Det vises til brev datert 5. april d.å. fra
helse- og omsorgskomiteen der den ber om min uttalelse vedrørende
ovennevnte representantforslag. De konkrete forslagene er som følger:
Forslag 1: Stortinget ber
regjeringen evaluere takstordningen for jordmødre og finne andre mer
effektive tiltak for å stimulere til en styrking av jordmortjenesten
i kommunene.
Forslag 2: Stortinget ber
regjeringen å vurdere å øke utdanningskapasiteten for jordmødre
for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kvalitet i svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorgen i årene framover.
Forslag 3: Stortinget ber
regjeringen utarbeide en strategi for å få flere jordmødre i heltidsstillinger,
forhindre frafall fra yrket og sikre en bedre utnyttelse av jordmorressursene.
Forslag 4: Stortinget ber
regjeringen fremme et lovforslag som sikrer gravide en lovfestet
rett til jordmortjeneste.
Forslag 5: Stortinget ber
regjeringen sørge for at det utvikles og etableres samhandlingsmodeller
som fremmer helhetlige tjenester innen svangerskap, fødsel og barseltid.
Som representantene påpeker, er det behov for
å gjøre den lokale jordmortjenesten tilgjengelig for alle som etterspør
den. Gravide, fødende og barselfamilier skal motta et tilbud som
henger sammen på tvers av nivåene. For å oppnå dette vektlegger
”St. meld. nr. 12 (2008-2009) En gledelig begivenhet” bruker-medvirkning,
bedre organisering av tjenestene og bedre utnyttelse av ressurser
og personell.
I behandlingen av meldingen, jf. Innst. S. nr. 240,
fattet Stortinget følgende vedtak
(Anmodningsvedtak nr. 352, 28. mai 2009):
”Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til
tiltak for å styrke jordmortjenesten både med hensyn til kapasitet
og kvalitet, og at dette forelegges Stortinget i egnet form.”
På oppdrag fra departementet overleverte Helsedirektoratet
i mai 2010 rapporten ”Utviklingsstrategi for jordmortjenesten” (IS-1815). Det
gikk fram av oppdraget at departementet tok sikte på å omtale saken
i statsbudsjettet for 2011. Oppfølgingen av vedtak 352 er omtalt
i Prop. 1 S (2010-2011) kapittel 762 Primærhelsetjeneste (se svar
på forslag 5).
Jeg arbeider på forskjellige måter med å følge opp
både St. meld. 12 og direktoratets rapport. Jeg ser at representantenes
forslag også er forankret i disse dokumentene.
Representantene peker på juridiske og økonomiske
virkemidler som har vært benyttet siden begynnelsen av 1990-tallet
for å stimulere kommunene til å styrke jordmor-tjenesten, men uten at
disse har medført mer enn en kortvarig styrking av tjenesten. Blant
annet tas opp at takstene i forskrift 12. juni 2007 nr. 608 om stønad
til dekning av utgifter til jordmorhjelp (jordmorforskriften), er
lite differensierte og omfatter få av de oppgavene jordmødre har
kompetanse til å utføre og faktisk utfører. På denne bakgrunn fremmes
forslag om at takstordningen evalueres, og at man finner andre,
mer effektive tiltak for å styrke den kommunale jordmortjenesten.
Jeg er klar over at jordmorforskriften har vist
seg ikke å være et godt virkemiddel for å stimulere kommunene til
å styrke jordmortjenesten. Allerede i høringsrunden før innføringen
av jordmorforskriften i 2004, uttrykte Helsedirektoratet bekymring
for at takster for jordmødre knyttet til svangerskapsomsorg kunne
medføre ensidig fokusering på de oppgaver som utløser takst, og
at andre forebyggende oppgaver ikke ville bli ivaretatt. Direktoratet
foreslo flere alternative takster de mente ville stimulere helsefremmende
og forebyggende arbeid, blant annet takst for gruppekonsultasjoner
(foreldreforberedende samtaler m.v.) og livsstilsveiledning.
Jeg er også klar over at mange kommuner i dag av
økonomiske årsaker baserer svangerskapsomsorgen på fastlegene framfor
å styrke jordmortjenesten, selv om kommunene etter loven skal ha
jordmortjeneste og har en forskriftsmessig plikt til å tilby svangerskapskontroll
i tilknytning til helsestasjon.
