4.1 Sammendrag

4.1.1 Innledning

Banklovkommisjonen har hatt som utgangspunkt at problemene knyttet til struktur- og foretaksendringer i sparebanksektoren vanskelig kan løses på en tilfredsstillende måte uten at det først er utarbeidet utkast til et modernisert regelverk om grunnfondsbevis.

Banklovkommisjonen viser til at det fra sparebankhold er pekt på behovet for å utvikle regelverket på en slik måte at kapitalinstrumentet blir bedre egnet til innhenting av kapital til sparebanker som har behov for ny egenkapital som grunnlag for, eller videreutvikling av, virksomheten. Banklovkommisjonen viser videre til at det er pekt på at grunnfondsbevis utformet i samsvar med gjeldende regler neppe tilfredsstiller et moderne egenkapitalinstrument som sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper vil ha behov for.

Banklovkommisjonen påpeker at tilgangen til et slikt moderne kapitalinstrument kan være av vesentlig betydning for å motvirke at sparebankenes egenart og rolle i bankmarkedet blir vesentlig endret. Det anføres at særlig større sparebanker ellers kan komme til å se det som fordelaktig å foreta omdanning til bank organisert i aksjeselskaps form for å få dekket sitt kapitalbehov via verdipapirmarkedet.

Banklovkommisjonen har lagt til grunn at et viktig formål ved utformingen av et nytt regelverk om grunnfondsbevis, bør være å gjøre egenkapitalinstrumentet til et hensiktsmessig redskap ved håndteringen av ulike problemer knyttet til kapitalforholdene ved struktur- og foretaksendringer som bare gjelder foretak som ikke er organisert i aksjeselskaps form.

Siktemålet for Banklovkommisjonen har vært at grunnfondsbevis i praksis skal kunne la seg bruke i samsvar med formålet med de enkelte transaksjoner som institusjonene ønsker å gjennomføre.

4.1.2 Utstedelse og tegning

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag til regler om utstedelse av egenkapitalbevis mv. Etter departementets syn er det viktig at kravet til kvalifisert flertall i institusjonens øverste organ for vedtak om utstedelse av grunnfondsbevis videreføres i det nye regelverket. Som Banklovkommisjonen ser departementet det som hensiktsmessig at allmennaksjelovens regler om krav til forslag, beslutning, fullmakt mv. fortsatt skal gjelde. Det vises til forslaget til ny § 2b-9.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det ubetingede forbudet mot at innbetaling skjer i annet enn penger ikke bør videreføres. Etter departementets vurdering vil det generelt sett være mer hensiktsmessig at hensynet til at det skjer en reell innbetaling ivaretas ved at bestemmelsen i allmennaksjeloven § 10-2, gis tilsvarende anvendelse, enn ved at dagens regel videreføres. Departementet viser i den forbindelse til at et ubetinget forbud vil kunne være til hinder for gjennomføringen av omdanning eller omstrukturering. Utstedelse ved konvertering av grunnfondskapital kan være den mest hensiktsmessige løsningen i tilfeller hvor institusjonen klart kan anses for å være overkapitalisert, og det dermed vil være lite ønskelig å øke institusjonens kapitalisering ytterligere. Når det gjelder Kredittilsynets merknad, legger departementet til grunn at adgangen til å konvertere grunnfond til eierandelskapital forutsetter samtykke fra konsesjonsmyndighetene, og at det i den forbindelse vil bli vurdert om konvertering må anses for hensiktsmessig ut fra de formål transaksjonen er ment å skulle oppfylle.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at regelen i grunnfondsbevisforskriften § 2 bør videreføres for egenkapitalbevis. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at allmennaksjelovens regler om tegning, tildeling og melding til Foretaksregisteret skal gjelde tilsvarende for egenkapitalbevis. Det vises til forslag til ny § 2b-13.

