og mener også at det er positivt med en veileder til
kommunene når det gjelder kontroll med salg og skjenkebevillinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at kommunene selv burde hatt utvidet mulighet
til å fastsette skjenketiden. Dette er spørsmål der kommunestyrene kan
legge til grunn den samme kunnskapen som Stortinget har tilgang
til, samtidig som de er bedre i stand til å vurdere de lokale forholdene.
Etter disse medlemmers mening ville dette trolig
ført til mer differensierte skjenke- og åpningstider, og det ville
dermed redusert presset på kommunene til å bruke maksimaltiden i
dagens lov.
Komiteen har tro på
at sterk og effektiv kontroll med virksomheter som omsetter og tilvirker alkohol,
er et egnet virkemiddel for å hindre misbruk, ulovlige og uakseptable
utslag og utrygge forhold i tettsteder.
Komiteen vil imidlertid understreke
at rask reaksjon og behandling av saker om inndragelse av bevilling
ved brudd på alkoholloven også er et virkemiddel som kan virke forebyggende
og skjerpende overfor personer eller firmaer som bryter loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser det slik at sterkere reaksjoner
overfor personer som utfører kriminelle handlinger eller handlinger
som er til sjenanse og fører til utrygghet på grunn av høyt alkoholinntak,
også vil bidra til reduserte problemer på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er av stor viktighet at
straffeutmålingen for brudd på norsk alkohollovgivning blir mer
enhetlig praktisert enn det en ser i dag. Disse medlemmer viser
til at kommuner i dag blant annet tar hensyn til konkurransevridning
til nabokommuner og andre næringspolitiske hensyn ved utmåling av
straff for brudd på alkoholloven. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet på ulike måter har tatt opp med statsråden
behovet for nasjonale retningslinjer for sanksjoner på dette området. Disse medlemmer har
merket seg at det ifølge Prop. 48 L (2010–2011) nå skal utarbeides
nasjonale verktøy som skal brukes av kommunene i forbindelse med
kontroll. Disse medlemmer har problemer med å forstå
logikken i at hvis disse kontrollrutinene fører til avdekking av
ulike lovbrudd, så skal det være opp til hver enkelt av landets
430 kommuner hva slags reaksjon det skal føre til. Disse
medlemmer mener en slik vilkårlighet i straffeutmåling ikke
er tilfredsstillende i en rettsstat.
Disse medlemmer viser til sitt
forslag i Innst. 267 L (2010–2011) om å utarbeide nasjonale retningslinjer
for straffeutmåling ved brudd på alkoholloven. Disse medlemmer viser
ellers til sine merknader i Innst. 267 L (2010–2011) til Prop. 48
L (2010–2011) hvor det blant annet står følgende:
“Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti vil påpeke at alkoholholdige drikkevarer er en lovlig
omsettelig vare, og selv om disse medlemmer er klar over, slik også proposisjonen
legger til grunn, de skadevirkninger overdreven bruk av alkohol
kan medføre, mener disse medlemmer det er lite hensiktsmessig med
tiltak som setter normal bruk av alkoholholdige drikkevarer i et
uakseptabelt lys.”
Komiteen er enig i
at det bør være et skarpere fokus på “Ansvarlig vertskap” og/eller
lignende programmer.
Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet
har varslet en veileder om rusforebygging og helsefremmende tiltak
i skolen, og komiteen mener dette er bra. Komiteen mener
også at veilederen “Fra bekymring til handling” som er tidlig intervensjon
på rusområdet, må brukes mer aktivt av ansatte i barnehager og skoler.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil vise til den klare og vel dokumenterte
sammenhengen mellom tilgjengelighet og forbruk når det gjelder alkohol,
og sammenhengen mellom alkoholkonsum og helseskade. Når tilgjengeligheten
til alkohol øker, øker også forbruket. Når forbruket øker, øker
også helseskadene (Sirus-rapport nr. 5 2010). Alkoholrelaterte helseskader
er blant annet knyttet til promillekjøring og trafikkulykker, skrumpleverdødelighet,
selvmord og volds- og vinningskriminalitet.
Komiteen viser til
Innst. 269 S (2010–2011), jf. Dokument 8:49 S (2010–2011) om tiltak
for økt trygghet i byene, der en enstemmig komité slår fast at STAD-prosjektet
bør innføres i norske storbyer i 2012. STAD-prosjektet i Stockholm
innebærer samarbeid med salgsnæringen om opplæring av personale
i alkoholloven og konflikthåndtering, kombinert med flere kontroller
av salgs- og serveringsstedene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at reduksjon av skjenketiden
ved utesteder fra kl. 03.00 til kl. 02.00 har hatt en positiv effekt
en rekke steder, med mindre bråk og vold. Det er nødvendig å vurdere
regelendringer for antall skjenkesteder i særlig volds- og urobelastede
områder i byene, samt vurdere bruk av differensierte stengetider
for skjenkesteder. Videre kan unntak fra normalskjenketid benyttes.
Flertallet mener at denne type
tiltak er et kommunalt ansvar og bør inngå i kommunale planer.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Innst. 11 S (2010–2011), jf. Prop. 1
S (2010–2011) statsbudsjettet 2011 for helse- og omsorgsområdet,
der det vises til komitémerknad i Innst. S. nr. 322 (2008–2009),
jf. Dokument nr. 8:80 (2008–2009) om endring av alkoholloven slik
at servering av alkohol ikke kan skje etter kl. 02.00, strengere
sanksjoner for brudd på alkoholloven og større vektlegging av politiets
råd.
Komiteen vil understreke
at rusmiddelmisbruk i arbeidslivet må forebygges. I tillegg til
problemet for den enkelte og deres familier er samfunnets kostnader
store, med blant annet økt sykefravær. Komiteen viser
til det viktige arbeidet Arbeidslivets kompetansesenter for rus
og avhengighetsproblematikk (AKAN) gjør, både når det gjelder å
forebygge rus og avhengighet, og når det gjelder opplæring til virksomheter.
Komiteen merker seg at det har
vært høring på en forskrift om pliktmessig avhold for helsepersonell,
der det er foreslått et forbud mot å innta rusmidler åtte timer
før tjeneste. Komiteen har merket seg at det er varslet
at det i løpet av 2011 kommer en stortingsmelding om rusmiddelproblematikken
som utdyper temaet.
Komiteen mener at det er viktig
å bedre det generelle kostholdet i befolkningen, og peker på at usunne
kostvaner gir økt risiko for både hjerte-/karsykdommer, diabetes
type 2 og noen kreftformer. Det er nødvendig med konkrete tiltak
innenfor kosthold som fører til gode vaner, og komiteen ser
fram til at Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011)
nå evalueres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, registrerer at det drikkes for mye sukkerholdig
brus, og mener at dette kan endres ved å innføre en mer treffsikker
avgift på sukkerholdige varer enn dagens. Flertallet viser
til flertallsmerknaden fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i budsjettinnstillingen for
2010, jf. Innst. 11 S (2009–2010), der en mener at “aktuelle tiltak
kan være blant annet restriksjoner på markedsføring av usunn mat
og drikke til barn og unge og bruk av prisvirkemidler”.
Komiteen er opptatt
av kosthold og sunne matvarer i barnehager, SFO og skolen. Barnehage og
skole er viktige aktører når det gjelder helsefremmende arbeid,
og gode levevaner legges tidlig i livet. Det er positivt at tiltak
som kan bidra til økt inntak av frukt og grønt i skolehverdagen
for alle, blir vurdert.
Komiteen har merket seg at barn
og unge bare spiser halvparten av anbefalt mengde frukt og grønt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ordningen med gratis frukt og grønt i grunnskolen er
innført for å rette på dette. Flertallet er bekymret
for at det nå viser seg at barn i skoler som ikke omfattes av gratisordninger,
ikke får like mye tilgang til frukt og grønt på grunn av familienes økonomi.
Flertallet ser at forskjellene
i kostvanene kan forsterkes ved å bruke abonnementsordninger framfor
gratistilbud. Flertallet imøteser på denne bakgrunn
at gratisordningen blir utvidet til alle grunnskoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen gjennom flere år ikke har bevilget penger til
skolematordning for alle elevene i grunnskolen. Regjeringen forholder
seg fortsatt til at bare halvparten av elevene i grunnskolen skal
få tilgang til frukt og grønt i skolen. Dette er et klart løftebrudd
fra regjeringspartienes side. Disse medlemmer har
tidligere vist til anbefaling fra Kostforum om å innføre gratis
skolefrukt til alle elever for å ivareta helsen til elevene, redusere
fremtidig sykdom og oppheve sosiale ulikheter i helse. Disse medlemmer støtter
Kostforum i synet på at det ved de barneskolene som i dag står utenfor
ordningen, vil være sosiale forskjeller i helse som følge av at
de færreste faktisk abonnerer på frukt og grønt gjennom abonnementsordning. Disse medlemmer viser
også til evalueringen av prosjektet “Fysisk aktivitet og måltider
i skolen” utført av HEMIL-senteret på oppdrag fra Helsedirektoratet
og Utdanningsdirektoratet, som bekrefter at dette har en positiv
læringseffekt i skolen. Disse medlemmer viser til
at Fremskrittspartiet har gått inn for gratis frukt og grønt til
alle barn i grunnskolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener det bør vurderes om det skal foretas
avgiftsendringer for å få et sunnere kosthold blant befolkningen,
slik at de nye kostrådene følges av flest mulig.
Komiteen mener det
er viktig at sunne alternativer tilbys både på arbeidsplasser, i
kantiner, dagligvarebutikker og offentlige institusjoner. Komiteen viser
til budsjettinnstillingen for 2010, jf. Innst. 11 S (2009–2010),
der komiteen ba om at det skulle ryddes opp i de
ulike merkeordningene for matvarer som hevder at maten er sunn. Komiteen mener
at ordningen med nøkkelhullmerking er positiv, og at den bør utvides
til serveringsmarkedet og hurtigvaremarkedet.
Komiteen viser til at Helse-
og omsorgsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
vil utrede behovet for å innføre lov- og forskriftsregulering av
markedsføring av mat- og drikkevarer rettet mot barn og unge.
Reint vann er blant de viktigste av alle folkehelsetiltak. Komiteen merker
seg at det skal legges fram en stortingsmelding om landbruk og matpolitikk
i 2011. Komiteen er enig i at tilsynet med drikkevannsanlegg
prioriteres, og at Mattilsynet bruker tilgjengelige virkemidler
for å forhindre sykdomsutbrudd.
Komiteen vil peke på at det er
behov for å utdanne flere ernæringsfysiologer, og at denne type
kunnskap må nå fram til eldre, både hjemmeboende og dem som bor
i institusjon
Komiteen viser til at kostveiledning
og ernæringsbehandling har vist seg å være samfunnsøkonomisk lønnsomt
i tillegg til å bidra til at langt færre utvikler eller forverrer
sitt sykdomsbilde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i Sverige
er ansatt en diettist i hver kommune, og at det er forventet en
samfunnsøkonomisk besparelse på 1–1,5 mrd. kroner som følge av dette
tiltaket.
Disse medlemmer mener norske
kommuner må stimuleres til å gå i samme retning, og viser til at
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i forbindelse
med budsjettbehandlingen for 2011, jf. Innst.11 S (2010–2011), fremmet
følgende forslag:
“Stortinget ber regjeringen vurdere om det skal opprettes
en tilskuddsordning som stimulerer kommunene til å knytte til seg
personer med klinisk ernæringsfaglig kompetanse.”
Komiteen vil påpeke
at nasjonale kartlegginger viser at det fysiske aktivitetsnivået
er lavere enn tidligere antatt, og mener det er bekymringsfullt
at hverdagsaktiviteten går ned. Komiteen ser at det
også på dette område er store sosiale ulikheter. Dette understreker
hvor viktig målrettet og systematisk arbeid i kommunene er. Universelle
tiltak når fram til flere, også de mest utsatte gruppene. Fysisk
aktivitet er viktig forebyggende og helsefremmende. Minst én time
daglig fysisk aktivitet på alle klassetrinn er et godt bidrag til
å øke aktiviteten og gir resultater.
Friluftslivets betydning for folkehelsen er
stor, og komiteen viser til de mange lag og foreninger
som har aktiviteter som fremmer dette.
Komiteen viser til rapporten
“Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet” som
er utarbeidet av et bredt forskningsmiljø. Komiteen mener
rapporten peker på viktige forhold knyttet til fysisk aktivitet
i befolkningen. Komiteen vil understreke betydningen
av økt satsing rettet mot de grupper som er fysisk inaktive, og
at dette arbeidet må skje på tvers av samfunnssektorer.
Komiteen vil peke på at tilskuddet
til idrett og fysisk aktivitet gjennom spillemidlene i det vesentlige
går til idrettsanlegg og idrettsaktivitet i regi av idrettslagene,
og har således en viktig oppgave i det generelle folkehelsearbeidet.
Det er etter komiteens mening viktig at idrettsmidlene
disponeres slik at man når ut til det brede lag av folket, særlig
barn og ungdom. Samtidig er det viktig å stimulere til inkludering
og aktivisering av sosialt utsatte grupper og mennesker som er fysisk
inaktive.
Komiteen viser til at det finnes
flere gode eksempler for å få til økt fysisk aktivitet. “Sykle til Jobben”
i regi av Norges Bedriftsidrettsforbund er en aktivitet som har
lyktes med å nå den voksne befolkningen.
Komiteen er fornøyd med at det
kommer en stortingsmelding om idrett i 2011.
Komiteen vil framholde at svevestøv
påvirker folkehelsen negativt. Komiteen merker seg med
bekymring de siste års utfordringer når det gjelder luftkvaliteten
i de store byene. Sammenhengen mellom biltrafikken og forekomsten
av astma og kols må erkjennes og vektlegges mer både nasjonalt og
ved lokale avgjørelser.
Komiteen påpeker at støyskadet
hørsel topper skadestatistikken hos Arbeidstilsynet, og at nær 15
prosent av befolkningen har en hørselshemming. God rehabilitering
er viktig for å motvirke sosial isolasjon og frafall i arbeidslivet. Komiteen mener
det må satses på forebygging av hørselsskader, og hørselshemming
bør vurderes innlemmet i nasjonale helsestatistikker.
Komiteen vil påpeke at over 14 000
hvert år rammes av synshemming. 80 prosent av våre inntrykk oppfattes
gjennom syn, og rehabilitering og habilitering er et viktig tilbud
til denne gruppen. Komiteen viser til det ansvaret
kommunene har når det gjelder opplæring av både synshemmede og hørselshemmede,
og vil understreke betydningen av at kommunene har syn- og hørselskontakter
med god kunnskap om feltet.
Komiteen mener at kulturen er
undervurdert i et folkehelseperspektiv. Kulturen har innvirkning
på trivsel, inkludering, livskvalitet og helse og må være en viktig
del av folkehelsearbeidet. Komiteen ser fram til
en stortingsmelding om kultur og inkludering.
Komiteen vil peke på at det er
viktig å tenke hele mennesket også i folkehelsearbeidet for å ha en
balanse mellom fysiske, psykiske og åndelige behov.
Komiteen mener at kulturens mange
uttrykk og former ved siden av en skapende og kreativ verdi har
en kraft som kan brukes både forebyggende, lindrende og behandlende.
Både i Norge og i våre naboland er det forskning på kultur og velvære,
i tillegg til mange gjennomførte prosjekter med positiv evaluering. Komiteen forventer
derfor at den varslede stortingsmeldingen om kultur og inkludering
vil beskrive disse sammenhengene nærmere.
Barns oppvekstsmiljø må sikres, og komiteen mener
at det er viktig å bygge gode møteplasser og lavterskeltilbud for
å sørge for at det finnes tilgjengelige tilbud for alle. Gang- og
sykkelstier gir mulighet for bevegelse, og en fortsatt satsing på
utbygging av dette og mer kollektivtrafikk er nødvendig. Komiteen mener
at det å sikre allmennheten rett til fri ferdsel må fortsette, for
tilrettelegging av stier og økt tilgjengelighet til naturen er god
folkehelsetenkning.
Komiteen merker seg at det skal
lages veiledningsmateriell til kommunene for å følge opp Nasjonal
strategi for forebygging av ulykker som medfører personskade (2009–2014).
Dette mener komiteen kan skape en bedre forankring i
kommunene på å ha skarpere fokus på folkehelse og forebygging. Komiteen merker
seg at det skal komme en ny veileder til forskriften om miljørettet
helsevern. Komiteen er fornøyd med at kvalitetskravet
til barnehagene skal tydeliggjøres, og at regjeringen følger opp
St.meld. nr. 41 (2008–2009) Kvalitet i barnehagen.
Komiteen er enig i at det bør
vurderes å opprette flere ulike informasjons- og rådgivningstjenester
som for eksempel Klara Klok, Dopingtelefonen, Røyketelefonen og
Matportalen. Lavterskeltilbud som dette er viktig, og sammen med
økt bruk av sosiale medier og internett nås nye grupper der en kan
skape holdninger, gi informasjon, få hjelp og skape debatt.
Frafall i videregående skole har store helsemessige
konsekvenser. Målet er å få flere til å fullføre. Det er flere som
lykkes; prosjektet NY GIV er et prosjekt for å forhindre frafall
og har gode tall for å få ungdom tilbake til skole eller jobb. Østfold
fylkeskommune har med hell lagt stor vekt på rådgivningstjenesten.
Komiteen mener at grunnskolen
danner grunnlaget for å lykkes med overgangen til videregående skole.
De som av forkjellige årsaker ikke har fått tilstrekkelig læringsutbytte
i grunnskolen, trenger et tilbud med økt grad av tilrettelagt opplæring
med utgangspunkt i grunnskolens pensum før de kan få utbytte av
videregående skole. Voksenopplæringstilbudet må styrkes i den hensikt
å få flere til å fullføre videregående opplæring og ta høyere utdanning.
Komiteen viser til at den fysiske
aktivitet i skolen er for liten, og at kompetansen blant lærerne
er for lav. Komiteen mener det bør være krav til
kompetanse hos dem som skal lede fysisk aktivitet i skolen, og mener
det er positivt med lovforslaget som nå er på høring, om kompetansekrav
til læreren i “Læreren: Rollen og utdanningen”.
Skolehelsetjenesten har stor troverdighet og
høy tillit blant ungdom. Det er fornuftig å bruke tjenesten mer
aktivt i skolehverdagen og mot foreldrene. Komiteen mener
det er viktig å styrke skolehelse-tjenesten i tiden som kommer,
og kommunene må sørge for å ha gode tverrfaglig helsestasjonstilbud
med blant annet psykologer og leger. Skolehelsetjenesten har en
viktig oppgave både når det gjelder veileding om prevensjon, bekjempelse
av kjønnssykdommer, rus, det å være ung, og fokus på unges generelle
helsesituasjon. Komiteen er opptatt av at ungdom med
funksjonshemminger og kroniske sykdommer følges godt opp av skolehelsetjenesten. Komiteen viser
til at det ikke finnes en egen nasjonal strategi for ungdomshelse,
og mener det bør vurderes å lage en slik strategi.
Komiteen viser til at det er
i ungdomsårene grunnlaget for helse legges, og den følger med videre
i livet. Ungdomstiden preges av endring. Unge forlater trygge rammer
og møter mange ulike utfordringer knyttet til valg av utdanning, det
å flytte hjemmefra og å søke jobb. Komiteen vil spesielt
vise til at unge funksjonshemmede opplever overgangen fra barnehelsetjenesten
til voksenhelsetjenesten vanskelig. Som barn er det tett oppfølging
og et helsetilbud skreddersydd den enkeltes behov. I ungdomstiden
møter de et helsevesen som ikke er tilstrekkelig tilpasset unges
livssituasjon, og fagpersoner som ikke er nok forberedt på unges problemstillinger.
Komiteen er kjent med synspunkter
om at ungdomshelsetjenesten i dag har for lite fokus på sykdom blant
unge. De spesielle helsestasjonene for ungdom er mer rettet mot
prevensjonsbruk og rusproblematikk enn den unges generelle helsesituasjon.
