Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Willy Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, mener at Norges utenrikspolitiske interesser
er tjent med et effektivt FN som en drivkraft for å finne felles
løsninger på felles utfordringer som verdenssamfunnet står overfor.
Komiteen mener imidlertid at
FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus på reformarbeid,
synes å ha utfordringer i å etablere et effektivt byråkrati. Komiteen støtter
regjeringens engasjement i arbeidet for å effektivisere FN.
Komiteen viser til at toppmøtet
om tusenårsmålene fant sted 20.–22. september 2010, og at man fra
norsk side var opptatt av å markere norske kjernesaker som reduksjon
av barne- og mødredødelighet, likestilling og kvinners rettigheter,
sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling, menneskerettighetsperspektivet,
kampen mot væpnet vold og rettferdig fordeling av ansvar for oppnåelse
av tusenårsmålene.
Komiteen vil understreke behovet
for at medlemslandene foretar en klar prioritering av hvilke områder
og tiltak som skal settes øverst på dagsordenen.
Finansieringen av FN er et tilbakevendende spørsmål. Komiteen registrerer
at flere land har signalisert at de ikke vil akseptere noen økning
av budsjettet. Dette pålegger medlemslandene et felles ansvar for
å sikre at viktige oppgaver ikke blir skadelidende, og komiteen forutsetter
at Norge fører an i dette arbeidet.
Komiteen viser til at FNs nyeste
organisasjon, UN Women, ble etablert 1. januar 2011, og at dette
skjedde samtidig som fire andre kvinneorganisasjoner i FN-systemet
ble avviklet. Norge er den nest største finansielle bidragsyter
til UN Women, noe som etter komiteens mening gir store
muligheter for Norge til å være en pådriver i arbeidet for resultatmåling
og kostnadseffektivitet i organisasjonen.
Komiteen viser videre til markeringen
av tiårsjubileet for sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred
og sikkerhet, i oktober 2010, hvor Norge bidro aktivt for å sikre
UN Women en klar rolle i arbeidet for å styrke gjennomføringen av
resolusjonen.
Komiteen har merket seg at viktige
temaer som kampen mot fattigdom, helse, biologisk mangfold, klima
og fredsmegling var på agendaen under FNs 65. generalforsamling.
FN har en viktig rolle å spille som arena for å fastsette globale
utviklingsmål og for å etablere en felles forståelse for hvor verden
står i kampen mot fattigdom. Lanseringen av en handlingsplan for kvinnehelse
og sikring av barn er et viktig skritt i riktig retning, likeledes
innsatsen på klima- og naturmangfoldsområdet.
Komiteen viser også til at Norge
har lagt vekt på å styrke FNs rolle som fredsmegler og i større grad
trekke inn kvinner i disse prosessene.
Også i 2010 har utviklingen i konfliktområder preget
arbeidet i FN. Komiteen har merket seg at Sudan har
vært et sentralt tema på Sikkerhetsrådets dagsorden, likeledes Somalia
og Midtøsten. Videre er spørsmålet om avkolonisering av de 16 resterende
ikke-suverene territoriene fortsatt ikke løst.
Komiteen registrerer at FN i
2010 var involvert i 14 fredsbevarende operasjoner og hadde ca. 200 000
personer til rådighet i løpet av året. Komiteen slutter
seg til regjeringens vurdering av viktigheten av å videreføre arbeidet
for å styrke samordningen av FNs innsats i felten. Det må være samsvar
mellom finansiering og oppgaver, og vern av sivile må være hovedanliggende
for innsatsen.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
engasjerer seg i arbeidet for nedrustning og viser til at nesten
alle landene i FN støttet opp om generalsekretærens initiativ for
en kjernevåpenfri verden.
Komiteen har videre merket seg
at arbeidet i 3. komité i stor grad har vært preget av uenighet når
det gjelder vern av religioner og hvorvidt seksuell orientering
skal anses som diskrimineringsgrunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er
kjent med at det svenske utenriksdepartementet i 2008 gikk gjennom
Sveriges støtte til 23 multilaterale organisasjoner. Ifølge departementet
var hensikten med gjennomgangen å forsikre seg om at tilskuddene
brukes effektivt og at midlene går til de organisasjonene som i
størst grad bidrar til utvikling. Gjennomgangen identifiserte syv
FN-organisasjoner, herunder FAO, GEF, UNIFEM, UN Habitat, UNAIDS,
UNODC og ILO, som enten kunne karakteriseres som hierarkiske, lite
effektive eller som hadde et misforhold mellom bevilgede midler
og oppnådde resultater.
Flertallet har merket seg en
tilsvarende evaluering utført av britiske Department for International
Development, DFID, utført i mars 2011 hvor UN-Habitat, ILO, UNIDO
og UNISDR havnet i gruppen av multilaterale organisasjoner som hadde
dårligst kostnadseffektivitet og resultater. Flertallet har
med interesse merket seg at DFID på denne bakgrunn har besluttet
å avslutte kjernebidragene til samtlige av disse organisasjonene.