4.1.3 Overkurs

Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens forslag og foreslår bestemmelser om overkurs i ny § 2b-14. Departementet viser imidlertid til at det i Gjensidige Forsikrings høringssvar 3. mars 2008 til Finansdepartementets forslag om tiltak for å bedre og stabilisere rettighetsforholdet mellom selveid kapital og grunnfondsbeviskapital, fremgår at en fordeling tilsvarende regelen i Banklovkommisjonens utkast til § 2b-14, ikke vil gi en teoretisk korrekt fordeling av overkurs i tilfeller hvor institusjonen har eierandelskapital fra før. I Gjensidige Forsikrings notat 3. oktober 2008 til Banklovkommisjonen drøftes mulige løsninger på dette problemet, herunder en mulig forskriftsregulering og som alternativ en adgang for generalforsamlingen til å vedta det konkrete beløp det i et gitt tilfelle vil være korrekt å tilføre kompensasjonsfondet. Siden den teoretisk korrekte fordelingen av overkurs når det må tas hensyn til eksisterende eierandelskapital er teknisk komplisert, antar departementet at det kan være hensiktsmessig at den korrekte fordelingen beregnes av styret og vedtas av institusjonen, jf. adgangen for institusjonen til å fastsette slikt beløp etter § 2b-14 annet ledd første punktum. Departementet ser det imidlertid som hensiktsmessig at det oppstilles en forskriftshjemmel i tilfelle det skulle oppstå behov for å gi nærmere regler om fordeling av overkurs på et senere tidspunkt, jf. forslaget til forskriftshjemmel i § 2b-14 annet ledd tredje punktum.

Når det gjelder spørsmål om særlig medinnflytelse for eierandelsbeviseierne ved forhøyelse og nyemisjon av eierandelsbevis, er det departementets utgangspunkt at eierne i prinsippet vil være nærmest til å vurdere om det oppnås tilstrekkelig vederlag for eierandelsbevis som utstedes. Som påpekt av Banklovkommisjonen er denne typen transaksjoner av vesentlig betydning for institusjonens eksisterende eiere. Dette tilsier som Banklovkommisjonen foreslår, at det bør oppstilles krav om kvalifisert flertall for å fatte denne typen beslutninger.

Departementet vil bemerke at Norges Bank viser til at det vil kunne være vanskelig å oppnå hensikten med fordelingsregelen dersom kursen ikke fullt ut fastsettes i markedet, for eksempel ved rettede emisjoner og i emisjoner hvor eierandelsbeviseierne har fortrinnsrett. For å sikre at hensikten med bestemmelsen oppnås også i slike situasjoner, foreslår departementet at det oppstilles krav om at emisjonskursen som hovedregel skal reflektere det markedet må antas å ville betale. Departementet vil imidlertid bemerke at det kan være vanskelig å vurdere og føre bevis for om kursen som oppnås for utstedte grunnfondsbevis gir et reelt uttrykk for hva markedet er villig til å betale. Isolert sett kunne dette tilsi at en gitt emisjonskurs også burde godkjennes av myndigheter, eventuelt en uavhengig ekspert, før emisjonen tillates gjennomført. Finansdepartementet vurderer imidlertid en slik løsning som lite praktisk.

Departementet vil påpeke at kursforhold ved kapitalutvidelser er, slik erfaring fra aksjemarkedet viser, et meget vanskelig tema. Hvor partsinteressene går inn for å få best mulig resultat interesser på egne vegne. Hva som skal til for at noen vil tegne aksjer eller eierandelsbevis, beror først og fremst på investorenes og utstederens vurdering av markedsforholdene og på utstederens behov for å skaffe ny kapital. Utstedere må ofte gi en viss rabatt for overhodet å få kapitalen tegnet. Dette gjelder også i forhold til eierandelskapital. Denne rabatten vil normalt innebære at selve tegningsretten får en viss verdi og dermed kan omsettes på markedet, slik at de eierne som ikke vil delta i utvidelsen kan selge sine rettigheter. Etter departementets vurdering vil det sjelden være grunnlag for myndighetene til å fravike den oppfatning som ligger til grunn for den vurdering av disse forhold som flertallet i generalforsamlingen foretar i det enkelte tilfellet. Situasjonen i grunnfondsbevisinstitusjoner skiller seg imidlertid fra aksjeselskap fordi det er to eierklasser, og grunnfondskapital i utgangspunktet ikke vil ha tegningsrett og derfor vil komme særlig dårlig ut ved en for lav kurs. Etter departementets vurdering er det derfor behov for å oppstille en sikkerhetsventil for det tilfellet at det både oppnås for lav kurs og at dette uforholdsmessig forringer grunnfondskapitalen.

