Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:02:58 ] : Takk
for anledningen til å gi en redegjørelse om rapporten fra Libya-utvalget,
som ble lagt fram den 13. september i fjor.
Utvalgets mandat
var å gi en evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene
i 2011. Rapporten er ment å bl.a. danne erfaringsgrunnlag for framtidige
norske bidrag i internasjonale operasjoner og bidra til en mer opplyst
offentlig debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det mener
jeg at utvalget har lyktes med.
Når den norske
innsatsen skal evalueres, må det tas utgangspunkt i situasjonen
som den var i 2011, og det informasjonsgrunnlaget den daværende
Stoltenberg II-regjeringa, i likhet med andre norske aktører, hadde
på det aktuelle tidspunktet. Det er svært få avgjørelser som er
mer krevende for en regjering enn å delta i internasjonale militære
operasjoner og dermed også sende norske soldater ut i potensielt
farlige oppdrag.
La meg først begynne
med situasjonen verdenssamfunnet stod overfor i 2011. Bakgrunnen
for Libya-operasjonene og omstendighetene rundt disse var unike
på flere måter.
Det forelå først
og fremst et klart og bredt mandat fra FNs sikkerhetsråd for militær
maktbruk etter FN-paktens kapittel VII. At Sikkerhetsrådet greide
å komme til enighet, uten at Kina eller Russland la ned veto, var overraskende
for de fleste på det tidspunktet. Sikkerhetsrådet tok denne beslutningen
fordi man vurderte det som nødvendig for å beskytte den libyske
sivilbefolkningen.
Videre hadde Den
arabiske liga selv bedt om en militær inngripen i Libya, og det
forelå støtte fra de fleste land i regionen. En slik regional støtte
tilhører sjeldenheten og bygde legitimitet rundt Sikkerhetsrådets
beslutning. I tillegg mente nær samtlige av våre allierte at militær
maktbruk var nødvendig. Her hjemme hadde vår deltakelse i Libya
støtte fra samtlige partier som var representert på Stortinget.
Det var altså en
meget bred internasjonal støtte til intervensjonen. Hvorfor var
det slik? Svaret ligger i den klare oppfatningen i mars 2011 om
at Gaddafis styrker var på vei til Benghazi, og at det ville bli
et blodbad dersom de fikk angripe byen. Det var nødvendig å reagere, og
det var bred enighet om at det hastet. Vedtaket om maktbruk for
å beskytte sivile kom etter at Sikkerhetsrådet allerede enstemmig
hadde vedtatt omfattende sanksjoner mot Gaddafi-regimet i februar,
som Gaddafi ignorerte.
Enhver bruk av
militærmakt reiser dilemmaer, og uten fasit i hånd om hva slike
beslutninger kan føre til, vil det alltid knytte seg usikkerhet
til resultatet. I utøvelsen av sitt ansvar for å ivareta internasjonal
fred og sikkerhet står Sikkerhetsrådets medlemmer overfor vanskelige
avveininger. Særlig er det krevende å oppnå enighet om vedtak som
gjelder militær maktbruk overfor et av FNs medlemsland. Verdenssamfunnet
har ikke et perfekt system for å fatte slike viktige beslutninger, men
det er det systemet vi har.
Vi har flere eksempler
fra historien der manglende inngripen ga katastrofale resultater
– som i Srebrenica og i Rwanda. Nettopp dette var viktig historisk
lærdom for flere av Sikkerhetsrådets medlemmer da situasjonen i
Libya utviklet seg i 2011. Det er viktig å huske at det å ikke handle
også er et valg som har konsekvenser.
Den rådende oppfatningen
i 2011 var at verdenssamfunnet faktisk hadde en sjanse til å forhindre
alvorlige overgrep i Benghazi. Det samlet Sikkerhetsrådet seg om,
og rådet vedtok sitt mandat. Den daværende norske Stoltenberg-regjeringas
beslutning om å delta med jagerfly i Libya-operasjonene var slik
sett en naturlig oppfølging av den norske støtten til Sikkerhetsrådets
vedtak.
