Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Jon Georg Dale, Tord
Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein Harberg og
Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel Hagen, fra
Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til
meldingen.
Komiteen merker seg at hovedmålet
som anføres for meldingen er at «(…) sentrale og lokale beslutningstakere,
skoleledere og lærere blir mer bevisst hvordan lærernes tidsressurs
i skolen brukes for å fremme elevenes læring». Videre skisseres
det fire delmål, hhv. styrking av profesjonell skoleledelse og kommunal
styring av skolen; økt bevissthet både hos nasjonale og lokale myndigheter
om konsekvensene for bruk av lærernes tid ved innføring av nye regler
og tiltak; økt vekt på faglig støtte og veiledning fra nasjonale
myndigheter i arbeidet med læreplaner, vurdering og oppfølging av
regelverk; samt styrking av sammenheng og tiltak som gjelder barn
og unges oppvekst, slik at lærerne i størst mulig grad kan konsentrere
seg om kjerneoppgavene i skolen. Komiteen deler disse
målsettingene.
Komiteen vil understreke at lærerne
er den viktigste ressursen i skolen, og at det er helt avgjørende
at man fra sentrale og lokale myndigheters side legger til rette
for at lærerne får større anledning til å utøve sine kjernefunksjoner knyttet
til undervisning, vurdering og for- og etterarbeid. Komiteen er
tilfreds med at meldingen innledningsvis tydelig slår fast at «[i]ngen andre
er så viktige for elevenes læring som dyktige lærere som gjennomfører
opplæringen med struktur, kunnskap og engasjement».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at tidsbruk
i skolen – og mer spesifikt det stadig økende skolebyråkratiet –
er et svært sentralt tema i den skolepolitiske debatten. Det har
således også vært et tema – både eksplisitt og implisitt – i en
lang rekke av sakene som har vært behandlet i Stortinget de siste årene.
Komiteen viser til
at Tidsbrukutvalget ble nedsatt i 2008. Resultatene fra utvalgets
arbeid ble presentert i en rapport i desember 2009, og Meld. St.
19 (2009–2010) ble godkjent i statsråd i juni 2010. Komiteen mener
det var et riktig grep å nedsette Tidsbrukutvalget, og er tilfreds
med at man med utvalgets rapport har fått et felles utgangspunkt
i den videre diskusjonen om hvordan man kan forbedre tidsbruken
og bidra til mer effektiv ressursbruk i skolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Tidsbrukutvalget ble nedsatt på bakgrunn av innspill
fra skolene om at mye tid i skolen går bort til oppgaver som ikke
oppfattes å være kjerneoppgaver. Flertallet mener
at det er gjort et nyttig utredningsarbeid omkring dette, og ser
oppfølgingen gjennom stortingsmeldingen som en god anledning til
å ta tak i problemstillingene som reises.
Flertallet er tilfreds med at
regjeringen har valgt å følge opp svært mange av punktene som fremmes
i Tidsbrukutvalgets rapport, og ser dette som viktige bidrag til
å få en bedre utnyttelse av lærerens tid. Flertallet er
videre tilfreds med at det i stortingsmeldingen ligger en intensjon
om at regjeringen aktivt vil oppfordre skoleeiere og skoleledere
til å følge opp anbefalingene og tiltakene lokalt. Flertallet viser
til at regjeringens overordnede mål for grunnopplæringen er at alle
elever skal gå ut av grunnskolen med grunnleggende ferdigheter, kunnskap
og holdninger som gjør dem i stand til å delta i videre utdanning
og arbeidsliv. Videre skal alle elever og lærlinger som er i stand
til det, gjennomføre videregående opplæring som anerkjennes for
videre studier eller arbeidsliv. Flertallet støtter
intensjonen om at alle elever og lærlinger skal oppleve mestring,
og at en bedre utnyttelse av tiden i skolen kan være med å nå disse
overordnede målene. Flertallet viser til at hovedmålet
med stortingsmeldingen er at sentrale og lokale beslutningstakere,
skoleledere og lærere blir mer bevisst hvordan lærerens tidsressurs
i skolen brukes for å fremme læring. Det er viktig at lærerne får
tilstrekkelig med tid til å utføre sine kjerneoppgaver. Flertallet viser
til at regjeringen i sin politiske plattform varslet en endring
i opplæringsloven for å sikre en maksimumsgrense for antallet elever
pr. lærer på hver skole. En sikring av en høy lærertetthet vil også være
vesentlig for lærernes tid til å følge opp elevene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har registrert bekymringen
om at balansen mellom elevers rettigheter og lærernes autoritet
kan synes å ha blitt forrykket gjennom de siste tiårene. Disse
medlemmer mener det er viktig å sikre elevenes rettssikkerhet,
men er også opptatt av å sikre læreryrkets status og gjenreise respekten
for læreren i samfunnet som helhet. Etter disse medlemmers mening
innebærer dette at lærer og skoleleder må gis mer innflytelse over
egen arbeidsdag – ikke mindre. Vi må gi lærerne større frihet og
ha mer tiltro til deres pedagogiske vurdering av arbeidsformer,
vurderingsrutiner, dokumentasjonskrav mv. I det hele tatt handler
dette om å snu en kultur som har fått befeste seg over lengre tid,
og som har redusert lærernes status. Disse medlemmer ser behandlingen
av denne meldingen som et ledd i en slik snuoperasjon, i den forstand
at meldingen har som mål å sikre lærerne mer tid til sine kjerneoppgaver
enn hva de har pr. i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Tidsbrukutvalgets mandat var å gjennomgå tidsbruken
i skolen. Stortingsmeldingen er en direkte oppfølging av utvalgets
anbefalinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
Tidsbrukutvalget i sitt arbeid fokuserte på den offentlige grunnskolen,
og ikke på videregående opplæring. Tidsbrukutvalget tok heller ikke
for seg tidsbruken i skoler som er godkjent etter privatskoleloven, eller
i grunnskoleopplæringen for voksne. Langt på vei gjelder tilsvarende
for Meld. St. 19 (2009–2010), som konsentrerer seg om tidsbruk i grunnskolen. Disse
medlemmer viser til at tidsbruk og økende byråkratisering
i aller høyeste grad også er relevant for videregående opplæring,
privatskoler og grunnskoleopplæringen for voksne, og at det således
burde vært et sterkere fokus på disse delene av utdanningsløpet
i meldingen.
Komiteen viser til
at det i Tidsbrukutvalgets rapport tydelig signaliseres at særlig
tre av tiltakene som det tas til orde for, vil kreve «vesentlige offentlige
bevilgninger». Dette gjelder mer kompetanseutvikling for lærere,
økt voksentetthet og økt bruk av andre yrkesgrupper i skolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til betydningen av gode rammebetingelser for kommunene som forutsetning
for at de kan være gode skoleeiere. Flertallet viser
til at regjeringen har styrket kommuneøkonomien betydelig de siste
årene. Samtidig er det i de fleste kommuner utfordringer knyttet
til å imøtekomme behovene innen velferdssektorene. Flertallet viser
til at regjeringen, som prinsipp, gir kommunene økonomisk kompensasjon
for nye oppgaver, og er tilfreds med at stortingsmeldingen også varsler
at tidsbruk ved innføring nye tiltak i skolen i større grad skal
vurderes i framtidige beslutningsprosesser.
