Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet,
Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til at likelønn har vært et sentralt politisk tema de siste årene.
Likelønnskommisjnens utredning, NOU 2008:6 (Kjønn og lønn. Fakta,
analyser og virkemidler for likelønn), viste at det er sammenhenger
mellom hvilket kjønn en har og hva en tjener i Norge.
Komiteen viser videre til at
lønnsforskjeller mellom kvinner og menn berører to ting. Det første
er de lønnsforskjellene som skyldes brudd på bestemmelsene i likestillingsloven.
Det andre er de lønnsforskjellene som har sammenheng med strukturelle
forhold i arbeidsmarkedet. Komiteen ser at yrkesgrupper
som er dominert av kvinner, kommer systematisk dårligere ut både
i lønns- og arbeidsvilkår enn yrkesgrupper som er dominert av menn.
Komiteen viser til at den gjennomsnittlige timelønnen
til kvinner ligger 15 prosent under den gjennomsnittlige timelønnen
for menn. Selv om norske kvinner deltar i arbeidslivet nesten like
mye som menn, arbeider de kortere dager, og de arbeider ikke i de
samme yrkene, bransjene eller sektorene som menn. De er heller ikke plassert
likt i stillingshierarkiet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det
er et sentralt politisk mål å bekjempe ulikelønnen i Norge.
Komiteen viser til
at målet er et arbeidsliv uten systematiske lønnsforskjeller mellom
kjønnene.
Komiteen understreker at det
hviler et ansvar på partene i arbeidslivet for å nå målene om likelønn,
men at også politikerne har et ansvar her. Likelønnskommisjonen
viste at likelønnsutfordringen i Norge er sammensatt, og berører flere
politikkområder, både arbeidslivspolitikk og familiepolitikken.
Komiteen viser til at dette er
den første meldingen Stortinget har fått om likelønn noensinne. Meldingen
er en oppfølging av Likelønnskommisjonens utredning, NOU 2008:6
(Kjønn og lønn. Fakta, analyser og virkemidler for likelønn).
Komiteen mener at likelønn først
og fremst er et spørsmål om rettferdighet, men at det også er viktig
for å sikre rekruttering til yrker som er viktige for velferden
i Norge.
Komiteen vil understreke at i
tillegg til å være et spørsmål om rettferdighet og rekruttering
til yrker, handler likelønn også om at alle skal få uttelling for
den utdanningen de har tatt, om å kunne forsørge seg selv og sikre
økonomisk trygghet for alderdommen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at med likere
lønn mellom kjønnene vil permisjonsdelingen bli jevnere og familien kan
ta friere valg når det gjelder arbeidsdeling i og utenfor hjemmet,
fordeling av eventuell kontantstøtte osv. Dette er viktig for familien
som helhet.
Komiteen vil vise
til at det tidligere er lagt frem flere utredninger og meldinger
som omtaler kjønnsbaserte lønnsforskjeller, det kjønnsdelte arbeidslivet
og forskjeller i inntekt og arbeidstid. Komiteen vil
vise til at i St.meld. nr. 70 Likestillingspolitikk for 1990-åra
(1991–1992) skrev regjeringen Brundtland III at de viktigste uløste problemene
var likelønn og likestilt omsorg. Det ble i meldingen slått fast
at det vesentligste arbeidet må utføres på arbeidsplassene og gjennom
partene i arbeidslivet og deres organisasjoner. Komiteen vil
understreke betydningen av å gjøre noe med strukturene i samfunnet
som hindrer likelønn mellom kjønnene. Det er helt avgjørende for
norske familier at arbeidsgivere og samfunnet for øvrig legger til rette
for et godt familieliv, og for at det skal være mulig å kombinere
karriere, barn og familie på en god måte. På tross av stor grad
av oppmerksomhet over tid er dessverre likelønnsutfordringen fortsatt
stor.
Komiteen mener derfor det er
viktig at Stortinget nå har fått en egen sak om tematikken til behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er sterkt uenig i konkurranseutsetting, privatisering og svekking av
arbeidsmiljøloven som en strategi for likelønn. Tvert imot viser
erfaringene at konkurranseutsetting ikke fører til økt lønn, men heller
at man ansetter mindre kvalifisert arbeidskraft. Ifølge Sykehjemsetatens
fagforening i Fagforbundet Oslo tjener ansatte på kommersielle sykehjem
i gjennomsnitt 30 000 kroner under kommunal tarifflønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at endringer og tilpasninger innenfor de
politikkområdene som påvirker lønnsdannelsen, må tas opp i diskusjonen
om hvordan en kan redusere kjønnsrelaterte lønnsforskjeller. Derfor
er det med undring disse medlemmer registrerer at
regjeringen ikke fremmer konkrete tiltak for å bedre mulighetene
for partene i arbeidslivet til å gjøre noe med de strukturelle lønnsforskjellene. Disse medlemmer viser
til at en mer fleksibel arbeidslivslovgivning og økt mulighet for
å drive konkurrerende virksomhet innenfor tradisjonelt lavt lønnede
sektorer ville ha gitt flere muligheter til å redusere lønnsforskjellene.
Det er denne systematiske lønnsforskjellen mellom de tradisjonelt
kvinnedominerte og mannsdominerte yrkene som i meldingen blir fremhevet
som den største likelønnsutfordringen. Disse medlemmer viser
til at de ulike sektorene er underlagt ulike politiske føringer
som er en medvirkende årsak til lønnsforskjellene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at selv om det ikke fremgår eksplisitt i Fremskrittspartiets
program at partiet ønsker økt lønn for kvinnedominerte lavtlønnsyrker,
betyr ikke det at Fremskrittspartiet ikke ønsker dette. Tvert om
er det normalt for alle partier at man tar standpunkt i viktige
saker som ikke nødvendigvis er omtalt i partienes respektive program.
