Presidenten: Dette må være den lengste tittelen i regjeringen, tror presidenten.

Presidenten gir da ordet til statsråd Vidar Helgesen.

Statsråd Vidar Helgesen [10:08:37]: Da folks ønske om frihet rev Berlinmuren for 25 år siden, forandret det Europa – og Norge. Vi visste ikke i november 1989 hvilken retning utviklingen ville ta. Dramatiske forandringer er lettere å forstå i ettertid.

I dag står vi igjen ved et historisk tidsskille i Europa. Men nå konfronteres et folks ønske om frihet med militære maktmidler, og andre land utsettes for provokasjoner og grensekrenkinger. Europa er omkranset av ustabilitet og konflikt både i øst og i sør og er dessuten preget av store interne problemer. Vi vet ikke i dag hvordan Europa ser ut om 25 år, men vi vet at tunge norske interesser står på spill, og vi vet at ikke noe samarbeid vil være viktigere for Norges fremtid enn samarbeidet med EU. Det er derfor norsk utenrikspolitikk begynner i Europa.

Regjeringens strategi for samarbeidet med EU i perioden 2014–2017 viser at det er stort samsvar mellom det som er viktig for Norge, og det som er viktig for EU. EU- og EØS-spørsmål berører store deler av det norske samfunn og alle politikkområder. Vi har etablert regjeringens europautvalg for å sikre en sterk forankring og koordinering av EU/EØS-saker mellom berørte statsråder og departementer i de viktigste europapolitiske spørsmålene:

Hva må til for å skape vekst og sysselsetting? Hvordan bidra til å utvikle et digitalt indre marked og en moderne digital økonomi som fremmer både industri og forbrukerhensyn? Hvordan kan norsk næringsliv og forskningsmiljøer være med blant de fremste til å videreutvikle fremtidig innovasjons- og konkuranseevne? Hvordan skal Europa møte migrasjonsutfordringene? Hvordan skal vi bygge Europas felles sikkerhet i en farligere tid? Dette er viktige spørsmål for Norge og Europa, og i de kommende månedene vil EU arbeide med å gi sitt svar på dem. EUs nye ledelse er nå i gang med å utforme sitt arbeidsprogram. Det er viktig for norske interesser at vi gir innspill i denne prosessen.

Fire nyvinninger i det nye kommisjonsoppsettet er verdt å merke seg. For det første opprettes en ny stilling som første visepresident, med bl.a. ansvar for bedre regulering og mindre byråkrati. Dette er sentralt også sett med norske øyne: For et par måneder siden ble EU-regelverk nr. 10 000 tatt inn i EØS-avtalen. Det forteller at vi er tjent med at EU vedtar smarte regler. Vi støtter kommisjonspresident Junckers programerklæring om at EU bør være stor på de store tingene, mindre på de små tingene.

For det andre har syv visepresidenter fått et koordineringsansvar for større politikkområder. Med ledende europeiske politikere som ansvarlige kan vi forvente mer initiativkraft på områder som er viktige også for Norge.

For det tredje ser vi nye sammensetninger av porteføljer på områder som er særlig viktige for Norge. En kommissær skal se energi- og klimapolitikk i sammenheng og samarbeide med én visepresident når det gjelder energiunionen, og med en annen om bærekraftig utvikling. Miljø slås sammen med maritime spørsmål og fiskeripolitikk.

For det fjerde vil kommissær Johannes Hahn, som har fått ansvaret for naboskapspolitikken og utvidelsesforhandlinger, også få en rolle når det gjelder forholdet til EFTA-/EØS-landene. Hahn vil derfor bli en viktig kontakt for Norge.

Det gjenstår å se hvordan disse organisatoriske grepene vil slå ut i praksis. Det er viktig og riktig å se ulike politikkområder i sammenheng. Men den nye strukturen fjerner EU enda lenger fra strukturen i EØS-avtalen, som jo er tuftet på EUs gamle søylestruktur.

EØS-avtalen er hjørnesteinen i norsk europapolitikk, men den er en hjørnestein i en bygning som er under stadig ombygging. For å holde liv i avtalen må vi knytte gode kontakter både med de nye kommissærene og med det nye Europaparlamentet og dessuten holde god bilateral kontakt med sentrale EU-land

Vårt omfattende samarbeid med Tyskland er viktig. Vi trapper nå også opp samarbeidet med Polen. Regjeringen ønsker å bruke det nordiske samarbeidet og det nordisk-baltiske samarbeidet mer aktivt i europapolitikken. Den baltiske dimensjonen blir ikke minst viktig under det kommende latviske EU-formannskapet.

I et Europa som er omgitt av usikkerhet og med store interne problemer, er den nordisk-baltiske regionen en suksesshistorie. Vi har vist evne til å reformere også i gode tider og bygge opp sterke og bærekraftige økonomier. Vi har et økonomisk og politisk verdifellesskap som også er et praktisk arbeidsfellesskap. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen styrker betydningen av nordisk-baltisk samarbeid også på det utenriks- og forsvarspolitiske området.

