Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Aud Gaundal, Leif Lund, Bjørnar Olsen og Signe Øye, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Dok.nr.8:12 (1997-1998) og Dok.nr.8:13 (1997-1998), fremmet av stortingsrepresentantene Jan Petersen, Erna Solberg og Sverre J Hoddevik, hvor de foreslår at sysselsettingsloven endres slik « at det uttrykkelig blir tillatt å drive med utleie av arbeidskraft » og « at det i større grad blir tillatt å drive med privat arbeidsformidling ».

       Disse medlemmer viser til at dette saksfeltet er komplisert og omseggripende. Blant annet derfor finner disse medlemmer ikke grunn til å gå inn for forslagene slik de nå foreligger.

       Disse medlemmer viser til brev av 16. januar 1998 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, v/statsråd Eldbjørg Løwer (inntatt som vedlegg i innstillingen),og sier seg enig i departementets vurdering om at det er klare problemer knyttet til dagens lover og forskrifter når det gjelder de eksisterende generelle forbud mot utleie og privat formidling. Hoveddelen av formidlingen går i dag utenfor den offentlige Arbeidsmarkedsetaten og det er i praksis vanskelig å vurdere hva som er lovlig og hva som ikke er lovlig formidling. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en gjennomgang av regelverket for utleie av arbeidskraft og viser til at det er vanskelig å avgrense utleie mot entrepriser, konsulentvirksomheter og nye samarbeidsformer i næringslivet. Det er videre vanskelig å tolke hva som kommer inn under det generelle unntaket for « kontorsektoren. »

       Disse medlemmer vil videre støtte departementets tilråding om å iverksette en utredning for å få en gjennomgang av disse reglene og en vurdering av om de kan og bør endres slik at de blir bedre tilpasset situasjonen og behovene i dagens arbeidsmarked. Spesielt er det her viktig å se på hvordan arbeidstakernes rettigheter kan bli bedre ivaretatt.

       Disse medlemmer mener det er riktig at en utredning om disse sakene må settes i gang med partene i arbeidslivet som deltakere.

       Disse medlemmer viser til at en annen grunn til å gå inn for en slik utredning er at det foreligger en ny ILO-konvensjon som har som utgangspunkt at utleie og privat formidling av arbeidskraft i prinsippet skal være tillatt. Denne konvensjonen har Norge skrevet under på. Disse medlemmer viser til at det derfor kan være behov for å se på hvilke konsekvenser det får dersom Norge skal ratifisere den nye ILO-konvensjonen. Andre forhold mellom norsk og internasjonal lovgivning på området bør også vurderes.

       Disse medlemmer mener at målet med å vurdere en åpning for privat formidling må være å få flere i arbeid. Det må være en forutsetning at alle formidlingstjenester fortsatt skal være gratis for arbeidssøkere.

       Disse medlemmer mener at en forutsetning for å vurdere lovgivningen når det gjelder utleie av arbeidskraft må være å få en gjennomgang av en del forhold på utleiemarkedet, slik at den som er innleid til enhver tid får de samme betingelsene og ordninger som andre ansatte i bedriften. En bør vurdere hvorvidt dette ansvaret skal ligge hos innleier. Samtidig bør det legges klare begrensinger på hvor stor del av arbeidskraften i den enkelte bedrift som til en hver tid kan være innleid.

       Disse medlemmer vil understreke at utgangspunktet for en gjennomgang av disse sakene er at vi fortsatt skal ha en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling som fungerer godt i et arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft så vel som i et arbeidsmarked med høy ledighet. Dersom Arbeidsmarkedsetaten i framtida skal kunne utvikle og forbedre bistanden til arbeidssøkere med et vanskelig utgangspunkt, må den ikke bare overlates eneansvaret for disse, men være en sentral serviceorganisasjon over hele arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer vil hevde at situasjonen på dagens arbeidsmarked med stadig økte krav til kompetanse, tilsier at Arbeidsmarkedsetaten må gi kvalitetsmessig og langsiktig kvalifiseringsbistand til arbeidssøkere med manglende eller feil kompetanse, for å øke muligheten til mer langsiktig tilknytning til arbeidslivet enn det som gjøres i dag.

