Til Odelstinget
Stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes
har den 21. desember 1999 fremsatt forslag til innstramminger i
flere bestemmelser i utlendingsloven. I begrunnelsen for forslaget vises
det bl.a. til at Stortinget i 1975 vedtok en midlertidig forskrift
om innvandringsstopp. Innvandringen lot seg imidlertid kun i liten
grad begrense av dette tiltaket fordi fremmedloven inneholdt tre
elementer som medførte at innvandringsstoppen lett kunne omgås;
reglene om familiegjenforening, reglene om oppholdstillatelse i
studieøyemed, og reglene for innvilgelse av asyl.
Liberal praksis gjør at de fleste asylsøkerne
som kommer til Norge får bli i landet, selv om de ikke
kan defineres som flyktninger. Noe av dette skyldes den lange saksbehandlingstiden.
Videre tas det inn til Norge hvert år omkring 1 000
flyktninger på kvote. Det kan stilles spørsmål
ved om ordningen med overføringsflyktninger er hensiktsmessig,
og om flyktningene velges ut på grunnlag av de riktige
kriterier.
Det antas at nettopp fordi Norge er det land som har de mest
generøse ordninger overfor asylsøkere, vil dette
føre til økt innvandring til Norge. Innvandringsstoppen
har hatt liten effekt og gjeldende lov og forskrifter gir adgang
til en fortsatt omfattende innvandring.
Man har registrert en meget sterk tilstrømming av utlendinger
siden 1997, noe man tolker som en følge av de signaler
om liberalisering som er blitt gitt. I 1997 kom det 2 271
asylsøkere til Norge mot 8 274 i 1998. I tillegg
til asylsøkerne får mange oppholdstillatelse på grunnlag
av familiegjenforening.
Forslagsstillerne påpeker at tallene innebærer
en dramatisk økning, og da innvandringen er langt fra problemfri,
og det kan stilles spørsmål ved om kommunene er
i stand til å bosette alle som blir gitt tillatelse til å bli
i landet, mener de at det er behov for å skjerpe utlendingslovens
bestemmelser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie
Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang,
fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og åse Wisløff Nilssen,
fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet,
Rita H. Roaldsen, viser til de endringer i utlendingsloven
som nylig ble foretatt i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.
nr. 17 (1998-1999), jf. Innst. O. nr. 42 (1998-1999).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser at en løpende
innvandringspolitisk vurdering er viktig, men deler ikke forslagsstillernes ønske
om å endre/skjerpe utlendingslovens bestemmelser
nå. De endringer som nylig ble vedtatt må få tid
til å tre i kraft og virke en tid før en ny gjennomgang
er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at intensjonen bak lovforslaget foruten en innstramming,
også var å utdype loven noe, således
at enkelte sentrale punkter i forskriftene fikk lovs form. Dermed
ville man oppnå å gi Stortinget noe bedre kontroll
over anvendelsen av utlendingsloven og en bedre sikring av at Stortingets intensjoner
ble etterfulgt.
I de endringer av utlendingsloven som ble foretatt gjennom lov
av 30. april 1999 var det noen marginale innstramminger,
som ikke på noen måte bidrar til å redusere
tilstrømningen av utlendinger fra ikke-vestlige land. I
1999 kom det til Norge 10 160 spontane asylsøkere.
I tillegg ble 6 700 kosovoalbanere hentet til landet, hvorav
henimot 5 000 av disse antagelig vil søke om asyl.
Det ble også mottatt i Norge 1 500 såkalte
overføringsflyktninger i samarbeid med FN.
Hvis alle i de tre gruppene hadde fått opphold i Norge,
ville vi gjennom ett enkelt års innvandring med grunnlag
i asyl ha fått 16 660 nye mennesker å bosette.
I tillegg ville antallet ha økt vesentlig gjennom familiegjenforeninger,
hvor det i 1999 ble gitt 9 038 oppholdstillatelser på dette
grunnlaget.
Regjeringen har gjennom brevet av 23. februar 2000 fra
tidligere justisminister Odd Einar Dørum, jf vedlegg, valgt å ikke
innarbeide noen av de forslag Fremskrittspartiet har fremmet gjennom
Dokument nr. 8:28 (1999-2000).
Likevel har regjeringen innenfor rammen av gjeldende lov og forskrifter
foretatt en innstramming, som bl.a. er kunngjort gjennom Pressemelding
nr. 9/2000 av 25. februar 2000. Det er bl.a. blitt
besluttet at irakiske asylsøkere som ikke har behov for
beskyttelse skal gis midlertidig oppholdstillatelse uten rett til
familiegjenforening.
Tilstrømningen til Norge viser ingen tegn til å avta.
I januar og februar 2000 kom det til sammen 1 117 nye asylsøkere,
og hvis dette er representativt for inneværende år
kan vi i løpet av året få henimot 7 000 nye
asylsøkere. Tallet kan også bli høyere
da det erfaringsmessig kommer flere i sommermånedene enn ellers
i året.
Danmark har i de to siste år hatt langt mindre tilstrømning
enn Norge, men der oppfatter man situasjonen som dramatisk og Folketinget
har gjennom en revisjon av utlendingsloven lagt seg på en
meget restriktiv linje.
Disse medlemmer er av den oppfatning at under
de rådende forhold vil tilstramninger tvinge seg frem,
og disse medlemmer mener vår lovgivning bør
være innrettet mot dagens og fremtidens situasjon, fremfor
gårsdagens.
Disse medlemmer mener at situasjonen er uholdbar
og at innstramningstiltak må settes i gang umiddelbart.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at Høyre ikke ønsker noen dramatisk omlegging
av norsk flyktninge- og asylpolitikk. Likevel er det klart at det
foregår misbruk av de ordningene vi i dag har for å ta
imot flyktninger. Det er mange som i realiteten er økonomiske
flyktninger som prøver å bruke asyl- og flyktningeinstituttet
for å skaffe seg opphold i Norge. Derfor ønsker
Høyre en liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring,
for å gi en mulighet til arbeidssøkende innvandrere
som kan skaffe seg arbeid, bolig og underhold. Dette vil også medføre
at de reelle økonomiske flyktninger får mulighet
til opphold uten å bruke asyl- og flyktningordningene.
Disse medlemmer mener det er riktig å foreta
noe innstramming i ordningene med opphold på humanitært
grunnlag for å gjøre det vanskeligere å misbruke
disse, og fordi disse ordningene etter disse medlemmers oppfatning
er for omfattende i dag. I tillegg ønsker disse
medlemmer en strengere og mer konsekvent reaksjon overfor
de flyktninger som ikke overholder regelverket, eller begår
kriminelle handlinger.
Disse paragrafene gjelder innvilgelse av arbeidstillatelse og
oppholdstillatelse.
Utlendingsloven § 8 er todelt, hvor lovens
første ledd fastsetter vilkår for utlendingers
rett til arbeids- og oppholdstillatelse, mens annet ledd gir adgang
til å innvilge opphold selv om vilkårene i første
ledd ikke foreligger, basert på forvaltningsorganets skjønn.
Forslagsstillerne påpeker at det er viktig at kravet om
underhold og bolig opprettholdes som innvandringsregulerende tiltak.
I en skjerpelse av § 8 bør det stilles
krav om at herboendes bolig åpenbart er et permanent husvære.
Det bør kreves en inntekt utover et visst nivå så det
er rimelig klart at utlendingen ikke vil ligge samfunnet til byrde,
og innføres en bestemmelse om at oppholdstillatelsen ikke
fornyes hvis vilkårene for innvilgelse av oppholdstillatelsen
er brutt. Videre er det viktig at det årlig søkes
om fornyelse av oppholdstillatelsen.
Når det gjelder § 9 om familiegjenforening,
er en av de viktigste endringene som foreslås i første
ledd at det kreves at herboende utlending faktisk oppholder seg
lovlig i riket før oppholdstillatelse kan gis til vedkommendes
nærmeste familiemedlemmer. Personer som defineres som nærmeste
familiemedlemmer har i dag rett til oppholdstillatelse. Etter forslaget
kan det gis oppholdstillatelse. Som i § 8 stilles
det dessuten krav om bolig, i tillegg til at underhold skal være sikret.
I tredje ledd er det også sløyfet en passus som synes å være
unødvendig, da det med dagens liberale praksis har liten
hensikt å begrense retten til arbeid for familiemedlemmer
av utlending med tidsbegrenset oppholdstillatelse.
Hvem som er de nærmeste familiemedlemmer er definert
i utlendingsforskriften § 23. I prinsippet, men med
enkelte unntak som er angitt i § 23, bør
et nært familiemedlem begrenses til å være
ektefelle eller barn under 18 år. Det er et ønske
fra Regjeringen om å heve alderen for barn til 21 år,
mens forslagsstillerne mener en 18-åring må kunne
anses for voksen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at forskriftene
allerede stiller vilkår om at underhold og bolig må være
sikret for den tid søknad om oppholdstillatelse i h.t. § 8
gjelder, jf. forskriftens §§ 19 og 20, og anser
gjeldende regler som tilstrekkelige. Flertallet er
enig med departementet i at forslaget om å ta inn en tilføyelse
om at underhold og bolig må være sikret «gjennom
fast arbeid og permanent husvære således at utlendingen
ikke ligger samfunnet til byrde» ikke innebærer
noen realitetsendring av de regler som allerede gjelder, og at det
derfor er unødvendig.
Når det gjelder forslaget om å endre vilkårene
for opphold etter den skjønnsmessige regelen i annet ledd fra
dagens «sterke menneskelige hensyn» og «særlig tilknytning
til riket» til «særlig sterke menneskelige hensyn» og «særlig
sterk tilknytning til riket» er flertallet enig
med departementet at det ikke er ønskelig med endringer
av dagens regler. Flertallet vil understreke at kriteriene
slik de er utformet allerede er svært strenge, og har merket
seg at departementet mener kriteriene har fungert godt i de ni år
man har hatt reglene.
