6.1 Sammendrag

       Det vises innledningsvis til at formålsparagrafen i lov om svangerskapsavbrudd har et helsefremmende og forebyggende innhold, og til at tiltak for å forebygge uønskede svangerskap sto sentralt i debatten om selvbestemt abort i 1978. Det redegjøres for forebyggingsarbeidet fra 1978 til 1990. I denne perioden ble det bl.a. bestemt at fylkeslegene i perioden 1984-87 skulle utarbeide en handlingsplan for hvert fylke for å intensivere arbeidet med svangerskapsforebyggende tiltak, og i 1987-88 utarbeidet daværende Helsedirektorat en egen handlingsplan for kommende 5 årsperiode.

       Om forebyggingsarbeidet 1991-98 vises det spesielt til handlingsplanen for abortforebyggende tiltak 1991-94 og for den nye handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort 1995-98. Av andre forebyggende tiltak nevnes SUSS-telefonen (Helsetilsynets grønne linje for ungdom om samliv, seksualitet og prevensjon) med 50.000 henvendelser i 1995. Det uttales at kapasiteten i dag er sprengt, og at det er ønskelig å utvide denne. Det nevnes videre at Medisinernes seksualopplysning (MSO) i 1995 underviser om lag 6.000 ungdommer og 700 voksne som skal arbeide med ungdom og deres forhold til seksualitet, f.eks. medisinerstudenter, helsesøstre, jordmødre og lærere. Klinikk for seksuell opplysning (KSO) hadde i 1994 om lag 5.300 konsultasjoner og har i tillegg tilbud om undervisningsopplegg for ungdom og helsepersonell. Det vises også i dette kapitlet til AANs virksomhet og til en evaluering av denne virksomheten fra 1995. Det uttales at evalueringen bl.a. viser at brukerne er fornøyd med den hjelpen de har fått, men at årsaken til at brukerne oppsøker AAN, i liten grad er valget mellom svangerskapsavbrudd eller ikke. Det framholdes videre at evalueringen ikke har dokumentert at rådgivningen AAN gir, har abortforebyggende effekt, og at den har vist at AAN har mangelfull kompetanse innen rådgivningsvirksomhet.

       Det understrekes at skolen har en særskilt viktig oppgave med å opprettholde et høyt kunnskapsnivå om familieplanlegging og positive holdninger til prevensjonsbruk. Det redegjøres hvordan læreplanene på de ulike undervisningstrinn søker å ivareta denne oppgaven.

       Som kilder for kunnskap om prevensjonsbruk vises det til to landsomfattende spørreundersøkelser fra Statistisk sentralbyrå (1977 og 1988) og salgsstatistikkene fra Norsk Medisinaldepot. De to spørreundersøkelsene viser at det i perioden 1977-88 totalt sett er liten endring i hvor mange som bruker prevensjon. Det har vært en viss økning i prevensjonsbruk i aldersgruppene 20-24 år og over 40 år. Totalt brukte 91 % av kvinnene som hadde behov for det, prevensjon i 1988. Spørreundersøkelsene viser at det har skjedd en viss forskyvning i fordelingen av bruken av de enkelte prevensjonsmetoder siden 1977. Bruken av spiral er gått litt ned, mens bruken av p-piller har økt, noe som bekreftes av statistikkene fra Norsk Medisinaldepot. Kondombruken har holdt seg konstant.

       Det vises til at Statens legemiddelkontroll høsten 1995 har spørsmålet om reseptstatus for p-piller, herunder postcoital antikonsepsjon ( « nødprevensjon »), til vurdering.

       Det konkluderes med at evaluering av tiltakene innen det forebyggende arbeid mot uønskede svangerskap og abort viser at resultater best oppnås gjennom målrettete tiltak mot definerte målgrupper. Det understrekes at det forebyggende arbeidet må være kontinuerlig og av langsiktig karakter.

       Det påpekes at holdningsskapende arbeid som gjør det vanlig å snakke om seksualitet og prevensjon på en trygg og åpen måte, krever engasjement fra lærere, helse- og sosialpersonell og andre. Det uttales at ulike frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og andre fritidstilbud vil kunne bidra til å styrke ungdommens kunnskap og holdninger på området, og for øvrig at det HIV-forebyggende arbeidet har bidratt til å rette oppmerksomheten mot seksualitet og seksuell adferd, og alminneliggjort temaet som samtaleemne.