Flertallet understreker at en
rekke forhold vil spille inn på tidsbruken i skolen, og merker seg signalet
fra regjeringen om at effekten for tidsbruken skal vurderes nøye
ved framtidige tiltak og reformer. Flertallet viser
til Prop. 1 S (2010–2011), hvor regjeringen redegjør for at det
er et mål å lovfeste en ressursnorm for grunnskolen for å sikre
og styrke lærertettheten i skolen. Flertallet viser
til at finansieringen av slike tiltak følger i de årlige budsjettene.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at Tidsbrukutvalgets rapport inneholder en rekke anbefalinger
til både sentralt og lokalt nivå (stat og skoleeier/skoleleder).
Regjeringens oppfølging av rapporten – Meld. St. 19 (2009–2010)
– innebærer imidlertid kun en oppfordring til lokalt nivå (skoleeier
og skoleledere) om at anbefalingene fra utvalgets rapport skal følges.
Etter disse medlemmers mening er dette for defensivt.
Dersom man virkelig skal lykkes med å redusere tidstyveriet i skolen,
er det nødvendig å i større grad legge til rette for at skoleeiere
og skoleledere faktisk kan gjennomføre tiltakene det anbefales at
de skal gjennomføre. I de aller fleste tilfeller vil dette innebære
et behov for utvidede økonomiske ressurser. Disse medlemmer vil
understreke at hovedutfordringen i forhold til tidstyvene i skolen
– slik disse medlemmer ser det – ikke primært ligger
på lokalt nivå, men at staten har et hovedansvar i denne sammenheng.
Disse medlemmer merker seg i
denne forbindelse at meldingen foreskriver at «[g]jennomføring og
omfang av de foreslåtte tiltakene som er omtalt i meldingen, vil
bli tilpasset de årlige budsjettforslagene og Stortingets behandling
av disse».
Disse medlemmer vil minne om
at en rekke av anbefalingene til skoleeier/skoleleder innebærer
økte kostnader, og at meldingen således burde innebære en større
grad av forpliktelse fra statens side når det gjelder en mulig realisering av
disse anbefalingene.
For disse medlemmer er det åpenbart,
gitt kommunenes rolle som skoleeier, og derigjennom finansieringsansvar
for grunnskolen, at dersom disse tiltakene skal realiseres, så må
det stilles forpliktende finansiering fra statens side. Meldingen
er også svært tydelig med hensyn til å plassere hovedansvaret for
god utnyttelse av tidsbruken på skoleeier og skolene selv, mens det
gis få forpliktende signaler om hvordan statlige myndigheter skal
legge til rette for nettopp dette. Disse medlemmer mener
dette er en generell svakhet ved meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å komme tilbake til
Stortinget med en konkret finansiell opptrappingsplan for de tiltakene
som anføres å kreve 'vesentlige offentlige bevilgninger' i Tidsbrukutvalgets
rapport.»
Komiteen viser til
at god ledelse på alle nivåer er avgjørende for en forbedret tidsbruk
i skolen, og deler synet om at det er viktig at alle nivåer «trekker
i samme retning». Samtidig vil komiteen understreke
at det er nødvendig at man fra statlig hold bidrar til å legge til
rette for at skoleeiere og skoleledere får muligheten til å foreta
nødvendige grep som sikrer bedre tidsbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Tidsbrukutvalget ser på god ledelse som et av de viktigste
elementene i å få til god tidsbruk, og til at det er tatt en rekke
grep for å styrke ledelsesfunksjonen både på skolenivå og skoleeiernivå. Flertallet viser
til opprettelse av veilederkorps, krav om kvalitetsrapport fra skoleeier
og program for lederskolering, rektorskole og tiltak for å fremme
klasselederkompetansen hos lærerne. Flertallet har
merket seg tiltakene for å støtte lokalt læreplanarbeid, og at dette
har vært viktig siden Kunnskapsløftet medførte mye lokalt arbeid.
Flertallet viser til at god og
rettferdig vurdering har vært et prioritert område de siste årene. Ele-vene
må få en riktig og rettferdig sluttvurdering, og underveisvurdering
som gir god støtte for læring og utvikling. Flertallet ser
det som viktig at det arbeides videre med god veiledning og kompetansebygging
for å lette lærernes arbeidsbyrde knyttet til vurdering.
Komiteen merker seg
at meldingen bl.a. slår fast at «… skolenes rammebetingelser, som antall
ansatte, deres mulighet for etter og videreutdanning og lokale systemer
for oppfølging av skolene, er skoleeiers ansvar». Komiteen er ikke
uenig i dette, men vil samtidig understreke at rammebetingelsene
for skoleeier i stor grad bestemmes nasjonalt, og at skoleeiers
handlingsrom således i stor grad er påvirket av vedtak på høyere
nivå.
Dette er et faktum som komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre mener meldingen i for liten grad adresserer.
Komiteen viser til
meldingens vektlegging av det igangsatte utdanningstilbudet for
rektorer, både i forhold til evaluering og utvidelse av ordningen. Komiteen støtter
dette, og vil understreke betydningen rektor har som pedagogisk og
administrativ leder på den enkelte skole.
Etter komiteens mening er det
et mål at alle rektorer skal ha formalkompetanse i skoleledelse. I
forbindelse med evalueringen av rektorutdanningen er det viktig
å sikre at utdanningstilbudet oppfattes som relevant og hensiktsmessig
av skoleeierne og studentene selv.
Videre vil komiteen understreke
behovet for at skoleledere får mer tid til pedagogiske oppgaver på
bekostning av de rent administrative oppgavene, og imøteser en nærmere
kartlegging av skolelederes tidsbruk.
Komiteen har merket seg at to
ferske undersøkelser fra hhv. Utdanningsforbundet og Utdanningsdirektoratet
tydelig slår fast at skoleledere bruker for mye tid på administrasjon,
og at dette går på bekostning av tiden til pedagogisk og faglig
oppfølging. Rektorene selv opplever at hovedvekten av deres arbeidstid knyttes
til administrative oppgaver, og ikke til pedagogisk ledelse. Komiteen vil
understreke viktigheten av rektors funksjon som pedagogisk leder,
og at det er helt avgjørende at man sikrer tilfredsstillende merkantil
og administrativ støtte til skoleledere slik at disse kan bruke
mer tid på pedagogisk ledelse og personalledelse.
Komiteen har merket seg at en
del kommuner har delegert fellesoppgaver som kunne vært tillagt
en kommunal skoleadministrasjon til rektorene, f.eks. administrasjon
av kommunens skoleskyssordning. Komiteen mener kommunene
bør være varsomme med å pålegge rektorene oppgaver som innebærer
at rektorene må nedprioritere ledelsesoppgaver ved skolene. Det er
avgjørende at rektor får mulighet til å utøve pedagogisk ledelse. Komiteen understreker
at skoleeier må ha kapasitet til å gi skolene faglig veiledning
og følge den samlede kvalitetsutviklingen i skolene.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
i denne forbindelse til merknad og forslag under punktet om «Andre yrkesgrupper»
i det følgende.
Komiteen viser til
at god klasseledelse er en avgjørende forutsetning for bedre tidsbruk
i skolen. En rekke undersøkelser de senere årene viser at norske
klasserom i for stor grad har vært preget av bråk, uro og lite fokus
på prestasjoner. En undersøkelse fra Senter for økonomisk forskning
i 2009 viser for eksempel at lærere i gjennomsnitt bruker 50 minutter
hver dag til utenomfaglige aktiviteter som å løse konflikter, holde
ro og orden, og starte opp planlagt aktivitet.