       Et viktig konkurransefortrinn både for næringslivet og den enkelte arbeidstaker er kompetanse og kunnskap. Hvordan kompetanse utvikles og styres gjennom ulike tilsettingsformer og hva som styrer bedriftenes ønsker vedrørende faste og løse tilsettingsformer, er av avgjørende betydning for utviklingen på arbeidsmarkedet og en viktig faktor i utviklingen av forskjeller i samfunnet. Disse medlemmer ønsker derfor å se på løsninger det er behov for i forbindelse med Etter- og videreutdanningsreformen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at Arbeidsmarkedsetaten skal få drive sitt eget vikarbyrå med formidling og utleie av vikarer. Arbeidsmarkedsetatens vikarbyrå må organiseres som et selvstendig, heleid aksjeselskap. Det vil i denne sammenheng være naturlig at tilsyn og kontroll med utleie av arbeidskraft flyttes ut av etaten og for fremtiden legges til Arbeidstilsynet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, Morten Lund, viser til Voksenåsenerklæringen der man i kapitlet « Arbeidsliv og faglige rettigheter » sier følgende:

       Videre viser disse medlemmer til kapitlet « Næringspolitikk og sysselsetting » der det står følgende:

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det er meget viktig at Arbeidsmarkedsetaten gjennomgås kritisk slik at ressursene konsentrerer seg om primæroppgavene.

       Disse medlemmer vil peke på at privat arbeidsformidling kan få uheldige følger, blant annet ved at den vil ta seg av de som er lettest å formidle og kan derved føre til at Arbeidsmarkedsetaten mister mye av sitt kontaktnett i forhold til bedriftene.

       Disse medlemmer ønsker ikke en forandring der Arbeidsmarkedsetatens tilbud svekkes i noen del av landet.

       Disse medlemmer mener det trengs en gjennomgang av regelverket for dispensasjonsadgangen for utleie.

       Disse medlemmer mener at et statlig selskap for utleie av vikarbyråer neppe vil tilføre næringslivet bedre tjenester enn private aktører.

       Disse medlemmer vil peke på at det trengs en nøye gjennomgang av størrelsen på og andre viktige data om vår arbeidskraftreserve, og tilsvarende når det gjelder knapphet på arbeidskraft. Det er også ønskelig med en kartlegging av ansettelsesvilkår i utleiebedriftene.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, fra Høyre, medlemmene Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, og fra Senterpartiet viser til redegjørelsen fra departementet om formidling og utleie. Disse medlemmer er enig med departementet  at det er svakheter ved gjeldende lovgivning og at det er behov for en gjennomgang av denne. Disse medlemmer konstaterer at departementet vil sette i gang en gjennomgang av dagens lovgivning når det gjelder formidling og utleie. Disse medlemmer støtter dette. I dette arbeidet bør departementet særlig se på hva som kreves for at Norge kan ratifisere ILO-konvensjonen nr. 181.

       Disse medlemmer ber departementet trekke partene i arbeidslivet aktivt med i arbeidet og ber om at resultatene av arbeidet forelegges Stortinget på en egnet måte, senest våren 1999.

       Disse medlemmer legger til grunn at man forsatt skal ha en aktiv og sterk offentlig arbeidsformidling med ansvar for dagens fire hovedoppgaver: Formidling, kvalifisering, utbetaling av stønader og attføring.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, vil selvsagt ikke motsette seg at Regjeringen foretar en gjennomgang av lovgivningen vedrørende formidling og utleie av arbeidskraft.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil foreslå at Dok.nr.8:12 (1997-1998) og Dok.nr.8:13 (1997-1998) vedlegges protokollen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at intensjonene med de forslag som presenteres i Dok.nr.8:12 (1997-1998) og Dok.nr.8:13 (1997-1998), og de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven i Dok.nr.8:11 (1997-1998) og Dok.nr.8:15 (1997-1998), som Høyre har fremmet, er å skape et mer fleksibelt og bedre arbeidsliv. Disse medlemmer mener det er behov for flere endringer i dagens arbeidsmarkedspolitikk for å sikre at ikke foreldede arbeidslivsreguleringer bidrar til å øke presset i norsk økonomi.