Endringsforslagene i § 9 om familiegjenforening innebærer
tre realitetsendringer i forhold til dagens regler: Retten
til tillatelser når vilkårene er oppfylt endres
til en «kan» regel, underholdet skal ikke være sikret «som
hovedregel», men være et absolutt vilkår, og
det foreslås innført krav om at bolig skal være sikret.
Flertallet viser til sine merknader i Innst. O. nr.
42 (1998-1999), der det ble gitt tilslutning til at også opphold
etter § 9 gir selvstendig grunnlag for familiegjenforening. Flertallet ser
dette som naturlig, og viser til at det er i tråd med langvarig
og entydig praksis, som ble ført også før
lovendringen. Utlendingsforskriftens § 23 har
definert hvem som er de nærmeste familiemedlemmer. Flertallet ønsker ikke
nå å stramme inn vilkårene for familiegjenforening
generelt ved å endre loven som foreslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lovens bokstav også i dag er relativt streng, mens
praksis er liberal, noe det høye antall innvilgede søknader
om familiegjenforening i 1999 klart illustrerer. Det blir ingen
enkel oppgave å bosette, sysselsette og yte tjenester til
så mange.
Siktemålet med endringsforslaget er å innskrenke muligheten
for en liberal praksis.
Når det gjelder «sterke menneskelige hensyn» i § 8
annet ledd kan det antagelig hevdes at dette er Norges mest utvannede
lovformulering. Flere tusen asylsøkere med et tvilsomt
asylgrunnlag er blitt gitt permanent oppholdstillatelse i Norge
på grunnlag av § 8 annet ledd, ikke minst
i løpet av 1998 og 1999. Hvis det noe sted i loven er behov
for en virkelig innskjerping er det nettopp her. I stedet valgte
den forrige regjeringen å gå inn for en liberalisering
med virkning fra 1. januar 2000 idet adgangen til å få oppholdstillatelse
i medhold av forskriften § 24 første ledd
ble utvidet.
På dette grunnlaget ønsker disse medlemmer å støtte
forslaget til endring av §§ 8 og 9 og fremmer
forslag i samsvar med dette. Forslag til endring av § 8
annet ledd fremmes sammen med Høyre.
Komiteen peker på behovet
for ulike tiltak, herunder lovendringer som kan motvirke tvangsgifte og
bigami. Dette er problemer som eksisterer i det norske samfunn,
og som det på tross av forbud ikke har vært mulig å forhindre
på en tilfredsstillende måte. Komiteen mener
kravet om underholdsplikt ved familiegjenforening er et sentralt
kriterium for å motvirke både tvangsgifte og bigami,
og ber om en vurdering av dette i en egnet form. Komiteen viser for øvrig
til at Dokument nr. 8:12 (1999-2000) ligger til behandling i familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen, og at det kan være
behov for et bredt sett av tiltak for å motvirke disse
forholdene.
Komiteen viser til at det ble gitt nye retningslinjer
om oppmyking av asylkriterier fra januar 1998.
Komiteen merker seg at departementet i St.prp.
nr. 1 (1998-1999) opplyser at praksis vedrørende oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag også er under
vurdering. Videre vil Regjeringen ifølge St.prp. nr. 1
(1999-2000) foreta en generell gjennomgang av hva som ligger i «sterke
menneskelige hensyn» i utlendingsloven for å se
om det er behov for justeringer.
Justiskomiteens flertall har bl.a. i Innst. S. nr. 118 (1997-1998)
understreket at en omlegging av politikken på dette området
måtte forelegges Stortinget.
Komiteen ber om at Regjeringen i forbindelse med
budsjettproposisjonen for neste år orienterer Stortinget
om eventuelle endringer i praksisen på bakgrunn av ovennevnte,
likeledes om eventuelle endringer i praksis når det gjelder
familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at prinsippet om at utlending som får opphold i Norge skal
ha sikret seg underhold og bolig, er så sentralt at det
riktig å presisere disse vilkårene nærmere
i loven. Forskrifter bør normalt bare være et
supplement til loven. Disse medlemmer mener imidlertid
i likhet med flertallet i komiteen at det ikke er nødvendig å begrunne
vilkåret i selve lovteksten med at det ikke skal være
samfunnet til byrde.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag til lovtekst:
«§ 8 første ledd nr. 1
skal lyde:
Underhold og bolig skal være sikret gjennom fast arbeid
og permanent husvære. Nærmere regler fastsettes
av Kongen i forskrift.»
Disse medlemmer mener det er riktig å foreta
en generell tilstramming av reglene for opphold på humanitært
opphold. Etter disse medlemmers oppfatning har denne
ordningen blitt for omfattende de siste årene. Disse
medlemmer mener at mange av de som i dag søker
opphold på humanitært grunnlag egentlig er arbeidsinnvandrere
og disse medlemmer ønsker derfor en liberalisering
av reglene for arbeidsinnvandring. Disse medlemmer vil,
for å stramme inn dagens liberale praksis noe, derfor støtte
forslaget om å innføre kriteriet «særlig sterke
menneskelige hensyn taler for det», eller når
utlendingen har «særlig sterk tilknytning til
riket».
Disse medlemmer viser til merknader i Innst. O.
nr. 42 (1988-1999) om at opphold etter § 9 også nå kan
gi selvstendig grunnlag for familiegjenforening. Disse medlemmer gikk
imot denne endringen om familiegjenforening for slektninger av de som
selv kommer hit ved familiegjenforening, og ønsker fortsatt å gå tilbake
til ordningen slik den var tidligere. Disse medlemmer ønsker
imidlertid ikke å gjøre det om til en «kan»-ordning. Disse medlemmer mener
prinsipielt at det er riktig at det er Stortinget som setter vilkårene
for hvem som skal få opphold. Dersom disse vilkårene
er oppfylt, bør man ha en rett til å få opphold.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til lovtekst:
«§ 9 første ledd skal
lyde:
De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk
borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får
lovlig opphold i riket i medhold av §§ 8
eller 12, har etter søknad rett til oppholdstillatelse
dersom underhold er sikret og det ikke foreligger omstendigheter
som nevnt i § 8 første ledd nr. 3.»
Denne paragrafen dreier seg om fornyelse av arbeidstillatelse
og oppholdstillatelse. Endringene i § 11 er primært
en følge av endringene i § 8 og § 9. Konkret
foreslås det at fornyelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse
ikke skal være noen rettighet, men gjenstand for vurdering.
Det forutsettes at forsvarlig underhold og bolig er sikret også ved
søknad om fornyelse av tillatelse til arbeid og opphold.
Komiteen viser til at ordlyden i § 11
legger opp til at de samme vilkårene som må være
oppfylt ved første gangs tillatelse, også må være
oppfylt for å få fornyet tillatelse. Vilkåret
om sikret bolig som gjelder for første gangs tillatelse
etter § 8 første ledd gjelder imidlertid
ikke ved fornyelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at i Innst.
O. nr. 42 (1998-1999) ble varighet av første gangs tillatelse
og fornyet tillatelse drøftet. Flertallet sluttet seg
den gang til departementets forslag om at tillatelse skal gis for
hele antall år, og at førstegangs tillatelse skal
gis for ett, to eller tre år og fornyet tillatelse for
ett eller to år av gangen. Flertallet la vekt på at
en slik ordning vil medføre mindre byråkrati og raskere
saksbehandling. Flertallet understreket imidlertid at i den type
saker hvor erfaring tilsier at det er nødvendig med kontroll
av at vilkårene for om oppholdstillatelsen er til stede,
bør varigheten av tillatelsen gis for ett år av
gangen.
Flertallet er fortsatt av denne oppfatning, og støtter
heller ikke de øvrige innstrammingsforslag i bestemmelsen
som vil gjøre det vanskeligere å få fornyet
en gitt tillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at ved siste revisjon av loven, gjennom lov av 30. april
1999, ble tillatelsens varighet ved første gangs innvilget
oppholdstillatelse utvidet til i praksis 2 år. Vi har merket
oss at det gis adgang til å begrense varigheten av tillatelsen
til 1 år, men antar at dette i liten grad vil
skje i praksis.
Fremskrittspartiet foreslo ved forrige behandling av utlendingsloven å opprettholde
en varighet av tillatelsen på 1 år, og
at fornyelse skulle skje etter en konkret vurdering av saken, ikke
minst for å se om vilkårene fortsatt var oppfylt.
Disse medlemmer støtter forslaget til
endring av § 11, og fremmer forslag i samsvar
med det.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Innst. O. nr. 42 (1998-1999) hvor det fremgår at Høyre
ikke støttet endringen som bestod i at fornyede tillatelser
kunne gis for to års varighet mot ett år tidligere. Disse
medlemmer mener det fortsatt er gode grunner for at fristene
kunne ha vært kortere. På den annen side ser disse
medlemmer den arbeidsbesparelse som forvaltningsmyndigheten
får ved at fornyelse av arbeids- og oppholdstillatelse
normalt ikke skal gjøres hvert år. Disse
medlemmer viser til at det er fortsatt uholdbart lange køer
for behandling av søknader om opphold, og vil derfor ikke fremme
forslag om å endre dagens regler nå.
Disse medlemmer mener ikke det er riktig å omgjøre
reglene til en «kan» regel. Disse medlemmer mener
prinsipielt at det er riktig at det er Stortinget som setter vilkårene
for fornyelse av opphold. Dersom disse vilkårene er oppfylt,
bør det være en rett å få fornyet
opphold.
Denne paragrafen omhandler innvilgelse av bosettingstillatelse.
I forslaget er det to viktige endringer. Bosettingstillatelser skal
ikke lenger gi utvidet vern mot bortvisning og utvisning, jf. § 30,
og faller bort når utlendingen har hatt sammenhengende
opphold utenfor Norge i mer enn ett år, redusert fra to år i
gjeldende utlendingslov. Man skal imidlertid fortsatt kunne søke
om tillatelse til lengre opphold utenfor Norge, uten at bosettingstillatelsen
faller bort.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at under behandlingen av Innst.
