3.1 Sammendrag
Fra midten av 1960-årene fram til midten av 1970-årene var det sterk økning i både antall begjæringer om svangerskapsavbrudd og antall innvilgede begjæringer. Antall innvilgede begjæringer økte fra vel 4.500 i 1966 til vel 15.100 i 1975. Antall illegale aborter er ikke kjent, og det er derfor ikke mulig å vite noe om hvordan det totale antall svangerskapsavbrudd utviklet seg i disse årene.
Utviklingen i antall svangerskapsavbrudd viser en relativt stor grad av stabilitet etter at gjeldende lov trådte i kraft 1. januar 1979. Etter 1979 var det en nedgang de første årene fram til 1982 (13.496), deretter en økning fram til 1989 (16.208). Fra 1989 har det vært en kontinuerlig nedgang og en må tilbake til 1984 for å finne lavere antall svangerskapsavbrudd enn i 1994 (14.533). Det framholdes at nedgangen sammenfaller i tid med den intensiverte forebyggende innsats mot uønskede svangerskap og abort, og til tross for at det i dag er flere kvinner i fruktbar alder og flere enslige kvinner. I perioden fra 1979 til 1994 har andelen svangerskap som ender med svangerskapsavbrudd, variert mellom 19 og 23 %, med høyest andel i 1986 og lavest i 1994.
Svangerskapsavbrudd forekommer oftest blant unge kvinner. Kvinner i aldersgruppen 20-24 år har klart høyest hyppighet. For denne aldersgruppen økte aborthyppigheten sammenhengende fra 1981 til 1989, mens det deretter har vært nedgang. Kvinner i aldersgruppen 25-29 år har nå nest høyest aborthyppighet, etterfulgt av kvinner under 20 år. I 1993 gjaldt 46 prosent av svangerskapsavbruddene kvinner under 25 år. I 1979 var det kvinner under 20 år som hadde høyest aborthyppighet. Hyppigheten i svangerskapsavbrudd blant unge kvinner var relativt stabil til slutten av 1980-årene, deretter har det vært nedgang. Blant kvinner i 30-årsalderen har abortratene vært omtrent uendret, mens det blant kvinner over 40 år har vært en halvering i ratene siden 1979.
I hele perioden 1979-94 er 97-98 % av avbruddene foretatt før utgangen av 12. svangerskapsuke. I 1994 ble 75 % utført innen utgangen av 9. svangerskapsuke.
Det er ingen økning i det totale antall innvilgede nemndbehandlede begjæringer etter 1979. Den viktigste grunn til innvilgelse av nemndbehandlede begjæringer har vært sosiale indikasjoner (§ 2 b). Begjæring på grunn av kvinnens helse (§ 2 a) viser en nedgang fra slutten av 1980-årene. Tilsvarende viser begjæring på sosiale indikasjoner (§ 2 b) en viss nedgang fra samme tidspunkt med en stabil tendens de siste år. Begjæring etter indikasjon nevnt i § 2 c (skade, sykdom, utviklingsavvik hos fosteret) viser en økende tendens fra slutten av 1980-tallet. Dette forklares først og fremst med økt omfang av fosterdiagnostikk, herunder bruk av ultralyd i svangerskapet. Denne økningen må ses i relasjon til at flere av utviklingsavvikene som nå diagnostiseres ved ultralyd i svangerskapet, tidligere først ble oppdaget ved fødselen. Det framholdes at det hovedsakelig dreier seg om dødelige/svært alvorlige tilstander som til dels er uforenlig med liv. Det uttales at det ikke er holdepunkter for at det har skjedd en liberalisering av nemndenes behandling av disse begjæringene.
Det gjøres i kapitlet også rede for metoder for svangerskapsavbrudd. Den medisinske utviklingen gir mulighet for å erstatte det kirurgiske abortinngrepet tidlig i svangerskapet med medikamentell behandling. Spørsmålet om medikamentelt utførte svangerskapsavbrudd bør ifølge meldingen utredes med tanke på eventuell utprøving av slike metoder også i Norge.
3.2 Komiteens merknader
Komiteen mener at aborttallene, som i 1995 er ca 14.500 svangerskapsavbrudd, fortsatt er høye, og at det er nødvendig å sette inn ytterligere tiltak for å få ned tallene. Spesielt har komiteen merket seg at svangerskapsavbrudd skjer hyppigst i gruppen 20-24 år, og at det i denne gruppen skjer flere avbrudd enn i gruppen 15-19 år. Dette er en endring fra 1979, da det var gruppen under 19 år som gjennomførte flest svangerskapsavbrudd. Komiteen vil understreke at aborthyppigheten nå er større for kvinner mellom 20 og 29 år, enn for tenåringer. Uønsket graviditet i gruppen 20-29 år skyldes sansynligvis ikke at det er mangel på kunnskap om prevensjon. Stortingsmeldingen drøfter ikke årsakene til denne utviklingen og hva som kan gjøres for å motvirke økt aborthyppighet. Komiteen mener det bør forskes mer på årsaker til svangerskapsavbrudd i ulike aldersgrupper, og på virkningen av ulike tiltak for å forebygge både uønskede svangerskap og svangerskapsavbrudd. Komiteen ser positivt på at antall svangerskapsavbrudd har sunket de siste årene, og at dette spesielt gjelder de yngste jentene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, viser til at forskjellige undersøkelser viser at den seksuelle debutalderen i Norge har vært stabil de siste 20 årene, og at debutalder er knyttet til livsstil. Flertallet mener det derfor ser ut til at åpenhet om sex i ungdomskulturen ikke har påvirket debutalderen. Det samme mener flertallet kan sies om markedsføringen av kondomer og den økte tilgjengeligheten.