Komiteen viser til at den nye
grunnskolelærerutdanningen er ment å betone klasseledelse i større
grad enn tidligere, og at meldingen varsler at det skal utvikles
tilbud om skolebasert etterutdanning i klasseledelse basert på Tidsbrukutvalgets
anbefaling.
Komiteen vil vise til at dagens
uro i norske klasserom over tid faktisk medfører at elevene går
glipp av mye undervisningstid, og mener dette kan være en forklaringsfaktor
på svake faglige prestasjoner. Med bakgrunn i dette er komiteen opptatt
av at skolebasert etterutdanning i klasseledelse må gis høy prioritet
for å kunne snu en ukultur i norsk skole. Trygge og tydelige lærere
er også viktig for å skape gode omgangsformer elever imellom og
forebygge mobbing.
Komiteen vil understreke
betydningen av skolefaglig kompetanse hos skoleeier og mener dette
er en grunnleggende forutsetning for at skoleeier skal være i stand
til å utvikle en kvalitativt god skole i nær dialog med den enkelte skoleleder.
Komiteen mener skoleeier også
må ta initiativ til å veilede og dyktiggjøre foreldrene slik at flere
kan oppleve å være til hjelp og støtte for sine barn opp gjennom
skoleårene. Skolen må anerkjenne foreldrenes rolle i opplæringen. Mange
foreldre opplever usikkerhet fordi skolen har endret seg radikalt
fra den gang de selv var elever. Foreldrene må gis innsikt i hvordan
skolen fungerer og hvilke prinsipper som ligger til grunn for Kunnskapsløftet,
i den hensikt å skape trygghet for at dagens skole tar sitt kunnskapsoppdrag
på alvor. Bekjempelse av mobbing er avgjørende for å gi alle elever
et best mulig læringsutbytte. Oppdragelsen er foreldrenes ansvar,
og godt samspill hjem–skole er viktig for å forebygge og løse problemer
elever imellom før dette får utvikle seg til noe mer alvorlig.
Komiteen vil påpeke at kommunenes
valg av organisasjonsmodeller også påvirker utformingen av skolepolitikken,
og vil understreke viktigheten av at skoleeier sikrer tilfredsstillende skolefaglig
kompetanse i administrasjonsleddet.
Komiteen merker seg at det er
lagt opp til at kommuner som har behov for støttende tiltak, bl.a.
basert på resultatene fra de nasjonale prøvene, skal få en særskilt
oppfølging.
Komiteen mener etableringen av
Kunnskapssenteret for utdanning f.o.m. januar 2011 vil være hensiktsmessig
for å bedre kunne dra nytte av nasjonal og internasjonal utdanningsforskning
og derigjennom bidra til utviklingen av bedre praksiser i skolen.
Dette vil kunne fungere som en god støtte for skoleeiers kvalitetsutviklingsarbeid.
Komiteen vil, i likhet med meldingen,
understreke kommunens rolle som skoleeier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen, som prinsipp, gir kommunene økonomisk kompensasjon
for nye oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som en forutsetning
for en profesjonell ledelse fra skoleeiers side at de nasjonale
myndigheter gir skoleeiere tilstrekkelig handlingsrom. Dette innebærer
i klartekst at man fra nasjonalt hold skal være tilbakeholden med
å pålegge skoleeier nye oppgaver uten at man fra statlig hold også
tilfører ressurser, og at omfanget av nye oppgaver alltid må vurderes
opp mot hensynet til at skolene kan ivareta kjerneoppgavene sine.
Komiteen vil understreke
at god ledelse – som skissert over – også innebærer en bevisst holdning
til tidsbruk. Dette er et felles ansvar for både nasjonale myndigheter,
skoleeier og skoleleder. Komiteen er tilfreds med
at meldingen tydelig slår fast at:
«Den enkelte lærer må ha tilstrekkelig tid til for- og
etterarbeid for å kunne motivere elevene, sikre høy faglig kvalitet
og gi gode tilbakemeldinger. Rektor må ha tid til pedagogisk ledelse
og skoleutvikling.»
Komiteen merker seg at meldingen
anfører at regjeringens oppgave «først og fremst» er å legge rammebetingelsene
til rette for at man lokalt skal kunne gjøre gode prioriteringer,
og viser til læreplaner, lærerutdanning, kompetanseutvikling, regelverk
og andre støttestrukturer for utdanningen som virkemidler for en
slik tilrettelegging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil igjen understreke
viktigheten av at man fra nasjonalt hold tar dette på alvor, og
ikke skyver ansvaret over på skoleeier og skoleleder.
Komiteen vil i denne
forbindelse understreke at det er positivt at meldingen varsler
at man fra nasjonalt hold vil «tidsteste» alle nye tiltak som omhandler
skolesektoren. Etter komiteens mening er det også
et potensial for å tidsteste en rekke eksisterende tiltak i skolesektoren.
Komiteen deler Tidsbrukutvalgets
syn om at lærernes faglige kompetanse er en svært viktig faktor
i forhold til bevisst og effektiv tidsbruk i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at tidsbruk
i skolen avhenger av mange faktorer, og disse medlemmer er
i denne forbindelse særlig opptatt av rollen statlige myndigheter
har overfor skoleeiere, skoleledere og lærere. Det er statlige myndigheter
som har det nasjonale ansvaret for grunnopplæringen, og som således
fastsetter rammebetingelsene for denne – i hovedsak gjennom lover
og forskrifter. Som Tids-bruk-utvalget, etter disse medlemmers mening,
nøkternt uttrykker det: «Statlig styring, gjennom lov og forskrifter,
herunder læreplaner, har stor betydning for innholdet i fagene,
fagtilbudet og vurdering av opplæringen.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at man på nasjonalt/statlig nivå sannsynligvis har aller størst
forbedringspotensial i forhold til tidsbruk i skolen, og da mer
spesifikt i form av mengden forskrifter, lovendringer og rundskriv som
utarbeides og som det forutsettes at skolens folk implementerer.
Etter disse medlemmers mening er det behov for en
skikkelig opprydding i det som for mange skoleledere og lærere kan fortone
seg som en «forskrifts- og regeljungel» i skolen. Ideelt mener disse
medlemmer at antall rundskriv mv. skal begrenses til et
minimum, og gjerne samles opp i et kortfattet, årlig hefte som omdeles
den enkelte skoleleder og lærer – som tross alt er dem som skal
implementere disse i skolehverdagen. Dette vil kunne bidra til å
gjøre informasjonsstrømmen mer håndterbar og oversiktlig for den
enkelte.
Disse medlemmer viser til at
man innenfor næringspolitikken lenge har vært opptatt av forenkling
av offentlige regler og administrativ innsparing for næringslivet.
Flere land – så langt med unntak av Norge – har vedtatt konkrete reduksjonsmål
knyttet til regelforenkling og innsparing av administrative kostnader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at man f. eks. i Sverige har satt 25
pst. reduksjon som et mål, og man har også etablert et såkalt «regelråd» som
skal bistå forvaltningen som et uavhengig rådgivende organ i arbeidet
med regelforenkling. Allerede ett år etter opprettelsen av Regelrådet
– i 2010 – kunne svenskene erfare en betydelig bedring på regelområdet.
Det svenske Regelrådet presenteres slik i Dokument
nr. 8:61 S (2009–2010):
«Det svenske regelrådet er et uavhengig rådgivende
organ, underlagt det svenske næringsdepartementet. Regelrådet har
et eget sekretariat og består av representanter/styre med grunnleggende
kunnskap om reglers effekter og belastning på næringsliv og bedrifter.
