Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen, Arne L. Haugen og Gorm Kjernli, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til forslaget fra en rekke stortingsrepresentanter fra Høyre hvor det etterlyses en fremtidsrettet jordbrukspolitikk og hvor det bes om at Regjeringen i løpet av våren 2008 fremlegger en egen stortingsmelding om jordbrukspolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det politiske grunnlaget for Regjeringens landbrukspolitikk er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, der det bl.a. fremgår at målet er å opprettholde et levende landbruk over hele landet, og at det skal sikres et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet. Landbrukspolitikken baseres også på St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, som regjeringen Bondevik I la fram i desember 1999. Meldingen ble behandlet i Stortinget våren 2000 og fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget. Flertallet oppfatter flere av elementene i forslaget som en tilslutning til den gjeldende landbrukspolitikken, noe flertallettar som et tegn på at det fortsatt er bred enighet om grunnlaget og målene for landbrukspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslagsstillerne viser til den store utviklingen som har vært i jordbruket i de siste tiår, hvor antallet bønder har gått jevnt ned, men at produksjonen har holdt seg på et relativt stabilt nivå. Disse medlemmer er enig i at det har skjedd svært store endringer i jordbruket i de siste 30 år, men vil peke på at dette har forskjellige årsaker. Det har vært en svært stor teknisk utvikling i jordbruket, kompetansen hos bøndene har økt, men jordbruket har også kommet inntektsmessig bak andre grupper i samfunnet, noe som har ført til at mange har funnet seg annet arbeid. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vi fortsette i de kommende år fordi Norge nå er i en periode med stor mangel på arbeidskraft. Dette vil påvirke jordbruket som også mange andre næringer.
Komiteens medlem fra Venstre viser til egen samlet helhetlig merknad og forslag om utfordringene for norsk jordbrukspolitikk gjengitt under avsnitt 2.10. Dette medlem vil vise til at denne saken gjelder et representantforslag om å legge fram en egen stortingsmelding om jordbrukspolitikken innen våren 2008 og ikke en helhetlig gjennomgang av norsk jordbrukspolitikk.
Dette medlem finner det derfor rett i denne omgang å gi en helhetlig vurdering av de store utfordringene i en samlet merknad heller enn å kommentere enkelte deler av jordbrukspolitikken i egne avsnitt med egne overskrifter, mens andre viktige områder i jordbrukspolitikken ikke er omtalt i det hele tatt, ikke minst gjelder dette miljøutfordringene knyttet til jordbruket og den mer overordnede diskusjonen om distrikts- og strukturpolitikk.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg
Folkeparti og Senterpartiet, syner til at landbruket over
tid har utvikla seg til å bli meir kapitalintensivt, etter
kvart basert på høgteknologi og stadig meir kunnskapsintensiv.
Dei siste 10 åra har norsk landbruk hatt ei historisk høg
omstilling, som kjenneteiknast av at talet på jordbruksbedrifter med
husdyr har gått ned, medan produksjonen konsentrerer seg
om færre jordbruksbedrifter, utan at det samla produksjonsvolumet
går ned. Fleirtalet syner til at den noverande
jordbrukspolitikken i store trekk byggjer på St.meld. nr.
19 (1999-2000) "Norsk landbruk og matproduksjon". Fleirtalet kan
ikkje sjå at det har skjedd såpass store endringar
i utviklinga i jordbruket eller i rammevilkåra for politikken
sidan denne stortingsmeldinga blei lagt fram at det må utarbeidas
ei ny stortingsmelding no. Fleirtalet understrekar
at den noverande jordbrukspolitikken har brei oppslutnad blant folk
og er sentral for å sikra ei allsidig jordbruksnæring
med små og store bruk over heile landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til beskrivelsen av utviklingen
som er i forslaget og mener at dette er en god beskrivelse. Disse
medlemmer viser til at det er lenge siden Stortinget har
hatt mulighet til å drøfte jordbrukspolitikken
grundig og hvor man har pekt ut mål og visjoner for fremtiden.