Jeg mener rapporten
på en god måte belyser situasjonen i mars 2011 og beslutningsprosessene
knyttet til norsk deltakelse. Regjeringas beslutning om å delta
ble tatt svært raskt. Utvalget konkluderer likevel med at de formelle
prosessene som ledet fram til beslutningen om å delta med norske
styrker, oppfylte alle konstitusjonelle krav. Både behandlingen
i regjeringa og konsultasjonene med Stortinget er gitt en grundig
gjennomgang i rapporten.
Utvalget konkluderer
også med at Norge i denne saken evnet å «treffe beslutninger hurtig
og deployere på svært kort tid», og at det er «avgjørende å bevare
evnen til å handle raskt når situasjonen krever det.» Jeg er enig i
den vurderingen.
Vår ordning knyttet
til norsk deltakelse i internasjonale operasjoner er at Stortinget
konsulteres om regjeringas beslutning, men det kreves ikke samtykke
fra eller vedtak i Stortinget. Denne ordningen følger også av en
klar ansvarsfordeling mellom storting og regjering, som jeg mener
er riktig, og som bør ligge fast. Samtidig er det viktig at det
gjennomføres en reell konsultasjon med Stortinget, og at Stortinget
holdes løpende oppdatert. Det er en lang, ubrutt og god praksis
at norske regjeringer legger avgjørende vekt på bred støtte i Stortinget
i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.
Det skaper forutsigbarhet,
og det sikrer de lange linjene i Norges utenrikspolitikk. Denne
regjeringa har vært opptatt av å videreføre praksisen, bl.a. i forbindelse med
våre militære bidrag til anti-ISIL-koalisjonen.
Utvalget peker
på at Grunnloven bør revideres for å gi et mer dekkende uttrykk
for det som er gjeldende rett og praksis når det gjelder hvilke
internasjonale operasjoner norske styrker kan brukes til, og når
og hvordan Stortinget skal involveres. Det er naturlig og forståelig
at utvalget tar opp dette spørsmålet. Samtidig er det viktig å understreke
at utvalget ikke kritiserer dagens konstitusjonelle praksis.
Vi har i Norge
tradisjon for en viss konservatisme når det gjelder å endre Grunnloven.
Det gjøres ikke ofte. Men til syvende og sist er det Stortinget
som må ta stilling til om det skal foretas eventuelle endringer
i Grunnloven, og det er i tråd med Grunnlovens prosesskrav.
Det er viktig at
utvalget bekrefter at Libya-operasjonene hadde solid folkerettslig
grunnlag, både tidligere regjeringer og dagens regjering har ment
dette. Rapporten bekrefter at operasjonene ble gjennomført innenfor rammen
av mandatet i Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 av 17. mars 2011.
Rapporten gir etter mitt syn en god og grundig redegjørelse for
de sentrale rettslige spørsmålene knyttet til det folkerettslige
grunnlaget for operasjonene i Libya og norsk deltakelse i disse.
Utvalget har videre
undersøkt hvilke konkrete forpliktelser som forelå etter humanitærretten,
og hvorvidt disse var oppfylt av norske styrker under gjennomføringen
av operasjonene. Utvalget bekrefter at det norske styrkebidraget
etterlevde Norges humanitærrettslige forpliktelser.
Jeg noterer meg
også utvalgets anbefaling for framtidige operasjoners del om at
regjeringas vurderinger av det juridiske grunnlaget for militær
maktanvendelse på fremmed stats territorium klart kommer fram i
beslutningsgrunnlaget, og at slike vurderinger så langt som mulig
gjøres offentlig kjent.
I forbindelse med
norsk deltakelse i den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Syria
ble embetsverkets vurderinger av det folkerettslige grunnlaget nedfelt
skriftlig og offentliggjort i sin helhet. Dette var altså tilbake
i 2016. Det er, så vidt jeg har kunnet klarlegge, første gang dette
gjøres i et sånt omfang og på en sånn måte. Jeg registrerer at utvalget
påpeker at denne offentliggjøringen er et eksempel til etterfølgelse.
