Presidenten: Presidenten vil foreslå at det etter redegjørelsen åpnes for en umiddelbar debatt begrenset til et innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et eventuelt sluttinnlegg på inntil 5 minutter fra statsministeren, i samsvar med forretningsordenens § 34 a.
Presidenten vil videre foreslå å fravike forretningsordenen § 34 a, slik at det i tilknytning til statsministerens redegjørelse først åpnes opp for et replikkordskifte på inntil seks replikker med svar, der Fremskrittspartiet og Høyre får anledning til to replikker hver, og Kristelig Folkeparti og Venstre får anledning til en replikk hver.
– Det anses vedtatt.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:04:46]: «Sylvdalaren er storknat mannasveitte.» Slik uttrykte dikteren Aasmund Olavsson Vinje at det er arbeid som skaper verdiene.
Vi lever ikke av penger, men av hverandres arbeid. Det er arbeidet som skaper nasjonenes velferd.
Denne erkjennelsen er grunnleggende, men har ikke opp gjennom historien alltid vært like åpenbar – snarere tvert om:
Lenge mente man at et lands rikdom først og fremst ble bestemt av landets beholdning av edle metaller som gull og sølv.
Så kom fysiokratene på 1700-tallet, som mente at all rikdom sprang ut av jorden, og at jordbruket derfor var den grunnleggende produktive virksomhet.
Økonomen og filosofen John Stuart Mill mente derimot at det eneste produktive var å produsere fysiske gjenstander.
Karl Marx var opptatt av arbeid, men målte verdien i arbeidsinnsats, ikke i nytten av arbeidet.
I dag vet vi at verdier skapes av alt arbeid vi har nytte eller glede av. Men fortsatt finnes det mange myter.
Noen tror at det bare er i industrien eller vareproduksjon at verdier blir til. Andre hevder gjerne at det kun er i privat sektor at verdier skapes, mens det offentlige er en byrde som forbruker verdier som de private har skapt.
Dette er misforståelser.
Det skapes verdier enten det er varer eller tjenester som produseres. Like viktig som at noen produserer en buss, er det at noen kjører den.
Og det skapes verdier enten arbeidet foregår i offentlig eller privat regi. Den offentlige fødestua bidrar minst like mye til å skape verdier som det private begravelsesbyrået.
Verdier skapes for hjemmemarkedet så vel som for eksport, ulønnet så vel som lønnet arbeid. Det avgjørende er at det dekkes behov og ønsker i samfunnet.
Det er sant at vi ikke alle kan leve av å klippe håret på hverandre. Men vi kan heller ikke alle leve av å produsere spiker til hverandre. Det er summen av hverandres høyst ulike arbeid som er grunnlaget for vår felles velferd.
Vi trenger både industriarbeideren og barnehageassistenten, både turistguiden og skattejuristen, både lastebilsjåføren og forskeren, ja selv journalister og regjeringsmedlemmer. Alle skaper verdier. Alle bidrar til at vi får det bedre. Alle trengs for å øke velferden.
Arbeid er nøkkelen til så mange av våre mål. Ingen ting er mer kraftfullt for å bekjempe forskjeller enn arbeid til alle. Ingen ting er mer effektivt for et inkluderende samfunn enn å få folk i jobb. Ingen ting har betydd mer for likestilling enn kvinners deltakelse i arbeidslivet. Ingen ting gir oss sterkere rygg til å bære framtidens velferdsutfordringer enn arbeid.
I Norge har vi lyktes godt på en del områder. Vi har sammen utviklet den norske modellen. Vi er blitt kåret til verdens beste land å bo i. Dette skyldes ikke minst at vi har lyktes nettopp med å ha folk i arbeid. Mange er i jobb. Få er arbeidsledige. Langt flere kvinner er i arbeid enn de er i de fleste andre land. At flere kvinner er i arbeid i dag enn for noen tiår siden, betyr mer for nasjonalformuen enn olje- og gassvirksomheten. Og det er ikke mange land hvor flere eldre er i jobb enn i Norge.
Nettopp fordi arbeid er så viktig, er arbeidsledighet så skadelig. Når arbeidsplasser forsvinner, rammer det først og fremst den enkelte arbeidstaker. De største inntektsforskjeller finner vi mellom dem som har jobb, og dem som ikke har det. Men ledighet rammer også det større fellesskapet. Når færre skaper, blir det mindre å dele. Å holde ledigheten nede er derfor vår viktigste oppgave i den økonomiske politikken. Arbeid til alle er jobb nummer 1.
Krisen i internasjonal økonomi er ikke over, men den kommer til uttrykk på nye måter. Det som startet som en finanskrise med fallende aksjekurser, er nå blitt en jobbkrise med stigende arbeidsledighet. Både i USA og i euroområdet anslås arbeidsledigheten til rundt 10 pst. i år. Det betyr at én av ti som ønsker jobb, ikke får det. Også i vårt naboland Sverige kan ledigheten i løpet av året bli like høy.
I tillegg vet vi at mange land har bygget seg opp svært stor statsgjeld. I industrilandene er budsjettunderskuddet mer enn seksdoblet i løpet av tre år. Vi ser gjeld på et nivå som vi tidligere nesten bare har sett i forbindelse med krig. USA og Storbritannia har ikke hatt større gjeld siden de mobiliserte alle sine krefter for å vinne annen verdenskrig. Mange land kan derfor bli tvunget til å stramme kraftig inn mens ledigheten fortsatt er høy. Da er det virkelig fare for at arbeidsledigheten biter seg fast på et høyt nivå.
Frykten for høy arbeidsløshet også i Norge var årsaken til at det allerede fra høsten 2008 ble satt inn massive tiltak for å bekjempe virkningene av finanskrisen. Få land har gjort like mye som vi. Tiltakene kom i rett tid og var sterke nok. Og vi fikk resultater. Aktiviteten i vår økonomi har falt mindre og har kommet seg raskere enn hos våre handelspartnere. Arbeidsledigheten er i overkant av 3 pst. og er dermed lavere nå enn den i gjennomsnitt har vært i Norge de siste 20 årene.
