Jeg viser til brev av 19. november 2010 fra
arbeids- og sosialkomiteen til arbeidsministeren om vurdering av
representantforslag 30 S (2010–2011) om TT-ordningen. Brevet er
videresendt samferdselsministeren.
I nevnte representantforslag foreslås følgende:
”Stortinget ber regjeringen
snarest utarbeide nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet i
TT-transporten, og foreslå en finansieringsordning som sikrer TT-transport
i tråd med de nasjonale retningslinjene.”
Ordningen med tilrettelagt transport for funksjonshemmede
(TT-ordningen) er tiltenkt å dekke behovet for transport for de
personer som ikke kan reise med den ordinære kollektivtransporten.
Ordningen forvaltes av den enkelte fylkeskommune, som en del av
ansvaret for lokal kollektivtransport, basert på lokale prioriteringer og
finansieres av fylkeskommunens frie inntekter (skatteinntekter og
rammetilskudd). Praktisering av denne ordningen varierer fra fylkeskommune
til fylkeskommune, basert på lokale regelverk.
Bedre tilrettelegging av transporttilbudet for funksjonshemmede
er et høyt prioritert område for regjeringen. Prinsippet om universell
utforming har blitt en integrert del av arbeidet og prioriteringene
i Samferdselsdepartementet og de statlige transportetatene og virksomhetene.
Både gjennom lover og regelverk og gjennom fysiske tiltak finansiert
over statsbudsjettet, er kollektivtransportsystemet blitt mer tilgjengelig
under denne regjeringen. Fra 1.1.2009 ble reglene i den nye likestillings-
og diskrimineringsloven gjort gjeldende. Det er innført nye regler
for utforming av busser og passasjerbåter.
Universell utforming og bedre tilgjengelighet
er også et av hovedmålene for transportpolitikken som er presentert
i St.meld. nr. 16 (2008–2009) Nasjonal transportplan 2010–2019.
Infrastruktur og transportmidler skal utformes slik at kollektive
transportløsninger kan nyttes av flest mulig, uten å ty til særskilte
hjelpemidler eller assistanse. Men utfordringene er fremdeles store.
I tillegg vil mange funksjonshemmede være avhengig av alternativer
til kollektivtransport nærmest uansett kvaliteten på kollektivtilbudet. For
mange er TT-ordningen avgjørende for muligheten til å leve et aktivt
liv, og det er svært viktig at denne ordningen fungerer godt.
Regjeringens strategi for å sikre funksjonshemmede
med stort behov en god TT-ordning er todelt.
For det første vil regjeringen sikre fylkeskommunene
– som har ansvaret både for det ordinære, lokale kollektivtilbudet
og TT-ordningen – en økonomi som gjør dem i stand til å sørge både
for et godt TT-tilbud og et godt ordinært kollektivtilbud. Etter
min mening er dette det viktigste man kan gjøre for å sikre alle,
inklusive TT-brukerne, god mobilitet.
Overføringene til kommunesektoren har økt kraftig
under denne regjeringen. Fylkeskommunene har fått et vesentlig større
økonomisk handlingsrom og langt bedre muligheter både til å sørge
for et godt kollektivtilbud og til å gi et godt TT-tilbud til de
som ikke kan benytte ordinær kollektivtransport.
For det andre vil regjeringen bidra til at det lokale
kollektivtilbud kan benyttes av flest mulig av de mest mobile TT-brukerne,
slik at ressurser kan frigjøres og brukes til en bedre TT-ordning for
brukerne med størst behov. Dette kan vi oppnå ved bedre fysisk utforming
av kollektivtransportsystemet, satsingen på universell utforming både
gjennom likestillings- og diskrimineringsloven og gjennom bevilgninger
over statsbudsjettet.
I tillegg har regjeringen stimulert til uttesting
av ulike driftskonsepter, bl.a. gjennom ordningen for bedre kollektivtransport
i distriktene, der fylkeskommunene kan søke om tilskudd bl.a. til
å teste ut ulike former for etterspørselsstyrt transport, for eksempel
bestillingstransport og serviceruter som er åpen for alle.