Samtidig er det
ikke alt rundt disse operasjonene som kan offentliggjøres. Det er
derfor vi har den utvidete utenriks- og forsvarskomité.
Som jeg åpnet med,
reiser bruk av militær makt mange dilemmaer, og rapporten belyser
dette på en god måte. Jeg vil gjerne berøre noen av disse dilemmaene.
Det første er dilemmaet
knyttet til å handle versus det å ikke handle. Forsøk på kontrafaktiske
konklusjoner om hva som hadde skjedd uten en militær intervensjon
i Libya, vil jeg advare mot. Den typen etterpåklokskap var ikke
en del av Stoltenberg II-regjeringas beslutningsgrunnlag i mars
2011.
Det var det heller
ikke for FNs sikkerhetsråd i 2011. Det er liten tvil om at FNs sikkerhetsråd,
NATO og andre relevante aktører i 2011 innså at det forelå flere
risikomomenter ved en militær aksjon. Å gripe inn i konflikter kan
skape dynamikk man ikke forventet eller kunne forutse. Likevel må
man ta en beslutning. – Skal man gripe inn, eller ikke? Sikkerhetsrådet
tok våren 2011 sitt valg om å vedta et mandat. Det ble fulgt opp
– først av en amerikanskledet koalisjon og så av NATO.
Et annet dilemma
knytter seg til hva som er god nok informasjon. Ulike land har varierende
grad av kunnskap og informasjon om Libya i 2011. Da det ble besluttet
at man ville bidra til å gjennomføre Sikkerhetsrådets mandat ved
å delta i NATO-operasjonen, måtte Norge i stor grad basere seg på
informasjon fra FN, NATO, enkeltallierte og andre kilder.
Det er for så vidt
ikke unikt når vi deltar i internasjonale operasjoner. Det er ikke
uvanlig at man i større eller mindre grad må basere seg på tilgang
til informasjon fra utenlandske kilder. Sånn vil det også være i
framtida.
Når det er sagt,
anser jeg det som meget viktig – noe denne regjeringa også har lagt
stor vekt på – å ha en selvstendig vurdering av situasjonen og av
risikofaktorer. Det gjelder både før vi tar en beslutning om å sende
et styrkebidrag, og det gjelder under oppdraget. Å bidra til militære
operasjoner innebærer mange ulike typer risiko, som må reduseres
så langt som mulig. Å redusere risiko kan bare håndteres gjennom
nasjonale vurderinger, støttet av informasjon fra allierte og samarbeidspartnere.
Dette er noe vi har lagt stor vekt på, bl.a. under vår militære
deltakelse i koalisjonen mot ISIL, i FN-operasjonene MINUSMA i Mali
og i Resolute Support Mission i Afghanistan – for å peke på tre
eksempler.
Likevel skulle
også jeg ideelt sett ønsket mye større grad av sikker informasjon
før denne type beslutninger. Men realiteten er at vi aldri vil ha
all den informasjonen vi skulle ønsket. Det betyr ikke at det er
galt å beslutte militære bidrag. Vi må alltid veie konsekvensene
av å handle opp mot konsekvensene av å ikke handle.
Et tredje dilemma
er at vi ikke alltid kan kontrollere hvordan en konflikt, og dermed
også en militær operasjon, utvikler seg. Vi har tidligere sett at
militære operasjoner kan utvikle seg i en retning man ikke kunne
forutse ved starten. Dette skjer ofte på grunn av endrede og gjerne
uforutsette forhold på bakken.
I Libya var målsettingen
med de militære operasjonene å beskytte sivile. Målsettingen var
ikke regimeendring i Libya. Utvalget mener imidlertid at det må
ha blitt åpenbart for norske myndigheter underveis i NATO-operasjonen
at regimeendring ville bli en konsekvens av operasjonen.