De siste årene har det blitt større press rundt kroppsidealer,
noe som får konsekvenser for ungdommens bilde av hva som er god
helse og “riktig kropp”. Studier viser at kroppsbilde er den viktigste
faktoren for unges helserelaterte livskvalitet.
Komiteen vil også vise til undersøkelser
som viser at sosiale helseforskjeller i ungdomsgruppen er økende.
Spesielt går dette ut over unge som ikke er yrkesaktive og mottar
økonomisk støtte i form av uføretrygd og sosialhjelp.
Komiteen vil presisere at tilbudet
til ungdom må være et supplement og ikke en erstatning for den obligatoriske
skolehelsetjenesten.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti foreslår at det utarbeides en egen nasjonal strategi
for ungdomshelse, og at det opprettes et nasjonalt kunnskapssenter
som sikrer en helhetlig tenkning rundt ungdomshelse i Norge.
Komiteen viser til
at det er stor enighet om at passivitet og det å stå utenfor arbeidslivet
kan forlenge sykdom, men komiteen er opptatt av at
fokuset på arbeidslinja ikke tvinger syke for tidlig tilbake i arbeid
eller skaper dårlig samvittighet for sykdom. En tettere oppfølging
av sykmeldte og sanksjoner for aktører som ikke følger opp, slik
endring i arbeidsmiljøloven varsler, ser komiteen som
nødvendig og bra.
Komiteen mener frivillige organisasjoner
og ideelle aktører skal ha en sentral rolle i folkehelsearbeidet.
Nasjonalforeningen for folkehelsen påpeker i sitt høringsinnspill
til komiteen at det er behov for å utdype frivillige organisasjoners rolle
i folkehelsearbeidet. Foreningen påpeker følgende momenter:
“For det første må frivillige organisasjoner delta i
planarbeidet i kommunen. De må få uttale seg og bli spurt til råds
i relevante saker, slik at de kan dele kunnskapen de innehar. De
må også få delta i planprosesser og i høringer. Kommunene bør årlig
arrangere åpent møte mellom kommunen og organisasjonene i kommune
om det lokale folkehelsearbeidet.
Frivillige organisasjoner
må også få delta i folkehelsetiltak. De må bli invitert til å bli
med i gjennomføringen av folkehelsetiltak. Frivillige organisasjoner
må ses på som en ressurs og en naturlig samarbeidspartner når kommunene
skal etablere og/eller bygge ut sine frisklivssentraler.
Det
er viktig at samarbeid med frivillig sektor formaliseres. Kommunene
bør forpliktes til å inngå samarbeidsplattformer med frivillige
organisasjoner, i tråd med samarbeidsplattform som er inngått mellom
KS og Frivillighet Norge. De kommunale folkehelsekoordinatorer må
få informasjon om og opplæring i hvordan frivillig sektor er bygget
opp, og om prinsippene for samarbeid mellom offentlig og frivillig
sektor på lokalt plan.
Det må bli mer langsiktighet
og forutsigbarhet i samarbeidet med det offentlige, ikke minst når det
gjelder økonomi. Kravene til søknader og rapportering må være lave,
slik at det ikke brukes mye ressurser på dette.”
Komiteen vil minne om at alle
kommuner har lovpålagte råd for personer med nedsatt funksjonsevne,
der mange brukerorganisasjoner er aktive – også i det forebyggende
helsearbeidet – og derfor vil være aktuelle samarbeidspartnere.
Komiteen viser til at medvirkning
i planarbeidet, også når det gjelder folkehelse og forebygging,
er regulert gjennom plan- og bygningsloven.
Komiteen viser til at det i endringene
også er forslag som innebærer at legene i større grad deltar i dialogmøtene.
Det legges til rette for en hensiktsmessig og praktisk gjennomføring
av dialogmøtene. Både legekontor og Nav-kontor kan være møteplass
i stedet for arbeidsplassen. I tillegg skal det legges til grunn
fleksibilitet, slik at legen også kan delta per telefon, videomøte eller
lignende. Dette stiller komiteen seg positiv til,
men vil likevel bemerke at dette er en oppgave som vil ta tid, og
vil kunne konkurrere med andre prioriterte oppgaver fastlegene skal ha,
blant annet mer tid til hjemmebesøk til eldre/kronikere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener det er positivt at det lages faglige
sykmeldingsveiledere for å få en enhetlig praksis og for å gi råd
og veiledning i sykmeldingsarbeidet med fokus på alternativer til
sykmelding og økt bruk av gradert sykmelding. Flertallet bifaller
at det lages et tilbakemeldingssystem til fastlegen der en kan sammenligne
seg med andre som sykmelder, og mener at det vil gi en god læringsprosess
og bedre behandlingen av den sykmeldte. Flertallet mener
at Navs rolle er viktig i denne sammenhengen, og at Nav har et stort
ansvar for å finne gode løsninger for den sykmeldte.
Komiteen mener at
hjemmebesøk basert på gode medisinske indikasjoner både er riktig
og viktig. Undersøkelser viser imidlertid en reduksjon av antall
legebesøk i hjemmet de siste tiårene. I perioden 2000 til 2008 har
tallet på sykebesøk i hjemmet gått ned fra 357 430 til 80 498, det
vil si en reduksjon på mer enn 77 prosent. Mange eldre og til dels
immobile mennesker behandles stadig oftere med medisiner der kontakt
med lege kan være nødvendig. I tillegg vil leger som reiser i sykebesøk
til eldre og alvorlig syke, få en spesiell innsikt i samspillet
mellom sykelighet og levekår. Dette sosiale og kulturelle perspektivet
vil utfylle kjennskapen til enkeltpersonen på fastlegelisten og
kan ha direkte betydning for det kliniske arbeidet ved at man bedre
forstår pasientens symptompresentasjon.
Komiteen mener det er viktig
at personer med nedsatt funksjonsevne kan delta i arbeidslivet, og komiteen mener
at det bør tilrettelegges bedre for at flere kan delta. For noen
vil brukerstyrt personlig assistanse (BPA) være til god hjelp for å
kunne arbeide, for andre er det viktig og avgjørende å tilrettelegge
med hjelpemidler. Et inkluderende arbeidsliv må gjelde alle, og komiteen er
opptatt av at alle tiltak som kan bistå med dette, gjøres.
Det økende problemet med antibiotikaresistens er
bekymringsfullt, og gode restriktive rutiner når det gjelder bruk
og behandling, er viktig. Sammen med en restriktiv bruk av antibiotika
innenfor helsevesenet må det være en streng og restriktiv bruk av
antibiotika innenfor landbruk og fiskeri. Dette er tema som også
diskuteres i Nordisk råd, og komiteen mener det bør
være gode muligheter for en felles strategi i Norden.
Komiteen mener også det er viktig
at man følger med på bruk av desinfeksjonsmidler med hensyn til
mulig utvikling av resistente bakterier. Hvis man skulle oppdage
slik sammenheng, bør det vurderes å iverksettes hensiktsmessige
tiltak.
Komiteen mener det er bra at
Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa og Overordnet nasjonal
helse- og sosialberedskapsplan nå revideres. Det er positivt at
det vurderes å lage en egen plan for særlig smittsomme sykdommer, samtidig
som de eksisterende planene på feltet gjennomgås og videreutvikles.
Komiteen mener at vaksinasjonsprogrammet krever
en kontinuerlig oppgradering ved ny kunnskap eller nye sykdomsutbrudd.
Det er videre viktig å informere om bivirkninger og konsekvenser
ved de ulike vaksiner, men også konsekvensene dersom ikke vaksinasjonsprogrammet
følges. Helsestasjonens arbeid er viktig i denne sammenheng. Det
bør også, slik komiteen ser det, informeres bedre
om oppvaksinering av den voksne befolkningen. Komiteen mener
at Norges globale innsats når det gjelder vaksinering av barn, må
fortsette, og også kampen mot hiv/aids og tuberkulose.
Komiteen viser til
at det er kommunene som skal tilby helhetlige og samordnende tjenester
og organisere tjenestene slik at innbyggerne får trygghet for et
fullverdig tilbud. Målet er at innbyggerne skal kunne få den hjelpen
de trenger, når de trenger det, og at det er god tilgjengelighet til
tjenestene. Kommunene må derfor ha nok personell med god kompetanse
som samarbeider om og med brukerne.
Kompetansen i helsetjenestene i kommunene må økes
for at samhandlingsreformens intensjoner skal kunne gjennomføres.
Kompetanseløftet 2015 skal sikre økt kompetanse i omsorgstjenesten,
men vil samtidig bidra til å understøtte reformens mål. Komiteen vil
også vise til Demensomsorgens ABC som over 9 000 kommunalt ansatte
helsearbeidere nå har gjennomført, noe som betyr en økt kvalitet
i demensomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at demens ikke
er tatt med blant fremtidens utfordringer i kap. 3.2 i Nasjonal helse-
og omsorgsplan. Demenssykdom kan inntre allerede fra ca. 40-års
alder, og ut fra dagens kunnskap vet en at over 30 prosent av alle over
85 år rammes av demenssykdom. Disse medlemmer har
merket seg at Nasjonalforeningens råd for demens i sin høringsuttalelse mener
det fortsatt er nødvendig med en egen demensplan, og etterlyser
en varslet revidering i 2011 og ny 4-årig handlingsplan for perioden 2011–2015.
Både mangelfulle tilbud og mang-lende oppbygging av tilbud til demenssyke
i kommunene viser nødvendigheten av et fortsatt sterkt fokus. Det
er behov for spredning av kunnskap om god demensomsorg, mer penger
til forskning på bl.a. årsaksmekanismer, økt kjennskap og tilgang
til teknologiske hjelpemidler for demente på lik linje med andre
tekniske hjelpemidler.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti har merket seg Nasjonalforeningen for folkehelsens
innspill om forebygging:
“De senere års forskning har vist at det også i noen
grad er mulig å forebygge demenssykdommer gjennom kostholdsendringer,
fysisk aktivitet, røykestopp, kolesterol- og blodtrykksreduksjon
og sannsynlig også vektreduksjon.”
Komiteen viser til
at antall ansatte innenfor omsorgssektoren øker. KOSTRA-tall fra
Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at kommunene økte årsverksinnsatsen
med om lag 2 300 årsverk i 2009. Ureviderte tall for 2010 viser
en vekst på om lag 3 300 årsverk. Målet om 12 000 nye årsverk innen
2015 er derfor innen rekkevidde. Tallene fra SSB viser at om lag
hele årsverksveksten i 2009 består av personell med helse- og sosialfaglig
utdanning. Dette betyr høyere kvalitet på tjenesten og økt trygghet
for brukerne.
Komiteen viser til at målsettingen
er full sykehjemsdekning innen 2015 ved at alle som trenger heldøgns
omsorgsplass, skal få dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er fornøyd med at den økte satsingen på utbygging og fornying av institusjonsplasser
og heldøgnsbemannede omsorgsboliger fortsetter med gode tilskuddsordninger
for kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Helse- og omsorgsdepartementet
nedsatte en ekspertgruppe i november 2010 for å vurdere helsetjenester
til syke eldre. Ekspertgruppen var bredt sammensatt og med svært
høy kompetanse innefor fagområdet. Disse medlemmer viser
til at ekspertgruppen i sine konklusjoner på flere områder gikk
stikk i strid med de forslagene regjeringen har lagt frem. Gruppen imøtegår
også flere av analysene som samhandlingsreformen bygger på. Disse
medlemmer viser blant annet til at det ikke er dokumentert
at det er mange unødvendige innleggelser blant eldre. Gruppen mener
det er stor fare for at forsøk på å redusere innleggelser i denne
gruppen vil føre til alvorlig helsetap. Den påpeker at intermediæravdelinger
er et godt tilbud for fremskyndet utskrivning fra sykehus, men er
svært sjeldent noe alternativ til innleggelse i sykehus. Disse
medlemmer viser til at ekspertgruppen fraråder kommunal
medfinansiering av spesialisthelsetjenesten.
På denne bakgrunn går disse medlemmer imot
å innføre kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten.
De diagnosegruppene en slik medfinansiering vil omfatte, vil svært ofte
være aldersrelaterte sykdommer. Disse medlemmer er
derfor bekymret for at kommunal medfinansiering og kommunal plikt
til å tilby døgntilbud for øyeblikkelig hjelp vil gjøre det vanskeligere
for eldre å komme på sykehus og få nødvendig diagnostisering og
behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at den kommunale medfinansieringen etablerer en økonomisk
kobling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kommunene
får et økonomisk medansvar for innbyggernes medisinske innleggelser
og konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten. Slik får kommunene
et insentiv til å interessere seg for sammenhengen mellom bruk av
egne ressurser og innbyggernes forbruk av spesialisthelsetjenester. Flertallet støtter dette
virkemidlet med de avgrensinger som er foreslått.
Flertallet vil vise til at målet
med samhandlingsreformen er at pasientene skal få et bedre og mer
helhetlig behandlingstilbud. Flertallet mener at
nettopp det at det kan være vanskelig å stille rett diagnose på
eldre syke, viser viktigheten av å bygge opp kompetanse og et bedre tilbud
i kommunene. På den måten vil man lettere kunne diagnostisere og
henvise de eldre videre enten det er til et tilbud i kommunen eller det
er til videre behandling og oppfølging i spesialisthelsetjenesten.
Det er enighet om at mange som i dag legges inn på sykehus, kan
få like gode eller bedre alternative tilbud i kommunene. For å sikre
at sykehusene behandler de som bør håndteres på sykehus, er det
viktig å bygge opp den faglige kompetansen i kommunene, utvikle
gode faglige retningslinjer for hvem som bør legges inn, og hvem
som ikke trenger innleggelse, og samtidig bygge opp kommunale tilbud
til dem som kan profitere på slike. Flertallet viser
til at det fortsatt vil være fastlegen eller legevaktslegen som
i dialog med pasienten vurderer sykehusinnleggelse opp mot alternative
kommunale tilbud, og som avgjør hva som velges. Flertallet viser
til at det er godt dokumentert at når det opprettes alternative
tilbud i kommunene, kan mange innleggelser i sykehus unngås. Det
er dokumentert at sykestuene i Finmark og Fosen DMS med sine tilbud
reduserer innleggelsesraten på sykehus med mellom 20 og 30. Av alle
innlagte i disse tilbudene er det 70 prosent som ikke trenger sendes
videre til sykehus. Samtidig er disse pasientene svært godt fornøyd
med tilbudet de får lokalt i sine kommuner. Flertallet viser
til at regjeringen nå foreslår justeringer i lovverket som innebærer
at kommunene må gjøre noe både med sin åpningstid og sine inntaksprosedyrer.
Når kommunene i tillegg sørger for å ha nødvendig kompetanse tilgjengelig,
er det liten faglig uenighet om at kommunene kan tilby alternativer
til innleggelse i sykehus og alternativer for raskere utskriving fra
sykehus. Det er derfor flertallets syn at de virkemidlene
som nå legges inn for å stimulere kommunene til å bygge opp behandlingstilbud, er
nødvendig for å lykkes med å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner.
Komiteen vil understreke
det viktige omsorgsarbeidet familie og frivillige innenfor omsorgen gjør,
en innsats som må tas vare på og stimulere i framtiden.
Helsestasjonen og skolehelsetjenesten har en viktig
rolle i det forebyggende arbeidet i kommunene. Tjenesten har stor
tillit og bør utbygges ytterligere. Dette lavterskeltilbudet for
gruppen 0-20 år når alle barn og unge, samtidig som tilbudet møter
foreldre og foresatte. Komiteen erfarer at tjenesten
er god på samarbeid, arbeider tverrfaglig og finner gode nye løsninger
til beste for barn og unge. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten
må fortsatt ha fokus på de psykososiale utfordringer blant barn
og unge. Komiteen merker seg at gutter er underrepresentert
i bruken av skolehelsetjenesten, og det bør ses nærmere på hvordan
dette kan endres.
Komiteen mener at både helsestasjoner
og skolehelsetjenester må ha forutsigbare og kjente åpningstider.
Komiteen er opptatt av å forebygge
uønsket graviditet og seksuelt overførebare sykdommer. Det er viktig
at ungdom har tilgang på gode veiledningstjenester, og komiteen viser
til den jobben Klinikk for Sex og Samfunn gjør overfor mange tusen
unge brukere i Oslo, som utgiver av metodeboka og læremidler til
bruk i skolen og med andre viktige funksjoner for veiledningstjeneste
og med hospiteringsopphold for helsepersonell fra hele landet. Ulike
typer rådgivingstelefoner, sosiale medier og informasjonskampanjer
er gode arenaer for å nå de unge. Komiteen vil nevne
at forebygging av seksuelt overførbare sykdommer må fortsette, og
at det må settes inn gode kampanjer på dette temaet. Utdeling av
gratis kondomer og gratis prevensjon til jenter kan være et aktuelt
tiltak. Komiteen er enig i at det må vurderes å utvide helsesøstres
og jordmødres rett til å skrive ut hormonelle prevensjonsmidler
til unge fra 16 år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stiftelsen Amathea
er en landsdekkende helsetjeneste som tilbyr gratis veiledning til kvinner
og par som har blitt uplanlagt gravide. Å bestemme seg for å fullføre
eller avbryte et svangerskap kan oppleves som en vanskelig beslutning.
Da kan det være godt å snakke med noen som har veiledning som hovedoppgave samt
lang erfaring. Amathea bidrar også til utvikling av ny kunnskap
og økt kompetanse i samfunnet knyttet til kvinnehelse og psykososiale
utfordringer ved uplanlagt svangerskap og abort.
Komiteen vil peke
på hvor viktig det er at alle som planlegger graviditet, gjøres
oppmerksom på at oppstart med folat er viktig forebyggende tiltak
mot ryggmargsbrokk. Behandlingen skal starte før graviditet, og komiteen vil
utfordre legemiddelprodusenter av prevensjon om å lage en slik oppfordring
og informasjon på sine pakkevedlegg. Andre gode informasjonskanaler som
er lett tilgjengelig og som når gruppen som er i fertil aldre, bør
vurderes.
Komiteen er kjent med at forebyggende
hjemmebesøk er innført i Danmark, og at Drammen og enkelte bydeler
i Bergen gjør dette. Komiteen er opptatt av gode
forebyggende tiltak for eldre og mener at forebyggende hjemmebesøk
til alle som fyller 75 år, vil sikre kommunene oversikt over fremtidige
behov for tjenester og avdekke behov for tilrettelegging, samtidig
som den enkelte og pårørendes behov for oppfølging sikres.
Komiteen viser til de 12 lokalmedisinske
sent-rene (LMS) og distriktsmedisinske sentrene (DMS) som er etablert.
Disse inneholder ulike funksjoner som er lokalt initiert. De inneholder alt
fra fastleger, jordmor, dialysetilbud, intermediære senger, tannhelsetjenester
til mange andre spesialisthelsetjenester. Det bør vurderes om det
bør etableres en statlig hjelpemiddelpool for utleie av særlig kostbart
teknisk utstyr.
Det finnes flere gode eksempler: På helsesenteret
Sonjatun DMS i Nord-Troms har fire kommuner gått sammen. Her har
både omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten plass med ambulerende
bemanning fra sykehuset i Tromsø når det gjelder røntgen. Telemedisin
er i aktiv bruk, og dette sparer pasientene for lange reiser og
samfunnet for store utgifter.