Stortinget har behandlet i 1993 St.prp. nr. 8 (1992-1993) - Landbruk
i utvikling og i 2000 St.meld. nr. 19 (1999-2000) - Norsk landbruk og
matproduksjon.
Disse medlemmer mener at det
har skjedd en stor utvikling i jordbruket siden år 2000
Stortinget sist behandlet en større melding om utviklingen
i jordbruket og at det nå derfor er behov for å få en
ny bred drøftelse av fremtidens jordbrukspolitikk. I denne
perioden har nærmere 50 pst. av landets melkeprodusenter blitt
borte og det har blitt nye og avgjørende forhandlinger
i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Dersom Stortinget fortsatt
skal vente noen år på å drøfte
fremtidens jordbrukspolitikk, vil vi ha et jordbruk som
er svært forskjellig fra det vi hadde i 2000, uten at Stortinget
har lagt rammer og føringer for denne utviklingen. Disse
medlemmer støtter forslagsstillerne i at en nyorientering
i jordbrukspolitikken bør være mer mulighetsorientert
enn problemorientert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at utviklingen framover i stor grad vil påvirkes
av et mulig forhandlingsresultat i WTO, noe som fortsatt er svært
usikkert. Flertallethar
merket seg at Regjeringen arbeider kontinuerlig med disse spørsmålene,
og aktivt deltar i drøftelsene i WTO. Grunnlaget for en
eventuell ny landbrukspolitikk bør, etter flertalletsoppfatning, utformes når vi
vet mer om hvilke internasjonale rammer vi har å forholde
oss til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det skjer en internasjonal utvikling
som i stor grad vil påvirke utviklingen av norsk jordbrukspolitikk
fremover. I den senere tid har de internasjonale prisene på mange
jordbruksprodukter økt kraftig og det kan tyde på at
man på sikt kan få stabilt økte priser
på det internasjonale markedet. Økt etterspørsel
etter og økt fokus på bioenergi er noe av årsaken
til dette, men også økning i verdensbefolkningen
og velstandsutvikling kan forklare noe av denne prisøkningen.
En slik utvikling vil kreve endringer i norsk jordbrukspolitikk
og kan sette det norske målprissystemet under press. Det
har lenge pågått forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon
(WTO) om den såkalte Doha-runden, men man har ennå ikke
lykkes i å komme frem til en ny avtale om regulering av
verdenshandelen av jordbruksprodukter. Det er på nåværende
tidspunkt ikke mulig å si noe om når en ny avtale vil
være på plass. Disse medlemmer er
imidlertid av den oppfatning at inngåelse av en ny avtale
i WTO vil påvirke norsk jordbrukspolitikk sterkt, bl.a.
ved kutt i tollvernet. Disse medlemmer mener at det
er viktig at Norge ligger i forkant av denne utviklingen, slik at
vi i god tid før en avtale trer i kraft kan utvikle virkemidler
som sikrer norsk landbruk i en ny konkurranseutsatt hverdag. Dette
arbeidet må begynne snarest, fordi det vil ta tid å endre
virkemiddelapparatet. Disse medlemmer mener dette
vil være et viktig tema i en slik stortingsmelding som
forslagsstillerne foreslår.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti synar til at det den seinare tida har vore ein auke
i verdsmarknadsprisane for ein del jordbruksvarer. Men
det er vanskeleg å seia noko sikkert om kva følgjer
internasjonale forhold vil ha for norsk jordbrukspolitikk i tida
som kjem.
Denne medlemen peikar på at
det er for tidleg å seia kva som blir resultatet av WTO-forhandlingane
for norsk jordbrukspolitikk.
