Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av
det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og langsiktig
bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv
er en forutsetning for å nå disse målene.
Den økonomiske politikken må derfor legge vekt
på å fremme verdiskaping og produktivitet både
i offentlig og privat sektor.
Regjeringen legger stor vekt på å bedre
rammevilkårene for næringsvirksomhet, bl.a. ved å føre
en økonomisk politikk som styrker næringslivets
konkurranseevne. Samtidig er skatter og avgifter redusert, og det gjennomføres
en skattereform. Det legges til rette for innovasjon, omstilling
og effektivisering i næringslivet og i offentlig forvaltning.
I utdanningssektoren gjennomføres det reformer med sikte
på å øke arbeidsstyrkens kompetanse.
Den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter
vil ligge klart under veksten i BNP for Fastlands-Norge for stortingsperioden
under ett. Regjeringen legger stor vekt på at den økonomiske
politikken skal være opprettholdbar på lang sikt.
Gjennomføringen av en pensjonsreform er viktig for å sikre
dette.
Regjeringen følger retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien,
slik det var bred enighet om i Stortinget våren 2001. Den økonomiske
politikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting. Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil
inflasjon. På den måten har pengepolitikken en
klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør
er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt
sektor og lav arbeidsledighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstreslutter
seg til Regjeringens mål for den økonomiske politikken. Disse
medlemmer viser til at veksten i økonomien nå er
stor og at sysselsettingsveksten er den høyeste på mange år.
Dette er bl.a. resultat av en bevisst økonomisk politikk
fra Regjeringens side. For å videreføre denne
utviklingen på en god måte mener disse
medlemmer det er viktig å legge vekt på gode
rammevilkår for næringslivet gjennom gjennomføring
av skattereformen, innovasjon og en god skole og utdann-ingspolitikk
og et godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Videre er det viktig
at uttaket av petroleumsinntektene følger handlingsregelen
slik at ikke finanspolitikken medvirker til press på rente
og kronekurs. På lengre sikt er det også viktig
at pensjonsreformen gjennomføres på en god måte.
Det vises her til pensjonsforliket i Innst. S. nr. 195 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) og Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2004-2005).
Disse medlemmer mener at Regjeringens
politikk ikke vil bidra til å nå målene
om arbeid til alle, økt verdiskapning, videreutvikling
av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig, bærekraftig
utvikling. Disse medlemmer mener det er grunn til bekymring
når arbeidsledigheten fester seg på et altfor høyt
nivå, i en situasjon med god vekst i norsk økonomi.
Ledigheten synker svært lite, og det er derfor nødvendig
med en langt mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk og næringspolitikk,
slik disse medlemmer legger opp til i sitt reviderte
statsbudsjett. Disse medlemmer er videre svært
bekymret over at så mange støtes ut av det ordinære
arbeidsliv.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å føre en økonomisk politikk
som sikrer næringslivets konkurranseevne og bidrar til
stabil kronekurs, slik at vi kan opprettholde verdiskaping og velferd
også på lang sikt. Disse medlemmer vil
peke på at det inntektspolitiske samarbeidet er et sentralt
element i den økonomiske politikken. Videre mener disse
medlemmer at handlingsregelen bør følges,
slik at finanspolitikken ikke medvirker til press på rente
og valutakurs.
Hvis målet om en rettferdig fordeling
skal nås, må det føres en helt annen
fordelingspolitikk enn det som gjøres i dag, og fellesskapet
må styrkes. Det er begrenset hvilke endringer i skattesystemet
som kan gjøres midt i året, men disse medlemmer mener
et bidrag til en bedre fordeling er å øke skatten
på aksjeformuer og reversere regjeringspartienes og Fremskrittspartiets vedtak
om å fjerne kostfradraget for pendlere. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå er enige
som å gjeninnføre kostfradraget for pendlere,
som de samme partier for et halvt år siden vedtok å fjerne.
