Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Noen ganger ber regjeringen om Stortingets samtykke til å ta inn EU-rett i EØS-avtalen før saken er behandlet i EØS-komiteen. Praksisen omtales som «forhåndsgodkjenning». En utfordring med forhåndsgodkjenning er at det ved endringer før eller under EØS-komiteens behandling vil kunne være slik at Stortinget reelt sett ikke har full oversikt over hva man har samtykket til.
Er praksisen da i tråd med maktfordelingsprinsippet, Grunnloven og norsk lov for øvrig?
Grunngiving
I forbindelse med markedsmisbruksforordningen, innsatsfordelingsforordningen, LULUCF-forordningen og forordningen for et styringssystem for energiunionen og klimainnsatsen ber regjeringen nå om Stortingets samtykke til å ta EU-rett inn i EØS-avtalen før sakene er behandlet i EØS-komiteen. Tilsvarende forespørsler er kommet tidligere, bl.a. i forbindelse med EUs finanstilsyn, personvernforordningen, auksjonsforordningen om utslippskvoter, datalagringsdirektivet og postdirektivet. De to sistnevnte er ikke tatt inn i EØS-avtalen. Det synes som om praksisen blir stadig vanligere.
Stortinget er lovgivende makt og bør ha siste ord når rettsregler gjøres bindende for Norge og norske borgere. Jeg stusser derfor over praksisen med forhåndsgodkjenning og lurer på om praksisen anses å være i tråd med Grunnloven og eventuelt hvilke juridiske vurderinger som ligger bak dette.
Det opptrer i forbindelse med forhåndsgodkjenning ofte formuleringer som at saken vil bli forelagt Stortinget på nytt dersom det blir vesentlige endringer før saken tas inn i EØS-avtalen. Ut fra formuleringene som benyttes, synes terskelen for dette imidlertid å være høy. Det har etter min kjennskap heller ikke forekommet at man faktisk har kommet tilbake med en sak der det tidligere er gitt forhåndsgodkjenning på bakgrunn av «vesentlige» endringer. I alle tilfeller er det grunn til å stille spørsmål ved om terskelen bør være null, altså ingen endringer, og ikke «vesentlige» endringer for at forhåndsgodkjenning skal være i tråd med maktfordelingsprinsippet, Grunnloven og norsk rett for øvrig.
Det synes som om den konstitusjonelt ryddigste måten å behandle slike saker på, er at sakene først legges frem for Stortinget som ordinære lovsaker. Stortinget får da gjøre sine vurderinger av substansen i saken. Dersom Stortinget så fatter vedtak som tilsier at nye rettsregler kan tas inn i EØS-avtalen, kan EØS-komiteen ta sine beslutninger med nødvendig forbehold og departementet komme tilbake til Stortinget med en samtykkeproposisjon, som Stortinget kan ta stilling til.