Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å endre regelverket og praksis knyttet til folketrygdloven § 8-12 slik at antall sykepengedager kan forlenges på visse vilkår."
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at mange pasientgrupper før utredning og behandling er sluttført har vært sykmeldt mer enn sykmeldingsperioden etter folketrygdloven.
Forslagsstillerne mener at dersom det er mulig å stadfeste hvor lang tid den sykmeldte vil være borte fra arbeidet, og dersom prognosen for pasientens funksjonsevne etter fullført behandling skulle tilsi at vedkommende kan gjenoppta sitt tidligere arbeid, er det lite hensiktsmessig å belaste attføringsapparatet kun for å beregne ytelser etter andre regler. Det framholdes også at det er en tilleggsbelastning, i en intensiv behandlingsfase å måtte forholde seg til søknader om nye økonomiske ytelser og få en helt endret økonomisk situasjon.
Det pekes videre på at i de tilfeller der det som gjenstår av behandling, bare er smertelindring før død, er det vanskelig å måtte innstille seg og familie på en ny økonomisk situasjon. Forslagsstillerne mener at det i slike tilfeller ville være en lettelse for pasient og pårørende å slippe å søke uføretrygd for kort tid, og at det vil være både skånsomt og rasjonelt å utvide sykepengeperioden for en fastsatt tidsperiode.
Forslagsstillerne mener det er ønskelig med et regelverk som er mer fleksibelt i forhold til den enkeltes sykdoms- og behandlingsforløp.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen
og Gunn Olsen, frå Høgre, Beate Heieren Hundhammer,
Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve,
frå Framstegspartiet, leiaren John I. Alvheim og Harald
T. Nesvik, frå Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og
Sigbjørn Molvik, frå Kristeleg Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og frå Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, syner til Dokument nr. 8:110 (2001-2002)
frå stortingsrepresentantane Gunn Olsen og Britt Hildeng
om endringar i folketrygda sine reglar om sjukepengar for langtidssjukmelde.
Komiteen vil innleiingsvis peike
på at Noreg har ei god sjukepengeordning samanlikna med
andre land. Sjukmelde har rett til sjukepengar i opp til eitt år.
Etter dette vil den sjukmelde verte vurdert i høve til
rehabiliteringspengar, attføringspengar eller uføretrygd.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kristeleg Folkeparti, peikar på at dei føreslegne
kriteria om ei sikker fastsetjing av avslutningstidspunktet og at
pasienten ikkje skal kunne påverke raskare gjennomføring
av undersøking eller behandling, er skjønnsmessige
kriterium som vil vere svært vanskeleg å praktisere/administrere. Fleirtalet syner
til at dette vil måtte føre til forskjellshandsaming,
spesielt i høve til meir samansette og psykiske lidingar.
Fleirtalet syner til at det er
knytt store kostnader til eit slikt framlegg. Dersom framlegget
om forlenging berre skal gjelde personar med kreftdiagnose, vil
meirkostnadene liggje i intervallet 24 mill. kroner til 97 mill.
kroner, ( jf. brev frå sosialministeren datert 24. oktober
2002 til sosialkomiteen) avhengig av kor langvarig behandlingsopplegget
vil verte. Ei forlenging av sjukepengeperioden til alle som vert
omfatta av forslaget, vil føre med seg vesentleg høgare
utgifter.
Fleirtalet vil streke under at
det er utarbeidd særskilde sakshandsamingsrutinar for å gjere
overgangen frå sjukepengar til uførepensjon lettare
for døyande. Overgangen frå den eine ytinga til
den andre skal skje så smidig som mogleg utan store påkjenningar
for den sjuke.
Fleirtalet gjer følgjande
framlegg:
"Dokument nr. 8:110 (2001-2002) -
forslag fra stortingsrepresentantene Gunn Olsen og Britt Hildeng
om endringer i folketrygdens regler om sykepenger for langtidssykmeldte – vert å leggje
ved protokollen."
Flertallet er enig at det må tilstrebes
en forenklet saksbehandling når årsaken til sykemeldingen
er en så alvorlig sykdom at vedkommende åpenbart
ikke vil kunne vende tilbake til sitt arbeid, og åpenbart
heller ikke vil kunne ta annet, tilpasset arbeid.