I Valdres finners et samarbeid mellom seks kommuner
og Sykehuset Innlandet om et desentralisert tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten
på Fagernes. De har tilbud innenfor blant annet dialyse, røntgen,
ortopedi, geriatri, ultralydkontroller og lysbehandling. De har
flere poliklinikker med spesialister fra sykehuset i Oppland, noe
som gir et bredt og godt tilbud. På Lokalmedisinsk senter på Otta,
et nytt og moderne senter, samarbeider kommunene i Nord-Gudbrandsdalen
med Sykehuset Innlandet. Senteret inneholder blant annet jordmortjeneste,
legevakt, øyelege, rehabiliteringsavdeling og intermediære plasser. Komiteen er
enig i at det er det lokale behov som skal dekkes, men presiserer
at oppbyggingen av lokale sentre ikke skal erstatte sykehusenes
primæroppgaver. Det er viktig at det ikke bygges opp et nytt nivå
med kommunale sykehus, men at det gis samlokaliserte tilbud til
dem som har langvarige og sammensatte problemer, og helsehjelp som
best kan gis på lokalt nivå. Etablering av LMS er i tråd med samhandlingsreformens
intensjon; rett behandling til rett tid på rett sted, og er et kommunalt
ansvar. Det er viktig at det skjer kompetanseoverføring fra annenlinjetjenesten, og
at det defineres i avtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten
hva slags tjenester som skal finnes på de lokalmedisinske senterne.
Fastlegene har en viktig rolle i
kommunehelsetjenesten, og tjenesten har stor brukertilfredshet og
tillit i befolkningen. Komiteen mener likevel at
fastlegenes rolle innenfor kommunehelsetjenesten må integreres bedre,
og at kompetansen må utnyttes mer.
Komiteen mener at for dem som
trenger legetjenester, er kontinuitet og kjennskap til legen viktig,
og komiteen erkjenner at dette er en utfordring i
noen kommuner. Målet må være mer stabilitet når det gjelder legedekning
i hele landet. Det er viktig å legge til rette for at leger skal etablere
seg, og kommunene har et særskilt ansvar for å kunne tilby gode
vilkår, som barnehageplass, fagmiljø, gode vaktordninger og attraktive
bosteder.
Komiteen imøteser en revidering
av fastlegeforskriften, og mener at en presisering av listeansvar
og nasjonale kvalitets- og funksjonskrav med tilhørende rapporteringskrav
er viktig å gjennomføre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at det gjøres en forskriftsfesting av å kunne pålegge
fastlegene 7,5 timer med andre typer allmennlegearbeid ved full
praksis.
Flertallet merker seg at det
ikke foreslås endringer i finansieringsordningen med per capita-tilskuddet
og honorar nå, men at dette skal gjennomgås i forbindelse med arbeidet
med forskriften. Flertallet mener at listelengde
bør gjennomgås samtidig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg motstanden fra høringsinstanser
mot å endre finansieringssystemet for fastlegene fra en stykkpris
på 70 prosent til en stykkpris på 50 prosent. Disse medlemmer ser
at en reduksjon i per capita-tilskuddet kan komme i strid med samhandlingsreformens
målsettinger og føre til utilsiktede virkninger.
Komiteen mener det bør vurderes
om en skal sette strengere krav til ventetid og til hvordan fastlegene
kan følge opp pasientene som ikke selv etterspør tjenesten. Det
er viktig å øke tilgjengeligheten til øyeblikkelig hjelp for fastlegens
egne pasienter for å begrense presset på legevaktstjenesten. Undersøkelser
viser at mange kan vente til neste dag dersom de vet de har mulighet
for time hos egen lege.
Komiteen vil peke på at utbyggingen
av øyeblikkelig hjelp-tilbud på kommunenivå vil kreve flere leger
og annet helsepersonell med forbedret kompetanse. Ikke minst er
det viktig at legevakttjenesten styrkes.
Komiteen mener at det er riktig
å se videre på ordningen med å ansette fastleger med fast lønn, og
om den skal utvides ytterligere. Dette kan være en fornuftig løsning
i kommuner med rekrutteringsproblemer og kan bety lettere rekruttering
av yngre leger med familier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må være flere
faste legestillinger i sykehjem og i omsorgsboliger med heldøgns pleie.
Komiteen er opptatt
av at det er god tilgjengelighet til fastlegen for unge, og at terskelen
for oppmøte ikke er for høy. Drop-in timer og kveldsåpnet kontor
kan være gode ideer som flere fastleger bør vurdere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i
forbindelse med den varslede gjennomgangen av fastlegeforskriften beskriver
en fremtid med økt styring og kontroll av fastlegenes arbeid. Disse
medlemmer viser til at fastlegene er den del av helsetjenesten
innbyggerne utrykker stor tilfredshet med, og som fungerer effektivt. Disse
medlemmer mener at regjeringen gir utrykk for overdreven
tro på kommunal styring med fastlegenes virksomhet. Disse
medlemmer har mer tro på bruk av kollegaveiledning og faglig
utvikling av fastlegenes arbeid. Disse medlemmer vil
vise til at en enstemmig komité i Innst. 212 S (2009-2010) sa følgende:
“Komiteen mener det må innledes et samarbeid mellom
berørte myndigheter, KS, Den norske legeforening og andre relevante
fagmiljøer for å få etablert ordninger med faglig støtte for kommunehelsetjenesten,
herunder fastlegenes arbeid. Det bør innføres systemer med regelmessige
tilbakemeldinger til fastlegen om egen og andres praksis på priorterte
samfunnsmedisinske områder, slik som sykmeldingspraksis, legemiddelpraksis
og henvisningspraksis. Systemet skal også kunne brukes til obligatorisk opplæring
og deltakelse i samhandling med andre aktører i primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. Ordningen bør bygge på bl.a. Legeforeningens
erfaringer med smågrupper for spesialister i allmennmedisin og bør
samordnes med oppfølgingen av den nye IA-avtalen.”
Disse medlemmer kan ikke se at
dette er fulgt opp i beskrivelsen av hva gjennomgangen av fastlegeforskriften
skal føre til. Disse medlemmer mener også at slike
vesentlige endringer i forholdet mellom kommune, fastlege og pasient
som regjeringen legger opp til, krever behandling i Stortinget og
ikke kan gjøres bare gjennom en ordinær forskriftsprosess.
Ordningen med at fastlegene i all hovedsak har vært
private næringsdrivende, har vært vellykket og disse medlemmer legger
til grunn at regjeringen i det videre arbeidet med fastlegeordningen
ikke svekker denne modellen.
Legevakten er en viktig tjeneste
for befolkningen og gir trygghet for hjelp hele døgnet. Komiteen merker
seg at noen steder oppfattes legevakten som et svakt ledd i akuttkjeden,
og mener at dette må bedres.
Komiteen mener det er positivt
med et felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler. Det
vil kunne forenkle og bedre tilgangen til legevakten. Komiteen mener
at det å innføre krav til minimumskompetanse og å forskriftsfeste
regler for fritak fra legevakt for fastleger vil virke positivt
og øke kvaliteten.
Komiteen mener at videre utvikling
av legevaktstjenesten bør skje gjennom utarbeiding av egen legevaktsforskrift,
evt. at dette ivaretas gjennom revisjon av akuttmedisinforskriften.
Komiteen viser til
at pleie- og omsorgstjenesten står foran mange utfordringer som
berører andre samfunnssektorer. Antall yngre brukere har økt kraftig
de seinere åra, befolkningen eldes, og det blir en knapphet på helsearbeidere.
Komiteen mener framtidens pleie
og omsorg må ta utgangspunkt i at de fleste eldre foretrekker å
bli boende i eget hjem så lenge som mulig. Bruk av trygghetsteknologi,
bedre tilrettelagte boliger og muligheter for korttidsplasser er
i den sammenheng viktig. I en rapport fra SSB (“Arbeidskraftbehov
i pleie- og omsorgssektoren mot år 2050”, jf. Økonomiske analyser
4/2006, også gjengitt i St.prp. nr. 67 (2006–2007)) er det vist at
økningen i kommunale årsverk til pleie og omsorg blir redusert med
20 prosent dersom det forutsettes at økende levealder blir kombinert
med forbedret helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at denne forbedringen kan oppnås gjennom de tiltak for forebygging
som samhandlingsreformen legger opp til.
Komiteen har merket
seg de gode resultatene som er oppnådd ved den såkalte Fredericia-modellen,
der det tilbys trening for pleie og selvhjelp framfor hjemmehjelp. Komiteen mener
dette er et godt eksempel som bør ses videre på.
Komiteen viser til at om lag
100 000 årsverk i omsorgstjenesten utføres av familie og andre frivillige.
Det er avgjørende at viljen til slik hjelp beholdes. Komiteen viser
til den gjennomgangen som nå gjøres når det gjelder ulike støtterordninger
for pårørende. Kaasa-utvalget er bedt om å skissere minst ett forslag
innenfor rammene av dagens omsorgslønnsordning.
Komiteen er særlig bekymret over
mangel på helsefagarbeidere som framkommer i de prognosene som foreligger.
Rekruttering av helsepersonell med oppdatert kunnskap og kompetanse
er viktig. Kompetanseløftet 2015 har flere tiltak som bedrer kompetansen.
Det finnes også mange gode lokale tiltak i kommunene som er verdt
å se videre på.
Komiteen har merket seg bekymringen
som flere høringsinstanser har ytret i komiteens høringer angående
profesjonsnøytralitet i den framtidige kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må forankres grundig i forskriftene til de nye lovene at
ikke krav om faglighet i tjenestene kan svekkes. De ulike helseprofesjonene
som i dag har sitt virke i kommunal sektor, gjør et viktig arbeid ut
fra sin fagkompetanse, og en fysioterapeut, helsesøster eller jordmor
gjør oppgaver som ikke kan utføres av andre yrkesgrupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 424 L (2010–2011)
der disse medlemmer går imot en profesjonsnøytral kommunal
helse- og omsorgstjenestelov.
Komiteen mener det
skal sikres at kommunene kan sørge for sine innbyggere med et minst
like godt spekter av helsetjenester som de gjør i dag. Samhandlingsreformen
vil føre til at kommunene får et større ansvar for helse- og omsorgstjenester
for befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener derfor at dagens lovpålagte
oppgaver ikke må svekkes som følge av den nye loven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at ingen av dagens lovpålagte oppgaver svekkes som følge av
den nye loven.
Når det gjelder begrepet øyeblikkelig
hjelp, har flere høringsinstanser påpekt at dette ikke er godt nok
definert i den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester. Komiteen vil
understreke at øyeblikkelig hjelp-tilbudet i spesialisthelsetjenesten
minst skal opprettholdes på dagens nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at økt kommunalt ansvar på dette feltet ikke betyr at
innleggelser i kommunalt tilbud kommer i stedet for sykehusinnleggelser
for dem som har behov for dette, men gjelder for dem med relativt avklart
sykdomsbilde, men som likevel har behov for observasjon av kvalifisert
helsepersonell. Ved Fosen DMS i Trøndelag blir 70 prosent av alle
innlagte pasienter sendt tilbake til hjemmet eller institusjonen
de kom fra, i stedet for til sykehus. Dette gir pasientene et trygt
og hensiktsmessig tilbud. Pasienten slipper belastningen ved lang
reise til og fra sykehuset, og dette er riktigere bruk av helsekronene. Flertallet merker seg
at regjeringen legger opp til lovfesting nå, men at bestemmelsen
først skal tre i kraft 1. januar 2016.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at dagtilbud til personer
med demenssykdom må lovfestes nå, da det vil være ett av de første tilbudene
i omsorgstrappa/tiltakskjeden i kommunen og viktig for å opprettholde
god livskvalitet for både den demente og familien. Spesielt for
dem som bor alene, vil dagaktivitetstilbud være avgjørende for å
utsette innleggelse i institusjon.
Komiteen merker seg
flere tiltak som skal bedre hverdagen til den demente og de pårørende. Demensplanen
2015, Den gode dagen, bidrar til å styrke kvaliteten og kompetansen
og har tre hovedstrategier: økt dagaktivitetstilbud, tilpassede
boliger og økt kompetanse. Komiteen er enig i at
det bør lovfestes en plikt til dagtilbud til demente i kommunene,
og at det innføres en egen øremerket tilskuddsordning for utbygging. Et
godt dagtilbud for mennesker med demens gir pårørende hjelp og avlastning.
Komiteen mener at bygninger med
tilrettelagte tilbud for personer med demens bør utformes for å
ivareta alle faser i sykdommen, fra de hjemmeboende som besøker
dagsenteret, de som kommer regelmessig til avlastning, til de spreke
som bor på små avdelinger. Nærhet til utearealer og grøntområder
er viktig, og mange kommuner har sansehager og turstier som er sikre
og tilrettelagte. Å vise respekt, skape trygghet, legge til rette
for god livskvalitet og gi den enkelte et verdig liv må være et
felles mål og ansvar. Komiteen er derfor fornøyd
med at alle plasser som skal bygges ut eller rehabiliteres, skal
være tilpasset personer med demens, og at de skal bygges som små
boenheter med fellesskap og tilgang til utearealer.
Komiteen vil understreke det
viktige arbeidet som gjøres på de mange eldresentrene. Eldresenter
er en sosial møteplass og en god investering i det forebyggende
arbeidet. Komiteen merker seg at noen kommuner har
kombinert dette tilbudet med helsestasjon for eldre, noe komiteen ser
på som en spennende kombinasjon. Dette er rimelige og forebyggende
tiltak for kommunene, som kan driftes av organisasjoner og eldre
selv. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten
av tiltak som skal bedre hverdagen til den demente og de pårørende. Demensplanen
2015, Den gode dagen, bidrar til å styrke kvaliteten og kompetansen
og har tre hovedstrategier: økt dagaktivitetstilbud, tilpassede
boliger og økt kompetanse. Komiteen er enig i at
det bør lovfestes en plikt til dagtilbud til demente i kommunene,
og at det innføres en egen øremerket tilskuddsordning. Komiteen mener
at dette er et viktig løft for eldreomsorgen, og at de nye demensplassene
vil bidra til at mange tusen eldre får en meningsfull hverdag, samtidig
med nødvendig avlastning for pårørende. Komiteen mener
dette er et viktig skritt mot en mer verdig alderdom.
Komiteen er opptatt av at alle
som jobber med mennesker med demens har god oppdatert kunnskap.
Gjennom Demensomsorgens ABC får helsearbeidere mer kunnskap, noe
som kommer alle til nytte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil presisere at det ikke
er noen automatikk i gjennomført kurs i Demensomsorgens ABC og økt
kvalitet i demensomsorgen, men det er en god begynnelse og bør være
et minimumskrav for dem som skal arbeide med demenssyke.
Komiteen viser til
at verdighetsgarantien, som er avtalen mellom regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre fra 2007, er vedtatt i forskrift
å gjelde fra 1. januar 2011. Forskriften slår fast at kommunen er
forpliktet til å legge til rette for en rekke hensyn når tjenestetilbudet
utformes, bl.a. at den enkelte eldre skal ha en forsvarlig boform,
et variert og tilstrekkelig kosthold, normal døgnrytme og noen å
snakke med.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener dette bidrar til økt kvalitet
i hverdagen for de eldre, og synes dette er bra.
Flertallet er fornøyd med at
forskriften om en verdig alderdom trådte i kraft 1. januar 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at hvis verdighetsgarantien
reelt skal fungere som en garanti, kreves både nok bemanning og
god kompetanse, og eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig med ressurser.
Eksempler på rettigheter som følge av verdighetsgarantien er: kommunen
har plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk vurdering,
tilby samtaler om eksistensielle spørsmål, gi tilbud om enerom og
plikt til å gi tilstrekkelig og variert kosthold og tilpasset hjelp
ved måltider. Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 15:709 (2010–2011), skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren
vedrørende eldre som opplever at garantien blir brutt. I svaret
vises det til at tall fra Statens helsetilsyn viser at rundt 50
prosent av dem som retter klager mot kommunen for brudd på rett
til nødvendig helsehjelp, får helt eller delvis medhold i klagen.
En så stor omgjøringsprosent gir grunn til å tro at flere ville
ha vunnet på å fremme en klage dersom de ikke er fornøyd med tjenestetilbudet. Disse
medlemmer vil vise til at kommunen har informasjons- og
veiledningsplikt og skal ved behov bistå med å utforme klagen og
videreformidle til rette instans.
Det har vært lite fokus på forskning
på omsorgstjenesten, og komiteen mener at forskningsaktivitet
på dette feltet må styrkes. Komiteen merker seg at
i Omsorgsplan 2015 har regjeringen styrket den praksisnære forskningen,
noe komiteen ser positivt på. Dette må fortsette slik
at grunnlaget beslutninger tas på og bygger kvaliteten på, til enhver
tid er best mulig.
De nasjonale sentrene for omsorgsforskning må sikres
en god og forutsigbar økonomi som grunnlag for styrket aktivitet. Komiteen mener at
en satsing på disse sentrene vil bidra til at en raskt får fram
nyttig kunnskap om hvordan en best organiserer tjenestene og sikrer
kvaliteten i denne store, voksende sektoren.
Komiteen mener høgskolene og
universitetene med profesjonsutdanninger bør spille en sentral rolle
i samarbeid med kommunene for å sikre praksisnær forskning i helse-
og omsorgsfagene i primærhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener midler til forskning
i primærhelsetjenesten derfor også bør gå til disse institusjonene
under forutsetning av at det også utløser midler fra kommunene.
Høgskolen Stord-Haugesund sitt samarbeidsprosjekt med kommunene
om forskning og utvikling i primærhelsetjenestene er en modell som
med fordel kan brukes nasjonalt.
Komiteen viser til
prosjektet NOKLUS, som har som mål at laboratorieanalyser utenfor
sykehus rekvireres, utføres og tolkes i samsvar med pasientenes
behov for utredning, behandling og oppfølging. Alle sykehjem i landet
skal ha blitt tilbudt to års gratis deltakelse.
Komiteen vil understreke at bruk
av ny teknologi gir nye muligheter. Bruk av telemedisin, kommunikasjonsteknologi
og ny velferdsteknologi gjør hverdagen lettere for brukerne og ansatte.
Folk kan bo lenger hjemme ved tilrettelegging med alarmsystemer,
datakommunikasjon for å kommunisere med familien, eller få større
bevegelsesfrihet ved bruk av GPS. Komiteen mener
at personvern skal ivaretas, og at dette må tillegges stor vekt,
men at reglene ikke må være så rigide at mulighetene ikke kan benyttes.
Komiteen vil bemerke at det finnes
mange gode trivselstiltak for eldre, både i regi av kommunene og
i frivillige organisasjoner. Trivsel er viktig for helsa, og komiteen viser
til det flotte arbeidet som gjøres i tiltaket “Livsglede for eldre”,
som lager aktiviteter for eldre og er basert på frivillige krefter
fra studentmiljøene. “Inn på tunet” er et annet tiltak rettet mot
demente, med gode erfaringer. Dette er tiltak som må utvikles videre. Komiteen viser
også til “Den kulturelle spaserstokken” som gir flotte kulturtiltak
og opplevelser.
Komiteen er opptatt av god ernæring
innenfor eldreomsorgen. Mange eldre har dårlig matlyst eller har
problemer med å få nok ernæring. Det viktig å ha mer kunnskap om
ernæring for alle som arbeider i omsorgen, og dette må være et viktig
tema i all helseutdanning.
Komiteen er positiv til at kommunene
etablerer lindrende/palliative enheter og hospice. Et slikt tilbud
representerer et godt og verdig tilbud til pasienter med behov for
blant annet smertelindring. Dette er viktig også for pårørende. Komiteen mener
slike enheter kan være et like godt tilbud som det sykehus kan tilby,
blant annet fordi tverrfaglig samhandling i kommunen sikrer helhetlige
pasientforløp der pasientens individuelle behov blir godt ivaretatt. Slike
enheter vil også kunne fungere som viktig ressurs for den lindrende
behandlingen som ellers skjer i kommunenes regi.
Det er viktig å understreke den store betydningen
pårørendes arbeid har når det gjelder å ta vare på egen familie.
