Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Anne Marit Bjørnflaten, Susanne Bratli, Freddy
de Ruiter, Anita Orlund, Magne Rommetveit og Ivar Skulstad, og fra
Høyre, Øyvind Halleraker, Lars Myraune og Ingjerd Schou,
viser til proposisjonen om endringer i ekomloven og straffeprosessloven
mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett), jf.
Prop. 49 LS (2010–2011). Det fremmes forslag til endringer i lov
om elektronisk kommunikasjon, straffeprosessloven, politiloven, tvisteloven
og verdipapirhandelloven.
Flertallet viser til at formålet
med EUs direktiv om datalagring er å harmonisere lovgivningen om
lagring av nærmere definerte data fremkommet ved bruk av elektronisk
kommunikasjon. Hensikten er å gi justismyndighetene et verktøy for
å avdekke, etterforske og straffeforfølge alvorlig kriminalitet.
Flertallet mener dagens situasjon
for politiets benyttelse av trafikkdata er uholdbar, ut fra både hensynet
til personvern og effektiv kriminalitetsbekjempelse. Flertallet viser
i den sammenheng blant annet til NOU 2009:1 og NOU 2009:15, samt
at politiet i omtrent ti år har ønsket en klarere fremgangsmåte
for innhenting av trafikkdata i etterforskningsøyemed.
Flertallet viser til at tilbydere
av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller –nett (ekomtilbydere)
i Norge i dag lagrer data for egne kommunikasjons- og faktureringsformål. Lagrings-
og utleveringspraksis varierer i stor grad mellom de ulike ekomtilbyderne.
Systemene for hvordan trafikkdataene lagres er veldig ulike, omfanget
av hva som lagres er forskjellig og hvordan sikkerheten er rundt
disse opplysningene har også ujevn kvalitet. Eksempelvis lagrer de
fleste mobiloperatører en del trafikkdata ut fra faktureringsformål,
mens for eksempel GET ikke lagrer noen trafikkdata. I dag er derfor tilgangen
til disse dataene tilfeldig.
Flertallet viser videre til at
trafikkdata i dag er helt avgjørende i etterforskningen av alvorlig kriminalitet.
Trafikkdata fra telefoni brukes av politi og påtalemyndighet blant
annet til å avdekke kontaktmønstre, og brukes primært i saker med
flere involverte, som narkotikaomsetning, grove ran, menneskehandel
og annen organisert kriminalitet. Et eksempel på dette kan etter komiteens mening
være «Op Broken Lorry», hvor et marokkansk narkotikanettverk i 2006
ble rullet opp av Kripos. Totalt ble 35 domfelt over hele Europa,
og to av bakmennene ble i Norge idømt 21 års fengsel. Lokasjonsdata/celle-ID
registrerer hvilken basestasjon mobiltelefonen koblet seg til ved
starten av en samtale, ved sending av SMS eller datatrafikk på mobilen.
Dette gir slik en pekepinn på hvor brukeren av mobiltelefonen befant
seg på det aktuelle tidspunktet. Lokasjonsdata kan dermed brukes
som bevis for oppholdssted, omtrent som bilder fra overvåkningskamera,
vitneobservasjoner eller lignende. Lokasjonsdata var blant annet
brukt i Nokas-dommen.
Lokasjonsdata regnes som svært personverninngripende,
blant annet på grunn av at mye overskuddsinformasjon om uskyldige
blir generert ved basestasjonssøk. Flertallet viser
til at dette i regjeringens forslag håndteres ved å stille krav
om høyere strafferamme (5 år) for å hente ut basestasjonsdata enn
øvrige data. Internettrafikkdata er særlig relevant i saker hvor lovbruddet
helt eller delvis begås på nettet. Aktuelle eksempler kan være grooming
og spredning av overgrepsbilder av barn. Flertallet viser til
at lagring av informasjon som knytter IP-adresser til en bestemt
abonnent er avgjørende for i det hele tatt å kunne innlede etterforskning i
disse sakene.