       Regjeringen går inn for at undervisningen i samliv, seksualitet og prevensjon blir obligatorisk på ungdomstrinnet i 8.-10. klasse og i videregående opplæring, og at samarbeidet mellom skolen og kommunehelsetjenesten styrkes. Undervisningen vil bli fordelt på læreplanene for naturfag, samfunnsfag, heimkunnskap og utvidet kristendomsfag på ungdomstrinnet. I den videregående opplæringen vil undervisningen bli tatt inn i naturfag og andre relevante fagområder. Videre skal undervisningen i den videregående skole styrkes gjennom utvikling av et nasjonalt valgfag i samlivslære.

       Det vil bli vurdert hvordan lærernes kompetanse for opplæring i samlivsspørsmål kan styrkes. Videre vil det i forbindelse med revisjon av rammeplanene for høgskoleutdanningen innen helse- og sosialfag bli vurdert å styrke opplæringen i samlivsspørsmål.

       Det understrekes at det må være god tilgjengelighet på prevensjon da en finner grunn til å tro at økt tilgjengelighet og lavere terskel for å skaffe seg prevensjon vil bidra til å redusere antall uønskete svangerskap, spesielt hos unge kvinner. Det vil fra 1997 bli startet forsøk i noen kommuner med utdeling av gratis p-piller til kvinner under 25 år fra helsestasjoner, prevensjonskontor, lege eller apotek for å vurdere forebyggingspotensialet i dette tiltaket. Alternativt kan også subsidiering av p-piller vurderes. Det forutsettes at tiltakene kommer i tillegg til det ordinære forebyggingsarbeidet rettet mot ungdom. Det uttales at forsøket også bør omfatte hvilken finansiering som er mest hensiktmessig dersom ordningen skal innføres på mer permanent basis.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, tror at økt tilgjengelighet og lavere terskel, samt lavere kostnad for å skaffe seg prevensjon vil bidra til å redusere uønskede svangerskap, og dermed få ned aborttallene. Den beste måten å arbeide på for å motvirke uønskede svangerskap er å satse på målrettede tiltak rettet mot bestemte grupper der uønskede svangerskap forekommer hyppigst. Arbeidet må være kontinuerlig og langsiktig. Det må derfor opprettes tiltak som er forankret i lokalsamfunnet og som er av varig karakter, f.eks. ved helsestasjoner. Flertallet støtter hovedmålene i Handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort i perioden 1995-98 og mener at det er realistiske mål å få ned aborttallene både i aldersgruppen 15-19 år og i aldersgruppen 20-24 år dersom innsatsen på det forebyggende området økes. Flertallet mener det er viktig at de målrettede tiltakene styrkes ytterligere og innrettes mot de yngste aldersgruppene, og at arbeidet også koordineres med forebyggingstiltak for seksuelt overførbare sykdommer.

       Komiteen viser også til sosialkomiteens innstilling i forbindelse med Helsemeldingen der en enstemmig komité uttalte at det er

       Komiteen vil peke på at undervisning og veiledningssiden må styrkes i lærerutdanningen og i utdanningen av helsepersonell. Skolehelsetjenesten og helsestasjonene vil være viktige brikker i det forebyggende arbeidet overfor ungdommen. Det er nødvendig med et utstrakt samarbeid mellom skoleverket og helsevesenet i dette viktige arbeidet for å få redusert aborttallet.

       Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om at undervisning i samliv, seksualitet og prevensjon blir obligatorisk på ungdomstrinnet i 8.-10. klasse og i videregående opplæring. På tidlige klassetrinn bør kunnskapen om og retten til å bestemme over egen kropp inngå som del av undervisningen i fag der dette er naturlig. Konsekvensene må innarbeides i de nye læreplanene både for grunnskolen, ungdomsskolen og for videregående skole.

       Komiteen mener det er viktig å bevisstgjøre ungdom i forhold til prevensjonsbruk. Men det er viktig at dette ikke skjer på måter som oppleves som « sex-press » eller som legger unødig stort ansvar på de unge jentene.

       Flere frivillige organisasjoner som MSO (Medisinernes seksualopplysning), KSO (Klinikk for seksuell opplysning) og AAN (Alternativ til Abort i Norge) driver forebyggende arbeid gjennom veiledning, undervisning, prevensjon og andre rådgivende tiltak. Komiteen mener dette er positivt. Disse tiltakene skal være et supplement til de offentlige tilbudene. Det er viktig at også disse organisasjonene gir profesjonell faglig informasjon og aksepterer det valget den enkelte tar. Komiteen vil vektlegge at det er det offentlige, staten, fylkeskommunene og kommunene, som har ansvaret for at alle får den hjelp de har behov for uansett alder, sivilstand og hvor i landet de bor.