Departementet foreslår derfor at det åpnes for en adgang for Kredittilsynet til i særlige tilfelle å gripe inn og stoppe gjennomføringen av en kapitalforhøyelse dersom eierandelsbevis utstedes til en kurs som klart må antas å avvike fra instrumentets virkelige verdi. Det vises til forslag til ny § 2b-23 sjette ledd annet punktum.

4.1.4 Overdragelse og pantsettelse

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag, og er herunder enig i at også allmennaksjelovens regler om pantsettelse av aksjer bør gjøres tilsvarende gjeldende for eierandelsbevis. Departementet foreslår at det fastsettes § 2b-15 i samsvar med Banklovkommisjonens utkast.

4.1.5 Erverv av egne aksjer og eierandelsbevis

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at forbudet mot tegning av egne eierandelsbevis videreføres, med unntak som foreslått i tilfeller hvor grunnfondskapital konverteres, jf. forslag til ny § 2b-16 første ledd. De nærmere regler om erverv av egne aksjer og eierandelsbevis foreslås i ny § 2b-8. Departementet slutter seg til forslaget om at regelen i allmennaksjeloven § 9-4 gjøres gjeldende tilsvarende for eierandelsbevis. Departementet er enig i at fullmakt til erverv av egne eierandelsbevis bør godkjennes av Kredittilsynet. Etter dette foreslår departementet at det fastsettes regler i samsvar med Banklovkommisjonens forslag, herunder utkastet til § 2b-8 tredje ledd, og foreslår tilsvarende bestemmelse i § 2b-8 tredje ledd. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at det ikke bør åpnes for utvidet adgang til erverv av egne grunnfondsbevis utover det som er drøftet i det foregående.

4.1.6 Erverv av kvalifiserte eierandeler

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at finansieringsvirksomhetslovens eierbegrensningsregler også bør gjelde for eierandelsbevis. Departementet viser i den forbindelse til at det tidligere, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 50 (2002–2003) er lagt til grunn at grunnfondsbevis skal være omfattet av reglene om eierkontroll.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om legaldefinisjon av begrepet kvalifisert eierandel som skal gjelde for institusjoner med eierandelskapital. Departementet er enig i at reglene om eierkontroll som hovedregel ikke skal gjelde utstedelse av eierandelsbevis som overføres til finansstiftelse ved konvertering av grunnfondskapital. Formålene som eierkontrollreglene skal ivareta oppfylles i slike tilfeller best ved konsesjonsvurderingen, og det vil da i den forbindelse måtte vurderes om det skal oppstilles krav om snarlig markedsføring av eierandelsbevisene, eller om stiftelsen er slik innrettet at det bør gis adgang til at stiftelsen kan fortsette å utøve (betydelig) eierskap i institusjonen. Det vises til forslag til ny § 2b-17.

4.1.7 Overskudd og utbytte – utvanning i institusjoner med eierandelskapital.

Disponering av utbyttemidler

Departementet mener at det er av avgjørende betydning for å bevare sparebanknæringens egenart at grunnfondsbeviset som kapitalinstrument markedsmessig gis rammebetingelser som er konkurransedyktige med aksjer. Departementet merker seg Kredittilsynets og Norges Banks bekymring for at Banklovkommisjonens forslag til løsninger på utvanningseffekten kan medføre en redusert kapitaloppbygning i institusjonen på kort og lang sikt, og vil kunne virke negativt på finansiell stabilitet.

Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessige å følge Banklovkommisjonens forslag som åpner for en adgang til gaveutdeling innenfor en forsvarlighetsgrense, men med en noe videre utformet adgang for Kredittilsynet til på nærmere vilkår å gripe inn mot størrelsen på samlet utbytte (dvs. utbytte og gaveutdeling) enn det Banklovkommisjonen har foreslått.