Det finnes i dag økonomiske ordninger som gir støtte, som omsorgslønn
og pleiepenger. Det er satt ned et utvalg for å utarbeide en NOU
med frist i oktober 2011. Det skal utrede hvordan familier med omfattende
omsorgsoppgaver kan gis økonomisk kompensasjon når de gjør oppgaver
som kommunen vanligvis plikter å tilby. Mange pårørende gjør en
stor innsats for sine nærmeste som kommunen ellers ville hatt ansvaret
for. Komiteen mener at det må være klare retningslinjer
for hvilke stønader som en har krav på, og at dette behandles likt
over hele landet. Komiteen ser fram til denne avklaringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti registrerer at det ikke vurderes
innføring av lovfestet rett til sykehjemsplass, og heller ikke skal
behovet for sykehjemsplasser kartlegges. Målsettingen om full sykehjemsdekning
vil derfor verken kunne måles eller nås. Disse medlemmer viser
til hovedutfordringen som ligger i kommunenes driftsutgifter, og
gjentar behovet for øremerkede driftstilskudd som et viktig virkemiddel
for å få bygget flere sykehjemsplasser.
Videre er disse medlemmer av
den oppfatning at økt kapasitet i hjemmebaserte tjenester er ikke
en god nok løsning for eldre med stort pleiebehov. Dette er ikke
noe godt alternativ til den tryggheten som heldøgns pleie og omsorg
ved et sykehjem gir.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å kartlegge
behovet for sykehjemsplasser, jf. målsettingen om full sykehjemsdekning
i 2015, og viser i den forbindelse til Fafo-rapport 2011:12 “Eldreomsorg
under press?” og Norsk sykepleierforbunds høringsuttalelse, der
det uttales:
“I alt 79 prosent av sykepleierne i eldreomsorgen mener
at tjenesten/institusjonen ikke er godt bemannet pr. i dag. De største
kommunene kommer dårligst ut. 62 prosent svarer at terskelen for å
få sykehjemsplass i kommunen/bydelen er for høy. Ca. tre av ti sier
tilbudene av hjemmesykepleie til eldre er for lite bygget ut.
Satsingene
som gjøres i dag tar utgangspunkt i at dagens tjenesteapparat dekker
behovene i eldrebefolkningen. Det gjør den ikke, spesielt ikke for
de sykeste gamle. Det er for få institusjonsplasser og det medfører
at andre deler av tiltakskjeden innenfor eldreomsorgen får økt belastning
og kvaliteten reduseres.
---
Først må
dagens tilbud bygges ut, og opp på et nivå som sikrer de sykeste
gamles rett til helsehjelp som befolkningen ellers. Det er viktig
å presisere at tilbudet i sykehjem og omsorgsbolig med heldøgns
omsorg ikke kan sidestilles.”
Disse medlemmer visert til at
hjemmebaserte tjenester i økende grad benyttes av andre brukere under
67 år. Regjeringens egen oversikt viser at nesten ni av ti nye årsverk
i perioden 2002–2007 har gått til brukere under 67 år, som mottar
hjemmebaserte tjenester. I en NIBR-rapport fra 2010 fremkommer det
at siden 1992 har hele nettoveksten i de hjemmebaserte tjenestene
gått til brukere under 67 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at omsorgstjenesten har ansvar for hele livsløpet, fra barneboliger
til sykehjemsplasser. Regjeringens mål er å skape trygghet for at
alle som trenger det, skal være sikret et godt omsorgstilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke dagens ordning, hvor kommunene betaler for sykehjemsdrift,
samt at den enkelte betaler størstedelen av sin pensjon for opphold
i sykehjem. Disse medlemmer ønsker prinsipielt en
annen finansieringsmodell, der staten har ansvaret, og pengene følger
brukeren til den institusjonen vedkommende ønsker å benytte seg
av, samt at brukeren har en juridisk rett til sykehjemsplass. Disse
medlemmer mener imidlertid ikke at den enkelte, eller dennes pårørende,
skal være pliktig til selv å velge et sykehjem. De skal ha mulighet
og rett til å gjøre det. Denne retten til å velge skal være vedvarende
i den forstand at dersom en bruker, eller vedkommendes pårørende,
ønsker å bytte sykehjem, skal brukeren ha rett til det innenfor
et system med noen tidsfrister. Disse medlemmer understreker
at kommunen fortsatt skal være pliktig å gi et tilbud til den enkelte;
dette for å sørge for at alle får et tilbud uten å måtte aktivt oppsøke
dette på egen hånd.
Videre er disse medlemmer av
den oppfatning at det vil være nødvendig å sette et øvre tak for
egenbetaling, slik at eventuelt gjenværende samboer/ektefelle ikke
blir tvunget til å avskaffe parets bolig ut fra svekket samlet økonomi
som følge av sykehjemsopphold.
Komiteen viser til
at Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) frykter at bruken av
institusjon som permanente hjem skal utvides fra sykehjem og barneboliger
til også å omfatte nye institusjonstyper. Ansvarsreformen klargjorde retten
mennesker med utviklingshemming har til å leve aktive og selvstendige
liv. Komiteen vil understreke de forpliktelser som
følger av reformen, og viser til regjeringens informasjons- og utviklingsprogram. Komiteen vil
særlig understreke viktigheten av ansvarsreformen knyttet til botilbud
for mennesker med utviklingshemming.
Psykiske plager og lidelser er en
stor folkehelseutfordring. Opptrappingsplan for psykisk helse har
bidratt til at flere har fått behandling. Komiteen er
opptatt av en helhetlig tenking når det gjelde psykisk helse, og
av at det fokuseres på hele livsløpet fra barn til eldre. Komiteen har
merket seg innspill fra Psykologforeningen om at det trengs en egen
finansieringsordning for psykologer i kommunene for å kunne tilby lavterskeltilbud,
og er kjent med at arbeid med å få dette til er i gang. Komiteen vil
understreke hvor viktig det er å sette inn forebyggende tiltak innen
rus og psykisk helse så tidlig som mulig.
Komiteen erkjenner at selvmordsadferd
er en helsetrussel, og at omsorgsbehovene hos etterlatte ved selvmord
må få økt oppmerksomhet i kommunene. Komiteen viser
til det viktige arbeidet foreningen LEVE gjør i den sammenhengen. Komiteen mener
det må vurderes utarbeidet en nasjonal handlingsplan mot selvmord.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at LEVE bør sikres driftsmidler,
som ikke er prosjektavhengige.
Komiteen mener det
er viktig at det ikke skjer brudd i behandlingskjeden, og at det
finnes botilbud og god kompetanse om psykisk helse i kommunene.
Dette er ofte langvarige behandlingsforløp, i mange tilfeller livsvarige. Det
er kommunens ansvar å tilby lavterskeltilbud, og komiteen vil
vise til gode tilbud som Fontenehusene, det brukerstyrte Huset i
Larvik, og Kirkens Bymisjon har.
Komiteen viser til at andre lavterskeltilbud
må bygges opp, og psykologene er en viktig del av dette. Det er
positivt at det er bevilget 40 mill. kroner i 2011 til å ansette
flere psykologer i kommunene, og at det er laget modellforsøk som kan
bidra til å øke rekrutteringen av psykologer.
Komiteen merker seg at det finnes
prøveprosjekter med oppsøkende team som kan følge opp mennesker
med alvorlig psykisk lidelse med store behov. Dette ser komiteen på
som spennende prosjekter og ser fram til evalueringen av disse.
Det er kommunenes ansvar å gi gode botilbud
og ha oppfølgingen av psykisk syke. Komiteen er kjent
med at det er utfordringer knyttet til bosetting.
Komiteen mener det også må vurderes
andre typer insentiv for å stimulere kommuner til å forebygge at
psykiske lidelser oppstår og forverrer seg.
Komiteen merker seg at Helse-
og omsorgsdepartementet vil utrede modeller for kommunal medfinansiering
og betaling for utskrivningsklare pasienter i psykisk helsevern
og tverrfaglig spesialisert behandling, og avventer dette.
Vold i nære relasjoner er en stor utfordring
som rammer barn og voksne, der både offer og vitne påvirkes helsemessig. Komiteen er
klar over den viktige jobben som gjøres når det gjelder Barnehus,
og imøteser at det etableres flere.
Flere fylker har etablert familievoldskoordinatorer.
Ved Støttesenteret i Trondheim og Sør-Trøndelag politidistrikt har
de tett kontakt med det kommunale og regionale hjelpeapparatet, med
en lavterskelprofil. I Vestfold politidistrikt er det ansatt familievoldskoordinator
som samarbeider med bl.a. barnevern, familievern og krisesenter
for raskt å kunne hjelpe barn som er vitne til eller utsatt for
vold. Komiteen vil berømme det viktige arbeidet som
gjøres på krisesentrene rundt om i landet.
Komiteen vil presisere at barnevernets
ansvar for å følge opp og avdekke forhold der barn er involvert,
er stort. Det må være etablert gode rutiner for å følge opp bekymringsmeldinger,
og solide samarbeidsrutiner mellom helse- og omsorgstjenesten og
barnevernet må også prioriteres. Brudd på rutiner må få konsekvenser
for den som svikter.
Kommunene skal ha oversikt over helsetilstanden
og rusmiddelbruken i egen kommune og har ansvaret for ettervern
og helsetjenester. I statsbudsjettet for 2011 ble det bevilget 407
mill. kroner til kommunalt rusarbeid som en del av opptrappingsplanen
på rusfeltet. Disse midlene er ment som en styrking av tilbud til
rusmiddelavhengige unge og eldre i kommunene, med mål om et helhetlig,
tilgjengelig og individuelt tilpasset tjenestetilbud.
Komiteen vil presisere at også
innenfor dette feltet er samarbeid mellom det offentlige og private/ideelle
instanser viktig, og at på dette feltet er mangfold i tilbudene
nødvendig. Innenfor rusfeltet må forebygging skje i alle sektorer.
Komiteen er fornøyd med at Opptrappingsplanen
for rusfeltet (2007–2010) er forlenget i påvente av ny stortingsmelding
som er varslet i 2011. Komiteen er kjent med Stoltenberg-utvalgets
utredning, og forventer at denne følges opp i den nye stortingsmeldingen.
Komiteen mener det
er behov for en sterkere satsing på rehabilitering og habilitering.
Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering (2007–2011)
understreker at rehabiliteringsfeltet framstår som fragmentert,
hvor de ulike nivåene i altfor liten grad har maktet å samhandle
til beste for den enkelte pasient. Tverrfaglighet, brukermedvirkning
og individuelt tilpassede pasientforløp er generelt viktig og spesielt
for pasienter med mer langvarig rehabiliteringsbehov. Komiteen vil
også understreke betydningen av god oppfølging gjennom individuell
plan når det gjelder habilitering for mennesker med medfødte eller
tidlig ervervede sykdommer eller funksjonshemminger. For mange brukere
med omfattende bistandsbehov vil brukerstyrt personlig assistanse
(BPA) være et godt tilbud, som kan bidra til at bruker i stor grad
kan styre over egen tid og ha et aktivt liv.
Komiteen vil peke på at kommunene
må kunne tilby gode og varierte rehabiliterings- og habiliteringstjenester,
og støtter at Nasjonal helse- og omsorgsplan vektlegger dette. Ikke
minst vil slike tjenester være av betydning for en stadig voksende
eldre befolkning, som gjennom god, tverrfaglig rehabiliteringsinnsats
i sitt nærmiljø kan mestre hverdagen i eget hjem så lenge som mulig.
Komiteen vil særskilt nevne rehabiliteringstiltaket
iBedrift, som er rettet inn mot arbeidslivet, finansiert gjennom
ordningen Raskere tilbake. Prosjektet driftes i Vestfold og Troms,
via henholdsvis Kysthospitalet i Stavern og Universitetssykehuset
i Tromsø. Prosjektet har gjennom tverrfaglig rehabiliteringsinnsats
på utvalgte arbeidsplasser oppnådd svært gode resultater for arbeidstakere
med ulike muskel- og skjelettplager. Komiteen mener
resultatene fra denne satsingen tilsier videreføring og styrking av
dette rehabiliteringsarbeidet. Komiteen vil også
bemerke det gode arbeidet som gjøres ved ulike institusjoner, og
viser blant annet til Rehabiliteringsenteret AIR på Rauland som
har gode resultater når det gjelder arbeidsrettet rehabilitering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at rehabiliteringspolitikken skal bygge på Nasjonal strategi for
habilitering og rehabilitering (2007–2011) som regjeringen la fram
for Stortinget som en del av statsbudsjettet for 2008. Strategien
framholder at de spesialiserte rehabiliteringsinstitusjonene har
en viktig rolle i den framtidige spesialisthelsetjenenesten, men
understreker samtidig at rehabilitering i kommunene til ulike grupper
av pasienter og brukere må styrkes, og at kontakten og samhandlingen
mellom spesialistrehabilitering og den kommunale rehabiliteringstjenesten
må bli langt bedre. Flertallet er enig i dette og
viser til at spesielt kronikere vil ha behov for rehabiliteringstjenester
som går over tid, og dermed ha større nytte av at slike tilbud finnes
i eget nærmiljø, i tillegg til den spesialiserte rehabiliteringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Stortingets omtale
av Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering (2007–2011)
i forbindelse med behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 11 (2007–2008),
da komiteens flertall bemerket at det var:
“…bekymret over den store reduksjon av kjøp av rehabiliteringsplasser
i private rehabiliteringsinstitusjoner det siste året…' (samt viste
til) 'at pasientorganisasjoner og ansattes organisasjoner er meget
kritiske til manglende økonomi og til at konkrete oppfølgningstiltak
mangler.”
Disse medlemmer mener at den
bekymringen i ettertid må sies å ha vært berettiget, og fortsatt
er gjeldende. Som komiteens flertall den gang bemerket, er veksten
i offentlige rehabiliteringsplasser i stor grad rettet mot arbeidsrettet rehabilitering. Disse
medlemmer viser til viktigheten av et tilbud til kronikere
og eldre innen rehabiliteringsområdet. Etter disse medlemmers syn
vil satsing på og bruk av forutsigbare vilkår for de private rehabiliteringsinstitusjonene
være nødvendig for å få den satsing på habilitering og rehabilitering
som Stortinget har ønsket.
Komiteen vil peke
på at kommunal habilitering og rehabilitering skjer både i sykehjem,
i egne rehabiliteringsinstitusjoner og hjemme hos pasienter og brukere.
Komiteen viser til Helsedirektoratets
strategi for habilitering av barn og unge og vil understreke at
det er viktig med individuelt tilpassede rehabiliterings- og habiliteringstilbud.
Unge mennesker med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse har
særlige utfordringer i en sårbar fase i livet. Komiteen vil
understreke at god rehabilitering og habilitering krever tverrfaglighet og
bruk av ulike yrkesgrupper. Fysioterapeuter, manuellterapeuter,
logopeder og ergoterapeuter er her viktige yrkesgrupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at kommunene skal ta større ansvar når det gjelder innholdet
i den avtalebaserte fysioterapitjenesten.
Komiteen vil understreke
at det er behov for mer forskning om habilitering og rehabilitering, og
støtter at Norges forskningsråd skal videreføre forsk-ningen på
dette feltet.
Komiteen understreker at den
kvalitativt gode rehabiliteringskompetansen som blant annet finnes
i spesialiserte rehabiliteringsinsitusjoner, må kunne brukes mer
fleksibelt ut over det institusjonsbaserte rehabiliteringsarbeidet.
Det kan skje for eksempel gjennom å tilby tverrfaglige, ambulante
team i samarbeid med kommuner, bedrifter og andre samfunnsaktører. Komiteen har
merket seg at flere rehabiliteringsinstitusjoner allerede har inngått
avtaler med andre samarbeidspartnere i tillegg til oppdrag for de regionale
helseforetakene. Et eksempel er stiftelsen RIBO i Saltdal, som både
har avtale med Helse Nord og intensjonsavtale med Kriminalomsorgen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med at Helse- og omsorgsdepartementet gjennom Helsedirektoratet
skal gjennomgå rehabiliteringsfeltet for å avklare hva som skal
være forholdet mellom kommunenes og spesialisthelsetjenestens ansvar
og oppgaver, herunder også vurdere hvordan de private, spesialiserte
rehabiliteringsinstitusjonene og kommunene kan arbeide tettere sammen,
med tanke på mer helhetlige pasientforløp. Flertallet peker på
at flere høringsinstanser understreker viktigheten av dette.
Komiteen merker seg
at Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere hvordan de juridiske
og økonomiske virkemidlene kan innrettes for å stimulere faglig
utvikling på rehabiliteringsfeltet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at regjeringen
har bedt Helsedirektoratet foreta en gjennomgang av rehabiliteringsfeltet
for å avklare ansvarsforholdet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener dette også er et politisk spørsmål, og at
det bør inngå som en del av en nasjonal opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering etter modell fra opptrappingsplanen for psykisk
helse. Planen legges frem for Stortinget i 2012. Planen skal inneholde forslag
til utbygging av tilbudet både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten,
samt beskrivelse av tiltak for bedre organisering av tilbudet. Planen
må sikre at kvaliteten og kompetansen i habiliterings- og rehabiliteringstilbudet
styrkes. Planen skal legge til grunn et fortsatt sterkt innslag
av ideelle og andre private tilbud. Nasjonale spesialiserte kompetansemiljøer
skal styrkes. Frem til planen er iverksatt, skal regjeringen sikre
at eksisterende tilbud har langsiktige avtaler og forutsigbare rammer
som sikrer videre drift. Planen skal blant annet bygge på de forslag
som fremgår av helse- og omsorgskomiteens tilrådning i Innst. S.
nr. 325 (2008–2009), samt inneholde følgende elementer:
Diabetesplanen følges
opp i statsbudsjettet for 2011 med en egen oversikt over hvordan
planen skal følges opp årlig økonomisk.
Ordningen med behandlingsreiser til utlandet
utvides, herunder ordning for følgetjeneste.
Det etableres et eget forskningsprosjekt
knyttet til effekten av behandlingsreiser, der man tar sikte på
å kartlegge samfunnsøkonomiske og helsemessige gevinster ved slike
behandlingsreiser.
Finansiering av tilbud om varmtvannsbasseng sikres.
Muskel- og skjelettlidelser står for en svært stor andel av sykefraværet.
Varmtvannsbasseng har store samfunnsøkonomiske gevinster knyttet
til lavere sykefravær og mindre forbruk av spesialisthelsetjenester
og legemidler.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
“Stortinget ber regjeringen fremme en nasjonal opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering etter modell fra opptrappingsplanen
for psykisk helse. Planen legges frem for Stortinget i løpet av
2012. Planen skal inneholde forslag til utbygging av tilbudet både
i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, samt beskrivelse av
tiltak for bedre organisering av tilbudet.”
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen i stortingsmeldingen har plassert rehabilitering og habilitering
som et eget tema under overskriften “Fremtidens kommunale helse-
og omsorgstjeneste”, men ikke har dette som et eget tema under “Fremtidens
spesialisthelsetjeneste”. Dette forsterker disse medlemmers bekymring
for at en fortsetter å bygge ned det spesialiserte rehabiliteringstilbudet
og kompetansen og overfører ansvar og oppgaver på dette feltet til
kommunene som disse ikke vil være i stand til å løse.
En god tannhelse er god folkehelse, og mange tannhelseproblemer
kan forebygges. Mange har store utgifter til nødvendig tannbehandling,
og de fleste over 20 år har ikke rettigheter til refusjon og må
betale selv. Tannlegene har fri etableringsrett, og 2/3 av alle
tannleger driver privat praksis. Derfor gjelder ingen faste priser,
men kunden må selv sjekke hvem som er billigst. Dette kan gjøres
på den planlagte prisportalen, som komiteen mener
er et positivt tiltak. I portalen kan pasienten sammenligne priser
og få informasjon om ulike behandlingsmetoder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, ber regjeringen vurdere muligheten
for sterkere regulering av prissettingen for tannhelsetjenester.
Komiteen merker seg
at det vurderes å innbefatte tannhelsetjenesten i pasient- og brukerombudsordningen,
noe komiteen bifaller.
Komiteen viser til behandlingen
av St.meld. nr. 35 (2006–2007) Om framtidens tannhelsetjenester,
der det forslås flere tiltak for bedre tannhelse.
Komiteen er enig i at det må
skje et kompetanseløft i tannhelsetjenesten, siden kun 9 prosent
av landets tannleger er spesialister. Komiteen er
klar over utfordringene når det gjelder rekruttering av tannleger
til deler av landet, og mener at de tiltak som St.meld. nr. 35 (2006–2007)
skisserer for rekruttering, må fortsette.