Så langt har vi kommet oss gjennom krisen med Europas laveste arbeidsledighet. Det er ingen selvfølge. For få år siden var det flere land i Europa som hadde like lav ledighet som Norge, eller lavere. I dag er det ingen. Men det vil være et alvorlig feilgrep å tro at faren er over. Vi er en del av en internasjonal økonomi, og vi påvirkes. Derfor må vi fortsatt være forberedt på at arbeidsledigheten kan komme til å øke også i Norge.
Mange norske eksportbedrifter er i en presset situasjon fordi etterspørsel og priser har falt, og fordi kostnadsnivået er høyt. Verftene og leverandørindustrien melder om færre bestillinger og mindre å gjøre. Mange steder langs kysten sliter fiskeoppkjøperne med å få solgt fisken og rammes av lave priser.
Det har vært både riktig og nødvendig å bruke penger i en periode der det var fare for at norsk økonomi skulle få et kraftig tilbakeslag. Derfor var det riktig å bruke sterke virkemidler. Vi må ta vare på arbeidskraften også i krisetider. Men for høy oljepengebruk vil kunne gi et særnorsk høyt rentenivå og høyere kronekurs. Da svekker vi næringslivets evne til å konkurrere. Det er farlig for arbeidsplassene. Setter vi renten i spill, er det framtidens velferd vi spiller med.
Store, midlertidige inntekter fra olje og gass kan gjøre at vi bruker for mye penger. Da får vi høye kostnader og en offentlig sektor som ikke kan finansieres over tid, og vi får en kraftig nedbygging av eksportnæringer. På 1970-tallet slet Nederland med store økonomiske problemer fordi de ikke greide å forvalte sine store inntekter fra gassvirksomheten på en forsvarlig måte. Det er dette som kalles hollandsk syke.
Den norske industrien har ikke lidd denne skjebnen. Aktiviteten i norsk industri har ikke avtatt mer enn i andre rike industriland siden tidlig på 1970-tallet. Vi må sørge for at dette heller ikke skjer i framtiden.
Den som driver fornuftig skogbruk, vet at vi ikke skal avvirke mer enn tilveksten. På samme måte skal vi over tid ikke bruke mer enn avkastningen av Pensjonsfondet. Over tid skal vi ikke tære på oljeformuen. Husk at verdien av Pensjonsfondet utgjør ikke mer enn verdien av litt over ett års arbeidsinnsats i landet vårt. Hvis det utenkelige skulle skje, at vi alle satte oss ned og sluttet å arbeide og bare levde av Pensjonsfondet, ville hele formuen være borte på litt over ett år.
Oljeinntektene finansierer nå hver åttende utgiftskrone på offentlige budsjetter. Framover må vi holde igjen. Det gjør budsjettprioriteringer mer krevende. For det er nettopp arbeidsplasser og eksportrettet næringsliv som rammes hardest om vi ikke holder orden i økonomien. Norge skal ikke rammes av hollandsk syke.
I Norge har vi en flott tradisjon om at kongen sender en hilsen til alle innbyggere som fyller 100 år. Heldigvis får han mer å gjøre hvert eneste år. I 1970 sendte kong Olav 66 slike hilsener. I år sender kong Harald vel 300 hilsener til mennesker som fyller 100 år. Om utviklingen fortsetter, må regenten i 2050 skrive rundt 2 000 gratulasjonsbrev til mennesker som fyller 100 år i Norge.
At vi lever lenger, og at det blir flere eldre, er gledelig. Men det gjør utfordringene framover ekstra krevende. I 1970 var det nesten fire i jobb for hver pensjonist. I 2050 vil det bare være halvannen. Og da blir det virkelig viktig å sikre at mange er i arbeid.
Det er alt dette som er bakgrunnen for at jeg i nyttårstalen varslet at Regjeringen i 2010 vil invitere til en bred samfunnsdebatt. Vi inviterer til Samarbeid for arbeid – en debatt om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter, om hvordan vi kan foredle den kunnskapen og teknologien vi trenger, om hvordan vi kan unngå at ungdom slutter under skolegang, og om hvordan vi kan redusere sykefraværet og utstøtingen fra arbeidslivet. I løpet av året vil Regjeringens medlemmer møte folk fra ulike miljøer i hele landet til rådslag om dette.
Mandag åpnet vi også et eget nettsted, kalt samarbeidforarbeid.no. Her håper vi mange vil delta i debatten.
Rådslaget har tre hovedformål:
For det første: Hvordan kan vi få flere i jobb?
For det andre: Hvordan sikre kunnskap og kompetanse?
For det tredje: Hvordan skape de bedriftene der framtidens arbeidstakere skal jobbe?
Det første handler om hvordan vi kan bygge videre på det vi kaller arbeidslinja. Vi gjør mye allerede. Full barnehagedekning gjør at flere kvinner jobber mer. Pensjonsreformen gjør det enklere å kombinere arbeid og pensjon. Og allerede fra årsskiftet har vi fjernet all avkorting for alle alderspensjonister over 67 år. Vi arbeider med endringer i uføreordningen, med økt tilgjengelighet og universell utforming, med mer og bedre norskopplæring for innvandrere og mange andre tiltak. Alt vil bidra til å få flere i jobb.
Men vi må gjøre enda mer. Å lykkes med arbeidslinja er løsningen på mange av framtidens oppgaver.
En kvart million flere går på uføretrygd, attføring, rehabilitering eller sykepenger i dag enn for 15 år siden. Hvis antall personer på slike ytelser i 2010 hadde vært på samme nivå som for to år siden, ville utgiftene på statsbudsjettet vært 11 milliarder kr lavere.
La meg understreke at ingen arbeidstakere skal frykte for eller be om unnskyldning for å være syke. Vi vil at syke mennesker skal bli friske, ikke utrygge. Sykelønn og andre ordninger er rettigheter vi har kjempet fram, og som vi skal verne om. Vi skal forsvare sykelønnsordningen, ikke det høye sykefraværet.
Derfor er vi sammen med arbeidslivets parter nå i gang med å forhandle om en ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene må sammen ta ansvar for å hindre utstøting og redusere fravær.
