Skriftleg spørsmål fra Geir Jørgensen (R) til fiskeri- og havministeren

Dokument nr. 15:2667 (2022-2023)
Innlevert: 26.06.2023
Sendt: 26.06.2023
Svart på: 04.07.2023 av fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran

Geir Jørgensen (R)

Spørsmål

Geir Jørgensen (R): Mener statsråden at det er i tråd med deltakerlovens hensikt at fiskekvoter spekuleres i og videreselges for fortjeneste, og hvis ikke hvilke tiltak vil statsråden igangsette for å bekjempe omfattende kvotespekulasjon?

Grunngiving

NRK publiserte 26.06 en sak om en enkelt reder som mellom 2016 og 2021 omsatte for rundt 270 millioner kroner på videresalg av kvoter og fartøy. NRK har blant annet avslørt at de fleste av rederiets båter aldri deltok i fiske, men ble videresolgt med kvoter innen kort tid. Blant annet fikk fiskeskøyta “Topsy” tildelt kvote 30. April 2019, få dager før kvoten ble strukturert med andre båter og båten ble opphugget.
Deltakerloven § 7a åpner for at søknad om ervervstillatelse på et fartøy kan avslås hvis “innvilgelse ikke er ønskelig ut fra hensynet til fiskeflåtens distriktsmessige fordeling, hensynet til ressursgrunnlaget eller lovens formål for øvrig.”
Det er vanskelig å se hvordan tildelingen av disse kvotene er innenfor deltakerloven og havressurslovens intensjoner om å trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene og legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.

Bjørnar Skjæran (A)

Svar

Bjørnar Skjæran: Deltakerlovens formålsparagraf er tredelt:
§ 1. Lovens formål
Formålet med denne lov er:

a. å tilpasse fiskeflåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget for å sikre en rasjonell og bærekraftig utnyttelse av de marine ressurser,
b. å øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og gjennom dette trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene, og
c. å legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode.

Videre følger det av havressursloven at de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge. Kravet om at ressursene skal forvaltes til fellesskapets beste, innebærer ikke at alle som vil, får anledning til å fiske. Det er behov for å begrense ressursuttaket av hensyn til en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av ressursene i havet.
Jeg er fornøyd med at fiskerinæringa er attraktiv for norsk ungdom, at flere ser framtidsmuligheter i ei næring som er så viktig for kystsamfunnene og for Norge, og at inntektsmulighetene er gode. For meg er det grunnleggende at fiskeripolitikken er rettferdig, og sikrer at fisken i havet – som er fellesskapets eiendom – kommer kystsamfunnene til gode. Dette står derfor sentralt i vårt arbeid med kvotemeldinga, der vi ønsker å legge til rette for en rettferdig fiskeripolitikk som både er framtidsrettet, skaper forutsigbarhet og legger til rette for flere trygge helårsarbeidsplasser i kystsamfunnene og lønnsomhet i alle flåtegrupper.
For å kunne svare på spørsmålet mener jeg det er nødvendig å se på utviklingen som har vært i fiskeflåten de siste om lag femti årene. Vi hadde en situasjon fra 1960-tallet og utover med overbeskatning av bestander, svak lønnsomhet, og subsidieordninger som førte til at overkapasiteten i flåten ble opprettholdt. For å redusere overkapasiteten som fulgte av den teknologiske utviklingen var det nødvendig å fase ut subsidiene, begrense deltakelsen i fiskeriene og innføre strukturkvoteordninger. Gjennom strukturkvoteordningene har næringen selv båret kostnadene med å ta ned overkapasiteten. Alternativet ville vært at staten videreførte og videreutviklet kostbare kondemneringsordninger, med de konsekvenser det ville hatt for finansieringen av våre felles velferdstjenester.
Disse tiltakene har ført til en betydelig utvikling i fiskeflåten de senere år. Ambisjonene om tilpasning av flåten til ressursgrunnlaget og et ønske om å legge til rette for fornying har resultert i at fiskeflåten etter 2010 består av vesentlig færre, men gjennomgående mer fangsteffektive fartøy enn i 1990. Antall fiskere falt jevnt og trutt frem til 2010 for deretter å ha stabilisert seg på rundt 11000 fiskere.
Jeg vil understreke at fiskeflåten har og skal fortsatt ha en viktig rolle med hensyn til sysselsetting og bosetting langs kysten. Det er bred politisk enighet om at vi fortsatt skal ha en variert flåtestruktur med små og store fiskefartøy. Derfor er det blant annet satt grenser for hvor mange kvoter som kan samles på et fartøy. Konsentrasjonen av tillatelser reguleres på fartøynivå gjennom kvotetak og på eiernivå gjennom bestemmelser om eierkonsentrasjon i deltaker- og konsesjonsforskriften. Formålet med reguleringene er å hindre at eierskapet til fiskeressursene blir konsentrert på for få eiere. Dette henger også sammen med blant annet håndtering av strukturkvoter som vil utløpe i årene som kommer.
Erverv av tillatelser og kvoter er regulert og krever tillatelse fra myndighetene. Det er Fiskeridirektoratet som vurderer om de krav som stilles i regelverket er oppfylt i forbindelse med saker om kjøp og salg av fartøy, og tildeling av fisketillatelser. Systemet gir fiskere mulighet til å utvikle sin virksomhet, og bygge lønnsomme helårsarbeidsplasser.
Strukturkvoteordningene har bidratt til å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget, og øke lønnsomheten i fiskeflåten. Det utelukker likevel ikke at disse ordningene, som andre, i noen tilfeller kan bli utnyttet på uforutsette måter. Dersom det er tilfellet, kan det være grunn til å gå gjennom ordningene for å se om det bør gjøres endringer for å unngå det.
Å legge til rette for en tilpasning av kapasiteten i flåten til ressursgrunnlaget, mener jeg har vært en forutsetning for at vi i dag har en solid næring med gjennomgående god lønnsomhet og evne til fornying, som bidrar til verdiskaping, og som tilbyr attraktive arbeidsplasser langs kysten av Norge.