Jeg viser til brev av 15. september d.å.
Den organiserte kriminaliteten representerer store
og til dels nye utfordringer, for myndigheter, næringsliv og for
folk flest. Kriminalitetsutviklingen på flere områder har vist at den
organiserte delen av den synes å være i vekst, og at innsatsen mot
den må intensiveres. Innsatsen mot organisert kriminalitet er derfor
et viktig kriminalpolitisk satsningsområde for regjeringen.
Som jeg varslet for Stortinget allerede i fjor
høst, vil regjeringen fremme en stortingsmelding om organisert kriminalitet.
For regjeringen representerer den kommende stortingsmeldingen en overordnet
strategi for hvordan den ser på utfordringene knyttet til den organiserte
kriminaliteten, og for hvordan den mener politi, påtalemyndigheten
og andre viktige myndighetsorganer skal samarbeide og utvikle sine
spesielle og avledede strategier.
Den organiserte kriminaliteten representerer mange
utfordringer, og kjennetegnene ved den er at den er mobil og grenseoverskridende
ved at den opptrer både innenfor og på tvers av landegrenser. Den
går etter profitt, vinning og makt, og hvilket kriminalitetsområdet
det fokuseres mot, avhenger av hva som til enhver tid gir mest profitt.
De organiserte nettverkene har ofte store ressurser og tilpasser
seg fort til endrede samfunnsforhold, lovgivning, mottiltak mv.
Jeg synes at Høyres stortingsrepresentanter
i sitt representantforslag fremmer mange relevante forslag i bekjempelsen
av organisert kriminalitet, men jeg tillater meg å bemerke at mange av
disse forslagene allerede er gjennomført, er under utvikling, eller
har vært vurdert. I det følgende nevner jeg noen eksempler på tiltak
som har blitt igangsatt, og som har vist seg effektive.
«10-punktslisten» består av ti konkrete tiltak
for hvordan de østeuropeiske vinningskriminelle skal bekjempes.
Tiltakslisten ble presentert av regjeringen i fjor, og er i hovedsak
gjennomført. Blant annet er det opprettet en egen innsatsstyrke i
form av 45 nye årsverk til Kripos, Utrykningspolitiet, Oslo- og
Hedmark politidistrikt.
Kripos har i tillegg utarbeidet en egen situasjonsbeskrivelse
av mobile vinningskriminelle og det er laget ny dreiebok på området.
I tillegg er det dessuten opprettet et nytt samordningsorgan, som
er en videreføring av ROK (rådet for samordnet bekjempelse av organisert
kriminalitet), og hvor rammen for tildelinger er utvidet fra 5 millioner
til 18 millioner.
I tillegg til «10-punktslisten», så er det i
løpet av de siste årene i gangsatt en rekke tiltak i politidistriktene.
Særlig nevner jeg gjengprosjektet i Oslo politidistrikt, Majorstua-prosjektet
og «Operasjon grenseløs» i Vestfold, som alle har vært vellykkede
prosjekter. Majorstua-prosjektet, som retter seg mot mobile vinningskriminelle
og innbrudd i boliger, har vist gode resultater – grove tyverier
fra villa har falt med 48,3 %, og fra leiligheter med 29,9 %. Det
totale antallet vinningsforbrytelser i Oslo politidistrikt har gått ned
med hele 7,8 %. Både gjengprosjektet og Majorstua-prosjektet er
gjort permanente.
Som et ledd i styrkingen av innsatsen mot organisert
kriminalitet, er det dessuten i statsbudsjettet for 2011 foreslått
opprettet er nytt statsadvokatembete ved Det nasjonale statsadvokatembetet
for bekjempelse av organisert kriminalitet blant annet
Utover de konkrete eksemplene jeg har nevnt overfor,
kommenterer jeg de konkrete forslagene fra Høyres stortingsrepresentanter fortløpende.
Som nevnt innledningsvis, vil regjeringen fremme
en stortingsmelding om organisert kriminalitet som vil være å betrakte
som regjeringens overordnede strategi i kampen mot denne kriminaliteten.