O. nr. 42 (1998-1999) sluttet komiteen seg til departementets forslag
til presiseringer og endringer i § 12 fjerde ledd
om bortfall av bosettingstillatelse ved utenlandsopphold. Komiteen viste
til at det var behov for en klargjøring av hva som skal
vektlegges ved den skjønnsmessige avveiningen i saker der
bortfall av bosettingstillatelse vurderes.
Når det gjelder adgangen til å være
ute av landet uten at tillatelsen faller bort, mener flertallet fortsatt
at det bør gjelde en toårsfrist.
For øvrig innebærer forslaget i dokumentet
at retten til bosettingstillatelse endres til en «kan» regel, at
bosettingstillatelse ikke lenger skal gi utvidet vern mot bortvisning
og utvisning, og at adgangen til å delegere innvilgelsesmyndighet
til politiet - som kom inn i 1997, er tatt ut. Det samme gjelder
bestemmelsen om at det skal treffes uttrykkelig vedtak om bortfall
- som var en av endringene komiteen støttet i Innst. O. nr. 42
(1998-1999). Flertallet mener det er riktig at bosettingstillatelse
skal være en rettighet basert på lovbestemte vilkår,
og ikke på forvaltningens skjønn ved at den omgjøres
til en «kan» regel. Flertallet mener
ellers det er rimelig at tilknytning til riket - som bosettingstillatelse
er et uttrykk for - vektlegges ved avgjørelser om utvisning
og bortvisning. Flertallet kan for øvrig
ikke se at forslaget i Dokument nr. 8:28 (1999-2000) gir grunnlag
for endrede prosedyreregler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det innenfor § 12 er gjort endringer ved
lov av 30. april 1999 som kan være uheldige. Muligens
bedrer det rettssikkerheten noe at man må treffe et vedtak
om bortfall av bosettingstillatelse, i stedet for bare å konstatere
et faktum. Problemet blir at dette vil medføre flere klagesaker
og derved belastning på klageinstansen.
Disse medlemmer mener at § 12
bør endres i tråd med forslaget, og fremmer forslag
i samsvar med dette.
Denne paragrafen omhandler vern mot forfølgelse, og
brukes ved innvilgelse og avslag av asylsøknader, samt
innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag etter avslag på søknaden om asyl. Forslagsstillerne
mener det bør strammes inn på muligheten for å få oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag, da dette medfører
at en rekke asylsøkere som ikke har et reelt asylgrunnlag
får bli i Norge. Bare i klare tvilstilfelle bør
det fortsatt være en mulighet for å innvilge oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag.
Det foreslås å endre «skal» i § 15
annet ledd til «kan». Det vil dermed ikke lenger
være noen automatikk i at asylsøknaden skal vurderes
ut fra mulig innvilgelse av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ser ingen grunn til å endre ordlyden
i § 15 som foreslått. Det understrekes
at myndighetene tar stilling til om utlendingen har grunn til å frykte
forfølgelse og dermed har behov for beskyttelse. Det er
ikke utlendingens subjektive frykt som legges til grunn her slik
forslaget synes å indikere.
Flertallet peker på at enhver søknad
om asyl subsidiært skal vurderes ut fra mulig innvilgelse
av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Slik tillatelse kan gis der sterke menneskelige hensyn taler for at
søkeren bør få bli i landet, og flertallet finner
det naturlig at en slik vurdering foretas etter at det er gitt avslag
på en asylsøknad.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at det essensielle i denne paragrafen ikke egentlig
er vernet mot forfølgelse, men referansen til § 8
annet ledd, hvor man skal vurdere om asylsøkere som ikke
fyller vilkårene for asyl skal gis oppholdstillatelse på annet
grunnlag. For øvrig mener disse medlemmer at
det er av vesentlig betydning at det er norske myndigheters vurdering
som må legges til grunn for hva som kan anses som reell
frykt for forfølgelse, ikke utlendingens subjektive oppfatning.
Disse medlemmer støtter forslaget til
endring av § 15 i Dokument nr. 8:28 (1999-2000),
og fremmer forslag i samsvar med dette.
I § 17 stadfestes det at en som er definert
som flyktning har rett til asyl eller fristed i riket. Ut fra det forhold
at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium,
forekommer det forslagsstillerne noe perspektivløst å gi
utlendinger en form for rett til opphold som automatisk kan utløses.
Kun et mindretall av asylsøkerne søker asyl
ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn i Norge og søker
om asyl ved et politikammer. Det antas at grunnen til dette er at
de er blitt smuglet inn i landet. Flyktninger bør pålegges å søke
om asyl ved norsk grense, altså ved faktisk ankomst til
landet. Dette foreslås tatt inn i § 17.
Behandlingen av de som oppholder seg ulovlig i Norge og søker
om asyl ved et politikammer i stedet for ved ankomst til Norge bør
reguleres ved forskrift.
Antallet utlendinger som kommer til Norge med falsk eller usikker
identitet er skremmende stort, og problemet er økende.
Det er et meget tidkrevende problem at et stort flertall kommer
uten reisedokumenter og/eller identitetspapirer, og det
kan derfor være vanskelig å fastslå hvem
utlendingen egentlig er.
I lys av den risikoen Norge løper ved gjennom asylordningen å ta
imot mange utlendinger som kan ha en tvilsom bakgrunn, bør
reglene skjerpes overfor de som ikke vil oppgi riktig identitet.
Dette kan gjøres ved å innføre en regel
i § 17 om at flyktning som det er grunn til å anta
har oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår
i avdekking av riktig identitet, ikke har rett til asyl.
Det foreslås videre at § 17 femte
ledd sløyfes i sin helhet, da det ikke synes å være
grunnlag for å iverksette integrerende tiltak, som innpass
i arbeidslivet, overfor en gruppe som i utgangspunktet ikke har grunnlag
for varig opphold i Norge. Derimot bør det settes i gang
videre tiltak for en kortere saksbehandlingstid.
Komiteen mener at kortere saksbehandlingstid av
asylsaker må være et mål, og forventer
positive resultater av tiltak som er satt i gang for å nå dette
målet. Det vises for øvrig til at Stortinget har
fått til behandling Ot.prp. nr. 31 (1999-2000) som omhandler § 17 siste
ledd som gjelder midlertidig rett til arbeid når asylsøknad
er avslått.
Komiteen viser til at UDI benytter følgende definisjoner
på begrepene flyktning og asylsøker:
Flyktning: I juridisk forstand omfatter
begrepet «flyktning» overføringsflyktninger
og asylsøkere som har fått innvilget asyl. I dagligtale
brukes begrepet om en person på flukt for eksempel på grunn
av krig, uroligheter, menneskerettighetsovergrep eller
miljøkatastrofer.
Asylsøker: Person som på egen hånd
og uanmeldt ber myndighetene om beskyttelse og anerkjennelse som
flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden
er avgjort.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, tar utgangspunkt i at en flyktning pr. definisjon
har et reelt behov for beskyttelse og en endring som foreslått
i § 17 første ledd, første punktum
om å ta inn presiseringen «med reelt behov for
beskyttelse» etter «flyktning» vil derfor
ikke tilføre bestemmelsen noe. Det fremgår videre av
departementets uttalelse til komiteen, jf. vedlegg, at å kreve
lovlig opphold ville være i strid med flyktningekonvensjonen.
Dersom vi har en flyktning innen landets grenser, kan vi ikke sende
vedkommende hjem til en mulig forfølgelse selv om han eller
hun har søkt asyl under et ulovlig opphold.
Flertallet mener det må føres
en streng og konsekvent politikk overfor dem som forsøker å få opphold
på falske premisser. Arbeidet med å bekjempe ulovlig
innvandring/menneskesmugling og å avdekke falsk
identitet må vektlegges tungt.
Flertallet vil peke på at i de tilfeller
hvor det oppdages bevisst feilaktig identitet etter at asyl er gitt, vil
innvilget asyl etter omstendighetene kunne tilbakekalles. Det vises
i den forbindelse til utlendingsloven § 18.
Flertallet viser for øvrig til Innst.
O. nr. 42 (1998-1999) der en samlet komité støttet
forslaget om å lovfeste at en utlending har plikt til å medvirke
til å avklare sin identitet, jf § 37
i utlendingsloven.
Flertallet viser videre til stortingsbehandlingen
av Innst. S. nr. 172 (1998-1999) om de såkalte Quetta og
Laos-sakene. Komiteen sa der bl.a.
«Komiteen vil understreke at illegal innvandring og
menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar etter utlendingsloven § 47.
Komiteen er opptatt av de allmennpreventive hensynene i slike saker,
nettopp fordi de er så omfattende, så kompliserte
og så vanskelige å etterforske. Komiteen legger vekt
på det verken av etiske eller praktiske hensyn må godtas
en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter
gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap
i Norge.»
Videre sa et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet:
«Flertallet vil allikevel påpeke at
departementet i brev til justiskomiteen 12. februar 1999
understreker at norske myndigheter må kjenne den rette
nasjonaliteten og identiteten til de personene det gjelder og at
man bare godtar fremleggelse av ekte og gyldige henholdsvis pakistanske
og thailandske nasjonalitetspass. Flertallet slutter seg til departementets presisering
at konsekvensen av å ikke oppfylle disse betingelsene er
at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet og at
de i så fall må returnere til sine hjemland. Flertallet
viser til at den tidsfristen som ble fastsatt i brev til de berørte
asylsøkerne nå er gått ut, og ber om
at Stortinget på en egnet måte blir informert
om hvordan sakene er avsluttet.»
Flertallet ser utfordringen ved at det oppgis falsk
identitet, men søknaden må uansett behandles. Dersom
søkerens identitet er usikker, vil man i utgangspunktet
ikke kunne innvilge asyl fordi beskyttelsesbehovet da ikke vil kunne
klarlegges. Der riktig identitet blir brakt på det rene,
mener flertallet at et reelt beskyttelsesbehov må gå foran
hjemsendelse til en mulig forfølgelse, i tråd
med internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er riktig både av hensyn
til de som er reelle flyktninger og den belastning som disse sakene
med falsk identitet påfører myndighetene, at det
innføres et vilkår for å få flyktningstatus
at man aktivt bidrar til å avdekke egen identitet. Disse
medlemmer mener imidlertid at det bør være
et sterkere krav til mistanke om falsk identitet enn «grunn
til å anta». Disse medlemmer vil
presisere at manglende flyktningestatus ikke skal medføre
hjemsendelse i strid med flyktningekonvensjonen og andre internasjonale
konvensjoner Norge er bundet av. I praksis vil dette medføre
midlertidig opphold.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag til tillegg i § 17 med
bokstav f.