Likevel vil disse medlemmer tillate seg å påpeke
at Fremskrittspartiets politikk vil medføre økt konkurranse om mange av
disse yrkesgruppene, noe som også vil få betydning for lønnsdannelsen.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyres syn er et av hovedproblemene
for yrkesgrupper som sykepleiere, hjelpepleiere og andre kvinnedominerte lavtlønnsyrker
at arbeidsgiver opptrer som en monopolist, og dermed holder lønnsfastsettelsen kunstig
lav for disse gruppene. Med et større innslag av konkurranseutsetting
med flere arbeidsgivere som konkurrerer om den samme arbeidskraften,
slik Fremskrittspartiets politikk vil medføre, finner disse
medlemmer det åpenbart at lønnsnivået for disse viktige
yrkesgruppene ville vært betydelig høyere.
Likevel vil disse medlemmer påpeke
at all den tid dette dessverre ikke er gjeldende politikk for den
sittende regjering, er det en politisk oppgave å løse disse urimelige
lønnsforskjellene. Slik disse medlemmer ser det,
fremstår det lite troverdig å unngå å ta politisk ansvar for denne
situasjonen ved å henvise til Likelønnskommisjonen. Dette er et
politisk spørsmål som Stortinget kan løse dersom den reelle politiske
vilje er til stede. Dessverre registrerer disse medlemmer at
denne vilje ikke ser ut til å eksistere hos flertallet representert
ved Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Disse medlemmer vil påpeke at
lønnsutviklingen i offentlig sektor er et politisk ansvar og det
er mangel på politisk vilje som har skylden for dagens situasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er på tide med politisk handling og foreslår derfor følgende:
«Stortinget ber regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2011 iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene
i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir
økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft.»
Komiteen påpeker at
kampen for likelønn er et politisk ansvar, men at det også er et
ansvar for partene i arbeidslivet.
Komiteen merker seg at kvinners
gjennomsnittstimelønn ligger 15 prosent under menns gjennomsnittlige
timelønn. Men fordi menn i snitt arbeider flere timer, kommer tidligere
ut i arbeidslivet og har høyere yrkesaktivitet, er inntektsforskjellene
mellom kjønnene langt høyere. Kvinners bruttoinntekt utgjør omtrent
64 prosent av menns bruttoinntekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke viktigheten av å se på inntektsforskjeller fordi
det illustrerer forskjellen i hva kvinner og menn faktisk har å
rutte med, bedre enn timelønnsforskjeller alene.
Flertallet viser til at likelønn
og utjevning av lønnsforskjeller er viktige mål for inntektspolitikken,
og viser i denne sammenheng til regjeringserklæringen Soria Moria
II, der partene i arbeidslivet for første gang har fått en klar viljeserklæring
fra en regjering på dette spørsmålet. Norge har nå en regjering
som er villig til å gå i dialog med partene om hvordan man kan få
et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor. For å oppnå resultater
på dette området må partene i arbeidslivet komme til enighet om
hvilke yrkesgrupper som skal prioriteres, og det må være enighet
om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse kompensasjonskrav
fra andre grupper.
Flertallet viser til at regjeringen
i likhet med Likelønnskommisjonen legger til grunn at likelønn krever
en innsats på bred front, både fra myndigheter, arbeidslivets parter
og andre aktører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen vil sikre plikt for arbeidsgivere
til å opplyse om lønn ved mistanke om lønnsdiskriminering i tillegg
til å pålegge arbeidsgivere å føre lønnsstatistikk. Disse
medlemmer viser også til høringsuttalelser som tar avstand
fra å innføre plikt for bedrifter og virksomheter som man ikke engang vet
finnes. Forslaget står også i direkte motstrid til Nærings- og handelsdepartementets
arbeid med forenkling av rapporteringskrav overfor bedriftene og
statsministerens løfte om at det nå skal legges frem et tallfestet
mål for å redusere kostnader for bedriftene. Disse medlemmer vil
ikke gi sin støtte til å innføre en slik plikt, og mener den opplysningsplikten
i de tilfellene hvor det er mistanke om lønnsdiskriminering som
en har i dag, er tilstrekkelig.
Retten til likelønn er den overordnede målsettingen
for stortingsmeldingen, og disse medlemmer mener
det her er viktig å konkretisere hvilken likelønn det er snakk om,
samtidig som man også ser på rettigheter knyttet direkte opp mot
arbeidsmarkedet. I spørsmålet om likelønn er det særlig deltidsarbeid
og lønnsfastsettelse som er sentrale aspekter, siden statistikken
viser en systematisk forskjell mellom mannsdominerte og kvinnedominerte
yrker når det kommer til bruken av deltidsansatte og lønn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at retten til lik lønn etter likestillingsloven § 5 gjelder
i de tilfeller der to arbeidstakere utfører arbeid av lik verdi.
For det første vil arbeid som i det ytre fremstår som like også
ha lik verdi. Dette gjelder hvis det er tale om arbeidstakere med
samme fagbakgrunn som gjør like arbeidsoppgaver, men disse
medlemmer konstaterer at også arbeid som fremstår som ulikt
– for eksempel på grunn av ulik fagbakgrunn – kan ha lik verdi.