Departementet viser til at forslaget til ny § 2b-18 om overskudd, utbytte mv., bygger på det prinsipp at overskudd på driften av finansinstitusjonen skal fordeles etter eierbrøken, og at også den del av overskuddet som vedtas benyttet til utbytte fordeles mellom eierandelskapital og grunnfondskapital etter eierbrøken. Kapitaloppbyggingen i institusjonen skjer derfor ved at den del av overskuddet som ikke besluttes disponert som utbyttemidler legges til eierandelskapitalen eller grunnfondskapitalen. Behovet for kapitaloppbygging må vurderes på institusjonsnivå ved fastsettelse av hvor stor del av årets overskudd som skal gå til utbyttemidler fordelt etter eierbrøken. Forslaget til § 2b-18 tredje ledd annet punktum setter her en generell forsvarlighetsgrense. Det presiseres at forsvarlighetsgrensen gjelder i forhold til samlede utbyttemidler. Kapitaloppbyggingen vil dermed skje med forholdsmessige bidrag fra overskudd tilordnet så vel eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen, fordi kun det resterende overskudd vil utgjøre utbyttemidler til fordeling som nevnt ovenfor.

En begrensning av sparebankens adgang til å disponere sin tilordnede andel av de samlede utbyttemidler for at grunnfondskapitalen skal økes, vil innebære en skjev fordeling mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen. Dette vil videre kunne føre til den "utvanning" av eierandelskapital som ønskes unngått. Særlige begrensninger i institusjonens disponering av utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen, slik som foreslått av Kredittilsynet og Norges Bank, vil reelt sett bety at utbytteprosent på de to kapitalformer ikke blir den samme. For øvrig bør det merkes at den del av årets avkastning som er tilordnet eierandelsbevisene og som ikke besluttes utdelt som utbytte, kan overføres til utjevningsfondet. Etter forslag til ny § 2b-19 kan utjevningsfondet brukes til å opprettholde utbyttet på eierandelsbevis, og man kan således benytte midler i utjevningsfondet til å øke utbyttet, et år, ut over det som besluttes utdelt av årets resultat. Dette vil i tilfelle medføre at eierandelsbrøken endres slik eierandelskapitalen reduseres tilsvarende "tappingen" av utjevningsfondet.

Departementet foreslår i tråd med Banklovkommisjonens utkast en uttrykkelig bestemmelse som presiserer at med overskudd menes årets overskudd etter godkjent resultatregnskap for siste regnskapsår, og etter at det er foretatt korrigeringer for overføringer til eller fra fond for vurderingsforskjeller, samt for avsetninger for fond til urealiserte gevinster og overføringer fra fond for urealiserte gevinster som tidligere er resultatført. Departementet foreslår at allmennaksjeloven § 3-3a om fond for urealiserte gevinster skal gjelde tilsvarende. Det vises til forslag til ny § 2b-18 første ledd.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at Kredittilsynet bør gis en generell hjemmel til å gripe inn hvis det er behov for kapitaloppbygging av soliditetshensyn på kort og lang sikt. Det vises til forslag til ny § 2b-18 sjette ledd. For å sikre en tilfredsstillende kontroll med det forsvarlighetsprinsipp som oppstilles i forslag til § 2b-18 tredje ledd, foreslår imidlertid departementet at § 2b-18 sjette ledd utformes noe mer konkret enn Banklovkommisjonens utkast. Det oppstilles et krav om at styret skal gi melding til Kredittilsynet dersom det samlede utbyttet av årets overskudd skal settes høyere enn 30 pst. av overskuddet etter resultatregnskapet. Det presiseres at det her siktes til det samlede utbyttet, dvs. både det som tilordnes eierne av eierandelsbevis og det som tilordnes institusjonen. En slik bestemmelse begrunnes ut fra hensynet til å sikre institusjonens soliditet på kort og lang sikt og hensynet til finansiell stabilitet. Det er etter departementets oppfatning viktig at myndighetene, i tillegg til hjemler for å sikre soliditeten i kapitaldekningsregelverket, har mulighet til å gripe inn ved konkrete disposisjoner som kan få konsekvenser for institusjonens soliditet. Det foreslås derfor at utbytte og gavetildeling som settes høyere enn 60 pst. av overskuddet etter resultatregnskapet skal godkjennes av Kredittilsynet. Departementet legger til grunn at normal utdeling av utbytte og gaver som ligger på nivå med tidligere utdeling av utbytte og gaver, jf. forsvarlighetsbegrensningen, normalt godkjennes når kapitalsituasjonen i institusjonen ellers tilsier at dette er fornuftig.