Jeg kan ikke uttale
meg om hva den forrige regjeringa burde ha forstått på forskjellige
tidspunkter i 2011. Det sentrale, etter min oppfatning, er at man
har systemer som gjør det mulig å revurdere situasjonen hvis den
endrer seg underveis. De endringene vi har foretatt flere ganger
i innretningen på vårt bidrag til koalisjonen mot ISIL, viser at
regjeringa er bevisst på dette.
Et siste dilemma
jeg vil nevne, er Norges rolle innenfor en bredere internasjonal
innsats.
Som utvalget peker
på, kan det være vanskelig å fremme norske posisjoner i en koalisjon
med mange land. Vi er i den store sammenhengen et lite land, og
vi må alltid sikre oss at det vi gjør, er i tråd med den politikken
vi ønsker at Norge skal føre. Det er dermed viktig med en exitstrategi
for vår egen innsats. Vi må alltid formulere klare mål for den militære
innsatsen og sette tydelige rammer for når vi skal ut.
Norge har også
en tradisjon for å vektlegge politiske løsninger på konflikter.
Det bør være en høy terskel for bruk av militærmakt. Noen ganger
kan man imidlertid ikke unngå det. I utvalgets rapport kommer det
fram at det politiske sporet, kontaktgruppa for Libya, ikke fungerte
tilfredsstillende, og at Norge ikke i særlig grad fikk gjennomslag
for sine synspunkter. Utvalget viser også til betydelig frustrasjon
på norsk side over å måtte dele sete i kontaktgruppa for Libya med
de andre skandinaviske landene. I Libya-operasjonene hadde vi et
tungt militært bidrag, noe som tilsa at vi burde hatt en egen plass ved
bordet i kontaktgruppa. Norge må gjøre sin stemme hørt.
Det samme gjelder
for Norges rolle i NATO. Utvalget konkluderer med at Norge bidro
aktivt i NATOs beslutningsprosesser, og at man fra norsk side forsøkte
å påvirke prosessene både formelt og uformelt. Her var det likevel
også begrenset hvor mye innflytelse Norge reelt sett hadde. Jeg
er enig med utvalget i at vi må ha realistiske forventninger til
hva slags rolle Norge kan spille i en slik operasjon, men jeg mener
likevel vi må fortsette å bruke de verktøyene og fora vi har for
å fremme norske synspunkter og prioriteringer.
Til sjuende og
sist er vi på norsk side selv ansvarlige for de beslutningene vi
tar, og vår innsats, selv om det skjer innenfor rammen av en bredere
internasjonal innsats.
Oppsummert illustrerer
de fire dilemmaene jeg har belyst, at en regjering sjelden eller
aldri har valget mellom ideelle løsninger når man skal vurdere bruk
av militærmakt, og når man svarer på det internasjonale samfunnets
beslutning om å bruke alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen.
Valget står oftest mellom mer eller mindre dårlige, eller ikke optimale,
løsninger. Men essensen er at det å ikke handle også er et valg
med konsekvenser – i mange tilfelle blant de alvorlige konsekvensene.
Det er bred internasjonal
enighet om at det var en manglende oppfølging i Libya etter militæroperasjonene.
Mens operasjonene i seg selv ble gjennomført på en god måte, ble
det ikke gjort nok for å stabilisere Libya etter at militæroperasjonene
ble avsluttet.
Det er flere grunner
til dette. Som utvalget peker på i sin rapport, ønsket ikke de nye
libyske myndighetene noe tungt internasjonalt nærvær i overgangsfasen.
Det var heller ingen politisk vilje blant Sikkerhetsrådets medlemmer
til å vedta f.eks. en fredsbevarende operasjon i Libya. I stedet
vedtok Sikkerhetsrådet å opprette et politisk støttebidrag i form
av UNSMIL, som hadde et lett fotavtrykk.
Som vi har sett,
gikk det ikke bra i Libya. Lærdommen er dermed at dersom man går
inn i en så omfattende militæroperasjon, må man ha en plan for det
som kommer etterpå. Det var imidlertid sterk skepsis til et langvarig
engasjement i Libya, særlig i USA, etter Irak og Afghanistan.