Regelrådet skal vurdere utformingen av forslag til nye regler og
endringer i eksisterende regler som kan få betydning for bedriftenes
administrative belastninger, konkurransefortrinn eller øvrige forhold. Regelrådet
skal ta stilling til om forvaltningen har gjennomført tilstrekkelige
konsekvensutredninger av reglene og gjøre selvstendige vurderinger
om reglene oppnår sin ønskede effekt på en så enkel og kostnadseffektiv
måte som mulig. Regelrådet skal også gjøre en vurdering av eventuelle
konsekvensutredningers kvalitet og følge utviklingen generelt når
det gjelder regjeringens arbeid med forenkling for næringslivet,
og gi råd og informasjon som kan fremme en kostnadseffektiv regel-
og lovgivning.»
Disse medlemmer mener at en slik
tankegang også er relevant på skoleområdet. Disse medlemmer viser
til at meldingen varsler at man skal tidsteste alle nye tiltak i
skoleområdet, jf. omtale nedenfor, og støtter dette. Imidlertid mener disse
medlemmer at det også er behov for en partssammensatt og
uavhengig gjennomgang av nye og eksisterende regler på skoleområdet,
i den hensikt å redusere skolebyråkratiet gjennom å identifisere
og fjerne unødvendige regler, forskrifter og rundskriv.
Videre er det etter disse medlemmers mening
et behov for å sette et konkret måltall for hvor mye en skal redusere
statlige rundskriv, forskrifter mv. innen skolesektoren. Etter disse medlemmers mening
vil 25 pst. være et godt måltall å strekke seg etter.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette et partssammensatt
'regelråd' som skal etterprøve konsekvenser av nye regler og endringer
i eksisterende regler i skolesammenheng, med sikte på å redusere
byråkratiet og frigjøre mer tid til lærernes kjernefunksjoner i
skolen.»
«Stortinget ber regjeringen fastsette et konkret måltall
– 25 pst. – for reduksjon i antall statlige rundskriv, forskrifter
mv. i skolesammenheng.»
Komiteen viser til
at det fra skoleåret 2010/2011 er blitt igangsatt en ny grunnskolelærerutdanning,
jf. St.meld. nr. 11 (2008–2009) og Innst. S. nr. 185 (2008–2009). Komiteen viser til
at den nye lærerutdanningen er tenkt å være mer praksisnær og profesjonsrettet,
samt at klasseledelse vektlegges sterkere enn før. I tillegg er det
et igangsatt et bredt partssamarbeid – GNIST – for å øke rekrutteringen
til læreryrket.
Det er etter komiteens mening
avgjørende at vi har tilstrekkelig mange og dyktige lærere i skolen.
Komiteen deler synet om at en
bedre lærerutdanning vil ha betydning for hvordan lærerne bruker
tiden i klasserommet. Etter komiteens syn vil lærere
som har en trygghet og solid faglig bakgrunn i fagene de underviser
i, også være tydelige ledere i klasserommet. Komiteen er enig
i meldingen som bl.a. påpeker at:
«Effektiv utnyttelse av tiden i klasserommet krever
kompetente lærere som kan sitt fag, og som styrer tidsbruken og
læringsprosessene i klasserommet.»
Komiteen merker seg meldingens
vektlegging av behovet for å rekruttere flere lærere. Etter komiteens syn
er rekruttering, ved siden av frafall, en av de største utfordringene
norsk skole står overfor i tiden som kommer. Komiteen mener
GNIST har bidratt positivt i så måte, men at dette alene ikke er
nok.
Komiteen viser til at det også
er et arbeidsgiveransvar å legge til rette for at skolen oppfattes
som en attraktiv arbeidsplass og at de ansatte i skolen opplever
respekt for sine faglige kvalifikasjoner og å bli verdsatt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at kvalitet, lengde og nivå stod sentralt i arbeidet med
den nye grunnskoleutdanningen, som ble igangsatt fra høsten 2010. Flertallet er
positiv til utviklingen av flere tilbud med femårig grunnskolelærerutdanning
på masternivå og støtter de prosessene som nå er i gang ved flere institusjoner
for å få dette til.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil imidlertid understreke at hovedmålet
fortsatt er å styrke kvaliteten i den fireårige grunnskolelærerutdanningen,
og vil derfor videreføre en ordning der både fireårig og femårig
lærerutdanning kvalifiserer for arbeid i grunnskolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at den nye lærerutdanningen bare har fungert i et halvt
år. Flertallet ser det som svært viktig at institusjonene
implementerer endringene som ble vedtatt av flertallet i Stortinget.
Flertallet viser videre til at
det ikke er realistisk at alle institusjoner som i dag har fireårig
allmennlærerutdanning, kan bygge ut et variert tilbud av masterstudier
i begge de to løpene for grunnskolen. Flertallet er
derfor positiv til at flere institusjoner har utviklet forpliktende
samarbeid om å ut-vikle nye grunnskolelærerutdanninger. Flertallet vil
imidlertid peke på de utfordringer det er, ved en eventuell full
overgang til femårig grunnskoleutdanning på masternivå, å få hevet
kompetansenivået hos de faglig ansatte ved institusjonene, samt
at det vil kreve et stort antall nye faglige årsverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til disse partiers prinsipale syn
og forslag om at lærerutdanningen skal være femårig og mastergradsbasert,
jf. bl.a. Innst. S. nr. 185 (2008–2009). Disse medlemmer vil
understreke at en femårig mastegradsutdanning for alle lærere vil innebære
økt praksisnærhet og profesjonsretting sett i forhold til dagens
fireårige utdanning, og således adressere mange av utfordringene
knyttet til konsentrasjon om kjerneoppgaver og effektiv bruk av
tid.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener læreryrket
må gjøres til et mer attraktivt yrkesvalg for ungdom for å sikre
norsk skole mange og godt motiverte lærere i fremtiden. Det er disse
medlemmers oppfatning at lærerutdanningen bør omgjøres til
en femårig mastergradsutdanning hvor ett års lønnet praksis inngår
som et siste år i utdanningen. Innføring av rett og plikt til etter-
og videreutdanning vil sikre alle lærere faglig videreutvikling
gjennom yrkesløpet og bidra til å løfte kvaliteten i norsk skole
videre.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser for øvrig til sine merknader om lærerutdanningen
i Innst. S. nr. 185 (2008–2009).
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for 2011, hvor det ble foreslått
å bevilge 75 mill. kroner til rekrutteringstiltak for lærere, jf.
bl.a. Dokument nr. 8:68 (2006–2007) og Innst. S. nr. 239 (2006–2007),
med særlig vekt på igangsettelse av en stipendordning for å tiltrekke
seg potensielle lærere fra andre yrker (pedagogisk kvalifiseringsstipend).
I tillegg viser dette medlem til den forestående
behandlingen av Dokument 8:61 S (2010–2011) om seniortiltak for
å beholde verdifull kompetanse i skolen. Dette medlem vil
understreke at det er særdeles viktig at nasjonale myndigheter bidrar
med midler og tiltak for å øke rekrutteringen og – ikke minst –
beholde verdifull kompetanse i skolen.