Særlig om disponering av utbyttemidler etter år med tap

Etter Banklovkommisjonens utkast til nytt eierandelsbevisregelverk oppheves eksisterende begrensninger på mulighetene til å disponere overskudd til formål utenfor institusjonen, blant annet i form av gaveutdelinger. Dette søkes balansert ved at mulighetene for å reversere utvanning gjennom emisjoner fjernes ved at overkurs heretter skal fordeles mellom eiergruppene i henhold til eierbrøken.

Ved brev 16. november 2007 ga departementet dispensasjon slik at Gjensidige Forsikring BA kunne etablere et grunnfondsbevisinstrument, og vedtektsfeste ordninger som på flere vesentlige punkter avvek fra gjeldende regelverk. Departementet vurderte den gangen at Gjensidiges ordning var bedre tilpasset de særlige behovene til et gjensidig forsikringsselskap, samtidig som balansen mellom eiergruppene i tilstrekkelig grad ville bevares gjennom de særlige løsninger som Gjensidige hadde utarbeidet.

Utgangspunktet for Gjensidiges ordning er en vedtektsfestet plikt til å fordele overskudd mellom eiergruppene forholdsmessig, jf. vedtektene pkt. 15.2. En slik fordeling innebærer at det ikke lenger vil skje noen utvanning av grunnfondsbeviseierne ved overskuddsdisponeringen. Isolert sett vil dette være egnet til å forrykke balansen mellom eiergruppene som følge av økning av den selveide kapitalen. Gjensidiges vedtekter inneholder derfor flere tiltak for å gjenopprette balansen.

I tilfelle underskudd er det Gjensidiges ordning at prioritetsreglene etter grunnfondsbevisforskriften i hovedsak gjelder. Siden dette ville medføre en [urettmessig] utvanning av den selveide kapitalen fordi reglene fører til at denne må bære en større del av underskuddet, har Gjensidige vedtektsfestet at fordelingsregelen etter pkt. 15.2 nevnt ovenfor, for å reversere utvanningen, kan fravikes i de påfølgende årene etter år med underskudd, jf. pkt. 15.4. Ved konsesjonsbehandlingen la departementet til grunn at denne reverseringsadgangen som hovedregel ville bli benyttet.

Etter Banklovkommisjonens utkast til nytt eierandelsbevisregelverk bygges det i vesentlig utstrekning på Gjensidiges modell. På viktige punkter er det imidlertid avvik som etter departementets syn kan gi uheldige utslag i praksis.

Pkt. 15.4 annet ledd i Gjensidiges vedtekter, slik de ble godkjent av Finansdepartementet, lyder:

"Godkjenner generalforsamlingen et revidert regnskap med underskudd, vil eierbrøken bli endret fordi klasse II kapital [den selveide kapitalen] vil utgjøre en forholdsvis mindre andel av egenkapitalen enn tidligere. Ved behandlingen av årsregnskapet for påfølgende år kan generalforsamlingen beslutte at utbetaling av utbytte til kundene skal unnlates eller reduseres for helt eller delvis å rette opp en slik endring av eierbrøken, selv om utbytte utbetales til grunnfondsbeviseierne. Beslutning om unnlatt eller redusert utbytte kan ikke treffes senere enn på den tredje ordinære generalforsamling etter den generalforsamling som godkjente regnskapet med underskudd."

Den korresponderende regelen i Banklovkommisjonens utkast er annen halvdel av utkastet § 2b-18 femte ledd tredje punktum:

"... institusjonen kan treffe særlige tiltak for å motvirke eller rette på slik endring."

Ved behandlingen av Gjensidiges konsesjonssøknad la departementet til grunn at adgangen etter pkt. 15.4 i vedtektene normalt ville bli benyttet slik at eierbrøken ble gjenopprettet. Departementet bygget dessuten på at selskapets kunder, på grunn av interessen i sin vedtektsfestede utbytterett, gjennom sine representanter i generalforsamlingen ville øve press på institusjonen for å påse at så ville skje.