Komiteen er enig i at det etableres
kompetansesentre for tannhelsetjenesten i alle regioner, og at fylkeskommunen
skal få større ansvar for utdanning, forskning og kunnskapsutvikling.
Det forskes for lite på tannhelse, og det er viktig at dette intensiveres.
Komiteen er opptatt av tannpleierens
rolle i framtidens tannhelsetjeneste. Komiteen viser til
det antatte utdanningsbehovet på 100 nye per år, jf. St.meld. nr.
35 (2006–2007). Dette bør følges opp. Tannpleiere kan gjøre mange
forebyggende tiltak, både i skolen og innenfor eldreomsorgen.
Komiteen mener at det bør jobbes
videre med å etablere årlig tannhelsekontroll for eldre over 75
år.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det samtidig bør vurderes å innføre ordninger
som gir unge under 25 år rimeligere tannhelsetjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag finnes
trygderefusjonssatser for arbeid utført av tannlege, men hvis tannpleier utfører
samme arbeid, må pasienten betale selv. Disse medlemmer vil
understreke at det nå haster å få ryddet opp i disse skjevhetene.
Komiteen ser det som
svært positivt at det er startet et arbeid med å legge til rette
for at tannpleiere på selvstendig grunnlag kan praktisere med trygderefusjon
for aktuelle refusjonsberettigede behandlinger. Sammen med økt utdanningskapasitet
av tannpleiere vil dette bidra til en effektiv oppgavefordeling
mellom tannpleiere og tannleger, særlig i privat sektor. Komiteen ser
fram til at Stortinget blir forelagt nødvendig lovregulering så
snart det lar seg gjøre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som svært viktig at nødvendige endringer i tannhelsetjenesteloven
ivaretar en styrking av fylkeskommunenes ansvar i tråd med forslagene
i St.meld. nr. 35 (2006–2007), jf. Innst. S. nr. 155 (2007–2008).
Dette må blant annet omfatte ansvar for tilgjengelighet, inkludert
spesialisttjenester og kompetansesentre, utdanning, forsk-ning og kunnskapsutvikling,
og tannhelsetjenestens samhandling med kommunene og med spesialisthelsetjenesten.
Det må legges særlig til rette for at den private delen av tannhelsetjenesten
kan ta del i å løse offentlige oppgaver. Behovet for tannhelsetjenester
på sykehus og samhandling mellom forvaltningsnivåene må særskilt
ivaretas. Det vises til Innst. 212 S (2009–2010). Flertallet ser
fram til at forslag til ny tannhelsetjenestelov blir forelagt Stortinget
i løpet av 2012.
Det er, slik komiteen ser det,
viktig å se på ordninger som bedrer tilbudet til psykisk syke med alvorlige
diagnoser, og for dem som deltar i Navs kvalifiseringsprogram, slik
at disse på sikt får gratis tannbehandling på lik linje med dem som
har sosialhjelp som hovedinntektskilde.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at målet om
et likeverdig helsetilbud også må gjelde tannhelse, og mener at
tannhelse må bli en del av det offentliges ansvar på lik linje med
øvrige helsetjenester.
Komiteen mener det
er viktig å få fortgang i arbeidet med å utrede ulike modeller for
egenandelstak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
tannhelsetjenesten må styrkes, både hva gjelder rekruttering av
tannhelsepersonell og refusjonsordninger. Disse medlemmer vil
fremholde at tennene er en del av kroppen, og at sykdom i munnhulen
må ses på som en ordinær diagnose.
Disse medlemmer vil fremholde
at regjeringens satsing på spesialistutdanning er for svak, og at
det settes av for lite midler til oppbygging av odontologiske kompetansesentra. Disse medlemmer mener
også det er på høy tid å få på plass en reform som i særlig grad
sikrer at personer med lav betalingsevne og/eller særlig høye tannhelseutgifter
får refundert sine utgifter i en slik grad at langt flere har muligheter
til å ivareta sin tannhelse på en god måte. Disse medlemmer mener
det er på tide at regjeringen nå kommer til Stortinget med oppfølgingen
av St.meld. nr. 35 (2006–2007) i form av forslag til ny tannhelselov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil minne om merknaden fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst.
S. nr. 155 (2007–2008), jf. St.meld. nr. 35 (2006–2007) Framtidas
tannhelsetjeneste:
“… at eldre som ikke evner å ta vare på egen tannhelse
(funksjonssvikt) bør få gratis tannbehandling uavhengig av om de
har offentlig hjelp i hjemmet, bor i institusjon eller bor hjemme
med pårørende som omsorgspersoner.”
Komiteen vil påpeke
at munnhulen er en del av kroppen, og at både tannråte, betennelser
og mang-lende tenner kan gi dårlig helse, blant annet underernæring/feilernæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
“Stortinget ber regjeringen legge til rette
for gratis tannbehandling til alle eldre med funksjonstap.”
Komiteen er enig i
at spesialisthelsetjenesten må følge med på utviklingen av nye metoder
og behandlingsmuligheter. Dette vil dels innebære at oppgaver kan
desentraliseres mer enn i dag i takt med oppbygging av kompetanse
blant annet gjennom etablering av lokalmedisinske sentre. Komiteen er
særlig opptatt av at det legges til rette for at de store grupper
med kroniske og sammensatte problemstillinger skal få tjenester nær
der de bor, og kort reise til spesialisthelsetjenester av høy kvalitet
vil lette byrdene for mange med kroniske sykdommer.
Komiteen erkjenner at kunnskapsutviklingen
i medisinen er stor, og dette vil, slik det også uttrykkes i Soria
Moria II-erklæringen, fordre en tydeligere spesialisering av spesialisthelsetjenesten.
Dette bør dels skje gjennom samarbeid og deling av oppgaver mellom
sykehus og dels ved at oppgaver som krever volum for å få høy kvalitet,
samles på et begrenset antall sykehus. For eksempel bør avansert,
spesialisert behandling av sykdommer som alvorlig kreftsykdom, avansert
brannskadebehandling, store traumer osv. sentraliseres til større
sykehus. Komiteen er slik enig i regjeringens mål
om å samle funksjoner når det er nødvendig av hensyn til kvalitet,
men samtidig desentralisere når det er mulig for å gi pasientene
et bredest mulig tilbud med god kvalitet i nærmiljøet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til Soria Moria II-erklæringen som omhandler foretaksmodellen,
og som slår fast at spesialisthelsetjenesten er et statlig ansvar,
og at det vesentlige av tjenestene bør utføres gjennom de statlige
eide helseforetakene. Flertallet mener at eierstyringen av
foretakene som hovedregel bør konsentreres om overordnede forhold,
men slår fast at dagens helseforetaksmodell ikke setter noen begrensning
på eiers rett til å styre. Det vil alltid være politiske myndighet
som har øverste beslutningskompetanse og ansvar for hvilke saker
som skal styres politisk.
Komiteen er enig i
at de regionale helseforetakene skal følge føringer gitt i Nasjonal
helse- og omsorgsplan.
Komiteen støtter at det skal
gjøres en gjennomgang og en evaluering med sikte på forbedringer
av helseforetaksmodellen og nødvendige endringer/tilpasninger i
lovverket. Komiteen mener det er nødvendig at gjennomgangen gjøres
i denne stortingsperioden.
Komiteen mener at det i denne
gjennomgangen og evalueringen må legges vekt på rolle, størrelse,
befolkningsgrunnlag, funksjon og hvordan styrene fungerer, styrenes
legitimitet, samt regional og lokal forankring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at regjeringen
legger til grunn at modellen med regionale helseforetak skal fortsette som
før, men med en gjennomgang av ordningen mot slutten av inneværende
stortingsperiode. Disse medlemmer er av den oppfatning
at en videreføring av modellen med regionale helseforetak vil gjøre
at dagens system med store forskjeller i helsetilbudet vil fortsette
og forsterkes. Det er et behov for å fjerne det byråkratiserende og
fordyrende mellomleddet som de regionale helseforetakene har utviklet
seg til å bli.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
styringen av norsk spesialisthelsetjeneste i stedet bør erstattes
med et sykehusdirektorat.
Komiteen mener alt
utviklingsarbeid i spesialisthelsetjenesten må skje gjennom deltagelse
og reell medvirkning fra tillitsvalgte/vernetjeneste/brukerorganisasjoner
og lokale folkevalgte. Komiteen mener at endringer
særlig bør begrunnes i kvalitetsforbedringer for pasientene og riktig
bruk av utdannet personell.
Det er de siste årene utviklet mange gode faglige nettverkssamarbeid
mellom sykehus, og en del sykehus organisert i felles helseforetak
har organisert felles faglig ledelse for flere fagavdelinger med
forskjellig geografisk plassering. Komiteen er enig
i at det kan være krevende å etablere felles kultur og samhørighet
mellom forskjellige enheter. Dette er et ledelsesansvar, og komiteen noterer
seg at meldingen presiserer at enkelte sykehus har lyktes med dette
ved å beholde lokal administrativ ledelse.
Soria Moria II-erklæringen slår fast at ingen lokalsykehus
skal legges ned. Komiteen viser til at lokalsykehuspasientene
utgjør mellom 60 og 75 prosent av pasienter i norske sykehus og ca.
60 prosent av pasientene som legges inn, har akutt hjelpebehov innen
24 timer. Komiteen er derfor enig med regjeringen
i at lokalsykehusene må ha en tydelig plass i behandlingskjeder
der de bidrar til god og helhetlig behandling. Lokalsykehusene må
sikres breddekompetanse for å kunne ta seg av de vanligst forekommende
sykdomstilfellene. Det betyr ikke at det ikke skal være endringer
i innholdet i det enkelte sykehus, da endringer i faglig utvikling,
spesialisering og bosetting vil bidra til naturlige, nødvendige
endringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig med regjeringen i at lokalsykehus minst skal inneholde døgnbehandling
innenfor spesialisthelsetjenesten med spesialister med nødvendig
breddekompetanse, et bredt tilbud av dagtjenester, som dagkirurgi,
et bredt spekter av diagnostisk utstyr som røntgen, laboratorietjenester
på døgnbasis, slik at en kan oppnå likeverdige tilbud over hele landet. Flertallet slutter
seg til høringsinnspill om at det er viktig for lokalsykehus å bevare breddekompetansen
for å sikre rekruttering og kvaliteten i tilbudet.
Flertallet viser til helse- og
omsorgsplanens definisjon av lokalsykehus med akuttfunksjon:
“Lokalsykehus med akuttfunksjon må som et minimum
ha indremedisinsk akuttberedskap, samt kompetanse til å utføre enklere
kirurgiske prosedyrer på døgnbasis. Lokalsykehus i områder med lange
avstander eller vanskelige kommunikasjonsforhold, har et særlig
behov for å kunne håndtere akutte tilstander.”
Flertallet er enig i at et lokalsykehus
med akuttfunksjoner skal ha nødvendig medisinsk beredskap og personell
som sikrer forsvarlig og kvalitativt god behandling. Flertallet mener videre
at lokalsykehusene må kunne ta hånd om og stabilisere og/eller videretransportere pasienter
som henvises til sykehuset med akutte lidelser, og bidra til riktige
behandlingsforløp. Flertallet viser til at krav til
forsvarlighet innebærer at de aller fleste lokalsykehus med akuttfunksjon
i dag har anestesiberedskap. Flertallet legger til
grunn at lokalsykehus med akuttfunksjoner skal videreføres med anestesiberedskap
der dette er etablert i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det ikke er akseptabelt
at så vesentlige politiske beslutninger som hva som anses som minstekrav
for å være sykehus, gjøres i en forskriftsprosess uten at Stortinget
er involvert. Disse medlemmer mener at regjeringen
må komme til Stortinget på en egnet måte med en sak om minstekrav
til ulike typer sykehus, og viser til sine merknader og forslag
om dette under kap. 2.1.
Disse medlemmer ønsker at det
fastsettes en minstestandard for hva som skal kunne kalles et lokalsykehus,
herunder om det skal være akuttfunksjoner og fødetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til statsråd Liv Signe Navarsetes
kommentarer til NRK i Sogn og Fjordane den 7. juni 2011 om at det
skal være anestesi ved sykehuset i Nordfjord også i fremtiden. Navarsete
sier til NRK: “Et lokalsykehus med akuttfunksjoner skal ha anestesitjenester
der det er etablert i dag”. Navarsete sier videre: “Uten anestesitjenester
hadde sykehuset blitt et forsterket sykehjem.”
Disse medlemmer er enig med statsrådens kommentarer
om nødvendigheten av blant annet anestesitjenester for at man skal
kunne ha et sykehus.
Disse medlemmer mener regjeringen
må komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med en sak hvor
det settes minstekrav til ulike typer sykehus som inneholder tjenestene
nevnt ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det må være minstekrav at et sykehus har anestesi, indremedisin, kirurgi,
samt røntgen/MR/CT og laboratorium 24 timer i døgnet for å kunne
kalles et sykehus.
Komiteen mener det
er avgjørende at lokalsykehusene er et kvalitetssikret ledd i den
akuttmedisinske behandlingskjeden.
Kompetanse og utdanning er viktig i alle ledd, og
det er det regionale helseforetaket som har ansvar for å utdanne
tilstrekkelig antall legespesialister. Komiteen vil
understreke at lokalsykehusene er viktige utdanningsinstitusjoner for
en rekke grupper helsepersonell. Komiteen vil også
peke på at det å ha utdanningskandidater er en viktig faktor for
rekruttering til sykehusene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det i forbindelse
med behandlingen av nasjonal helseplan burde ha vært en klargjøring av
ansvarsdelingen mellom lokalsykehus, distriktsmedisinske sentre
og lokalmedisinske sentre. En slik gjennomgang og ansvarsdeling
må imidlertid ikke svekke gode etablerte samarbeidsordninger, som
for eksempel i Helse Nord der spesialisthelsetjenesteoppgaver finansiert
av helseforetakene er samlokalisert og integrert med kommunale helsetilbud. Disse
medlemmer mener at spesialisthelsetjeneste som utføres i
distriktsmedisinske sentre og lokalmedisinske sentre, fortsatt skal
være finansiert av staten. Disse medlemmer er redd
for at den kommunale medfinansieringen som regjeringen anbefaler,
vil føre til at de regionale helseforetakene trekker sine økonomiske
bidrag til felles tilbud mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Da kan resultatet bli mindre samhandling om pasienten, og at gode interkommunale
tilbud, som også inneholder spesialisthelsetjeneste, kan bli lagt
ned.
Komiteen er opptatt
av at det tas i bruk ny og oppdatert teknologi som kan gi bedre
behandling og bedre prognoser for den enkelte pasient, men er klar
over at dette er både kostnadskrevende og kompetansekrevende. Det
bør være en helhetlig og enhetlig praksis i de regionale helseforetakene,
noe komiteen er fornøyd med at departementet nå ser
på. Komiteen presiserer at også på dette feltet er
det viktig med et nordisk samarbeid, og mener at dette kan gjennomføres
på både utprøvende behandling (kliniske studier), og på høyspesialisert
teknologi eller kostbar behandling.
Komiteen viser til
behandlingen av St.meld. nr. 12 (2008–2009) En gledelig begivenhet,
og slutter seg til de føringer som der ble gitt når det gjelder
pålegget til de regionale helseforetakene om å utarbeide flerårig
helhetlig og lokal tilpasset plan for svangerskaps-, fødsels- og
barselomsorg i regionen. Komiteen er også enig i
den inndelingen som ble gjort i meldingen når det gjelder å vektlegge
kvalitetskrav framfor fødselstall ved organiseringen av fødetilbudet.
Komiteen merker seg Helsedirektoratets
anbefalinger om at tilbud og drift av forsterkede fødestuer ikke
skal videreføres. Komiteen presiserer at trygghet
for den fødende og kvalitet på tjenesten må være retningsgivende
for alle fødesteder, uavhengig av størrelse og beliggenhet. Det
er viktig at det også på store fødeavdelinger er jordmor til stede
i den aktive delen av fødselen, fordi dette har stor betydning for
den fødende. Komiteen viser til veilederen (Veileder
IS-1877) som anbefaler at hovedregelen er at det skal være faste
spesialister som er hoveddelen av bemanningen, og at faste vikarer må
kunne norsk eller skandinavisk. Det må være gode samarbeidsløsninger
og nettverksløsninger med andre fødeinstitusjoner. Dette betyr et
krav til kvalitet og pasientsikkerhet som skal være lik over hele
landet. For å sikre kvalitet på tjenesten i tråd med faglige krav
og samtidig opprettholde en bærekraftig desentralisert fødselsomsorg
må helseforetakene i oppfølgingen av de regionale fødeplanene utarbeide
tiltaksplaner for å utvikle fødselsomsorgen der utdanning, rekruttering
og stabilisering av fagfolk må være de mest sentrale temaer.
Komiteen er enig i at det er
viktig med nærhet til fødsels- og barselomsorg, og at det ved lange avstander
må være en god jordmortjeneste på døgnbasis for følgetjeneste og
oppfølging. Komiteen viser til St.meld. nr. 12 (2008–2009)
En gledelig begivenhet, der følgetjenesten er nøye diskutert. Det
er viktig at alle avtaler nå kommer på plass for å sikre en god
følgetjeneste for dem som trenger det. Komiteen vil
bemerke at kvalitet og pasientsikkerhet skal være lik om det gis
i et spesialisert sykehus eller på et lokalsykehus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Dokument 8:121 S
(2010–2011) om tiltak for å styrke kapasiteten og kvaliteten i den kommunale
jordmortjenesten for å styrke både svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen.
I dette dokumentet ble det fremmet forslag for Stortinget om å be
regjeringen
1. evaluere takstordningen
for jordmødre og finne andre mer effektive tiltak for å stimulere
til en styrking av jordmortjenesten i kommunene,
2. vurdere å øke utdanningskapasiteten
for jordmødre for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i
svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i årene fremover,
3. utarbeide en strategi for å få flere
jordmødre i heltidsstillinger, forhindre frafall fra yrket og sikre
en bedre utnyttelse av jordmorressursene,
4. fremme et lovforslag som sikrer gravide
en lovfestet rett til jordmortjeneste, og
5. sørge for at det utvikles og etableres
samhandlingsmodeller som fremmer helhetlige tjenester innen svangerskap,
fødsel og barseltid.
Etter disse medlemmers syn vil
flere av disse tiltakene være nødvendige for å nå målsettingen som
ble vedtatt under Stortingets behandling av St.meld. nr. 12 (2008–2009),
der regjeringen ble bedt om
“…å fremme forslag til tiltak for å styrke jordmortjenesten
både med hensyn til kapasitet og kvalitet.”
Disse medlemmer vil også bemerke
at regjeringens forslag om å legge opp til at ny lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester m.m., jf. Prop. 91 L (2010–2011), innrettes
på en i stor grad profesjonsnøytral måte, risikerer å svekke jordmortjenesten
ved ikke å stille krav til den faglige kompetanse som kreves i fødsels-, svangerskaps-
og barsel-omsorgen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at jordmortjenesten er sentral for å styrke både svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorgen. Flertallet vil presisere
at det ikke bare er gravide, men også barselkvinner som har behov
for en styrket kommunal jordmortjeneste. Flertallet er
av den oppfatning at jordmortilbudet i kommunene skal kunne utvikles
og styrkes med andre virkemidler enn å innføre en lovfestet rett. Flertallet viser
til at lovforslaget tydeliggjør behovet for å styrke det kommunale
jordmortilbudet, og det foreslås en lovregulering som er profesjonsnøytral. Flertallet vil
understreke at bestemmelsene om faglig forsvarlighet i tjenesten
legger klare føringer på kommunen og sikrer at tjenesten bemannes
med kvalifisert personell. Departementet har foreslått at det i
forskrift kan settes krav om innhold i tjenesten, herunder bestemmelse
om kompetansekrav for ulike typer tjenester. Flertallet viser
også til Helsedirektoratets arbeid med felles faglige retningslinjer for
svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.