       Antall svangerskapsavbrudd i Nederland er svært lave, ca 1/3 sammenliknet med Norge. Komiteen er kjent med at i Nederland er alle former for prevensjon (unntatt kondom) gratis. Sterilisering er mer vanlig i Nederland enn i Norge, og mer enn halvparten av befolkningen er steriliserte når de er 49 år. Det er vanlig at menn steriliserer seg. Komiteen mener det er positivt at menn også tar sitt ansvar for prevensjon. Ventetiden for å bli sterilisert er i Nederland under 2 måneder, og inngrepet gjøres poliklinisk og er gratis. I Norge omfattes ikke sterilisering av ventetidsgarantien, og det kan være opp til 3 års ventetid.

       Komiteen vil peke på at det i Nederland satses mye på familieplanlegging og svangerskapsforebyggende tiltak. Dette er en viktig del av utdanningen for familielegene, som tar opp slike spørsmål med pasientene sine. Samlivsundervisning i skolen og informasjonskampanjer er andre tiltak som det er satset på. Det satses økonomiske midler på forskning omkring forebyggende tiltak og evaluering for å få kunnskap om hvilke tiltak som virker. Det gis også økonomisk støtte til ulike typer opplysningtiltak og initiativ i privat regi som kan redusere aborttallet. I Nederland er det også kort ventetid på sterilisering og lett tilgang på prevensjon. Det er imidlertid nødvendig å oppsøke lege for å få p-piller, noe som gir legene mulighet for å sette prevensjonsbruken inn i en sammenheng.

       Komiteen er kjent med at det er nedsatt et utvalg (Lønning-2) som skal vurdere prioritering av ulike sykdommers alvorlightesgrad. Komiteen mener at lang ventetid kan være en årsak til at sterilisering ikke benyttes i særlig stor grad her i landet. Komiteen ber om at sterilisering av både menn og kvinner vurderes i denne sammenheng.

       Komiteen vil understreke at det er en viktig målsetting å få redusert antall svangerskapsavbrudd. Dette må gjøres både med forebyggende tiltak for å unngå graviditet og ved å ha et godt utbygd hjelpeapparat både økonomisk og på andre måter slik at færrest mulig velger abort av økonomiske og sosiale grunner. Komiteen vil komme nærmere tilbake til dette under andre kapitler i innstillingen.

       Komiteen er kjent med at det i noen kommuner er egne helsestasjoner for ungdom. Dette er tilbud som bør bygges ut flere steder. Både helsesøstre og jordmødre bør være viktige kontaktpersoner for ungdommen som samtalepartnere og rådgivere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, vil vise til at en rekke internasjonale undersøkelser viser at der ungdom vet mye om sin kropp, seksualitet og samliv, er den seksuelle debutalderen senere, de har færre partnere, og det blir færre aborter. Dette er viktig for å forhindre uønskede svangerskap, men også for å forhindre seksuelt overførbare sykdommer.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil derfor gå inn for at kondomer gjøres mer tilgjengelig for ungdom, og at de bør deles ut gratis. Kondom er et bra øyeblikksprevensjonsmiddel for unge mennesker, samtidig som det er den beste metoden for å motvirke seksuelt overførbare sjukdommer. Ikke minst er kondom et viktig virkemiddel for å bevisstgjøre guttene på deres ansvar for å hindre uønskede svangerskap.

       Dette flertallet vil som en forsøksordning i en del kommuner gå inn for at jordmødre og helsesøstre, i tillegg til legene, har foreskrivningsrett for p-piller. Sannsynligheten er stor for at det vil være enklere særlig for de unge kvinnene å kontakte jordmor og helsesøster enn en lege for å få resept på p-piller, også fordi de ikke har så lange ventelister som legene. Terskelen for å få de unge kvinnene i tale blir lavere, og dermed øker også muligheten for å nå fram til en ønsket gruppe med veiledning og informasjon. For ytterligere å styrke tilgjengeligheten bør kommunens jordmor og helsesøster ha kontortid på ungdomsskolen. Dette flertallet mener det er riktig at jordmødrenes og helsesøstrenes kompetanse blir nyttet på en bedre måte i arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap.

       I de tilfellene der jordmor er i tvil om bivirkninger ved bruk av p-piller, bør kvinnen henvises til lege. En lettfattelig informasjon må følge med p-pillen.