Det som skjedde
i Libya etter 2011, viste også at det libyske samfunnet var mye
mer komplekst enn mange trodde. Gamle skillelinjer mellom stammer
og etniske grupper kom til overflaten, og det oppsto en kamp om makt
og ressurser. Manglende tradisjon for fri politisk virksomhet kombinert
med svake statlige institusjoner viste seg å være en vesentlig mye
større utfordring enn det internasjonale samfunnet først hadde fått
inntrykk av. Dette viser igjen betydningen av å ha så mye informasjon
som mulig for å kunne forstå det landet man velger å engasjere seg
i.
Mens det var enkelte
tegn til positiv utvikling i Libya etter 2011, gikk det raskt i
feil retning. Situasjonen utviklet seg til en politisk krise i 2014.
En FN-forhandlet politisk avtale for Libya ble signert i 2015. Likevel
forblir den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen uoversiktlig
og ustabil. En internasjonalt anerkjent samlingsregjering ble innsatt
i 2016, men har ikke greid å ta kontroll over landet, som preges
av et klart skille mellom øst og vest.
FNs spesialrepresentant
Salamés forslag til handlingsplan og oppfølging av den politiske
avtalen for Libya har støtte fra et samlet internasjonalt samfunn.
Likevel er det begrenset framdrift i arbeidet. Dette skyldes parallelle
institusjoner, politiske motsetninger og økonomiske motiver i Libya.
Salamés plan er
å holde en nasjonal konferanse i begynnelsen av 2019 og deretter
valg i løpet av våren. Men det er en krevende prosess. Før valg
kan gjennomføres, må det avholdes folkeavstemning om en ny grunnlov,
og ny valglov må vedtas. En rekke sentrale libyske aktører ser seg
politisk og økonomisk tjent med å bevare status quo, og arbeidet
med å få på plass et konstitusjonelt valgrammeverk har dermed stagnert.
Sikkerhetssituasjonen
er forverret i store deler av landet de siste månedene. FN klarte
å framforhandle en våpenhvile mellom rivaliserende militser i Tripoli
4. september 2018, men situasjonen er fortsatt labil. Situasjonen
sør i landet anses som prekær. Flere områder er nærmest helt uten
tjenesteleveranse fra myndighetene, og både Al Qaida og ISIL har
tilstedeværelse.
Situasjonen i
Libya har en rekke konsekvenser som merkes direkte også i Europa.
Det er i Norges, Europas og verdenssamfunnets interesse å bidra
til en løsning som kan stabilisere Libya.
Norge må dermed
også bidra i bestrebelsene overfor Libya. Vi gir bistand, med vekt
på tiltak som kan gi økt nasjonal oppslutning om den pågående politiske FN-prosessen.
Dette gjøres hovedsakelig gjennom å støtte UNDPs stabiliseringsfond,
som bl.a. skal bidra til rask gjenoppbygging av kritisk infrastruktur,
økt kapasitet hos lokale myndigheter og fredsbyggende aktiviteter.
Norge gir også humanitær støtte gjennom Verdens matvareprogram,
Røde Kors og Flyktninghjelpen. Gjennom norsk bidrag til EUs Trust
Fund for Africa støttes prosjekter som bedrer den vanskelige situasjonen
for både libyere og strandete migranter. Norge økte i 2018 bidraget
til fondet til 60 mill. kr, slik at den samlede støtten til fondet
siden 2016 er på 140 mill. kr.
På norsk side
har vi, helt siden 2011, støttet opp om FNs arbeid, herunder nåværende
spesialrepresentant Salamé. De siste årene har vi også styrket engasjementet for
fred og forsoning, også gjennom partnerorganisasjoner. Det støtter
direkte og indirekte opp om det FN-ledete arbeidet for utvikling
og politisk stabilitet i Libya. Den fastlåste situasjonen i Libya
kan ikke løses med militære virkemidler. Det er nødvendig med en
bred og inkluderende prosess for å komme videre.