Det er imidlertid et spørsmål om etablering
av takster er det riktige virkemiddelet for å styrke jordmortjenesten.
Svangerskaps- og barselomsorg er en viktig del av det helsefremmende
og forebyggende arbeidet i kommunene. Kommunen har et overordnet
ansvar for organisering og finansiering av helsefremmende og forebyggende
arbeid, jamfør kommunehelsetjenesteloven § 1-2 og 1-3. Dette ansvaret
er videreført i forslag til ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov,
jf. pkt. 4 under.
Jordmorforskriften er hjemlet i folketrygdloven §
5-12 Jordmorhjelp. Det ytes som hovedregel ikke stønad til forebyggende
tjenester etter folketrygdloven kapittel 5. Selv om det er gjort unntak
for familieplanlegging, svangerskap og fødsel, jamfør at formålet
med stønad etter kapittel 5 i folketrygdloven er å gi hel eller
delvis kompensasjon for medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester
ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel
og svangerskapsavbrudd, vil en eventuell utvidelse av takstrepertoaret
for å dekke flere av de oppgaver jordmødre faktisk utfører, antakelig
forutsette endringer i folketrygdloven.
Generelt mener jeg at vi ikke bør øke antallet takster
for de ulike tjenesteyterne som i dag benytter takstsystemer. Finmaskede
takstsystemer belønner aktivitet og ikke kvalitet, og er vanskelige
å innrette på en hensiktsmessig måte. Et overordnet mål med å ha
et takstsystem må være at dette belønner kvalitet i tjenesten. Vi
bør derfor heller søke å styre gjennom andre virkemidler.
Jeg vil gjennomgå takstsystemet for jordmødre og
vurdere dette i forhold til formålet, og eventuelt vurdere dette
takstsystemet i sammenheng med tilsvarende systemer for andre yrkesgrupper.
Å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet
framover er et sentralt mål i samhandlingsreformen. Jeg ønsker økt
fokus på forebygging og tidlig intervensjon i hele helsetjenesten,
og spesielt i kommunene. Regjeringen har allerede styrket kommunenes økonomi
for å oppnå dette. I statsbudsjettet for 2010 ble det bevilget 230
mill. kroner til kommunene til styrking av det forebyggende arbeidet
for på den måten å forberede seg til samhandlingsreformen. Midlene
er videreført i 2011.
Vi skal arbeide videre for å understøtte kommunenes
forebyggende arbeid.
Representantene viser til den svake utviklingen
i antall jordmorårsverk de senere årene og den lave jordmordekningen
med gjennomsnittlig 0,6 årsverk i hver kommune. Samtidig forventes
at antall fødte vil øke med ca. 8 000 barn i 2020 i forhold til
i 2008. Det vises til beregninger fra Helsedirektoratet. Dersom
dekningsgraden for 2007 legges til grunn, vil det være behov for
336 flere jordmødre til å utføre 269 flere årsverk. Helsedirektoratet
har anbefalt en økning i utdanningskapasiteten både for å opprettholde
dagens dekningsgrad og for å møte forventet økning i antall fødsler.
Dagens ansvar og organisering er lagt til grunn. På denne bakgrunn
fremmer representantene forslag om økning av utdanningskapasiteten.
Det er Kunnskapsdepartementet som har det overordnede
ansvaret for høyere utdanning og forskning ved universiteter og
høgskoler. Departementet utfører løpende vurderinger av kapasiteten
på de ulike utdanningene. Vurderingene gjøres blant annet på bakgrunn
av søkertall og analyser av kompetansebehov i de enkelte sektorene
og i samfunnet som helhet.
Aktivitetskravene til utdanningsinstitusjonene innen
jordmorutdanningen ble sist økt med 15 nye studieplasser i revidert
nasjonalbudsjett 2009. Det utdannes jordmødre på fem universiteter
og høgskoler i landet, hvorav to høgskoler tar opp studenter hvert
annet år. Aktivitetskravene er derfor 105 ett år mens det året etter
er 140. Som følge av forventet frafall tar utdanningsinstitusjonene
opp et høyere antall studenter enn aktivitetskravene viser. Forsknings-
og høyere utdanningsminister Tora Aasland bekrefter at det er god
søkning til studieplassene.