De nordiske statsministrene har erklært at de ønsker en tettere koordinering i europaspørsmål. Samarbeidsministrene har vedtatt en reform av Nordisk ministerråd for å styrke samarbeidet om internasjonale spørsmål, herunder EU/EØS. På norsk initiativ holdt vi under Nordisk råds sesjon i oktober det første nordiske europaministermøtet. Vi er enige om at Norden har viktige bidrag å gi til det europeiske samarbeidet. Det gjelder ikke minst bidrag til å fremme vekst, sysselsetting og innovasjon.

Til EU-toppmøtet 18. desember forventes det at stats- og regjeringssjefene får seg forelagt et forslag om en omfattende investeringspakke. Vi arbeider for at disse investeringene i størst mulig grad samsvarer med våre interesser, ikke minst ettersom energiinfrastruktur og satsing på fornybar energi er ventet å bli viktige elementer i pakken.

I tillegg har president Juncker satt som mål at kommisjonen i april 2015 skal legge frem en omfattende pakke som skal lede frem til et digitalt fellesmarked. Dette blir en viktig fremtidssatsing også for Norge, som gjennom EØS-avtalen blir en del av dette markedet.

Når Europa trenger ny vekst, er det ikke minst fordi det er stor økonomisk og sosial ulikhet innad i EU. EØS-finansieringsordningene bidrar til å redusere forskjeller i Europa. Ungdomsledighet og svak økonomisk utvikling preger mange av mottakerlandene. Regjeringen ønsker derfor særlig å styrke satsingen på utdanning og forskning, innovasjon, entreprenørskap, klima, energi og miljø i neste programperiode.

Etter et lengre opphold i forhandlingene om nye EØS- midler har det nylig vært kontakt mellom partene. Avstanden mellom partene er fortsatt meget stor.

Forhandlingene om nye EØS-midler foregår parallelt med forhandlinger om markedsadgang for fisk. Norge har tradisjonelt bare fått små forbedringer i markedsadgangen gjennom forhandlingene med EU. For regjeringen er det svært viktig å sikre bedre markedsadgang for sjømatnæringen. Vi har understreket overfor EU at videreføring av EØS-bidragene forutsetter tilfredsstillende løsninger for fisk.

Vi står nå foran ytterligere en forhandlingsprosess med EU. EØS-avtalens artikkel 19 forplikter partene til gradvis økt handel med landbruksprodukter, innenfor rammene av partenes respektive landbrukspolitikk. EU har nå vedtatt sitt mandat for forhandlingene, og vi venter at disse vil bli innledet rett etter nyttår.

Den nye forhandlingsrunden bunner i en enighet fra 2012, da Norge gikk med på et krav fra EU om å forberede en ny artikkel 19-runde. EUs krav var en direkte konsekvens av den omleggingen av det norske tollregimet som fant sted kort tid etter avslutningen av den forrige artikkel 19-runden.

Vi forventer på den bakgrunn omfattende og offensive krav fra EU, krav som trolig vil berøre sensitive produkter for Norge. Regjeringen vil starte arbeidet med et norsk tilbud så snart vi har fått EUs krav på bordet. I sitt forberedende arbeid vil regjeringen også søke å ivareta forbrukerinteresser og aspekter som kan styrke mangfoldet i det norske matmarkedet.

En av Norges største fremtidssatsinger er den investeringen vi frem til 2020 vil gjøre med nærmere 26 mrd. kr i historiens største forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont 2020. Det totale budsjettet er på 600 mrd. kr over syv år. Dette gir oss tilgang til omfattende ressurser og verdensledende nettverk som styrker våre egne forsknings-, utdannings- og innovasjonssatsinger.

I år har to nordmenn blitt tildelt Nobelprisen i medisin. Deres suksess og den nasjonale stolthet vi kjenner over den suksessen, begynte med to skarpe hjerner, EU-nettverk og EU-midler.

Skal vi dra nytte av mulighetene i Horisont 2020, forutsetter det en aktiv innsats fra norsk side. I forslag til statsbudsjett for 2015 har vi foreslått å bruke 115 mill. kr mer på tiltak som skal sikre norsk deltakelse. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legger opp til en videre opptrapping av tiltakene frem mot 2018.

Selve formålet med EØS-avtalen er å sikre forutsigbare og mest mulig like konkurransevilkår i hele EØS-området. Dette er viktig for norsk næringsliv. Derfor gir regjeringen høy prioritet til arbeidet med aktiv og effektiv innlemmelse av nytt EU-regelverk for det indre marked i EØS-avtalen. Vi har i høst oppnådd en klar reduksjon i etterslepet, og vår målsetting er ytterligere reduksjoner fremover.