Min redegjørelse
har berørt bare noen av de spørsmål og dilemmaer som reiser seg
når man skal diskutere norsk deltakelse i internasjonale operasjoner.
Militærmakt alene er aldri løsningen, den må alltid kalibreres og
virke sammen med annen innsats – om ikke, vil den ofte ha negative
konsekvenser.
Jeg setter derfor
veldig stor pris på anledningen til å redegjøre og ha en dialog
med Stortinget om disse spørsmålene. Avslutningsvis vil jeg benytte
anledningen til å takke utvalget for arbeidet og rapporten, som
er et viktig bidrag til den debatten som kontinuerlig føres om bruk
av norsk militærmakt i utlandet.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [10:22:38 ] : La meg få takke for
muligheten til å redegjøre for erfaringene fra Libya-operasjonene
og våre vurderinger av utvalgets rapport.
Utvalget har gjort
en meget grundig jobb. Rapporten inneholder mange gode vurderinger
og anbefalinger som jeg deler, og som allerede er eller vil bli
fulgt opp. Den belyser hvor krevende det er å ta beslutninger under
usikkerhet, og også de mange dilemmaene som vi står overfor når
vi deltar i internasjonale operasjoner.
Å sende soldater
ut i væpnet konflikt er blant de mest alvorlige beslutningene en
regjering kan ta. Jeg er derfor glad for at utvalget konkluderer
med at regjeringens beslutningsprosesser i 2011 oppfylte alle konstitusjonelle
krav, og at de formelle prosedyrene for konsultasjon med Stortinget
ble fulgt. Det er viktig. Det handler om tilliten til vårt politiske
system.
Det internasjonale
samfunns inngripen i Libya i 2011 har hatt stor betydning for hvordan
NATO, våre nærmeste allierte og vi i Norge tenker om internasjonal innsats.
Det var en helt unik situasjon, men erfaringene har bidratt til
å forme hvordan vi planlegger og gjennomfører internasjonale operasjoner
i dag. Med «vi» mener jeg i regjeringen, i Forsvaret og i NATO.
FNs sikkerhetsråd
besluttet enstemmig at det var nødvendig å bruke makt for å beskytte
sivilbefolkningen. Våre nærmeste allierte var rede til å bidra.
Regjeringen, støttet av et bredt flertall på Stortinget, mente at Norge
hadde et medansvar for å følge opp sikkerhetsrådsresolusjon 1973.
Forsvaret evnet å planlegge og deployere på rekordtid. Vi hadde
fly, våpen og mannskaper som var godt trent og egnet for å løse
et meget krevende oppdrag.
Operasjonene i
Libya illustrerer, som utenriksministeren har vært inne på, hvor
krevende det er å anvende militærmakt for å beskytte sivile. Det
er en påminnelse om at internasjonalt maktdiplomati ikke nødvendigvis
gir de resultatene man håper på. Militære virkemidler alene er ikke
tilstrekkelig. Libya-operasjonene viste oss også hvor avhengig NATO
var og fremdeles er av amerikanske kapasiteter og støttefunksjoner. Dette
har relevans for den pågående diskusjonen om byrdefordeling i NATO
og hvordan europeiske land kan ta et større ansvar.
Utenriksministeren
understreket i sin redegjørelse et viktig poeng om at måten Norge
tar beslutninger om internasjonale operasjoner på, sikrer effektivitet
og fleksibilitet. Det er avgjørende å bevare regjeringens evne til å
ta beslutninger i tidskritiske situasjoner. God situasjonsforståelse
og egne vurderinger er viktig.
Libya-utvalget
har påpekt at dette kunne vært bedre, at Norge i større grad bør
ha et selvstendig grunnlag for å vurdere konfliktsituasjoner der
Norge tenkes engasjert. Det er det vanskelig å være uenig i. Samtidig
må vi erkjenne at mange beslutninger må tas under stor grad av usikkerhet
når det er tidspress. Vi må også erkjenne at små stater alltid vil
ha begrenset egenkapasitet til dyp innsikt i alle potensielle konfliktområder
til enhver tid.
