Jeg viser til brev av 20. november d.å. fra næringskomiteen
vedrørende representantforslag nr. 8:9 (2008-2009)
Stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Ib
Thomsen, Bård Hoksrud, Jan-Henrik Fredriksen og Karin S. Woldseth
har fremmet forslag om å forhindre statlig forskjellsbehandling
og konkurransevriding mellom nærbutikker. Mer konkret ber de regjeringen:
1. Om å åpne for at
nærbutikker som ønsker det skal få mulighet til å tilby Norsk Tippings spilltjenester.
2. Om å utrede en ordning med ”minpol”
i matbutikker, basert på suksessmodellen Post i Butikk.
De forslag som her fremmes berører Norsk Tipping
og Vinmonopolet. Det er henholdsvis kultur- og kirkeministeren og
helse- og omsorgsministeren som er ansvarlig på disse områdene.
Jeg har oversendt problemstillingene til dem for vurdering.
Kultur- og kirkedeministeren svarer følgende:
"Rammene for Norsk Tippings virksomhet reguleres
av lov om pengespill, spillereglene for de enkelte spill og vedtekter
fastsatt for selskapet. Norsk Tippings formål er fastsatt i vedtektenes § 2:
Selskapet
skal i henhold til spilleregler fastsatt av departementet avholde
og formidle pengespill i betryggende former under offentlig kontroll, med
sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespillene, samtidig
som det gjennom rasjonell drift av selskapet skal legges til rette
for at mest mulig av overskuddet fra spillene kan gå til formål
som nevnt i pengespilloven § 10.
Kravene til rasjonell
drift gjør at Norsk Tippings egne forretningsmessige vurderinger
ligger til grunn for valg av kommisjonærer. Det ligger utenfor formålet
med Norsk Tipping å benytte kommisjonærstatus som et rent distriktspolitisk virkemiddel.
Norsk Tipping er imidlertid opptatt av å yte god service til sine
spillere i distriktene. Selskapet tar derfor distriktshensyn når
hensynet til forsvarlig forretningsdrift gir rom for det. Norsk
Tipping deltar også aktivt i næringsutviklingsprosjekt dersom selskapets
forretningsmessige målsettinger kan ivaretas. En rekke kommisjonærer
har bl.a. vært omfattet av det såkalte Merkur-programmet.
Departementet
har imidlertid bedt Norsk Tipping vurdere om kravene til omsetning
for kommisjonær kan nyanseres hvis hensynet til tilgjengelighet
og kanalisering av folks spillebehov tilsier det."
Helse- og omsorgsministeren svarer følgende:
"Alkohol er det rusmiddelet som forårsaker mest sosiale
og helsemessige skader. Ifølge WHO er alkohol den tredje viktigste
risikofaktor til sykdom og tidlig død i industrialiserte land. Alkohol er
involvert i mange trafikkulykker og andre ulykker som innebærer
alvorlige personskader og dødsfall. Alkoholbruk medfører store kostnader for
arbeidslivet. Rokkansenteret anslo i 2004 de årlige alkoholrelaterte
kostnadene for norsk arbeidsliv til å være om lag 12 milliarder
kroner, og i tillegg er det grunn til å anta at alkoholrelaterte
problemer er en betydelig underrapportert årsak til sykefravær og
for tidlig pensjonering, slik at det reelle tallet trolig er enda
høyere. I et slikt perspektiv er det viktig, i størst mulig grad, å
begrense de skader bruk av alkohol kan medføre.
Forebyggingen
av alkoholproblemer i Norge har et såkalt befolkningsperspektiv.
Dette innebærer at vi benytter oss av virkemidler som er rettet mot
befolkningen som helhet, ikke bare mot enkeltgrupper. All forskning
viser at dette er en riktig strategi. Vi skal ha en alkoholpolitikk
som ivaretar de svake gruppene i samfunnet.
Den norske
alkoholpolitikken baserer seg i stor grad på tilgjengelighetsbegrensende
tiltak på befolkningsnivå. Alkoholpolitikken er en helhetlig konstruksjon
der betydningen av ett virkemiddel hviler på og forsterkes av andre
virkemidler. Salg av alkoholholdig drikk som inneholder mer enn
4,7 volumprosent alkohol kan bare foretas av Vinmonopolet på grunnlag
av kommunal bevilling til utsalgssteder i kommunen. Ordningen med
vinmonopol er et av de viktigste tilgjengelighetsbegrensende tiltakene. Monopolordningen
fører også til fravær av kjøpepress mot forbruker fordi det ikke
foreligger privatøkonomiske interesser knyttet til salg av alkohol.
Nasjonal og internasjonal forskning viser at statlig detaljmonopol
er et effektivt virkemiddel for å begrense omsetningen av alkoholholdig
drikk, og derigjennom de skader bruk av alkohol kan ha. En tilsvarende
ordning til "Post-i-butikk" for salg av alkoholholdig drikk vil
ikke være forenlig med monopolordningen. Monopolordningen baserer
seg på at AS Vinmonopolet driver sine utsalg selv. Regjeringen har
i Opptrappingsplan for rusfeltet slått fast at de viktigste virkemidlene
i alkoholpolitikken, herunder vinmonopolord-ningen, skal opprettholdes.