I vurderingen av om to ulike arbeid har lik verdi, skal det foretas
en helhetsvurdering av alle faktorer som har betydning for det konkrete
arbeidets utførelse. Disse medlemmer påpeker derfor
at arbeidets verdi i likestillingslovens forstand ikke er knyttet
til verdien for arbeidsgiveren, men til en objektiv vurdering av
innholdet og vanskelighetsgraden i det arbeidet som skal utføres.
«Lik lønn for likt arbeid» har lenge vært et
uttrykk som bør være en selvfølge, og disse medlemmer er
tilfreds med at stortingsmeldingen viser at en i svært stor grad
har likelønn i Norge. Når det korrigeres for faktorer relatert til
utdanningslengde, ansiennitet, stillingsbrøk osv. forsvinner tett
opp mot 100 prosent av lønnsvariasjonen, og disse medlemmer mener
dette viser at dette aspektet ved likelønn ikke lenger er et tema.
Disse medlemmer mener imidlertid
at det gjenstår en utfordring knyttet til prinsippet om «lik lønn
for arbeid av lik verdi», som i seg selv er et ullent utgangspunkt. Disse
medlemmer mener det er positivt dersom man finner frem til løsninger
som kan resultere i at lønnsgapet mellom kvinne- og mannsdominerte
yrker reduseres. Disse medlemmer påpeker imidlertid
at dette ikke er et kjønnsspørsmål, men et arbeidstakerspørsmål,
siden lønnsulikhetene rammer arbeidstakere av begge kjønn i de gjeldende
yrkesgruppene. Disse medlemmer viser også til at
Fremskrittspartiet har tatt opp dette tidligere gjennom Dokument
nr. 8:99 (2008–2009), hvor det i Innst. S. nr. 364 (2008–2009) påpekes
at:
«(…)et av hovedproblemene for yrkesgrupper som sykepleiere,
hjelpepleiere og andre kvinnedominerte lavtlønnsyrker [er] at arbeidsgiver
opptrer som monopolist, og dermed holder lønnsfastsettelsen kunstig
lav for disse gruppene. Med et større innslag av konkurranseutsetting
med flere arbeidsgivere som konkurrerer om den samme arbeidskraften,
slik Fremskrittspartiets politikk vil medføre, finner disse medlemmer
det åpenbart at lønnsnivået for disse viktige yrkesgruppene ville
vært betydelig høyere.»
Disse medlemmer stiller seg videre
undrende til kravet om at «arbeid av lik verdi» ikke bestemmes av
arbeidets faktiske verdi, men av det som kalles en objektiv vurdering
av arbeidet innenfor bredere definerte jobbkategorier. Dette er
et prinsipp det er grunn til å sette spørsmålstegn ved, da en slik
bestemmelse omkring lønnsfastsettelse strider med den naturlige
dynamikken i et lønns- og arbeidsmarked. Slik disse medlemmer ser
det, er lønn i utgangspunktet en markedsmessig fastsettelse av verdien
av et gitt utført arbeid, og en «objektiv» vurdering som ikke tar
hensyn til dette, vil heller ikke være en god vurdering. Det finnes
riktignok lovreguleringer med hensyn til lønn allerede, men det
er etter disse medlemmers syn ikke noe argument for
å innføre ytterligere statlig regulering på området.
Disse medlemmer mener tvert imot
at staten ikke skal foreta vurderinger om hva som er «arbeid av
lik verdi», men at den klassiske «lik lønn for likt arbeid» er en
mer rettferdig og sunn tilnærming til den nesten ikke-eksisterende likelønnsutfordringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at utdanning skal lønne
seg, og ser på kompetanse som en viktig faktor i lønnsdannelsen. Disse
medlemmer mener at rekruttering til tradisjonelle lavtlønnsyrker
i offentlig sektor er en av hovedutfordringene i årene fremover. Det
må være en målsetting at de mest motiverte og dedikerte ungdommene
skal søke til disse utdanningene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at da må man kunne forvente
en lønn på nivå med dem som tar like lange utdanninger i andre sektorer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Norge har relativt sett det laveste
lønnsnivå av alle OECD-landene når det gjelder utdanningsgruppene
i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstres forslag i Innst. 14 S (2009–2010) og vil foreslå at
det etableres en kompetansepott for oppgjørene i offentlig sektor.
Denne potten må være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret. Disse
medlemmer mener at en slik strategi innebærer at det er nødvendig
med et samarbeid mellom staten og kommunesektoren, slik at kommunesektorens andel
av dette blir kompensert av staten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at skal en over tid hindre at lønnsoppgjørene
igjen fører til nye skillelinjer mellom utdanningsgruppene i offentlig og
privat sektor, vil det være fornuftig om partene i arbeidslivet
også legger opp til større andel av tilleggene i de lokale oppgjørene. Disse
medlemmer mener at disse nødvendige tiltakene for å løfte
utdanningsgruppene i offentlig sektor ikke kan overlates til partene
alene, og at regjeringen må ta et politisk ansvar for å sikre kvaliteten
på offentlige tjenester. Disse medlemmer viser til
at problemet med likelønnssatsingen de siste 20–30 årene er at det
har vært satt likhetstegn mellom likelønn og lav lønn. Rikslønnsnemnda
fastslo allerede i 1998 at lavtlønnsoppgjør ikke er egnet til å
utjevne verdsettingsdiskrimineringen som de kvinnedominerte utdanningsgruppene
rammes av.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at utdanningsgruppene må prioriteres
i oppgjørene i offentlig sektor og fremmer dermed følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget om etablering av en kompetansepott for å heve lønnen
for utdanningsgruppene i offentlig sektor.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke at lønnsforskjellen mellom kvinner
og menn blant annet henger sammen med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Dette medlem viser
til Likestillings- og diskrimineringsombudets høringsuttalelse der
det påpekes at de typiske kvinneyrkene ikke verdsettes på lik linje
med tradisjonelt lønnsarbeid i industrien, og at en stor del av
lønnsforskjellen skyldes at kvinnedominerte yrker har lavere lønn
enn mannsdominerte:
«Å få kvinner til å velge mer utradisjonelt blir gjerne
presentert som en del av løsningen på likelønnsproblemet. Slik antyder
man at det er kvinner som velger feil. Det er ikke kvinner som velger
feil yrke, men det er disse yrkene som verdsettes lavere enn yrker
hvor menn tradisjonelt jobber. Lønnsoversikter viser at når det
er mange kvinner i samme yrke, er lønna lav. Arbeid som tradisjonelt
har vært utført av kvinner, gjerne som ubetalt arbeid i hjemmet,
verdsettes lavere i kroner enn annet lønnsarbeid. Dette rammer blant
annet store kvinnedominerte yrkesgrupper som førskolelærere, sykepleiere, hjelpepleiere
og sosionomer.»
