Aksjeutbytter og -gevinster til personlige aksjonærer
skattlegges etter aksjonærmodellen. Modellen innebærer at den delen
av aksjeavkastningen som overstiger det som tilsvarer en risikofri
rente (skjermingsfradraget), skattlegges med 28 pst. hos de personlige
aksjonærene ved utdeling. Dette kommer i tillegg til at avkastningen
skattlegges i selskapet med en sats på 28 pst. Samlet blir marginalskatten
på aksjeutbytte og gevinst 48,16 pst., og dermed godt harmonisert med
marginal skattesats på næringsinntekt og arbeidsinntekt.
Hovedformålet med skjermingsfradraget er å forhindre
uheldige vridninger i investeringene og selskapenes finansieringsstruktur
som følge av utbytteskatten. En utbytteskatt uten skjerming kunne
presset opp avkastningskravet på aksjeinvesteringer og ført til
at norske investorer vrir investeringer fra aksjer over til obligasjoner, eiendom
mv. Tilgangen på ny, norsk egenkapital kunne dermed svekkes. Nystartede
og små selskaper må i større grad enn mer etablerte selskaper basere
seg på slik finansiering, og kunne bli særlig rammet av en vridende
utbytteskatt.
Departementet konkluderer med at det bærende prinsippet
for skattereformen om å skjerme den risikofrie avkastningen for
ekstraskatt på eierens hånd, bør ligge fast. Verken den teoretiske
eller empiriske skatteforskningen gir entydige svar på hvor viktig
det er å skjerme risikofri avkastning for utbytteskatt. Departementet
mener imidlertid at å fjerne skjermingen ville innebære en betydelig
risiko for vridningseffekter og for at den samlede skattebyrden
på aksjer ville bli svært høy. Departementet viser også til at tilgjengelig statistikk
ikke tyder på endringer i selskapenes finansieringsstruktur som
ikke kan forklares med de forventede tilpasningene rett før og etter reformen
eller den generelle konjunkturutviklingen. Dette tyder på at investorene
og selskapene oppfatter skattesystemet som nøytralt også etter skattereformen
2006.
Departementet mener det er avgjørende at skjermingsreglene
har en klar prinsipiell forankring. Innføres det begrensninger,
vil skjermingsfradraget langt på vei miste sin funksjon. Departementet
har sett nærmere på muligheten for å innføre en øvre grense for
skjermingsfradraget eller å begrense skjermingen til aksjer i ikke-børsnoterte
selskaper, men kan ikke anbefale slike løsninger. Alle begrensninger
på skjermingen av betydning vil bryte med det grunnleggende prinsippet
for aksjonær- og selskapsbeskatningen om at skattereglene ikke skal
påvirke omfanget av investeringene og hvordan disse finansieres.
Slike begrensninger vil dessuten forsterke motivene til og mulighetene
for skattetilpasninger og reise store praktiske utfordringer.
Skjermingsfradraget er i dag knyttet til den
enkelte aksjen, og ubenyttet skjermingsfradrag etter realisasjon
går tapt. Departementet har vurdert muligheten for å gjøre aksjebeskatningen
mer nøytral i praksis ved å åpne for at resterende skjermingsfradrag
etter realisasjon kan trekkes fra i andre aksjeinntekter, eventuelt
i alminnelig inntekt, og framføres. Uten mottiltak ville slik samordningsadgang
legge grunnlaget for et marked for omsetning av aksjer rundt årsskiftet.
Det skyldes at skjermingsfradraget for hele inntektsåret gis til
eieren av aksjen 31. desember. Personlige skattytere ville med ubetydelig
kostnad og risiko kunne «kjøpe» skjermingsfradrag fra selskapsaksjonærer
som ikke har nytte av skjermingen, og dermed redusere skatten på
andre inntekter. Det finnes gjennomførbare, men administrativt kompliserte
løsninger for å avskjære slike tilpasninger, herunder krav til eiertid
eller deling av skjermingsfradraget etter eiertid gjennom året.
Departementet har imidlertid kommet til at hensynet til økt symmetri
i slike tilfeller ikke er så tungtveiende at det forsvarer økte
administrative kostnader og et langt mer komplisert regelverk.
Korreksjonsinntektsregelen, som skal sikre at
all inntekt som ligger til grunn for utbytteutbetaling, er skattlagt
på selskapets hånd, ble ikke endret i forbindelse med skattereformen.