Disse medlemmer mener det er
behov for en langt mer aktiv politikk for å skape nye arbeidsplasser, både
innenfor eksisterende og nye næringer. Det er også nødvendig
med flere tiltaksplasser for å gi de som er ledige muligheter
for å skaffe seg ny kompetanse, slik at de kan komme raskest
mulig tilbake i arbeid.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å styrke sykehusenes økonomi,
slik at nødvendige og fornuftige omstillinger kan skje
på en måte som ikke medfører kutt i pasientbehandlingen. Disse
medlemmer foreslår derfor å styrke helseforetakenes rammer
med 1 mrd. kroner, i tråd med disse medlemmersforslag i sitt alternative statsbudsjett
for 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at det er vekstevnen som avgjør velferdsutviklingen
i Norge og at det derfor er avgjørende å fremme
verdiskapning og produktivitet både i offentlig og privat
sektor. Disse medlemmer undrer seg derfor over Regjeringens
avvisning av nødvendigheten av å føre
en langt mer aktiv næringspolitikk og en offensiv og vekstskapende økonomisk
politikk som er nødvendig for å nå de
skisserte mål.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det ingen grunn til å holde fast i handlingsregelen,
all den tid staten går med et enormt overskudd. Det er
langt viktigere å holde fokus på vekstevnen i
BNP og tiltak som kan bidra til større effektivitet og
produktivitet over tid. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen likevel velger å forholde seg langt mer
passiv. Så lenge dette vedvarer, er det disse medlemmers oppfatning
at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme
vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi.
Disse medlemmer understreker
behovet for større strukturelle reformer som i langt større
grad vil bidra til å effektivisere offentlig sektor og økonomiens virkemåte
som helhet.
Disse medlemmer har sett seg
lei på den unyanserte finanspolitiske debatt som oppstår
som en konsekvens av at økte utgifter på ett område
skal dekkes inn krone for krone på et annet område,
uavhengig av hvordan kronen brukes og hvordan den både
isolert og samlet sett påvirker utviklingen i norsk økonomi.
Budsjettbalansen, den såkalte stramheten i budsjettet og
ikke minst handlingsregelen, har for det politiske flertallet nå er
blitt viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer
i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger
til veiinvesteringer har andre effekter enn innkjøp av
utstyr til helsesektoren, ikke minst fordi dette i det alt vesentlige
kjøpes fra utlandet. Den politiske debatten er preget av
fravær av evne til å skille mellom hva pengene
brukes til over statsbudsjettet. En krone brukt i utlandet har ikke
samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har
ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt
i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme
effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt
kapasitet. Det er umulig å forstå hvordan man
i et av verdens rikeste land har omfattende problemer både
i helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar,
manglende veiinvesteringer og fortsatt høy arbeidsledighet.
Disse medlemmer vil understreke
at mange av problemene i norsk økonomi er myndighetsskapte,
og det er derfor større systemendringer som er nødvendig. Ikke
forsøk på å detaljstyre økonomien
gjennom stadige og mindre endringer av skatter og avgifter.
Offentlig sektor har over tid vokst seg stor
og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til
rigide systemer, og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger
sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse
medlemmer er skuffet over at regjeringen ikke har større
fokus på å effektivisere offentlig sektor. Det
er nødvendig med en finanspolitikk som er innrettet slik
at konkurranseevnen for vårt fremtidige næringsliv
ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke
er høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne
seg med.
Disse medlemmer erkjenner samtidig
at dette er budsjettrevisjon, hvor hensikten er å revidere
budsjettet, ikke ta omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre
vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold
for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger fast
ett år av gangen. Disse medlemmer har derfor
begrenset seg til å fremme forslag på de områder
vi finner det nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) og Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2004-2005), og gjør oppmerksom på at
hovedlinjene i disse medlemmers budsjettopplegg ligger
fast, med unntak av de tilfeller der disse medlemmer i denne
innstillingen og i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) uttrykker en annen
oppfatning.
Disse medlemmer prioriterer følgende
saker i revidert nasjonalbudsjett:
– Innføring
av makspris trinn 2, jf. barnehageforliket,
– styrking av kommuneøkonomien,
– mer penger til pasientbehandling
på sykehusene,
– kamp mot arbeidsledighet og
– satsing på alternativ
energi.
Disse medlemmer viser til sine
merknader og forslag i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) for detaljert beskrivelse
av de enkelte tiltak.
Utfordringer i den økonomiske politikken.
Den økonomiske utviklingen i Norge
er god. Kapasitetsutnyttelsen øker, veksten er god og investeringene har
tatt seg markert opp.
Arbeidsledigheten holder seg fortsatt høy. Disse medlemmer understreker
at dette er vår viktigste utfordring i den økonomiske
politikken. En arbeidsledighet som ligger stabilt på over
100 000 personer er sløsing med samfunnets ressurser.