Dette medlem vil i likhet med
ombudet understreke at det er helt nødvendig å gjøre noe med verdsettingsdiskrimineringen
som medfører at kvinnedominerte utdanningsgrupper får lavere uttelling
enn menn for utdanning og erfaring i offentlig sektor. Dette
medlem mener det er nødvendig å heve lønnen i kvinnedominerte yrker,
slik likelønnskommisjonen foreslo. Dette medlem er
enig med ombudet i at denne urettferdigheten ikke alene oppheves
av at jenter og gutter oppfordres til å velge utradisjonelt, men
at de som velger å jobbe i kvinnedominerte yrker, i stedet bør verdsettes
høyere.
Komiteen viser til
at det siden 1970-tallet har vært høy tilstrømning av kvinner i
arbeidslivet. Gjennom barnehageutbygging og en sjenerøs foreldrepermisjon
har kvinner fått reell mulighet til å delta i yrkeslivet. Norge
er nå et av de landene i verden med høyest kvinnelig sysselsetting. Komiteen understreker
at sysselsetting, og dermed økonomisk selvstendiggjøring av kvinner,
har vært og er avgjørende for likestillingen. Likevel er kvinners
deltakelse i arbeidslivet betydelig lavere enn menns. Komiteen understreker
at arbeidet mot ufrivillig deltid er avgjørende i arbeidet for likelønn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at alle politiske partier ønsker å ta æren for fremgangen som
er gjort på kvinners yrkesdeltakelse og likestillingen i Norge. Flertallet vil
understreke at det er viljen til å ta i bruk lovverket og en statlig
aktiv likestillingspolitikk som har muliggjort fremgangen. Likestillingsloven,
full barnehagedekning, fedrekvoten og denne meldingen er eksempler
på at Stortinget og regjeringen tar aktive grep for å bedre likestillingen
i Norge.
Flertallet viser til regjeringserklæringen
Soria Moria II, der det heter at:
«Regjeringen vil styrke innsatsen mot urfrivillig deltid
og for retten til heltid, og vurdere nye lovendringer for å få dette
til.»
Flertallet viser til at Deltidsutvalget
(NOU 2004:29) pekte på at deltidsarbeidet er konsentrert i typiske
kvinnedominerte yrker på de lavere trinn i stillingshierarkiet.
I utredningen heter det at det er mye som tyder på at deltidsarbeidet
forsterker det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og konsentrasjonen av
kvinner, innen bestemte yrker og næringer. Dersom det utvikler seg
bestemte deltidsarbeidsmarkeder for kvinner kan deltidsarbeidet
være med på å forsterke tendensen til et generelt lavere lønnsnivå
i de typiske kvinneyrkene enn i typiske mannsyrker på samme nivå
i hierarkiet.
Flertallet viser til at helse-
og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i januar 2011 in-struerte
helseforetakene om å redusere andelen deltid med minst 20 prosent
i løpet av 2011. Flertallet er glad for initiativet
fra helseministeren og mener dette er et godt eksempel på hvordan
man kan bruke arbeidsgiverpolitikken til å ta tak i utfordringer
knyttet til deltid og likelønn.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre viser til viktigheten av å gjøre
dagens arbeidstidslovgivning mer fleksibel når det gjelder å redusere
omfanget av ufrivillig deltid. Disse medlemmer ser
at loven i dag begrenser en del virksomheter i nytenkning, for å
få til gode løsninger innen turnus som både arbeidstaker og arbeidsgiver
er fornøyd med. Disse medlemmer mener at alternative
arbeidstidsordninger må utformes i tråd med arbeidsmiljøloven § 10-2
første ledd, slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller
psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
Arbeidstilsynet bør ha generell adgang til å godkjenne all endring
av arbeidstiden utover ti timer etter formelle drøftinger mellom
arbeidsgiver og fagforeninger lokalt.