Jeg nevner dessuten at vi allerede har faggrupper og
-avdelinger både i Justis- og politidepartementet (internasjonalt
sekretariat) og i Politidirektoratet (internasjonal seksjon) som
jobber direkte mot EU og andre internasjonale organisasjoner. Disse
er etablert, nettopp for å delta i europeiske og internasjonale
fora for å bedre det generelle justissamarbeidet. Utover å utveksle erfaringer
og informasjon, er det et siktemål å øve innflytelse på innholdet
i avtaler.
Vi er allerede i gang med et arbeid hvor vi
tar sikte på å inngå flere avtaler om soningsoverføring, og for
å endre lov om overføring av domfelte. Forslaget er ute på høring
med frist for merknader 15. oktober d.å.
Ellers har vi ratifisert den europeiske overføringskonvensjonen,
som innebærer at vi kan overføre domfelte frivillig til de 63 andre
landene som også har ratifisert konvensjonen, og med tvang til de
34 landene som også har ratifisert dennes tilleggsprotokoll.
Jeg vil dessuten trekke frem at jeg nylig underskrev
en avtale om soningsoverføring og generelt samarbeid på justisområdet
med Romania. Avtalen om soningsoverføring vil gjøre det enklere
å overføre rumenske domfelte til soning i hjemlandet.
I tillegg har vi på høring forslag om endringer
i utlendingslovens regler om bl.a. frihetsberøvelse av utlendinger
i særlige situasjoner. Dette innebærer blant annet mindre strenge
beviskrav for å fengsle utlendinger ved tvil om identitet, utlendinger
som har fått vedtak om utvisning på grunn av ilagt straff, utlendinger
i transitt i Norge i forbindelse med ledsaget uttransportering til
et tredjeland, samt personer som utgjør en trussel mot grunnleggende
nasjonale interesser og som allerede er i en utsendelsesprosess. Høringsfristen
er 6. oktober d.å.
Justis- og politidepartementet arbeider også
med oppfølgingen av metodekontrollutvalgets utredning, som blant
annet har gjennomgått regelverket for informasjonsbeskyttelse og
vern av politiets informanter. Disse forhold vil bli berørt i den
adviserte meldingen.
Politiets forsterkede innsats mot mobile vinningskriminelle
og mer effektive etterforskningsmetoder, har ført til at antall
utlendinger i norske fengsler har økt i den senere tid. Det er i
overkant av 1 100 utenlandske innsatte i norske fengsler i dag fra
om lag 100 nasjoner. Av disse sitter i overkant av 600 i varetekt.
Utenlandske innsatte soner i ordinære fengsler sammen med norske innsatte,
både i fengsler med høyt og lavere sikkerhetsnivå. Innenfor denne
gruppen er det innsatte med både lange og korte dommer. Enkelte
utenlandske innsatte har utvisningsvedtak og skal soningsoverføres,
mens andre utenlandske innsatte er bosatt i Norge og skal tilbakeføres til
det norske samfunnet.
Det forhold at en stor andel av de innsatte
kommer fra andre land enn Norge, innebærer flere utfordringer for
kriminalomsorgen, blant annet knyttet til språk- og kulturforståelse.
Som justisminister er jeg opptatt av de særlige utfordringene kriminalomsorgen
står overfor med utenlandske innsatte. Justis- og politidepartementet
vurderer derfor å tilrettelegge egne fengsler eller fengselsavdelinger
for utenlandske innsatte, herunder hvilke særskilte krav til kompetanse
og innholdsmessig tilbud som bør være i slike enheter.
Regjeringen la i 2009 frem en felles, nasjonal strategi
for forebygging. Som en del av denne strategien utarbeidet Justis-
og politidepartementet en kriminalitetsforebyggende handlingsplan,
«Gode krefter». En klar målsetting er nettopp å forebygge at ungdom
skal begå kriminalitet. Handlingsplanen inneholder totalt 35 tiltak,
hvorav 14 særlig retter seg mot barn og unge.
I tillegg til den nasjonale strategien og handlingsplanen,
har politiet gjennomført mer spesielle tiltak. Jeg vil her særlig
vise til særlig gjengprosjektet i Oslo politidistrikt, økt bruk
av konfliktråd og «restorative justice».