Komiteen mener at
grunnlaget for hele samhandlingsreformen er at spesialisthelsetjenesten må
utvikles i takt med kommunehelsetjenesten og være den som understøtter
og gir kompetanseoverføringer for behandlinger av enkelte pasientgrupper.
Lokalmedisinske sentre er gode eksempler på hvordan kommunehelsetjenesten samarbeider
med spesialisthelsetjenesten, der det kan være spesialisthelsetjenestetilbud
der folk bor.
Avtalespesialistene er viktige bidragsytere
og et viktig supplement til poliklinikkene i sykehusene, og sammen
med leger fra sykehusavdelingene kan det bli gitt et bredt tilbud dersom
samarbeidet er godt. Komiteen er klar over at dagens
avtaleverk når det gjelder leger i helseforetakene, er basert på
frivillighet, men at dette kan være til hinder for fleksibel bruk
av kompetansen og personell. Komiteen mener at samhandlingsreformen
forutsetter fleksibilitet, og dette bør også gjelde for leger ansatt
i helseforetakene. Komiteen mener at dette bør ses nærmere
på og endres dersom det gir problemer for gode lokale ordninger.
Komiteen er opptatt av at ny
teknologi utnyttes bedre, og at det ses på løsninger som kan brukes i
pasientens eget hjem. Hjemmedialyse og bruk av IKT for samtale med
avdelingen/legen for oppfølging bør utnyttes bedre.
Komiteen vil vise til at forsøksprosjektet
med kols-koffert ved Dalane distriktsmedisinske senter er et annet
godt eksempel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid det er nødvendig
å få utvik-let finansieringsordninger og takster for at disse gode
forsøksprosjektene skal gå over til å bli nasjonale, permanente
tilbud.
Disse medlemmer viser til Avansert
hjemmesykehus for barn, den omreisende hjemmesykehustjenesten som
startet ved Ullevål sykehus i 2008. Den første målgruppa var barn som
ikke absolutt måtte være på sykehuset for å få behandling, men fikk
være hjemme mens de var sykehuspasienter. Målet er at flere pasientgrupper
og flere pasienter skal få tilbud om å få behandling hjemme etter
hvert som hjemmesykehuset får mer erfaring. Det kan også føre til bedre
samhandling og kunnskapsoverføring mellom sykehus og kommunehelsetjenesten
(jf. helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ved åpningen
3. november 2008).
Disse medlemmer mener at både
for pasienter og pårørende er hjemmesykehus et viktig og riktig
tilbud som bør følges opp.
Komiteen vil understreke
at lokalmedisinske sentre eller andre kommunale tilbud ikke skal
erstatte lokalsykehus, men være et supplement. Det er viktig med
gode avtaler mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten slik at
det blir en god oppgavefordeling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at lokalmedisinske sentre er et kommunalt ansvar.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det må være
en rimelig fordeling av utgifter mellom samarbeidspartene i samsvar
med deres sørge for-ansvar. Dette skal ikke være til hinder for
at regionale helseforetak bidrar i spleiselag for å finansiere lokalmedisinske
sentre.
Dette flertallet viser til at
det i 2009 til 2011 har pågått et forsøk med aktivitetsbasert finansiering
av sykestuene i Finnmark. I 2011 er det bevilget 8,2 mill. kroner
over kap. 732 Regionale helseforetak post 70 Særskilte tilskudd.
I tillegg bidrar Helse Nord RHF, Helse Finnmark HF og kommunene
med ressurser. Dette flertallet mener at det er behov
for en fortsatt faglig utvikling av sykestuene. Dette flertallet er kjent
med at for å sikre drift etter 2011 planlegges tilskuddet på vel
8 mill. kroner videreført i ytterligere tre år.
Komiteen mener at
avtalespesialistene representerer et effektivt og tilgjengelig tilbud
på spesialisthelsetjenester.
Komiteen viser til at det er
forholdsvis stor variasjon i den geografiske fordelingen av avtalespesialistene,
og at foretakene må vurdere når det er hensiktsmessig å bruke avtalespesialister
eller ambulerende spesialister for å ivareta befolkningens behov
for polikliniske tjenester lokalt. Komiteen er kjent
med at regjeringen arbeider med å endre rammebetingelsene slik at det
skal legges til rette for å videreutvikle avtalespesialistene som
en effektiv og viktig del av den desentraliserte spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må utvikles en nasjonal
strategi for hvordan ordningen med avtalespesialister kan bygges
ut og bidra til å nå målsettingene i samhandlingsreformen.
Komiteen mener det
er viktig og riktig å styrke innsatsen for psykisk helse.
Komiteen viser til Soria Moria
II-erklæringen der regjeringen sier den vil fortsette å styrke innsatsen
for psykisk helse, og mener det er riktig å fullføre den omstillingsprosessen
innenfor psykisk helsevern som ble igangsatt under opptrappingsplanen.
Gode lokale tilbud er bedre for den enkelte bruker og kan redusere
behovet for kostbare døgnplasser.
Komiteen er kjent med at de siste
fem år er antall døgnplasser i psykiatriske sykehus redusert med
ca. 100 per år, men at Norge fremdeles er ett av de land i Europa
som har flest plasser i forhold til innbyggertallet. Komiteen mener likevel
at dette bør følges nøye, slik at tilbudet lokalt bygges videre
opp og ivaretar den psykisk syke. Det er viktig at pasient og pårørende
har den samme tryggheten for oppfølging som tidligere.
Komiteen er kjent med at gode
resultater med ambulante team, brukerstyrte plasser og polikliniske
tjenester kan utsette eller forhindre innleggelser, men komiteen understreker sykehusenes
ansvar når det gjelder akuttpsykiatri og sikkerhetspsykiatri.
Det er store utfordringer når det gjelder alderspsykiatri,
og noen kommuner har laget gode tilbud i små avdelinger, og noen
kommuner samarbeider om felles opplegg. Komiteen mener det
er viktig at DPS har oppfølging og kompetanseoverføring til kommuner
som driver denne type tilbud.
Komiteen er opptatt av at bruken
av tvang skal reduseres, og viser til den vedtatte strategien for dette. Komiteen ser
fram til at det offentlige utvalget som arbeider med saken, skal
levere sin innstilling.
Komiteen mener det må systematisk
bygges opp kapasitet og kompetanse innen forebygging, behandling,
rehabilitering og ettervern innenfor rusfeltet, både i kommunene
og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette skal skje gjennom
en egen opptrappingsplan. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
“Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av en egen stortingsmelding for rusmiddelpolitikken også etablere
en egen opptrappingsplan for rusfeltet. Planen skal legge til rette
for en systematisk oppbygging av kapasitet og kompetanse innen forebygging,
behandling, rehabilitering og ettervern, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten.”
Komiteen er enig i
de vurderinger som gjøres i stortingsmeldingen når det gjelder de
prehospitale tjenestene. De prehospitale tjenestene må gi et helhetlig
og likeverdig tilbud med god kvalitet.
Komiteen er enig i at rask respons
i nødssituasjoner er nødvendig, men ser at det er vanskelig å gjennomføre
en felles responstid i hele landet. Det er viktig med en likeverdig
tilgang, og det betyr at det må tilrettelegges spesielt for noen. Komiteen mener
det må etableres sms-nødtjeneste som sikrer døve tilgang på nødmeldetjenesten.
Komiteen viser til at sentralisering
og desentralisering av behandlingstilbudet, demografisk utvikling
og bedre muligheter for rask diagnostikk og behandling for et økende
antall lidelser vil kunne øke etterspørselen av både luftambulansetjenester
og andre ambulansetjenester. Spesialisering av behandlingstilbudet
innebærer flere og lengre transporter av syke og skadde pasienter. Komiteen understreker
behovet for at pasienter som skal fraktes lengre til sykehusene,
ofte raskt trenger bistand av kompetent helsepersonell som kan stille
diagnose og starte behandlingen før pasienten ankommer sykehus. For
å sikre at pasienten fraktes til rett sykehus og at transporten
er trygg og rask, mener komiteen at de regionale
helseforetakene kontinuerlig må vurdere om det er behov for å øke
kapasiteten i luftambulansetjenesten. Videre vil komiteen peke
på at både en samling og en desentralisering av behandlingstilbudet
vil kunne innebærer økt behov for kompetent og rask overflytting
av pasienter mellom sykehus. Kapasiteten for overføring av pasienter
mellom sykehus må dimensjoneres slik at denne typen transport ikke beslaglegger
kapasitet på en måte som svekker den akuttmedisinske beredskapen. Komiteen viser
til at gode landingsplasser på sykehus bidrar til at pasienten kommer
raskt og sikkert inn til akuttmottaket. Komiteen vil
understreke at det er viktig at landingsplassene må være tilrettelagt
for sikker og skånsom transport av pasient på båre.
Komiteen vil også understreke
at legevaktstjenesten er en viktig og helt sentral del av det prehospitale
tjenestetilbudet.
I forslag til framtidig organisering av nødmeldetjenesten
som har vært på høring, er felles nødnummer ett av forslagene. Komiteen er
kjent med at flere av høringsinstansene, spesielt fra helsetjenesten,
er negative til ett felles nødnummer. Komiteen ser
fram til at saken om felles nødnummer forlegges Stortinget på egnet
måte.
Rusmiddelavhengige som tar overdoser, er en gruppe komiteen mener
det må tas spesielt hensyn til. Det må være en god oppfølging etter at
noen har tatt en overdose, og den rusmiddelavhengige må bli best
mulig ivaretatt på det rette nivået med et helhetlig tjenestetilbud.
Oppbygging av rusakutter i de store byene er viktige tiltak og bør
fortsette.
Komiteen er kjent
med at over 70 prosent av alle innleggelser i sykehus er øyeblikkelig
hjelp, og at dette ikke medfører noe ventetid. Komiteen merker
seg at helseforetakene i oppdragsdokumentet har fått beskjed om
at ventetidene skal reduseres, og aktuelle tiltak kan være økt utredningskapasitet
og bruk av private aktører.
Når det gjelder psykiatrien, vil komiteen bemerke
at lovfestingen av barn og unges rett til vurdering og henvisning
innen ti dager og behandling innen 65 dager har hatt en positiv
utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at ventetiden på 65
dager før barn og unge får psykiatrisk behandling, er for lang tid.
Det tilsier et behov for økt prioritering av fagområdet for å sikre
barn og unges rett til rask hjelp og behandling. SINTEFs rapport
viser nedgang i antall årsverk innen psykisk helsevern, noe som kan
forsterkes når kommunene får ansvar for flere oppgaver.
Komiteen er opptatt
av et raskt og effektivt pasientforløp når det gjelder kreftbehandling. Helsetilsynets
rapport fra 2010 om risikofaktorene for kreftpasienter under utredning
viser at det er grunn til å se mer på forsinkelsene når det gjelder
diagnostisering på ulike nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser sine merknader og forslag
ved behandlingen av Dokument 8:130 S (2010–2011), jf. Innst. 418
S (2010–2011), og videre til Dokument 8: 147 S (2010–2011). Disse
medlemmer mener det må innføres standard behandlingsforløp fra
det tidspunkt en sammen med sin fastlege får mistanke om kreft,
og til diagnostisering er startet, etter modell fra “Innen 48 timer”
i Danmark, samt et forløp for videre behandling og oppfølging. Dette
innebærer også etablering av diagnosesentre ved våre største sykehus. Disse medlemmer mener
også at kreftpasienter har rett til å få vite forventet ventetid
til kreftbehandling og ikke bare historisk ventetid.
Disse medlemmer viser til prioriteringsforskriften.
Oppfyllelsen av rett til nødvendig helsehjelp har vist seg å være
krevende for helseforetakene, og disse medlemmer er
kjent med at flere ikke får den hjelpen de skal ha, når de har krav
på den. Disse medlemmer er enig i at fristbrudd for
rettighetspasienter ikke er akseptabelt, og disse medlemmer legger
til grunn at Helsedirektoratet følger opp de tiltak som er utarbeidet,
og som helseforetakene er bedt om å ta i bruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at fristbrudd for rettighetspasienter ikke er akseptabelt.
Det er derfor positivt at Helse- og omsorgsdepartementet har tatt
utgangspunkt i Helsetilsynets rapport fra 2010 og startet et arbeid
med å heve kvaliteten i pasientbehandlingen. Departementet har bedt
de regionale helseforetakene om å bruke funnene i rapporten i sitt
kvalitetsarbeid.
Flertallet mener at det er viktig
at utredning og behandling av kreftsykdommer skjer effektivt og
med god kvalitet. Flertallet merker seg at Helse-
og omsorgsdepartementet i brev av 1. april 2011 til Helsedirektoratet
har bedt om at det foretas revisjon av de nasjonale retningslinjene
for diagnostisering, behandling og oppfølging av pasienter med kreftsykdom,
med sikte på å innføre maksimale tidsfrister for de ulike ledd i
utrednings- og behandlingsforløpet i alle helseforetakene. Tiden
mellom mottatt henvisning og start av behandling er et godt mål
på sykehusenes effektivitet. Flertallet er fornøyd
med at helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen nylig
presenterte åtte ulike kvalitetsindikatorer som et ledd i regjeringens satsing
på kvalitet i helsetjenesten. Indikatorene skal gi økt kunnskap
og bedre behandling. De åtte indikatorene omfatter fra henvisning
til start behandling lungekreft, tykktarmskreft og brystkreft. På
landsbasis er disse tallene noe bedre enn f.eks. i Danmark, selv
om resultatene spriker en del mellom ulike sykehus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen
forventer at helseforetakene skal redusere ventetidene for 2011, og
innrømmer at bruk av private aktører kan være en mulighet for å
redusere køer. Dessverre registreres det ingen konkrete forslag
som kan bidra til dette.
Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringen viser til at andelen fristbrudd i spesialisthelsetjenesten
er varierende mellom foretakene, og at regjeringen mener dette er uakseptabelt.
Likevel fremmer regjeringen ingen konkrete forslag som kan bøte
på dette. Regjeringen ønsker med dette å fraskrive seg sitt ansvar
for økende ventetider og brudd på behandlingsfrister.
Disse medlemmer ønsker å sette
søkelys på bruk av private aktører for å redusere helsekøene. I
høringer i Stortinget har både offentlige og private aktører bekreftet
at det finnes ledig kapasitet, og at det kun står på vilje til å
benytte denne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at foretakenes økonomiske situasjon er en begrensende faktor som
kan løses ved politisk vilje og handlekraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng også
vise til Dokument 8:131 S (2010–2011), representantforslag om opprettelse
av en pasientbro for ablasjonspasienter, som ville fjernet køen
av fristbruddpasienter samtidig som man bygget opp kapasiteten i
Norge.
Komiteen er enig i
at det er viktig med gode regler når det gjelder kjøp av helsetjenester
fra helseforetakene, og at det skal gjennomføres anbudsrunder med
kvalitet. Evalueringer av prosessene er nødvendig, og komiteen er
opptatt av ryddige prosesser med den profesjonalitet en kan forvente
av statlige foretak. Komiteen viser også til innkjøpssamarbeidet
HINAS, som bl.a. utfører felles innkjøp av utstyr og materiell til helseforetakene,
og komiteen mener at dette er en fornuftig organisering
som bør brukes fullt ut.
Komiteen viser til Innst. 149
S (2010–2011) der flertallet beskriver den vesentlige rolle ideelle
aktører spiller i velferdsstaten. I innstillingen skriver flertallet:
“Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser positivt på de intensjoner
som framkommer gjennom forslaget. Flertallet legger til grunn at regjeringen
vil videreføre arbeidet med å legge til rette for samhandling mellom
offentlig sektor og frivillige aktører og ideelle organisasjoner.”
Komiteen imøteser videreføringen
av dette viktige arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det bør innføres en
modell med samfunnskontrakt som sørger for at ideelle og andre private
aktører får langsiktige og forutsigbare rammer for sin virksomhet
innenfor helse- og omsorgstjenesten. Den svenske modellen kan være
et godt utgangspunkt for å utforme en slik kontrakt. Dette vil være
et godt rammeverktøy som sikrer denne sektorens muligheter for å
optimalisere sine bidrag i helse- og omsorgstjenesten. Det vises
i den sammenheng til disse partiers merknader og forslag om dette
i Innst. 294 S (2009–2010), Innst. 98 S (2010–2011) og Innst. 287
S (2010–2011).
Komiteen vil understreke
betydningen av at det er gode kontrollsystemer som sikrer de ansattes
rettigheter og betingelser når oppdrag settes ut til andre, og at
brudd på arbeidslivets rettigheter ikke skal aksepteres.
Komiteen mener at
Nasjonal helse- og omsorgsplan tydeliggjør brukerrollen og viser
at medbestemmelse og brukemedvirkning får sentrale roller i framtidens
helsetjeneste.
Mange frivilllige organisasjoner og private
aktører har helse som sitt arbeidsfelt og er et viktig bidrag til
den offentlige helsetjenesten. Komiteen vil understreke
at disse trenger forutsigbare rammer, og at det må legges vekt på samarbeid
og gode avtaler. Komiteen er klar over at for stor
uklarhet i roller og ansvar har skapt uro, og er enig i at dette
må avklares.
Det er viktig at kommunene har god brukermedvirkning
når det gjelder å utvikle egne helsetjenester. Samarbeid med høringer
og prosjekter er gode lokale arenaer. Brukermedvikningen kan også
bidra nasjonalt til å utarbeide og utvikle nasjonale faglige retningslinjer
og veiledere.
Komiteen merker seg den brukermedvirkingen som
skjer i de regionale helseforetakene, og sier seg fornøyd med at
de regionale helseforetakene har som mål og ha brukermedvirkning
på alle nivåer. Det er positivt at noen helseforetak også har etablert
brukeutvalg for psykisk helsevern. Komiteen mener
det er rett å opprette brukerråd ved alle distriktspsykiatriske
sentre.
Komiteen er kjent med at flere
distriktspsykiatriske sentre har brukerstyrte plasser for brukere etter
avtale. Dette tilbudet bør gjøres tilgjengelig for brukere over
hele landet.
Komiteen er fornøyd med at det
i lov om helse- og omsorgstjenester foreslås å pålegge kommunene
å innhente erfaringer fra pasienter og brukere på en systematisk
måte. På den måten vil en kunne få mer kunnskap om hvordan det oppleves å
være pasient/bruker, og undersøke hvordan brukermedvirkning oppleves.
Nye IKT-løsninger og elektroniske medier gir muligheter
for nye måter å ha lege/pasientmøte på. Komiteen ser
fram til at den nasjonale helseportalen blir etablert, og forventer
at dette blir et enkelt verktøy som alle kan bruke. Private leverandører
leverer sikker kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter
via internett og sms. I dag er dette begrenset til timebestilling og
resepter, men i framtiden vil tilgang til egen journal, direkte
prøvesvar eller kommunikasjon med fastlegen om videre behandling
på nett være mulige pasient/legeforhold. Konsultasjoner på nett
brukes allerede, men i framtiden vil dette kunne skje i enda større
grad.
Komiteen merker seg at det vurderes
å samle ulike telefontjenester, som Kols-linjen og Diabeteslinjen,
i den nasjonale helseportalen. Komiteen vil bemerke
at det er viktig at de eksisterende linjene kan fortsette i den
regien de har, basert på organisasjonenes kompetanse og bemanning,
men knyttes opp teknisk og formelt til nasjonal helseportal.
Komiteen vil understreke det
viktige arbeidet som gjøres på de mange eldresentrene. Eldresenter
er en sosial møteplass og er en god investering i det forebyggende
arbeidet. Komiteen merker seg at noen kommuner har kombinert
dette tilbudet med helsestasjon for eldre, noe komiteen ser
på som en spennende kombinasjon. Dette er rimlige og forebyggende tiltak
for kommunene, som kan driftes av organisasjoner og eldre selv.
Det å møte mennesker i samme livssituasjon er nyttig.