Men Norges evne til å håndtere etterslepet er bare én del av jobben. Vi er avhengige av at EFTA-partnerne våre og EU gjør det samme. Vi arbeider derfor aktivt overfor dem.

Et sentralt eksempel her er EUs tredje postdirektiv. Fra norsk side er vi beredt til å ta direktivet inn i EØS-avtalen, og Samferdselsdepartementet har sendt utkast til ny postlov og postforskrift på høring. Men vi har ennå ikke kunnet ta direktivet inn i EØS-avtalen på grunn av forsinkelser i prosessen på islandsk side.

Det samme gjelder pediatriforordningen, der et sentralt formål er å fremme utviklingen og godkjenningen av legemidler for barn. Også her har man kommet til enighet med EU om en løsning, men saken er for tiden uavklart på islandsk side.

Å holde EØS-avtalen oppdatert er viktig, men regjeringen vil gå enda lenger i innsatsen mot handelshindre. Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia leder an et foregangslandsinitiativ om forbedring av EUs indre marked. Målet er å redusere konkrete handelshindre innenfor rammen av dagens regelverk. Norge kommer til å slutte seg til dette initiativet. Vi ønsker å være et foregangsland i videreutviklingen av det indre marked.

En grunnleggende forutsetning for det indre marked er den frie bevegelse for personer. Hvis Europa skal gjenvinne konkurransekraft, trengs mer bevegelighet i arbeidsmarkedet. Her ligger Norge i europatoppen. Vel 7 pst. av alle sysselsatte i Norge er arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land.

Mens den frie bevegelsen er et overordnet EU-prinsipp, så er velferdsordninger nasjonalt bestemte. I dette skjæringspunktet oppstår det av og til spørsmål bl.a. knyttet til velferdsytelser som kan tas med ut av landet, og om ytelser til familiemedlemmer. Dette er blitt en politisk diskusjon i flere europeiske land, og enkelttilfeller har også blitt vurdert av EU-domstolen. Nylig kom en viktig prinsipiell avklaring i Dano-saken fra Tyskland, om at innvandrere som kun flytter for å motta sosialhjelp, ikke kan gjøre krav på økonomisk stønad til livsopphold i oppholdslandet. Dette er i tråd med vårt syn.

EUs byråer og tilsyn spiller en stadig viktigere rolle både i politikkutformingen og i gjennomføringen av regelverk i EU. Etter finanskrisen opprettet EU nye finanstilsyn. Disse har fått kompetanse til i helt spesielle tilfeller å fatte vedtak rettet enten mot medlemmenes nasjonale tilsynsmyndigheter eller mot markedsaktører. Slik overnasjonal myndighet er et viktig ris bak speilet for å unngå at enkeltland eller markedsaktører setter finansiell stabilitet på spill.

Når en rettsakt innebærer myndighetsoverføring, må vi grundig vurdere Grunnlovens grenser for overføring av myndighet til internasjonale organisasjoner. Stortinget har i enkelte tidligere saker gitt samtykke til å avgi myndighet til EUs byråer og tilsyn. Dette har vært gjort etter Grunnloven § 26, ettersom myndigheten har vært ansett å være lite inngripende. I tilfeller hvor det er tale om mer enn lite inngripende overføring av myndighet til et organ som Norge er tilsluttet, kreves det samtykke fra Stortinget med tre fjerdedels flertall, jf. Grunnloven § 115. Det har bare vært nødvendig én gang; ved inngåelse av EØS-avtalen.

Justisdepartementets lovavdeling har kommet til at deler av finanstilsynenes kompetanse må anses å være mer enn lite inngripende. Det har derfor vært nødvendig å finne en løsning for EØS-/EFTA-statenes tilknytning til EUs finanstilsynsstruktur, uten at myndigheten overføres fra Norge til EUs finanstilsyn.

Etter intenst arbeid over flere år klarte finansministrene i Norge, Island og Liechtenstein i oktober å nå politisk enighet med EUs finansministre om prinsipper for hvordan rollen og oppgavene til EUs finanstilsyn kan tilpasses EØS-avtalen.

Finanstilsynsmodellen innebærer at bindende vedtak rettet mot Norge eller norske aktører fattes av EFTAs overvåkningsorgan ESA. Vi er tilfreds med at løsningen innebærer at overnasjonale vedtak fattes av vårt eget organ i EFTA-pilaren. Det legges opp til samarbeid mellom EU og EFTA-tilsynsorganene, med gjensidig deltakelse i hverandres forberedende arbeid og beslutningsprosesser. Vedtak som skal fattes av EFTAs overvåkingsorgan, vil baseres på et utkast fra EUs finanstilsyn. Det har vært viktig å finne en god løsning, av hensyn til viktige interesser i norsk finansnæring og norsk næringsliv og av hensyn til å videreføre et godt samarbeid om tilsyn med finansmarkedene i Europa. Regjeringen vil legge opp til en grundig behandling av saken i Stortinget.