Komiteen vil også
understreke betydningen av PPU, den praktisk pedagogiske utdanning. Norsk
skole trenger mange nye lærere i tiden fremover. Samtidig er det
ønskelig med større faglig fordypning hos lærere som underviser oppover
i skolen. Det innebærer økt behov for rekruttering av lærere med
utdanning fra våre universiteter. En konsekvens av dette er at også PPU
må tilpasses det behov skolen har for kompetente lærere med solid
innføring i teori og praksis knyttet til klasseledelse. I dag tilbyr
25 institusjoner PPU i en eller annen variant; heltid, deltid eller
som del av 5-årig integrert masterutdanning. Det har vært stor økning
i antall tilbydere på få år. Høsten 2009 var det registrert nærmere
4 000 studenter i PPU. Komiteen mener at også denne
lærerutdanninga er viktig å videreutvikle kvalitetsmessig.
Komiteen viser til
at lærernes kompetanseutvikling lenge har vært et tema i den skolepolitiske
debatten, og at komiteen har behandlet en rekke forslag knyttet
til lærernes kompetanseheving i inneværende og forrige stortingsperiode.
70 prosent av norske lærere uttrykker at de gjerne skulle deltatt
mer i etter- og videreutdanning.
Komiteen viser til at meldingen
anfører at kompetanseheving i form av etter- og videreutdanning
primært er et kommunalt ansvar, men at staten gjennom de senere
år har bidratt med midler til etter- og videreutdanning. Komiteen viser
til at det er etablert et system for videreutdanning av lærere som
er dimensjonert for 2 500 lærere pr. år, mens det pr. 1. mai 2010
var søkere til 2/3 av plassene.
Komiteen er kjent med at det
er lagt opp til endrede søkerutiner som skal gjøre det lettere for lærerne
og skoleeierne å søke på studiene fra 2011. I tillegg er det etablert
et regionalt samarbeid hvor lærerutdanningsinstitusjonene samarbeider
om grunnopplæring og videreutdanning for lærere, slik at reisevei
kan reduseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på viktigheten av gode etter- og videreutdanningsordninger
for lærere. Flertallet viser til statsbudsjettet,
der det ble vedtatt å bevilge 400 mill. kroner til etter- og videreutdanning. Flertallet viser
til at lærerens kompetanse først og fremst er arbeidsgivernes ansvar,
og flertallet forutsetter at kommunene også bidrar
til det beste for elevene og skolene.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener
at det er svært betenkelig at systemet for videreutdanning av lærere
ennå ikke omfatter alle lærere i alle fag. Etter disse medlemmers syn
burde det vært stadfestet større ambisjoner for systemet enn 2 500
lærere pr. år. Dagens dimensjonering innebærer at det vil ta flere
tiår før alle norske lærere får den nødvendige kompetansehevingen, noe
som etter disse medlemmers syn ikke er godt nok.
Disse medlemmer er usikre på
om de foreslåtte endringene i videreutdanningstilbudet fra høsten
2011 er tilstrekkelig til å sikre at alle studieplassene fylles
opp og til at skoleeiernes kostnader til reise/opphold kan holdes
på et lavest mulig nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er positivt at
regjeringen har vært villig til å justere ordningen med etterutdanning av
lærere, jf. endrede søkerutiner mv., men synes det er underlig at
man – i en situasjon der det bare var søkere til 2/3 av plassene
– ikke var villig til å vurdere å øke den statlige finansieringen av
ordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser i denne forbindelse til Dokument 8:145
S (2009–2010) om å øke den statlige finansieringsandelen knyttet
til videreutdanning av lærere. Disse medlemmer finner
det forstemmende at Stortingets flertall ikke ga sin tilslutning
til dette representantforslaget, jf. Innst. 26 S (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Dokument 8:150 S (2009–2010) der Høyre foreslår å innføre rett
og plikt til etter- og videreutdanning (EVU) for lærere. Disse
medlemmer viser også til at Høyre i alternativt statsbudsjett
for 2011 foreslo en vesentlig opptrapping av bevilgning til etter-
og videreutdanning som ville gitt henimot fem tusen lærere mulighet
til å starte kompetanseheving i sentrale undervisningsfag. Den forventede
avgangen av eldre og svært erfarne lærere tilsier at tempoet i EVU
må opp for om mulig å kunne kompensere for den kompetansen som vil
forsvinne.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for 2011 hvor det ble foreslått
å bevilge til sammen 412,5 mill. kroner mer til kompetanseheving
av lærere ut over regjeringens forslag, hvorav 62,5 mill. kroner
skulle bidra særskilt til å øke den statlige finansieringsandelen
av videreutdanningsordningen fra 40 pst. til 50 pst. – med tilsvarende
reduksjon i den kommunale finansieringsandelen.
Komiteen viser til
at St.meld. nr. 11 (2008–2009) setter som mål at alle nyutdannede
lærere i grunnskole og videregående opplæring skal tilbys veiledning
fra kvalifiserte mentorer, dvs. erfarne kolleger med videreutdanning
innen veiledning av kolleger, bl.a. med den hensikt at de nyutdannede
tidlig kan etablere gode rutiner i sin lærergjerning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
understreker betydningen av at nye lærere får veiledning og at målsettingen
er at alle nyansatte, nyutdannede lærere i grunnskole og videregående
opplæring skal få et tilbud om veiledning fra skoleåret 2010/11.
En kartlegging fra Kunnskapsdepartementet og KS viser at 3 av 4
grunnskoler og videregående skoler allerede har den nye veiledningsordningen
for nyutdannede lærere på plass eller har konkrete planer om å innføre
den. 8 av 10 skoler som fikk nyutdannede lærere i sine rekker fra
høsten 2010, tilbyr en veiledningsordning. Flertallet mener
det er avgjørende at veiledningsordningen er godt forankret hos skoleeier
og skoleledelse, og at det settes av tid til veiledningsarbeidet.
Flertallet viser til at det fra
høsten 2010 er satt i gang tilbud for nesten 1 500 studenter ved veilederstudiet
ved universiteter og høyskoler. Det betyr at det i den nærmeste
framtid vil bli en betydelig økning i antall kvalifiserte veiledere
i skolen.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at regjeringen har innført en frivillig veiledningsordning som
kun enkelte nyutdannede lærere får benyttet seg av. Disse
medlemmer mener den frivillige ordningen er altfor lite
forpliktende og ambisiøs med hensyn til kompetanse og struktur. Disse medlemmer viser
til at KS og Kunnskapsdepartementet i 2009 undertegnet en intensjonsavtale
om veiledning av nytilsatte lærere og førskolelærere. Regjeringen
sa den ville tilby veiledning til alle nyutdannede lærere fra 2010, men
realiteten er ifølge bladet Utdanning at det er bare én av fem nyutdannede
lærere som får det tilbudet. Det er opp til den enkelte kommune
å fastsette om de vil tilby en mentorordning, samt både innhold
og omfang, og hvordan dette skal gjennomføres. Disse medlemmer mener
konsekvensen blir at vi ikke får en nasjonal ordning, at vi får
en rekke tilfeldige ordninger rundt om, at det blir store variasjoner
i kvaliteten på tilbudet, og at mange kanskje ikke får tilbudet
i det hele tatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som avgjørende for
å beholde lærere i skolen, at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Disse medlemmer mener
nyutdannede lærere har mye å lære av erfarne lærere om god tidsbruk. Det
er en meget krevende oppgave å fungere godt som lærer – en utfordring
som utvilsomt har økt. Vi må unngå det praksissjokket mange nyutdannede
lærere opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. Disse
medlemmer mener regjeringen dessverre ikke i stor nok grad løser
denne utfordringen. For å styrke koblingen mellom teori og praksis
kommer vi ikke utenom strukturelle grep. Det er behov for bedre
praksis, men det er også behov for mer praksis.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener på denne bakgrunn at en obligatorisk mentorordning
i form av et introduksjonsår vil være et avgjørende bidrag for å
styrke koblingen mellom teori og praksis.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti gjentatte ganger har fremmet forslag om en obligatorisk
mentorordning, blant annet i Innst. 12 S (2010–2011).