Anslaget for arbeidsledigheten i 2005 har økt fra 4,1 pst.
i Nasjonalbudsjettet til 4,3 pst. i Revidert nasjonalbudsjett. I
1. kvartal i år økte arbeidsledigheten til 110 000
arbeidsledige, 4,6 pst. av arbeidsstyrken (AKU-tall fra SSB). Sjøl
om det har vært en viss økning i sysselsettingen,
er det langt igjen til arbeidsledigheten er nede på et
tilfredsstillende nivå.
Disse medlemmer registrerer at
på tross av sterk økonomisk vekst klarer ikke
Regjeringen å få ned arbeidsledigheten nevneverdig.
Den økonomiske politikken Regjeringen har ført,
har først og fremst stimulert det private forbruket. Her
er importandelen høy, og effekten på ledigheten
av økning har derfor vært liten. Aetat skriver
i sin Rapport om arbeidsmarkedet 2/2005:
"Den nåværende konjunkturoppgangen
har nå vart i to år, og i løpet av den
tiden har den sesongjusterte registrerte ledigheten gått
ned med om lag 7 000 personer (mai 2003 til april 2005),
mens i den tilsvarende fasen under forrige oppgangskonjunktur gikk
ledigheten ned med om lag 12 000 personer (nov. 1992 til
okt. 1994). Ledigheten faller altså mindre enn i forrige
konjunkturoppgang."
Det som først og fremst hindrer nedgang
i arbeidsledigheten nå, er den svært stramme kommuneøkonomien.
På tross av vekst i oppgaver knytta til befolkningens alderssammensetning,
går nå sysselsettingen i kommunesektoren ned.
Offentlige tjenester er avhengige av folk. Sjøl om det
er en viss vekst i produktiviteten i offentlig sektor, handler kutt
i offentlig sektor i hovedsak om at kvaliteten på tjenestene
i skolen, eldreomsorgen og innefor andre offentlige oppgaver blir dårligere.
Dette bekreftes av Aetats rapport:
"De siste årene har kommunene hatt stram økonomi, og
sysselsettingen innen produksjon av tjenester som tradisjonelt har
blitt utført offentlig sektor har vist en svakere utvikling
enn det som har vært vanlig."
Med en kombinasjon av brukbar vekst og høy arbeidsledighet
er det nødvendig med en målrettet politikk for å redusere
arbeidsledigheten, kombinert med en økonomisk politikk
som ikke bidrar til å skape nye ubalanser i økonomien. Disse
medlemmer har merket seg at det i oljesektoren er en svært
sterk vekst i investeringene, anslått til over 20 pst.
fra fjorårets høye nivå. Faren for at
det utvikler seg flaskehalsproblematikk innenfor denne sektoren
inkludert underleverandører er stor.
Boligprisen har økt med 7,9 pst. siste år.
For de som allerede eier sin egen bolig er dette gode nyheter, men kjøp
av den første boligen blir vanskeligere. Renta er nå på et
historisk lavt nivå, 1,75 pst. Høsten 2002 lå renta
på 7 pst. Den kraftige nedgangen er en kraftig stimulans
av norsk økonomi, og en viktig del av forklaringen på økningen
i boligprisene. Når det blir billigere å låne
penger, har boligkjøperne mulighet til å betjene et
større lån. Dette har stimulert bygging av både
boliger og næringsbygg. I 1. kvartal i år økte
boligbyggingen med 24 pst. i forhold til 1. kvartal 2004. Tilsvarende
har igangsatte næringsbygg økt med 15 pst. Sammen
med den sterke økningen i oljeinvesteringene øker
dette faren for presstendenser innenfor bygg- og anleggssektoren.
Men renta kommer til å øke
igjen. Når og hvor mye er det ingen som vet. SSB har beregnet
at 182 000 husholdninger vil få problemer med å betale
lånet sitt hvis rentenivået øker til
7,5 pst. - altså nivået vi lå på for
to år siden.
Husholdningenes gjeld er allerede faretruende
høy. Regjeringens politikk for økte boligpriser
kombinert med kunstig lav rente øker faren for en ny gjeldskrise. I
en rapport nylig utgitt av Kredittilsynet har man undersøkt
husholdningenes økonomiske sårbarhet ved renteøkninger.
Det inngår to stresstester i undersøkelsen, én
der renten øker med 4,4 prosentpoeng og dermed vender tilbake
til nivået i 2001, og én der renten antas å øke
med 3 prosentpoeng. I det første tilfellet viser beregningene
at 455 000 husholdninger vil få en rentebelastning
over 20 pst., og av disse vil nær 200 000 ligge
over 30 pst. Totalt sett er husholdningene i en gunstig finansiell
stilling, men enkelte grupper er betydelig mer utsatt for renteendringer
enn andre. Dette gjelder ikke minst mange yngre husholdninger som
etablerer seg for første gang, og har høy gjeld.