       Disse medlemmer viser til at næringslivet har behov for et fleksibelt arbeidsmarked. Tilgang på midlertidig arbeidskraft er et viktig rammevilkår for å være konkurransedyktig, særlig for mindre bedrifter. Utleie og privat arbeidsformidling er viktige virkemidler for å motvirke press i arbeidsmarkedet og arbeidskraftmangel. Økt mulighet til innleie av arbeidskraft reduserer dessuten behovet for ekstraordinær overtid, samtidig som det bidrar til å moderere lønns- og prisveksten.

       Disse medlemmer viser til at de aller fleste som er midlertidig ansatt i dag har svært varierende arbeidsvilkår nettopp fordi vikarbyråene har en forsvinnende liten del av markedet. Privat arbeidsformidling og tillatelse til utleie av arbeidskraft er virkemidler som bedre vil sette f.eks. vikarbyråene i stand til å løse flere oppgaver, og det vil være et bidrag til å rydde opp blant useriøse aktører innenfor markedet for korttidsansettelser.

       Disse medlemmer vil spesielt peke på at det nå planlegges flere store reformer som vil medføre økt permisjonsbehov i de fleste yrker. Spesielt gjelder dette hvis en stor etter- og videreutdanningsreform skal gjennomføres. Disse reformene vil medføre et økt behov for vikarer innenfor nesten alle yrker. Disse medlemmer mener det vil være meget skadelige å oppdatere arbeidsmarkedspolitikken, spesielt å åpne for større muligheter til utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling. Det økte behovet for vikarer i arbeidslivet går sammen med at mange arbeidstakere ønsker større fleksibilitet i sin arbeidsinnsats enn fleksibilitet som vikariat kan gi. Dagens sysselsettingslovs begrensninger på både utleie og formidling fremstår som et alvorlig hinder for at reformer som vil kreve permisjoner kan gjennomføres på en måte som sikrer at de ikke virker negativt inn på privat næringsliv og offentlig tjenesteproduksjon.

       Disse medlemmer vil peke på at regjeringen Jagland og hele den norske ILO-delegasjonen sommeren 1997 stemte for ILO-konvensjon 181 som legger til grunn en speilvending av lovreguleringen av privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. En ratifisering av denne konvensjonen vil innebære at det generelt er tillatt med både privat formidling og utleie av arbeidskraft på et generelt grunnlag, med mulighet for at enkelte yrker kan unntas. Disse medlemmer finner det påfallende at det ikke synes åpenbart for flertallet inklusivt Arbeiderpartiet ikke vil signalisere at en konsekvens av å stemme for ILO-konvensjon bør være at de også mener at den bør ratifisere i Norge og norsk lovverk oppdateres. Disse medlemmer har registrert at nesten alle andre europeiske land tillater privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. Disse medlemmer mener erfaringer fra de fleste land viser at dette har vært et positivt tilskudd i arbeidsmarkedet. Få land har større behov for å lette tilgangen på arbeidskraft enn Norge som er i en situasjon med underskudd på arbeidskraft på mange områder.

       Disse medlemmer vil peke på at behovet for vikarer delvis  kunne vært avhjulpet gjennom andre virkemidler som f.eks. et mer liberalt syn på midlertidige ansettelser eller utstrakt tillatelse til overtidsarbeid. Disse medlemmer vil peke på at også stortingsflertallet legger stengsler på disse virkemidlene.

       Disse medlemmer vil peke på at vikarbyråene i dag driver utleie av arbeidskraft på en måte som sikrer ordnende forhold og trygghet både for arbeidstaker og arbeidsgiver. Hvis man politisk er opptatt av at ansatte skal ha trygghet vil derfor liberalisering av utleiereglene slik at vikarbyråene får en større del av arbeidsmarkedet for midlertidig ansettelser være en måte å ivareta beskyttelsen av arbeidstakere.

       Disse medlemmer vil peke på at vikarbyråene i dag har dispensasjon til å drive utleie i hovedsak innenfor området kontorarbeid. I 1996 foretok Kommunal- og arbeidsdepartementet en innstramming i fortolkningen av den daværende dispensasjonsforskriften. Innstrammingen innebærer at vikarbyråene ikke lenger kan drive utleie på enkelte grupper arbeidsområder som klart ligger under det man på 1990-tallet normalt vil anta er kontorarbeid.