Dette medlem mener det bør være
en klar ambisjon og et mål å gjøre en mentorordning i form av et
introduksjonsår obligatorisk for alle nyutdannede lærere. Roller
og ansvar må bli formalisert og klargjort i lovverk, veiledere og retningslinjer
for de ulike aktørene. De nyutdannede lærerne vil være ansatt ved
skolen gjennom introduksjonsåret.
Dette medlem mener et obligatorisk
introduksjonsår blant annet bør omfatte: Et skreddersydd program
for utvikling og støtte til den nyutdannede læreren med observasjoner,
samarbeid med andre lærere, besøk ved andre skoler, deltakelse i
formell opplæring m.m. Nyutdannede lærere må selv bidra aktivt i
utformingen. Det må være 10 pst. reduksjon i obligatorisk undervisning
for å utvikle lærerferdigheter, i tillegg til den tid lærere på
det nivået har krav på til planlegging, forberedelse og vurdering.
Den enkelte må ha en egen mentor som jevnlig overvåker og gir støtte.
Mentorene må fritas fra andre plikter slik at veiledningen ikke
blir en ekstraoppgave. Det vil også være viktig med jevnlig gjennomgang
av framgangen og formelle diskusjoner ved slutten av hvert semester
med veiledende lærer og/eller rektor.
Dette medlem mener det også bør
vurderes nærmere om introduksjonsåret bør avsluttes med en sertifisering. Dette
medlem viser til at i det norske skoleverket er det lærernes
arbeidsgiver som har ansvar for å påse at vedkommende er tilstrekkelig
kvalifisert. Bestått lærerutdanning kvalifiserer til læreryrket. Dette
medlem mener at en sertifisering forutsetter et sertifiseringsorgan
og formelle prosedyrer for å ivareta bl.a. kvaliteten og rettssikkerheten.
I tillegg vil det være behov å utvikle profesjonelle standarder om
krav til kvalifikasjoner for nyutdannede lærere etter introduksjonsperioden.
Komiteens medlem fra Venstre er
positiv til en ordning med sertifisering av lærere, og viser i denne
forbindelse bl.a. til følgende merknad fra Innst. S. nr. 185 (2008–2009):
«Komiteens medlem fra Venstre er for en ordning med
sertifisering av lærere, men ønsker ikke å ta endelig stilling til
hvordan ordningen konkret skal innrettes før dette er utredet nærmere. Dette
medlem vil understreke at flere ulike modeller bør utredes, og at
dette arbeidet må skje i nært samarbeid med berørte parter i skolen.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
'Stortinget
ber Regjeringen om å legge til rette for innføring av en ordning
med sertifisering av lærere. I forbindelse med dette bør ulike modeller
for sertifisering av lærere utredes nærmere, og arbeidet må skje
i nært samarbeid med berørte parter i skolen.'»
Dette medlem vil understreke
at det er på høy tid at regjeringen kommer tilbake med sak til Stortinget
om en sertifiseringsordning for lærere. Dette medlem legger
til grunn at dette vil være et prioritert arbeid i tiden som kommer.
Komiteen merker seg
at det oppfattes som svært tids- og ressurskrevende for skoleledere
og lærere å følge opp de sentralt gitte læreplanene i Kunnskapsløftet.
Som en konsekvens av dette er det utarbeidet veiledere for lokalt
arbeid med læreplaner, samt veiledende læreplaner i fag. I tillegg
til dette skal Utdanningsdirektoratet publisere gode eksempler på
lokalt arbeid med læreplaner. Videre vil det være aktuelt å justere læreplanene
i tråd med evalueringen av Kunnskapsløftet. Komiteen registrerer
at flere av høringsinstansene på komiteens høring 12. januar 2011
uttrykte ønske om sterkere nasjonal styring av læreplanene.
Komiteen mener overgangen fra
læreplaner med detaljert aktivitets- og metodefokus til læreplaner
styrt av kompetansemål har vært en stor overgang for norsk skole.
Kunnskapsløftet introduserte kompetansemål i fagene kombinert med metodefrihet
og et ønske om å tilrettelegge for lokale tilpasninger for å få
til enda bedre samspill mellom skolen og lokalmiljøet. Dette markerte
en helt ny tilnærming til læreplaner. Komiteen ser
positivt på og vil videreføre dette lokale handlingsrommet, men
mener likevel det er hensiktsmessig at nasjonale myndigheter bidrar
til utvikling av veiledninger i de ulike fagene, slik at endelig
lokal utforming av læreplaner ikke skal legge beslag på unødig tid
og ressurser.
Komiteen merker seg
at Tidsbrukutvalget mener det er grunn til å se på omfanget av de statlige
handlingsplaner og strategier som retter seg mot ulike nivåer i
skolesektoren, og oppfordrer til at antallet reduseres.
Komiteen vil også uttrykke forståelse
for «reformtrettheten» mange lærere beskriver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Tidsbrukutvalget trakk fram de mange statlige handlingsplanene
som et bidrag til utfordringene med tidsbruk og styring av tid i
skolen. Flertallet viser til St.meld. nr. 31 (2007–2009)
Kvalitet i skolen hvor det ble signalisert at Kunnskapsdepartementet
ville redusere antallet strategier og handlingsplaner, og ser dette
som viktig for mer tydelig styring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter Tidsbrukutvalgets
oppfordring om å redusere antallet handlingsplaner og strategier. Disse
medlemmer mener det er godt grunnlag for nøye å gjennomgå
handlingsplanene og strategiene og redusere disse til et minimum.
Disse medlemmer mener det er
et klart behov for å gå opp grensene for hva som er skolens, hjemmets,
lokalmiljøets og storsamfunnets ansvar når det gjelder å utvikle
positive holdninger og ønsket adferd knyttet til ulike problemstillinger
og samfunnsspørsmål. Skolen må i større grad få anledning til å
konsentrere seg om sitt kunnskapsoppdrag og slippe rollen som problemløser
for alle mulige spørsmål.
Disse medlemmer ser det imidlertid
som viktig at skolen er dynamisk og evner å tilpasse seg samfunnsutviklingen
for best mulig å kunne forberede elevene på det arbeidsmarkedet
de en gang i fremtiden skal ut i.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener en konsekvens av privatskoleloven
må være at nasjonale myndigheter legger til rette for at også private
skoler sikres ressurser som gjør det mulig å følge opp tilrådingene
fra Tidsbrukutvalget på lik linje med offentlige skoler. Foreldre
som har gjort et alternativt skolevalg for sine barn, må ha trygghet
for at også privatskoler gir anledning til å gjennomføre kompetanseheving
for lærere og til å iverksette tiltak som skal bidra til at lærerne også
ved disse skolene skal kunne konsentrere tiden sin om undervisning
og mer aktiv oppfølging av elevenes læringsresultater. Disse
medlemmer ser dette som en forutsetning for å sikre barn
og unge i Norge et likeverdig skoletilbud uavhengig av om man går
i en offentlig eller privat skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at friskolene
har andre fagplaner enn offentlige skoler. Disse medlemmer ser
derfor behovet for at det legges til rette for alternative «rektorskoler»
og mentorutdanninger som tar hensyn til at rektorene skal styre skoler
under annet lovverk og med andre læreplaner enn de offentlige. Disse
medlemmer viser videre til at friskolene ikke har direkte
adgang til den kommunale og fylkeskommunale kompetansen. Dermed
kan ikke friskolene fullt ut nytte offentlige kurs og lærebøker. Disse medlemmer mener
derfor at friskoleorganisasjonene bør settes i stand til å skaffe
seg enda mer kompetanse og fagfolk som kan bidra med noe av denne
kompetansen, holde organisasjonsvise kurs og bidra i utvikling av
enkelte læreplaner og lærebøker.