Denne medlemen har inntrykk av
at Regjeringa har eit framtidsretta perspektiv i jordbrukspolitikken. Samtidig
vil denne medlemen vil følgja nøye
med på utviklinga i tida som kjem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet,har merket
seg at forslagsstillerne ønsker å avvikle
avtalesystemet i jordbruket. Flertalletviser til landbruks- og matministerens
brev til næringskomiteen, datert 6. juni 2007
(vedlagt), og støtter den vurdering som der er gjort omkring
jordbruksavtalens betydning. Flertalletdeler statsrådens standpunkt
om at det forhandlings- og avtalesystemet vi har bør videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Norge har en lang tradisjon
med årlige forhandlinger mellom staten og de to bondeorganisasjonene,
Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukerlag. Dette
resulterer i jordbruksavtalen som svært detaljert fastsetter
jordbrukets inntekter i det kommende året. Norge er det
eneste landet i verden som har en jordbruksavtale. Disse
medlemmer er av den oppfatning at dersom jordbruket skal
kunne utvikle seg videre må systemet med jordbruksavtale
avskaffes, da denne detaljregulerer næringen for mye. Jordbruksavtalen
har heller ikke fungert etter målsettingene da jordbruket
har fått en langt lavere gjennomsnittsinntekt enn andre
grupper i samfunnet, selv om målsettingen har vært
en annen. Disse medlemmer mener at jordbruksavtalen
kan virke byråkratiserende og gjøre næringen
lite fleksibel.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det har skjedd en stor utvikling i antall samdrifter
og annet samarbeid mellom bønder. Flertallet viser
til at samdrift og samarbeidkan gjøre
det enklere for bønder å fortsette i næringen
da de kan få mer fritid, ordnede arbeidsforhold og bedre
risikofordeling ved investeringer. Samtidig må vi legge
til rette for familiebruket slik at vi opprettholder en variert
bruksstruktur som er tilpasset produksjonsvilkårene i de
ulike deler av landet.
Flertallet er opptatt av at vi
har fokus på utviklingsmuligheter for næringen,
herunder bondens ønske om utvikling og vekst. Et bærekraftig
jordbruk og et levende landbruk over hele landet skal fortsatt stå i fokus
i landbrukspolitikken.
Forslagsstillerne viser til at det
har skjedd en stor utvikling i antall samdrifter og annet samarbeid
mellom bønder. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ser på denne
utviklingen som svært positiv og ønsker at denne
utviklingen skal fortsette. Økt bruk av samdrift kan gjøre
det enklere for bønder å fortsette i næringen
da de kan få mer fritid, ordnede arbeidsforhold og mindre
risiko ved investeringer. Ikke minst er samdrift sosialt positivt
for bønder, fordi mange i dag arbeider alene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det må legges mer til rette for samdrifter og unødvendige
hindre må fjernes. Maksimalkravet til antall produserte
liter melk og hvor mange som kan delta i samdriftene må fjernes.
Mange steder i landet medfører dette regelverket at det
blir nedlagt melkebruk i stedet for å sikre fortsatt produksjon
igjennom samdrift.
Disse medlemmer mener også at
forskjellsbehandlingen mellom små og store bruk
må fjernes når det gjelder tilskuddsfordelingen.
Dette er viktig i en tid hvor det er ønskelig å få opp
kjøtt- og melkeproduksjonen. Etter disse medlemmers oppfatning
vil dette kunne drøftes grundig i en stortingsmelding.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at produksjonstakene for enkeltbruk og samdrifter bør heves
betraktelig og at begrensingen på antall deltakere i samdrifter
bør fjernes. Disse medlemmer mener at det
er behov for å lage et flatere system for støttesatser
pr. produsert liter melk, slik at forskjellsbehandlingen mellom
små og store bruk blir mindre enn i dag. Dette vil gi bedre
rammevilkår for investeringer i fremtidsrettede driftsformer.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti framhevar at muligheita til samdrift er positivt
for mange bønder. Ordninga med samdrift må vidareførast
og vidareutviklast.
Denne medlemen strekar under
at rammevilkåra for distrikt og mindre bruk må vera
best moglege. Det er difor viktig å bevara prinsippa om
inntektsutjamning mellom distrikt og mellom bruk av ulik storleik.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
legger vekt på at vi har en landbrukspolitikk som tar hensyn
til matsikkerhet, naturgrunnlaget og lokale tradisjoner. For å sikre
nasjonal matsikkerhet er det viktig at vi opprettholder evnen til
matproduksjon i norsk jordbruk. Flertallet stiller seg
bak forslagsstillerne i at jordbruket har et samfunnsoppdrag som
også går langt utover ren matproduksjon, blant
annet i forhold til å holde kulturlandskapet i hevd. Flertalletstøtter også forslagsstillerne
i at dette er en viktig begrunnelse for at storsamfunnet bruker
store beløp årlig over jordbruksavtalen til støtte til
jordbruket.
