I et brev til Kommunalkomiteen datert 06.05
i år svarer jeg på et brev fra komiteen datert
21.04.05, vedlagt Dokument nr.8:65 (2004-2005) fra stortingsrepresentantene
Heikki Holmås, Øystein Djupedal og Jørund Leknes
om å gi opphold for irakiske flyktninger som fikk opphold
uten rett til familiegjenforening i 2000 og 2001.
I brevet skriver jeg bl.a. at Norge i dag ikke
tvangsreturnerer noen til Irak og at de returer som gjennomføres
er basert på frivillighet gjennom IOM. Brevet er skrevet
for nesten en måned siden og var basert på den praksis
og den kunnskap departementet på den tid hadde om returmulighetene.
Jeg er i ettertid gjort kjent med at samarbeidet
med den irakiske ambassaden i Stockholm for tiden er godt, og at
politiet forutsetter at nødvendige reisedokumenter i stor
grad vil kunne utstedes der hvor politiet kan fremlegge tilstrekkelig
dokumentasjon som grunnlag for sikker identitetsfastsettelse. Dette
innebærer at politiet vurderer situasjonen slik at tvangsreturer
til Irak vil kunne gjennomføres i et betydelig større omfang
enn hittil.
Situasjonen i dag, drøye tre uker etter
at svaret ble skrevet, kan følgelig være endret.
I den grad avslagssaker fra Utlendingsdirektoratet/Utlendingsnemnda kommer
til politiet, vil tvangsreturer kunne gjennomføres. Nemnda
opplyser at de har avslått ca. 170 saker etter at de tok
opp behandlingen av sakene etter berostillelsen.
UNHCRs siste anbefaling "UNHCR Return Advisory
Regarding Iraqi Asylum Seekers and Refugees" er datert september
2004 og fraråder gjennomføring av tvangsreturer
til Irak. Det forutsettes at UDI/UNE vurderer anbefalingene
i forbindelse med vedtak i disse saker. Jeg fremhever i den forbindelse
at Norge ikke er bundet av UNHCRs anbefalinger knyttet til returer, dersom
norske myndigheter finner at det ikke foreligger et beskyttelsesbehov
i den konkrete sak. UNHCRs mandat knytter seg til personer som er
vurdert som flyktninger.
De endrede forhold vedrørende returmulighetene påvirker
ikke konklusjonen i brevet til Kommunalkomiteen.