Erna Solberg (H): Ytringsfriheten står og skal stå sterkt i Norge. Men det kan fremstå som paradoksalt dersom statlig russisk krigspropaganda skulle ha et sterkere rettsvern enn for eksempel reklame for livssyn eller norske politiske partier på TV. Etter norsk tradisjon er det Stortinget som er nærmest til å tolke rekkevidden av Grunnlovens bestemmelser.
Kan statsministeren gjøre nærmere rede for årsakene til at den ikke vil følge EUs sanksjoner på dette området, og hvis mulig oversende de juridiske utredninger regjeringen har fått utarbeidet?
Grunngiving
En sentral del av russisk propaganda forkles i en form som skal minne om de frie medier vi er vant til i demokratiske samfunn. Blant annet gjelder dette «mediene» Russia Today (RT) og Sputnik. Denne propagandaen, som er full av rene løgner og ofte egnet til å hisse til krig mot frie, demokratiske land, finner veien også til vårt land.
«Vår grunnlov har et særskilt sterkt vern av ytringsfriheten, blant annet ved et forbud mot forhåndssensur. Derfor vil Regjeringen slik saken står nå, ikke følge opp EUs sanksjoner på dette ene punktet.»
NOU 1999: 27 dannet grunnlaget for den nye § 100 i Grunnloven. Fra utredningen gjengis kort:
«Kommisjonen erkjenner at det kan finnes situasjoner der ytringer må kunne forbys av hensyn til rikets indre og ytre sikkerhet. Dette vil først og fremst gjelde ytringer i form av faktiske opplysninger, men kan unntaksvis også gjelde meninger. Vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd åpner da også for at Stortinget kan vedta slike forbud eller begrensninger, når de nærmere vilkår i denne bestemmelsen er oppfylt.»
Stortinget sluttet seg i Innst. S. nr. 270 – 2003-2004 til disse vurderingene:
«Komiteen har merket seg at departementet og Ytringsfrihetskommisjonen er enige om at det er situasjoner hvor det må kunne gjøres inngrep i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet.»
I forbindelse med drøftingen av forbudet mot politiske reklame på TV beskrives i NOU 1999: 27 et gradert vern for ulike typer ytringer:
«Ifølge begrunnelsen i hensynet til demokrati, sannhetssøken og fri meningsdannelse kan ikke alle typer ytringer ha like sterkt vern. Jo mindre viktig ytringen er i forhold til de nevnte hensyn, jo mindre vern har den krav på. Det gjelder særlig manipulerende ytringer som etter sin art er umyndiggjørende. Det kritiske poeng i denne sammenheng er altså ikke at «politisk reklame» blir betalt gjennom markedet, men at «politisk reklame» i vekslende grad og på forskjellige måter vil kunne falle inn under kategorien for ytringer som representerer en krenkelse av individets fri meningsdannelse i klasse med indoktrinerende statlig propaganda og ideologisk hjernevask, eller med mye av det vi vanligvis forbinder med reklame.»