Vinmonopolet
er et alkoholpolitisk virkemiddel. Det vil ikke være økonomisk forsvarlig
å opprette utsalg i alle kommuner som ønsker det, da det ut i fra
økonomiske hensyn må være slik at utsalg må dekke sine egne driftskostnader.
Når det er sagt, er Regjeringen opptatt av at tilgjengeligheten
til Vinmonopolets tjenester skal være så lik som mulig på landsbasis.
Tilgjengelighet til selskapets tjenester på landsbasis løses hovedsakelig
på to måter – gjennom opprettelse av mindre utsalg tilpasset distriktsområder
og fjernhandel. Fjernhandelsløsningene, salg via kundesenter og
salg via internett skal bidra til økt tilgjengelighet, bl.a. for
personer som har lang reisevei til nærmeste utsalg. Kunder som bor
i kommune uten vinmonopolutsalg, tilbys også fraktfri forsendelse
av Vinmonopolets varer når disse bestilles via kundesenter eller
internett. Videre har Vinmonopolet distriktsbutikker som skal bidra
til at det kan opprettes utsalg i mindre kommuner hvor det ikke
er mulig/økonomisk grunnlag for å opprette ordinære utsalg. Det
vises også til at Vinmonopolet sommeren 2007 fikk Regjeringens tillatelse
til - som en prøveordning - å opprette 9 filialer (utsalg med begrenset
areal, begrenset sortiment og begrensede åpningstider). Ordningen
skal evalueres av Vinmonopolet og SIRUS.
Den kommunale
friheten er også et sentralt moment i alkoholpolitikken, som det
tradisjonelt sett har vært stor oppslutning om på Stortinget. Som
en følge av dette, er det opp til den enkelte kommune å innvilge
søknad fra Vinmonopolet om å opprette utsalg i den enkelte kommune. Slik
bør det etter mitt syn fortsatt være, noe som innebærer at enhver
butikk som omsetter dagligvarer, ikke kan få omsette alkoholholdig
drikk.
Hva angår anførselen om at Vinmonopolet må
få informere sine kunder om sine produkter, bl.a. publikumssmaking,
er det slik at Norge har et reklameforbud som setter skranker for
hvilken informasjon som kan gis til forbrukerne. Reklameforbudet
er både helhetlig og medienøytralt. Etter mitt syn bør man ikke
uthule dette forbudet gjennom å tilby publikumssmaking, da reklameforbudet
er en viktig del av helheten i den norske alkoholpolitikken.
Når
det gjelder anførselen om at lokale produsenter bør få delta i ordningen,
vil jeg vise til at markedsadgangen for alkoholholdig drikk med
høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent gjennom Vinmonopolet
er utførlig regulert i forskrift 30. november 1995 nr. 938 om AS
Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet mv (innkjøpsforskriften). Vinmonopolets
etiske regler er strenge og forbyr leverandørene å henvende seg
direkte til butikkene med produktinformasjon. Slike regler er funnet
nødvendige for å hindre uønsket påvirkning og sikre tillit til at
monopolordningen gir rettferdig markedsadgang. Det ligger i sakens
natur at de etiske reglene også må gjelde for leverandørene av lokale
produkter. Alle leverandører har imidlertid anledning til å henvende
seg til Vinmonopolets kjedekontor (hovedkontoret) for å informere
om produktene. Slik produktinformasjon fra leverandørene publiseres
på Vinmonopolets interne nettsider og er tilgjengelig for alle butikkene.
Grupper av leverandører kan også invitere butikkansatte til prøvesmaking
av produktene sine etter henvendelse til Vinmonopolets kjedekontor.
Det er viktig at de markeds- og informasjonsmuligheter som faktisk
foreligger for lokale produkter, blir benyttet av leverandørene.
Det tilligger samtidig Vinmonopolet et ansvar for å følge etterspørselen
etter lokalt produserte produkter så tett at innkjøp foretas til
basisutvalget, der det med sannsynlighet er kundegrunnlag for landsdekkende
distribusjon.
Forslagsstillerne anfører også at forslaget
bør omfatte enhver annen butikk som omsetter dagligvarer, inkludert
bensinstasjoner og store kiosker. Det er i dag uttrykkelig slått
fast i alkoholforskriften at det ikke kan gis salgsbevilling for
alkoholholdig drikk til bensinstasjon eller kiosk. Forslaget innebærer
altså på dette punkt ikke bare et brudd med monopolordningen, men er
også i strid med forskriftsbestemmelsen. Begrenset tilgjengelighet
er som nevnt et sentralt moment i alkohollovgivningen, og det er
etter mitt syn ikke ønskelig at bensinstasjoner og kiosker skal
kunne selge alkoholholdig drikk.
Fordi det er ønskelig
å opprettholde monopolordningen, og derigjennom begrense de skadevirkninger
bruk av alkohol kan gi, vil det etter mitt syn ikke være aktuelt
å utrede en ordning med "minipol" i matbutikker, basert på modellen
Post i butikk. Regjeringen vil arbeide for en så lik tilgjengelighet
til Vinmonopolets tjenester som mulig på landsbasis, men dette
må gjøres innenfor de eksisterende rammer for alkoholpolitikken."