Barselgrupper, sorggrupper eller kolsgrupper er slike arenaer. Komiteen mener
at ungdom kan ha særlige behov og utfordringer når sykdom eller
funksjonsnedsettelse kombineres med den spesielle livsfasen ungdomstiden er.
Lærings- og mestringssentrene arbeider for å gi kunnskap, bistand
og for å lære brukerne å leve med sykdom. Dette er særlig viktig
for arbeidet for utsatte grupper. Komiteen registrerer
at det er 63 slike sentre som er etablert i helseforetakene, og
at de også finnes i kommunal regi. Komiteen er enig
i at det bør bli en klarere oppgavefordeling mellom lærings- og mestringssentrene
ved helseforetakene og i kommunene.
Komiteen viser til høringsinnspill
knyttet til ungdomshelse fra organisasjonen Unge funksjonshemmede. Komiteen mener
dette er et fagfelt som fortjener mer oppmerksomhet fordi det viktig
å sikre at ungdoms behov ivaretas i det vakuumet som kan oppstå
mellom opphold på barneavdeling og voksenavdeling.
Individuell plan er et godt virkemiddel for
å få til et helhetlig og koordinert helsetilbud for pasienter og
brukere. Komiteen vil understreke at dette er brukerens
egen plan som skal lages dersom behovet for koordinerte tjenester
er til stede. Det er viktig at kommunen følger opp planen, og at
det er en koordinerende enhet som følger opp den enkelte.
Komiteen er opptatt av et helhetlig
pasientforløp og støtter at kommuner og helseforetak pålegges å
inngå avtaler om dette. Komiteen har merket seg at
det foreslås en egen bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven
om at det skal oppnevnes en koordinator for pasienter med behov
for komplekse og koordinerte tjenester. Det foreslås at koordinatoren
bør være lege, men at annet helsepersonell også kan benyttes der dette
anses best. Komiteen støtter dette og vil peke på
at forslaget er i samsvar med merknad fra en enstemmig komité i
Innst. 212 S (2009–2010).
Komiteen mener at hensikten med
omleggingen må være å gi bestemmelsen om koordinator et reelt innhold
som følges opp av helseforetakene. Dagens krav om pasientansvarlig
lege er omfattende og har i for liten grad blitt fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at pasienten må ha rett
til å skifte koordinator, og viser til at disse medlemmer har fremmet
forslag om dette i Innst. 424 L (2010–2011).
Komiteen vil understreke
at det er krevende for pasienter å måtte forholde seg til mange
leger under innleggelse på sykehus og ved etterkontroller.
Komiteen viser til at Nasjonal
helse- og omsorgsplan har som mål at det skal være lik tilgang til
helsetjenester. Dette betyr, slik komiteen ser det,
at det må tas hensyn til alle grupper som trenger spesiell tilrettelegging,
og at ingen skal diskrimineres, men møtes med respekt. Gode tolketjenester,
muligheter for felles forståelse og oppfølgning er viktige faktorer
for at dette skal lykkes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, mener det er spesielt viktig at det
legges til rette for økt forståelse for den samiske befolkningens
språk, kultur og samfunnsliv. Flertallet er enig
i at helse- og omsorgstjenesten vurderer og ivaretar den samiske befolkningens
behov i henhold til nasjonale forpliktelser. Særlig viktig er dette
i demensomsorgen der språkbarrierene kan bli store. Flertallet er
fornøyd med at det forskes på samiske helse- og levekår gjennom
Senter for samisk helseforskning som er tilknyttet universitetet
i Tromsø.
Komiteen er kjent
med at det er relativt store helseforskjeller mellom en del av minoritetsgruppene
og den etnisk norske befolkningen. Det er viktig å bygge opp kompetanse
i flerkulturell forståelse blant helsepersonell og finne egnede
måter å informere om helsetjenester og helseutfordringer på. Komiteen bemerker
at også her er språk, tolketjeneste og forståelse for de ulike kulturer
viktig faktorer. Pårørende er en viktig ressurs og ofte den viktigste
omsorgspersonen. Det er derfor viktig at helseforetakene ikke lager
ordninger slik at pårørende lider uakseptabelt økonomisk ved for
eksempel dyre parkeringspriser og dyre pasienthotellovernattinger. Komiteen mener
pårørende representerer en stor ressurs som bør utnyttes for å bedre forholdene
i helse- og omsorgstjenesten da de sitter på nyttige erfaringer.
Det er viktig å ha ordninger som gjør at pårørende kan kombinere yrkesliv
og omsorgsoppgaver, og komiteen oppfordrer kommunene
til å bruke ordningen med omsorgslønn der det er mulig.
Det er også viktig at pårørende støttes og får
opplæring i hvordan en kan takle sine nærmestes sykdom, hverdagen
og kunnskap om rettigheter en har. Komiteen viser
spesielt til pårørendeskoler for pårørende til demente. Barn som pårørende
til syke foreldre må ivaretas, og komiteen er fornøyd
med at det er gjort endringer i helsepersonelloven og i lov om spesialisthelsetjenester
for å ivareta disse best mulig. Helsepersonell er fra 2010 pålagt
å ivareta behovet for informasjon og oppfølging, noe komiteen ser
er positivt.
Komiteen viser til at brukerstyrt
personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte å organisere praktiske
bistand for personer med store hjelpebehov eller for personer som
har bistandsbehov av en slik art at denne organisasjonsformen er mest
hensiktsmessig. Komiteen mener BPA er et viktig verktøy
som gir mennesker med nedsatt funksjonsevne muligheten til å leve
et aktiv og verdig liv. BPA handler om å kunne bestemme over egen
hverdag og få innflytelse over hvem som hjelper en. Praktisk bistand
kan være å få hjelp til å vaske gulvet, handle matvarer, følge opp
barn på idrett, gå på kino osv. Praktisk bistand omfatter bistand
til egenomsorg og personlig stell og opplæring i dagliglivets gjøremål. Det
er ikke noe krav om at assistenten skal ha helsefaglig utdanning.
En stor del av brukerne av BPA mottar også supplerende tjenester
fra kommune, slik som hjemmesykepleie, rengjøring og trygghetsalarm.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kommunen i dag har en plikt til å ha et tilbud om BPA. Flertallet viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet i Nasjonal helse- og omsorgsplan varsler
at regjeringen framover vil legge til rette for at kommunene kan
bygge ut dette tilbudet videre. Flertallet vil understreke
behovet for dette.
Flertallet viser for øvrig til
merknad og forslag om BPA i Innst. 424 L (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til forslag om å lovfeste
retten til BPA som fremmes i Innst. 424 L (2010–2011).
Det må være et gjennomgående krav
til kvalitet i hele helse- og omsorgstjenesten, og kvalitet bør være
integrert i alle relevante utdanninger. Dette betyr en trygg, helhetlig
tjeneste og en tjeneste preget av ny og oppdatert kunnskap med stor brukemedvirkning
og fokus på etikk. Komiteen ser positivt på at det
bygges opp systemer for kunnskapsbasert vurdering ved innføring
av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.
Det er viktig å sørge for god pasientsikkerhet
i hele helsetjenesten, og komiteen er fornøyd med
at det er varslet en egen stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Komiteen imøteser
at det skal foretas en gjennomgang av utprøvende behandling og bruk
av legemidler utenfor godkjent indikasjon.
Komiteen viser til det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet
som skal etableres, og er enig i at dette er system som kan gi mer pålitelig
kunnskap om kvalitet og sikkerhet. Det er positivt at dette samordnes
med OECD og Nordisk ministerråds kvalitetsindikatorprosjekt.
Fortsatt satsing på medisinske kvalitetsregistre er
positivt, og komiteen mener dette vil gi bedre grunnlag
for forskning og utvikling av nye indikatorer.
Pasientsikkerhetskampanjen “I trygge
hender” som startet opp i januar 2011, er konsentrert om viktige
områder der det er behov for bedring. Komiteen er
tilfreds med regjeringens forslag om å lovfeste at alle virksomheter
skal drive systematisk pasientsikkerhetsarbeid.
Komiteen viser til prøveordningen
ved alvorlige og uønskede hendelser som er innført, der Statens
helsetilsyn er mottaker for varslingen og har ansvar for oppfølgingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at prøveordningen med en utrykningsenhet og varslingsplikten
startet 1. juni 2010, og flertallet er fornøyd med
at denne nå foreslås lovfestet. Samtidig ser flertallet det
som positivt at regjeringen i større grad har fokus på pårørendes
rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til disse partienes
merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av representantforslaget
om opprettelse av en egen havarikommisjon for helsetjenesten, jf.
Innst. 185 S (2010–2011). Disse medlemmer mener fortsatt
at regjeringens prøveordning med utrykningsgruppe fra Helsetilsynet
kun innbærer at Helsetilsynet er raskere til stede, men ikke en
metodisk ny tilnærming til arbeidet for å redusere skader og feil
i helsetjenesten. Disse medlemmer er overrasket over
at forsøksordningen gjøres permanent uten evaluering, samtidig som
regjeringen sier nei til å prøve ut ordningen med havarikommisjon. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
“Stortinget ber regjeringen i forbindelse med stortingsmeldingen
om kvalitet og pasientsikkerhet utrede og fremme forslag om en havarikommisjon
for helsetjenesten etter modell fra Havarikommisjonen for transportsektoren.”
Komiteen er opptatt
av at alt personell som jobber med brukere og pasienter, må ha elektronisk
tilgang til relevant kunnskap og informasjon gjennom tilpassede
digitale verktøy.
Komiteen er klar over hvor viktige
de regionale helseforetakene er som leverandører av ny forsk-ning
og kunnskapsspredning i helsesektoren, både på egne ansvarsområder
og til den kommunale helse- og omsorgssektoren.
Komiteen har merket seg at det
fra 2011 er innført et nytt styringssystem for nasjonale behandlings-
og kompetansetjenester for å sikre sterkere og mer dynamisk styring.
Når det er bygget opp nasjonal kompetanse på ett område, er det
viktig å sikre at dette spres og implementeres i tjenestetilbudet
over hele landet. Komiteen noterer seg at departementet
skal utrede hvordan man styrker arbeidet med de nasjonale kompetansetjenestene
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Nasjonale retningslinjer
og veiledere er viktige verktøy for helsepersonells mulighet til
å gi kunnskapsbaserte og like gode tilbud til pasienter og brukere
over hele landet. For å styrke de faglige retningslinjene og vurdere
metoder legger regjeringen i meldingen opp til at det etableres
flere faggrupper lik de som er etablert på kreftområdet. Komiteen er
spesielt positiv til at pasienterfaring og brukermedvirkning skal
få større plass i kunnskapsgrunnlaget, noe som også støttes av høringsinstansene.
Komiteen har merket seg at det
er utarbeidet et handlingsprogram med nasjonale retningslinjer for
lindrende behandling i kreftomsorgen i tråd med retningslinjene
i Nasjonal strategi for kreftområdet (2006–2011), som er anbefalinger og
råd om beste praksis. Slik behandling til barn er per i dag ikke
inkludert i arbeidet, men vil etter det komiteen kjenner
til, bli det når handlingsprogrammet skal revideres av Helsedirektoratet.
Departementet skal legge til rette for nasjonale standarder for
god palliasjon, både for barn og voksne. Tilbud om palliasjon og hospice
er viktige deler av den samlede helse- og omsorgssektoren.
Komiteen mener det er positivt
at departementet nå vil etablere et nytt system for innføring av nye
kostbare metoder i spesialisthelsetjenesten. Det vil sikre at nye
metoder som tas i bruk, er av høy kvalitet, er trygge og har dokumentert
god effekt. Det er også viktig å avdekke metoder uten nødvendig
dokumentert effekt slik at disse ikke tas i bruk. Forslag om innføring
av nye metoder som er ment å gi vesentlig bedre helsegevinst, eller
vil øke utgiftene, skal løftes til nasjonalt nivå for gjennomgang.
Nye metoder med mangelfullt kunnskapsgrunnlag om effekt bør ikke gis
som helsehjelp med mindre det er som utprøvende behandling.
Komiteen støtter tanken
om at god ledelsesforankring, god infrastruktur, et hensiktmessig regelverk
og systemer som sikrer forskerutdanning, karriereløp og forskningsetisk
praksis er viktig for et velfungerende forsknings- og innovasjonssystem
i helse- og omsorgssektoren. Det er viktig at det skapes kulturer
der det er mulig for helsepersonell å oppdatere seg, og at forskningsarbeid
blir prioritert og gitt rom på nasjonalt, regionalt og kommunalt
nivå. Den varslede stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene
har forskning og forskningsbasert utdanning som sentralt tema med
hovedvekt på de profesjonsrettede utdanningenes ansvar for forskning
og utdanning av blant annet mange ulike helseprofesjoner.
Det er et mål å øke antall nasjonale helse-
og kvalitetsregistre og øke tilgjengeligheten til datamaterialet
i nasjonale registre og biobanker for behandling av pasienter og
i forskningsøyemed. Kobling av disse gir unikt grunnlag for forskning
om sykdommer og behandling, men må sikres utført slik at personvernet
ivaretas. Komiteen vil understreke at muligheten
for å forske på disse dataene som for eksempel helseundersøkelsen
i Nord-Trøndelag (HUNT), ikke er godt nok utnyttet grunnet blant
annet manglende infrastruktur. Komiteen har merket
seg at Norges forskningsråd har bevilget 80 mill. kroner over tre
år til et prosjekt for å etablere en nasjonal infrastruktur for
norske biobanker, kalt Biobank Norge. Komiteen syns
det er spesielt positivt at det vurderes en eventuell norsk deltagelse
i et EU-samarbeid om biobankinfrastruktur.
Komiteen mener det er bra at
regjeringen vil legge til rette for norsk deltagelse i EUs infrastrukturtiltak
for kliniske studier, et nettverk som skal sikre nasjonal deltagelse
i kliniske multisenterstudier, økt norsk samarbeid og danne grunnlag
for et mulig nordisk samarbeid om kliniske multisenterstudier.
Komiteen er opptatt av at det
skal tilrettelegges for økt forskningsinnsats på og om kommunale helse-
og omsorgstjenester. Det er positivt slik det legges opp til i forslag
om ny kommunal helse- og omsorgstjenstelov, at kommunen får et medvirkningsansvar
knyttet til forskning for og om den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og
at dette skal inn i avtaleverket mellom helseforetak og kommuner.
Økt forskningsaktivitet i og om kommunesektorene vil videre kunne bidra
til å øke status og styrke rekruttering til denne viktige sektoren.
Komiteen vil trekke fram behovet
for å styrke kunnskapsgrunnlaget innenfor tannhelse. Etablerte og
planlagte odontologiske kompetansesentre skal ha en viktig rolle
i tannhelseforskningen.
Komiteen vil påpeke behovet ikke
bare for mer forskning, men også for riktigere forskning. Et viktig
virkemiddel her er god oversikt over forsk-ningsaktivitet, ressursbruk
og -utnyttelse og resultater av ulik forskning på tvers av sektorene.
Forsk-ningsrådet gjennomfører et pilotprosjekt for klassifikasjon
av helseforskning, og systemet er innført i de fire regionale helseforetakene
og det nasjonale forsk-ningsdokumentasjonssystemet Cristin. Systemet vil
gi grunnlag for bedre prioritering av forskningsressursene. Komiteen er
kjent med at det vurderes en overordnet nasjonal strategi for helse-
og omsorgsforskning og innovasjon kalt HelseOmsorg 2021, og imøteser
en slik strategi som også fikk bred oppslutning blant høringsinstansene.
Komiteen vil trekke fram at det
vektlegges økt brukermedvirkning i forskning og innovasjon. Innovasjon
er viktig for å omdanne kunnskap til nye tjenestetilbud. Komiteen mener
derfor at alle forsk-ningsprosjekter bør vurdere mulighetene for
innovasjon, slik man i økende grad får til i helseforetakene. Ikke
minst vil dette være av betydning for kommunesektoren med dens nye
oppgaver som følge av samhandlingsreformen.
Komiteen vil understreke
at det er viktig med en nasjonal satsing på IKT for å nå målene
i samhandlingsreformen. I den forbindelse merker komiteen seg
at det legges opp til nasjonal styring av IKT-utviklingen, med tanke
på å oppnå god koordinering og kommunikasjon i hele sektoren.
Komiteen vil peke på at regjeringen
lenge har arbeidet for å understøtte innføring og bruk av IKT i
helse- og omsorgstjenestene. “Samspill 2.0” som ble lagt fram i
2008, er en strategi for bedre samordning og samhandling via IKT
i helsesektoren. En viktig satsing er Norsk Helsenett, som skal
gi aktørene i helsesektoren et redskap for trygg, felles kommunikasjon.
Også Nasjonal helseportal er planlagt og skal ha oppstart i juni
2011. Portalen skal i første omgang gi enkel kvalitetssikret informasjon
for så å bygges helt ut etter hvert med et bredt helhetlig tilbud
av nettjenester. Komiteen er tilfreds med at regjeringen
også arbeider med andre viktige IKT-satsinger som e-resepter, nasjonal
kjernejournal og større bruk av elektronisk meldingsutveksling.
Komiteen vil peke på flere viktige
prosjekter som skal understøtte utviklingen av gode IKT- og andre
teknologiløsninger i helse- og omsorgssektoren. “FUNNke- prosjektet”
i regi av Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin involverer
over 30 kommuner i Troms og Ofoten og skal gjennomføre en fullskala
utbygging av elektronisk samhandling i samtlige kommuner i Universitetssykehuset
i Tromsø HF sitt lokalsykehusområde, med elektronisk meldingsutveksling
mellom kommunale helsetjenester, legekontor, helsestasjoner og helseforetak.
Komiteen vil også nevne prosjektet
“Bo trygt og godt hjemme” som utvikles i et samarbeid mellom Senter
for E-helse i Agder og flere kommuner i Agder-fylkene. Her har man
blant annet en felles målsetting for regional satsing innen velferdsteknologi
ved å beskrive hvordan man sammen kan implementere teknologiske
løsninger som bidrar til at mennesker med funksjonssvikt kan bo
trygt hjemme lengst mulig.
I Vestfold bidrar Trygghetsnettet til å styrke
det kommunale tjenestetilbudet ved å gi kunnskap og kompetanse til
pårørende som har hjemmeboende pasienter eller brukere med store
omsorgs- og bistandsbehov.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
har satt ned et utvalg om innovasjon og omsorg, Hagen-utvalget,
som blant annet skal fokusere på velferdsteknologi i framtidens
omsorgssektor. Utvalget skal levere sin innstilling i sommer. Videre
har komiteen notert seg at regjeringen i 2012 kommer
med en stortingsmelding om IKT og teknologi i helse- og omsorgssektoren.
Her vil viktige problemstillinger belyses knyttet til elektronisk
meldingsutveksling, nettjenester til pasient og bruker, velferdsteknologi
og kunnskapsstøtte til helse- og omsorgspersonell. Komiteen merker
seg at meldingen også skal omfatte spørsmål vedrørende informasjonsforvaltning
og personvern.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til disse partienes merknader og forslag
i forbindelse med behandlingen av representantforslag om bedre helsetjenester
på nett, jf. Innst. 186 S (2010–2011).
Feil bruk av legemidler er årsak
til sykdom og et høyt antall innleggelser på sykehus. God informasjon
om rett bruk og bedre registrering er av betydning for å sikre ønsket
helsegevinst av legemidler og for å unngå farlige bivirkninger. Helsepersonell
er avhengig av korrekte opplysninger om pasientens legemiddelbruk
og trenger oppdaterte lister over medikamenter pasienten tar. Dette
må også omfatte kosttilskudd og naturpreparater som i noen tilfeller
kan være uheldige i kombinasjon med legemidler. Komiteen vil
peke på at eldre pasienter kan være mer utsatt for skader av feil
medisinbruk, ikke minst grunnet bivirkninger ved bruk av flere medisiner.