Komiteen mener at tiltak for å få ned aborttallene ytterligere spesielt må settes inn for aldersgruppen 16-24 år. Komiteen mener også at skoleetaten og helseavdelingene i kommunene må få større ansvar for å arbeide med forebygging av uønskede svangerskap. Komiteen vil vise til at jordmortjeneste kan være sentral i det svangerskapsforebyggende arbeidet, og at det nå er lovfestet at alle kommuner skal ha slik tjeneste. Komiteen vil understreke at det kommunale helsetilbudet, blant annet det som helsesøstre og leger står for, også skal ha en sentral rolle i det forebyggende arbeidet.
Utviklingen i antall svangerskapsavbrudd viser at sosial situasjon, forholdet til barnefaren, antall barn, og antall barn i varierende alder er faktorer som har betydning når kvinner søker svangerskapsavbrudd.
Komiteen har merket seg at antall svangerskapsavbrudd foregår hyppigst blant ugifte, deretter kommer samboende og så gifte kvinner. Komiteen er kjent med at det har vært en klar nedgang i andelen gifte kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd. Samtidig er komiteen kjent med at antall kvinner som lever i samboerskap, stadig er økende. Komiteen mener det er vanskelig å si noe om hvordan samlivsmønsteret gjør det mulig å forutsi noe om forventet mønster i begjæring om svangerskapsavbrudd. Komiteen mener at det er behov for mer informasjon om sammenhengen mellom endringer i samlivsmønsteret og svangerskapsavbrudd, med tanke på et stadig mer målrettet svangerskapsforebyggende arbeid.
Komiteen er kjent med at det er store variasjoner av svangerskapsavbrudd fylkene imellom. Oslo har de høyeste tallene, tall som er mer enn dobbelt så høye som tallene for Sør- og Vestlandet. Finnmark, Troms og også til dels Nordland har høyere aborttall enn landsgjennomsnittet. Komiteen mener det er riktig å prioritere forebyggende arbeid i de fylkene som har de høyeste aborttallene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at svangerskapsforebyggende arbeid kan skje gjennom forsøksordninger med utdeling av gratis p-piller og kondomer, samt målrettede informasjons- og holdningskampanjer. Opplysningskampanjer bør rettes særskilt mot ungdom og gruppen 20-29 år og skal rettes mot gutter i like stor grad som mot jenter.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, er kjent med at 97-98 % av alle svangerskapsavbrudd i perioden 1979-94 ble utført innen utgangen av 12. svangerskapsuke, samt at hele 75 % skjer før utgangen av 9. uke. Dette flertallet har merket seg at det har vært en liten økning i antall svangerskapsavbrudd etter 18. uke fra 1993 til 1994. Dette flertallet mener at økningen først og fremst kan forklares gjennom økt omfang av fosterdiagnostikk, herunder bruk av ultralyd i svangerskapet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil peke på at i de fleste av disse sene svangerskapsavbruddene har fosteret dødelige eller svært alvorlige utviklingsavvik som oftest er uforenlig med liv, og som for en stor del ville resultert i dødfødsler eller at barnet ville dø kort tid etter fødsel. Flertallet vil også peke på at i den totale sammenheng er det svært få svangerskapsavbrudd som gjennomføres etter 12. uke, om lag 370 i 1994, sammenlignet med de om lag 14.000 svangerskapsavbruddene før 12. uke. Flertallet mener derfor det er riktig og mest hensiktsmessig å sette inn større ressurser i det svangerskapsforebyggende arbeidet for å redusere antallet svangerskapsavbrudd som gjennomføres før 12. svangerskapsuke. Flertallet vil følge utviklingen av antall svangerskapsavbrudd både før og etter 12. svangerskapsuke nøye.
Flertallet har også merket seg at antall innvilgede begjæringer i primær- og klagenemndene har økt når det gjelder risiko for fosterskade, mens det har hatt en nedgang i sosiale årsaker. Dette bekrefter at det ikke har skjedd en liberalisering i behandlingen til primær- og klagenemndene. Videre er flertallet kjent med at det er lik praksis i nemndene, noe som indikerer at nemdene opptrer etter intensjonene i loven og at dette er en god ordning som gir likebehandling av alle uansett hvor en bor i landet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, vil peke på at dagens lov om svangerskapsavbrudd gjør at kvinner kan få avbrutt et påbegynt svangerskap på sykehus under trygge forhold. Flertallet ser det som positivt at problemene med illegale aborter, som ofte også utsatte kvinnene for en betydelig fare, nå er blitt helt borte i Norge.