For å undersøke om bedre samordning mellom TT-tilbudet
og bestillingstransport kan redusere behovet for TT, uten at det
går på bekostning av brukernes mobilitet, inviterte Samferdselsdepartementet
i 2009 fylkekommunene til å delta i et treårig forsøk hvor de to
tilbudene blir sett eksplisitt i sammenheng. Sju fylkeskommuner
søkte om å delta, og det pågår nå forsøk med bedre koordinering
mellom kollektivtilbudet og TT-tilbudet i Oslo kommune og seks fylker
(Østfold, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag).
I alle forsøkene skal bestillingstransporten bygges ut. Samtidig
skal det foretas tilpasninger i regelverket for TT-tjenesten, slik
at mest mulig TT kan bli gjennomført med den ordinære kollektivtransporten,
inklusive bestillingstransport og serviceruter som er åpne for alle.
Det er krav om brukermedvirkning fra de funksjonshemmedes organisasjoner
og om at TT- tilbudet opprettholdes for de som ikke kan dra nytte
av det utbygde bestillingstransporttilbudet. Formålet med forsøket
er å se om en slik organisering vil frigjøre ressurser som fylkeskommunene
kan bruke til å styrke tilbudet til TT-brukere med særskilte behov,
om hoveddelen av reiser for andre brukere kan dekkes gjennom det
utvidede bestillingstransporttilbudet og om tilbudet øker mobiliteten
til brukere utenfor TT-ordningen. Samferdselsdepartementet vil foreta
en grundig evaluering av forsøket etter tre år.
Til slutt noen ord om spørsmålet om nasjonale retningslinjer
for TT-ordningen.
Ved behandlingen av Kommuneøkonomiproposisjonen
for 2004, fattet stortingsflertallet et vedtak der regjeringen Bondevik
II ble bedt om å utforme nasjonale retningslinjer for TT-ordningen,
og spørsmålet er blitt grundig vurdert. Det finnes veiledende retningslinjer
for TT-ordningen utarbeidet av Samferdselsdepartementet, der kriterier
for brukergodkjenning, tilbudets innhold og selve saksbehandlingen
er beskrevet. Men i likhet med den lokale kollektivtransporten for
øvrig, er det fylkeskommunene som fastsetter standarden i tilbudet.
De veiledende retningslinjene ligger i hovedsak til grunn for retningslinjene
som gjelder for TT-ordningen i fylkene.
Nasjonale retningslinjer kan gi større grad
av likebehandling enn dagens budsjettstyrte ordning i regi av fylkeskommunen.
Forslagsstillerne er inne på at det ville være naturlig å vurdere
å legge eventuelle nasjonale retningslinjer til Arbeids- og velferdsetaten
(NAV) som også administrerer arbeids- og utdanningsreiser, grunnstønad
til transport, og bilstønadsordningen. Jeg vil i den sammenheng
vise til at innretningen av TT-ordningen, uansett administrativ plassering,
har grenseflater mot andre tiltak for å bedre funksjonshemmedes
mobilitet, både tiltak av transportpolitisk og sosialpolitisk karakter.
Jeg vil bemerke at det også knytter seg utfordringer
til en ordning med nasjonale retningslinjer. For det første kan
nasjonale retningslinjer medføre betydelige merkostnader. For det
andre vil nasjonale retningslinjer bryte med den etablerte ansvarsdelingen
mellom forvaltningsnivåene og prinsippet om at det er fylkeskommunene
som skal bestemme omfanget og kvaliteten på kollektivtransporttilbudet.
Nasjonale retningslinjer kan således begrense fylkeskommunenes muligheter
for å se TT i sammenheng med annen kollektivtransport. En solid
fylkeskommunal økonomi, kombinert med et kollektivtilbud som kan
benyttes av flest mulig, er en god strategi for sikre et godt TT-tilbud for
de brukerne som trenger det mest, gjerne kombinert med ulike forsøksordninger.