Det vises til representantforslag fra stortingsrepresentantene
Hans Olav Syversen, Dagrun Eriksen, Rigmor Andersen Eide, Geir Jørgen Bekkevold
og Kjell Ingolf Ropstad om å iverksette en handlingsplan mot jødehat
i Norge, dokument 8:95 S (2010-2011), datert 24. februar 2011.
De konkrete forslagene som fremsettes omhandler
i hovedsak Kulturdepartementets (KUD), Kunnskapsdepartementets (KD)
og Justisdepartementets (JD)ansvarsområder.
Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet
(BLD) koordinerer arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering
på ulike diskrimineringsgrunnlag, herunder religion.
Jeg deler bekymringen over at jøder i Norge
opplever antisemittisme og det er alvorlig hvis det er en voksende
antisemittisme i Norge. Jøder som gruppe skal heller aldri holdes
ansvarlig for staten Israels politiske holdninger og handlinger. Dette
er uakseptabelt.
Innledningsvis vil jeg formidle at forslaget
om en egen handlingsplan må vurderes i sammenheng med den kunnskap
vi innhenter om fenomenet antisemittisme i dag, hvem det er som diskriminerer
jøder og om diskriminering av jøder er av en annen karakter enn
annen type diskriminering. Videre må spørsmålet ses i sammenheng
med eksisterende handlingsplan for å fremme likestilling og hindre
etnisk diskriminering. Etnisk diskriminering brukes i denne planen som
et samlebegrep for den diskriminering som særlig innvandrere og
deres barn, samer og nasjonale minoriteter opplever på grunn av
etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion
og livssyn. Planen er således basis for å styrke arbeidet mot antisemittisme
og jeg ser behov for en rekke nye tiltak.
Vi trenger mer kunnskap om den faktiske situasjonen
vedrørende antisemittisme.
Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet
har derfor i samarbeid med Justisdepartementet og Utenriksdepartementet
igangsatt en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger
til jøder og jødedom. Det er Senter for studier av Holocaust og
livssynsminoriteter (HL-senteret) som gjennomfører studien. HL-senteret
vil gjennomføre undersøkelsen i tett samarbeid med internasjonale
eksperter på feltet. Studien ferdigstilles våren 2012. Tilsvarende
undersøkelser i andre land viser at utbredelsen av negative holdninger
til jøder er økende i Europa. Om en slik trend er situasjonen i
Norge bør det utvikles målrettede tiltak. HL-senteret har også et
større prosjekt som er finansiert av Norges Forskningsråd - ”Jøden som kulturell konstruksjon 1814 – 1940”.
Prosjektet har som mål å kartlegge hovedfaktorene som bidro til
å konstruere bildet av jøden i norsk offentlighet i denne perioden,
og har et underprosjekt for å legge grunnlaget for en mulig sammenlikning mellom
tendenser i nåtiden og de historiske funnene. Norsk institutt for
forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gjennomfører også en
kunnskapsstatus (1990-2010) om Forskning om
etnisk diskriminering av barn og unge. Denne studien er snart
ferdigstilt. Videre har Det Mosaiske Trossamfund fått midler for
å øke kunnskapen om situasjonen for jødene i Norge. Det Mosaiske
Trossamfund vil undersøke hvorfor det forsvinner så mange fra de
jødiske menighetene og dokumentere jødisk ungdoms erfaringer med
antisemittisme i Norge. I tillegg er det gitt midler til å videreføre
et undervisningsprosjekt ved Jødisk museum.
Kunnskapsdepartementet framla rapporten ”Det kan
skje igjen”, laget av en arbeidsgruppe ledet av Inge Eidsvåg, i
januar 2011. Rapporten inneholder flere forslag til hvordan skolen
kan jobbe mot antisemittisme og rasisme (se nærmere pkt. 1-4 under).
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)
har informert om at man kun har registrert én klagesak vedrørende
antisemittisme. Saken dreide seg om at tidspunkt for avsluttende embetseksamen
sammenfalt med en jødisk helligdag. Datoen ble endret og saken ble
derfor henlagt. I tillegg har Likestillings- og diskrimineringsombudet
hatt to veiledningssaker som gjelder matvarer/merking av mat og
en som gjelder religiøs slakting av dyr. Kosher/jødedom var nevnt
i sakene.
Representantforslagene er delt opp i ti konkrete forslag
og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.
”Stortinget ber regjeringen sikre at Holocaust-dagen
blir en obligatorisk minnedag som markeres på alle skoler.”
Holocaustmarkeringen den 27. januar er allerede integrert
i mange skolers undervisning omkring antisemittisme og rasisme.