Etter departementets syn er det avgjørende at den selveide kapitalen ikke blir dårligere stilt som følge av reglene om inndekning av underskudd. Dersom Gjensidiges ordning, med praktisering som lagt til grunn, lovfestes som en hovedregel for slike situasjoner, er det departementets vurdering at en vil kunne unngå at den selveide kapitalen blir dårligere stilt. Etter departementets oppfatning kan det imidlertid ikke uten videre bygges på at det vil være like stor interesse i å "treffe særlige tiltak" i institusjoner hvor det ikke finnes noen gruppe som har direkte interesse i å få utbetalt utbyttet fra institusjonens andel av egenkapitalen. Dette tilsier et behov for å sikre at intensjonen bak Gjensidiges vedtektsbestemmelse generelt vil bli oppfylt for alle de forskjellige typene institusjoner som tenkes omfattet av det nye regelverket om eierandelsbevis. Selv om Banklovkommisjonens utkast til annen halvdel av § 2b-18 femte ledd tredje punktum vil åpne for en ordning som svarer til Gjensidiges vedtektsbestemmelse som et "særlig tiltak", er det departementets vurdering at den selveide kapitalen bør beskyttes ved at institusjonen uttrykkelig gis rett til å disponere utbyttemidler tilordnet grunnfondskapitalen til å rette opp eierbrøken, i stedet for å disponere utbyttemidlene i samsvar med vedtektene. Det vises til forslag til ny § 2b-18 femte ledd.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast til § 2b-19, og ser ikke behov for slik presisering som Gjensidige Forsikring foreslår.

4.1.8 Underskudd. Prioritetsrekkefølgen i institusjoner med eierandelskapital

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at gjeldende regelverk om prioritetsrekkefølgen ved nedskriving for å dekke underskudd skal videreføres, og foreslår at det fastsettes regler i samsvar med dette. Det vises til forslag til ny § 2b-20. Departementet følger ikke opp Banklovkommisjonens utkast til § 2b-22 tredje ledd. Disse reglene følger av kapitaldekningsregelverket. Etter dagens regelverk har fondsobligasjoner og ansvarlige lån bedre prioritet enn innskutt egenkapital, herunder eierandelskapital i sparebank som har utstedt eierandelsbevis. Hvis sparebankens kjernekapitaldekning faller under 5 pst., eller sparebankens kapitaldekning faller under 8 pst., skal fondsobligasjon skrives ned for å dekke resultatført underskudd i årsregnskapet under løpende drift som ikke kan dekkes av opptjent egenkapital, med samme prioritet (pro rata) som nedskriving av innskutt eierandelskapital i bank som har utstedt eierandelsbevis.

Det vises også til at Europaparlamentet og EUs ministerråd nå har til behandling et forslag til endring av kapitaldekningsdirektivene (2006/48/ec og 2006/49/ec) som inneholder nærmere krav til definisjon av såkalt "ren" kjernekapital ("core tier 1 – capital"). Etter forslaget til nye regler må kapital som skal kunne inngå i ren kjernekapital regnes som egenkapital etter nasjonal lovgivning og dekke tap ved løpende drift og avvikling på linje ("pari passu") med innskutt egenkapital. Dette vil kunne stille strengere krav til eierandelsbevisets stilling i forhold til prioritetsrekkefølgen for å dekke underskudd under løpende drift og ved avvikling.

4.1.9 Nedsettelse av vedtektsfestet kapital

Regler om nedsettelse av grunnfondsbeviskapitalen er gitt i grunnfondsbevisforskriften § 12, jf. § 28.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at reglene om kapitalnedsettelse etter grunnfondsbevisforskriften § 12, jf. § 28, i hovedsak bør videreføres. Departementet slutter seg i hovedsak til Banklovkommisjonens utkast til utforming av § 2b-7 og § 2b-22 i finansieringsvirksomhetsloven, § 2b-22 unntatt tredje ledd. Det vises til lovforslaget §§ 2b-7 og 2b-22.

For fondsobligasjoner og ansvarlige lån gjelder tilsvarende regler som beskrevet under overskriften "Underskudd. Prioritetsrekkefølgen i institusjoner med eierandelskapital". Nedskriving av fondsobligasjoner og ansvarlige lån skal følge dagens regler, jf. beregningsforskriften og brev fra Finansdepartementet til Kredittilsynet 27. juni 2002.

Dette betyr at bare dersom hele eierandelskapitalen er nedskrevet, skrives fondsobligasjon som nevnt ned med endelig virkning. Nedskriving av fondsobligasjon skal reverseres ved overskudd i årsregnskapet. Eierandelskapital kan ikke betjenes med utbytte før nedskrevet fondsobligasjon som nevnt er reversert til opprinnelig pålydende beløp.

