Det vises til ovennevnte representantforslag:
«Stortinget ber regjeringen
fjerne aldersgrensen for hjelpemidler til trening, stimulering og
aktivisering av personer med nedsatt funksjonsevne i forbindelse
med statsbudsjettet for 2011.»
Forslagsstillerne mener at mange med funksjonshemminger
har behov for ulike typer hjelpemidler eller tilrettelagt sportsutstyr
som vanligvis er langt dyrere enn vanlig sportsutstyr. De viser til
at dagens aldersgrense på 26 år for slike hjelpemidler hindrer funksjonshemmede
i en alder av 27 år og eldre bistand til hjelpemidler til å vedlikeholde
eller øke funksjonsdyktigheten.
Jeg vil først redegjøre for hvordan regelverket
er å forstå. Det følger av folketrygdloven §10 -6 at det kan gis
stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Under behandlingen
av Ot.prp. nr. 10 (2003 – 2004)om lov om endringer i folketrygdloven
og enkelte andre lover drøftet daværende regjering i proposisjonsteksten
hva som naturlig faller inn under begrepet ”dagligliv” og videre
om spørsmålet om fritidsaktiviteter burde omfattes. Det ble vist
til at en utvidelse av anvendelsesområdet til at fritidsaktiviteter
bør inkluderes i det som faller inn under det som defineres som
dagliglivets gjøremål, ville kunne utgjøre betydelige beløp og innebære betydelige
avgrensingsproblemer, blant annet i forhold til forebyggende helsearbeid,
rehabilitering og behandling som er et ansvar for kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. Daværende regjering ønsket å unngå
en utvidende fortolking av begrepet «dagligliv», dvs. at dagliglivet
ikke skal anses å omfatte rekreasjon, fritidsinteresser, trening
mv. Den foreslåtte lovendringen ble vedtatt, og folketrygdloven §10-6
fikk et nytt tredje ledd om at departementet kan gi forskrift etter
denne paragrafen.
Det er imidlertid gjort unntak i regelverket
når det gjelder spesialtilpasset utstyr for lek og sport(aktivitetshjelpemidler)
og utstyr til trening, stimulering og lek til personer under 26
år. Denne aldersgrensen har sammenheng med at det i 1992 ble åpnet
opp for å gi stønad til hjelpemidler til barn inntil 12 år til trening, stimulering
og aktivisering av den motoriske og kognitive funksjonsevnen. Aldersgrensen
ble senere hevet til 18 år i 1996 og 26 år i 2003. Begrunnelsen
for den seneste utvidelsen var å fange opp unge trafikkskadde.
Aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening
og stimulering har to ulike formål:
Aktivitetshjelpemidler er
hjelpemidler som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelse
skal kunne delta i lek og sportsaktiviteter. Aktivitetshjelpemidler
skal direkte avhjelpe en funksjonsnedsettelse slik at bruker skal
kunne delta i de ønskede aktivitetene. Mange av hjelpemidlene er
kostbare sammenlignet med hva befolkningen ellers betaler for utstyr
til samme eller tilsvarende aktiviteter og må ofte tilpasses individuelt.
For å få aktivitetshjelpemidler vurderes bruker i forhold til om hjelpemidlene
er nødvendige og hensiktsmessige i forhold til ønskede aktiviteter
og bruker må vise til et visst aktivitetsnivå for at hjelpemiddelbehovet
vurderes hensiktsmessig.
Utstyr til trening og stimulering består
i større grad av utstyr som nødvendigvis ikke er spesielt utvik-let
for personer med funksjonsnedsettelse. Det kan være diverse typer
leker og utstyr som skal gi sansestimulering som lyd, lys og tekstur, PC-spill
m.m. Det kan også være treningsutstyr som for eksempel fysioterapibenk,
diverse treningsapparater, treningsmatter, baller m.m. Det er ikke
krav til at utstyret skal kompensere for en funksjonsnedsettelse
slik som for aktivitetshjelpemidlene. Det skal utarbeides en trenings- og
stimuleringsplan som vil ligge til grunn for vurdering av behovet
når Arbeids- og velferdsetaten skal behandle søknaden.
Utgiftene til begge disse formålene har hatt
en sterk økning de siste årene. I 2009 har Arbeids- og velferdsdirektoratet
anslått at forbruket på aktivitetshjelpemidler var om lag 7-10 millioner kroner.
Når det gjelder utstyr til trening og stimulering anslås det at
forbruket var på mellom 49 og 53 millioner kroner. Ved opphevelse
av aldersgrensen er det tidligere beregnet en fordobling av utgiftene
i forhold til begge utstyrsgruppene.
På denne bakgrunn anslås helårseffekten av å fjerne
26-årsregelen for stønad til aktivitetshjelpemidler og utstyr til
trening og stimulering til om lag 60 millioner kroner.
Jeg er enig i at fysisk aktivitet og friluftsliv
er viktig for alle, både funksjonsfriske og de med funksjonsnedsettelser.
Et offentlig utvalg som nylig har gjennomgått forvaltning, organisering og
finansie-ring på hjelpemiddelområdet foreslår i NOU
2010: 5 Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering – Et helhetlig
hjelpemiddeltilbud å fjerne aldersgrensen på 26 år for stønad
til aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering.
Utvalget peker samtidig på at det er behov for en gjennomgang av
dagens regelverk og praksis, ikke bare med hensyn til hva det er
rimelig at det offentlige dekker og hva som er å anse som vanlige
forbruksartikler, men også med hensyn til hva som er et ansvar for
spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Høringsfristen for utvalgets forslag gikk ut 15. oktober
2010 og jeg er i gang med å oppsummere høringssvarene. Jeg vil blant
annet på grunnlag av tilbakemeldingene i høringsrunden, ta stilling
til hvilke av utvalgets forslag som er aktuelle å følge opp. Ut
i fra en samlet vurdering vil jeg så eventuelt sette i gang et arbeid
for å utrede nærmere dette og eventuelle andre forslag, herunder
behovet for endringer i regelverket og budsjettmessige konsekvenser, og
komme tilbake til Stortinget på egnet måte.