Dette krever ekstra kunnskap og årvåkenhet hos leger og andre. Komiteen mener
det er behov for økt oppmerksomhet også om helseskader av medisinbruk
hos personer som ikke er pasienter eller brukere av helsetjenester. Det
trengs mer informasjon om mulige skadevirkninger av reseptfrie smertestillende
tabletter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at apotekene
har om lag 6 000 ansatte helsepersonell med god spredning over hele
landet. Apotekene kan være og ønsker å være en arena for folkehelsetiltak
med bl.a. innsats mot livsstilsykdommer.
Komiteen mener apotekene
kan brukes bedre av helsetjenesten enn i dag.
Komiteen mener også at bedre
IKT-systemer vil kunne sikre oversikt over legemiddelforskrivningen
bedre, men inntil elektronisk kjernejournal er på plass, må dette
ivaretas på andre egnede måter der pasienten har en oppdatert medisinliste.
Det er et legeansvar å følge opp dette. Viktige kvalitetsforbedrende
tiltak er tverrfaglige team hvor personell med fagutdanning i farmakologi
må inngå. Det fins gode eksempler på at farmasøyt har vært med i
legemiddelgjennomgang på sykehjem med færre medisiner i riktigere
doser til pasienten som resultat. Farmasøyter og klinisk farmakologer
er viktige fagpersoner som i større grad bør brukes i rådgivning
og i opplæring for legemiddelgjennomgang. Bedre veiledning og opplæring
av pasienter, særlig av dem som trenger mye medisiner, vil føre
til bedre mestring av sykdommen og færre uheldige bivirkninger. Komiteen vil
påpeke at bruken av såkalte multidoser som leveres ferdigpakket
fra apotek, kan bidra til mindre feilmedisinering og riktigere bruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng vise
til Dokument 8:146 S (2010–2011), representantforslag om bedre og raskere
tilgang til legemidler. Disse medlemmer viser til
at dette forslaget følger opp St.meld. nr. 18 (2004–2005), Rett
kurs mot riktig legemiddelbruk, med en rekke tiltak som vil sikre
pasienter raskere, tryggere og bedre tilgang til legemiddelbehandling.
Komiteen er innforstått
med at en av framtidens største utfordringer for helse- og omsorgssektoren
blir å skaffe tilstrekkelig og faglig godt nok kvalifisert personell.
Det vil handle om rekruttering, dyktig ledelsesarbeid og utdanninger
som tilpasses framtidens sykdomsbilde og økte behov forebyggingsstrategier.
Samhandlingsreformen kan kun lykkes under forutsetning av at man
klarer dette.
Komiteen merker seg at meldingen
framholder at det systematisk skal jobbes med arbeidsmiljø, sykefravær
og seniorutfordringer, samt at regjeringen vil begrense bruk av
deltid og midlertidige ansettelser og satse på å øke tilgangen på
hele, faste stillinger. De regionale helseforetakene er pålagt å
redusere andelen deltidsarbeid med 20 prosent i 2011. Komiteen mener
dette er positive tiltak for å sikre ansatte stabilitet og bidra
til å gjøre arbeid i denne sektoren mer attraktivt. Føringene i
kompetanseløftet skal videre bidra til at omsorgssektoren tilføres
tilstrekkelig, kompetent og stabil bemanning.
Komiteen viser til den seinere
tids avsløringer av uakseptable arbeidsforhold i helsesektoren. Det
er av avgjørende betydning at sektoren har arbeidsforhold som gjør
det mulig å leve både av og med arbeidet. Komiteen støtter
regjeringens arbeid for å sikre at arbeidsmiljølovgivning og tariffavtaler
holdes. Komiteen viser videre til de regionale helseforetakenes
arbeidsgiveransvar i spesialisthelsetjenesten og forutsetter at nødvendige
tiltak iverksettes for å sikre at regjeringens arbeidsgiverpolitikk,
nasjonalt lovverk og tariffavtaler følges. Tjenester som renhold
er av avgjørende betydning for pasientsikkerhet og vedlikehold. Komiteen understreker
at det er viktig å sikre gode tjenester og skikkelige lønns- og
arbeidsvilkår for ansatte i tjenester som er satt ut. Komiteen viser
til at regjeringen gjennom sine styringsverktøy sørger for at helseforetakene
gjennomgår alle inngåtte avtaler med eksterne leverandører for å
sikre at lønns- og arbeidsvilkår er i tråd med nasjonalt lovverk
og avtaler.
Komiteen viser til at regjeringen
bidrar til opprettelsen av 12 000 nye årsverk i kommunenes pleie-
og omsorgssektor fra 2008 til 2015. Komiteen vil
vise til rapporten “Utdanne flere og utnytte bedre” fra Helsedirektoratet,
der det foreslås en rekke tiltak for å møte utfordringene innen
helse- og omsorgssektoren, bl.a. en rekke tiltak for å rekruttere
og holde på personell.
Komiteen vil trekke fram at det
skal legges vekt på trygge pasientforløp med sterkere brukermedvirkning.
Dette skal synliggjøres i ny framtidig forskning, utdanningsforløp
og praksis. Det er også viktig å legge vekt på behovet for økt forskning
i kommunehelsesektoren og i tannhelsetjenesten, og komiteen mener
at meldingen legger opp til at det tilrettelegges for slik arbeid.
Komiteen er kjent med at det
arbeides med endringer i dagens turnusordning for leger som skal
erstatte dagens turnustjeneste. Komiteen understreker
at endringer i dagens turnusordning minst må opprettholde dagens
kompetansenivå og legedekning.
Komiteen viser til at spesialistutdanning
for leger skal gjennomgås med sikte på framtidens behov for kompetanse.
Komiteen ser positivt på at det
er et viktig prinsipp at rekruttering av internasjonalt personell må
skje på en etisk forsvarlig måte. Den vestlige verden har et felles
ansvar for å unngå omfattende “brain drain” av helsepersonell fra
fattige land med mindre ressurser. Men en større del av vårt helsepersonell
og pasientgrunnlag er, og vil i økende grad være, flerkulturelt.
Det er derfor positivt at språk og kulturkompetanse i større grad
skal vektlegges i framtidens helse- og omsorgsektor.
Komiteen vil peke på at det er
grunnleggende viktig at alle som ansettes med direkte pleie- og omsorgsoppgaver,
har gode norsk-kunnskaper. Dette har blitt særlig viktig når en
så stor andel av dem som får godkjenning, har sin utdanning fra
utlandet. Ansvaret for å sikre at krav på dette området blir oppfylt,
er delt mellom myndigheter og arbeidsgivere.
Komiteen mener det
er positivt at utdanningsforløpene sterkere skal ivareta framtidens
behov ved å legge økt vekt på breddekompetanse. Det betyr økt vekt
på tverrfaglighet, samhandlingskompetanse, respekt og kunnskap om
og for pasienten gjennom sterkere brukermedvirkning, og folkehelsearbeid
med forebygging som sentralt ansvar i alle helseprofesjoner. Samtidig
vet man at det ennå er store variasjoner når det kommer til praksisundervisningen
og læretiden. Komiteen mener at det er av stor betydning
at praktisk opplæring skjer i et tilrettelagt miljø med fokus på
og forståelse for læring, der studentene også stimuleres til å tilegne
seg forskningsbasert kunnskap gjennom pratiske oppgaver.
Komiteen er opptatt av framtidens
behov for rekruttering til sektoren. Det meldes om frafall i videregående
skoler til disse utdanningene, og det arbeides med å rekruttere
til helsefagarbeiderutdanningen. Komiteen imøteser
stortingsmeldingen om utdanning for velferdsutdanningene som vil
ta utgangspunkt i kompetansebehovene i arbeidslivet og presentere
en samlet nasjonal kunnskapspolitikk for framtidens helse- og sosialutdanninger.
Samtidig er det viktig at det tilrettelegges for at ufaglærte som
allerede jobber i sektoren, gis mulighet til formell kompetanseheving. Komiteen vil
vise til TOPP-prosjektet i Larvik som svært vellykket for å skaffe
til nå 67 ufaglærte formell kompetanse som kan føre fram til fagbrev
som helsefagarbeider. For å motivere ansatte til å delta i slike
opplegg bør deltakerne være prioritert for økt stillingsprosent.
En annen faktor som kan øke motivasjonen, er at utdanning gir nye
og spennende arbeidsoppgaver. Sykefraværet hos de ufaglærte er vanligvis
høyere, og slike prosjekt vil også kunne bidra til å minske dette. Komiteen mener
slike prosjekter er eksempler på hvordan man kan møte behovet for
økt kompetanse på den ene siden og målet om å rekruttere flere ansatte
i helsesektoren i kommunen på den andre.
Komiteen understreker det ansvar
kommuner og helseforetak har for å sørge for tilstrekkelig antall
lærlingplasser for helsefagarbeidere, og forutsetter at dette følges
opp for å sikre den videre rekrutteringen.
Komiteen er kjent med at det
er bedre kapasitet av personell med bachelor- og mastergrad enn
av personell med lavere utdanningsgrader. Stortingsmeldingen viser
at hvis disse personellgruppene samhandler tettere, kan de utfylle hverandre
bedre. Et godt eksempel her er tannpleiere og tannleger. Slike tiltak
vil også avhjelpe de geografiske forskjellene vi ser i tilgang på
ulike helseprofesjoner.
Komiteen ser at det i økende
grad etterspørres såkalt dobbeltkompetanse innenfor flere helseprofesjoner,
det vil si personer som innehar både forsker- og spesialistutdanning.
Det er etablert parallelle løp for psykologer og tannleger for å
oppnå dette.
Komiteen mener det er positivt
at de regionale helseforetak er pålagt et felles ansvar for praksisplasser
også for utdanninger som ikke er etablert i alle regioner, slik
det er presisert i oppdragsdokumentet for 2011. De regionale helseforetakene skal
videre ha særskilt oppmerksomhet på legestillinger som skal styrke
utvikling av lokalsykehus og bedre samhandlingen med kommunene. Komiteen vil
også trekke fram at de regionale helseforetakene skal sørge for
tilstrekkelig antall læreplasser i blant annet ambulansearbeiderutdanningen.
De skal også i samarbeid med utdanningsinstitusjonene sørge for
tilstrekkelig antall stillinger for tannleger under spesialisering
i oral kirurgi og medisin.
Komiteen framholder det stortingsmeldingen sier
om at tilgjengelige ressurser må utnyttes på best mulig måte, og
det betyr at oppgaver fordeles hensiktsmessig slik at arbeidskraften
utnyttes for å oppnå høyest mulig kvalitet for brukeren. Kompetanse
kan innenfor dette også nyttiggjøres annerledes enn i dag, som for
eksempel gjennom deltagelse i tverrfaglige team. Men komiteen mener
det er viktig å påpeke overfor både yrkesgruppene, kommuner og helseforetak at
profesjonskunnskap på ingen måte skal utvannes. De ulike faggrupper
i helse- og omsorgssektoren må lære å trekke veksler på hverandres
kunnskap og bidra faglig sammen for å se hele pasienten.
Komiteen mener det må arbeides
kontinuerlig for å sikre gode ansettelsesrutiner, og dette er et overordnet
ledelsesansvar. At helsepersonell har de nødvendige godkjenninger,
autorisasjoner og er uten alvorlige anmerkninger er av stor betydning
for pasientsikkerheten. Det er behov for god informasjonsutveksling
om slike forhold på tvers av landegrensene slik at uskikket helsepersonell
ikke skaffer seg arbeidsforhold i et nytt land uten at dette er
kjent for arbeidsgiver. Komiteen mener det er positivt
at de nordiske helseministrene har inngått avtale om bedre utveksling
av informasjon på tvers av landegrensene. Komiteen har
merket seg forslaget fra Nordisk Råd om et elektronisk register
i Norden for bedre å ivareta denne informasjonsflyten, og mener
dette vil være et godt tiltak. Komiteen mener at
på sikt vil et slikt register være aktuelt å utvikle for hele Europa.
Å være leder i helsesektoren er en
krevende oppgave; man har ansvar for komplekse problemstillinger
og ulike profesjoner. Komiteen har merket seg at
flere høringsinstanser har trukket fram behovet for formalisert
kunnskap om og arbeid med lederutvikling og ledelsesarbeid. Spesialisthelsetjenesten
har jobbet systematisk med dette siden sykehusreformen i 2002, og
i kommunesektoren har det vært jobbet med opplæring i ledelse gjennom
“Flink med folk” og “Flink med folk i første rekke”, samt gjennom
en egen opplæringspakke i Kompetanseløftet 2015. En evaluering av
dette arbeidet skal ferdigstilles i 2012 av Norsk institutt for
by- og regionforskning. Komiteen vil også trekke
fram at det er et ledelsesansvar å ha oversikt over kvalitet og pasientsikkerhet
i egne virksomheter.
Komiteen er bekymret for sykefravær
blant ansatte i helse- og omsorgssektoren som er noe høyere enn
i andre sektorer. Fraværet er også høyere for kvinner enn for menn.
Omkring hver tiende arbeidstaker i kommunale omsorgstjenester slutter
innen ett år for å gå over i annet arbeid, eller de forlater arbeidslivet
helt. Komiteen ser med bekymring på denne utviklingen
og er tydelig på at det må være et ledelsesansvar å sørge for at
ansatte både ønsker og evner å stå lenger i slike jobber.
Komiteen er fornøyd med at stortingsmeldingen
vektlegger viktigheten av etiske verdier i sektoren. Pasienter og
pårørende skal møtes med respekt og forståelse, og brukermedvirkning
er av stor betydning for at pasienters behandlingsforløp skal optimaliseres.
I foretaksmøte av 2011 er det stilt krav om retningslinjer for etisk
forsvarlig opptreden, og disse skal være kjent og ligge på foretakenes
hjemmesider. Klinisk etikk-komiteer er opprettet ved alle helseforetak,
og det er opprettet flere etikk-komiteer i kommunehelsetjenesten
de seinere årene. Komiteen er også kjent med at regjeringen
viderefører samarbeidsprosjektet om etisk kompetanseheving, et samarbeid
mellom departementet, Helsedirektoratet, yrkesorganisasjonene og
KS.
Helse- og omsorgsektoren har flerkulturelle
arbeidsplasser. Det krever mer av ledere når arbeidstakere kan oppleve
situasjoner ulikt som følge av ulik kulturell bakgrunn, eller har
reaksjoner på hverandres kulturelt betingede adferd.
Forebygging av sykefravær og utstøting av arbeidslivet
skal styrkes. Komiteen viser til NOU 2010:13, Arbeid
for helse – sykefravær og utstøting i helse- og omsorgssektoren,
som er lagt fram. Utvalget legger til grunn at IA-avtalen må være
førende for å redusere problemer knyttet til dette, og det legger
vekt på betydningen av samarbeidet mellom partene i arbeidslivet,
tilsynsmyndigheter og andre myndigheter.
Nasjonal helse- og omsorgsplan gir
overordnede politiske føringer for 4-års-perioden mellom 2011 og
2015. Komiteen er kjent med behovene for økt innsats
innenfor kompetanse, folkehelse og utvikling av primærhelsetjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at regjeringen vil fullfinansiere de nye oppgavene kommunene
får gjennom samhandlingsreformen.
Flertallet viser til at kommunene
har kunnet søke etableringsmidler knyttet til samhandlingsmidler,
men merker seg at denne ordningen nå fases ut i takt med at nye finansieringskilder
blir etablert i planperioden.
Flertallet er klar over at de
fleste tiltakene i planen ikke har store økonomiske eller administrative
konsekvenser. Viktige unntak er de økonomiske virkemidlene i samhandlingsreformen, som
kommunal medfinansiering for spesialisthelsetjenester, kommunalt
finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter og etablering
av døgnopphold for øyeblikkelig hjelp. I forbindelse med overføring
av oppgaver fra spesialisthelsetjenester til kommunene skal det
også skje overføring av budsjettmidler. En større del av veksten
i helsetjenestens budsjetter skal skje i kommunene, blant annet
for å ivareta behovet for økt forebyggende folkehelsearbeid. Den kommunale
medfinansieringen er i håndtert som en del av den aktivitetsbaserte
DRG-finansieringen og skal derfor ikke gi økte kostnader av betydning
i forbindelse med oppgjør eller betaling for kommuner og regioner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at nye oppgaver som
overføres til kommunen, skal være fullfinansierte. Disse
medlemmer viser til at den nye loven om kommunale helse-
og omsorgstjenester er uklar på hva som er kommunenes nye oppgaver,
og at dette derfor vanskeliggjør beregning av hva som faktisk blir
kommunenes økte kostnader som følge av den nye loven. Disse
medlemmer er derfor bekymret for at helseforetakene skyver nye
oppgaver over på kommunene, uten at de økonomiske konsekvensene
av dette er beregnet, og at kommunene får sørge for-ansvar for disse oppgavene
uten å ha et økonomisk grunnlag for å løse dem.
Disse medlemmer mener at nye
oppgaver ikke bør overføres til kommunene før de har muligheter
for å løse dem. Derfor bør oppgaveoverføringen skje gjennom at den
årlige veksten i kommunehelsetjenestens ressurser blir høyere en
veksten i spesialisthelsetjenesten. Stortinget kan styre en slik
utvikling uten å innføre kompliserte nye finansieringssystemer eller
ved å flytte penger fra sykehusene til kommunene. I tillegg mener disse
medlemmer at ulike modeller bør prøves ut i ulike deler
av landet. Disse medlemmer mener derfor det er feil
at ordningen med etableringsmidler for samhandlingstiltak som kommunene
har kunnet søke på, nå fases ut.
Komiteen viser til
at Norsk pasientregister (NPR) er primærkilden for styringsdata
i spesialisthelsetjenesten. Relevante data fra dette må gjøres tilgjengelig
for kommunene for korrekt beregningsgrunnlag om kommunal medfinansiering
og utskrivningsklare pasienter i økonomiske oppgjør. Komiteen merker
seg at de allerede etablerte rutiner for kvalitetssikring av utbetaling
gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF) er tenkt utvidet som kvalitetssikring
av grunnlag også for kommunal medfinansiering av somatisk behandling. Komiteen er
videre kjent med at Helsedirektoratet vil stå som forvalter av ordningene. Komiteen vil
trekke fram at det i planen fastslås som et sentralt premiss at
det gis god og kvalitetssikret styringsinformasjon fra spesialisthelsetjeneste
til kommunene. For å sikre dette har bevilgningen til NPR økt med
5 mill. kroner i 2011 til å utvikle kommunale data på forbruk av
spesialisthelsetjenester.
Komiteen imøteser at det igangsettes
følge-evaluering av reformen i regi av Norges forskningsråd i 2011
som vil gi nyttig informasjon og være bakgrunn for eventuelle justeringer
av virkemidlene.
Komiteen viser til Kommuneproposisjonen
for 2011 og det kommende statsbudsjettet for 2012. Komiteen vil
understreke at kommunene har behov for at avklaring av de økonomiske rammene
skjer på en måte som gjør det mulig å lage langsiktige planer for
gjennomføring av en så omfattende og viktig reform.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen umiddelbart starte
arbeidet med å utvikle en operativ nasjonal helse-, omsorgs- og
sykehusplan som kan fremmes for Stortinget senest i 2013 og avløse
Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015).
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme en nasjonal opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering etter modell fra opptrappingsplanen
for psykisk helse. Planen legges frem for Stortinget i løpet av
2012. Planen skal inneholde forslag til utbygging av tilbudet både
i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, samt beskrivelse av
tiltak for bedre organisering av tilbudet.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av en egen stortingsmelding for rusmiddelpolitikken også etablere
en egen opptrappingsplan for rusfeltet. Planen skal legge til rette
for en systematisk oppbygging av kapasitet og kompetanse innen forebygging,
behandling, rehabilitering og ettervern, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med stortingsmeldingen
om kvalitet og pasientsikkerhet utrede og fremme forslag om en havarikommisjon
for helsetjenesten etter modell fra Havarikommisjonen for transportsektoren.
Forslag fra Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
gratis tannbehandling til alle eldre med funksjonstap.
Komiteen viser til
meldingen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Meld. St. 16 (2010–2011) – Nasjonal helse-
og omsorgsplan (2011–2015) – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 9. juni 2011
Bent Høie |
Sonja Mandt |
leder |
ordfører |