Karin Andersen (SV): Ved utgangen av 2019 levde 1075 personer med begrenset oppholdstillatelse i Norge, mange av dem fordi de ikke har klart å skaffe godkjent ID-dokument fra hjemlandets myndigheter. Terskelen for å oppheve begrensningene uten ID-dokument er den samme for barn som for voksne, og for en del umulig å nå.
Mener statsråden at dagens praksis er i tråd med lovgivers intensjon?
Grunngiving
Begrensede oppholdstillatelser er gitt på humanitært grunnlag, men gir ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. Tillatelsen må fornyes hvert år. Norske myndigheter krever i praksis gyldig pass fra hjemlandet for å oppheve begrensningene og gi en ordinær oppholdstillatelse. Krav om pass gjelder tilsvarende for barn som for voksne, også selv om passet er svært krevende å fremskaffe. Kravet gjelder selv om norske myndigheter ikke stoler på opplysningene i dokumentet – fordi passet er utstedt i et land uten tilfredsstillende systemer for identitetsdokumenter.
Det foretas i dag ingen rimelighetsvurdering eller vurdering av om kravet til fremlagt, godkjent pass fra hjemlandet vil være urimelig byrdefullt. En ny rapport fra NOAS, Redd Barna og Norsk Folkehjelp viser at hensynet til barnets beste ikke tillegges nok vekt i forvaltningens saksbehandling i disse sakene.
Begrensede tillatelser fører til usikkerhet, frykt og svekket psykisk helse. Begrensede tillatelser medfører at utledningen ikke får gyldig legitimasjon.
Lovgiver har understreket at det ikke vil være heldig å etablere en omfattende praksis med slike begrensede tillatelser, fordi det skaper usikkerhet og kan være integreringshemmende. I forarbeidene til dagens utlendingslov står følgende:
«Departementet vil likevel understreke at det ikke vil være heldig å etablere en omfattende praksis med å innvilge slike begrensede tillatelser. Denne type tillatelser skaper en usikkerhet omkring utlendingens fremtid i riket, noe som kan virke integreringshemmende. Utlendingen vil ikke ha rett eller plikt til opplæring i norsk eller samfunnskunnskap, jf. introduksjonsloven § 17, og utlendingens familiemedlemmer vil ikke ha rett til oppholdstillatelse. Samtidig tilsier erfaring at de aller fleste av dem som først gis en begrenset tillatelse, etter en tid må innrømmes ordinære tillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det mest tjenlige både for samfunnet og for utlendingen selv vil normalt være at forholdene legges best mulig til rette for forutsigbarhet og stabilitet rundt utlendingens oppholdsstatus i riket.»