Skal vi lykkes med å få flere i jobb, tror jeg vi må endre tankemønster. Vi må oppheve det skarpe skillet mellom det å være helt frisk og helt syk, mellom det å være helt arbeidsfør og helt ufør, mellom det å være helt yrkesaktiv og helt pensjonist. For mange vil det være godt både for helse og trivsel å være i en form for aktivitet, godt å ha kontakt med arbeidslivet på en eller annen måte, også når man ikke kan yte hundre prosent innsats hundre prosent av tiden.
Vi trenger ikke bare mer arbeidskraft og flere i arbeid. Vi trenger også arbeidskraft som er kvalifisert, og som har kompetanse. Da trenger vi et utdanningssystem med god kvalitet som gir gode resultater. Vi trenger forskning, og vi trenger et arbeidsliv hvor folk får utvikle sin kompetanse underveis.
En av de store utfordringene er frafallet i skolen. Nesten alle starter i videregående skole, men én av tre fullfører ikke. Dette er svært alvorlig, for videregående opplæring er en nøkkel til arbeid og til studier. De fleste unge som mottar uføretrygd, har falt fra videregående opplæring. Vi vet at mange skoler har gode erfaringer med tiltak for å redusere frafallet. Dette er erfaringer vi er nødt til å dele med andre. Vi må ha tettere oppfølging av dem som er i faresonen, og vi må bedre yrkesopplæringen.
Mandag møtte jeg rektor Elin Stavrum på Sogn videregående skole. Hun møter en skolehverdag med høyt frafall. Men hun er veldig klar på at vi ikke må senke ambisjonene for elevene, og hun er veldig klar på at vi må holde læringstrykket oppe. «Elevene er ikke lei skolen. De er lei av å ikke lære på skolen,» er hennes budskap til oss.
I dag snubler for mange unge i startgropen og kommer ikke ordentlig i gang med livet sitt. I framtidens kunnskapssamfunn vil stadig flere jobber kreve utdanning. For å lykkes med arbeidslinja må vi derfor også lykkes med utdanningslinja.
Men det hjelper ikke å få mer arbeidskraft og kvalifiserte mennesker om vi ikke har levedyktige bedrifter hvor de kan jobbe. For at vi skal kunne leve av hverandres arbeid, trenger vi bedrifter og virksomheter i alle deler av landet som er kreative, framtidsrettede og lønnsomme.
En av syv personer som jobber i private bedrifter, arbeider i virksomheter som ikke fantes for fem år siden. Det sier noe om hvor viktig det er at vi hele tiden skaper nye arbeidsplasser og nye bedrifter. Nesten en kvart million mennesker jobber i bedrifter som ikke fantes for fem år siden.
De store industrilokomotivene er viktige. Men det er også nyetableringer, gründervirksomhet, de titusener av små og mellomstore bedrifter som utgjør hoveddelen av norsk næringsliv.
Vi søker gode svar på hvordan vi kan gjøre det lettere å starte næringsvirksomhet, på hvordan vi kan utnytte mulighetene for næringsutvikling i alle deler av landet, på hvordan vi kan utvikle den kunnskap og teknologi som næringslivet trenger, og hvordan vi kan utvikle et grønnere og mer miljøvennlig næringsliv.
På mandag startet jeg dagen på Opera Software, før jeg sammen med flere andre statsråder møtte gründere fra hele landet. Det møtet gjorde inntrykk. Deltakerne fortalte om hvilke utfordringer de har opplevd – hvilke hindre som står mellom en idé og en suksess – og vi utvekslet synspunkter på hva vi kunne få til i fellesskap.
Staten kan og må bidra på mange måter. Vi har et bredt virkemiddelapparat for å bidra til næringsutvikling over hele landet. Tiltakene spenner vidt, fra gradert arbeidsgiveravgift til Innovasjon Norges ordninger. Gode veier og jernbaner, gode telekommunikasjoner og et godt utbygd bredbåndsnett, avansert forskning og en veldrevet og omstillingsdyktig offentlig sektor er viktige bidrag, og på alle disse områdene skal vi gjøre mer.
Likevel er vårt viktigste bidrag å holde orden i økonomien. Det betyr at vi må sikre en forsvarlig bruk av oljeinntektene. Bedriftene er helt avhengige av at vi unngår et særnorsk press på rente og krone. Orden i økonomien handler også om å ta hensyn til de konkurranseutsatte arbeidsplassene i lønnsoppgjørene. Vi har klart her i landet å holde fast ved en modell der konkurranseutsatt sektor forhandler først. Vi vil legge stor vekt på at dette videreføres.
En god velferdspolitikk er også viktig for bedriftene. I går var jeg i Porsgrunn. Der møtte jeg Aleksander Farstad, som leder et firma som nylig er nominert til et av de hundre mest lovende IT-firmaer i verden. Han understreket at en viktig årsak til at han våget å ta den risikoen det er å starte ny bedrift, er at vi i Norge har et godt sikkerhetsnett fordi vi har et godt velferdssamfunn. Vi vet at trygge mennesker tør å satse. Om vi er gode til å dele, skaper vi også mer.
Det å lytte til andre, det å ha innspill og dialog mellom ulike aktører og parter, det er en viktig del av den norske samfunnsmodellen. Derfor ønsker Regjeringen ideer og innspill til ny politikk. Vi ønsker engasjement, dialog og deltakelse. Og vi ønsker å forankre nødvendigheten av ansvarlighet og langsiktighet. Debatten i seg selv kan øke bevissthet og kunnskap om viktige samfunnsspørsmål. Gode forslag til løsninger i den enkelte skole, bedrift eller etat kommer ofte som resultat av diskusjoner og utveksling av ideer mennesker imellom.
Vi håper denne debatten vil føre til en god diskusjon i de videregående skolene om hvordan de kan redusere frafallet, og på arbeidsplassene om hvordan de kan redusere sykefraværet. Vi har sett før at økt oppmerksomhet om høyt fravær kan ha bidratt til å få fraværet ned.
Samarbeid for arbeid handler om en tenkemåte, om en visjon for hvordan vi skal ta vare på det mest verdifulle og dyrebare vi har: hverandres arbeid.