Disse medlemmer påpeker
at det for tiden føres en svært ekspansiv økonomisk
politikk i Norge. Nominelt rentenivå er rekordlavt, og
har vært det lenge. Realrenta er også svært
lav. I tillegg fører Regjeringen en ekspansiv finanspolitikk.
De rekordhøye skattelettene i denne perioden har i sin
helhet blitt finansiert gjennom oljepengebruk utover handlingsregelen.
I løpet av sin regjeringsperiode har regjeringen brukt 93,6
mrd. kroner utover handlingsregelen. I sitt budsjettforslag for
2005 foreslo Regjeringen å bruke hele 24,3 mrd. kroner
utover handlingsregelen. Dette ble økt til 26 mrd. kroner
i budsjettforliket med Fremskrittspartiet. I revidert budsjett ble
dette nedjustert til 24,9 mrd. kroner. Men Regjeringen anbefaler
altså en høyere oljepengebruk nå enn
de gjorde i høst, og synes å mene at den økonomiske
situasjonen i Norge er vanskeligere nå enn den var i høst.
Men prognosene for økonomisk vekst for Fastlands-Norge
i 2005 er oppjustert fra 3,1 pst. i høst til 3,6 pst. i
Revidert, og veksten i bruttoinvesteringer er oppjustert fra 5,8
pst. til 9,4 pst. Når Regjeringen på tross av
denne svært positive utviklingen øker bruken av
oljepenger, er disse medlemmer bekymret for at det
har sammenheng med manglende budsjettdisiplin i forkant av det kommende valget.
Den høye arbeidsledigheten gjør
en ekspansiv økonomisk politikk riktig, forutsatt at man
målretter virkemidlene mot å bekjempe ledigheten.
Men tidligere erfaring fra bruk av økonomisk politikk til å redusere utslagene
i konjunkturutviklingen, viser at det er en klar tendens til at
man oppdager omslaget for seint. Følgelig blir motkonjunkturpolitikken
delvis en medkonjunkturpolitikk som bidrar til å forsterke
konjunkturutslagene, slik at variasjonene i den økonomiske aktiviteten
blir større enn ønskelig. Disse medlemmer ser
klare tendenser til at Regjeringen er i ferd med å gjøre
denne feilen en gang til.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i liten grad har apparat til å fininnstille
den økonomiske politikken, og velger derfor - under tvil
- å legge seg på samme budsjettbalanse som Regjeringen.
Disse medlemmers økonomiske
politikk reduserer ledigheten, gir bedre fordeling, og gjør
Norge til et bedre samfunn. Gjennom klare omprioriteringer i forhold
til Regjeringens budsjett klarer vi dette innenfor samme økonomiske
ramme som Regjeringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2004-2005)
og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005), der hovedmålene
for Senterpartiets økonomiske politikk er gjort greie for.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
i sitt alternative budsjett for 2005 foreslo å bevilge
4,4 mrd. kroner mer enn Regjeringen til målretta og desentralisert næringspolitikk,
5,8 mrd. kroner ekstra til lokal velferd og helse og 140 mill. kroner
ekstra til frivillighet og kultur. Disse påplussinger ble
dekket inn med 2,3 mrd. kroner i økte skatter og avgifter
(herav fjerning av all mat-moms), innsparinger og kutt på 3,8
mrd. kroner og økt bruk av oljepenger med 4,5 mrd. kroner.
Alle disse tall er avvik i forhold til Regjeringens forslag.
Senterpartiet mener vi i flere år kunne
hatt lågere ledighet og større verdiskaping med
mindre bruk av oljepenger om oljepengene var brukt med nettopp dette som
siktemål. I stedet har Regjeringen fått flertall
for å dele ut store skattelettelser til de som trenger
det minst, og fått økt ledighet og uføretrygding
og lågere skatteinngang som resultat. Antall i arbeid er
blitt redusert med over 100 000 de siste fire år.