Regelen er relevant i tilfeller der det regnskapsmessige overskuddet
er større enn det skattemessige, og påvirker først og fremst tidspunktet
for skattlegging. Med unntak av konkurstilfeller vil det ubeskattede
overskuddet uansett komme til beskatning på et senere tidspunkt.
I praksis venter gjerne selskapene med å betale ut utbytte basert
på ubeskattet kapital for å unngå korreksjonsinntekt. Etter innføring
av aksjonærmodellen betyr dette at også statens inntekter fra utbytteskatten
utsettes. I lys av dette, og at regelverket er svært komplisert,
har departementet kommet til at reglene bør avvikles.
Departementet har vurdert et innspill fra Aksjonærforeningen
m.fl. om å innføre en aksjesparekonto som gir utsatt skatt også
for personer som eier aksjer direkte, så lenge investeringen holdes
på en lukket konto. Tiltaket er først og fremst rettet mot personer
som investerer en vesentlig sum i aksjer, men ikke så mye at de
mener det svarer seg å opprette et investeringsselskap. Departementet
vil ikke gå videre med forslaget, som har flere problematiske sider:
Fritaksmetoden er
begrunnet i hensynet til å unngå kjedebeskatning innenfor selskapssektoren.
Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende for personlige aksjonærer.
Muligheten et investeringsselskap gir til
å utsette utbytteskatten på grunn av fritaksmetoden, gir ikke noen
skattebesparelse over tid. Eie gjennom et investeringsselskap gir
imidlertid investor en viss fordel som følge av at det implisitt
gir samordning av skjermingsfradrag mellom ulike aksjer. Det skyldes
at skjermingen er knyttet til innskuddet i investeringsselskapet,
mens skjermingen ved direkte aksjeeie er knyttet til den enkelte
aksjen. Å innføre en aksjesparekonto ville imidlertid være et lite
målrettet tiltak hvis hensikten var å øke samordningsmulighetene
for personlige aksjonærer.
Ordningen vil komplisere forholdet mellom
investorer og markedet. Investor må velge mellom skatteregler som
tilsynelatende gir ulik skatt, men som har om lag samme økonomiske
realiteter. Ordningen kan bli et fordyrende mellomledd mellom den
personlige aksjonæren og verdipapirmarkedet, og dermed i liten grad
komme den personlige aksjonæren til gode.
Avhengig av utformingen vil det initiale
provenytapet kunne bli stort. Samtidig bygges det opp store latente
skatteforpliktelser, noe som etter departementets syn er uheldig.
Mulighet for tilpasninger gjennom årsskiftehandler kan dessuten
gi et betydelig varig provenytap.
Ordningen vil komplisere regelverket og
blant annet kreve avklaringer vedrørende EØS-reglene.
Aksjonærmodellen er nærmere omtalt i kapittel 6
i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til regjeringens vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
det var en klar intensjon at formuesskatten skulle trappes ned da
utbytteskatten ble innført. Disse medlemmer noterer
seg at innføring av utbytteskatt førte til betydelig tilpasningsaktivitet,
noe som kommer klart fram gjennom den kraftige økningen i antall
porteføljeinvesteringsforetak.
Disse medlemmer er enige i at
korreksjonsskatten oppheves og merker seg at reglene både er kompliserte,
kostbare å administrere og at de dermed har fungert som en stopp-regel
for utbetaling av utbytte. Disse medlemmer ønsker at
dette gjøres gjeldende allerede med virkning fra ligningsåret 2011.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppheve reglene
om korreksjonsinntekt med virkning for ligningsåret 2011.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener økningen i antall porteføljeinvesteringsforetak
tyder på at alle større investorer har etablert et aksjeselskap og
nyter godt av fritaksmodellen. I lys av dette blir departementets
motstand mot en aksjesparekonto for personlige aksjonærer uforståelig. Disse
medlemmer mener argumentasjonen bærer preg av at man ikke
ønsker å stimulere småspareren til å investere i aksjer, og så tilpasses
argumentasjonen dette. Likviditetseffekten av at småsparere selv
kan velge tidspunkt for når de vil ta investert kapital ut av kontoen
og til beskatning, er ikke ubetydelig for den enkelte småsparer. Disse
medlemmer anser heller ikke «store latente skatteforpliktelser»
som noe argument mot ordningen, da kapitalen ikke kan tas ut av
kontoen og benyttes før skatteforpliktelsene er dekket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
også til sine merknader i denne innstillingens avsnitt 1.2.