Grunngiving

Norges forhold til EU reguleres ikke bare gjennom EØS-avtalen, men også av en rekke andre avtaler. Siden midten av 1990-årene har Norge, gjennom nye avtaler, knyttet seg til mange av de områdene av EU-samarbeidet som ikke omfattes av EØS-avtalen. Dette gjelder avtaler om justis- og innenriksspørsmål, sikkerhets- og forsvarspolitikk mv. Schengen-avtalen trekkes ofte frem som den viktigste av Norges øvrige avtaler med EU. Schengen-samarbeidet gjelder blant annet felles regler for oppheving av indre grensekontroll, ytre grensekontroll og tiltak for å bekjempe grensekryssende kriminalitet.

Totalberedskapskommisjonen skriver i NOU 2023: 17 punkt 6.2.4:

«Kommisjonen har […] fått innspill om at Schengensamarbeidet medfører utfordringer når det gjelder grensekryssende kriminalitet. Schengensamarbeidet omfatter bare delvis politi- og strafferettslig samarbeid for å forebygge og bekjempe slik kriminalitet. Størstedelen av EUs samarbeid om kampen mot kriminalitet foregår dermed utenfor Schengensamarbeidet. Av denne grunn har Norge inngått bilaterale avtaler for å sikre et tettere strategisk og operasjonelt samarbeid på feltet, blant annet med Europol. Norge har også inngått en samarbeidsavtale med Eurojust for å styrke påtalesamarbeidet i kampen mot alvorlig internasjonal kriminalitet.

Overfor kommisjonen er det påpekt at samarbeidsordningene har vært av stor betydning for Norge for å ha et tettest mulig samarbeid. Samtidig har det parallelt skjedd en ytterligere utvikling i EUs arbeidsformer på feltet, og det europeiske politisamarbeidet i EU har som eksempel blitt styrket. I det europeiske politisamarbeidet er det utviklet nye samarbeidsflater og verktøy som bare er tilgjengelige for EUs medlemsland og som Norge dermed ikke har tilgang til. Kommisjonen erfarer at dette, i økende grad, utgjør en forskjell i tilfanget av politioperativ informasjon mellom såkalte tredjeland og medlemslandene i EU, og at dette også er med på å begrense mulighetene våre til kriminalitetsbekjempelse nasjonalt.»