«§ 17 første ledd ny bokstav
f skal lyde:
f) det er grunn til å mistenke for å ha
oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avdekking
av riktig identitet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at siktemålet med forslaget til endring av teksten i utlendingsloven § 17 for
det første er å bidra til å hindre menneskesmugling,
som er blitt et omfattende problem både i Norge og i Vest-Europa
for øvrig, og for det andre å bidra til å redusere
antallet asylsøkere med uklar identitet, noe som i løpet
av de to siste årene har dreier seg om flere tusen personer.
Måten å oppnå disse to siktemålene
på er å kreve at asylsøkere melder seg
ved norsk grense hvis de ikke allerede hadde lovlig opphold i Norge,
og at man ikke har noen «rett» til asyl i Norge
hvis man ikke hadde oppgitt riktig identitet, jf. merknaden fra
Fremskrittspartiet og Høyre ovenfor.
Det er verdt å gjøre oppmerksom på at
en asylsøker kan ha lovlig opphold i Norge også før asylsøknaden,
hvis vedkommende er kommet til landet med gyldig visum og søker
om asyl innen visumtidens utløp.
Når det gjelder spørsmålet om menneskesmugling kan
dette forhåpentlig delvis løses ved at det føyes
til et nytt annet ledd i § 17:
«Rett til asyl forutsetter at det søkes
om asyl ved norsk grense, dersom en ikke har lovlig opphold i riket.»
Smuglerne finner selvfølgelig løsninger, som
for eksempel at utlendingene først smugles inn i Norge
og deretter melder seg ved en grensestasjon, men de som på denne
måten søker om asyl vil få et forklaringsproblem
når det gjelder reiserute.
Når det gjelder forslaget til ny bokstav f) i første ledd,
må disse medlemmer konstatere at komiteens
flertall ikke ønsker å stramme inn adgangen til å få en
søknad om asyl behandlet i Norge.
I tredje ledd i gjeldende § 17 ble det foretatt noen marginale
endringer i lov av 30. april 1999. Fremskrittspartiet gikk
imot de foreslåtte endringene. Disse medlemmer går
inn for å gå tilbake til den ordlyd som var gjeldene
frem til endringen i lov av 30. april 1999.
Forslaget om å oppheve siste ledd i § 17,
vil være en innstramming i forholdet til oppholdstillatelse
og arbeidstillatelse. Dette vil gi et klart signal om at det er
ved avgjørelsen av en asylsøknad det gis rettigheter i
Norge. Eventuelle problemer forbundet med lange opphold på mottak
uten meningsfylt arbeid, må løses ved at behandlingstiden
kortes vesentlig ned.
Med de endringer som her er angitt finner disse medlemmer å ville
støtte forslaget til endring av § 17,
jf. disse medlemmers forslag under pkt. 12 nedenfor.
Forslagsstillerne viser til at hittil har praksis med utstedelse
av reisebevis til flyktninger med asylstatus - og utlendingspass
til de som er blitt innvilget oppholdstillatelse - vært
liberal. Antagelig er mange reisebevis og utlendingspass blitt misbrukt,
og så mye som 90 000 norske pass, herunder reisebevis
og utlendingspass, er mistet eller forsvunnet.
Det fremmes forslag om endringer i § 19 første ledd,
herunder at tapt reisebevis kan anses som en særlig grunn
for ikke å få utstedt nytt reisebevis. En eventuell
karantenetid bør minst være på to år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at det allerede i dag foreligger
en tilstrekkelig mulighet til å nekte en flyktning reisebevis
ved at retten til å få reisebevis for flyktning
ikke gjelder dersom særlige grunner taler mot det. I utlendingsforskriften § 67
heter det at fornyelse av reisebeviset kan «nektes når
innehaveren har tapt sitt reisebevis uten at det er gitt en troverdig
forklaring på hvordan dette er skjedd».
Flertallet viser til at pass og reisedokumenter søkeren
har når vedkommende søker om norsk reisebevis,
i utgangspunktet må innleveres til norske myndigheter mens
søknad om reisebevis behandles. Forslagsstillerne mener
dette også skal gjelde andre dokumenter som kan bekrefte
asylsøkerens identitet. Flertallet peker
på at slike identitetspapirer vil kunne kreves fremlagt
der det er behov for ytterligere bekreftelse på søkerens
identitet, og at dagens regler legger til grunn at søkeren
ikke skal kunne ha to sett reisedokumenter samtidig. Ut over det
er det ikke grunn til å frata søkeren alminnelige
identitetspapirer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet ønsket å innskjerpe
retten til å få reisebevis, idet man har et inntrykk
av at dagens regler ikke praktiseres tilstrekkelig strengt og tilstrekkelig
konsekvent.
Som komiteens flertall bemerker ivaretas innskrenkning ved fornyelse
av reisebevis av forskriftens § 67. Som tidligere
nevnt vil man ved å innarbeide enkelte deler av forskriften
i loven få en noe sterkere garanti for at loven blir praktisert
i overensstemmelse med lovgivers intensjoner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag
til endring av forslaget i Dokument nr. 8:28 (1999-2000):
Ǥ19 nytt tredje ledd skal lyde:
Fornyelse av reisebevis skal nektes når innehaveren
har tapt sitt reisebevis uten at det er gitt en troverdig forklaring
på hvordan dette har skjedd.»
Det foreslåtte tredje ledd blir fjerde ledd.
Her er forskriftens «kan» erstattet med «skal», noe
som innebærer en skjerpelse. I forskriften kan det eventuelt
innføres en karantenetid før nytt reisebevis utstedes,
for eksempel ved at nektet fornyelse av reisebevis gjelder for to
eller tre år.
Når det gjelder forslaget i annet ledd, gjelder dette innlevering
av andre dokumenter som kan bekrefte flyktningens identitet. Forslaget
er ment som en ytterligere sikring av at riktig identitet er oppgitt.
Med de forslag til endringer som her er angitt fremmer disse
medlemmer forslag til endring av § 19
i samsvar med forslaget i Dokument nr. 8:28 (1999-2000).
Denne paragrafen dreier seg om utvisning av utenlandske borgere.
Ved vurdering av utvisning må det etter forslagsstillernes
syn innskjerpes at norske samfunnsinteresser klart kommer foran
hensynet til utlendingen og eventuell familie.
Det foreslås å heve den nedre grensen for utvisning
pga. straffbare forhold fra strafferamme på 3 måneder
i første ledd punkt b) til 6 måneder. Ved å sette skal i stedet for kan i
første punktum i første ledd og omarbeide andre
ledd vil § 29 likevel bli vesentlig skjerpet.
Som en ytterligere skjerpelse av § 29 foreslås
det å sløyfe siste punktum i annet ledd og tredje
ledd. Dette innebærer at man kan utvises også etter
en kortere straff enn ett års fengsel, samt at det tidsbegrensede
innreiseforbudet forlenges. I tredje ledd foreslås det
at et eventuelt tidsbegrenset innreiseforbud fastsettes til minimum
5 år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ønsker ikke å heve grensen
for utvisning pga. straffbare forhold fra en strafferamme på 3
måneder til 6 måneder. Dette ville innebære
at det skal mer til enn i dag for å kunne utvise en utlending.
For øvrig støtter flertallet prinsippet
som ligger til grunn for dagens regler om at adgang til å utvise
innskrenkes jo lenger botid utlendingen har i Norge.
Flertallet legger til grunn at dagens hjemmel for
utvisning blir praktisert strengt. Flertallet mener
at utlending som har oppholdstillatelse og som begår kriminalitet
i Norge som angitt i § 29, som en klar hovedregel
bør utvises. Flertallet ønsker
ikke å stramme inn ordlyden i dagens bestemmelse, da regelen
praktiseres på en måte som flertallet er enig
i. Flertallet vil for øvrig peke på at
våre folkerettslige forpliktelser, bl.a. rett til respekt
for familielivet som følger av EMK art. 8, setter grenser
for hvor streng utvisningspraksis som kan føres.
Det vises også til at forslaget om å endre
utvisningsregelen fra en «kan» regel til en «skal»-regel
ikke vil ha noen praktisk betydning ettersom det forutsettes i forslaget
at det skal foretas en vurdering av om den aktuelle utlending skal
utvises.
Videre viser flertallet til at reglene om innreiseforbud
var til behandling i Stortinget i 1999 og at det da ble vedtatt
at innreiseforbud skal kunne gis kortere varighet enn 2 år. Flertallet ser
ingen grunn til å endre denne bestemmelsen nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at ifølge tidligere justisminister Odd Einar Dørums
brev av 23. februar 2000 praktiseres utvisningsreglene
i dag strengt. Disse medlemmer er av den oppfatning
at praksis spriker relativt mye. I en rekke klare tilfelle er utvisning
ikke blitt foretatt, noe som gjør det nødvendig å skjerpe
loven.
Fremskrittspartiet foreslo å heve innreiseforbudet til
fem år, mens Stortingets flertall så sent som
i 1999 vedtok å opprettholde to års varighet. Disse medlemmer ser
på denne bakgrunn behovet for å støtte
forslaget i Dokument nr. 8:28 (1999-2000) ut fra en vurdering av
dagens kriminalitetsbilde, og fremmer forslag i samsvar med dette.
Denne paragrafen gjelder bortvisning og utvisning av utlendinger
med bosettingstillatelse.
Det kan i disse tider med mye og alvorlig kriminalitet etter
forslagsstillernes syn være hensiktsmessig å sløyfe
første punktum i § 30 som gjelder utlending
som har «uavbrutt» opphold i Norge siden fødselen.