       Dette flertallet mener også det bør igangsettes forsøk med utdeling av gratis p-piller ved helsestasjon eller opplysningskontor i noen kommuner. Dette skal være et tilbud til kvinner opp til 25 år. Dette flertallet går imot at p-piller skal deles ut gratis fra apotek.

       Dette flertallet er kjent med at resepter for p-piller foreskrives for ett år av gangen. Selv om dette burde være rimelig lang foreskrivningsperiode, ber dette flertallet departementet om å gi apotekene myndighet til å utlevere p-piller ytterligere én gang etter at resepten er utgått dersom det skulle være behov for det.

       Dette flertallet er kjent med at spørsmålet om reseptstatus for høydoserte p-piller (angrepillen) er til vurdering i Statens legemiddelkontroll. Dette flertallet ser på angrepillen som en prevensjonspille som hindrer befruktning og mener at en slik pille er mindre problematisk enn f.eks. spiral som hindrer et befruktet egg å feste seg. Så langt kan dette flertallet ikke se at det er rapportert om alvorlige bivirkninger ved denne metoden, men at det er en del plager som kvalme, hodepine og brekninger som følger med. Dette flertallet tror derfor ikke det er grunn til å tro at angrepillen skal utvikle seg til å bli et vanlig prevensjonsmiddel, men kun være en nødpille. Dette flertallet mener også at dersom angrepillen skal være et middel for å forhindre uønskede svangerskap, må den selges reseptfritt på apotek, da timebestilling hos lege i de aller fleste tilfeller vil være utenfor den tidsrammen en slik pille kan brukes. Flertallet vil derfor gå inn for at angrepillen kan selges reseptfritt på apotek. Det er viktig at bruksanvisningen som følger med er enkel og lettfattelig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å vise varsomhet med all medikamentbruk, da det ofte kan foreligge risiko for bivirkninger. Reseptfritak for medisiner må bare gis der dette anses som fullt forsvarlig og medikamentet er godt utprøvd og en har sikkerhet for minimale bivirkninger. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at veiledningselementet blir borte dersom det innføres en ordning med ukritisk utdeling av produkter som også medfører medisinske bivirkninger for kvinnene.

       Disse medlemmer mener det gir grunn til bekymring at Statens legemiddelkontroll ønsker reseptfritak for høydoserte p-piller (angrepiller), og vil gå imot et slikt forslag.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag om å igangsette forsøk med utdeling av gratis p-piller i noen kommuner fra helsestasjoner eller opplysningskontor for kvinner opp til 25 år. Tilgang på effektiv prevensjon er et vesentlig element i det svangerskapsforebyggende arbeidet, og disse medlemmer stiller seg åpne til å prøve ut forebyggingstiltak som kan bidra til å redusere aborttallene. Disse medlemmer er imidlertid svært skeptisk til om subsidiering av p-piller vil ha vesentlig svangerskapsforebyggende effekt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet går inn for at jordmødre og helsesøstre, i tillegg til legene, skal ha foreskrivningsrett for p-piller. For å unngå alvorlige bivirkninger mener disse medlemmer at foreskrivning av p-piller må knyttes opp mot en betryggende medisinsk kontroll og oppfølging. Sannsynligheten er stor for at det vil være enklere særlig for de unge kvinnene å kontakte jordmor og helsesøster enn en lege for å få resept på p-piller, også fordi de ikke har så lange ventelister som legene. Terskelen for å få de unge kvinnene i tale blir lavere, og dermed øker også muligheten for å nå fram til en ønsket gruppe med veiledning og informasjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å øke innsatsen for å få redusert aborttallet. For å få dette til må det settes i verk omfattende tiltak både for å forebygge uønskede svangerskap og for å redusere antall påbegynte svangerskap som ender med abort. Det er behov for både abortforebyggende og svangerskapsforebyggende tiltak for å redusere aborttallet.

