Svar
Trond Giske: Med bakgrunn i en konkret sak fra Nord-Odal, reises det spørsmål om urimelig prisfastsettelse av festetomter som tilhører Opplysningsvesenets fond.
Utgangspunktet for forvaltningen av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, er at forvaltningen skal skje på forretningsmessig grunnlag. Dette innebærer at det er markedsverdien av eiendommene, eller konsesjonsprisen dersom det er tale om landsbrukseiendommer, som skal legges til grunn i spørsmål om regulering av festeavgifter og ved salg. Senest ved framleggelsen av St.meld. nr. 14 (2000-2001), som omhandler kirkens økonomi og nylig er behandlet av Stortinget, er prinsippet om markedspris nedfelt som retningsgivende. I stortingsmeldingen heter det:
"Eit viktig prinsipp ved alle sal, anten det gjeld festetomter, anna areal eller bygningar, er at det er marknadsprisen som skal leggjast til grunn. Departementet legg såleis til grunn at sal til lågare pris enn marknadsprisen, til dømes ut frå distriktsutbyggingsomsyn eller andre omsyn som ikkje er av kyrkjeleg karakter, ikkje skal skje."
I meldingen heter det videre:
"Innanfor dei vilkåra som følgjer av den einskilde kontrakten, av lov eller forskrift, blir festeavgifta fastsett med grunnlag i den generelle prisutviklinga i marknaden. Dette har vore regelen fram til i dag og vil framleis gjelde."
I Innst. S. nr. 187 (2000-2001) framkom det ingen innvendinger til disse grunnleggende retningslinjene.
Det er Statskog som på vegne av departementet og Opplysningsvesenets fond forvalter det store antall festekontrakter, og som skal påse at markedsprisen legges til grunn ved regulering av festeavgifter og ved salg. Prinsippet om at markedsverdien skal legges til grunn, innebærer at verken Statskog eller departementet har anledning til å selge tomter eller regulere festeavgifter på annet grunnlag enn markedsverdien.
Hva som er korrekt markedspris i et område, vil imidlertid kunne være gjenstand for diskusjon. Den anerkjente og mest objektive måten å få markedsprisen fastsatt på, er å benytte en offentlig godkjent takstmann med god lokalkunnskap. I det instruksverket som gjelder for fondets eiendomsforvaltning, er det presisert at det ved behov skal innhentes takster fra lokalkjente medlemmer i et takseringsforbund.
Dersom fester eller kjøper mener prisen ikke er markedsmessig korrekt, vil det kunne gjennomføres et rettslig skjønn. Før skjønn begjæres vil det foregå forhandlinger om en minnelig løsning. Ofte vil den tomteprisen som er fastsatt gjennom takst, være en områdetakst, som dermed kan omfatte flere festetomter i et område. Den aktuelle tomtens beliggenhet, utnyttingsmulighet mv., kan da være forhold som gir grunnlag for å fravike den markedsprisen som er fastsatt for området. Et alternativ til rettslig skjønn er selvsagt at det avholdes en ny takst.
Etter det som er opplyst i interpellasjonen, kan det synes underlig at den refererte tomteprisen fra Nord-Odal har hatt en så kraftig økning i perioden fra 1996 til 1999 som det vises til. Uten at departementet kan ta stilling til spørsmålet om hva som er en korrekt markedspris i dette tilfellet, synes det nærliggende i denne saken at det innhentes ny takst, noe departementet har anmodet blir gjort. Departementet vil dessuten på generelt grunnlag understreke overfor fondets forvaltere at prisfastsettelsen skal være i overensstemmelse med markedsprisen på stedet, og at en skal bruke takstmenn med lokalkunnskap når det avholdes takst. Ingen er tjent med at det brer seg oppfatninger om at prisingen av Opplysningsvesenets fonds eiendommer ligger over eller er i utakt med markedsprisen på stedet.