Også disse har muligheter for å bosette seg i annet
land hvor de er statsborgere og normalt også vil ha mange
slektninger.
Andre ledd i § 30 gjelder utvisning som følge
av hensynet til rikets sikkerhet eller straffbare forhold der utlendingen
har sonet eller blitt ilagt minst 3 års fengselsstraff
eller har forbrutt seg mot straffelovens § 162
(«narkotikaparagrafen»). Effekten av disse reglene
reduseres imidlertid sterkt ved ordlyden i tredje ledd. Det foreslås
derfor også endringer i tredje ledd som bringer lovteksten
i bedre overensstemmelse med forslaget til utvisningsregler i § 29.
Lengden av fengselsstraff som kan føre til utvisning
for utlendinger med bosettingstillatelse reduseres fra 3 til 1 år,
og det er foreslått en utvidet ramme for når utvisningssak
kan reises og utvisning foretas. De begrensninger for utvisning
som fremgår av lovteksten i § 30 tredje
ledd er omarbeidet således at en kriminell utlending lettere
kan utvises.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, forutsetter at dagens § 30 blir
praktisert strengt. Utlendinger som er dømt for alvorlige
forbrytelser er blitt utvist selv om de har bodd i Norge i mange år
og har norsk ektefelle og norske barn. Flertallet ser
det derfor ikke som nødvendig å endre denne bestemmelsen,
og viser for øvrig til sine merknader under pkt. 8.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at §§ 29 og 30 er nær beslektete
i den forstand at de gjelder det samme forhold, men overfor forskjellige
målgrupper, nemlig utlendinger med og uten bosettingstillatelse.
Hvis vi tolker komiteens flertall riktig synes det å være
en oppfatning at botid skal premieres - desto lengre utlendingen har
hatt lovlig opphold i riket, desto mer skal det til for at vedkommende
kan utvises.
Disse medlemmer er av den oppfatning at bevisstheten
om at utvisning forholdsvis lett kan skje uansett botid virker kriminalitetspreventivt.
Bekjempelse av kriminalitet er et prioritert område for
Fremskrittspartiet, og det er et ubestridelig faktum at utlendinger
er overrepresentert når det gjelder grov kriminalitet.
På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer å støtte
forslaget til endring av § 30, og fremmer forslag
i samsvar med dette.
Denne paragrafen gjelder identifisering av utlendinger.
Ved å tilføye «herunder bosted» til
siste punktum i § 37 annet ledd vil man få lovfestet
husundersøkelser som faktisk foretas i dag, men som noen
vil kunne hevde er i strid med Grunnloven § 102,
som lyder:
«Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden
i kriminelle Tilfælde.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til brev fra statsråd Dørum
datert 23. februar 2000, og slutter seg til konklusjonen om at forslagene
i Dokument nr. 8:28 (1999-2000) ikke er nødvendige. Det
vises til at § 37 er blitt endret, jf. i Innst.
O. nr. 42 (1998-1999), der det nettopp ble gitt tilslutning til å lovhjemle
adgang til husransakelse som ledd i arbeidet med å klarlegge utlendings
identitet, jf. utlendingsloven § 37 tredje ledd
som nå lyder:
«Dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om
at utlending, i strid med pålegg som nevnt i første ledd,
tilbakeholder eller skjuler opplysninger om sin identitet eller,
i strid med pålegg som nevnt i § 44, tilbakeholder
eller skjuler opplysninger om tidligere oppholdssted, kan det foretas
undersøkelse av utlendingens person, bolig, rom eller annet
oppbevaringssted.»
Ved bl.a. denne endringen har myndighetene nå fått
bedre muligheter enn tidligere til å avklare en utlendings
identitet, samtidig som utlendingens rettssikkerhet er blitt styrket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at også Justisdepartementet har følt
behov for å skjerpe denne paragrafen, noe som ble gjort
ved lov av 30. april 1999. Her har lovgiver og Fremskrittspartiet
tenkt i samme baner, ikke minst når det gjelder å utvide
grunnlaget for å kunne foreta beslag i identifiseringshensikt.
Da intensjonen i forslaget for så vidt kan anses for å være
ivaretatt i forbindelse med lov av 30. april 1999, finner disse
medlemmer forslaget til endring i Dokument nr. 8:28 (1999-2000)
unødvendig å opprettholde.
Denne paragrafen dreier seg om straffereaksjoner som kan pålegges
etter utlendingsloven.
Siste punktum i § 47 har medført at
paragrafen sjelden anvendes, noe som av allmennpreventive hensyn
er uheldig. Siste punktum lyder «Overtredelse av denne
paragrafen påtales bare når allmenne hensyn krever
det». Av hensyn til respekt for opprettholdelse og utøvelse
av landets lover bør siste punktum i § 47 strykes.
Komiteen mener at det kan være et behov
for å se nærmere på praksis i tilknytning
til brudd på utlendingsloven, f.eks. i hvor stor grad brudd
fører til strafferettslige forføyninger eller
forvaltningsmessige reaksjoner. Komiteen ønsker
derfor at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en orientering
i egnet form, om hvordan brudd på utlendingsloven håndteres,
herunder hvor ofte det taes ut påtale.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ønsker ikke å fjerne kravet
om allmenne hensyn for å reise påtale. Flertallet vil
understreke at det er viktig at brudd på utlendingsloven
generelt bør ha konsekvenser, men er enig med departementet
i at det i en del tilfeller kan være like praktisk med
en forvaltningsmessig reaksjon i form av avslag på opphold
eller utvisning. Ved påtalevilkåret «allmenne
hensyn» kan det i større grad tas hensyn til konkrete
forhold ved overtredelsen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker
på at som nevnt i begrunnelsen i dokumentet, er dette en
sovende paragraf, noe den egentlig ikke bør være.
At paragrafen svært sjelden anvendes skyldes politiets
begrensete ressurser, med den konsekvensen at utlendingers respekt
for norsk lov svekkes.
Forslaget er ganske enkelt å oppheve paragrafens siste
setning, hvor det står:
«Overtredelse av denne paragrafen påtales
bare når allmenne hensyn krever det.»
Tidligere justisminister Dørum bruker i sitt brev av
23. februar 2000 som eksempel at det synes urimelig å påtale «noen
få dagers opphold utover visums varighet». Dette
er et dårlig valgt eksempel fordi § 47 også dreier
seg om langt mer alvorlige forhold enn oversittelse av visumtiden.
En kan være enig med tidligere justisminister i å la
være å fremme påtale i det tilfellet
som trekkes frem, men av allmennpreventive hensyn vil det være viktig å endre § 47.
Disse medlemmer kjenner ikke til noe tilfelle
hvor § 47 er blitt anvendt. Som en konsekvens
av dette støtter disse medlemmer forslaget
om å oppheve § 47 siste ledd og fremmer
forslag i samsvar med det.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 gjøres følgende
endringer:
§ 8 annet ledd skal lyde:
Når særlig sterke menneskelige hensyn
taler for det, eller når utlendingen har særlig
sterk tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis
selv om vilkårene ikke er oppfylt. Kongen kan fastsette
nærmere regler ved forskrift.
§ 17 første ledd ny bokstav f skal
lyde:
f) det er grunn til å mistenke for å ha
oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avdekking
av riktig identitet.
Forlag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I
I utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 gjøres
følgende endringer:
§ 8 første ledd nr. 1 skal lyde:
1. Underhold og bolig må være sikret
gjennom fast arbeid og permanent husvære således
at utlendingen ikke ligger samfunnet til byrde. Ved fornyelse av
arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skal det legges vekt
på om vilkårene for innvilgelse av arbeidstillatelse
og oppholdstillatelse fortsatt er oppfylt. Nærmere regler
fastsettes av Kongen ved forskrift.
§ 9 skal lyde:
§ 9 Arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
til familiemedlemmer
De nærmeste familiemedlemmer til norsk eller nordisk
borger som er bosatt i riket eller til utlending med lovlig opphold
i riket i medhold av §§ 8 eller 12, kan
etter søknad gis oppholdstillatelse og arbeidstillatelse
dersom underhold og bolig er sikret og det ikke foreligger omstendigheter
som er nevnt i § 8 første ledd nr. 3.
Kongen kan fastsette ved forskrift hvem som skal betraktes
som nærmeste familiemedlemmer etter denne paragrafen.
§ 11 første og annet ledd skal
lyde:
Utlending kan etter søknad gis fornyelse av arbeidstillatelse
og oppholdstillatelse når underhold og bolig er sikret
etter forskrift fastsatt av Kongen. Fornyelse kan nektes etter forskrift
gitt i medhold av § 5 annet ledd eller etter forhold
som fremgår av § 8 første ledd
nr. 1 eller nr. 3.
Fornyet arbeidstillatelse gis i alminnelighet for ett år.
Tillatelsen kan gis for kortere eller lengre tid dersom formålet
med arbeidet eller oppholdet tilsier det, eller det foreligger andre
særlig grunner. Fornyet arbeidstillatelse kan ikke knyttes
til et bestemt arbeid eller et bestemt arbeidssted hvis ikke noe
annet er fastsatt i forskrift gitt i medhold av § 5
annet ledd.
§ 12 skal lyde:
§ 12 Bosettingstillatelse
Utlending som de siste tre år har oppholdt seg sammenhengende
i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger,
kan etter søknad gis bosettingstillatelse dersom det ikke
foreligger forhold som nevnt i § 29 første
ledd. Bosettingstillatelse kan også gis i andre tilfelle
etter nærmere regler i forskrift fastsatt av Kongen.
Bosettingstillatelse gir rett til opphold og til å ta arbeid
uten tidsbegrensning.
Vedtak om bosettingstillatelse treffes av Utlendingsdirektoratet.
Også ved søknad om bosettingstillatelse gjelder § 11
tredje ledd.
Tillatelsen faller bort når innehaveren har hatt bopel
eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn ett år.
Utlendingen kan etter søknad gis adgang til å være
borte fra riket lenger uten at tillatelsen faller bort. Nærmere
regler kan gis ved forskrift fastsatt av Kongen.