EFTA-landene forhandler nå også om deltakelse i EUs energiregulatorbyrå ACER og telekommunikasjonsorganet BEREC. Dette er også svært viktige områder for Norge og norsk næringsliv. Vi legger ned et omfattende arbeid for å få best mulige løsninger her.

EØS-/EFTA-statenes tilknytning til ACER forhandles som en del av tredje energimarkedspakke. ACER er et byrå for samarbeid mellom de nasjonale energiregulatorene og står sentralt i arbeidet med å utvikle nytt regelverk for det indre energimarkedet. I tillegg er byrået gitt vedtakskompetanse på enkelte områder.

Vedtakskompetansen er imidlertid mer begrenset enn det som er tilfelle for EUs finanstilsyn. Ved uenighet knyttet til grensekryssende infrastruktur og visse tekniske spørsmål kan ACER fatte vedtak dersom de nasjonale regulatorene ikke er kommet til enighet, eller dersom de ønsker at ACER skal fatte vedtak. Regjeringen arbeider her for en to-pilarløsning, det vil si en løsning der eventuelle vedtak overfor den norske regulatoren, som er Norges vassdrags- og energidirektorat, skal treffes av et EFTA-organ.

BEREC er et uavhengig, rådgivende EU-organ innenfor elektronisk kommunikasjon. Det består av nasjonale tilsynsmyndigheter fra EU-landene. Her er vi uenige med EU om EØS-/EFTA-statenes deltakerrettigheter. EU mener at forordningen selv klargjør spørsmålet ved at den innrømmer tredjeland kun en observatørrolle. Forordningen om BEREC er nå gjenstand for revisjon. Regjeringen ønsker at forordningen skal endres slik at EØS-/EFTA-statene gis fulle deltakerrettigheter, unntatt stemmerett.

Disse tre eksemplene viser at EUs byråer og tilsyn er vesentlig forskjellige når det gjelder rolle, funksjoner og myndighet. Norsk utgangspunkt er at vi vil forhandle hver sak om byråtilknytning for seg, avhengig av rollen og oppgavene til det enkelte byrå.

Det er i Norges interesse at Europa er preget av politisk stabilitet og sikkerhet på den ene siden og økonomisk dynamikk og vekstkraft på den andre siden. I dag går utviklingen dessverre i gal retning på begge fronter. Europa er utfordret både utenfra og innenfra og av både kortsiktige kriser og langsiktige trender.

En av de største er klima- og energiutfordringen. Den er nært knyttet til spørsmålet om europeisk konkurransekraft – og norsk konkurransekraft. Vi ser at mange land tar drastiske grep for å omstille seg. Tysklands «Energiewende» er en omfattende snuoperasjon, som har betydning langt ut over landets grenser. I Tyskland antas det at 50 pst. av elektrisitetsforsyningen vil komme fra fornybar energi om bare ti år.

EUs klima- og energipolitikk setter retningen og tempoet for overgangen til et lavutslippssamfunn i Europa. Derfor har regjeringen lagt stor vekt på – og stor arbeidsinnsats i – å bidra til EUs arbeid med klima- og energirammeverket mot 2030.

Vedtaket fra Det europeiske råd i oktober er godt for Europa og i stor grad i tråd med norske posisjoner. At EU har satt seg et mål om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 pst. innen 2030, er en viktig beskjed til omverdenen før neste års Paris-toppmøte. Norge argumenterte for at EU burde velge ett ambisiøst mål for reduksjoner i klimagassutslipp. EU valgte flere mål, men utslippsmålet står i en særstilling, fordi bare dette målet vil bli omsatt til bindende mål for medlemsstatene.

Vi arbeidet også for et strammere system for utslippskvoter. Vi er glade for at EU vedtok innstramminger, men vi vil arbeide for ytterligere reformer som kan bidra til en betydelig høyere kvotepris. Det vil gi incentiv til utvikling og bruk av ny teknologi.

Vi er enig med EU i at et velfungerende indre energimarked krever økt bygging av infrastruktur, ikke minst over grensene, og videre liberalisering av markedene for både elektrisitet og gass. Dette vil bidra til bedre utnyttelse av energiressursene og til økt energisikkerhet i Europa.

CO₂-fangst og -lagring er avgjørende om 2-gradersmålet skal nås, og vi har argumentert sterkt for videre satsing på CCS i Europa. Vi er derfor svært tilfreds med at det åpnes for støtte til videre utvikling og demonstrasjon av teknologien. Helst skulle vi sett et vedtak om at nye kullkraftverk ikke bør bygges uten CCS. Fra norsk side er vi villige til å vurdere hvordan EØS-midlene kan bidra til å få fortgang i teknologiutviklingen for CCS videre i Europa.