Gjengprosjektet har jeg fått opplyst var et
særdeles vellykket prosjekt, og at flere ungdommer i randsonen til
gjengene på grunn av politiets personkunnskap og tilstedeværelse
valgte å trekke seg vekk fra miljøene. Prosjektet varte opprinnelig
frem til 2009, hvorpå det ble besluttet å gjøre prosjektet permanent.
Målet med «restorative justice» er at dette
både skal ha en gjenopprettende effekt blant innbyggerne, og at
det skal virke forebyggende. Involvering medfører mindre frykt for
lokalsamfunnet, og det at de som er berørt av kriminaliteten får være
med på å identifisere problemer, foreslå kreative tiltak og passende
reaksjoner, mener jeg virker forebyggende på gjerningspersonen med tanke
på å begå ny kriminalitet. Regjeringen har tidligere bestemt at
konfliktrådene skal være «hovedleverandør» av «restorative justice».
Handlingsplanen «gode krefter» inneholder, som
nevnt, 35 tiltak om kriminalitetsforebygging. Flere av tiltakene
retter seg mot kommunenes muligheter til å bidra til å forebygge kriminalitet,
for eksempel tiltak 35 går ut på at kriminalitetsforebygging skal
vektlegges i plan- og bygningsloven av 2009.
Jeg viser dessuten til at det i «Gode krefter»
er flere tiltak som rettet seg mot videreutvikling av politiråd
og SLT (samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak).
Jeg mener at disse er viktige for å forebygge for kriminalitet lokalt, og
kan for øvrig opplyse at det ved utgangen av 2009 var etablert totalt
341 politiråd, i til sammen 358 kommuner. Politidirektoratet skal
bidra til å videreutvikle politiets rolle og funksjon i disse samarbeidsmodellene.
Jeg vil dessuten understreke at selv om justissektoren
har ansvar knyttet til kriminalitetsbekjempelse og å skape trygghet
for befolkningen, ikke minst i byene, er ikke det et ansvar som
tilligger denne sektoren alene. Også kommunale myndigheter må være
seg sitt ansvar bevisst slik at ikke ansvaret skyves fra etat til
etat. Det er den samlende innsatsen som til syvende og sist gir best
resultater, og jeg mener at den lokale innsatsen avhenger av at
kommunene benytter seg av de tilgjengelige midler og metoder. Jeg mener
derfor at vi har lagt oss i selen for å skape gode samarbeids-muligheter
og knytte ansvarlige forbindelser mellom de relevante, ansvarlige
etater og organer.
I den varslede stortingsmeldingen om organisert kriminalitet
vil regjeringen blant annet kommentere riksrevisjonens funn. I tillegg
viser jeg til at jeg i oktober skal gjøre rede for politiets innsats mot
organisert kriminalitet for kontroll- og konstitusjonskomiteen,
nettopp på bakgrunn av riksrevisjonens rapport om politiets innsats
mot organisert kriminalitet (dokument 3: 10 (2009–2010)).
Avslutningsvis vil jeg fremheve at politiets
organisering har betydning for bekjempelsen av den organiserte kriminaliteten,
og nevner at det i perioden 2005–2010 er gjennomført en betydelig
styrking av politi- og lensmannsetaten. For å sikre en effektiv
og målrettet bruk av politiets ressurser, skal det gjennomføres
en resultatreform i perioden frem til 2013. Et av flere viktige tiltak
er en gjennomgang av distriktskulturen i politi- og lensmannsetaten
for å vurdere om endret antall distrikter, plassering og oppgavesammensetning
kan bidra til mer effektiv ressursutnyttelse og desentralisert struktur.
Helt til slutt vil jeg trekke frem at jeg er
glad for forslagene som stortingsrepresentantene fra Høyre har fremsatt,
da det er viktig at vi jobber sammen mot de utfordringene den organiserte kriminaliteten
representerer. Innspillene vil langt på vei ivaretas i arbeidet
med den kommende stortingsmeldingen, og vil for øvrig tas med i
vårt arbeid fremover.