Flertalleter
opptatt av at kanaliseringspolitikken må opprettholdes,
at det fortsatt satses på grovfôrbaserte produksjoner
i distriktene, og på å opprettholde kulturlandskapet
over hele landet.
Kanaliseringspolitikken har vært
førende for den norske jordbrukspolitikken i de siste 30 år. Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er grunn til å se
på om en fortsatt kanaliseringspolitikk er ønskelig
i fremtidens jordbrukspolitikk og at dette vil være et
godt egnet tema i en stortingsmelding.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er geografiske forskjeller knyttet til hvor egnet ulike
områder er for melkeproduksjon. Disse medlemmer mener
at det må legges til rette for en jordbrukspolitikk som
kan skape grunnlag for å holde kulturlandskapet i hevd
og drive jordbruk i hele landet. Uten en diskriminering i støttesystemet
vil det meste av melkeproduksjonen havne i de mest egnede områdene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at markedsordningene for omsetning av jordbruksprodukter
spiller en viktig rolle for å sikre forbrukere stabile
forsyninger til stabile priser gjennom hele året, og har
merket seg at også forslagsstillerne mener at dagens markedsordninger
for kjøtt og melk bør videreføres. Flertalletvektlegger at vi også i framtiden
har fokus på å sikre en god balanse mellom produksjon
og etterspørsel, og fortløpende vurderer behovet
for å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta
den markedsdekning forbrukerne etterspør.
Forslagsstillerne mener at det er
viktig med kortest mulig avstand mellom primærprodusent
og forbruker og at man bør se nærmere på markedsordningenes funksjon. Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser
til at det i dag er underproduksjon både på visse
kjøttyper og melk, noe markedsordningene skulle unngå. Disse
medlemmer mener at en nærmere drøftelse
av markedsordningenes plass i fremtidens landbruk bør være
en viktig del av en stortingsmelding.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at den
nåværende regjeringen har vist vilje til å benytte
skatt som virkemiddel i jordbruksoppgjøret. I statsbudsjettet
for 2007 ble maksimalt jordbruksfradrag økt og i forslaget
fra Regjeringen til statsbudsjettet for 2008 foreslås en økning
i bunnfradraget. Dette viser at skatt og avgift vil kunne ha en
funksjon i jordbrukspolitikken, men det er viktig å påpeke
at en økning av maksimalt jordbruksfradrag kun kommer et fåtall
av bøndene til gode. En økning av bunnfradraget kommer
flere til gode og er mer målrettet.
Disse medlemmer mener at man
i større grad også må se nærmere
på avgiftspolitikken og hvilken rolle et kutt i særskilte
avgifter for jordbruket vil bety for jordbrukets inntekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at en endring av
avgiftspolitikken kan drøftes i en stortingsmelding.
Landbruket spiller en viktig rolle
for bosetting og sysselsetting over hele landet, og komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet,er opptatt
av at virkemidlene i eiendoms- og bosettingspolitikken støtter
opp om dette målet. Flertallet viser til
at Landbruks- og matdepartementet arbeider med en gjennomgang av
flere virkemidler med sikte på å gjøre
disse mer målrettet i forhold til økt verdiskaping
og ønsket om en hensiktsmessig lokal utvikling basert på eiendomsressursene
i landbruket. Flertalletimøteser
utfallet av dette arbeidet.