Komiteen viser til
at det gjennom de senere år har blitt en tettere oppfølging fra
nasjonale myndigheter i form av tilsyn og krav om rapportering i
skoleverket. I tillegg har elevenes rettigheter fått større oppmerksomhet. Komiteen deler meldingens
syn om at omfanget av rapportering, tilsyn og dokumentasjon må vurderes
opp mot hensynet til at skolene kan ivareta kjerneoppgavene sine.
Komiteen mener det
er avgjørende for en effektiv tidsbruk at regelverket er enkelt
og forståelig, slik at skoleledere og lærere – som faktisk skal
implementere regelverket – ikke må bruke unødig mye tid på dette,
på bekostning av kjerneoppgavene i skolen. Dette innebærer at regelverket
også må være klart og forståelig.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at rapportering oppleves som relevant av både lærere, skoleledere
og skoleeier. En må etter komiteens mening unngå
å komme i den situasjonen at man «rapporterer for rapporteringens
skyld», men får god veiledning i «hvordan» og «hvorfor» i tilknytning
til rapporteringen. Slik kan rapporteringen være med på å bidra
til reell kvalitetsheving i skolen.
Komiteen mener det er positivt
at det skal foretas en gjennomgang av deler av opplæringsloven for
å vurdere om det er behov for et enklere regelverk. Komiteen mener
dette er på høy tid, og legger til grunn at man i denne forbindelse også
ser på tilhørende forskrifter og rundskriv. Det er, etter komiteens mening,
et problem at det som i utgangspunktet skal være veiledning fra
statens side i form av rundskriv mv., ofte oppfattes som mer kompliserende
enn oppklarende. Her er det et betydelig forbedringspotensial i
forvaltningen.
Videre er det etter komiteens syn
viktig at tilsyn i større grad enn hva man har i dag, også får en
veiledningsfunksjon. På denne måten kan tilsynspraksisen oppleves
som et viktig bidrag til kvalitetssikringen, og ikke en tidstyv.
Komiteen vil påpeke at gode og
systematiske tilsyn gjennomført av nasjonale myndigheter, er viktig
for å føre en kontroll med hvorvidt kommunene oppfyller de plikter
de er pålagt i eller i medhold av lov. Komiteen peker
på at siden 2006 har fylkesmennene fått spesifikke oppgaver knyttet
til tilsyn som skal følges spesielt opp. Fra samme året har tilsynsvirksomheten
i større grad blitt gjennomført på en måte som skal gi kommunene
og skolene god veiledning om hvordan de skal oppfylle opplæringsloven
med forskrifter. De nasjonale tilsynene som har vært gjennomført
i perioden 2006–2010 viser at kommunene i for liten grad etterlever
regelverket. Det er derfor gjennomført endringer i det statlige tilsynet. Komiteen støtter
Tidsbrukutvalgets forslag til tiltak som omhandler tilsynsvirksomheten. Komiteen vil
spesielt peke på behovet for at det gjennomføres statlig tilsyn
med hvordan kommunene følger opp kravet om skolefaglig kompetanse.
Komiteen understreker budskapet
i stortingsmeldingen om at det å rydde tid til skolens kjerneoppgaver
både er en nasjonal oppgave og en lokal oppgave, og viser til at
det i dag stilles krav på alle forvaltningsnivå om blant annet prøver og
rapportering. Komiteen ser det som viktig at Kunnskapsdepartementet
vil gjennomgå rapporteringskravene nærmere, for å vurdere om noe
kan forenkles. Komiteen understreker at kommunene
og fylkeskommunene også bør vurdere lokale krav om rapportering
i lys av tidsbruken, og vurdere summen av prøver som gis.
Komiteen mener det er viktig
å unngå eventuell dobbeltrapportering. Det er derfor viktig at kommuner,
fylkeskommuner og Kunnskapsdepartementet samordner sine rapporteringskrav.
Komiteen viser til
at mange kommuner er av den oppfatning at kravene til dokumentasjon, særlig
knyttet til elevenes rettigheter, har økt de senere år. Komiteen deler
bekymringen over at dokumentasjonsbyrden kan gå på bekostning av lærernes
tid til undervisning og for- og etterarbeid, selv om komiteen også
vil uttrykke forståelse for behovet for en viss grad av dokumentasjon
for å ivareta elevenes rettigheter.
Komiteen merker seg i denne forbindelse
at Utdanningsdirektoratet skal foreta en systematisk gjennomgang
av hvilken byrde informasjonsinnsamling og dokumentasjon samlet
sett representerer for skolene.
Komiteen registrerer at meldingen
spesielt vektlegger vurdering og dokumentasjonskrav knyttet til
dette.
Komiteen vil også understreke
at det er viktig at man fra skoleeiers side er tilbakeholden med
å pålegge krav om dokumentasjon fra skolen utover det som fastsettes
av nasjonale myndigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser i denne forbindelse
til debatten som har vært vedrørende den nye vurderingsforskriften. Disse
medlemmer viser til at rundskrivet som har vært sendt ut
i denne forbindelse er på hele 95 sider. Etter disse medlemmers mening
er dette et godt eksempel på et rundskriv som med fordel kan forenkles
og gjøres lettere tilgjengelig for dem som faktisk skal gjøre bruk av
rundskrivet, nemlig lærerne.
Disse medlemmer mener den stadig
økende mengden lovfestede rettigheter Stortinget har gitt grupper
i skolen er en viktig årsak til at kommunene føler seg tvunget til
å øke dokumentasjonsmengden. Disse medlemmer vil
peke på at når lover og forskrifter blir vedtatt, så skal de følges,
og det må være etterprøvbart at de blir fulgt. Like fullt mener disse
medlemmer at det er viktig å se at disse forholdene henger
sammen, og at også et økende dokumentasjonskrav må være en del av
debatten når man vurderer endringer i lovfestede rettigheter og
forskriftsfesting av oppfølging av disse rettighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at det er alvorlig et det blir avdekket
av fylkesmennenes kontroll at et betydelig antall skoler ikke har
fulgt lov og forskrift i forhold til det psykososiale arbeidsmiljøet.
