10.1 Samandrag

Regjeringen sikter mot at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken og en pådriver i arbeidet for en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale. Utgangspunktet for en slik avtale bør være at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke med mer enn 2 C fra førindustrielt nivå. Dette vil kreve en stor reduksjon i de globale utslippene av klimagasser fram mot midten av dette århundret.

Norge har satt opp et forpliktende mål om karbonnøytralitet innen 2030 som del av en global og ambisiøs klimaavtale, og innen 2050 uavhengig av utformingen av en slik avtale. I Kyoto-perioden, som omfatter årene 2008–2012, vil Norge redusere sine utslipp med 10 prosentpoeng mer enn det som følger av Kyoto-avtalen. Overoppfyllelsen vil skje gjennom utslippsreduserende tiltak i andre land, i hovedsak i utviklingsland.

Regjeringen har fastlagt en ramme for skogprosjekter i utviklingsland på opp til 3 mrd. kroner pr. år, som skal finansieres innenfor en økende, samlet norsk bistandsramme. For 2008 er det foreslått å sette av 400 mill. kroner til skogtiltak i utviklingsland.

I klimaavtalen mellom Regjeringen og opposisjonen fra januar 2008 ble det enighet om et mål om å redusere utslippene i Norge med 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter i forhold til forventede utslipp uten nye tiltak, når skog er inkludert. Dette innebærer i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner gjennomføres nasjonalt. I klimaforliket var det også enighet om å øke autodieselavgiften med 10 øre pr. liter og bensinavgiften med 5 øre pr. liter i statsbudsjettet for 2009. Regjeringen foreslår at denne endringen gjennomføres allerede fra 1. juli 2008, jf. Ot.prp. nr. 59 (2007-2008). Det er videre foreslått å øke bevilgningen til forskning på fornybar energi med 70 mill. kroner i 2008, jf. St.prp. nr. 59 (2007-2008).

Regjeringens klimapolitikk er nærmere omtalt i avsnitt 3.9 i meldingen.

10.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek omtalen til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til vårens inngåtte klimaforlik mellom alle de andre partiene på Stortinget. Tiltakene i forliket var i stor grad preget av høye målsettinger og store ord, men få konkrete tiltak. I så måte følger Stortinget opp den linjen man la seg på allerede på slutten av 80-tallet, hvor stortingsflertallet vedtok å kutte CO2-utslippene frem til år 2000. Samtlige partier bommet fullstendig på sine ambisjoner.

Disse medlemmer vil peke på at flere punkter i klimaforliket allerede må justeres, blant annet satsingen på biodrivstoff og ambisjonene rundt grønne sertifikater. Dette illustrerer at lysten er større enn evnen, og vil peke på at Stortingets troverdighet ville vært større dersom man la seg på et realistisk ambisjonsnivå. Disse medlemmer har også merket seg at, ikke overraskende, det eneste "klimatiltaket" som nå forseres i forbindelse med behandling av Revidert nasjonalbudsjett for 2008, er å øke avgiftene på bensin og diesel. Disse medlemmer har merket seg at Kristin Halvorsen sier i VG Nett 15. mai 2008: "Vi framskynder det på grunn av de bekymringsfulle klimarapportene vi får hele tiden" og i VG Netts "Tett på nett": "Økningen av bensin og drivstoffavgifter er et viktig tiltak i kampen mot økte klimautslipp". Samtidig uttalte miljøvernminister Erik Solheim i Aftenposten 16. mai 2008 at han ikke tror avgiftsøkningen har noen klimaeffekt. Disse medlemmer mener dette viser at Regjeringen dessverre misbruker miljøpolitikken til å fylle statskassen.

I klimapolitikken ville disse medlemmer foretrukket at man gjennomførte troverdige tiltak med bred og langsiktig nytteverdi. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i fjor fremmet et omfattende forslag med CO2-reduserende tiltak, med sikte på å bruke fellesskapets ressurser der de gir størst langsiktig nytte, uavhengig av bransjer og geografisk plassering. Disse medlemmer er skeptiske til Regjeringens pekefingerpolitikk, hvor man baserer seg på forbud, restriksjoner og høyere avgifter for å innfri sine mål. Disse medlemmer vil understreke at norsk næringsliv og industri i stor grad allerede bruker beste tilgjengelige teknologi, og at strenge særnorske utslippskrav vil påføre næringslivet betydelige kostnader med marginale miljøeffekter. Verken Norge eller miljøet er tjent med at disse flagger ut til land uten tilsvarende strenge miljøkrav. Disse medlemmer vil advare mot å innføre stadig nye skatter og avgifter i miljøets navn, som ikke har annen effekt enn å fylle statskassen.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med behandling av St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og eget forslag Dokument nr. 8:97 (2007–2008) om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det bare er få uker siden det ble klart at Norge setter ny rekord i klimagassutslipp. I Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett for 2008 vises det ingen vilje til en offensiv for å gjøre noe med denne utfordringen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen står fritt til å gå lenger enn det klimaforliket legger opp til. Dette vil i så fall få Kristelig Folkepartis og Venstres helhjertede støtte. Budsjettrevisjonen fremstår fortsatt som svært uklar når det gjelder CO2-håndtering på Mongstad. Og med de reduksjonene som det nå foreslås i CO2-håndering, er den samlede innenlandske miljø- og klimasatsingen faktisk svekket i forhold til det opprinnelige budsjettet for 2008.

Disse medlemmer er spesielt skuffet over manglende satsing på kollektivtransport i byene. Hvorfor forskutterer ikke Regjeringen økt satsing på kollektivtransport som klimaforliket legger opp til, når man forskutterer økte drivstoffavgifter? Dette burde etter disse medlemmers syn i det minste være et nullsum-spill.

Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen begrunner reduksjonen i bevilgningene til arbeidet med CO2-håndtering med at arbeidet er forsinket. Disse medlemmer er skuffet over dette og er bekymret over at det til stadighet er utsettelser av viktige prosjekter innen CO2-rensing, slik som for eksempel rensingen av gasskraftverket på Kårstø som etter planen skulle vært ferdigstilt til neste år. Skal vi nå de klimamålene vi har satt oss, er det viktig å holde trykket oppe i arbeidet med CO2-rensing. Disse medlemmer forventer derfor at Regjeringen innretter seg slik at det er mulig å øke innsatsen i forbindelse med budsjettet for 2009.

Disse medlemmer er videre bekymret for utviklingen ved Snøhvit LNG. Disse medlemmer viser til at operatøren StatoilHydro har søkt SFT om nærmest ubegrensede utslipp i forbindelse med driftsproblemene ved anlegget. Disse medlemmer er så langt fornøyd med SFTs avgjørelse i saken, hvor det går frem at man ikke vil imøtekomme dette. Videre anbefaler SFT at departementet pålegger StatoilHydro å utrede en tidsplan for CO2-håndtering av utslippene fra anlegget. Disse medlemmer mener det er en god start på et viktig arbeid med å rense CO2-utslippene ved anlegget. Disse medlemmer vil også vise til vedtak fattet av regjeringen Bondevik II om at anlegget, i henhold til utslippstillatelsen, skal være tilrettelagt for CO2-håndtering.