Dette medlem synes det er oppsiktsvekkende
at Regjeringen i forslaget til Revidert nasjonalbudsjett legger
til grunn for den økonomiske politikken at ledigheten ikke
vil bli redusert merkbart fram til utgangen av 2006. I en periode
med ytterligere forbedrede økonomiske utsikter
burde det gjøres langt mer for å ta i bruk de
store arbeidskraftreservene som finnes. Senterpartiet mener ledighet
er den verste form for sløsing. Det er beregna at arbeidsstyrken utgjør
12-15 ganger større andel av nasjonalformuen enn den samlede
petroleumsformuen. Dette medlem vil peke på at
ledigheten fører til store økonomiske tap for
samfunn og næringsliv, og dårlig økonomi, økte
helseproblemer, utrygghet og lågere levealder for de som
rammes.
Dette medlem mener det er like
bemerkelsesverdig at Regjeringen i meldingen slår fast
at vi vil få en markert renteøkning inneværende år
og at dette vil fortsette de nærmeste år nærmest
uavhengig av hvilke politiske tiltak som settes inn. Dette
medlem mener en slik spådom er uheldig fordi det
kan føre til økt press mot den norske krone. Spådommen
innebærer samtidig en full punktering av trusler fra statsministeren
og andre talsmenn for regjeringspartiene om at et regjeringsskifte
vil føre til økt rente.
Dette medlem vil vise til at
Statistisk Sentralbyrå (SSB) har beregna at 43 000
flere ville vært i arbeid i dag om bevilgningene til skattelette
i stedet var bevilget over statsbudsjettet til flere jobber i helse,
skole og omsorg, til veibygging og til å stimulere det
næringslivet som raskt gir nye jobber. Ifølge
SSB ville ikke en slik endret budsjettering ført til høgere
priser, rente og kronekurs. Dette medlem vil minne
om at Senterpartiet har fulgt en slik oppskrift de siste 4 årene.
Mindre skattelette og 4-5 mrd. kroner i økt bruk av oljepenger
har gitt rom for mer til velferd og jobbskaping som igjen gir økt
skatteinngang og lågere trygdeutbetalinger. I hvert av
disse årene har Regjeringen måtte etterbevilge
over 10 mrd. kroner fra oljefondet for å dekke opp "uventede"
trygdekrav samt skattesvikt fordi mange har gått ledige
og bedrifter har gått for halv maskin.
Dette medlem viser til at Senterpartiets
alternative budsjett for 2005 med de bevilgningsforslag som er henvist
til foran er analysert av forskningsavdelingen i SSB med tanke på de
makroøkonomiske virkningene. Konklusjonen er at denne mer
ekspansive finanspolitikken ikke har merkbar virkning på verken pengemarkedsrente
eller inflasjon, men betydelig sysselsettingseffekt med 10 100
nye årsverk. Også Kommunenes Sentralforbund har
gitt et tilsvarende oppdrag til SSB der det ble forutsatt at det
ble bevilget 5,7 mrd. kroner ekstra uten andre endringer. Effekten
av dette ble av SSB beregnet til en renteoppgang på 0,2 pst. Dette
medlem antar at denne økningen kunne vært
unngått om f.eks. noe av skattelettelsene var annullert.
Dette medlem mener at en mer
forutseende finanspolitikk, der man tenker forebyggende i forhold til
helse og driver en aktiv næringspolitikk for å skape nye
arbeidsplasser, ville ha skapt flere arbeidsplasser og motvirket
den utsliting i og utstøting fra arbeidslivet, som er hovedårsaken
til de økende utgiftene som følger av at stadig
flere i arbeidsfør alder kommer over på folketrygdens
helserelaterte ytelser.
Dette medlem mener at verdiskaping
kan økes mye om staten erstatter dagens næringsnøytralitets-politikk
med en målrettet politikk der jobbskapere stimuleres mest
innafor de områder der vi har naturlige fortrinn. Senterpartiet
mener at den økonomiske politikken bør ha en klarere
geografisk og demokratisk forankring enn det Regjeringen legger
opp til. Mer konkret mener dette medlem at skattepolitikken
og næringspolitikken må utformes på en
måte som bidrar til en rettferdig fordeling av ressurser
mellom distrikter, og samtidig legger forholdene til rette for en
stabil og bærekraftig økonomisk utvikling i hele
landet. Den norske næringsstrukturen er i utgangspunktet
spesiell ved at om lag en fjerdedel av den totale verdiskapingen skjer
innenfor naturressursbaserte næringer, på samme tid
som naturressurser og videreforedlete produkter basert på naturressurser
utgjør 2/3 av norsk eksport. Videreutvikling av
disse ressursene forutsetter langt på vei fortsatt spredt
bosetning og levende lokalsamfunn i tilknyting til ressursgrunnlagene,
og politisk vilje og evne til å legge forholdene til rette
for en slik samfunnsstruktur.
