Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til Prop. 82 LS (2010–2011) om endringer i lov om overføring
av domfelte mv. (avtaler om soningsoverføring og prosedyre ved unntak
fra spesialitetsprinsippet) og vedtak om samtykke til inngåelse
av avtale mellom Norge og Romania av 20. september 2010 om overføring
av domfelte. Da proposisjonen både foreslår lovendringer og et forslag
om godkjenning av avtale om soningsoverføring av domfelte, fremmer komiteen to
innstillinger. I denne innstillingen fremmer komiteen innstilling
til lov om endringer i lov om overføring av domfelte mv. (avtaler
om soningsoverføring og prosedyre ved unntak fra spesialitetsprinsippet).
Komiteen støtter regjeringens
arbeid med soningsoverføring av utenlandske straffedømte uten opphold
i Norge tilbake til sitt hjemland for å sone sin straff der.
Komiteen viser til at det de
senere årene har vært en sterk økning i antall innsatte med utenlandsk
statsborgerskap i norske fengsler. Rundt 30 pst. av de innsatte
er utlendinger, og mange av disse har hverken oppholdstillatelse
eller tilknytning til Norge. Komiteen finner grunn til
å anta at flere av disse kommer hit til landet kun i den hensikt
å begå kriminalitet. Det faktum at disse straffedømte ikke skal
tilbakeføres til det norske samfunnet, gjør at komiteen mener
det er riktig å tilpasse lovverket, og inngå avtaler om soningsoverføringer
med de mest aktuelle landene, slik at de straffedømte soner sin
straff i hjemlandet. Det er etter komiteens mening hensiktsmessig
at straffedømte soner sin straff i det landet de skal tilbakeføres
til etter endt soning. Komiteen mener det må være
en forutsetning for soningsoverføringen at landet den domfelte overføres
til, har ratifisert sentrale/relevante menneskerettighetskonvensjoner
og at en overføring ikke vil være i strid med disse/slike.
Komiteen viser for øvrig til
det økende behovet for fengselsplasser som blant annet er begrunnet
i økningen av antall kriminelle utlendinger, og vil tro at overføring
av domfelte utlendinger til hjemlandet vil bedre på kapasitetssituasjonen
i Norge.
Komiteen er svært opptatt av
denne problemstillingen og deler regjeringens målsetting om å overføre
flest mulig av de domfelte uten opphold tilbake til sitt hjemland. Komiteen mener
tiltakene regjeringen allerede har iverksatt, og nå foreslår i Prop.
82 LS (2010–2011), er målrettede tiltak som vil medføre at flere
domfelte overføres til sitt hjemland.
Komiteen viser til at EU har
utarbeidet en ny rammebeslutning om soningsoverføring som skal effektivisere
og forenkle soningsoverføringer innad i EU-landene. Denne rammebeslutningen
vil tre i kraft i medlemslandene 11. desember i år (2011). Komiteen støtter regjeringens
ambisjon om å slutte seg til EUs rammebeslutning. Da denne prosessen
antas å ta noe tid, støtter komiteen departementets forslag
om å utvide rammene for å inngå bilaterale avtaler med aktuelle
land om overføring av domfelte gjennom de foreslåtte lovendringene. Disse
lovendringene vil også være et viktig ledd i arbeidet med å få en
tilslutning til EUs nye rammebeslutning om soningsoverføringer.
Komiteen viser til at det i proposisjonen
også foreslås endringer i avgjørelsesmyndighet i saker om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll, og en presisering av at alkoholproblem også
er et vilkår for å kunne idømmes program mot ruspåvirket kjøring. Komiteen støtter
presiseringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter forslaget til endring av straffegjennomføringsloven § 6
annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at soning med elektronisk kontroll kan
oppfattes som en mildere reaksjonsform på lovbrudd enn soning i
fengsel, som er alternativet.
Disse medlemmer viser videre
til forskrift til lov om straffegjennomføring § 7-3 fjerde ledd:
«Dersom det anses utilrådelig skal straffegjennomføring
med elektronisk kontroll ikke innvilges. I de tilfeller der det
aktuelle lovbruddet er begått i eget hjem eller mot medlemmer av husstanden,
eller det dreier seg om volds- eller seksualforbrytelser, skal domfelte
som hovedregel ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk
kontroll. Dersom domfelte er dømt for volds- eller seksualforbrytelse
mot en person som domfelte bodde eller fortsatt bor sammen med,
skal straffegjennomføring med elektronisk kontroll ikke innvilges.»
Disse medlemmer viser til at
det etter forskriften fortsatt vil være mulig å overføre gjerningspersoner
som er dømt for volds- eller seksualforbrytelser, til straffegjennomføring med
elektronisk kontroll, selv om dette som hovedregel ikke skal innvilges. Disse
medlemmer deler ikke regjeringens syn om at straffegjennomføring
med elektronisk kontroll skal være et alternativ for personer som
er dømt for volds- eller seksualforbrytelser. Disse medlemmer mener
at straffegjennomføring med elektronisk kontroll bør forbeholdes
unge lovbrytere, som ikke er domfelt for mange eller alvorlige lovbrudd.
Slik kan utdanning eller arbeid videreføres, og risikoen for at
den unge kommer inn i en kriminell løpebane, reduseres. Personer
som er dømt for alvorlig kriminalitet, bør ikke innvilges straffegjennomføring
med elektronisk kontroll.
Videre ser disse medlemmer at
det kan virke uheldig i enkelte tilfeller hvor den straffedømte er
uten egnet bolig for soning og ikke vil kunne bli innvilget straffegjennomføring
med elektronisk kontroll. Ved gjentakelse av en kriminell handling
begått av personer som tidligere har fått innvilget straffegjennomføring
med elektronisk kontroll, vil muligheten for elektronisk soning falle
bort. Disse medlemmer mener at denne type hjemmesoning
ikke skal kunne benyttes av personer på slutten av en lengre idømt
straff, da dette vil virke som avkorting av den ordinære straffen.
Ved at avgjørelsesmyndigheten flyttes til et
lavere nivå i forvaltningen, mener disse medlemmer at
sannsynligheten øker for ulik praksis. Vurderingstemaene er i stor
grad skjønnspregede, og dette åpner for ulike tolkninger ved de
ulike fengslene. Disse medlemmer vektlegger enhetlig
straffegjennomføring.
Etter disse medlemmers syn er
det sannsynlig at personer som er dømt for slike handlinger vil
kunne få ulike svar på sine søknader, avhengig av hvilket fengsel
de har sonet ved. Det bør, etter disse medlemmers oppfatning,
ikke utformes systemer innen kriminalomsorgen som ikke sikrer likebehandling
i avgjørelser om soningsformer. Disse medlemmer mener
at det ikke er tilfredsstillende at avgjørelser om straffegjennomføring
med elektronisk kontroll skal avgjøres på et lokalt nivå.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene ved behandlingen av Innst. O. nr. 82 (2006–2007)
i merknadene til saken ikke problematiserte at det etter norsk rettstradisjon
er opp til domstolene å avgjøre hva slags straff gjerningspersonen
skal dømmes til. Disse medlemmer er fortsatt motstandere
av at dette skal avgjøres av Kriminalomsorgen.