DFID skriver følgende i sin evaluering av organisasjonen av ILO:
«the ILO does not have a significant impact on the MDGs because
its operations on the ground in developing countries are limited.
The ILO also has a wide range of organizational weaknesses including
weak cost control, and results reporting, limited transparency and
not taking systemic action on evaluation findings». Flertallet merker
seg at DFID identifiserer betydelige utfordringer i en rekke andre
FN-organisasjoner hvor Norge er en betydelig bidragsyter.
Flertallet er innforstått med
at Utenriksdepartementet har foretatt en tilsvarende gjennomgang
av Norges støtte til 25 multilaterale organisasjoner, og at gjennomgangen
identifiserer noen av de samme utfordringene som både den svenske
og britiske evalueringen. Flertallet forutsetter
at norsk bistand til enhver tid går til de organisasjoner som har
høyest kostnadseffektivitet og er i stand til å levere mest mulig
utvikling for de bevilgede midler.
Oppfatningen til komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er at det er grunnlag
for å spørre hvorvidt en rekke FN-organisasjoner er i stand til
å leve opp til disse forutsetningene, og om andre kanaler for bistand burde
benyttes i det aktuelle tilfellet.
Disse medlemmer mener at tusenårsmålene er
en viktig drivkraft i utviklingspolitikken, men vil likevel stille
spørsmål ved om det er mer bistand som må til for å nå målene, eller
om målene er vedtatt for å øke vestlige lands bistandsbudsjetter. Disse
medlemmer merker seg studier som finner en negativ samvariasjon mellom
kjennskap til tusenårsmålene og inntektsnivå, slik at befolkningen
i mange u-land har langt større kjennskap til målene enn mennesker i
f.eks. USA og Norge. I denne sammenhengen vil disse medlemmer advare
mot den økende bistandsavhengigheten i en rekke u-land, og at denne
avhengigheten vil øke dramatisk i mange land de neste årene dersom
målene skal oppnås. I land som Malawi og Mosambik utgjorde bistanden
allerede henholdsvis 20 og 23 pst. av BNI i 2007. Videre etterlyser disse
medlemmer et sterkere fokus på økonomisk vekst, næringsliv
og handel i arbeidet med tusenårsmålene, samt en klarere ansvarsfordeling
og muligheter for sanksjoner dersom uttalte målsettinger ikke nås.
Det er, slik disse medlemmer ser det, ofte en tendens
til å forklare manglende måloppnåelse med at vestlige land ikke
har oppfylt sine forpliktelser knyttet til økte bistandsbudsjetter,
noe som i neste omgang tar fokuset vekk fra viktigheten av at også
utviklingslandene selv må føre en politikk som bidrar til utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
imidlertid at FN, til tross for et omfattende og langsiktig fokus
på reformarbeid, fremdeles synes å være preget av fragmentering og
et tungrodd og ineffektivt byråkrati som fungerer som bremseklosser
for tiltrengte omstillinger i organisasjonen. Det er disse medlemmers oppfatning
at dette skyldes medlemslandenes politiske prioriteringer, men også
manglende vilje og evne til omstilling i organisasjonen internt,
noe som blant annet fremkommer i uavhengige evalueringer av FN-organisasjonene,
samt kritiske rapporter fra FNs eget kontor for internt tilsyn (OIOS).
Disse medlemmer viser til at
toppmøtet om tusenårsmålene fant sted 20. til 22. september 2010,
og at man fra norsk side var opptatt av å markere norske kjernesaker
som reduksjon av barne- og mødredødelighet, likestilling og kvinners
rettigheter, sammenhengen mellom miljø, klima og utvikling, menneskerettighetsperspektivet,
kampen mot væpnet vold og rettferdig fordeling av ansvar for oppnåelse
av tusenårsmålene. Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette er et svært bredt og omfattende tematisk nedslagsfelt,
og etterspør en klarere prioritering mellom ulike tiltak og virkemidler
sammen med en vurdering av de politiske og økonomiske konsekvensene
av en nedprioritering av tiltak som ikke er nevnt.
Disse medlemmer viser til at
det har funnet sted flere debattmøter i Generalforsamlingen under
den nye presidenten, sveitseren Joseph Deiss, men registrerer med
skuffelse at det ikke har kommet konkrete endringsforslag for å
gjøre FN mer effektivt og relevant på det økonomiske området ut
av dette arbeidet.
Disse medlemmer viser til at
FNs nyeste organisasjon, UN Women, ble etablert 1. januar 2011 og
at dette skjedde samtidig som fire andre kvinneorganisasjoner i
FN-systemet ble avviklet. Norge er den nest største finansielle
bidragsyter til UN Women, noe som etter disse medlemmers mening
gir store muligheter for Norge til å være en pådriver i arbeidet
for resultatmåling og kostnadseffektivitet i organisasjonen.