Norge spiller en sentral rolle for å bedre EUs energisikkerhet. Vi er en stor leverandør av olje og gass, men vi er også en stor fornybarnasjon. Sammenkoblingen av europeiske kraftmarkeder er viktig, og vi har i høst gitt klarsignal for legging av elkabler til Storbritannia og Tyskland. I tillegg leverer norske selskaper gass med norske skip til den nye LNG-terminalen i Litauen og bidrar slik til både infrastrukturutbygging og energisikkerhet.

Som en relevant og konstruktiv aktør i europeisk klima- og energipolitikk, har Norge blitt invitert til å delta i Green Growth Group. Gruppen består av de EU-land som har den mest offensive klimapolitikken, og blir en ny arena for å fremme norske interesser og synspunkter.

Energisikkerhet er det siste året blitt viktigere også på grunn av den sikkerhetspolitiske utviklingen. En mer selvhevdende russisk utenrikspolitikk og betydelig økt russisk militær kapasitet har ført til større uforutsigbarhet i Europa.

Det mest dramatiske uttrykket for dette er at Russland har tatt i bruk militære virkemidler for å oppnå politiske mål. De har annektert et annet lands territorium og bruker militære stråmenn for å destabilisere sitt naboland. Dette er gammeldags maktpolitikk, som ikke må få lov til å lykkes i Europa.

Den russiske adferden er blitt møtt med fasthet og samhold om grunnleggende prinsipper for internasjonalt samkvem – fra ukrainske myndigheter, EU, NATO, USA og Norge. Gjennom politiske, økonomiske og militære virkemidler er det blitt gjort klart overfor Russland at disse handlingene ikke aksepteres. De representerer klare brudd på folkeretten.

Russlands økende uforutsigbarhet vises også gjennom provokasjoner og suverenitetskrenkelser overfor land i våre nærområder. Særlig i Baltikum er det stor uro over Russlands handlinger, og disse landene tar derfor til orde for kraftigere reaksjoner fra EU overfor Russland. Regjeringen legger vekt på tett politisk kontakt med de baltiske landene, og Norge deltar også i beroligelsestiltak i NATOs østlige medlemsland.

Vårt budskap til Russland er at vi ønsker et samarbeid i samsvar med internasjonale regler og prinsipper. Som naboland viderefører vi praktisk samarbeid med Russland innenfor områder som felles fiskeriforvaltning, søk og redning og atomsikkerhet. Også samarbeidet på lokalt og regionalt nivå i nord, miljøsamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet søkes videreført.

De restriktive tiltakene som EU, Norge og andre land har innført mot Russland, markerer tydelig at Russlands handlinger er uakseptable. Samtidig lukkes ikke døren for fremtidig nedskalering dersom Russland endrer sin politikk. I statsråd 10. oktober besluttet vi å skjerpe de norske tiltakene. Stortingets organer ble orientert i forkant, og tiltakene følger samme mal som EUs. EU vurderer nå å la de restriktive tiltakene omfatte flere personer.

Vi ser at de restriktive tiltakene og de russiske importrestriksjonene er krevende og til tider smertefulle for Norges og EUs næringsliv. Det kommer vi imidlertid ikke utenom siden alternativet – ikke å gjøre noe – åpner for langt dystrere perspektiver for Europa og for europeisk sikkerhet.

For EU og for Norge er Ukraina en prøvestein på europeisk integrasjon og samarbeid. Her må EU kjenne sitt ansvar. Inngåelsen av EUs assosierings- og frihandelsavtale med Ukraina er helt grunnleggende for landets europeiske integrasjon. Men den er også grunnleggende for troverdigheten i det europeiske samarbeidet og for prinsippet om at et land må få velge sin egen internasjonale tilknytning.

Norge skal støtte opp om og bidra til et Ukraina tettere integrert i Europa. For to dager siden deltok jeg da statsministeren besøkte Ukraina – det første norske statsministerbesøket til landet noensinne. Statsministeren presenterte en pakke med økt norsk innsats på flere viktige felt, som energieffektivisering og energisektorreform, rettstatsreform og godt styresett, tilpasning til europeisk regelverk og atomsikkerhet.

I tillegg kommer økt humanitær bistand for å bidra til å avhjelpe en vanskelig situasjon for hundretusener av internt fordrevne som nå går en kald vinter i møte.

På disse samarbeidsområdene vil Norge bidra til helt nødvendige reformer i Ukraina, ikke minst gjennom styrket europeisering, i tråd med hva det ukrainske folk ønsker.

Vi starter en dialog og et prosjektsamarbeid med ukrainske myndigheter om europeisering av ukrainsk forvaltning, der vi fra norsk side vil bidra med våre erfaringer fra EØS-samarbeidet og andre avtaler vi har med EU. Med dette gir vi viktige bidrag til å støtte det ukrainske folkets valg. Vi gjør dette fordi det er i vår interesse at Ukraina lykkes; og vi gjør det fordi vi vet at hvis Russlands adferd vinner frem, får vi et langt farligere Europa.