       Disse medlemmer vil peke på at arbeidet med å redusere antall aborter ikke bare er et spørsmål om å forhindre uønskede graviditeter. Det er viktig å nå fram med informasjon om hvilke hjelpetiltak samfunnet kan stille opp med for å lette byrdene for de som av ulike årsaker ser det som problematisk å få ansvaret for et barn. Abort må alltid være en nødløsning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ekteskapet er den beste og mest stabile ramme for seksuelt samliv og for barns oppvekst. Aborttallet er også lavest blant gifte kvinner. Det er imidlertid en realitet at andre holdninger til seksualmoral preger samfunnet i dag. De ulike svangerskapsforebyggende og abortforebyggende tiltak som settes i verk, må derfor legge dette til grunn slik at aborttallet kan bli lavest mulig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er påkrevd å satse på forebyggende og holdningsskapende arbeid gjennom skolens undervisning. Samlivsundervisningen må være holdningsdannende og settes i en etisk sammenheng. De unge må lære å sette grenser og ansvarliggjøres i forhold til sine handlinger som baseres på egne valg. Orientering om prevensjon må være en del av undervisningen. Elevene må også få forståelse for hva et svangerskapsavbrudd innebærer, og alvoret ved en slik beslutning.

       Disse medlemmer viser til at det også er behov for lett tilgang til prevensjonsmidler. Vellykkede forsøk både fra Sverige og Norge (Stovnerprosjektet), viser imidlertid at prevensjonsveiledningen bare har vært en bit av en større satsing med tett oppfølging av helsepersonell, samtalegrupper, samarbeid mellom skole og helsetjeneste og bevisstgjøring på egne valg og grensesetting. Også i Nederland er det en slik helhet i satsingen. Stovnerprosjektet er et eksempel på at en gjennom grundig arbeid ved samtaleopplegg, undervisningsopplegg, samarbeid mellom skole og helsetjeneste, rådgivning, veiledning i grensesetting og styrking av unge jenters identitet og selvbilde har fått en markert reduksjon i aborttallene og heving av den seksuelle debutalder. Dette resultatet er oppnådd uten at virkemidler som gratis utdeling av prevensjonsmidler er blitt brukt.

       Disse medlemmer er kjent med at det i noen kommuner er egne helsestasjoner for ungdom. Dette er tilbud som bør bygges ut flere steder. Både helsesøstre og jordmødre bør være viktige kontaktpersoner for ungdommen som samtalepartnere og rådgivere.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er redd for at en ordning med utdeling av gratis p-piller vil legge en enda større del av ansvaret for prevensjon over på jentene, og fremme bruken av p-piller som prevensjonsmiddel på bekostning av prevensjonsmidler som beskytter mot seksuelt overførbare sykdommer.

       Dette medlem vil påpeke at bruk av p-piller er en så alvorlig inngripen i kroppens hormonsystem, at dette forutsetter grundig legeundersøkelse før resept på p-piller utstedes. Dette medlem går derfor imot forslaget om at kommunale jordmødre og helsesøstre skal kunne skrive ut resept på p-piller i tillegg til legen. For å unngå alvorlige bivirkninger mener dette medlem at foreskriving av p-piller må foretas av lege for å sikre betryggende medisinsk kontroll.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at holdningsskapende arbeid for å styrke bevisstgjøringen hos den enkelte på hva fosteret er, og hva en abort innebærer, er viktig slik at utgangspunktet for avgjørelsen blir at abort er siste utvei. Disse medlemmer mener det er behov for undersøkelser om årsakene til abort. En undersøkelse fra AAN-kontorene, presentert i AANs årsmelding for 1994, viste at hovedårsakene til kvinnenes abortønske er økonomi og forholdet til barnefaren. De samme hovedårsaker framkommer i en undersøkelse foretatt av sosionom Reidun Loven ved kvinneklinikken på Ullevål sykehus for å få klarlagt årsakene til at kvinnene valgte abort i perioden fra september 1992 til mai 1993. Disse medlemmer mener det offentlige må bevilge penger til mer omfattende undersøkelser på dette området over lengre tidsperioder. Ved å få klarlagt årsakene til abort, kan også mer relevante og målrettede tiltak settes i verk.

       Disse medlemmer har merket seg at antall aborter øker mest blant kvinner mellom 20 og 29 år. For denne gruppen og enda eldre kvinner vil det antagelig være behov for enkelte andre typer tiltak enn overfor tenåringer. Mange av disse tar abort fordi et barn passer dårlig inn i forhold til utdanning eller karriereutvikling. Her er det nødvendig med en sterk satsing på holdningsdannende arbeid med utgangspunkt i at et ufødt barn også er et levende liv. Samtidig vil det nok også overfor voksne kvinner være behov for en bevisstgjøring på at sikker prevensjon er nødvendig hvis en vil unngå å bli uønsket gravid.

