Skriftleg spørsmål fra Tuva Moflag (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1527 (2020-2021)
Innlevert: 05.03.2021
Sendt: 08.03.2021
Svart på: 17.03.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Tuva Moflag (A)

Spørsmål

Tuva Moflag (A): Hva er gjort for å øke intensivkapasiteten siden pandemien brøt ut, og hvor mange plasser har kapasiteten økt med i hvert helseforetak siden mars 2020?

Grunngiving

Det er i flere medier den siste tiden uttrykt bekymring for intensivkapasiteten, og på Ahus er det nå sprengt kapasitet etter en tredobling av koronapasienter de siste to ukene. Vi vet at manglende kapasitet til å ta imot intensivpasienter i sykehusene våre er et svakt punkt i helseberedskapen, og at dette har gjort oss svært sårbare i møte med koronapandemien. Det er bekymringsverdig dersom regjeringen ikke har prioritert å få opp intensivkapasiteten i intensivavdelingene på sykehusene, da dette er avgjørende for hvor mange man kan klare å behandle – og hvor mange liv man klarer å redde.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg vil innledningsvis understreke at det er en forskjell mellom intensivkapasitet og faktiske intensivsenger i drift. I tillegg er det viktig å skille mellom antall intensivsenger i en ordinær driftssituasjon sammenlignet med intensivsenger i en ekstremsituasjon, f.eks. under en pandemitopp.
Helseregionene informerte i mars i fjor om at vi har 289 intensivplasser i en normalsituasjon. Folkehelseinstituttets analyser på samme tid viste et behov for 600-1200 intensivplasser under en pandemitopp. Jeg ba derfor de regionale helseforetakene om å lage planer for å kunne øke kapasiteten til det estimerte behovet. Disse konkrete opptrappingsplanene forelå 15. april 2020.
Sykehusene våre er bedre forberedt på en pandemitopp nå enn i mars i fjor, og vi har en bedre intensivkapasitet enn før pandemien. Intensivkapasitet består av planer for areal og organisering og nødvendig tilgang på medisinsk-teknisk utstyr, forbruksutstyr og legemidler. Under pandemien er vi i tillegg avhengig av å ha nok smittevernsutstyr. Det viktigste er likevel nødvendig kompetanse til å kunne behandle pasientene.
Det tar flere år å utdanne intensivsykepleiere og anestesileger, og det er ikke rimelig å sammenligne kvaliteten på ordinære intensivsenger i en normalsituasjon med intensivsenger under en pandemitopp, med et helt annet behov for personell og utstyr. Derfor er det utviklet et nasjonalt opplæringsprogram, og over 3 100 ansatte har gjennomgått internopplæring i intensivbehandling av covid-19-pasienter. Selv om slik opplæring ikke tilsvarer kompetansen til en ferdig utdannet intensivsykepleier, er kompetanse knyttet til behandling av alvorlig syke covid-19-pasienter styrket. Det er bevilget 40 millioner kroner til avansert simuleringsutstyr til opplæring i intensivbehandling.
Bevilgningene til helseregionene er økt med 6,6 milliarder i år i forbindelse med pandemien, slik at sykehusene kan gjøre nødvendige tilpasninger i drift, bygg og personellbehov. Regjeringen har ikke øremerket midler til intensivsenger, men jeg forventer at helseregionene gjør de riktige prioriteringene. Det er kjøpt inn medisinsk-teknisk utstyr, forbruksutstyr, legemidler og smittevernsutstyr. Antall respiratorer er økt fra omtrent 700 til 1 100. Ved enkelte sykehus er det utført tiltak knyttet til bygg og infrastruktur. Vi har altså på plass det nødvendige planverket og utstyret som skal til for å øke intensivkapasiteten hvis det skulle oppstå et slikt behov. Kompetansen rundt behandling av alvorlig syke covid-19-pasienter er også økt sammenlignet med før pandemien.
Både i 2019 og 2020 ble antall plasser til videreutdanning av sykepleiere økt, herunder intensivsykepleiere. Vi har økt antall LIS1-stillinger slik at flere ferdig utdannede leger kan starte sine spesialiseringsløp. Samtidig er det ikke hensiktsmessig å bemanne opp med personell og øke antall intensivsenger hvis det ikke er behov for kompetansen. Helse Vest RHF, Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF har gitt tilbakemelding om at belastningen ved intensivenhetene så langt i pandemien ikke har blitt utfordret på grunn av covid-19, og det har derfor ikke vært behov for å øke antall intensivsenger i drift. Hvis situasjonen derimot skulle endre seg vil opptrappingsplanene bli tatt i bruk. Helseregionene har etablert nettverk som koordinerer intensivressursene i regionene på en mest mulig hensiktsmessig måte.
Det er sykehusene i Oslo og Viken som har hatt den største belastningen med innlagte covid-19-pasienter og pasienter med behov for intensiv- og respiratorbehandling. Helse Sør-Øst har informert om at det er laget en egen plan for trinnvis utnyttelse av intensivkapasiteten i hovedstadsområdet. Dette innebærer at helseforetakene avlaster hverandre med intensivpasienter slik at belastningen fordeles jevnere og den samlede intensivkapasiteten i regionen utnyttes best mulig. Oslo universitetssykehus HF koordinerer intensivbehandlingen
i regionen, og det gjennomføres fra den andre uken i mars daglige koordineringsmøter mellom OUS HF, Akershus universitetssykehus HF og Vestre Viken HF for koordinering av intensivkapasiteten i hovedstadsområdet. Helse Sør-Øst har informert om at antall intensivsenger er økt midlertidig ved enkelte helseforetak på bakgrunn av det reelle intensivbehovet. Grunnbemanningen er økt ved intensivenhetene i noen helseforetak, mens andre har økt bruk av overtid og innleie samt omfordeling av interne ressurser, noe som gir økt bemanning ved intensivenhetene i en gitt periode. Akershus universitetssykehus HF har i mars 2021 gått opp til trinn 1 i sin opptrappingsplan, hvilket innebærer nedtak av noe elektiv kirurgi og økning i antall intensivplasser. Samtidig er det ikke uvanlig at intensivpasienter flyttes mellom sykehus hvis kapasiteten utfordres ved et sykehus, også utenom pandemien. Det er antall innlagte intensivpasienter som til enhver tid er førende for bemanningsbehovet.
Folkehelseinstituttets analyser de siste månedene har estimert et lavere behov enn det som ble beregnet i mars i fjor. I tillegg har vi vaksinert de aller eldste, som har størst risiko for alvorlig sykdom hvis de blir smittet av koronavirus. Jeg har aldri lagt skjul på at en økning av antall intensivsenger tilsvarende behovet under en pandemitopp vil medføre at vi må ta i bruk løsninger som ikke fullt ut tilfredsstiller dagens standarder for intensivbehandling. I tillegg er det usikkert hvor lenge vi kan opprettholde en slik kapasitet. Det er uansett en situasjon vi ikke ønsker å havne i.
Samtidig planlegger vi for å bedre den ordinære intensivkapasiteten, det vil si antall intensivsenger i en vanlig driftssituasjon. I oppdragsdokumentet har jeg bedt helseregionene om å utdanne flere intensivsykepleiere, det skal opprettes minst 100 nye utdannings-stillinger i intensivsykepleie. I tillegg skal helseregionene styrke arbeidet for å rekruttere, utvikle og beholde intensivsykepleiere i sykehusene på kort, mellomlang og lang sikt, og utrede det fremtidige og helhetlige behovet for intensivkapasitet i sykehusene. Dette arbeidet er helseregionene i gang med.