Krisen i Ukraina har dominert mediebildet dette året. Vi må imidlertid ikke glemme land som Moldova og Georgia, som også er en del av EUs nabolandspolitikk. Også disse landene har «frosne» konflikter på sitt eget territorium som et resultat av Russlands adferd. Dette er konflikter som truer stabiliteten i regionen. Også disse landene og disse konfliktene utgjør prøvesteiner for EUs integrasjonspolitikk. EUs assosieringsavtaler med Moldova og Georgia er viktige. Vi håper begge land vil fortsette sin europeiske integrasjonskurs, og vi vil gjøre vårt for at denne integreringspolitikken skal lykkes. Vi øker vår støtte til Moldova vesentlig og viderefører et betydelig engasjement overfor Georgia.

Sikkerhetspolitikken er tilbake i vår verdensdel og har fått en ny dimensjon. EU har markert seg som en sikkerhetspolitisk aktør, i samspill med USA og NATO. Dette følger dels som en konsekvens av at vestlig militær inngripen i Ukraina-konflikten ikke har vært aktuell politikk – EU har hatt viktige verktøy og virkemidler – dels er det også en konsekvens av en villet politikk fra EUs side, til tross for interne spenninger og ulike tilnærminger i utgangspunktet.

Det er interessant og positivt at Tyskland har tatt tydelig lederskap i håndteringen av Ukraina-krisen. I tillegg er Polen en viktig aktør, bl.a. med det såkalte Weimar-samarbeidet mellom Tyskland, Frankrike og Polen som sentral arena. En lite koordinert politikk mellom de store landene i EU har tidligere redusert EUs tyngde i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Håndteringen av krisen i Ukraina viser en sterkere vilje og evne til bedre politisk samordning mellom sentrale EU-land og med EU-samarbeidet som ramme.

En mer kraftfull utenriks- og sikkerhetspolitisk rolle for EU er både positivt og utfordrende for Norge. Formelt er ikke utenriks- og sikkerhetspolitikken en del av EØS-samarbeidet. Norge har likevel, som NATO-medlem med gode bilaterale forhold til europeiske land og nært integrert med EU, de beste forutsetninger for å være med og bidra til utviklingen av EUs sikkerhetspolitiske identitet og rolle.

EUs arbeid med en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk – CSDP – er i stadig utvikling. Det er i Norges interesse å videreutvikle samarbeidet med EU på dette området og bidra til et godt samarbeid mellom EU og NATO. Vi vil bidra til EUs stridsgrupper gjennom den svenskledete nordiske stridsgruppen i 2015.

Vår samarbeidsavtale med EU gir Norge adgang til å delta i Det europeiske forsvarsbyrået EDAs programmer, prosjekter og andre initiativer innenfor militær kapabilitetsutvikling. Norge utnytter denne muligheten og er en betydelig bidragsyter til byråets arbeid innen en rekke områder. Norge har tatt til orde for hyppigere og mer effektive samarbeidsordninger med tredjeland. EU har fulgt opp, og vi ser en positiv endring i form av invitasjon til møter. Møtene mellom EU-landene og NATO-land som ikke er EU-medlemmer, samt kandidatlandene, er et positivt element i vår dialog. Det er også etablert sikkerhetspolitisk dialog på statssekretærnivå og embetsnivå mellom Norge og EUs utenrikstjeneste.

Vårt styrkede samspill med EU i sikkerhets- og forsvarspolitikken er viktig, ikke bare på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen i øst. Sør for Europa har det vokst frem et belte av svake stater som strekker seg fra Vest-Afrika via Midtøsten til Sentral-Asia. Dette fører med seg ustabilitet og væpnede konflikter som raskt sprer seg på tvers av landegrenser, og man risikerer at hele regioner destabiliseres. Det mest akutte eksempelet er ISILs fremrykking i Syria og Irak.

Flere EU-land deltar som Norge i koalisjonen mot ISIL. Pilene synes å peke i retning av en mer aktiv utenriks- og sikkerhetspolitikk i regionen fra EUs og EU-landenes side. Dette er en utvikling vi på norsk side bør hilse velkommen. Så får tiden vise om EU makter å samordne politikk og tiltak og agere som en enhetlig aktør.

Voldelig ekstremisme utfordrer også Europa. Altfor mange unge radikaliseres, reiser ut som fremmedkrigere og påberoper seg – feilaktig – islam som grunnlag for bestialitet og voldsforherligelse. Terrortrusselen er reell, og vi må sørge for vår samfunnssikkerhet. Vi må se det vi gjør ute, og det vi gjør her hjemme, i sammenheng. Vi må mobilisere våre felles verdier i Europa, og vi må håndtere utfordringene på en balansert og klok måte. Norge kan her bidra i Europa, ikke minst med det engasjementet som vises i de aktive, moderate og åpne muslimske miljøene som er i klar majoritet blant norske muslimer.

