Grunngiving

I kompensasjonsordningen for kulturlivet er det lagt inn en begrensning på utbetaling på 3,5 millioner – helt uavhengig hvor stor institusjonen som søker er. Det betyr at store og viktige kulturnæringer som festivaler og teater, ikke er i nærheten av å motta kompensasjon for frafall av inntekt, og dermed heller ikke kan betale ut lønn eller honorar til sine ansatte.
Saksbehandlingen av kulturnæringene går også sakte og er lite forutsigbare fordi det er lagt inn et forbehold om at Kulturrådet skal utvise kulturfaglig skjønn ved utbetaling. Mens dette er et fornuftig prinsipp ved behandling av søknader i ordinære tildelinger av offentlige midler, er det vanskelig å forstå hvorfor dette skal gjelde ved kompensasjon for bortfall av næringsinntekt.
Populære, og viktige kulturinstitusjoner- og foretak som normalt har stor omsetning og blir hyppig brukt rammes på denne måten nettopp av at de er vellykket som næring, samtidig som de har kultur i navnet sitt. Dette er næringer som er viktige arbeidsplasser, som videreutvikler og skaper kultur og som byr på gode kulturopplevelser for svært mange. Ved å gi kulturnæringen dårligere ordninger enn andre næringer, risikerer vi å miste en svært viktig del av kulturbransjen.