Disse medlemmer viser til at
FN etablerte en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling
på FNs fjerde verdenskonferanse om kvinner i Beijing i 1995. Disse
medlemmer viser videre til at FNs kontor for internt tilsyn (OIOS)
foretok en evaluering av dette arbeidet og avga en rapport i august
2010 som tok for seg 20 av FNs viktigste departement og avdelinger. Det
er etter disse medlemmers mening alvorlig at rapporten
kunne vise til en grunnleggende mangel på kjennskap til og forståelse
for hva arbeidet med kvinners rettigheter i FN-systemet var ment
å skulle oppnå, betydelige svakheter i lederskap og ansvarlighet
med hensyn til å få prosjektene til å fungere, samt manglende resultatrapportering.
OIOS identifiserte også som en utfordring at det var et stort byråkrati
knyttet til FNs arbeid med kvinner, men tilsvarende liten grad av
koordinering mellom ulike aktører og organisasjoner. Det er etter
komiteens mening positivt at mange av momentene i OIOS rapport er innkorporert
i UN Women sin 100-dagersplan. Disse medlemmer merker
seg også at OIOS anbefaling for UN Women innebærer en dreining av
fokus «fra prosess til resultater». Disse medlemmer støtter
dette. Disse medlemmer viser til at leder av UN Women
Michelle Bachelet har tatt til orde for en gjennomgang av hvor mye
FN bruker på kvinne- og likestillingsarbeidet ved å etablere et
felles ressurssporingssystem i organisasjonen. Disse medlemmer støtter
dette og ser frem til videre oppfølging av arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, merker
seg at debatten i generalforsamlingen fikk et retorisk og polarisert
preg høsten 2010, spesielt med tanke på den iranske presidentens
innlegg som antydet at angrepet på USA 11. september 2001 var iscenesatt
av amerikanerne selv. I denne sammenhengen merker flertallet seg
at FNs spesialrapportør for menneskerettene i de okkuperte palestinske
områdene, Richard A. Falk, ved gjentatte anledninger har kommet
med tilsvarende uttalelser, og at FNs generalsekretær Ban Ki-moon så
sent som i januar 2011 fordømte Falk og hans uttalelser. Flertallet mener
Norge må bidra aktivt til at spesialrapportører og eksperter som velges
til stillinger i FN, må vise profesjonalitet og upartiskhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti merker seg at arbeidet i 3. komité
i stor grad var preget av uenighet med hensyn til vern av religioner
og seksuell orientering. I denne sammenheng er disse medlemmer kjent
med at FN planlegger å avholde Verdenskonferansen mot rasisme, eller
Durban 3, i New York i september 2011. Disse medlemmer viser
til at den såkalte Durban 1-konferansen i 2001 ble preget av en ensidig
fordømming av Israel og innskrenkning av ytringsfrihet til fordel
for vern av religioner, noe som også delvis ble fokuset under Durban
2 i Genève i 2009.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at resultatet av konferansen i 2009 imidlertid ble like ille
som i 2001, ettersom flere land truet med å boikotte. Disse
medlemmer mener Norge aktivt må kommunisere «røde linjer»
for deltakelse på Durban 3, og ikke utelukke en boikott dersom et
tilsvarende fokus som i 2001 og 2009 vinner frem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til følgende komitémerknad i Innst. 349 S (2009–2010) Innstilling
frå utenriks- og forsvarskomiteen om Noregs deltaking i den 64. ordinære
generalforsamlinga i Dei sameinte nasjonane (FN) og vidareførte
sesjonar av den 63. generalforsamlinga i FN:
«Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så
langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en
forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere
kommisjonen.»
Flertallet registrerer at regjeringen
ikke har fulgt opp denne oppfordringen, og avventer fremdeles en
slik evaluering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til komitémerknaden
i Innst. 349 S (2009–2010), Innstilling frå utenriks- og forsvarskomiteen
om Noregs deltaking i den 64. ordinære generalforsamlinga i Dei sameinte
nasjonane (FN) og vidareførte sesjonar av den 63. generalforsamlinga
i FN, hvor det heter:
«Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av Norges innsats i Menneskerettighetsrådet så
langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en
forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere
kommisjonen.»
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen informerer Stortinget om utviklingen på egnet måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til regjeringens omtale av resolusjonen om innovativ finansiering,
og vil gjenta sin skepsis til en finanstransaksjonsavgift. Flertallet viser
til at internasjonal handel er et av de viktigste virkemidler for
å få levekårsforbedringer i fattige land, gjennom økonomisk vekst.
En skatt på internasjonal handel vil gjøre importerte varer dyrere.