Flertallet vil vise til at i dag utføres svangerskapsavbrudd i stor grad som et kirurgisk inngrep med full narkose. Dette er ressurskrevende fordi det krever en rekke ulike typer helsepersonell. Dessuten medfører et slikt inngrep alltid en viss risiko. Flertallet er kjent med at en metode for ikke-kirurgisk svangerskapsavbrudd - abortpillen - er i ferd med å bli tatt i bruk i Norge. Flertallet støtter dette, men mener kvinnen må få et reelt valg om hvorvidt hun ønsker medikamentelt eller kirurgisk svangerskapsavbrudd. God informasjon til kvinnen er en forutsetning for et slikt valg. Flertallet mener at tilbud om denne type svangerskapsavbrudd kun skal gis ved sykehus.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og medlemmet Ansgar Gabrielsen fra Høyre vil peke på at antall aborter i Norge har vært relativt konstant gjennom mange år. Det er imidlertid urovekkende at antallet aborter ikke er blitt mer redusert bl.a. sett på bakgrunn av at prevensjonsopplysningen er blitt bedre, og at det nå er mer sosialt akseptabelt å være enslig mor.
Disse medlemmer vil understreke målet om å redusere antall svangerskapsavbrudd. Det er ikke akseptabelt at ca hvert femte påbegynte liv aldri får anledning til å bli født.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i meldingen uttaler at det antall svangerskapsavbrudd som årlig er utført i Norge siden 1979, innebærer noe forenklet at annenhver kvinne vil få utført et svangerskapsavbrudd i løpet av fruktbar alder (15 til 49 år), forutsatt at aborthyppigheten fortsetter. Dette viser til fulle hvilket stort antall aborter som egentlig gjøres her i landet, og nødvendigheten av å få tallet ned.
Disse medlemmer viser til at de aller fleste svangerskapsavbrudd skjer før 12. svangerskapsuke. Svangerskapsavbrudd etter dette tidspunkt behandles i nemnd og skyldes hovedsakelig sosiale årsaker og risiko for skade, sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret. Fra 1991 til 1994 skjedde det en kraftig økning i antall aborter på grunnlag av risiko for fosterskade/utviklingsavvik. Mens det i 1991 ble innvilget 92 begjæringer, var antallet i 1994, 144. Disse medlemmer mener dette er en svært urovekkende utvikling, og mener departementet må se nærmere på dette slik at denne negative utviklingen kan stoppe opp.
Disse medlemmer har merket seg at antallet kvinner som får utført mer enn ett abortinngrep, har økt sterkt fra 1980 til 1994. At ca 30 % av de som fikk utført abort i 1994, hadde fått utført én eller flere aborter tidligere, er et svært høyt antall. Disse medlemmer mener det er viktig å sette i verk tiltak for å reversere denne utviklingen, og vil be Regjeringen vurdere spesielle forebyggende tiltak rettet mot denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er kjent med at en metode for ikke-kirurgisk svangerskapsavbrudd er i ferd med å bli tatt i bruk i Norge. Disse medlemmer støtter dette, men vil understreke at tilbud om denne type svangerskapsavbrudd kun skal gis ved sykehus. Kvinnen må selv velge hvorvidt hun ønsker medikamentelt eller kirurgisk svangerskapsavbrudd. Forutsetningen for at disse medlemmer støtter medikamentelt svangerskapsavbrudd, er at behandlingen skal medføre sykehusinnleggelse, og at oppfølging og kontroll av helsepersonell må skje på samme måte som ved kirurgiske inngrep.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at svangerskapsavbrudd i de aller fleste tilfeller skjer ved kirurgiske inngrep. Abortpillen som hittil ikke har vært i bruk i Norge, vil kunne forenkle abortinngrepet betydelig. Samtidig vil det føre til en privatisering av abortinngrepet. Kristelig Folkeparti fremmet allerede i 1989 et Dok.nr.8-forslag om at utprøving og bruk av abortpille ikke skulle tillates i Norge. Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt.
Dette medlem vil understreke at bruk av abortpille i tillegg til å privatisere inngrepet, vil gjøre det enda lettere å skjule hva en abort virkelig er. En slik forenklet og mer lettvint abortmetode vil også dekke over alvoret ved å avbryte liv. Presset på mange kvinner til å ta abort vil dermed kunne øke. Abortinngrep ved bruk av abortpille vil måtte gjøres innen 7.-9. svangerskapsuke. Kvinnen vil dermed få økt tidspress på seg for å ta en rask avgjørelse. Betenkningstiden vil bli kort. Dette medlem vil også peke på at hvis pillen først gjøres tilgjengelig i sykehus, blir det vanskelig å stanse en videre utbredelse med påfølgende privatisering. Presset vil være økende på at den skal bli tilgjengelig for alle.