Samtidig er det disse medlemmers oppfatning at barn
neppe gruer seg til å gå på skolen fordi noen ikke har krysset av
på riktig skjema.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
at elevene skal ha rett til å få karakternivået vurdert ut fra hva
de faktisk kan, men anerkjenner også at dette kan medføre et ekstra
arbeidspress på lærerne. Disse medlemmer er kjent
med at Kunnskapsdepartementet i rundskriv har skjerpet inn kravet
til eleven om selv å bidra til å skaffe karaktergrunnlag og støtter
denne innskjerpingen. Disse medlemmer mener allikevel
at mange lærere, selv om det ikke finnes en rett til å få karakter,
kan bli utsatt for press fra skoleledere og samfunnet til å gi karakterer
til elever som selv ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å sikre
karaktergrunnlaget. Å lage flere prøver om det samme stoffet medfører
nødvendigvis ekstraarbeid. Disse medlemmer mener
at departementet i det videre arbeidet med reduksjon av unødvendig
tidsbruk i skolen bør vurdere hvorvidt elever i ungdomsskolen bør
gis rett til å ta eksamen i alle fag. En slik ordning vil reelt
kunne redusere den ekstra arbeidsbyrden som i dag oppleves av lærere
når de føler seg forpliktet til å gi alle elever standpunktkarakter og
dermed et komplett vitnemål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener en helhetlig
gjennomgang av rettigheter og plikter i skolen er viktig å se i
sammenheng med arbeidsbyrden og byråkratiseringen av skolen. Disse
medlemmer mener det er naturlig at Kunnskapsdepartementet
også drøfter denne dimensjonen i den forespeilete stortingsmeldingen
som skal følge opp Midtlyng-utvalgets innstilling, NOU 2009:18.
Komiteen viser til
at det finnes en rekke faktorer som vil kunne bidra til bedre tidsbruk
i skolen utover det som handler om god ledelse, økt bevissthet om
tidsbruk og et enklere regelverk. I meldingen slås det bl.a. fast
at ulike yrkesgrupper, med ulik kompetanse og ulikt perspektiv,
vil kunne bidra til en mer helhetlig tilnærming til eleven. Komiteen har
merket seg at Tidsbrukutvalgets forslag innebærer økt voksentetthet
i skolen.
Etter komiteens mening
er det på høy tid at man trekker inn andre yrkesgrupper i skolen. Komiteen viser
til at Tidsbrukutvalget er tydelig på at andre yrkesgrupper enn
lærene kan ivareta mange av oppgavene som i dag eksisterer i skolen
og som lærerne opplever som «tilleggsoppgaver» som de er blitt pålagt
å utføre, eksempelvis praktiske oppgaver (ordinære vaktmesteroppgaver),
følging til skoleskyss, matservering, administrative oppgaver og
medisinering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med at behovet for andre yrkesgrupper i skolen er tillagt stor
oppmerksomhet i stortingsmeldingen. Flertallet viser
til at regjeringen har et mål om en helhetlig oppvekstpolitikk,
og derfor ser det viktig å legge til rette for godt samarbeid på
tvers av sektorer som på ulike måter skal ivareta barn og unges
behov. Dette forutsetter at alle yrkesgrupper som jobber med barn
kjenner til hverandres oppgaver og roller. Flertallet støtter arbeidet
med å frigjøre mer av lærerens tid til undervisning, dette blant
annet gjennom et allerede styrket timetall på barnetrinnet, og ambisjonene om
å styrke det spesialpedagogiske støtteapparatet og rådgivningstjenesten. Flertallet er
svært tilfreds med det fokuset som er satt på bekjempelse av mobbing
fra regjeringens side. Flertallet viser til at staten
har begrensede muligheter til å påvirke hvilke yrkesgrupper som arbeider
i skolen, men støtter intensjonen om å påvirke sammensetningen av
personale gjennom å vise til gode eksempler og formidle dokumentasjon
om gode ordninger.
Flertallet viser til at rådgiverne
spiller en viktig rolle i skolen som støtte for elevene og avlastning
for lærerne. Det er viktig at det settes av nok tid til rådgivning,
og at rådgiverne har god kompetanse, både hva gjelder den sosialpedagogiske rådgivningen
og karriereveiledningen. Flertallet vil komme tilbake
til dette under behandlingen av regjeringens varslede melding til Stortinget
om ungdomstrinnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
læreren skal være lærer – og ikke alt mulig annet. Disse
medlemmer mener derfor at de tidligere omtalte oppgavene
som omtales av Tidsbrukutvalget, ikke bør være del av lærerens arbeidsdag.
Disse medlemmer merker seg at
meldingen i stor grad skyver ansvaret for å trekke inn andre yrkesgrupper
på skoleeierne, og at det ikke foreslås noen konkrete grep for å
øke innslaget av andre yrkesgrupper i skolen annet enn en «anbefaling»
til skoleeierne. Disse medlemmer mener dette er for
defensivt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med konkrete tiltak for å øke innslaget av andre yrkesgrupper i
skolen.»
Komiteen vil særlig
trekke frem betydningen av en velfungerende skolehelsetjeneste.
En god skolehelsetjeneste vil kunne bidra til et bedre læringsmiljø,
mindre uro og bråk i timene og derved mer effektiv bruk av tid til
elevenes læring. Komiteen merker seg redegjørelsen
i meldingen knyttet til en videre satsing på skolehelsetjenesten
og legemiddelhåndteringen i skolen, og at det uttrykkes et ønske
om et mer helhetlig samarbeid mellom helsetjeneste, barnevern og
skole.
Komiteen viser til at Tidsbrukutvalget
mener at det på nasjonalt nivå må arbeides for å styrke skolehelsetjenesten,
og støtter denne konklusjonen. Komiteen viser til
at Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet i 2008
utarbeidet et felles rundskriv om håndtering av legemidler i barnehage,
skole og SFO. Komiteen støtter prinsippet om at det
å administrere legemidler, samt å vurdere virkning og bivirkninger,
ikke er oppgaver som læreren har fagkompetanse til. Komiteen forutsetter
et tett samarbeid mellom læreren og skolehelsetjenesten for å håndtere
behovene i de enkelte elevgruppene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg at det
til tross for dette ønsket finnes få konkrete tiltak i meldingen
som kan bidra til realiseringen av et slikt samarbeid.
Disse medlemmer viser til at
mange ulike instanser rundt om i kommunene skal ta seg av det forebyggende
arbeidet knyttet til barn og unge med problemer, uten noen koordinerende
eller overordnet styring. Disse medlemmer ønsker derfor
å styrke forebyggingsarbeid og samhandling på en rekke områder for
å forhindre fattigdom og gi alle så like levekår som mulig.
For å gjøre samarbeidet bedre ønsker komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre å prøve ut prosjekter
med sikte på bedre koordinering av barneverns-, helsetjeneste- og
skoletilbud rundt den enkelte elev.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for 2011, hvor det ble foreslått
å bevilge 25 mill. kroner til slike tiltak.
Komiteen vil vise
til at det i mange kommuner er etablert ulike former for SLT-samarbeid
– «Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak» – og mener
denne måten å samordne tiltak for enkeltbarn og unge, for grupper
av barn og unge i faresonen, kan være en god modell for hvordan
arbeidet mer systematisk kan organiseres rundt elever som trenger
særskilt oppfølging.
Komiteen viser til
at Tidsbrukutvalget i sin rapport er opptatt av å sette grenser
for hjem–skolesamarbeidet. Komiteen vil understreke
at et godt samarbeid mellom hjem og skole bidrar til å gi ele-vene
de beste forutsetninger for et godt læremiljø og ikke må sees på
som en «tidstyv».
Et godt samarbeid med hjemmet vil kunne lette arbeidet
på andre områder. Komiteen mener derfor at det fortsatt
må satses på utvikling av et godt hjem–skole-samarbeid og dyktiggjøring
av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det må legges til
rette for at hjem–skole-samarbeid får en naturlig plass i lærernes
pålagte oppgaver.