Forslagsstillerne hevder at eiendomsretten
i jordbruket har blitt svekket i de senere år og viser
til en rekke saker som er behandlet i Stortinget som bekrefter dette. Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig
i at eiendomsretten i jordbruket er svak og svært detaljert
styrt av det offentlige. Prisregulering av landbrukseiendommer medfører
at svært få eiendommer blir lagt ut for salg selv
om eieren har ønske om salg. Et strengt regime i forhold
til fradeling gjør at mange grunneiere ikke kan
utnytte det potensialet som ligger i utvikling av eiendommen. Disse
medlemmer registrerer at den nåværende regjeringen ønsker å stramme
til regelverket knyttet til eiendomsrett og arealpolitikk, bl.a.
ved å sende ut rundskriv til kommuner og fylkesmenn. Disse
medlemmer mener at denne utviklingen går i feil
retning og at regleverket heller bør løses opp
enn å strammes. Disse medlemmer ber om
at disse spørsmålene blir viet betydelig plass
i en stortingsmelding.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Venstre, viser til at konkurranse- og
forbrukerpolitikk er en viktig del av jordbrukspolitikken. For å sikre
oppslutningen om norske jordbruksprodukter er det viktig med en
forbrukervennlig politikk. Forslagsstillerne viser til at det har
blitt økt import av jordbruksvarer og at det har blitt
en endring i forbrukermønsteret av matvarer. Dette påvirker
forbruket av norske jordbruksvarer og det er viktig med en aktiv
politikk som ivaretar denne utviklingen. Det innebærer
at jordbruket må ha et betydelig forbrukerfokus i sitt
arbeid. Flertallet viser til at utvikling av nisjeprodukter
og lokale mattradisjoner vil være viktige ledd i en slik
forbrukerretting. Dette kan øke inntjeningen til bøndene
og være et viktig supplement til hovedproduksjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
landbruks- og matministeren i sitt svarbrev til næringskomiteen
datert 6. juni 2007 konkluderer med at det ikke er behov
for noen egen stortingsmelding om landbrukspolitikken nå. Flertalletstøtter dette.
Flertallet vil derfor tilrå at
forslaget ikke bifalles. Flertallet ber om at Regjeringen,
i forbindelse med stortingsproposisjonen om jordbruksavtalen for
2008, kommer med en analyse av utviklingen i det globale matvaremarkedet,
samt en oppsummering av mulige konsekvenser for norsk jordbrukspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at forslagsstillerne ber om
at Regjeringen fremlegger en stortingsmelding om jordbrukspolitikken
i løpet av våren 2008. Landbruks- og matminister
Terje Riis-Johansen skriver i et brev til komiteen at dette ikke
er mulig å gjennomføre.
Disse medlemmer stiller seg undrende
til dette og mener at det vil være god nok tid til å utarbeide
en slik stortingsmelding, da mye av det arbeid som må gjøres
allerede bør være påbegynt i departementet. Disse
medlemmer støtter derfor forslagsstillerne i at
en slik stortingsmelding må kunne fremlegges våren 2008
og at dette arbeidet må prioriteres i departementet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en egen stortingsmelding om jordbrukspolitikk innen våren
2008."
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti delar forslagsstillarane sitt syn om at det er viktig å sikra
norsk matvareproduksjon i ein stadig meir krevjande marknad med
aukande internasjonal konkurranse, og at norsk landbruk treng stabile
rammevilkår over tid. Men denne medlemen er
ikkje samd med forslagstillarane sine grunnhaldningar til korleis
styresmaktene bør leggja til rette for at dette skal skje. Denne
medlemen er i motsetnad til forslagstillarane mellom anna
oppteken av å bevara ordninga med jordbruksavtalen slik
den er i dag. Næringa ønskjer ikkje sjølv å gå bort
frå ordninga og den er på mange måtar
mindre byråkratisk enn til dømes EU sin jordbrukspolitikk.
Rammevilkåra for distrikt og mindre bruk må vera
best moglege. Det er difor viktig å bevara prinsippa om
inntektsutjamning mellom distrikt og mellom bruk av ulik storleik. Denne
medlemen kan heller ikkje sjå at det er behov for å endra
til dømes marknadsordningane, eigendomsretten eller arealpolitikken.