Fordi jordmorutdanningen krever utdanning som
sykepleier, er kapasiteten på sykepleierutdanningen vesentlig. Også
her er aktivitetskravene økt de seneste årene.
Jeg vil også minne om at samme forslag ble tatt opp
av komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre, under behandlingen av St. meld.
nr. 12. Ap, SV og Sp hadde da følgende merknad:
”Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at det arbeides med å styrke
kapasiteten i sykepleierutdanningen som er grunn-utdanningen for dem
som videreutdanner seg til jordmor. Videre vises det til data fra
HelseMod der det går fram at andelen som fullfører påbegynt jordmorutdanning,er
høy, og at rundt 90 prosent av de utdannete arbeider i helse- og
omsorgstjenesten.
Utviklingen i utdanningskapasiteten
for jordmødre følges nøye med hensyn til tilbud og etterspørsel
i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og Helsedirektoratet.
Det
bør også være et mål å utnytte dagens jordmorressurser på en bedre
måte bl.a. gjennom opprettelse av større stillinger, først og fremst
i kommunene, men også i helseforetakene. Det bør også arbeides for
å gjøre stillingene mer attraktive med tanke på å rekruttere jordmødre som
i dag arbeider i andre typer stillinger, tilbake til stillinger
med behov for spesifikk jordmorkompetanse”.
Jeg vil følge med på utviklingen og ved behov vurdere
å øke utdanningskapasiteten i samarbeid med Kunnskapsministeren.
Jeg vil for øvrig vise til Kunnskapsdepartementets
pågående arbeid med en stortingsmelding om velferdsutdanningene,
som skal presentere en samlet nasjonal kunnskapspolitikk for framtidas helse-
og sosialutdanninger.
Representantene mener at en forutsetning for
utvikling og kvalitetsforbedring av en samlet jordmortjeneste, i
tillegg til økning i utdanningskapasiteten, må innebære en kapasitetsøkning
i form av opprettelse av flere årsverk og større stillingsandeler.
Slik det er i dag, blir nyutdannete jordmødre sjelden tilbudt full eller
fast stilling, og verdifull kompetanse og læring går tapt. Endringer
i jordmoroppgaver og utdanning med økende bruk av medisinsk teknologi
og avansert fosterovervåkning krever særskilt opplæring - både i
studiet og i praksis. Bruk og tolkning av avansert teknologi krever øvelse,
veiledning og erfaring. Representantene peker på at en jordmor generelt
har et stort ansvar. Det er derfor viktig at nyutdannete jordmødre
sikres kontinuitet i yrkes-utøvelsen og progresjon i ferdighetene
etter endt utdanning. På dette grunnlaget fremmes forslag om at
det utarbeides en strategi for å få flere jordmødre i heltids-stillinger,
forhindre frafall fra yrket og sikre en bedre utnyttelse av jordmorressursene.
I Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) som
ble lagt fram for Stortinget 8. april i år, har Regjeringen som
mål bl.a. å redusere andel deltidsstillinger og øke bruk av faste
stillinger - mens bruken av midlertidige ansettelser og vikariater reduseres.
I Helse- og omsorgsdepartementet har vi stilt krav
til de regionale helseforetakene i foretaksprotokoller. I foretaksmøtet
i januar 2011 ble de regionale helseforetakene bl.a. bedt om å sørge for
at helseforetakene i regionen som hovedregel bruker faste stillinger
og begrenser bruken av midlertidige stillinger og deltid til et
nødvendig minimum. De ble samtidig bedt om å sørge for at helseforetakene
i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene reduserer andelen deltid
med minst 20 prosent i løpet av 2011. Jeg vil følge med på utviklingen
gjennom månedlig rapportering av andelen deltid fra de regionale
helseforetakene.
Gjennom kvalitetsavtalen har regjeringen og
KS forpliktet seg til å legge forholdene til rette for å redusere
bruken av deltidsstillinger. Innenfor den kommunale pleie- og omsorgssektoren,
der rundt 2/3 av de sysselsatte er deltidsansatte, har mange kommuner
de senere årene tilbudt arbeidstakere med små stillingsbrøker hele
eller større stillinger.