Flertallet viser til uttalelser
fra PST under komiteens høringer om at Norge uten datalagringsdirektivet
blir mer utsatt for terror, og at PST bruker trafikkdata i alle
sine saker. Riksadvokaten har i sin høringsanledning til Samferdselsdepartementet
påpekt at
«[u]ten implementering av datalagringsdirektivet
mister politiet og påtalemyndigheten et sentralt og viktig virkemiddel
ved etterforskning og iretteføring av alvorlig kriminalitet. Det
vil gi manglende rettssikkerhet i vid forstand for borgere som med
rimelighet forventer at rettshåndhevende myndigheter løser sine
oppgaver minst like godt i morgen som i dag. I stedet etableres
et system som innebærer at kriminelle fritt kan kommunisere uten
fare for at myndighetene i ettertid (selv kort tid etter) kan spore
kontakten, hvilket er noe nytt ved vår kriminalitetsbekjempelse.»
Flertallet viser til foreløpige
tall fra EUs pågående evaluering, som demonstrerer at politiet i
det alt vesentlige etterspør data som er nyere enn seks måneder,
selv om det også etterspørres en del data frem til de er 12 måneder gamle.
Bare unntaksvis etterspørres data eldre enn 12 måneder. I en britisk
undersøkelse fremgår det at 85 pst. av de data som ble brukt, var
mindre enn seks måneder gamle. Undersøkelsen viste imidlertid også
at data som var mellom syv og tolv måneder gamle ble brukt i de alvorligste
sakene, fortrinnsvis drapssaker. Regjeringen fremhever at dette
stemmer med norske erfaringer. Ulike land har innført ulik lagringstid,
Sverige seks måneder, men flest land (ni) har valgt 12 måneders
lagringstid.
Flertallet vil peke på at politiet
i dag tar beslag i de data som er lagret, uavhengig av om de er
lagret som en følge av at sletteplikten er brutt. Dette betyr at
dersom vi sier at dagens rettslige tilstand skal bevares, samtidig
som vi følger opp med strengere tilsyn og utleveringskrav slik at det
ikke lagres data ulovlig, vil politiets muligheter til å oppklare
eller forhindre alvorlig kriminalitet eller terror bli dårligere
enn i dag.
Flertallet peker på at det særlig
trengs klarere regler for hvilke data som skal lagres og sikringstiltakene
som omgir denne lagringen. Det er etter flertallets mening
uholdbart at data, slik som celle-ID, i dag lagres uten hjemmel. Lagrede
data bør også sikres vesentlig bedre enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Bård Hoksrud og Arne
Sortevik, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland,
fra Senterpartiet, Janne Sjelmo Nordås, og fra Kristelig Folkeparti,
lederen, Knut Arild Hareide, viser til at datalagringsdirektivet
(DLD) er en av de største truslene mot personvernet i Norge noensinne,
fordi hele befolkningen settes under kontinuerlig overvåkning. Disse
medlemmer viser til at datalagringsdirektivet pålegger obligatorisk registrering
av hver gang du kommuniserer med dine barn, din ektefelle, dine
venner, dine forretningsforbindelser, dine klienter, din lege, dine politiske
meningsfeller og samtlige andre du kommuniserer med ved bruk av
telefon og e-post. Disse medlemmer viser til at datalagringsdirektivet
også innebærer lagring av posisjonsdata. Siden moderne smarttelefoner kommuniserer
med nettet omtrent kontinuerlig, innebærer direktivet at myndighetene
i ettertid kan vite nøyaktig hvor du har befunnet deg med telefonen
din.
Disse medlemmer registrerer at
Dokument 8:103 LS (2010–2011) er ment å være et alternativ til innføring
av datalagringsdirektivet i norsk rett. Disse medlemmer viser
til at datalagringsdirektivet behandles i Innst. 275 L (2010–2011),
jf. Prop. 49 L (2010–2011), og vil i den forbindelse vise til sine
merknader og forslag til denne saken.