Disse medlemmer viser til Høyres
forslag i Innst. 65 S (2010–2011) hvor
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
endringer i arbeidsmiljøloven, hvor all endring av arbeidstiden
utover ti timer skal godkjennes av Arbeidstilsynet etter formelle drøftinger
mellom arbeidsgiver og fagforeningene lokalt.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti understreker at ufrivillig deltid ikke bare handler
om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men at det også er en
viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller
i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er mange
som arbeider deltid her i landet. Ifølge meldingen jobber om lag
41 prosent av alle sysselsatte kvinner og 13 prosent av alle sysselsatte
menn deltid. Nærmere 27 prosent av alle sysselsatte i landet arbeider
deltid i dag, og nærmere 3/4 av de deltidsansatte er kvinner. Disse
medlemmer viser til at de fleste av disse faktisk ønsker
å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene,
andre jobber deltid fordi de vil ha mer tid sammen med familien. Disse
medlemmer vil understreke at det ikke er dette frivillige
deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er
utfordringen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det ifølge arbeidskraftsundersøkelsen
til Statistisk sentralbyrå per 2. kvartal 2010 var registrert 70 000
som jobber ufrivillig deltid. Det må understrekes at definisjonen
av undersysselsetting som SSB bruker i Arbeidskraftundersøkelsen
(AKU), er svært snever. Dette medlem mener det kan
være vel så hensiktsmessig å legge en definisjon til grunn som ivaretar
alle personer som ønsker lengre arbeidstid, jf. meldingens punkt
4.5.3. Dette medlem viser til at undersysselsetting,
i tillegg til å være en stor personlig belastning for arbeidstakeren,
er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet
sårt trenger. Dette medlem vil peke på at det er
en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den
arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Dette medlem viser
videre til at det er et viktig likestillingsproblem at kvinner ikke
får mulighet til å forsørge seg selv og familien sin.
Dette medlem mener at unntaksregelen
om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige
ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Dette medlem mener
også regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov-
og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og
kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Dette medlem viser
til at mange arbeidsplasser har funnet løsninger som viser seg å
ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. Dette
medlem viser til at kommunene som har oppnådd mest reduksjon
i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible
arbeidstidsordninger. Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra
de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Dette
medlem mener det må legges bedre til rette for at arbeidsplasser
gis muligheter til å finne frem til slike løsninger. Dette
medlem mener også at det må vurderes om deltidsansattes
fortrinnsrett etter arbeidsmiljøloven bør styrkes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener likestillingsloven
er et viktig verktøy for å hindre lønnsdiskriminering. Flertallet deler
regjeringens vurdering av at håndhevingen av loven med fordel kan
styrkes.
Flertallet viser til at regjeringen
ønsker å sikre lønnsstatistikk knyttet til kjønn på virksomhetsnivå
og plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke om
diskriminering.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener en
slik rettighet vil gjøre det lettere å avdekke om det er verdsettingsdiskriminering
mellom yrkesgrupper og enkeltindivider på arbeidsplassen, og støtter
forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen selv konkluderer med at
direkte diskriminering har liten eller ingen betydning når menn
og kvinner arbeider i samme stilling og ellers har like personlige
ressurser. For disse tilfellene er lønnsforskjellen mellom 0 og
4 prosent. Disse medlemmer mener derfor at forslagene
kun innebærer økte forpliktelser for virksomhetene uten at virkningene
har noen dokumentert effekt. Forslaget om opplysningsplikt knyttet
til individuell lønn innebærer i tillegg en rekke implikasjoner
for personvernet som ikke forslaget ivaretar på en god nok måte. Disse
medlemmer vil heller trekke frem tydeliggjøringen av rapporteringsplikten
og en konkretisering av hva denne skal inneholde som bedre tiltak
for å stimulere virksomheter til å fokusere på likelønn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at en strategi for effektiv oppfølging
av retten til likelønn må inneholde en likelønnspott. Partene i
arbeidslivet må sammen med myndighetene komme til enighet for å
gi kvinnedominerte yrker et varig løft. Det er viktig at kvinnedominerte
yrker gis større lønnstillegg enn mannsdominerte yrker. Dette
medlem viser til at regjeringen på dette punktet skapte store
forventninger foran lønnsoppgjøret våren 2010, og at disse ikke
ble fulgt opp med konkret handling. Dette medlem viser
til tidligere forslag fra Kristelig Folkeparti om en likelønnspott. Dette
medlem viser også til LDOs høringsuttalelse, og sier seg
enig i at regjeringen må bidra med friske midler til kvinnedominerte
yrker i offentlig sektor, og at partene må forplikte seg til å prioritere
denne gruppen fremover. Partene i privat sektor må sette av penger
til en kvinnepott i lønnsoppgjøret over flere år slik at økningen
ikke blir tatt igjen ved neste oppgjør.
Dette medlem mener videre at Likelønnskommisjonens
flertalls forslag om at arbeidstakere i foreldrepermisjon skal ha
rett til gjennomsnittlig lønnsvekst, bør følges opp. Flertallet
anbefalte at det på et senere tidspunkt bør vurderes om en slik
rettighet trenger lovstøtte, slik at de ikke-tariffdekkede områdene av
privat sektor også dekkes. Dette medlem mener det
rettferdige ville være at alle fikk ta del i lønnsutviklingen som
skjer på deres arbeidsplass mens de er i permisjon. En slik automatisk
rett til lønnsjustering kan være et viktig virkemiddel for å jevne
ut de negative lønnseffektene av foreldrepermisjon.
Dette medlem mener at arbeidstakere
ikke skal få svekkede lønns- og arbeidsvilkår som følge av at de
tar foreldrepermisjon, og at dette bør omfattes av lovverket.
Dette medlem vil videre peke
på betydningen av at regjeringen sikrer at man får frem lønnsstatistikk
knyttet til kjønn på virksomhetsnivå, som et verktøy i likelønnsarbeidet
på arbeidsplassen, jf. meldingens punkt 9.3.9. Dette medlem vil
i denne sammenheng vise til Akademikernes høringsuttalelse der det
oppfordres til rask igangsetting av et arbeid som avklarer hvilke
virksomheter plikten skal omfatte, krav til hvordan statistikkene
skal utformes og krav som skal ivareta personvernet.