Mange grep er
tatt de senere årene for å styrke regjeringens situasjonsforståelse.
Etterretningstjenesten er styrket, og regjeringen orienteres regelmessig
om internasjonale konflikter av relevans for norske utenriks- og sikkerhetsinteresser.
Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har styrket sin krisehåndteringskapasitet.
Samarbeidsrutinene med Forsvaret er enda tettere enn i 2011, noe
som bidrar til større informasjonsutveksling, felles situasjonsforståelse
og styrket analysekapasitet når beslutningsgrunnlag utarbeides.
Denne regjeringen
har også lagt stor vekt på å dele sine vurderinger med Stortinget
i egnede fora og på et tidlig stadium. Jeg mener at vi er tydelige
på mange av de dilemmaer og utfordringer vi står overfor når vi
skal delta i operasjoner ute. Som rapporten påpeker, har også små
land i stormaktspolitikken ansvar for å stille spørsmå1, validere
informasjon og gjøre selvstendige vurderinger. Det mener jeg at
vi gjør, men vi kan bli enda bedre.
Bred oppslutning
om hovedprioriteringene i sikkerhets- og utenrikspolitikken er viktig.
Stortingets involvering i vurderinger knyttet til internasjonal
innsats er helt sentralt for legitimitet. Norske gutter og jenter
på oppdrag for Norge skal ikke være i tvil om at beslutninger om
norsk deltakelse ute er tatt på solid grunnlag og har bred politisk
støtte.
Åpenhet og tett
konsultasjon om våre utenlandsengasjementer er noe som denne regjeringen
har vektlagt. Vi har gjennomført hyppige konsultasjoner i den utvidete
utenriks- og forsvarskomité og holdt redegjørelser i åpent storting
om Afghanistan og om vår deltakelse i kampen mot ISIL. Utvalget
foreslår å offentliggjøre kongelige resolusjoner som omhandler norsk
internasjonal innsats i operasjoner. Regjeringen bestreber seg på
å være åpen om det meste, med unntak av det som utfordrer operasjonssikkerhet,
sikkerheten til personell og forholdet til allierte. Ordningen med
lukkede konsultasjoner og deling av gradert informasjon med Stortinget fungerer
godt.
Forsvaret utførte
et krevende oppdrag med stor grad av presisjon og forsiktighet,
og jeg synes utvalget har fått fram på en god måte at det ble gjort
grundige vurderinger og tatt forholdsregler for å sikre at norske
forpliktelser etter krigens folkerett ble overholdt. Den nasjonale kontrollen
med styrkebidraget var god. Norsk personell skal ikke være i tvil
om den politiske forankringen eller om hvilken status de har i konflikten.
Det var de heller ikke i tvil om her. Deres juridiske rettigheter
og forpliktelser ble operasjonalisert gjennom instrukser, ordre
og engasjementsregler, slik det er vanlig i alle operasjoner.
Sikring av norsk
personells juridiske status i framtidige operasjoner er arbeid som
pågår i det daglige. I den sammenheng vil jeg vise til Sahel, der
det nå jobbes med å få på plass avtaler om personellets rettslige
status i land som kan være aktuelle for norske bidrag. En tilfredsstillende
rettslig avklaring av status for norsk personell er en forutsetning
for norsk deltakelse i operasjoner og derfor et arbeid som starter
også før endelige politiske beslutninger er tatt.
Når Forsvaret
deltar i internasjonale operasjoner, vil vi som hovedregel delta
i koalisjoner av land eller i regi av en FN-, NATO- eller EU-styrke.
Uavhengig av tilknytning er det avgjørende for norske myndigheter
å påvirke planlegging og gjennomføring. Men vi må være realistiske
med hensyn til hvilken innflytelse vi har på det vi er en del av.
Utvalget understreker at personell på ulike nivåer i kommandostrukturen
er viktig for å gi mulighet for innsikt og forståelse samt for å
påvirke. Dette er et syn jeg fullt ut deler.
Norge har i dag
personell i sentrale funksjoner i alle operasjoner vi deltar i.
