Dokument nr. 15:1167 (2023-2024) Innlevert: 07.02.2024 Sendt: 07.02.2024 Svart på: 14.02.2024 av finansminister Trygve Slagsvold Vedum
Kari Elisabeth Kaski (SV): I ordinær spørretime 24. januar stilte jeg finansministeren spørsmål om et åpent register over reelle rettighetshavere, som skal avdekke skjult eierskap. I svaret fra finansministeren viser han til "juridiske betenkeligheter" rundt et åpent register. Kan det bes om å få en oversikt over alle de juridiske betenkelighetene knyttet til å ha registeret åpent?
Trygve Slagsvold Vedum: Det norske registeret er utformet slik at det er en høy grad av åpenhet, ved at loven legger til rette for at «enhver» skal ha tilgang til de fleste registrerte opplysninger. Formålet med registeret er å gi opplysninger om de fysiske personene som i siste instans står bak juridiske personer, f.eks. selskaper, ved at de som er underlagt loven, identifiserer «sine» reelle rettighetshavere og innrapporterer dem i en registerløsning. Dette kan omfatte både direkte og indirekte eierskap eller kontroll. Indirekte eierskap er ikke i seg selv illegitimt, men åpenhet og transparens om opplysningene i registeret har vært vurdert som et sentralt virkemiddel for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering. Femte hvitvaskingsdirektiv fra 2018 endret også EU-reglene som registeret bygger på, slik at man gikk fra et krav om at medlemslandene skulle ha registrene åpne for dem med berettiget interesse, til et krav om at registrene skulle være åpne for allmennheten uten et slikt vilkår. Det ble blant annet vist til disse forventede EØS-forpliktelsene i Prop. 109 L (2017–2018) punkt 9.5.Den 22. november 2022 avsa EU-domstolen dom i forente saker C-37/20 og C-601/20. Her konkluderte domstolen med at bestemmelsen i femte hvitvaskingsdirektiv som stiller krav om at opplysninger om reelle rettighetshavere skal gjøres tilgjengelig for allmennheten uten noen prøving av om det foreligger en legitim interesse, er ugyldig, fordi den anses å være i strid med grunnleggende rettigheter i EU-pakten, nærmere bestemt artikkel 7 og 8 (retten til hhv. vern av privatliv og beskyttelse av personopplysninger). Det er flere sider av avgjørelsen og premissene den hviler på, som ennå ikke er avklart. Avgjørelsen knytter seg til grunnleggende rettigheter i EU-pakten, herunder retten til vern av privatliv. EU-pakten er ikke en del av EØS-avtalen, men norske myndigheter er samtidig bundet av andre rettsgrunnlag, som Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv, samt personopplysingsloven/personvernforordningen, som tar opp i seg mange av de samme momentene som EU-domstolen vurderte. Det er også slik at lov om register over reelle rettighetshavere tjener et bredere formål enn kun arbeidet mot hvitvasking og terrorfinansiering, se f.eks. Prop. 109 L (2017–2018) punkt 4.6. Her fremgår det at opplysninger om reelle rettighetshavere er sentrale bl.a. i forbindelse med arbeidet mot skatte- og arbeidslivskriminalitet, samt at opplysninger kan være relevante ved vurderinger av hensynet til nasjonal sikkerhet og generelt bidra til et mer effektivt og omstillingsdyktig kapitalmarked. Det vil kunne ha betydning for rammene for innsyn, bl.a. fordi EU-domstolens argumentasjon knytter seg til hva som er nødvendig for bekjempelse av hvitvasking og korrupsjon. Samlet sett skaper avgjørelsen rettslig tvil, og det er nødvendig med grundige vurderinger av hvordan vi kan etablere et mest mulig åpent register uten å komme i konflikt med relevante rettsgrunnlag. Norske myndigheter må på selvstendig grunnlag vurdere hvilke implikasjoner avgjørelsen har for det norske registeret over reelle rettighetshavere og de tekniske løsningene det norske registeret bygger på. Jeg viser til at det norske registeret ikke var rullet ut på tidspunktet da avgjørelsen ble avsagt. For noen land var derimot situasjonen at registerinformasjonen da allerede lå åpent tilgjengelig. For Norges del blir det vesentlig at registeret er i tråd med overordnede forpliktelser om vern av privatliv og personvernlovgivningen fra start.