       Dette gjelder f.eks. edb-konsulenter som utfører kontorstøtterelaterte datatjenester, PC-arbeid, brukerstøtte osv.

       Den vesentligste konsekvensen av denne fortolkningen av loven er at for en liten bedrift som trenger litt IT-støttet kontorarbeid så må man gå til et konsulentselskap i IT-bransjen for å kjøpe tjenesten, man kan ikke leie inn fra et vikarbyrå. Disse medlemmer mener dette reflekterer at utleieforskriften ble utarbeidet før edb ble vanlig kontorutstyr og er forbauset over den bokstavfortolkning regjeringen Jagland hadde i dette spørsmålet. Disse medlemmer vil foreslå at innstrammingene i fortolkningen av utleieforskriften som ble gjort i 1996 trekkes tilbake og at det tillates med vikarer på områdene bankkasserer/rådgivere og edb-støttefunksjoner.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen trekke tilbake den innstramming som ble foretatt i 1996 av vikarbyråenes arbeidsområde. »

       Disse medlemmer har registrert at det i det innenlandske arbeidsmarkedet er store mangler innenfor enkelte yrkesgrupper. Disse medlemmer mener at i en situasjon hvor f.eks. behandlingen ved sykehus og pleien på eldreinstitusjoner blir svekket av mangel på kvalifisert arbeidskraft, så er det utrolig at Regjeringen nekter både privat formidling og vikarbyråer å arbeide for å skaffe norsk helsevesen flere fagfolk. Disse medlemmer mener at både innenfor helsesektoren og også på andre områder i samfunnet vil private formidlere bidra til å få rekruttert bl.a. utenlandsk arbeidskraft med de riktige kvalifikasjonene.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå:

       « Stortinget ber Regjeringen med øyeblikkelig virkning gi dispensasjon fra sysselsettingsloven § 26 og § 27 for private arbeidsformidlere og utleiefirma for alle typer helsepersonell. »

       Disse medlemmer vil vise til at hovedinnvendingen mot privat formidling slik det er blitt presentert i de høringer komiteen har hatt om spørsmålet har vært at man ikke ønsker å bryte opp sammenhengen mellom arbeidsmarkedsetatens ulike oppgaver. Disse medlemmer vil peke på at en tillatelse til utleie og privat formidling i seg selv ikke gjør det, men vil kunne gi den offentlige formidlingen viktige utviklingsimpulser gjennom å bruke andre arbeidsformer, f.eks. i formidlingsarbeidet.

       Disse medlemmer mener at sysselsettingsloven § 26 og § 27 bør speilvendes og vil fremme forslagene i Dok.nr.8:12 (1997-1998) og Dok.nr.8:13 (1997-1998):

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om å endre sysselsettingsloven § 26 slik at det i større grad blir tillatt å drive privat arbeidsformidling og § 27 slik at det uttrykkelig blir tillatt å drive med utleie av arbeidskraft. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at arbeidsmarkedet har gjennomgått betydelige endringer de siste åra med stor økning i atypiske arbeidsforhold. Stor økning i bruk av midlertidige ansettelser, økt bruk av overtid og stor økning i utleiemarkedet bidrar til å undergrave målsettingen om at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.

       Dette medlem viser til at de samme forslagene som nå fremmes, ble behandlet i oktober i 1997 og ble avvist mot stemmene til Høyre og Fremskrittspartiet.

       Dette medlem vil peke på at flertallet i komiteen uttalte følgende:

       Dette medlem vil spesielt peke på problemene med å kontrollere og følge opp dagens regelverk. Det bør i den sammenheng vurderes om tilsyn og kontrollfunksjonen med utleie av arbeidskraft skal flyttes fra Arbeidsmarkedsetaten til arbeidstilsynet. Dette må i så fall følges opp med nødvendige budsjettendringer.

       Dette medlem vil vise til at det innenfor dagens regelverk er stort rom for fleksible løsninger som kan løse næringslivets behov. Det kan derimot sies å være et større behov for å få til mer fleksible løsninger for arbeidstakerne, slik det er på gang innenfor enkelte yrker og i noen næringer.