I koalisjonsoperasjoner er dette særskilt viktig. Vi prioriterer
å ha representasjon i alle relevante hovedkvarter for å få best
mulig innsyn i og innflytelse på de operasjonene vi er en del av.
Dette gjelder pågående operasjoner som i kampen mot ISIL, men også
når Forsvaret deltar i trening og mentorering av sikkerhetsstyrker
i Sahel-regionen. Dette er viktig for innsyn og innflytelse i både
planlegging og gjennomføring.
I NATO har vi
jobbet målrettet med å få personell inn i funksjoner innen etterretning,
operasjonsplanlegging og logistikk. Evnen til å understøtte norske
styrkebidrag ute med etterretning er også styrket. Etter 2011 er også
kompetansen innen målutvelgelse og militær jus forbedret. Dette
arbeidet må fortsette.
Utvalget påpeker
at Norge bidro aktivt på alle nivåer i NATO, og at kontrollen med
anvendelsen av styrkebidraget fungerte godt og i tråd med politiske
og rettslige rammer. Jeg vil berømme personellet som deltok i Libya
i 2011, som utførte oppdraget på meget profesjonelt vis. Utvalget
påpeker svakheter i formalisering av enkelte ordre og instrukser.
Dette har jeg merket meg, og det vil jeg følge opp. En klar felles
forståelse av oppdraget og mekanismer for å sikre notoritet og sporbarhet
på alle nivåer i kommandolinjen er vesentlig.
La meg avslutte
med noen refleksjoner knyttet til systematisering av erfaringer
og evaluering av internasjonal innsats. Etterpåklokskap blir ofte
betegnet som den mest eksakte vitenskap. Det er ikke mulig å skru
tida tilbake og gjette hvordan det ville gått i Libya om det internasjonale
samfunn ikke hadde intervenert, eller om Norge ikke hadde deltatt.
Dette er en øvelse uten fasitsvar.
Enhver internasjonal
krise eller konflikt er unik, og den politiske håndteringen og påfølgende
tiltak må tilpasses situasjonen. Det finnes likevel erfaringer og
læringspunkter fra situasjonen i Libya 2011 som bør påvirke framtidig
krisehåndtering og beslutninger knyttet til deltagelse i internasjonale
operasjoner.
Mye er allerede
gjort. Erfaringslæring er systematisert i Forsvaret og i departementet,
og vi anvender planprosesser og sjekklister for å sikre at alle
vesentlige aspekter ved planlegging og gjennomføring er belyst.
Norge vil som hovedregel være en av mange aktører i internasjonal
krisehåndtering, og det er mange aspekter ved en konfliktsituasjon
eller måten denne blir håndtert på av det internasjonale samfunn,
som vi ikke kan ha kontroll på.
Jeg opplever at
det er en stor bevissthet knyttet til begrensningene for hva militærmakt
alene kan utrette, særlig i Forsvarets rekker. Både Afghanistan,
Irak og Libya har illustrert at vestlig intervensjon ikke er bærekraftig
alene, og at de ofte blir mer komplekse, varer lenger og koster
mer enn forutsatt. Det vi har lært, er at lokalt eierskap er avgjørende
for å lykkes, og derfor har operasjoner som Resolute Support Mission
i Afghanistan og kampen mot ISIL lokal lederrolle som prinsipp.
Støtte til kapasitetsbygging, slik at stater i større grad kan bli
i stand til å håndtere sine egne sikkerhetsutfordringer, er nå helt
dimensjonerende i de fleste av de operasjonene Norge er engasjert
i.
Mer innsats må
legges ned, både nasjonalt og internasjonalt, knyttet til definisjon
av målsettinger og exitstrategi. Realistiske forventninger og realistiske
målsettinger er en viktig lærdom fra Libya. Det er viktig å erkjenne
kompleksitet og at dersom innsatsen ikke får den tiltenkte effekt,
kan det bli behov for å endre kurs. Disse vurderingene gjør vi fra
norsk side best i tett dialog og i nært samarbeid med våre allierte.