Dette medlem vil vise til at
det finnes andre tapsposter enn ledigheten som reduserer det mulige
handlingsrommet i den økonomiske politikken slik at god velferd
kan sikres uten økte skatter og med mindre bruk av oljepenger. Én
slik mulighet er å redusere den voksende og ødeleggende
svarte økonomien. Det er lite tvil om at samfunnstapene
er på flere ti-talls milliarder årlig, og at mye
av dette kan hentes ved å øke kontrollinnsatsen.
Dette medlem viser til at trafikkulykker
er beregna å gi årlige kostnader for samfunnet
på 25 mrd. kroner. Det vil være superlønnsomt å investere
mer i å fjerne ulykkesrisiko og samtidig fjerne flaskehalser
for næringslivet. Dette medlem viser til
at Byggenæringens Landsforening i finanskomiteens høring
opplyste at det fortsatt er 5 000-6 000 ledige
i bygge- og anleggsbransjen , og at ledigheten er redusert med bare 1 000
personer på ett år.
Dette medlem mener det ikke minst
er viktig å satse på bedre forebygging og mindre
sentralisering for å bidra til at samfunnet blir rimeligere
i drift. Dette er satsinger som gir sikre økonomiske gevinster
flere år fram i tid. Dette medlem mener
dagens sterke ett-års fokus ved Stortingets budsjettbehandling
er til hinder for en sterk satsing på slike tiltak.
Dette medlem er enig i at avtalen
som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og
regjeringspartiene om pensjonsreformen er et godt eksempel på vedtak
i Stortinget som bidrar til langsiktighet i økonomiske
betingelser både for den enkelte, for næringslivet
og for staten. Dette medlem er fornøyd med
at avtalen innebærer en pensjonsreform der fordelingsprofilen
mellom ulike inntektsgrupper ble langt bedre enn forslaget fra Regjeringen.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner
til merknadene sine i Budsjett-innst. S. I (2004-2005)
og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) og gjer merksam på at
hovudlinene i budsjettopplegget til denne medlemen ligg
fast.
Denne medlemen meiner at veksten
i produksjonen i samfunnet er sers viktug for velferdsutviklingi
i Noreg og at det difor er viktug å arbeida for auka produksjon
både i offentleg og privat sektor. Denne medlemen gjer
merksam på at han legg ein vid definisjon av velferd til
grunn for kva som må takast omsyn til når ein
skal vurdera auka i velferd. Til dømes må fylgjande
leggast vekt på:
– At alle
som vil får arbeid der dei bur og har nettverket sitt.
– At det ikkje er for store skilnader
i innkomone millom menneska i samfunnet
– At einskildmennesket hev vern
mot overgrep både frå offentlege og private instansar.
– At økologiske og bærekraftige
faktorar vert teke omsyn til.
– At norske naturresursar ikkje
vert selte ut av landet.
Denne medlemen vil minna om at
menneska ikkje berre lever av materielle gode, men og av gode som
ikkje så lett kan prisast i ein marknad. Desse verdiane
må det offentlege ta seg av med ein aktiv politikk som
skapar nok av dei.
Denne medlemen tykkjer det er
oppsiktsvekkjande at Regjeringa i framlegget til Revidert nasjonalbudsjett
2005 legg til grunn at arbeidsløysa ikkje vil verta monaleg
mindre i 2005. I ein periode med gode økonomiske utvikling
kan det gjerast langt meir for å ta i bruk dei store arbeidskraftsresursane
som nå er uutnytta. Kystpartiet meiner at arbeidsløysa
er ei ålvorleg form for resurssløsing og syner
ineffektivitet både hos styresmaktene og i den private
sektoren. Denne medlemen vil peika på at
arbeidsløysa fører til store økonomiske
tap for samfunnet og for næringslivet. For den einskilde
som ikkje får arbeid fører arbeidsløysa
til dårleg økonomi, auka helseproblem, mindre
tryggleik og lågare levealder.
Denne medlemen er merksam på at
denne budsjettgjennomgangen er ein budsjettrevisjon der førmålet
er å revidera statsbudsjettet for 2005, men finn det teneleg å trekkja
fram dei sakene som er nemnd i denne merknaden.
Denne medlemen syner elles til
merknadene sine under punkt 3.2, 4.2, 5.2, 6.2 og 9.2 i denne innstilling.