4.1.10 Forhøyelse av eierandelskapitalen. Fortrinnsrett mv.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurderinger og foreslår at det fastsettes regler i samsvar med Banklovkommisjonens ukast til § 2b-23.

4.1.11 Tegningsretter mv.

Departementet vil, som Banklovkommisjonen, ikke utelukke at også institusjoner som har utstedt eierandelsbevis, kan få et behov for å benytte tegningsretter, konvertible lån eller lignende betingede instrumenter. Også hensynet til at institusjoner som konkurrerer i samme marked skal ha mest mulig like rammebetingelser taler isolert sett for at eierandelsbevisinstitusjonene bør ha adgang til å benytte disse instrumentene.

Departementet viser til at bruken av denne typen instrumenter, som Banklovkommisjonen påpeker, vil legge grunnlag for en fremtidig forhøyelse av eierandelskapitalen uten nytt vedtak i institusjonen. I eierandelsbevisinstitusjoner som dels er selveide/kundeeide vil eventuell overkurs måtte fordeles mellom kapitalklassene dersom den økonomisk uriktige formen for utvanning skal unngås. Etter Banklovkommisjonens forslag er det forutsatt at det beløp som betales for tegningsrettene skal fordeles etter hovedregelen i utkastet til ny § 2b-16. Tilsvarende bestemmelse er foreslått av departementet i § 2b-14. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering og foreslår at det fastsettes regler som innebærer at gjeldende regelverk for tegningsretter videreføres. Dette er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast. Det vises til forslag til ny § 2b-24 og ny § 2b-25.

4.1.12 Innløsningsrett i fusjonstilfeller

Grunnfondsbevisforskriften § 25 oppstiller en særlig rett for grunnfondsbeviseierne til å kreve innløsning i tilfeller hvor institusjonen har truffet vedtak om fusjon (sammenslåing) med en tilsvarende institusjon. Det følger av bestemmelsens første punktum at grunnfondsbeviseiere som representerer minst 1/10 av grunnfondsbeviskapitalen kan fremsette krav om at det innkalles til grunnfondsbeviseiermøte for å ta stilling til innløsningsspørsmålet. Dersom forslaget får tilslutning fra grunnfondsbeviseiere som representerer minst 2/3 av den samlede grunnfondsbeviskapitalen skal grunnfondsbevisene til eiere som stilte seg bak beslutningen innløses til markedsverdi. Dersom det ikke oppnås enighet om grunnfondsbevisenes markedsverdi fastsettes innløsningskursen ved skjønn. Utgifter i den forbindelse dekkes av institusjonen. I bestemmelsens første ledd sjette punktum angis at prosedyrereglene i grunnfondsbevisforskriften §§ 19 til 21 som hovedregel gjelder tilsvarende så langt de passer. Av bestemmelsens annet ledd følger at nevnte prosedyreregler ikke gjelder for gjensidige forsikringsselskaper.

Departementet er enig i Banklovkommisjonens prinsipielle betraktninger knyttet til innløsningsretten etter gjeldende § 25 i grunnfondsbevisforskriften, og støtter Banklovkommisjonens forslag om at bestemmelsen ikke videreføres i det nye regelverket.

4.1.13 Overskudd i finansinstitusjon uten eierandelskapital

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering og foreslår at det fastsettes regler i samsvar med Banklovkommisjonens utkast. Det vises til forslag til ny § 2b-27.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteen konstaterer at departementet vil videreføre gjeldende regelverk om prioriteringsrekkefølge for eierandelsbevis ved nedskrivning for å dekke underskudd.

Komiteen peker på at det pågår arbeid i Europaparlamentet og EUs ministerråd knyttet til endring av kapitaldekningsdirektivene (2006/48/ec og 2006/49/ec).

Komiteen peker på at ettersom det ennå ikke foreligger en formell vedtakelse av de nevnte direktivene, er det på nåværende tidspunkt vanskelig å si noe mer konkret om eventuelle konsekvenser for det norske regelverket. Komiteen vil imidlertid understreke at når direktivene formelt er vedtatt, må norske myndigheter vurdere endringene, og utarbeide et forslag til høring av endringer i det norske kapitaldekningsregelverket for å følge opp direktivendringene. Det vil da bli en egen behandling av mulige endringer i norsk rett som følge av direktivene.