Arbeidet med å redusere deltid handler både
om å tilby større stillingsbrøker og å legge organisatorisk til
rette hos den enkelte arbeidsgiver for at de som arbeider deltid
kan jobbe mer. Dette krever innsats fra både statlige myndigheter
og fra kommunene som arbeidsgivere. Samtidig er det viktig å skille
mellom frivillig og ufrivillig deltid. Ufrivillig deltid kombinert
med turnusarbeid gjør det ofte vanskelig å ha annet deltidsarbeid,
og leve av lønnen.
Jeg vil fortsette arbeidet med å legge til rette
for større stillingsbrøker innenfor kommunal helse- og omsorgssektor,
blant annet slik at tilgjengelig kompetanse utnyttes.
Jordmortjenesten er sentral for å styrke svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorgen. Jordmødre er i dag den eneste yrkesgruppen
som gjennom sin utdanning har spesialkompetanse på alle tre områder,
det vil si på hele forløpet. Jeg vil følge med på utviklingen av
jordmortjenesten i kommunene. Det er viktig at jordmødre gis gode ansettelsesforhold.
Representantene peker på at barselomsorgen er vedtatt
styrket som ledd i en differensiert svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg
som et samarbeid mellom kommunene og helseforetakene. Representantene
mener en tydeligere regulering i lov og forskrift av krav til organisering
av tjenestene og av tilbudet som gis, vil styrke jordmortjenesten
både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. På dette grunnlaget
fremmes forslag om at gravide sikres en lovfestet rett til jordmortjeneste.
Regjeringen la 8. april d.å. fram for Stortinget
utkast til en ny felles helse- og omsorgstjenestelov, Prop. 91 L
(2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. Lovutkastet
innebærer blant annet en videreføring av gjeldende rett. Lovutkastet
inneholder en utførlig omtale av helsefremmende og forebyggende
arbeid, hvorav helsestasjons- og skolehelsetjeneste og svangerskaps-
og barseltjenester. Behovet for å styrke det kommunale tilbudet
til gravide og barsel-familier tydeliggjøres (se spesielt kap. 15.5.2,
15.5.3 og 17).
I utformingen av lovproposisjonen har det vært viktig
for meg å legge til rette for en lokalt forankret og tilpasset helse-
og omsorgstjeneste. Dette for å oppnå god ressursutnyttelse. Av
hensyn til en mer helhetlig tilnærming til brukernes behov har det
også vært viktig å legge til rette for bedre samhandling innad i
kommunen. Det er videre drøftet på et overordnet prinsipielt grunnlag i
hvilken grad kommunens plikter skal utformes detaljert eller mer
overordnet, herunder om tjenestene skal angis profesjonsnøytralt
eller ikke.
Departementet har foreslått en lovregulering som
i stor grad er profesjonsnøytral.
Dette blant annet på bakgrunn av at dersom kommunene
skulle bindes opp med bestemte profesjons- eller bemanningskrav,
ville disse kunne komme til fortrengsel for andre personellgrupper som
også kan dekke aktuelle funksjoner på en forsvarlig måte. Hensynet
til å bygge opp en tjeneste basert på lokale behov tilsier at kommunen
fortløpende selv må kunne avgjørehvordan den vil organisere tjenesten,
eventuelt i samarbeid med andre kommuner. Imidlertid vil bestemmelsene
om faglig forsvarlighet i tjenesten legge klare føringer på kommunen
og sikre at tjenesten bemannes med kvalifisert personell.
På bakgrunn av at flere høringsinstanser uttrykte bekymring
for at forslaget om profesjonsnøytralitet kan skape usikkerhet om
hva som er tilstrekkelig kompetanse ved utførelse av enkelte tjenester,
har departementet foreslått at det tas inn en forskrifts-hjemmel
der det fremgår at kongen i statsråd i forskrift kan gi nærmere
bestemmelser om krav til innhold i tjenestene, herunder bestemmelser
om kompetansekrav for ulike typer tjenester. Departementet har videre
foreslått at den nye loven evalueres, der et sentralt element vil
være å undersøke om en mindre profesjonsspesifikk regulering har
medført en nedprioritering av tidligere lovpålagte profesjonsspesifikke tjenester
(som f eks jordmortjenesten), eller om manglende profesjonsangivelse
i loven har medført at kommunene velger å ansette personell uten
nødvendig fagkompetanse innenfor ulike deltjenester. Dersom evalueringen
bekrefter en slik utvikling, vil departementet vur-dere egnede tiltak
(se Prop. 91 L kap. 14).