Dette medlem vil videre støtte
innføring av plikt for arbeidsgiver til å opplyse om lønn ved mistanke
om lønnsdiskriminering, jf. meldingens punkt 9.4.6.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det er tett sammenheng mellom likestilling i arbeidslivet og
likestilling på hjemmebane. På tross av høy yrkesdeltakelse blant mødre
i Norge får kvinner svakere lønnsutvikling når de får barn. Flertallet registrerer
at mødre bruker mer tid på omsorg for barn enn fedre. Nesten ingen
fedre tar ut mer permisjon enn fedrekvoten, og mor tar fremdeles
ut mest foreldrepermisjon.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil i denne sammenheng vise til NOU 2008:6 (Kjønn og lønn. Fakta,
analyser og virkemidler for likelønn), der det slås fast at lønnsforskjellene
øker i foreldrefasen:
«Hele 40 % av lønnsforskjellen mellom kvinner og
menn i privat sektor, kan føres tilbake til barn. I offentlig sektor
kan 20 % av lønnsgapet forklares med barn.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser at
fedrekvoten har vært et svært vellykket virkemiddel som gir far
mulighet til å ta sin del av foreldrepermisjonen. For hver gang
fedrekvoten har blitt utvidet, har fedrene økt sin permisjonstid.
I dag tar nesten alle fedre med rett ut en del av permisjonen, men
forholdsvis få tar ut mer enn kvoten.
Flertallet viser til at både
foreldrepermisjonen og fedrekvoten kan tas ut ved gradert uttak.
Det gir stor fleksibilitet og valgfrihet, da uttaket kan gjøres
helt til barnet er tre år gammelt. Flertallet vil
understreke at det er av stor betydning at kommende foreldre blir
gjort kjent med mulighetene til å tilpasse foreldrepermisjonen til den
enkelte families behov.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at en tredeling av foreldrepermisjonen vil bidra til større
bevissthet rundt valgene i familielivet, slik at hver familie kan
finne sine løsninger i småbarnstiden, og hvor begge foreldre etablerer
gode omsorgsrelasjoner til barnet. Det er også et sentralt mål at
tredeling av foreldrepermisjonen fører til at fedre tar ut en større
andel av permisjonen. Regjeringens forslag er langt på vei i tråd
med forslaget fra Likelønnskommisjonen, og er etter dette
flertallets syn et avgjørende tiltak for å redusere lønnsforskjellene
mellom kvinner og menn. Det er nettopp viljen til å ta i bruk politiske
virkemidler, og ikke overlate likestillingen til seg selv, som er
avgjørende for å oppnå likelønn.
Forslaget innebærer både en forlengelse av foreldrepermisjonen
totalt, og en økning av fedrekvoten, i tråd med Soria Moria II-erklæringen.
I statsbudsjettet for 2011 vedtok Stortinget utvidelsene som trer
i kraft 1. juli 2011.
Dette flertallet viser til at
for å legge til rette for et mer likestilt foreldreskap foreslår
regjeringen en tydeligere tredeling av foreldrepermisjonen. Forslaget
innebærer en morskvote og en farskvote som er like store, og en
kvote til fri fordeling.
Dette flertallet støtter forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til målsettingen om å legge til rette for
et mer likestilt foreldreskap. Disse medlemmer mener
at forutsetningen for å få dette til er at rettighetene til mor
og far er like. En god og fleksibel foreldrepermisjonsordning er
viktig for å sikre at barna får en trygg og god start på livet. Disse
medlemmer vil reelt anerkjenne mor og far som likeverdige
omsorgspersoner ved å gi foreldre mulighet til å dele hele permisjonstiden
mellom seg. Disse medlemmer viser til at dagens foreldrepengeordning
er kompleks og har gjennomgripende svakheter når det gjelder forskjellsbehandling
av mødre og fedre. Det må derfor være en prioritert oppgave å utrede
og legge fram en forenklet og likestilt ordning.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en full gjennomgang
av foreldrepermisjonsordningen for å forenkle dagens ordning, samt
gjøre den mer fleksibel for å likestille mor og far.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
også forslaget om å pålegge alle arbeidsgivere å betale en time
ammefri hver dag til barnet er ett år. Flertallet understreker viktigheten
av at arbeidslivet tilpasser seg, slik at det er mulig å kombinere
foreldreskap og arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Norge er et av de landene i verden
som har den beste foreldrepermisjonsordningen. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen de siste årene har utvidet både foreldrepengeperioden
og økt fedrekvoten med den begrunnelse at dette vil fremme likestilling. Disse
medlemmer registrerer også at regjeringen i stortingsmeldingen
varsler grep som tydeliggjør en tredeling av foreldrepermisjonen. Disse
medlemmer støtter ikke denne utviklingen og mener fedrekvoten
reduserer valgfriheten for familien, og også diskriminerer fedre
i familier hvor mor ikke har opparbeidet seg selvstendig rett til
foreldrepenger. Disse medlemmer mener dagens ordning
straffer barn og viser til at dersom en av foreldrene ikke tar ut
full kvote, så mister barnet denne tiden med en av sine foreldre.
Slik bruker staten barnet som pressmiddel for å tvinge begge foreldre
til å være hjemme. Så opptatt av likestillingsstatistikken er dagens
regjering at den er villig til å frata barn tid med deres egne foreldre. Disse
medlemmer er opptatt av å gi familien fleksibilitet og valgfrihet
til å fordele foreldrepermisjonen seg imellom.