§ 15 første, annet og tredje ledd
skal lyde:
Utlending må i medhold av loven ikke sendes til noe
område der utlendingen med rette kan frykte forfølgelse
som kan begrunne anerkjennelse som flyktning, eller ikke vil være
trygg mot å bli sendt videre til et slikt område.
Tilsvarende vern skal gjelde utlending som av liknende grunner som
angitt i flyktningedefinisjonen sår i nærliggende
fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig
behandling.
Når vedtaksmyndigheten i sak etter loven kommer
til at utlendingen ikke går inn under reglene i første
ledd, kan det vurderes om reglene i § 8 andre ledd
bør anvendes.
Vernet etter første ledd gjelder ikke utlending
som med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet eller
som har fått endelig dom for en alvorlig forbrytelse, og
som av den grunn utgjøre en fare for samfunnet. Vernet
gjelder heller ikke når det foreligger omstendigheter som
angitt i flyktningekonvensjonens art. 1 F.
§ 17 første ledd, innledningen,
skal lyde:
Flyktning med reelt behov for beskyttelse, som er i riket
eller på norsk grense har etter søknad rett til asyl
(fristed) i riket. Dette gjelder likevel ikke flyktning som
§ 17 første ledd bokstav c skal
lyde:
c) har reist til riket av eget tiltak etter å ha
oppnådd beskyttelse i et annet land, eller etter å ha
hatt opphold i stat eller område hvor flyktningen ikke
var forfulgt og heller ikke hadde grunn til å frykte tilbakesendelse til
hjemlandet,
§ 17 annet til sjette ledd skal lyde:
Rett til asyl forutsetter at det søkes om asyl
ved den norske grense, dersom en ikke har lovlig opphold i riket.
Adgangen til å returnere flyktning til annen stat
i medhold av første ledd bokstavene c) og d) skal ikke benyttes
dersom flyktningen har en særlig sterk tilknytning til
riket som gjør at Norge er nærmest til å gi
flyktningen beskyttelse.
Også flyktningens ektefelle og umyndige barn har rett
til asyl dersom ikke særlige grunner taler mot det.
Pass eller andre reisedokumenter søkeren er i
besittelse av må leveres inn sammen med søknad
om asyl.
Kongen kan ved forskrift fastsette at utlending som søker
asyl må oppholde seg i den kommune der vedkommende blir
utplassert inntil søknaden er endelig avgjort.
§ 19 skal lyde:
§ 19 Reisebevis for flyktning
Flyktning som har lovlig opphold i riket, kan etter søknad
gis reisebevis for flyktning for reise utenfor Norge dersom ikke
særlige grunner taler mot det. Tapt reisebevis kan anses
som særlig grunn. Har flyktningen reisedokument utstedt
av fremmed stat, gjelder denne retten bare når flyktningen
er innvilget asyl eller bosettingstillatelse, eller Norge i henhold
til internasjonal avtale har plikt til å utstede reisebevis
for flyktning.
Pass eller reisedokument, eller andre dokumenter som kan
bekrefte flyktningens identitet, må innleveres sammen med
reisebevis for flyktning.
Fornyelse av reisebevis skal nektes når innehaveren
har tapt sitt reisebevis uten at det er gitt en troverdig forklaring
på hvordan dette har skjedd.
Kongen kan gi forskrift om utstedelse, gyldighetsområde,
fornyelse og inndragning av reisebevis for flyktning og de nærmere
vilkårene for dette.
§ 29 skal lyde:
§ 29 Utvisning
Utlending skal utvises:
a) når utlendingen grovt eller gjentatte
ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven
her eller unndrar seg gjennomføring av vedtak som innebærer at
vedkommende skal forlate riket,
b) når utlendingen for mindre enn 5 år
siden i utlandet har sonet eller er ilagt straff for et forhold
som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i mer enn
6 måneder, eller er ilagt særreaksjon som følge
av straffbart forhold som nevnt, eller her i riket er ilagt straff
eller sikring for et slikt forhold eller flere ganger i løpet
av de siste 5 år er ilagt fengselsstraff,
c) når hensynet til rikets sikkerhet gjør
det nødvendig.
Ved utvisning etter første ledd bokstav b) kan
det gjøres unntak fra bestemmelsen i første setning
ut fra en vurdering av forholdets alvor og hvis utvisningen i særlig
sterk grad vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen
eller de nærmeste familiemedlemmer.
Utvisning er til hinder for senere innreise i riket. Innreiseforbudet
kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men ikke for et kortere
tidsrom enn 5 år.
§ 30 skal lyde:
§ 30 Utvisning av utlending med
bosettingstillatelse m.v.
Utlending med bosettingstillatelse eller som fyller kravene
til å få bosettingstillatelse skal utvises
a) når hensynet til rikets sikkerhet
gjør det nødvendig, jf. § 27
første ledd bokstav g) og § 29 første
ledd bokstav c),
b) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff
for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i
1 år eller mer eller som gjelder overtredelse av straffelovens §§ 162
og 317 jf. § 162, og dette er skjedd for mindre
enn 5 år siden i utlandet eller for mindre enn 3 år
siden i riket. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon
som følge av straffbare forhold som nevnt.
Utvisning etter første ledd bokstav b) besluttes ikke
dersom det ut fra en vurdering av forholdets alvor og utlendingens
tilknytning til riket klart vil være et uforholdsmessig
tiltak overfor utlendingen eller de nærmeste familiemedlemmene.
§ 47 sjette ledd oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks.
Forslag fra Høyre:
Forslag 3
I utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 gjøres følgende
endringer:
§ 8 første ledd nr. 1
skal lyde:
Underhold og bolig skal være sikret gjennom fast arbeid
og permanent husvære. Nærmere regler fastsettes
av Kongen i forskrift.
§ 9 første ledd skal lyde:
De nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk
borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får
lovlig opphold i riket i medhold av §§ 8
eller 12, har etter søknad rett til oppholdstillatelse
dersom underhold er sikret og det ikke foreligger omstendigheter
som nevnt i § 8 første ledd nr. 3.
Komiteen viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:28 (1999-2000) - forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes om lov om endring i lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) - bifalles ikke.
Jeg viser til justiskomiteens brev av 26. januar 2000
vedlagt Dok. nr. 8:28 (1999-2000) med forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes om å endre
følgende paragrafer i utlendingsloven: 8, 9, 11, 12, 15,
17, 19, 29, 30, 37 og 47. Av disse 11 paragrafene ble §§ 9,
11, 12, 17, 19, 29, 30 og 37 endret ved lov av 30. april
1999 nr. 22, jf. Ot.prp. nr. 17 (1998-99) og Innst O. nr. 42 (1998-99).
Endringene i §§ 9, 17 og 19 ble satt
i kraft straks, mens endringene i §§ 11,
12, 29, 30 og 37 trådte i kraft 1. januar i år.
Forslagene i Dok. nr. 8:28 relaterer seg til paragrafene slik
de lød før endringsloven av 30. april 1999.
Nedenfor vurderer jeg forslagene med utgangspunkt i lovbestemmelsene
slik de lyder etter de foretatte endringene.
Paragrafen har stått uendret siden utlendingsloven ble
vedtatt. I første ledd er det fastsatt når en
utlending etter søknad har rett til arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse. Bestemmelsen gjelder den ordinære innvandringen
til landet Det er oppstilt tre grupper av vilkår som alle
må være oppfylt for at søkeren skal ha rett
til tillatelse.
Annet ledd bestemmer når arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
kan gis selv om vilkårene ikke er oppfylt. Bestemmelsen
gjelder både søkere som ikke fyller vilkårene
for innvandring i § 8 første ledd, søkere
som ikke fyller vilkårene for familiegjenforening i § 9
og asylsøkere som ikke fyller vilkårene for å få asyl,
jf. § 15 annet ledd. § 15 første
ledd gir regler om vern mot forfølgelse, mens annet ledd
pålegger utlendingsmyndighetene å vurdere om reglene
i § 8 annet ledd bør anvendes når
en er kommet til at utlendingen ikke går inn under reglene
i § 15 første ledd. Tillatelser etter § 8
annet ledd til utlendinger som har søkt asyl, kalles ofte
tillatelser på humanitært grunnlag.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det at gjeldende vilkår
i første ledd om at «Underhold og bolig må være
sikret etter nærmere regler som fastsettes av Kongen ved forskrift»,
gis en tilføyelse om at underhold og bolig må være
sikret «gjennom fast arbeid og permanent husvære
således at utlendingen ikke ligger samfunnet til byrde».
Slik jeg ser det, gjelder den foreslåtte tilføyelsen også i
dag, i form av forskriftsbestemmelser. Av forskriftens §§ 19
og 20 fremgår det hvilke krav som stilles til henholdsvis
underhold og bolig ved første gangs søknad. Begge
deler må være sikret for den tid søknaden
gjelder. Det gis således ikke tillatelse ut over dette
tidsrommet.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det dessuten at det gis en bestemmelse
om fornyelse i § 8 første ledd. Det ville være
et brudd på systematikken i loven å gi en slik
bestemmelse i § 8, all den stund det er § 11
som omhandler fornyelse av tillatelser. Jeg kommer derfor tilbake til
dette forslaget i tilknytning til omtalen av § 11.
De øvrige vilkårene for å få tillatelse
i henhold til § 8 første ledd, er ikke
foreslått endret.
Når det gjelder annet ledd, foreslås det at «sterke menneskelige
hensyn» og «særlig tilknytning til riket» erstattes
med «særlig sterke menneskelige hensyn» og «særlig
sterk tilknytning til riket». Jeg kommenterer først
forslaget om å kreve særlig sterke menneskelige
hensyn.
Det er først og fremst utlendinger som har søkt asyl
uten å fylle vilkårene i flyktningkonvensjonen,
jf. lovens § 16, som gis tillatelse fordi sterke
menneskelige hensyn taler for det. En skjerping av dette kriteriet som
foreslått ville nødvendigvis måtte innebære
at noen som i dag får tillatelse etter dette alternativet, fikk
avslag. Dette er ikke en politikk Regjeringen kan gå inn
for. Vi mener at «sterke menneskelige hensyn» er
et kriterium som har fungert godt i de mer enn ni årene
det har gjeldt og gir adgang til en praksis som Regjeringen kan
innestå for.