Den noverande landbrukspolitikken byggjer i
store trekk på St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon. Denne medlemen kan ikkje sjå at
det har skjedd så store endringar i landbruket eller i
rammevilkåra til næringa at det skulle vere naudsamt
med ei ny stortingsmelding no. Denne medlemen avvisar
difor framlegget frå forslagstillarane om at Stortinget
skal be Regjeringa om å leggja fram ei stortingsmelding
om landbrukspolitikken innan våren 2008. Det kan likevel
vera interessant å få ei vurdering av den internasjonale
utviklinga den siste tida og moglege konsekvensar for norsk landbruk. Denne medlemen vil
difor støtta framlegget frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet om at Regjeringa i samband med stortingsproposisjonen
om jordbruksavtalen for 2008, kjem med ein analyse av utviklinga
i den globale matvaremarknaden og moglege konsekvensar
for norsk jordbrukspolitikk.
Komiteens medlem fra Venstre deler
forslagsstillernes syn på at det er behov for en modernisering
av landbrukspolitikken, og at norsk landbruk står overfor
til dels helt nye utfordringer. Denne virkelighetsforståelse
har dessverre ikke Regjeringen tatt inn over seg, og snarere enn
en modernisering står Regjeringen for reversering som en
overordnet strategi for landbrukspolitikken. Dette medlem er
allikevel ikke av den oppfatning at en egen stortingsmelding våren
2008 nødvendigvis er det beste virkemiddel for å få til
en fremtidsrettet landbrukspolitikk. Dette medlem vil
påpeke at de fleste utfordringer som skisseres i representantforslaget
enten diskuteres i de årlige behandlingene av jordbruksoppgjøret
(som for eksempel selve jordbruksavtalen, stordrift/samdrift
og kanaliseringspolitikken) eller fortløpende
i egne representantforslag (markedsordninger, eiendomsrett/arealpolitikk
og konkurransepolitikk).
Dette medlem mener videre at
de virkelig store utfordringene for norsk landbrukspolitikk er knyttet
til den utviklingen vi nå ser internasjonalt, både
i forhold til WTO-forhandlingene, men ikke minst det forhold at vi
står overfor en mulig global matkrise, med underskudd på mat
og betydelig økte priser på verdensmarkedet. OECD
anslår i en rapport at verdens matvarepriser kommer til å stige
mellom 20 og 50 prosent det kommende tiåret og at stigende
priser på basisvarer som korn og melk kan føre
til sosial uro og politiske problemer. Eksemplene er mange: Hveteprisene
på verdensmarkedet har steget med 50 prosent på kort
tid, og verdens kornlagre rekker bare til 50 dagers forbruk, det
er de minste reserver verden har hatt på minst hundre år
(bortsett fra under de to verdenskrigene). Melkeprisene i Europa
har steget med 86 prosent i år. Prisen på ett
egg forventes å stige med 50-60 prosent i Australia
i høst, og i Etiopia har kjøttprisene steget med 50
prosent det siste året. I tillegg kommer den kraftige økningen
i etterspørsel etter kjøtt (spesielt svin) i Kina og
India. Det sier seg selv at når etterspørselen øker
i to land som utgjør nesten 40 prosent av jordens befolkning,
blir konsekvensene dramatiske. Dette er en utvikling som vil få betydelige
konsekvenser også for Norge og norsk landbrukspolitikk.
Dette medlem ber derfor Regjeringen
snarest legge fram en sak for Stortinget knyttet til konsekvensene
for norsk landbrukspolitikk i lys av disse utfordringene.
Dette medlem mener at landbruket
skal ha en viktig plass også i framtidens Norge. Det er
et mål å opprettholde et desentralisert landbruk
med variert bruksstruktur, både av beredskapshensyn og
for å sikre trygg mat.
Skal dette lykkes, krever det at moderniseringen
av det norske landbruket fortsetter. Dette medlem ser på bonden
som en selvstendig næringsdrivende med et spesielt forvalteransvar.
Derfor er det viktig at gründermentaliteten får
en viktig plass innenfor landbruket. Ressursgrunnlaget på bygdene
må i større grad utnyttes til næringsutvikling
og til bosetting også for folk uten direkte tilknytning
til primærnæringene. Det må bli mer mangfold
i landbruket. Lokale myndigheter må få større
anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken
i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Landbruket
må få mindre øremerking, færre
skjemaer, færre og enklere retningslinjer.