Regjeringen vil følge opp på en rekke områder:
Vi arbeider tett sammen med partene i arbeidslivet for å få en ny avtale om inkluderende arbeidsliv. Og vi legger stor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet.
Vi vil legge fram en stortingsmelding om arbeidsmiljø og en stortingsproposisjon om uføretrygd.
Og vi vil legge fram saker til Stortinget som skal bidra til arbeidsplasser og verdiskaping, bl.a. en petroleumsmelding og en landbruksmelding.
Også i nasjonalbudsjettet for 2011 vil Samarbeid for arbeid bli omtalt og fulgt opp.
Men det er ikke antall dokumenter og meldinger som avgjør om Samarbeid for arbeid lykkes eller ikke.
Vi lykkes dersom vi greier å holde arbeidsledigheten lav.
Vi lykkes om vi får sykefraværet ned.
Vi lykkes om vi får ned frafallet i den videregående skolen.
Og vi lykkes om vi skaper nye bedrifter og nye arbeidsplasser.
Vinjes ord om at penger er «storknat mannasveitte», er sagt for over 150 år siden, men gjelder fortsatt. Vi trenger et samarbeid for arbeid for å trygge framtiden og vår felles velferd. Jeg vil gjerne invitere Stortinget til å delta i dette samarbeidet.
Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.
Første replikant er representanten Siv Jensen, som jeg tror har tegnet seg til begge replikkene fra Fremskrittspartiet.
Siv Jensen (FrP) [10:27:15]: La meg først lov å si at jeg synes det er veldig hyggelig endelig å se statsministeren igjen. Vi har savnet statsministeren – og nesten glemt hvordan han ser ut!
Jeg kan avsløre overfor statsministeren at også Fremskrittspartiet har lyttet til folk. Vi har gjort det i veldig mange år – og det er av onde tunger kalt for populisme. Jeg kan samtidig fortelle at det er veldig nyttig, særlig hvis man ikke bare lytter, men også følger opp de råd og innspill man får, med forslag til praktiske endringer.
Så er det slik at Stortinget og Stortingets komiteer også har lyttet, reist rundt og fått innspill. I forbindelse med det siste statsbudsjettet lyttet vi til over 500 organisasjoner. Det førte til at regjeringspartiene så seg nødt til å gjøre en endring på hele 0,01 pst. av Regjeringens budsjett. Alle de innspillene som kom fra disse organisasjonene, er det som tydeligvis statsministeren nå sier at gjør inntrykk på ham. Men dette er innspill som Stortinget har hørt i mange år. Og spørsmålet er: Når kan vi forvente at Regjeringen og Stoltenberg vil følge dette opp i praktisk handling?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:28:30]: Det er en tid for å lytte og for å diskutere, og så er det en tid for å konkludere og handle. Regjeringen er opptatt av å gjøre begge deler. For eksempel er det slik at da vi så finanskrisen komme i 2008–2009, satte vi i gang omfattende rådslag, inviterte bedrifter, næringsdrivende og fagorganiserte inn til møter – drøftet, lyttet og diskuterte. Så konkluderte vi og la fram våre forslag. Det er på samme måte vi tenker nå, at vi nå skal gå videre, styrke arbeidslinja, styrke utdanningslinja og sikre fortsatt lav ledighet. Så skal vi lytte, høre og drøfte, og så skal vi konkludere og legge fram våre forslag etter hvert for Stortinget. Det er slik Regjeringen arbeider. Det er en flertallsregjering, og da mener jeg det er ekstra viktig at vi legger til rette for mange åpne kanaler inn til Regjeringen, slik vi gjør gjennom Samarbeid for arbeid.
Siv Jensen (FrP) [10:29:23]: Det er for så vidt sant at det er en tid for å lytte og en tid for å handle. Jeg var også i Porsgrunn i går og møtte deler av næringslivet der. Den beskjeden som kommer derfra, som er knyttet til oljeindustri og leverandørindustri, sier at vi har snakket om dette lenge nok, vi har advart lenge nok, krisen er farlig nær, og nå er det tid for handling. Skal Regjeringen bruke dette rådslaget til ytterligere å utsette vanskelige problemstillinger knyttet til olje- og gassvirksomheten fordi det er indre uenighet i Regjeringen, eller skal de snart ta beslutninger som fører til at vi fortsatt kan ha et av verdens mest kunnskapsrike miljøer i Norge, som kan fortsette å videreutvikle leverandørindustrien og olje- og gassnæringen og samtidig opprettholde mye av den inntektsstrømmen som har vært så viktig for Norge gjennom flere tiår?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:30:21]: Regjeringen er opptatt av å handle. Derfor er det også gjennomført massive tiltak for å trygge norsk økonomi, opprettholde aktiviteten og sikre arbeidsplassene. Vi har nå den laveste arbeidsløsheten i Europa, og vi har høy sysselsetting. Det er faktisk slik at vi har lavere arbeidsløshet nå, med finanskrise i verden, enn vi hadde for noen år siden uten finanskrise i verden. Ledigheten var i mange europeiske land like lav som eller lavere enn i Norge, for få år siden, nå har vi den laveste ledigheten i Europa. Petroleumsaktiviteten har vært på et rekordnivå, og investeringene har vært rekordhøye. Vi er opptatt av å finne den rette balansen mellom aktivitet og natur-, miljøvern- og fiskeriinteresser. Derfor skal vi gå forsvarlig fram, skrittvis og kunnskapsbasert, og derfor skal vi følge den kjøreplanen Stortinget har vedtatt, forvaltningsplanen. Der skal vi ta stilling til om vi skal gå videre eller ikke når det gjelder åpning av nye områder på norsk sokkel.
Erna Solberg (H) [10:31:32]: I boken som livlegen til Mao skrev, er det en ganske interessant passus der han forteller hvordan det var på den verste tiden i Kina. Mao skulle reise rundt og møte folket, og man hadde organisert det godt, slik at det sto glade, blide og todagersfødde barn og voksne langs toglinjen, og Mao fikk et innblikk i at alt var bra, og at regjeringen fungerte godt.