Disse medlemmer vil vise til
representantforslag Dokument 8:49 S (2009–2010) jf. Innst. 309 S
(2009–2010) om å gi familien full frihet til å dele foreldrepermisjonen
mellom mor og far, der en fremmer forslag om å avvikle fedrekvoten og
gi familien frihet til å fordele foreldrepermisjonen slik som det
passer den enkelte familie.
Disse medlemmer mener at skal
en sikre barnets rett til å være like mye sammen med begge foreldre,
betyr det at en må gi fedre selvstendig uttaksrett. Det er på tide
å rette opp den skjevhet og urettferdighet som ligger i at fedres
uttaksrett er knyttet opp til mors opptjening. Målet må hele tiden
være å gi barnet tid sammen med sine foreldre, noe en sikrer gjennom
å gi familien full frihet til å fordele foreldrepermisjonen seg imellom.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vurderer å lovfeste en plikt for arbeidsgivere til å dekke
lønn under ammefri en time daglig i barnets første leveår. Disse
medlemmer støtter ikke at en lovmessig vedtar et påbud overfor
arbeidsgiver om å betale for arbeidstakers ammepauser, og viser
til at dette kan påføre privat sektor en ekstra kostnad på mellom
53–100 mill. kroner årlig. Disse medlemmer mener
en bør opprettholde den frivillige ordningen som er i dag, hvor
man forhandler med arbeidsgiver om muligheten til ammefri.
Komiteen vil understreke
arbeidslivets nøkkelrolle når det gjelder fedres og mødres mulighet
til å tilpasse arbeidet til familielivet. Komiteen mener
det er helt avgjørende at arbeidslivet tilpasses familielivet og
ikke omvendt. Det er blant annet viktig for at både far og mor skal
ha mulighet til å beholde sin tilknytning til arbeidslivet også
etter at de har blitt foreldre, for at permisjonsdeling og fravær
fra arbeidslivet skal kunne fordeles likere, for at deltidsarbeid skal
fordeles likere mellom kjønnene og for at hverdagen skal gå i hop
for familiene.
Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven
gir viktige rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid,
korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Komiteen vil
imidlertid peke på at også forhold på arbeidsplassen er avgjørende
for fedres uttak av foreldrepermisjon, fordeling av korttidsfravær
og arbeidstid. Arbeidsgivers og kollegers holdninger til permisjoner
og tilpasninger har stor betydning for den enkeltes valg. Det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet og overrepresentasjonen av menn i privat sektor
tyder på at fedre oftere arbeider i virksomheter og bransjer der
redusert arbeidstid er diskreditert. Komiteen vil
peke på at det er stor variasjon i aksepten for å ta ut permisjon
utover fedrekvoten, redusere arbeidstiden, nekte overtid eller tilpasse
arbeidstiden for å kunne følge og hente barn i barnehagen eller
på skolen/SFO. Komiteen vil i den sammenheng peke
på behovet for holdningsendrende arbeid, samt at det er viktig at
rettighetene i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som
på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv,
faktisk er kjent og brukes i alle bransjer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen ønsker
en tredeling av permisjonen. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng understreke at familiepolitikken først og fremst
må styres av hensynet til best mulig oppvekstvilkår for barn. Foreldrepermisjonsordningen
skal derfor utformes ut fra hensynet til barnets behov, ikke arbeidslivets
føringer.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil vise til at Kristelig Folkeparti ønsker en
foreldrepermisjon på 68 uker der ti uker er forbeholdt hver av foreldrene.
Et sentralt element i Kristelig Folkepartis permisjonsløsning er
ambisjonen om å bidra til å løse familienes utfordringer også etter
barnets første leveår, derav muligheten for uttak av permisjonsdager
og -uker fram til barnet fyller ti år.
Dette medlem viser til at det
i meldingen pekes på at det fortsatt er om lag 6 500 fedre årlig
som på tross av egen opptjening ikke kan ta ut foreldrepenger fordi
mor ikke har opptjent rett til foreldrepenger og heller ikke går
ut i arbeid eller utdanning på fulltid etter fødselen. Regjeringen
har ikke konkludert på hvorvidt det vil være hensiktsmessig å innvilge
enkelte fedregrupper selvstendig uttaksrett. Dette medlem vil
understreke at det er viktig at begge foreldre har mulighet til
å tilbringe tid med barnet, og i finansinnstillingen for 2011 fremmet komiteens
medlem fra Kristelig Folkeparti forslag der regjeringen bes utrede
hvordan det kan sikres at foreldre får rett til foreldrepermisjon
uavhengig av den andre forelderens aktivitet før og etter fødsel.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ordning som
gir alle foreldre rett til foreldrepermisjon.»
Dette medlem mener det er svært
positivt at en har en ordning med to uker lang omsorgspermisjon
ved fødsel eller omsorgsovertakelse. Det er imidlertid viktig at
alle fedre får mulighet til å tilbringe tid med barn og mor disse
dagene, og dette medlem mener derfor alle fedre bør
ha rett til to ukers lønnet permisjon ved fødsel eller omsorgsovertakelse.
Dette medlem mener alle fedre
bør ha anledning til å være hjemme de to første ukene med lønn etter
at barnet er født og viser til Innst. 2 S (2010–2011) der komiteens
medlem fra Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte legge frem
en sak om rett for alle fedre til to uker lønnet permisjon i forbindelse
med fødsel.»
Dette medlem viser videre til
forslag fra KS og andre instanser om heving av taket for lønnkompensasjon
ved foreldrepermisjon fra 6 G til 8 G.
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om heving av taket for lønnskompensasjon ved fødselspermisjon med
sikte på likere fordeling av foreldrepermisjon.»