Innholdet i svangerskapsomsorgen er i dag forankret
i regelverket gjennom forskrift 3. april 2003 nr. 450 om kommunens
helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten
(helsestasjonsforskriften). Innholdet er nærmere beskrevet i faglige
retningslinjer for svangerskapsomsorgen og i veilederen til helsestasjonsforskriften.
Det er planlagt en gjennomgang og revisjon både av
helsestasjonsforskriften og dennes veileder etter at helse- og omsorgstjenesteloven
er vedtatt. I tillegg er det påbegynt et arbeid i Helsedirektoratet
med utvikling av felles faglige retningslinjer for svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorg. Det er viktig å se disse prosessene i
sammenheng ut fra et mål om sammenhengende og kvalitativt gode tjenester
for hele målgruppen (gravide, fødende og barselkvinner og deres
familie/pårørende).
Jeg vil også nevne at Helsedirektoratets relativt nye
veileder, IS-1877 ”Et trygt fødetilbud. Kvalitetskrav til fødselsomsorgen”
inneholder kvalitets- og kompetansekrav i svangerskaps- og barselomsorg
i tillegg til for fødselsomsorg.
I tillegg har Prop. 91 L forslag til økte krav
til kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet i de kommunale tjenestene.
Representantene peker på en fragmentert svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorg med delt ansvar mellom helsetjenestens
nivåer, og påpeker at samhandlingsreformens problemstillinger innebærer
kjente utfordringer i disse tjenestene. Forutsigbarhet og kontinuitet
i tjenestene for brukerne krever koordinerte tjenester. Representantene
peker videre på forskjeller i geografi, demografi, sykelighet og
sårbarhet, og på at St. meld. nr. 12 og Innst. S. nr. 240 viser
til at det bør legges til rette for at lokal jordmortjeneste kan
ha en sentral rolle i oppfølgingen i barseltiden. Lokal jordmortjeneste
bør i samarbeid med helsesøster, fastlege og spesialisthelsetjenesten
følge opp mor og barn hjemme etter fødselen på bakgrunn av individuelle
behov for oppfølging. Svangerskap, fødsel og barselperiode er en
sårbar periode i kvinners og familiers liv, og tidlig utskrivning
fra fødeinstitusjonene forsterker behovet for omsorg og støtte for
mange. Representantene peker på at det kan opprettes en ambulant jordmortjeneste
med døgnberedskap som kan ivareta følgetjeneste, svangerskaps- og
barselomsorg. Der det er fødestuer, kan slik virksomhet også tilknyttes
fødselshjelp. En slik ordning mener de både vil gi kontinuitet i
forløpet og styrke barselomsorgen utenfor institusjon inntil helsesøster
overtar ansvaret for oppfølgingen av familien. På denne bakgrunnen
fremmes forslag om å sørge for at det utvikles og etableres samhandlingsmodeller
som fremmer helhetlige tjenester innen svangerskap, fødsel og barseltid.
Jeg vil først understreke at jeg slutter meg
helt til det utfordringsbildet og mulige modeller som skisseres.
Disse er også omtalt i St. meld. nr. 12.
Det er påbegynt flere arbeider som bygger opp under
behovet for sammenheng i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen,
blant annet gjennom en styrking av jordmortjenesten.
I Prop. 1 S (2010-2011), kap. 762 Primærhelsetjenester,
er oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak nr. 352 (2008-2009) omtalt.
Det vises der til Helsedirektoratets rapport ”Utviklingsstrategi
for jordmortjenesten. Tjenestekvalitet og kapasitet” (IS-1815),
som ble overlevert departementet i mai 2010. I rapporten ble det
anbefalt flere tiltak som departementet ønsket å vurdere nærmere,
blant annet moderne distriktsjordmor (kjentjordmor og ambulant jordmortjeneste
ved lang reisevei til fødested). Samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten
er svært sentralt for å sikre brukerne trygge og sikre tjenester
gjennom svangerskaps-, fødsels- og barselperioden. Flere av forslagene
forutsetter samhandling innenfor og mellom nivåer i helsetjenesten.