Jeg har derfor en anbefaling til Regjeringen hvis de først skal ut og lytte: å velge å lytte til dem som kritiserer Regjeringens politikk, dem som daglig opplever at den politikken Regjeringen har ført, faktisk har gitt mindre muligheter til å skape nye arbeidsplasser. Min utfordring da til statsministeren er å ta et besøk hos Nergård-konsernet i Troms. Det ville være et bra sted å besøke for å se effektene av formuesskatten og arveavgiften. Der forvitrer bl.a. det lokale eierskapet, når mindreårige barn må selge seg ut av familieselskapet som følge av arveavgift og formuesskatt. Vil statsministeren reise?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:32:38]: Vi er opptatt av å lytte til mange, og vi inviterer alle til å delta – selvsagt også dem som har kritiske meninger og er uenig i Regjeringens politikk. Det er faktisk spesielt viktig at de gir uttrykk for det de mener. Det er en av grunnene til at vi har gjort mye for å åpne kanalene for alle. Det at vi legger stor vekt på debatt på nettet – egne nettmøter, egne nettsteder – er nettopp en anledning til at alle kan delta, at alle kan komme med sine innspill.
Så kan jeg forsikre representanten Solberg om at jeg allerede har møtt bedriftsledere som er bekymret og uenige med Regjeringen når det gjelder formuesskatt. Dem møtte jeg på mandag og på tirsdag. Og det kan godt hende jeg kommer til å møte flere – hva skal jeg si – folk med samme mening. Så vi er ikke som Mao. Vi lytter også til dem som er uenige med oss, og det er derfor vi fører en vesentlig bedre politikk enn de gjorde i Kina.
Erna Solberg (H) [10:33:31]: Jeg er enig i at statsministeren fører en bedre politikk enn de i Kina, men jeg håper at folk i Senjahopen får oppleve at statsministeren kommer og lytter – når hjørnesteinsbedriften i DistriktsNorge står i en situasjon hvor eiere som har investert over tid, må selge.
Jeg håper også at statsministeren tar seg en tur til Oppland for å møte alle de gründerne som slåss mot miljømyndighetene for å kunne drive nye arbeidsplasser med litt mer fleksibilitet og lokalt selvstyre knyttet til å utvikle sin næring, eller at statsministeren besøker Oslo Cancer Cluster, som forteller om hvordan bedrift etter bedrift – i fronten av noen av de virkelig nye store næringene – møter taket f.eks. i SkatteFUNN-ordningen, eller at statsministeren får oppleve alle dem som forteller at det er nesten umulig å komme tilbake til arbeidslivet pga. mangel på fleksibilitet i dagens regler. Kanskje han da vil se at det forslaget Høyre har fremmet gjentatte ganger – om rett og plikt til aktivitet, og at du faktisk kan gå ned i 20 pst. uføregrad på veien ut av arbeid – er en av de gode løsningene.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:34:41]: Jeg lover å besøke mange bedrifter, og jeg lover at Regjeringens medlemmer skal være tilgjengelige både her i Oslo og rundt i landet for å besøke mange ulike bedrifter. Jeg kan ikke love å besøke alle bedrifter som Erna Solberg gjerne vil at jeg skal besøke, men det jeg kan love, er at hvis de sender inn sine forslag, sine ideer, sin ris og sin ros på våre utmerkede nettsider – samarbeidforarbeid.no – så skal vi lese og lytte og lære, nettopp fordi det er hensikten med hele prosjektet Samarbeid for arbeid.
Så er vi opptatt av mange av de problemstillingene som representanten Solberg tok opp, bl.a. at vi skal ha regler som gjør at det skal være lettere å kombinere pensjon og arbeid. Vi har gjort mye allerede i pensjonsreformen, vi har gjort mye allerede fra i år, og det blir enda lettere fra neste år. Vi gjør jo en del ting riktig her i landet. Vi har et veldig høyt nivå på nyskaping – én av sju arbeidsplasser er i bedrifter som ikke fantes for 5 år siden, vi har hatt rekordhøy sysselsetting, vi har Europas laveste ledighet. Så noe lykkes vi med i dette landet.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:35:57]: Til tross for at statsministerens resept – arbeidslinja – har vært fulgt siden tidlig på 1990-tallet, er det noe vi ikke har lyktes med. Vi har ikke lyktes med å inkludere funksjonshemmede i arbeidslivet, selv i de aller beste tider på arbeidsmarkedet. Og vi har ikke lyktes med å bekjempe fattigdommen. Det ble pinlig klart for Regjeringen i valgkampen. Jeg har ikke tenkt å avkreve statsministeren noen nye løfter her i dag, men jeg har tenkt å spørre om han har tenkt å følge opp det løftet han ga i valgkampen, i TV 2s studio 19. august i fjor, da vi diskuterte fattigdom, og da både Lars Sponheim og jeg utfordret Regjeringen til samarbeid for arbeid og mot fattigdom, at vi skulle sette oss ned og lage en nasjonal dugnad for å bekjempe fattigdom. Jeg hørte ikke ordet fattigdom nevnt med ett ord i denne viktige politiske redegjørelsen fra statsministeren. Nå gir jeg ham sjansen til å svare på om han har tenkt å følge opp det han lovte i den debatten vi hadde om fattigdom – et nasjonalt løft, hvor vi kan samarbeide om å bekjempe dette pinlige forholdet, at Norge som verdens rikeste land ikke klarer å bekjempe en økende fattigdom.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:37:07]: I min redegjørelse la jeg vekt på at det at vi sikrer lav arbeidsløshet, høy sysselsetting, er det viktigste bidraget for å utjevne sosiale forskjeller, og at de største inntektsforskjellene er mellom de som har arbeid og de som ikke har arbeid. Det er klart at da er også et avgjørende bidrag til å bekjempe fattigdom nettopp å redusere inntektsforskjeller knyttet til folks tilknytning til arbeidsmarkedet.
Jeg er helt enig med representanten Høybråten i at det er mye som er ugjort, det er mye som ikke fungerer og det er mye vi må gjøre bedre enn vi gjør i dag, bl.a. for funksjonshemmede og for dem som faller på utsiden av det norske velferdssamfunnet.