Økt migrasjon til Europa fra det sørlige naboskap er også delvis en konsekvens av krig, konflikt og ustabilitet. I Middelhavet er situasjonen en pågående krise. Det italienske EU-formannskapet har hatt en viktig rolle i innsatsen for å håndtere de store migrasjonsstrømmene.

På EUs rådsmøte for justis- og innenriksministre i oktober var det bred enighet om at innsatsen måtte konsentreres om tre stolper: samarbeid med tredjeland, bedre overvåkning av yttergrensen og tiltak i særlig utsatte medlemsland.

Fra norsk side støtter vi denne tilnærmingen og vil yte bidrag på de tre områdene. På lang sikt kan migrasjonsutfordringene bare løses i tett samarbeid med de land migrantene kommer fra og reiser gjennom.

Norge har lange og sterke tradisjoner for bistand til mange av disse landene. Vi vil legge vekt på å videreføre dette i nært samarbeid med EU og medlemslandene.

Det europeiske samarbeidet og solidariteten utfordres i dette spørsmålet også av at land i sør og nord møter så ulike sider av migrasjonsutfordringene. Det sørlige Europa ser et akutt behov for å styrke kapasiteten til mottakssystemene, mens land i nord opplever at uforholdsmessig mange immigranter ender som asylsøkere der.

For Norge er det viktig at de migrantene som kommer til Europa, mottas og behandles i tråd med EUs regelverk. Hvis ikke alle som kommer, registreres, er det umulig å sikre korrekt behandling av søknadene. Med store mørketall blir det også vanskelig å oppnå fleksibilitet og solidaritet internt i Europa.

EUs fremtid formes ikke bare av ytre press. EU har også interne utfordringer å stri med. Og måten EU møter disse utfordringene på, har konsekvenser for Norge.

Ved valgene til Europaparlamentet i mai så vi urovekkende tendenser i flere av EUs medlemsland. Ytterliggående og fremmedfiendtlige partier med ulik grad av EU-skepsis gikk frem i mange land. Flere av dem har en grunnholdning som går på tvers av felles europeiske verdier. Disse partiene vil ikke kunne utgjøre en samlet kraft i Europaparlamentet, men de vil prege debattklimaet i Europa i årene som kommer. Det er illustrerende at det var europaparlamentarikere fra disse gruppene som stemte mot Ukrainas assosieringsavtale med EU, og mange av dem uttrykker sterk sympati med president Putins politikk. Ungarn bør nevnes i den forbindelse. De siste årene har vi vært vitne til en konsentrasjon av makt i Ungarn som undergraver demokratiske verdier og rettsstatsprinsipper. EØS-midlene til Ungarn har vært suspendert siden mai på grunn av brudd på inngåtte avtaler. Ungarn har vist liten vilje til å finne løsninger som kan lede til oppheving av suspensjonen.

Norge ba i august EUs medlemsland om å reagere på utviklingen i Ungarn. Noen land har reagert, men vi skulle gjerne ha sett en tydeligere reaksjon fra EUs side.

De ytterliggående kreftenes fremgang henger i noen tilfeller også sammen med den økonomiske krisen i Europa. EUs økonomi er fortsatt ikke friskmeldt. EU har for svak evne til å konkurrere i den globale økonomien.

Dette er også sikkerhetspolitikk, fordi svak økonomi får konsekvenser for investeringer i sikkerhet og forsvar i europeiske land. Europa utfordres av at verdens økonomiske tyngdepunkt flyttes gradvis mot Asia. Flere av de fremvoksende regionale stormaktene øker sin politiske innflytelse samtidig som de øker forsvarsutgiftene sine. Dette utfordrer USA og Europas stilling i internasjonal politikk.

Utviklingen understreker det store behovet for strukturreformer både i enkeltland og på fellesskapsnivå. Uten fortgang i reformprosessen i eurolandene settes hele den økonomiske utviklingen i fare.

En svak og ujevn vekst i euroområdet fra våren 2013 har igjen flatet ut, med negative tendenser og usikkerhet i flere land. Et bekymringsfullt trekk er at investeringene fortsatt avtar som andel av BNP. Industriproduksjonen har vokst lite i 2014.

Kredittilgangen fra bankene er fortsatt svak, og utlånene til husholdninger og bedrifter faller. Mange land sliter med en for høy gjeldsbelastning, noe som legger begrensninger på det økonomiske handlingsrommet.

Inflasjonen er fortsatt lav i euroområdet. I enkelte EU-land faller nå prisene. Det er bekymringsfullt. Siden styringsrentene ikke kan settes lavere enn null, vil en vedvarende periode med svært lav inflasjon begrense pengepolitikkens mulighet til å stimulere økonomien tilstrekkelig.

Men det finnes også positive trekk. Budsjettkonsolidering i medlemslandene og omfattende tiltak fra Den europeiske sentralbanken har bidratt til at finansmarkedene i euroområdet nå fremstår som mer stabile. Land som har fått hjelp fra EU og IMF under krisen, kan igjen låne i markedene.

Hovedbildet er at arbeidsledigheten fortsatt er høy. Hellas, Spania, Portugal og Irland har den høyeste ledigheten og den høyeste ungdomsledigheten. Men ledigheten faller også mest i disse landene, og det er ventet at de vil få en økonomisk vekst godt over gjennomsnittet i euroområdet.

Til tross for at bildet er blandet, er hovedinntrykket at EU og særlig euroområdet fortsatt sliter økonomisk. Det er selvsagt ikke bra for EU, og det er ikke bra for Norge. Skal Europa kunne hevde seg økonomisk og politisk i global sammenheng, må det sterkere lut og en mer fremtidsrettet økonomisk politikk til.

I dette globale bildet er det ikke vanskelig å se den strategiske betydningen av den transatlantiske handels- og investeringsavtalen, TTIP, som EU og USA nå forhandler. EU og USA står i dag for halvparten av verdens samlede BNP og 30 pst. av all handel i verden, og de er Norges desidert viktigste handelspartnere.

Friere handel over Atlanteren kan bli en viktig vitamininnsprøytning for både det transatlantiske området og hele verdensøkonomien. En avtale kan også bidra til å heve globale standarder og få fremgang i de viktige multilaterale handelsforhandlingene. Økt vekst og kjøpekraft som følge av et handels- og investeringspartnerskap vil også tjene norsk økonomi. Det er samtidig sannsynlig at konkurransesituasjonen for norsk fiskeeksport vil bli forverret. Norge har ikke tollfrihet for fiskeeksport til verken EU eller USA. En avtale kan også få konsekvenser for norsk landbruk.

Det er for tidlig å ta stilling til hvordan Norge skal forholde seg til en eventuell avtale. Vi har satt i gang et arbeid med å identifisere og utforme norske posisjoner på områder som er viktige for oss. Disse posisjonene vil regjeringen fremme overfor både USA og EU.

EU har slått fast at standarder innenfor helse, miljø og mattrygghet ikke skal senkes som følge av en transatlantisk handels- og investeringsavtale. Her har Norge og EU felles interesser.

Norge har, sammen med de andre EFTA-landene, en handelspolitisk dialog med USA, hvor TTIP er ett av temaene som diskuteres. Europakommisjonen har også gått med på å innlede en dialog med Norge og de andre EØS-landene om de områdene av avtaleforhandlingene som berører EØS-avtalen. Senest i går drøftet jeg TTIP med EUs handelskommissær, Cecilia Malmström. Hun la vekt på åpenhet og god dialog med Norge. I tillegg tar vi opp norske interesser og synspunkter i bilaterale samtaler med USA og EU-landene.

TTIP er et av flere uttrykk for det behovet både Europa og Norge har for å omstille seg i en verden der Europa er under press. Vi skal konkurrere med et Tyrkia med 51 timers arbeidsuke, et Kina med bedrifter som konstant utfordrer etablerte forretningsmodeller, et India som ligger helt i front med å utvikle nye teknologiske løsninger, afrikanske land som satser stadig sterkere på utdanning, og et USA som er knallsterkt på merkevarebygging.

Norge og de andre europeiske landene må handle for å unngå å bli tapere på lang sikt i den globale konkurransen. Vi må satse på forskning og utvikling, vi må øke investeringer, vi må sikre en sunn makroøkonomisk politikk, og vi må gjennomføre omfattende strukturendringer.

Gjennomføringsvilje og gjennomføringskraft blir avgjørende. Nye tanker må tenkes, og nye tiltak må treffes, selv om de er krevende. Det er dette politikk handler om. Hvorvidt EU vil gjøre de riktige veivalgene, gjenstår å se. Vi må uansett passe på at vi omstiller oss i tide. Vi må ta vanskelige valg i dag for å ruste Norge for fremtiden.

EU er Norges økonomiske hjemmemarked. Derfor er vi avhengige av at Europa lykkes i den globale konkurransen.

Europa former vår sikkerhet. Vårt samarbeid med europeiske allierte blir stadig viktigere. NATO og USA forventer mer av Europa. Når Europa opplever økt usikkerhet, blir ikke disse forventningene mindre.

Europa er grunnlaget for vår kulturarv og våre verdier. En sterkere europeisk økonomi og mer robust europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk er viktig for å trygge disse verdiene. Men disse verdiene er også i seg selv avgjørende for vår økonomi og sikkerhet. Demokrati og rettsstat gir grunnlag for økonomisk frihet, for mangfold og maktspredning, for velferd, for slitesterke samfunn som innbyggerne går i forsvar for. Det fikk vi demonstrert i 1989. Det må vi også huske i dag, 25 år etter.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at statsrådens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.