Dette medlem viser til at regjeringen
i meldingen understreker at en styrking av menns omsorgsrolle har
en egenverdi og er et mål i seg selv, og at også regjeringen mener
det er et mål å arbeide for mer likestilte foreldre. Dette medlem vil
understreke betydningen av menns omsorgsrolle og av farsansvaret. Dette
medlem mener det er viktig for barn å ha god kontakt med
begge foreldrene fordi både mor og far er viktig for barnet. Dette
medlem vil i denne sammenheng understreke behovet for at
menn ansvarliggjøres og for at samfunnet legger til rette for farsrollen.
Komiteen registrerer
at gutter og jenter fremdeles gjør svært tradisjonelle yrkes- og
utdanningsvalg. Mens jenter i større grad enn tidligere har beveget
seg inn i mannsdominerte yrker, vegrer fremdeles gutter seg for
å velge seg til kvinnedominerte yrker.
Komiteen mener forestillingen
om hvilke oppgaver som er «mannlige» og «kvinnelige» fremdeles står
sterkt og bidrar i kombinasjon med tradisjonelle kjønnsroller til
å forsterke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Komiteen viser til at kjønnsdelingen
er særlig sterk i korte profesjonsstudier, men at utviklingen har
vært svært positiv innen høyere utdanning. Stortingsmeldingen viser
til at forskjeller i jenter, og gutters interesser påvirker deres
valg av yrke, samtidig som det kjønnsdelte arbeidslivet også påvirker
yrkesvalg og utdanning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det
er en styrke for utviklingen av samfunnet at begge kjønn er representert
på de fleste arenaer, og flertallet mener at det
er et mål å fjerne de barrierene som er til hinder for å velge på
tvers av tradisjonelle kjønnsroller. Stortingsmeldingen om likelønn
og flere høringsinstanser til Likelønnskommisjonens utredning peker
på at utfordringen i hovedsak handler om å få gutter til å ta utradisjonelle
yrkesvalg. Flertallet mener at dette henger sammen
med «kvinneyrkenes» lave lønn og prestisje. Flertallet ser
gjerne at det blir gjort et mer målrettet arbeid for å oppmuntre
jenter og gutter til utradisjonelle valg i tråd med deres evner
og interesser. Det er et selvstendig poeng å gi mulighet for friere
utdanningsvalg. Flertallet understreker at likelønn
også er en viktig rekrutteringsstrategi. Bedre lønns- og arbeidsvilkår
vil bidra til å få flere inn i helse- og omsorgssektoren, som kommer
til å trenge mange flere hender i årene som kommer.
Flertallet understreker viktigheten
av at både flere menn og kvinner velger seg til helse- og omsorgssektoren
i tiden fremover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre tar til orientering at det allerede er bevilget
midler til arbeid for å bedre kjønnsbalansen i utdanningssektoren. Disse medlemmer mener
styrking av rådgivertjenesten og fokus på bevisste utdanningsvalg
er positive bidrag til en jevnere kjønnsbalanse på tvers av yrkesgrupper. Disse
medlemmer mener likevel at statlige grep som griper direkte
inn i folks utdanningsvalg, gjennom kvoter og kjønnspoeng ved opptak
til studier, er feil vei å gå. Disse medlemmer viser
til at flere høringsinstanser også er skeptiske til slike statlige
grep, og i stedet mener at en må styrke rådgivnings- og karriereveiledningstjenesten
i skolene. Disse medlemmer mener også at en bør se
på muligheten til å profesjonalisere rådgivningstjenesten for elever
i videregående skoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge har flest kvinner i arbeid, men en har få kvinner helt
på toppen i næringslivet. Disse medlemmer registrerer
at dette kan være en konsekvens av at en har gitt kvinner mulighet
til å velge både arbeid og barn. Dette gir kvinnene en selvstendighet
som er viktig for mange, ved at de kan velge både arbeid og familie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fordommer om
typiske mannsyrker og kvinneyrker kan føre til at unge velger bort
yrker de kunne vært veldig godt egnet for. Det kjønnsdelte arbeidslivet
gir et stivt og lite fleksibelt arbeidsmarked der samfunnet ikke
får utnyttet de menneskelige ressursene fullt ut. Disse medlemmer vil
peke på at den økende arbeidsledigheten og det endrede arbeidsmarkedet
skaper behov for ytterligere fleksibilitet og overgang mellom yrker,
noe det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og fordommer rundt utdannings-
og yrkesvalg kan være en kraftig hindring for.
Disse medlemmer viser til at
den alvorligste konsekvensen av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet
er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner.
Disse medlemmer viser til at
Likelønnskommisjonen konkluderte med at det finnes for lite forskning
på dette temaet i Norge. Disse medlemmer mener regjeringen
bør vurdere om det fortsatt er slik at en trenger mer kunnskap om temaet,
fordi en ikke vet nok om hvilke mekanismer som ligger bak det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser det som en utfordring
å stimulere til utdannings- og yrkesvalg som kan bidra til en bedre kjønnsbalanse
blant ansatte i ulike samfunnssektorer. Disse medlemmer viser
til Innst. 192 S (2009–2010) om å styrke rådgivningstjenesten som
et viktig tiltak i denne sammenheng. Videre bør det vurderes ulike
positive stimuleringstiltak for å rekruttere studenter av begge
kjønn, herunder egne rekrutteringskampanjer til studier der ett
kjønn er klart underrepresentert. Disse medlemmer konstaterer
at stadig flere kvinner tar høyere utdanning og mener at det på
sikt også vil virke positivt inn på kjønnsbalansen i både utdanning
og arbeid.