       Disse medlemmer viser til at loven gir kvinner som ønsker det, rett til rådgivning i forbindelse med abort, men det er ingen plikt for kvinnene å motta rådgivning. Mange kvinner får derfor ikke tilstrekkelig informasjon om abortinngrepet og de alternativer som finnes. Disse medlemmer mener obligatorisk rådgivning vil være et viktig tiltak å sette i verk for å få redusert aborttallet. Rådgivningen må være individuell og tilpasset den enkeltes behov.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at den nye abortloven i Ungarn har ført til en stor reduksjon i aborttallet. Loven har en klar formålsparagraf om vern av fosteret, kombinert med obligatorisk rådgivning, 3 dagers betenkningstid og en rekke støttetiltak, bl.a. barnetrygd fra 16. svangerskapsuke. Dette medlem mener lignende endringer i Norge kan bidra til holdningsendringer og reduserte aborttall.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at også barnefaren bør trekkes med i rådgivningen. Siden press fra barnefaren er en av hovedårsakene til at kvinner velger abort, er det av betydning at han også får informasjon og rådgivning.

       Disse medlemmer vil understreke at det er nødvendig å ha ulike rådgivningstilbud både i offentlig og privat regi. Det bør bygges ut landsomfattende kontaktapparat over hele landet hvor kvinner har trygghet for at de vil bli møtt av personer med faglig kompetanse som gir saklig informasjon, personlig omsorg og viser respekt for den enkeltes situasjon. AAN-kontorene er viktige brikker i denne sammenheng.

       Disse medlemmer mener også det er nødvendig å mobilisere enkeltmennesker, frivillige organisasjoner og institusjoner til en koordinert og felles innsats for å redusere aborttallet. Det må f.eks. kunne gjøres ved å etablere samtalegrupper, barnevaktordninger og treffsteder for vanskeligstilte mødre.

       Disse medlemmer mener det kan redusere aborttallet om det innføres en ordning med betenkningstid i abortloven slik en har i f.eks. Ungarn, Frankrike og Nederland. Dette vil gi kvinnene anledning til å tenke seg ekstra om noen dager før abortinngrepet utføres.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil foreslå at det innføres en ordning med svangerskapsstøtte på størrelse med ordinær barnetrygd fra 16. svangerskapsuke også i Norge. Med en slik støtte viser en fra samfunnets side at det ufødte barn også er et barn, og det vil være en oppvurdering av det ufødte barns menneskeverd. Samtidig vil en svangerskapsstøtte også bety et verdifullt økonomisk tillegg for kvinner som av økonomiske årsaker vurderer abort. Prinsippet om ytelser før fødsel, er i dag allerede innført i forbindelse med overgangsstønaden til aleneforsørgere idet denne utbetales i ettertid for 2 måneder før fødsel. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en ordning med svangerskapsstøtte på størrelse med ordinær barnetrygd gjeldende fra 16. svangerskapsuke. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at de økonomiske støtteordningene overfor aleneforsørgerne må være så gode at ikke økonomi skal være avgjørende for om en kvinne som vil bli alene om omsorgen for barnet, velger abort eller ikke. Det vises i denne sammenheng til Innst.S.nr.180 (1995-1996), der Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti foreslår en rekke tiltak som ville bedret aleneforsørgernes situasjon, dersom de var blitt vedtatt. Disse medlemmer frykter at de tiltak flertallet gikk inn for, vil bidra til at aborttallet øker ytterligere.

       Disse medlemmer mener at adopsjon bør kunne framholdes som et reelt alternativ til abort for kvinner som er i en vanskelig situasjon. Selv om adopsjon kan synes vanskelig, vil det kunne være en mulighet for flere dersom det tas opp i samtaler med den gravide som noe positivt. I denne sammenheng trengs det en holdningsendring blant folk slik at det å adoptere bort et barn ikke blir sett på som noe negativt.

       Disse medlemmer vil gå inn for at det settes i verk forsøk der en utprøver forskjellige typer abortforebyggende og svangerskapsforebyggende tiltak. Tiltakene må evalueres for å få bedre kunnskap om hva som virker.

       Disse medlemmer mener også det må bevilges mer penger til det forebyggende abortarbeidet. Det må settes av midler på statsbudsjettet som det kan søkes støtte fra til tiltak i regi av frivillige organisasjoner, menigheter, institusjoner og andre. Det må også gis støtte til ulike typer informasjonsmateriell, også materiell som skaper debatt og har en klar holdning til at et foster er et liv. Alle gode krefter må engasjeres, uavhengig av synet på abortloven, for å få en ansvarsmobilisering av befolkningen og et langt lavere aborttall.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 1.