Det er først og fremst utlendinger som har søkt familiegjenforening
uten å fylle kravene til «nærmeste familiemedlemmer» i
lovens § 9, jf. forskriftens §§ 22
og 23, som gis tillatelse på grunnlag av særlig tilknytning
til riket. I forskriftens § 24 første
ledd er regnet opp søkere som «anses å ha
særlig tilknytning til riket», jf. tredje punktum.
Jeg antar at en skjerping av dette kriteriet som foreslått
måtte innebære en endring i beskrivelsen av de
gruppene som i dag gis tillatelse etter § 24 første
ledd og dessuten en innstramning av praksis etter § 24
annet ledd. Regjeringen kan ikke gå inn for noen av delene.
Tvert imot er adgangen til å få tillatelse etter § 24
første ledd utvidet med virkning fra 1. januar
i år.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved den nevnte
loven av 30. april 1999. Den nye ordlyden innebærer
ingen realitetsendringer i forhold til praksis etter den tidligere
ordlyden. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at
komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte
endringene.
I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget
i Dok. nr. 8:28 tre realitetsendringer: retten til tillatelse når
vilkårene er oppfylt endres til en kan-bestemmelse, underholdet
skal ikke være sikret «som hovedregel»,
men være et absolutt vilkår, og det foreslås innført
krav om at bolig er sikret.
Hva angår kravet om bolig, gjaldt det et slikt krav etter
fremmedloven av 1956, mens det ble vedtatt ikke å videreføre
det i den nye utlendingsloven. At underholdet «som hovedregel» må være
sikret, kom inn i paragrafen ved loven av 30. april 1999.
Under henvisning til at § 9 har vært
forelagt for Stortinget så sent som i 1999, går
jeg ikke nærmere inn på noen av forslagene. Jeg
understreker imidlertid at Regjeringen ikke har noe ønske
om å stramme inn vilkårene for familiegjenforening
som foreslått.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april
1999. Endringen består i at det kan gis fornyet tillatelse
med to års varighet mot tidligere ett år. Det fremgår
av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
gikk imot denne endringen.
I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget
i Dok. nr. 8:28 hovedsakelig at retten til fornyet tillatelse når
vilkårene er oppfylt endres til en kan-bestemmelse, at
det innføres krav om sikret bolig og at adgangen til å gi
fornyet tillatelse for to år tas ut igjen.
I denne forbindelse nevner jeg også forslaget til tilføyelse
i § 8 første ledd, jf. foran, om at det
ved fornyelse skal «legges vekt på om vilkårene
for innvilgelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse fortsatt
er oppfylt». Gjeldende ordlyd av § 11
har lagt opp til at de samme vilkårene som må være
oppfylt ved første gangs tillatelse, også må være
oppfylt for å få fornyet tillatelse, bortsett
fra at vilkåret i § 8 første ledd
om sikret bolig for å ha rett til første gangs
tillatelse ikke gjelder ved fornyelse.
Under henvisning til at § 11 har vært
forelagt for Stortinget så sent som i 1999, går
jeg ikke nærmere inn på disse forslagene. Jeg
understreker imidlertid at Regjeringen ikke har noe ønske
om gjøre det vanskeligere å få fornyet
en gitt tillatelse.
Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april
1999. Det ble da foretatt to endringer i fjerde ledd: (1) faktisk
opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år ble
likestilt med bopel utenfor riket av samme varighet, og (2) det
skal ikke bare konstateres at en bosettingstillatelse er bortfalt,
men treffes vedtak om det. I motsetning til en konstatering kan et
vedtak påklages. Det fremgår av Innst. O. nr.
42 (1998-99) at også komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
sluttet seg til de foreslåtte endringene.
I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget
i Dok. nr. 8:28 hovedsakelig: (1) retten til bosettingstillatelse
når vilkårene er oppfylt, endres til en kan-bestemmelse,
(2) bestemmelsen i annet ledd annet punktum om at en bosettingstillatelse
gir utvidet vern mot bortvisning og utvisning strykes, (3) adgangen
til å delegere innvilgelsesmyndighet til politiet, som
kom inn i 1997, er tatt ut, (4) tillatelsen faller bort når
innehaveren har hatt bopel utenfor riket sammenhengende i mer enn
ett år, mot to år i dag, og (5) bestemmelsen om
at det skal treffes vedtak om bortfall, er tatt ut.
Dersom § 11 skulle
endres fra å gi rett til fornyet tillatelse når
vilkårene er oppfylt til en kan-bestemmelse, jf. foran,
ville det være logisk at også § 12
ble en kan-bestemmelse. Regjeringen går imidlertid ikke inn
for en slik endring verken når det gjelder § 11
eller § 12.
Når det gjelder adgangen til å være
ute av landet uten at tillatelsen faller bort, kan ikke Regjeringen
se noen grunn til at den bør innsnevres fra to til ett år.
I denne forbindelse viser jeg også til Innst. O. nr. 42 (1998-99)
side 12 spalte 2, der det fremgår at komiteens flertall
mener det i alle sammenhenger bør gjelde en toårsregel.
I det hele tatt viser jeg til at § 12 har vært
forelagt for Stortinget så sent som i 1999.
Paragrafen har stått uendret siden utlendingsloven ble
vedtatt.
I Dok. 8:28 foreslås det for det første at
det i første ledd skal stå «... noe område
der utlendingen med rette kan frykte ...» i stedet for «kan
frykte» slik det står i dag. Jeg mener at det
i «kan frykte» ligger at det må være «med
rette». Det er myndighetene som tar stilling til om utlendingen «kan
frykte», i motsetning til dersom det hadde stått «noe
område der utlendingen frykter.»
For det andre foreslås det at bestemmelsen i annet ledd
endres fra et pålegg til vedtaksmyndigheten om at en utlending
som ikke går inn under reglene i § 15 første
ledd, skal vurderes etter reglene i § 8
annet ledd, til at det i slike tilfeller kan vurderes
om reglene i § 8 annet ledd bør anvendes.
Jeg viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 46 (1986-87) om utlendingsloven,
der det står på side 104 spalte 1:
«Hvis myndighetene kommer til at en utlending ikke
er vernet mot utsendelse etter § 15 første ledd, synes
det selvsagt at de umiddelbart vurderer om bestemmelsen i § 8
annet ledd bør anvendes. Departementet foreslår
likevel at det sies uttrykkelig i § 15 at dette skal gjøres,
jfr. annet ledd.»
Jeg slutter meg til at det er selvsagt at enhver søknad
om asyl subsidiært vurderes etter § 8 annet ledd
og går ikke inn for at noe annet skal fremgå av § 15
annet ledd.
Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april
1999.
For det første foreslås det i Dok. nr. 8:28
at første punktum endres fra å gjelde «flyktning
som er i riket eller . . .» til å gjelde «flyktning
med reelt behov for beskyttelse», og dessuten at flyktningen
må være i riket med lovlig opphold.
«Med reelt behov for beskyttelse» tilfører
ikke bestemmelsen noe, idet en flyktning pr. definisjon har et reelt
behov for beskyttelse. Jeg understreker for ordens skyld at det
ikke står «asylsøker», men «flyktning». Å kreve
lovlig opphold ville være i strid med flyktningkonvensjonen.
Dersom vi har en flyktning innen landets grenser, kan vi ikke sende
vedkommende hjem til en mulig forfølgelse selv om han eller hun
har søkt asyl under et ulovlig opphold.
For det andre foreslås det en ny bokstav f som ville
innebære at det ikke gis beskyttelse til en flyktning som «det
er grunn til å anta har oppgitt falsk identitet og som
ikke positivt bistår i avdekking av riktig identitet».
Det kan spørres hvordan en vet at en person som beskrevet
i forslaget oppfyller vilkårene for å være flyktning
dersom en ikke vet hvem vedkommende er. Søknaden må imidlertid
uansett behandles. Personer med uavklart identitet vil i utgangspunktet
ikke fylle vilkårene for å bli anerkjent som flyktning
idet man ved en slik vurdering må vite hvem vedkommende
er og fra hvilket land. Dersom forslaget tar sikte på en flyktning
som først oppga falsk identitet og heller ikke bidro til å avklare
sin riktige identitet, men hvor riktig identitet blir brakt på det
rene, går beskyttelsesbehovet likevel foran hjemsendelse
til en mulig forfølgelse.
Det foreslås at «en tilknytning til riket» erstattes med «en
særlig sterk tilknytning til riket». Gjeldende bestemmelse
har stått uendret siden loven ble vedtatt, og Regjeringen
kan ikke se noen grunn til å stramme inn adgangen til å få en
søknad om asyl behandlet her i landet.
Tredje ledd fikk sin nåværende ordlyd ved loven av
30. april 1999. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99)
at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte
endringene. Jeg kan ikke se noen grunn til at en skulle gå tilbake
til den tidligere ordlyden.
Siste ledd foreslås strøket.
Dette leddet ble endret ved lov av 10. januar 1997 nr.
5, da adgangen til å få midlertidig arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse ble utvidet med bestemmelsen i annet punktum,
som lyder: «Etter anmodning kan Utlendingsdirektoratet
også gi midlertidig oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse
til asylsøker som har fått et endelig avslag som
for tiden ikke iverksettes.» Departementet arbeider for
tiden med en odelstingsproposisjon om endringer i utlendingsloven,
der § 17 siste ledd foreslås endret til å åpne
for at også politiet kan gis myndighet til å gi
midlertidig tillatelse. I dag er det bare Utlendingsdirektoratet
som har slik myndighet.