I tillegg til å produsere mat og trevirke,
må landbruket få en mer sentral rolle i å oppfylle
samfunnsmål om livskraftige lokalsamfunn, levende kulturlandskap
og natur- og miljøgoder. Dette medlem ønsker
overføringer til landbruket på om lag
dagens nivå, men med mer produksjonsnøytrale og
miljøvennlige tilskuddsordninger.
Dette medlem vil ha en mer aktiv
bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er
et sted å bo. Det bør bli enklere å få kjøpt
småbruk, for å sikre bosetting og økt
mangfold på bygdene. Dette medlem viser
i så måte til forslaget fra Lars Sponheim og André N.
Skjelstad om oppheving av det generelle forbudet mot å dele
landbrukseiendom (Innst. O. nr. 43 (2005-2006)), og beklager det
gammelmodige politiske standpunkt regjeringspartiene inntok i behandlingen
av denne saken.
Dette medlem vil sikre Norge
et fortsatt handlingsrom for en nasjonal landbrukspolitikk innenfor rammen
av WTO og andre internasjonale avtaleverk. Alle land må sikres
retten til en viss nasjonal jordbruksproduksjon bl.a. gjennom tollvern.
Det er allikevel åpenbart at WTO-avtalen vil kreve en omstilling
av den norske landbrukspolitikken, ikke minst gjelder dette en felles
forståelse av at avvikling av eksportsubsidier er nødvendig
for å slippe den fattige delen av verden til.
Dette medlem viser videre til
at Regjeringen etter at den tiltrådte har kommet med en
rekke nye innrømmelser i de pågående
WTO-forhandlingene som vil få konsekvenser for norsk landbruk
og norsk landbrukspolitikk i årene som kommer. Dette er
innrømmelser som er nødvendige for å komme
fram til en avtale og som dette medlem støtter.
Det er imidlertid på sin plass å minne om at landbruksministerens parti,
Senterpartiet, omtalte den forrige regjerings WTO-innrømmelser,
som var langt mindre vidtgående enn det dagens regjering
er villig til gi, som "en dramatisk siste hilsen fra Venstre og
Kristelig Folkeparti til bygde-Norge".
Det kompliserte regelverket og mange av landbrukets
lover er et hinder for utvikling av et mer fleksibelt landbruk der
de som har lyst til å satse på næringen
får mulighet til å gjøre det. Dette
medlem ønsker derfor en full gjennomgang av lov-
og regelverk med sikte på en kraftig modernisering.
Dette medlem ønsker å videreføre
jordbruksforhandlingene, men som en rendyrket inntektsavtale mellom
bøndene og staten. Alle andre tilskudd og ordninger bør
overføres til ordinære poster på statsbudsjettet
og avgjøres og besluttes i åpne diskusjoner i
vårt folkevalgte demokrati og ikke i lukkede forhandlinger innenfor
det korporative system.
Dette medlem ønsker
en gradvis oppmyking av regelverket innenfor melkeproduksjonen.
Enkeltbruk i melkeproduksjonen må få muligheten
til å utvikle produksjonen ved å kjøpe
eller leie kvote, og maksimalkvoten for enkeltbruk bør økes. Dette
medlem ønsker også en fri omsetning av
melkekvotene innenfor dagens geografiske rammer. Venstre vil oppheve
de geografiske begrensningene for deltakelse i samdrifter og oppheve
begrensningene i antall deltakere. Det bør dessuten innføres
en mulighet for å leie melkekvoter, for å kunne
gi brukerne mulighet til å foreta sine egne valg, uten
at det fratar framtidige eiere muligheten til å starte
eller drive melkeproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest,
og senest våren 2008, fremme en egen sak om konsekvensene
for norsk landbrukspolitikk i lys av en potensiell global matkrise, med
produksjonsunderskudd og betydelig høyere priser på matvarer
i verdensmarkedet."