Brev fra Samferdselsdepartementet v/statsråden til transport- og kommunikasjonskomiteen, datert 20. oktober 2010

Representantforslag Dok. 8:175 S (2009-2010) fra stortingsrepresentantene Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen, Kjell Ingolf Ropstad, Rigmor Andersen Eide og Geir Jørgen Bekkevold

Jeg viser til brev fra Transport- og kommunikasjonskomitéen av 4. oktober 2010 om ovennevnte.

Det er viktig å se de ulike transportformene i sammenheng. God koordinering av luftfarts-, sjø-, veg- og jernbanepolitikken bidrar til å sikre effektiv ressursbruk innen transportsektoren og legger grunnlaget for å løse samfunnets transportoppgaver for personer og gods på en god måte. En sammenslåing av transportetatene kan være ett mulig virkemiddel for bedre samordnet langsiktig planlegging og utbygging av transportinfrastrukturen. Selv om en sammenslåing vil kunne ha positive samordningseffekter på flere områder, er det også knyttet betydelig risiko og kostnader til så vidt store endringer i organisering og oppgaver. Dette gjelder både for overordnet myndighet og for den sammenslåtte virksomheten og de ansatte.

Det foregår allerede i dag et betydelig samarbeid mellom transportetatene. Ett viktig eksempel på et slikt samarbeid er utarbeidelsen av grunnlagsmaterialet til Nasjonal transportplan, men det samarbeides også på andre arenaer der departementet eller etatene finner det naturlig. Et alternativ til sammenslåing kan derfor være å styrke og videreutvikle eksisterende tverrgående koordineringsfunksjoner mellom etatene og/eller etablere nye.

I forbindelse med en vurdering av en evt. sammenslåing av transportetatene er det viktig å sortere hvilke utfordringer det er mulig å løse ved en slik sammenslåing, og hvilke utfordringer som best kan løses gjennom å videreutvikle eksisterende samordningsmekanismer mellom transportetatene. En slik sortering må etter min vurdering være et viktig ledd i et ev. videre utredningsarbeid. Eksempelvis vil spørsmålet om alternative finansieringsformer av transportinfrastruktur og drift og vedlikehold av denne, som har vært oppe i debatten i tilknytning til et ev. behov for sammenslåing av transportetatene, ikke ha direkte relevans for om etatene bør slås sammen eller ikke.

For å kunne vurdere om organisasjonsmodeller fra andre land, som f.eks. fra Sverige, kan være aktuelle for Norge, må en også vurdere strukturelle og kulturelle likheter og forskjeller mellom landene. Som eksempel kan det trekkes frem at Banverket i Sverige, slik det fremsto før etableringen av Trafik-verket, ikke uten videre kan likestilles med Jernbaneverket i Norge. Jernbaneverket har f.eks. en betydelig anleggsvirksomhet, som i Sverige allerede var skilt ut i et eget selskap. Et annet forhold er at det er ulikheter i styringsrelasjoner og tilknytning mellom departement og etat/verk i Sverige og Norge bl.a. ved at svenske virksomheter i hovedsak har noe mer omfattende fullmakter enn tilsvarende i Norge. Samferdselsdepartementet vil se nærmere på organiseringen bl.a. i våre naboland for å se om det er elementer her som kan være relevante å implementere i Norge. Det svenske Trafikverket ble etablert i april 2010 og har foreløpig eksistert for i kort tid til at det er hensiktsmessig å trekke ut klare erfaringer herfra.

Jeg er generelt åpen for å vurdere nye organisatoriske tiltak som kan medvirke til mer effektiv ressursbruk og bedre samordning i transportsektoren. Samtidig er det viktig å ha klart for seg hvilke problemer og utfordringer en ønsker å løse før en ev. setter i gang en omfattende omorganiseringsprosess. Før jeg tar stilling til om det kan være aktuelt å utrede mulighetene for og konsekvensene av å etablere en transportetat etter modell fra Sverige og Finland, mener jeg det er viktig å kartlegge forutsetningene for at en slik modell kan være aktuell i Norge. Bl.a. vil det være naturlig å vurdere om det er behov for å gjøre andre organisatoriske grep i forkant av ev. sammenslåing.

En felles etat for veg og jernbane vil bli en svært stor virksomhet, og kan – i hvert fall i en overgangsfase - bli tung å styre. En omorganiseringsprosess er i seg selv ressurs- og tidkrevende og bidrar underveis til slitasje og usikkerhet hos de ansatte. I tillegg har både Statens vegvesen og Jernbaneverket nylig vært igjennom interne omorganiseringsprosesser som må få tid til å sette seg. Det må derfor vurderes om det kan være mindre krevende grep som alternativt kan gjøres på kortere sikt for å bedre samordningen av den langsiktige planleggingen og utbyggingen på tvers av transportetatenes ansvarsområder.

Samferdselsdepartementet har satt i gang et arbeid med å vurdere samordning og organisering av samferdselssektoren. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en orientering om resultatene av dette arbeidet på egnet vis.