Det ble også pekt på betydningen av utformingen
av avtaler mellom helseforetak og kommuner om felles utnyttelse
av jordmorressursene. I behandlingen av St. meld. nr. 12 understreket komiteen
at de regionale helseforetakene og kommunene sammen må ta ansvar
for et helhetlig helsetilbud. I tråd med innstillingen ble de regionale
helsefore-takene gitt i oppdrag, sammen med berørte kommuner, å
utarbeide en flerårig, helhetlig og lokalt tilpasset plan for svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorgen i regionen. Som representantene er kjent
med, har dette vært en tidkrevende og vanskelig, men også svært viktig
prosess for å finne gode løsninger.
I Innst. 212 S (2009-2010) Om samhandlingsreformen
og om en ny velferdsreform, støtter komiteen departementets anbefaling
om avtaler som et velegnet og viktig verktøy for å understøtte samhandling.
Det er gjort gode erfaringer med rammeavtalen mellom KS og Helse-
og omsorgsdepartementet fra 2007 som skulle understøtte inn-gåelse
og videreutvikling av lokale samarbeidsavtaler mellom kommuner og
regionale helseforetak og helseforetak som likeverdige parter. Som
ledd i oppfølgingen av sam-handlingsreformen har departementet derfor foreslått
i utkast til ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov å stille krav
til inngåelse av lokale avtaler mellom kommuner og helseforetak.
Det foreslås at avtalene som et minimum blant annet skal omfatte
samarbeid om jordmortjenester og samarbeid om forebygging (jf. Prop
91 L (2010-2011) kapittel 28 og lovutkastet § 6-2 punktum 8 og 10).
St.meld. nr. 12 En gledelig begivenhet og St.meld.
nr. 47 Samhandlingsreformen ble som kjent utarbeidet parallelt slik
at den samme tenkningen om helhetlige pasientforløp ligger til grunn.
Regjeringen er opptatt av å bidra til at det utvikles og etableres
samhandlingsmodeller innenfor svangerskap, fødsel og barsel.
Tilskuddsordningen til samhandlingstiltak og lokalmedisinske
sentra m.m. for 2011 skal stimulere til kommunesamarbeid om helse-
og omsorgstjenester og fremme utvikling av tilbud som bidrar til
forebygging og tidlig intervensjon, og tilbud som bidrar til bedre
pasientforløp og samarbeid med spesialisthelsetjenesten, herunder
bedre ressursutnyttelse av samlet innsats i helsetjenesten. Tilskuddsordningen
skal bidra til mer tilgjengelige helsetjenester og stimulere til
økt kvalitet. Det er også et mål å bringe frem nye modeller for
samhandling og organisering av kommunale helse- og omsorgstjenester
og samarbeidstiltak med spesialisthelsetjenesten. Utvikling
av lokale jordmortjenester, herunder svangerskapsomsorg, følgetjeneste
og tilbud om oppfølging fra jordmor ved tidlig hjemreise fra fødeinstitusjon er
tatt inn som et eget utviklingsområde.
Det fremgår også av Prop. 1 S (2010-2011) at Helsedirektoratet
er gitt i oppdrag å utarbeide felles faglige retningslinjer for
svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Disse vil bidra til å understøtte
samarbeid og helhetlige forløp for brukerne i og på tvers av nivåene
i helsetjenesten.
Jeg vil fortsette å arbeide for at kommuner
og helseforetak stimuleres til å etablere tiltak som gir sammenheng,
og dermed trygghet og forutsigbarhet, i tjenestetilbudet til gravide,
fødende og barsel-/nybakte familier. Dette blir enda viktigere enn
før på grunn av økt ansvar til kommunene for barseloppfølging.
Jeg vil oppsummere med å si at som denne redegjørelsen
illustrerer, er det påbegynt og planlagt flere parallelle løp med
betydning for den kommunale jordmortjenesten. Til sammen vil disse kunne
bidra til styrking av jordmortjenesten og ivaretakelse av gravide,
fødende og barselkvinner/-familier på en trygghetsskapende og forsvarlig
måte.