Under henvisning til at siste ledd ble endret så sent som
i 1997 og at Stortinget i nær fremtid vil få seg forelagt
et nytt forslag til endring, går jeg ikke nærmere
inn på forslaget om å utelate hele leddet.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april
1999. Til tross for at den nye ordlyden gir bestemmelser også om
utlendingspass, innebærer den ingen realitetsendringer,
fordi slike bestemmelser fra loven trådte i kraft har vært å finne
i forskriften. Forskriftsbestemmelsene har vært gitt i
medhold av den alminnelige lovhjemmelen til å gi forskrifter
i § 59.
I Dok. 8:28 foreslås det at retten etter første
punktum til å få reisebevis for flyktning dersom
ikke særlige grunner taler mot det, endres til en kan-bestemmelse.
Det foreslås også at tapt reisebevis kan anses som
særlig grunn til ikke å innvilge reisebevis.
Regjeringen mener at en har tilstrekkelig handlefrihet ved at
retten til å få reisebevis for flyktning ikke gjelder
dersom særlige grunner taler mot det.
Når det gjelder tilføyelsen om tapt reisebevis, gjelder
en slik bestemmelse i dag også. For å ha tapt reisebeviset
må en nødvendigvis først ha fått
utstedt slikt dokument. Det fremgår av forskriftens § 67
at fornyelse av reisebeviset kan «nektes når innehaveren har
tapt sitt reisebevis uten at det er gitt en troverdig forklaring
på hvordan dette er skjedd».
Fordi Dok. 8:28 forholder seg til den tidligere ordlyden av § 19,
relaterer endringsforslaget seg til annet ledd, men dette er nå tredje
ledd.
Mens gjeldende ordlyd lyder: «Pass eller annet reisedokument
søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen
med søknad om reisebevis for flyktning eller utlendingspass»,
foreslås det at innleveringsplikten også skal
gjelde «andre dokumenter som kan bekrefte flyktningens
identitet».
Utgangspunktet er at en person som søker norsk reisedokument,
ikke kan benytte hjemlandets reisedokument. De fleste søkerne
vil ha søkt asyl i Norge og dermed tilkjennegitt at de
ikke kan påregne beskyttelse fra sitt hjemlands myndigheter.
Ethvert reisedokument må derfor være i norske
myndigheters besittelse mens søknaden er til behandling.
Dersom utlendingen får asyl/opphold på humanitært
grunnlag, og på grunnlag av dette norsk reisedokument,
kan ikke vedkommende også ha hjemlandets reisedokument.
Slikt dokument vil imidlertid bli tilbakelevert til utlending som
får avslag på opphold i Norge. Foranstående
begrunnelse har ikke gyldighet for andre identitetsdokumenter. Myndighetene
vil naturligvis be om å få fremlagt slike dokumenter
som et ledd i avklaringen av utlendingens identitet, men det er
ingen grunn til at de ikke skal kunne benyttes av innehaveren mens
saken er til behandling.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april
1999. De viktigste endringene er: (1) første ledd bokstav
b fikk et nytt annet punktum som innebærer at også en
særreaksjon tilsvarende sikring som er ilagt i utlandet, kan være grunnlag for
utvisning, og (2) bestemmelsen i tredje ledd annet punktum om korteste
varighet av et innreiseforbud ble endret fra å være
en absolutt regel på to år til en hovedregel. Det
fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet gikk imot forslaget om å kunne gi
et innreiseforbud kortere varighet enn to år.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det:
En utlending skal utvises i de tilfellene
som er regnet opp i første ledd. I gjeldende bestemmelse
står det kan.
Strafferammen i bokstav b heves fra tre til seks måneder,
noe som i så fall innebærer at det skal mer til
enn i dag for å utvise en utlending.
I det som etter gjeldende ordlyd er bokstav c, foreslås
det at det skal tas hensyn til fengselsstraff de siste fem årene
mot i dag de siste tre årene.
Adgangen til å unnlate utvisning til tross for at vilkårene
for utvisning i første ledd er oppfylt, foreslås
strammet inn, jf. forslaget til ny ordlyd av annet ledd. Det foreslås
også at annet punktum i gjeldende annet ledd utgår.
Dette lyder: «Utlending som har arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse, eller nordisk borger som har hatt bopel i riket
i mer enn tre måneder, kan bare utvises dersom det straffbare
forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år.»
Jeg kan ikke se at det gjør noen særlig forskjell
om utvisningsbestemmelsene blir skal-bestemmelser i stedet for kan-bestemmelser,
idet det også i henhold til forslagene i Dok. nr. 8:28
skal vurderes etter annet ledd hvorvidt den konkrete utlendingen
bør utvises. Etter gjeldende praksis vurderes det først
hvorvidt det er hjemmel i første ledd til å utvise,
deretter om utvisning skal besluttes på bakgrunn av bestemmelsene
i annet ledd.
Regjeringen er verken enig i at adgangen til å utvise
isolert sett skal utvides, eller i at det skal mer til enn i dag
for ikke å utvise dersom det er adgang til det. Annet ledd
annet punktum gir uttrykk for et prinsipp som etter Regjeringens
syn bør opprettholdes: adgangen til å utvise innskrenkes
jo lengre botid utlendingen har i Norge.
Gjeldende bestemmelser blir etter mitt syn praktisert strengt.
Det er ikke aktuelt for Regjeringen å føre en
strengere utvisningspraksis enn det er hjemmel til i dag. For ordens
skyld viser jeg også til at våre folkerettslige
forpliktelser, bl.a. retten til respekt for familielivet som følger
av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, setter
grenser for hvor streng utvisningspraksis som kan føres.
Endelig foreslås det i Dok. nr. 8:28 at det skal gjelde
en absolutt regel om at et innreiseforbud ikke kan gis kortere varighet
enn fem år, jf. forslaget til endring av tredje ledd, der
det også foreslås at en som er utvist, ikke skal
kunne gis adgang til riket etter søknad i den tiden innreiseforbudet
gjelder. I denne forbindelse viser jeg til at Stortinget så sent
som i 1999 bestemte at et innreiseforbud skal kunne gis kortere
varighet enn to år.
Paragrafen er endret tre ganger, sist ved loven av 30. april
1999. Annet ledd bokstav b fikk da et nytt annet punktum om at også ilagt
særreaksjon som følge av straffbare forhold som
nevnt i bestemmelsen, kan være grunnlag for utvisning.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det for det første
at paragrafen bare skal gjelde utvisning og ikke bortvisning, og
at første ledd utgår. Bestemmelsen her lyder: «Utlending
som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast
bopel her, kan ikke bortvises eller utvises.»
Videre foreslås det at utlending som i dag kan utvises etter bestemmelsene i gjeldende
annet ledd, skal utvises.
Det foreslås også at strafferammen på tre år
i bokstav b senkes til ett år, og at ettårsregelen
for forhold her i landet heves til tre år. Begge deler
utvider adgangen til utvisning.
Mens gjeldende tredje ledd er i overensstemmelse med den tilsvarende
bestemmelsen i § 29 annet ledd, er ikke forslaget
til endring av bestemmelsen det samme her som når det gjelder
forslaget til endring av § 29 annet ledd. Hva
angår § 30 foreslås det at ordet «klart» tilføyes
i gjeldende bestemmelse: en utvisning må klart være
et uforholdsmessig tiltak for at den skal unnlates.
Det som er anført som Regjeringens syn i forhold til
forslaget til endring av § 29, gjelder også § 30.
Bl.a. følger det av dette at § 30 første
ledd ikke bør utgå. Også § 30
blir etter mitt syn praktisert strengt. Utlendinger som er dømt
for alvorlige forbrytelser, er blitt utvist selv om de har bodd
i Norge i mange år og har norsk ektefelle og norske barn.
Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april
1999. Den fikk da bl.a. et nytt første ledd. Samtidig er
den tidligere ordlyden av forskriftens § 128 blitt § 128a,
mens § 128 har fått helt ny ordlyd relatert
til det nye første leddet i lovens § 37.
Loven har også fått tre nye paragrafer: § 37a
om kompetanse og fremgangsmåte ved beslag i identifiseringshensikt, § 37b
om kompetanse og fremgangsmåte ved undersøkelser
i identifiseringshensikt og § 37c om kompetanse og fremgangsmåte
ved tiltak som nevnt i § 37 fjerde og sjette ledd.
Gjennom disse endringene har myndighetene fått ganske andre
gode muligheter enn tidligere til å få avklart
en utlendings identitet, samtidig som utlendingenes rettssikkerhet
er blitt styrket gjennom bestemmelsene i §§ 37a
til 37c.
På denne bakgrunn fremstår forslagene i Dok.
nr. 8:28 som uaktuelle.
Paragrafen er endret tre ganger, sist ved loven av 30. april
1999 (endringen da gjaldt bare å endre tallangivelser fra
tall til bokstaver). Det foreslås i Dok. nr. 8:28 at siste
ledd utgår. Bestemmelsen her lyder: «Overtredelse
av denne paragrafen påtales bare når allmenne
hensyn krever det.» Forslaget om å stryke bestemmelsen
er begrunnet med at den medfører at paragrafen sjelden
anvendes, og at dette bidrar til å underminere respekten
for landets lover.
Jeg er ikke enig i at det forholder seg som beskrevet i Dok.
nr. 8:28. Bestemmelsen anvendes etter min oppfatning i tilfeller
som det bør reageres strafferettslig mot. Jeg mener også at
det i større grad ville bidra til at respekten for regler
generelt ble svekket dersom det i stedet ble gitt inntrykk av at
påtale skulle reises også ved enhver mindre forseelse,
samtidig som dette ikke kom til å skje i praksis, og heller
ikke burde skje. Ved påtalevilkåret «allmenne
hensyn» kan det i større grad tas hensyn til konkrete
forhold ved overtredelsen. Det ville f.eks. være lite rasjonelt
i forhold til politiets ressurser å påtale noen
få dagers opphold ut over et visums varighet. I mange tilfeller
av overtredelser av utlendingsloven er det dessuten mer rasjonelt
at saken får en forvaltningsmessig løsning i form
av avslag på videre opphold, bortvisning eller utvisning.
Oslo, i justiskomiteen, den 13. april 2000
Kristin Krohn Devold |
Åse Wisløff Nilssen |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |