Dok.nr.8:63 (1997-1998) har vært forelagt Kommunal- og regionaldepartementet som har avgitt uttalelse til komiteen i brev av 1. april 1998, jf. vedlegg 1.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til forslagsstillernes anslag over størrelsen på innvandrerbefolkningen i Norge. Flertallet har merket seg departementets presisering av at begrepet « innvandrerbefolkning », slik det benyttes av Statistisk Sentralbyrå, både omfatter første- og andre generasjons innvandrere. Forslagsstillerne inkluderer således i sine anslag bl.a. personer som er født og oppvokst i Norge og som er norske statsborgere, men har utenlandske foreldre.
Flertallet vil vise til at forslagsstillerne har en påfallende ensidig oppfatning av hvilke følger innvandring har i Norge og andre europeiske land. Flertallet er ikke fremmed for at innvandring kan skape problemer av forskjellig art, men deler ikke på noen måte forslagsstillernes beskrivelse av situasjonen som etter flertallets mening mangler objektivitet og er preget av ensidige negative virkninger. Flertallet viser til at innvandrere generelt sett ikke har skapt vesentlige problemer for Norge og at impulser fra andre deler av verden gjennom innvandrerne har vært med på å berike det norske samfunnet. Flertallet mener at den ensidige fremstillingen av problemene knyttet til innvandring ikke gir et dekkende bilde av den faktiske situasjon, og at forslaget dermed bygger på et utilstrekkelig faktisk grunnlag. Flertallet vil videre vise til Innst.S.nr.118 (1997-1998) der et flertall i komiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, avviser at Regjeringen Bondevik har innført en mer liberal praksis i asylpolitikken enn det som var tilfelle under den foregående regjering.
Flertallet viser til at folkeavstemninger i utgangspunktet ikke er en del av det konstitusjonelle systemet i Norge, og at det bare har vært 5 folkeavstemminger i landet siden 1905. Flertallet vil ikke på prinsipielt grunnlag avvise rådgivende folkeavstemminger i saker som har meget stor betydning for Norge som nasjon, men kan ikke se at det temaet forslagsstillerne bringer på bane er av en slik karakter at det er kvalifisert for noen rådgivende folkeavstemming.
Kommunal- og regionaldepartementet har i sitt brev til komiteen redegjort for de administrative og økonomiske konsekvenser av å arrangere en folkeavstemning. Det fremgår der at en folkeavstemning vil kreve omfattende forberedelser og beløpe seg til mellom 80 og 130 mill. kroner.
En vesentlig innvending mot forslaget er etter flertallets oppfatning at voteringstemaet ikke vil være egnet i en rådgivende folkeavstemning fordi et positivt resultat ville skape stor usikkerhet både i henhold til norsk lovverk på en rekke områder, og også i forhold til de forpliktelser Norge har påtatt seg som nasjon vis-à-vis FN og andre internasjonale organisasjoner. Flertallet vil også understreke at en rådgivende folkeavstemning med et slikt voteringstema kunne skade Norges omdømme i utlandet, noe som etter flertallets mening ville være meget beklagelig.
Flertallet deler departementets oppfatning av at det for mange vil være meget uklart hva som ligger i uttrykket « i forhold til dagens praksis » som er tatt inn i forslaget. Departementet uttaler bl.a.:
|
« Noen kan oppfatte at det her først og fremst siktes til dagens vurdering av innkomne søknader. Andre kan oppfatte at det siktes til det antall som i dag får asyl og varig oppholdstillatelse. Med et « ja » i avstemmingen kan noen mene at asyl- og oppholdsreglene og anvendelsen av dem skal gjøres strengere. Med flere søknader kan likevel resultatet bli at flere får asyl og varig opphold enn i dag. Andre kan mene at det skal settes et tak på hvor mange som skal få asyl og varig opphold. » |
Dette viser etter flertallets mening at den foreslåtte spørsmålsstillingen ikke er entydig og at resultatet vil gi dårlig veiledning for myndighetene.
Flertallet vil videre peke på at det er bred politisk enighet om asyl- og flyktningpolitikken i Stortinget. Dette fremgikk både da utlendingsloven ble vedtatt i 1988 og i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (1994-1995) om flyktningpolitikken så sent som i 1995.
Flertallet vil etter dette avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, viser til at Fremskrittspartiet har programfestet økt bruk av folkeavstemninger fordi bruk av folkeavstemninger er langt mer demokratisk enn dagens system der folkevalgte ofte treffer beslutninger som et stort flertall i befolkningen er uenige i, og fordi folkeavstemninger øker den politiske interessen hos velgerne.
Disse medlemmer konstaterer at flertallet i komiteen mener at dagens innvandrings-, flyktning- og asylpolitikk ikke skaper de problemene som forslagsstillerne viser til. Dersom det arrangeres en folkeavstemning vil den norske befolkningen få anledning til å signalisere om den er enig med komitéflertallet, eller om den er enig med Fremskrittspartiet. Disse medlemmer konstaterer at flertallet ikke ønsker å gi befolkningen en slik anledning.
Disse medlemmer har merket seg at Kommunal- og regionaldepartementet har innvendinger mot voteringsgrunnlaget som departementet mener er for uklart, selv om forslagsstillernes intensjoner etter disse medlemmers vurdering kommer klart nok frem i Dok.nr.8:63 (1997-1998). Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen bør få som oppgave å utforme det nøyaktige voteringsgrunnlaget som trengs for å få frem intensjonen i dokumentet. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen forberede og fremme forslag om en lov om rådgivende folkeavstemning om norsk asyl- og flyktningepolitikk. Regjeringen gis fullmakt til å fastsette et voteringstema. »
Disse medlemmer viser for øvrig til argumentasjonen i Dok.nr.8:63 (1997-1998).