Denne dagen sammenfaller også med markeringen av det rasistisk motiverte
drapet på Benjamin Hermansen og utdelingen av minneprisen i hans
navn. Jeg er enig med representantene i at Holocaustdagen den 27. januar
bør løftes ytterligere fram som en nasjonal mobiliseringsdag mot
antisemittisme, rasisme og diskriminering i skolen. Dette vil ikke bli
pålagt skolene som en obligatorisk ordning, men de oppfordres til
å følge opp dagen lokalt. Arbeidsgruppen som kunnskapsministeren
nedsatte for å se på antisemittisme og rasisme i skolen, har også
i sin rapport (Eidsvågrapporten) trukket fram behovet for en nasjonal
mobiliseringsdag denne datoen.
”Stortinget ber regjeringen
sikre at lærerundervisningen får en sterkere vektlegging av kunnskap
om antisemittisme og holocaust.”
Som en del av oppfølgingen av Eidsvågrapporten
ser Kunnskapsdepartementet på ulike muligheter for skolering av
både lærerstudenter og lærere i skolen. Dette vil Kunnskapsdepartementet
komme nærmere tilbake til når den samlede oppfølgingen av Eidsvågrapporten foreligger
i løpet av våren.
”Stortinget ber regjeringen
bedre undervisningen i skolen med sikte på forebygging av jødehat,
herunder obligatorisk undervisning om holocaust i relevante fag,
bedre læringsmateriell og bedre økonomiske støtteordninger slik
at alle klasser får mulighet til å dra på studietur til konsentrasjonsleire.”
Det er allerede utarbeidet mye digitalt undervisningsmateriale
vedrørende jødisk religion, kultur og historie, samt stoff om antisemittisme
og diskriminering. Kunnskapsdepartementet vil se nærmere på eventuelle
ytterligere tiltak for å styrke lærerens kompetanse i oppfølgingen
av Eidsvågrapporten. Jeg vil imidlertid minne om at departementet
ikke lenger har noen godkjenningsordning for lærebøker til bruk
i skolen. Når det gjelder turer til tidligere konsentrasjonsleirer foreslår
Eidsvågrapporten at alle skoleklasser skal kunne søke om økonomisk
støtte til at en lærer skal kunne følge klassens forberedelser,
reise og etterarbeid. Dette er et tiltak som vil bli vurdert sammen
med de øvrige forslagene som er kommet fra arbeidsgruppen. Forøvrig
kan det informeres om at menneskerettigheter, diskriminering og
antisemittisme allerede er godt forankret i kunnskapsløftets kompetansemål
og læreplaner.
”Stortinget ber regjeringen
gjennomføre målrettede tiltak mot mobbing av jødiske elever i skolen.”
Utdanningsdirektoratet står bak et omfattende arbeid
rettet mot bedring av læringsmiljøet i skolen gjennom den femårige
satsingen ”Bedre læringsmiljø (2009-2014)”.
Jeg minner om Manifest mot mobbing (2011-2014) som
nylig ble undertegnet av Regjeringen, Kommunesektorens interesse-
og arbeidsgiverorganisasjon (KS), Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Norsk
Skolelederforbund, Skolenes landsforbund, Foreldreutvalget for grunnopplæringen
og Foreldreutvalget for barnehager. Alle tiltak for å bedre skolemiljøet
må sees i en sammenheng. Kunnskapsdepartementet vil komme nærmere tilbake
til konkretiseringen av tiltak i forbindelse med oppfølgingen av
Eidsvågrapporten.
”Stortinget ber regjeringen
gjennomføre tiltak for å bedre dialogen mellom jøder og muslimer
i Norge.”
For Regjeringen er det viktig å bidra til dialog
og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn i Norge. Åpenhet og
samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for både
ulikheter og de felles verdier som samfunnet skal bygge på. I Norge
har vi et godt klima for dialog på tvers av religioner og livssyn.
Regjeringen ønsker å bidra til at det gode klimaet vedvarer. På denne
bakgrunn gis det tilskudd til tre råd for tro og livssyn som bidrar
aktivt til dialog og samarbeid: Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
(STL), Norges Kristne Råd og Islamsk Råd Norge (IRN). Tilskuddet
til STL inkluderer midler til lokale dialogtiltak. Både Det Mosaiske Trossamfund
og IRN er medlem av STL og Kulturdepartementet avholder jevnlige
møter med STL. Kulturdepartementet disponerer i tillegg midler til
lokale dialogprosjekt på tros- og livssynsområdet. Kulturdepartementet
vil i 2011 vurdere å gi tilskudd til prosjekt som kan bidra til dialog
for å bekjempe antisemittisme i Norge.
”Stortinget ber regjeringen
imøtekomme ønske fra Det Mosaiske Trossamfund om støtte til fornyelse
av eksisterende sikkerhetsutstyr og støtte til kontinuerlig dagvakt
ved de jødiske institusjonene i Norge”.