Når det gjelder størrelsen
på ytelsen, er imidlertid komiteens medlemmer fra
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uenig
med forslagsstillerne i at det vil være rimelig å differensiere
denne ut fra sykdommens alvorlighetsgrad. For det første
vil en slik differensiering være prisgitt et medisinsk
skjønn der grenseoppgangene vil være vanskelige å trekke,
og der det fort vil oppstå ulik praksis både ved
det enkelte trygdekontor og i tolkningen av alvorlighetsgraden mellom
ulikt helsepersonell. Disse medlemmer mener dessuten
at et inntektstap vil kunne gi de samme alvorlige virkninger for
den syke og dens pårørende selv om sykdommen i
seg selv ikke behøver å være svært
alvorlig, og selv om sykdommen på sikt kan gi utsikt til
bedring. En differensiering ut fra alvorlighetsgrad framstår
derfor for disse medlemmer som lite logisk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at det muligens i noen tilfeller kunne være en
fordel å kunne bruke en utvidet sykemelding i stedet for
de ordninger som i dag praktiseres, for de som ville kommet i denne
kategorien, men samtidig vil en ordning av denne typen åpne
for en rekke nye problemstillinger. Flertallet vil
blant annet påpeke at det allerede i dag virker som om
det er en litt for lav terskel blant en del leger til å skrive
ut sykemeldinger, og slik flertallet ser det, så kan
den type endringer som forslagsstillerne legger opp til, føre
til en enda mer liberal praksis blant leger når det gjelder sykemeldinger.
Det er viktig, slik flertallet ser det, at det i
de tilfeller der det blir gitt sykemeldinger, alltid må foreligge
et incitament til å føre pasienten raskest mulig
tilbake til jobb. Slik flertallet ser det, vil en utvidet
adgang til sykemelding kunne føre til at både leger
og pasienter mister dette incitamentet til å oppnå resultater
innen de frister som er satt.
Flertallet vil videre peke på at
en del av de pasientene som den foreslåtte endringen vil
omfatte, må antas i en del tilfeller også å ligge
i grenseland mellom det å komme tilbake i sin gamle jobb
kontra det å måtte trenge tilrettelagt arbeidsplass,
attføring eller bli uførepensjonist. På denne
bakgrunn finner flertallet det naturlig at en del
av denne typen problemstillinger som forslagsstillerne reiser, i
noen grad hører hjemme i komiteens behandling av Ot.prp.
nr. 102 (2001-2002) om tidsbegrenset uførestønad,
som komiteen skal behandle våren 2003.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at selv om vi har en god velferdslovgivning
i forbindelse med sykdom og rehabilitering, er det vanskelige overgangssituasjoner som
ikke fanges opp av dagens regelverk, og som gjør at syke
mennesker får unødvendige økonomiske ekstrabelastninger
i tillegg til de belastningene sykdommen utgjør.
Disse medlemmerviser
tilat slike belastninger kan skyldes
manglende kapasitet i helsevesenet, og at mange pasientgrupper kan
ha vært sykemeldt mer enn sykdomsperioden i folketrygdloven § 8-12
før utredning og behandling er sluttført.
Disse medlemmerviser
til at det i tillegg til den økonomiske og psykiske belastning
det vil være å miste sykepenger, ikke er særlig
meningsfylt å skulle belaste attføringsapparatet
med beregning av andre ytelser når en med en stor grad
av sikkerhet kan stadfeste hvor lang tid den sykemeldte vil være
borte fra arbeidet.
Disse medlemmer viser til de
kriteriene som foreslås lagt til grunn for at antall sykepengedager
kan forlenges på visse vilkår.
Disse medlemmer viser at trygde-
og sosiallovgivningen er full av skjønnsbestemmelser, og
at skjønnsmessige avveininger foretas i situasjoner som er
spesielle, og der hvor individuelle vurderinger er nødvendige
for å ivareta intensjonene om den enkelte borgers velferdsrettigheter.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket og praksis knyttet til folketrygdloven § 8-12
slik at antall sykepengedager kan forlenges på visse vilkår."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
framheve at de generelle trygdemessige rettigheter til befolkningen
ved sykdom må være såpass gunstige at
de økonomiske ringvirkninger av sykdommen ikke blir for
dramatiske. Når den syke eller dens familie har betydelige
tilleggskostnader som følge av sykdommen, bør
særskilte ordninger bidra til å dekke disse merkostnadene.
Slike ordninger vil eksempelvis være tilståelse
av grunn- og/eller hjelpestønad, tilståelse
av pleiepenger til pårørende som bidrar i stellet
av den syke, og rett til særfradrag. Disse medlemmer mener
at gjennom slike hjelpeordninger vil forslagsstillernes intensjon
kunne ivaretas på en bedre måte enn ved at lengden
på sykepengeutbetalingen differensieres ut fra sykdommens alvorlighetsgrad.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen endre regelverket
og praksis knyttet til folketrygdloven § 8-12 slik at antall sykepengedager
kan forlenges på visse vilkår.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står framføre, og rår
Stortinget til å gjere følgjande
vedtak:
Dokument nr. 8:110 (2001-2002) - forslag fra
stortingsrepresentantene Gunn Olsen og Britt Hildeng om endringer
i folketrygdens regler om sykepenger for langtidssykmeldte – vert å leggje
ved protokollen.
Oslo, i sosialkomiteen, den 21. november 2002
John I. Alvheim
leder |
Magne Aarøen
ordfører |
Åse Gunhild Woie Duesund
sekretær |