Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild
Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland
og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson
Barstad, fra Senterpartiet, Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig
Folkeparti, Øyvind Håbrekke, stiller seg bak de vurderingene regjeringen
gjør under dette avsnittet og støtter dermed konklusjonen at Medietilsynet
bør bli gitt en uavhengig rolle, dersom ikke konkrete forhold klart
taler mot dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, legger til
grunn at hensynene til mediemangfold og ytringsfrihet bedre ivaretas
gjennom økt vekt på prinsippene i Redaktørplakaten og en regulering
av samarbeid og strukturendringer i mediesektoren på lik linje med
andre sektorer. Dette gjør det unødvendig å opprettholde Medietilsynet
i dagens form.
Disse medlemmer viser til at
konkurransemyndighetene har lang erfaring med arbeid innen ulike
sektorer, inkludert mediesektoren, og er godt rustet for oppfølgning
av samarbeid og strukturendringer i mediesektoren. Disse medlemmer mener
derfor at denne delen av Medietilsynets virksomhet er overflødig.
Disse medlemmer foreslår derfor:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak om avvikling
av Medietilsynets virksomhet, med sikte på at problemstillinger
tilknyttet mediemangfold skal reguleres og kontrolleres av Konkurransetilsynet.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
ulike vurderinger og konklusjoner i dette avsnittet om større selvstendighet
for Medietilsynet og at det opprettes en egen klagenemnd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
ønske om at det ved etableringen av en egen uavhengig klagenemnd,
skal dette organet også bli klageinstans for vedtak knyttet til forbudet
mot reklame for politiske budskap og livssyn etter kringkastingsloven
§ 3-1 tredje ledd.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens argumentasjon om at departementet ikke bør være klageinstans
for vedtak tilsynet fatter i samsvar med formidlingspliktsreglene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre regjeringens
vurderinger i forhold til departementets rolle som klageinstans
når det gjelder abonnentvalg.
Flertallet stiller seg videre
bak regjeringens forslag om at departementet ikke skal være klageinstans
for saker som gjelder forbud mot videresending.
Komiteen stiller seg
videre bak regjeringens forslag om at departementet ikke skal være klageinstans
for saker som omhandler registrering av kringkasterer.
Komiteen stiller seg
bak ønsket om at departementet ikke skal være klageinstans for tilsynets vedtak
på feltet.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens argumentasjon og ønske om at departementet ikke skal
være klageinstans for tilsynets vedtak på feltet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg bak
regjeringens ønske om at tilsynet får økt selvstendighet for tildeling
av konsesjon til lokalkringkasting ved at departementet ikke lenger skal
være klageinstans for slike vedtak.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
argumentasjon og vurderinger om en delt løsning på dette området
ved at tilsynet blir klageinstans for konsesjonsvilkårene for lokale
konsesjoner, og at departementet fortsatt vil være klageinstans
for riksdekkende konsesjoner.
På dette området stiller komiteen seg
bak regjeringens vurderinger om at det er både praktiske og prinsipielle
forhold som taler for at departementet ikke er klageinstans for
vedtak om sendetidsfordeling.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens vurderinger i forhold til departementets rolle
som klageinstans på dette området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, vil oppfordre departementet om ikke bare å vurdere utarbeidelse
av en liste over store, viktige hendelser, men vil oppfordre departementet
sterkt om å gjøre det. Flertallet mener det er viktig
å få en slik liste på plass, da man på stadig flere områder – og
da spesielt sport – utelukker store deler av den norske befolkningen
fra å ta del i slike arrangement fordi de ikke har tilgang til betalingstjenester
i sin TV-hverdag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti støtter arbeidet med å liste sentrale
idrettsarrangementer med sikte på allmenn tilgjengeliggjøring, jf.
kringkastingsplakatens intensjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg bak
regjeringens forslag om en modell som tar utgangspunkt i at tilsynet
i nærmere oppgitte sakstyper ikke kan instrueres om vedtakene i
enkeltsaker, at klagebehandling skjer i en uavhengig klagenemnd,
og at det heller ikke er mulig å omgjøre vedtaket.
Flertallet er videre enig med
regjeringen i at det bør være en sikkerhetsventil for å ta vare
på behovet for politisk styring i prinsipielle og viktige saker.
Departementet foreslår derfor at Kongen i statsråd kan omgjøre
Medietilsynet eller klagenemndas vedtak i saker av prinsipiell eller
stor samfunnsmessig betydning. Dette forslaget stiller flertallet seg
bak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenig i at dette systemet ikke skal omfatte riksdekkende konsesjoner.
I høringsnotatet legger regjeringen stor vekt på at konsesjonene
fortsatt er viktige virkemidler i mediepolitikken, hvilket isolert
sett er korrekt. Disse medlemmers prinsipielle syn
er imidlertid at det er en uønsket effekt av det faktum at det er
begrenset tilgang på frekvenser, og at politisk styring av mediepolitikken
gjennom konsesjonstildelinger ikke kan være noe mål. I stedet for
å dempe konsekvensene av denne, etter disse medlemmers syn,
uønskede graden av politisk styring på kringkastingsområdet, vil regjeringens
forslag opprettholde, og til en viss grad forsterke, det politiske
aspektet ved styringen av kringkastingskonsesjonene. Dette er etter disse
medlemmers mening uheldig.
Disse medlemmer ser at lovforslaget
bærer preg av å ville opprettholde og forsterke NRKs stilling som
særskilt aktør på det norske TV-markedet. Forslaget innbærer særrettigheter
for én enkelt aktør, og kontrollen med denne aktørens etterlevelse
av reglene synes å være overlatt til aktøren selv. Det er i denne
sammenheng grunn til å peke på at problemet ikke bare gjelder muligheten
for at informasjon en distributør gir til NRK, spres videre til
kommersielle aktører som NRK har eierinteresser i. Disse
medlemmer mener at det er vel så viktig at NRK som statlig
allmennkringkaster er avhengig av tillit i befolkningen, og at selskapet
fremstår som reelt uavhengig. Disse medlemmer ser,
selv i et nåtidsperspektiv, åpenbare betenkeligheter ved en særrettighetsmodell
som denne.
Disse medlemmer mener også at
så lenge lovforslaget ikke selv beskriver hva distributøren nærmere
bestemt skal gjøre, blir det videre noe paradoksalt over at Medietilsynet
kan ilegge tvangsmulkt hvis den ikke har gjort det den skal. En
slik sanksjonering forutsetter langt mer presise handlingsregler
enn lovforslaget legger opp til.