Justisdepartementet har 21.01.11 mottatt en
henvendelse fra Det Mosaiske Trossamfund, der det søkes om økonomisk
støtte til omfattende sikringstiltak. Søknaden er til vurdering,
både med hensyn til det faktiske behovet for ytterligere sikringstiltak
og med hensyn til departementets anledning til å gi støtte til denne
type tiltak. Justisdepartementet vil om kort tid fatte vedtak i saken.
”Stortinget ber regjeringen
sikre bedre kontinuerlig overvåkning av antijødiske nettsteder og ekstreme
miljøer”.
Det er Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som
i samarbeid med politiet utarbeider trusselvurderinger mot ekstreme
miljøer, og eventuelt fremmer forslag om forebyggende tiltak i slike saker.
Politiet har til rådighet flere lovregulerte arbeidsmetoder innenfor
overvåkning og spaning, og dette er et prioritert arbeidsområde
i den daglige tjenesteutførelsen.
”Stortinget ber regjeringen
vurdere endringer i straffeloven for å sikre sterkere reaksjoner
mot hatkriminalitet”.
De siste årene har det strafferettslige vernet
mot hatkriminalitet blitt skjerpet. Etter norsk rett gjelder det
i utgangspunktet en rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger.
Ytringsfriheten er nedfelt i blant annet Grunnloven § 100 og Den europeiske
menneskerettskonvensjon artikkel 10. En revisjon av Grunnloven
§ 100 i 2004 åpnet for at diskriminerende og hatefulle ytringer kan
straffes i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004)
side 72–74 og side 185. Ved lov 3. juni 2005 nr. 33, i kraft 1.
januar 2006, fikk straffeloven 1902 § 135 a som oppstiller straff
for diskriminerende eller hatefulle ytringer, sitt nåværende innhold.
Bestemmelsen ble gitt en større rekkevidde, skyldkravet ble endret
slik at også grov uaktsomhet rammes, og den øvre strafferammen ble
hevet til fengsel inntil 3 år. Hovedformålet med endringen av bestemmelsen
var å gi utsatte grupper et bedre vern mot grove rasistiske og visse
andre kvalifisert krenkende ytringer, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004),
Innst. S. nr. 270 (2003–2004), Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) og Innst.
O. nr. 69 (2004–2005). I forbindelse med arbeidet med tredje og
siste delproposisjon om straffeloven 2005, ble utformingen av bestemmelsen
mot hatefulle ytringer på ny gjennomgått. På bakgrunn av blant annet
de nylige revisjonene av straffeloven 1902 § 135 a, foreslo Justisdepartementet
i Ot. prp. nr. 8 (2007–2008) ingen vesentlige realitetsendringer,
se straffeloven 2005 § 185 som rammer hatefulle ytringer. I proposisjonen
punkt 10.7.4 er det imidlertid understreket at slike lovbrudd, på
samme måte som annen hatkriminalitet, gjennomgående bør straffes
noe strengere enn i dag. Justisdepartementet presiserte at departementet
vil følge med i utviklingen i rettspraksis, og i lys av denne vurdere
om det bør foreslås ytterligere endringer. Det er også understreket
i forarbeidene til straffeloven 2005 § 186, som viderefører straffeloven
1902 § 349 a om diskriminering, at slike lovbrudd gjennomgående
bør straffes noe strengere enn i dag. I Innst. O. nr. 29 (2007–2008)
punkt 4.2 understreket komiteens flertall at “Volden mot utsatte grupper
skaper frykt og begrensninger i livsutfoldelsen hos dem som er rammet
og hos andre med samme bakgrunn. Slike straffbare handlinger må
det reageres strengt mot.”
I straffeloven 2005 er det også tydeliggjort
at det ved straffutmåling har betydning at et lovbrudd er motivert
av andres religion eller livssyn mv. I straffeloven 2005 § 77 bokstav
i) går det uttrykkelig fram at det i skjerpende retning skal tas
i betraktning ved straffutmålingen om et lovbrudd har sin bakgrunn
i andres religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske
opprinnelse, homofile orientering, funksjonsevne eller andre forhold
som støter an mot grupper som har et særlig behov for vern. En slik
motivasjon kan virke straffskjerpende på alle typer lovbrudd, for eksempel
økonomisk kriminalitet som begås med sikte på å støtte rasistiske
aktiviteter. Også i merknaden til denne bestemmelsen går det fram at
straffbare handlinger som er motivert av slike hensyn bør straffes
strengere enn i dag.
Som nevnt har det strafferettslige vernet mot hatefulle
ytringer blitt skjerpet de siste årene. Regjeringen vil følge nøye
med på om utviklingen i rettspraksis tilsier at det bør foreslås
endringer i det strafferettslige vernet mot hatefulle ytringer,
dersom det likevel skulle vise seg at terskelen for straff ikke
er senket i tråd med det som er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008)
punkt 10.7.4. I Innst. O. nr. 29 (2007–2008) punkt 10.2 viste komiteen
til revisjonen av Grunnloven § 100 som åpner for at rasistiske ytringer
kan straffes i større utstrekning enn før, jf. St.meld. nr. 26 (2003-2004),
og uttalte at “Ytterligere realitetsendringer knyttet til dette
må derfor vurderes først dersom det viser seg at denne endringen
ikke gir det ønskede utslag i rettspraksis”. Samme sted understreket
komiteens flertall at de nye straffebestemmelsene klart skal signalisere
at samfunnet ikke tolerer vold og diskriminering på bakgrunn av
fordommer og hat.
”Stortinget ber regjeringen
se nærmere på et juridisk grunnlag for å få et forbud mot den voldsagiterende
og sterkt antisemittiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir”.
Jeg vil først understreke at jeg tar sterk avstand fra
grunnholdingene til organisasjonen Hizb ut-Tahrir. Samtidig vil
jeg bemerke at norsk strafferett bygger på en tradisjon der straffansvar knytter
seg til konkrete handlinger, og ikke til deltakelse i en organisasjon.
Spørsmålet om det skal innføres forbud mot bestemte
organisasjoner, eller om det skal innføres straff for medlemskap
i bestemte organisasjoner, har vært drøftet flere ganger, se for eksempel
Innst. O. nr. 29 (2002–2003) om lov om endringer i straffeloven
og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen
ved sammenstøt av lovbrudd) punkt 3.1. og Ot. prp. nr. 8 (2007–2008)om
lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende
og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet,
terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)
punkt 8.8.2.
Som argumenter mot å forby bestemte organisasjoner
er det blant annet vist til at det kan bli vanskeligere å stoppe
rekruttering om organisasjonen i større grad operer i det skjulte,
og at et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Synspunktet
har altså vært at det er mer hensiktsmessig å rette eventuelle forbud
mot selve virksomheten som utøves av organisasjoner/fellesskap,
fremfor mot organisasjonen/fellesskapet i seg selv. I tillegg kommer
at jo lengre en går i å oppstille straff for handlinger som står
i et fjernt forhold til konkrete alvorlige straffbare handlinger,
jo større er sjansen for å utsette personer for strafforfølging selv
om de ikke har gjort noe straffverdig.
I stedet for å forby organisasjoner som sådan, oppstiller
norsk rett adgang til å straffeforfølge handlinger som en organisasjon
eller det enkelte medlemmet av en organisasjon foretar seg, se for eksempel
straffeloven 1902 § 104 a.
I tillegg har straffeloven flere bestemmelser
som rammer den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere angitte
forbrytelser, se straffeloven §§ 147 a tredje ledd, 159, 223 tredje ledd
og 233 a. Dertil kommer straffebestemmelser som rammer spesielt
farlige eller krenkende utsagn, for eksempel straffeloven § 135 a (rasistiske
utsagn) og straffeloven § 147 c (oppfordring, rekruttering og opplæring
til terrorhandlinger), straffebestemmelser som rammer svært farlige
eller skadelige forberedelseshandlinger, for eksempel straffeloven
§ 161 (anskaffelse mv. av skytevåpen og lignende), og det alminnelige forsøks-
og medvirkningsansvaret.
”Stortinget ber regjeringen
invitere Islamsk Råd til en reell dialog om tilknytningen til Det
europeiske fatwarådet og dets leder, Yusuf al-Qaradawi.”
Islamsk Råd Norge (IRN) har ved flere anledninger
tatt kategorisk avstand fra antisemittisme. Rådet har også klargjort
at det verken har noen organisatorisk eller ideologisk tilknytning
til Det europeiske fatwarådet. Regjeringen mener at det således
ikke er grunnlag for en særskilt dialog med IRN om tilknytning til
Det europeiske fatwarådet. IRN er for øvrig en selvstendig organisasjon
og avgjør selv hvilke aktører de vil ha kontakt med.
Avslutningsvis kan det poengteres at nåværende handlingsplan
for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering utløper
i 2012. I 2013, etter en oppsummering, vil vi ha solide erfaringer
fra igangsatte og gjennomførte tiltak, samt inneha mer kunnskap
om antisemittisme i Norge. Jeg mener dette tidspunktet vil være
riktig for å vurdere en videre oppfølging og behov for ytterligere
og målrettede tiltak mot antisemittisme.