Vi har jo satt i gang en svær utredning – et offentlig utvalg – om fordelingspolitikk. Regjeringen har varslet at vi vil komme tilbake til den, og vi vil også på egnet måte legge den fram for Stortinget. Det er da Stortinget får anledning til å diskutere, og se om det er grunnlag for forlik, bredere enighet rundt de forslag Regjeringen da fremmer.
Trine Skei Grande (V) [10:38:21]: Jeg vil også først si at det er fint at statsministeren kommer hit til Stortinget, sånn at vi slipper å kommunisere via nettsteder hvis vi har gode ideer til Regjeringas politikk.
I går besøkte statsministeren Opera Software. De hadde to budskap: Skal du klare å skaffe arbeidsplasser, må du ha gründere som vet hva de vil og en regjering som legger til rette for den drifta. Jeg tror gründere vet hva de vil. Jeg er litt usikker på om Regjeringa er så opptatt av gründere. Statsministeren sa i sin redegjørelse at det viktige for folk var å ha et sosialt nettverk, en stat som tar vare på dem også når det røyner på. Det opplever ikke gründere. Det er viktig for gründere å ha forutsigbare rammer, å kunne gjøre grep som fører til nye tanker.
Var det noe som helst statsministeren lærte på det møtet som han vil ta med seg videre?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:39:24]: Ja, jeg lærte mye på det møtet og på mange andre møter vi har hatt. Jeg lærte bl.a. det som både de sa der, og som også andre gründere jeg møtte i går, understreket, nemlig at et godt utbygd velferdssamfunn er viktig for gründere, for det er lettere å satse dersom man ikke risikerer alt hvis man ikke lykkes. Mange av dem var opptatt av generelle rammevilkår som rente, kronekurs, samferdsel, bredbånd – den type ting. Men flere nevnte også en del velferdsordninger, bl.a. foreldrepermisjon, sykepenger og den type ordninger – og at disse skulle være mer tilpasset selvstendig næringsdrivende. Vel, vi har gjort noen forbedringer, vi ser på om vi skal gjøre ytterligere forbedringer. Men hele poenget med å ha denne type dialog, er at folk direkte overfor Regjeringens medlemmer kan legge fram store og små mangler og svakheter de ser. Vi går så gjennom det, og så kommer vi tilbake med konklusjonene når vi har sett på det.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Helga Pedersen (A) [10:40:41]: Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg mener at statsministeren hadde opptil flere gode poenger i sin utmerkede redegjørelse. Jeg vil understreke betydningen av et par av dem, og peke på at disse også har en regionalpolitisk dimensjon som for ofte blir oversett. Det gjelder betydningen av en disiplinert oljepengebruk, og utfordringen med frafall i den videregående skole.
Heller ikke i år vil vi oppleve å se fakkeltog for kronekursen eller mot for høy pengebruk i statsbudsjettet. Det vi derimot kan være rimelig trygge på å oppleve, er oppslag og utspill i lokale og regionale medier som hver for seg kan være rimelige krav til utgiftsøkninger på statsbudsjettet, men som i sum vil undergrave det konkurranseutsatte næringslivet gjennom særnorsk rentenivå og stigende kronekurs. Det ville være svært alvorlig for AS Norge, men framfor alt for AS Distrikts-Norge, for de største konkurranseutsatte næringene er i høyeste grad distriktsnæringer. Jeg vil understreke at det foregår mye og veldig viktig arbeid i Oslo. Men fisken tas opp og foredles langs kysten. Smelteverkene produserer store eksportverdier i flere av våre mest utpregede distriktsfylker. Den konkurranseutsatte verfts- og leverandørindustrien har tyngdepunkt i de store vestlandsfylkene, og vi har høyteknologiske, eksportrettede miljøer i Grenland, på Kongsberg og på Raufoss. Den norske bergverksnæringen går mot en renessanse, med nordområdene i sentrum. Den norske reiselivsnæringen trekker turister og aktivitet til vestlandsfjordene, til Lofoten og til Nordkapp.
Når jeg nevner dette, er det fordi den nasjonale økonomiske politikken – det å ha orden i økonomien og disiplin i oljepengebruken – ikke bare er et anliggende for en statsminister og en finansminister som sitter der inne i Oslo, eller der borte i regjeringskvartalet. Tvert imot er det noe som burde stå øverst på lista når krav til sentrale myndigheter utformes og kommer til uttrykk rundt omkring i landet, eller for den saks skyld her i salen.
Arbeiderpartiet og Regjeringen skal uansett være garantisten for en økonomisk politikk som gir gode, forutsigbare rammer for utvikling og arbeidsplasser innenfor de konkurranseutsatte næringene. Det handler om disiplin i budsjettpolitikken, og det handler om et tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Trepartssamarbeidet er en essensiell del av den norske modellen, og en samfunnsansvarlig fagbevegelse er kronjuvelen i denne modellen. Den har bidratt til å gi Norge en unik kombinasjon av lav ledighet, moderat prisstigning, høy produktivitet og god velstandsutvikling for det brede lag av folket. Jeg ser Samarbeid for arbeid som en videreutvikling av denne tenkningen.
Å sikre en stor og kompetent arbeidsstyrke som kan bidra til videre utvikling av vår felles velstand og velferd, handler ikke minst om å ta tak i problemet med frafallet i den videregående skolen. Også her må by og land gå hand i hand. Frafallet i den videregående skolen er størst i Oslo øst og i Finnmark. Hvis vi får flere elever gjennom den videregående skolen, får vi en mangedobbel gevinst: Vi gir ungdommene våre flere valgmuligheter i livet, vi bidrar til å bekjempe fattigdom, vi gir næringslivet tilgang på mer kunnskap og kompetanse, vi vil lykkes bedre i integreringspolitikken, og vi vil gi et viktig bidrag til å utvikle den nordnorske landsdelen videre.
Det vil være et kvalitetsstempel ved samfunnet vårt om Regjeringens initiativ Samarbeid for arbeid utløser en fruktbar og bredest mulig debatt over hele landet. Jo flere som ut fra egne interesser ser verdien av å engasjere seg i denne debatten, jo bedre.
Det gjelder selvfølgelig organisasjonene i arbeidslivet, det gjelder lærere, rektorer, elever og studenter, det gjelder de funksjonshemmedes organisasjoner og andre som kan bidra til innspill om større yrkesdeltakelse og mindre utstøting fra arbeidslivet. Klarer vi i tillegg å mobilisere de kreftene som ligger i den geografiske dimensjonen og lokalpatriotismen, kan denne debatten bli et svært viktig bidrag til å styrke norsk arbeidsliv, til velstand og velferd for de tiårene som kommer.
Siv Jensen (FrP) [10:45:47]: Statsministeren avsluttet sitt innlegg med å invitere Stortinget til samarbeid. Men allerede i replikkvekslingen som fulgte noen sekunder etterpå, avslørte han at han overhodet ikke er interessert i å høre på de innspillene Stortinget kommer med. Jeg ga flere, Erna Solberg ga flere, og alt ble avfeid av statsministeren etter noen få sekunder. Da er jo spørsmålet: Hvem er det statsministeren egentlig skal høre på? Og hva er det han egentlig skal bruke de rådene han får, til?
Jeg hørte ingenting nytt i statsministerens tale – ingenting nytt! Snarere tvert imot oppdaget jeg at statsministeren endelig har klart å få med seg innspillene som har kommet fra næringslivet rundt omkring i det ganske land, men de har jo kommet i mange, mange år. Det er ikke noe nytt at næringslivet melder om behov for å gjøre noe med formuesskatten eller arveavgiften. Det er ikke noe nytt at næringslivet advarer mot byråkrati, skjemavelde, statlige inngrep. Det er ikke noe nytt at næringslivet ber om et smidigere fremfor et mer tungrodd Innovasjon Norge. Det er altså ikke nytt at næringslivet ber om mindre statlig innblanding – de ber ikke om mer statlig styring. Dette vet vi, og da er det i bunn og grunn én ting som gjenstår, og det er handling. Da er utfordringen til statsministeren og Regjeringen når de har tenkt å begynne å handle der hvor dette måtte stride mot deres egen ideologi eller indre uenighet. Det er dét næringslivet nå ber om.
Jeg synes det er urovekkende når statsministeren avfeier de utfordringene som nå kommer fra oljeindustrien og leverandørindustrien. Jeg la merke til at statsministeren avfeide hele problemstillingen med å si at aktiviteten er så høy at det trenger vi ikke å bry oss noe om. Det er en kraftfull omskriving av virkeligheten. Virkeligheten dreier seg om et miljø som er i ferd med å forvitre, bedrifter som er i ferd med å sende ut permitteringsvarsler, bedrifter som står overfor enorme utfordringer på grunn av ordretørke. Grunnen til at det skjer, er at Regjeringen i sin virketid på fem år ikke har klart å ta substansielle beslutninger hva gjelder å utvikle nye spennende, interessante leteområder som kan gi ny aktivitet i olje- og gassnæringen i Norge. Det er virkeligheten. Statsministeren vet utmerket godt hvor lang tid dette tar, og at konsekvensene nå kan bli ganske dramatiske, hvis man ikke raskt sender helt andre signaler enn dem man nå sender.
Jeg merket meg at statsministeren var opptatt av å få flere i arbeid. Det er jeg helt enig i. Men skal vi klare å få flere i arbeid, må vi få flere til å skape arbeidsplasser. Da er det avgjørende viktig å lytte – og ikke bare lytte, men å ta inn over seg og gjøre endringer i rammebetingelsene som gjør at flere tør å satse sparepengene sine på å bygge arbeidsplasser. Og dét er ikke denne regjeringen kjent for.
Så er det slik at statsministeren har hatt ansvar for mange prosjekter i sin regjeringsperiode, og felles for alle disse prosjektene er at de går dårlig eller er i ferd med å bli skrinlagt. Nav-reformen mangler fullstendig politisk styring og kontroll, og oppleves som et mareritt for alle brukerne som er avhengig av å få bistand derfra. Samhandlingsreformen er i ferd med å bli utsatt, og der kan det virke som om avisen VG er bedre orientert enn Stortinget om utviklingen. Det sier også noe om Regjeringens manglende kontroll med dette, og ikke minst om forholdet til Stortinget. Månelandingen på Mongstad – det er neppe nødvendig å minne statsministeren om når han lovet å rense denne gassen. Men den situasjonen vi ser, er altså en høy strømpris som skaper helt andre utfordringer for det næringslivet man i utgangspunktet skulle forsøke å hjelpe.
Kort oppsummert har mange av disse prosjektene som statsministeren har engasjert seg i, gått i vasken. Kanskje er det derfor han nå er interessert i å begynne å lytte til hva folk mener, for det kan hende at man får sunnere innspill til hvordan man skal iverksette gode næringspolitiske tiltak, og kanskje en vakker dag også oppdager at det ikke er et rungende rop om mer statlig styring, men et rop om fravær av statlig innblanding.
Erna Solberg (H) [10:51:13]: Det er litt lett å harselere når man nok en gang kommer med en ny stor nasjonal diskusjon fra Arbeiderpartiet. Det begynte med Det norske hus og samrådene fra 1996 under Jagland. Det er ikke mer enn to år siden Stoltenberg inviterte til samråd rundt skolen og utviklingen der. Det betyr ikke at jeg ikke mener at det er viktig å lytte, ha prosesser og diskutere i et samfunn. Jeg tror det er kjempeviktig.
Det som slo meg da jeg hørte den redegjørelsen som statsministeren nå holdt, var at det var ingen nye temaer. Det var ingen nye saker, det var temaer og spørsmål som vi hadde diskutert opp og ned i denne salen i alle fall i de siste fem årene.
Det at mange ramler utenfor, har vært en stor og viktig sak for Høyre. Vi har gjort mye under arbeidet med Ny sjanse – vi har besøkt, lyttet til og snakket med mange, og vi har kommet tilbake med de rådene i denne salen. Stort sett har tilbakemeldingen fra Regjeringen vært: Vi arbeider med saken. Så har vi ikke sett mye til forslagene senere.
Frafallsspørsmålet har vært en gjenganger og et stort tema – det er det viktig å gjøre noe med – men heller ikke der har vi følt at vi har fått grep fra Regjeringen inn i debatten.
Spørsmålet om nye jobber er jo et kontinuerlig spørsmål, som dreier seg om rammebetingelser for norsk næringsliv og om hvordan vi satser på forskning, utvikling og nyskaping fremover.
Så mener jeg at det er fint å lytte. Jeg mener vi lærer en masse av hva som skjer nedenfra, for i et samfunn som det norske begynner utviklingen nedenfra og ikke ovenfra – politikere som tror at vi kan styre oss frem til nye løsninger, tar feil – det kan gi rom for mennesker som kan bruke muligheter i et samfunn til å skape det nye.
Da er det fint med Internett-kommunikasjon, men det er mye bedre å se menneskene i øynene. Derfor håper jeg at statsministeren tar turen til Senjahopen og ser folk i Senjahopen i øynene når det dreier seg om fremtiden til det største privateide, nordnorskeide fiskerikonsernet i Norge.
Høyre mener at politikernes oppgave er å legge til rette for at de som kan skape arbeidsplasser og verdier, kan skape flere. Vi kan ikke planlegge fremtidens arbeidsplasser, fordi vi med sikkerhet aldri kan vite hva de er. Vi er ofte blitt forbauset over hvordan krysskompetanse har gitt oss nye og spennende løsninger, f.eks. innenfor solenergi. Men vi kan si noe om hvor flinke vi er til å lage rammebetingelsene for at verdiskapende arbeidsplasser vokser frem.
For øyeblikket er ikke denne lesningen noe særlig hyggelig. Vi har hvert år under den rød-grønne regjeringen fått mindre konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet.
I valgkampen valgte Stoltenberg og arbeiderpartipolitikere å vise til en Verdensbanken-undersøkelse som rangerte oss som nummer 10 når det gjaldt rammebetingelser. Problemet var at de glemte å se på hva som hadde skjedd. Da denne regjeringen tiltrådte, var vi nummer 6. Vi hadde falt fire plasser i løpet av fire år under den rød-grønne regjeringen.
Statistisk sentralbyrå melder at innovasjonstrenden siden 2006 har vært negativ, og Regjeringen forholder seg i liten grad til intensjonen bak handlingsregelen: Vi skulle sørge for at avkastningen ble brukt til infrastruktur, til forskning og til vekstfremmende skattelettelser – alt viktige rammebetingelser for at norsk næringsliv skulle utvikle nye og gode arbeidsplasser.
Norge er heldig. Vi er heldige på flere måter. Vi har god kompetanse i det norske samfunnet. Vi har gode økonomiske rammebetingelser på grunn av oljenæringen. Vi har muligheter til å satse på fremtiden på en måte som ingen andre land i den vestlige hemisfæren har. Men da må vi tenke langsiktig, og vi må jobbe bevisst hver eneste dag for at Norge skal bli bedre i fremtiden. Jeg mener vi må ha et perspektiv på både 20 og 30 år fremover for de politiske beslutningene vi fatter i dag.
Høyre har tenkt å være med i dette samrådet. Vi har tenkt å komme med gode innspill til Regjeringen. For eksempel mener vi: Gode rammebetingelser og flere arbeidsplasser betyr også at man må skape jobbskapende skattelettelser. Vi må satse mer på forskning og utvikling enn det dagens regjering gjør. Regjeringen må satse mer på infrastruktur enn det NTP tilsier, og vi må gjøre det raskere, med nye finansieringsmetoder. Regjeringen må gi norsk næringsliv bedre og grønnere rammebetingelser, ikke dårligere. Så må vi ta vare på menneskene, for vår viktigste verdi er fortsatt alle de menneskene som bidrar til og på arbeidsplassene. Da er det på tide å ta på alvor utenforskapet – ikke bare snakke om det, men faktisk gjøre noe.
Heikki Holmås (SV) [10:56:33]: Først vil jeg takke statsministeren og Regjeringen for initiativet til Samarbeid for arbeid, for jeg tror det er et godt og viktig initiativ som griper fatt i mange av de utfordringene vi står overfor.
Jeg vil begynne med å si at når jeg har folk fra utlandet på besøk i Norge, sier jeg alltid: Vet du hva jeg synes er det fineste, det vakreste med Norge? Det er ikke Hardangerfjorden, det er ikke Bryggen i Bergen, det er ikke den nye hoppbakken i Holmenkollen. Det er den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge, altså det at vi har små lønnsforskjeller.
Da ser de alltid litt rart på meg. Men jeg vil likevel understreke hvorfor det er sånn: Det at vi har et samarbeid mellom staten, en godt organisert fagbevegelse og en arbeidsgiverorganisasjon som skjønner at det er viktig å ha arbeidstakerne på lag, er det som er kjernen i den norske modellen, i tillegg til at vi har en skattepolitikk som fordeler – fra de rikeste til de andre – og at vi har et høyt skattenivå som sørger for gode velferdsordninger og omfordeling.
La meg ta et eksempel: Det at vi bruker penger på billige barnehager og rett til barnehageplass til alle, sammen med at vi bruker penger på gode fødselspermisjonsordninger, ja, kanskje blant de aller beste i verden, er med på å sørge for at vi har flere damer og menn som er villige til å føde her i Norge – ja, det er vel damene som står for selve fødselen! – damer og menn som er villige til å få barn, og at vi har en høy fødselsrate.
Dette er viktig, for det at vi har små forskjeller, gjør at vi står bedre rustet til å møte motgangstider – som den finanskrisen vi går igjennom – og det skaper trygghet for alle.
I Norge og Sverige har 65 pst. tillit til at de fleste andre mennesker er gode folk, og de har tillit til dem. I Storbritannia har denne tilliten sunket fra 65 pst. på 1960-tallet til 30–35 pst. i dag. Det viser en grunnleggende ting: Det at vi har små forskjeller, er viktig for å skape et godt samfunn.
Boken «The Spirit Level – Why More Equal Societies Almost Always Do Better» sier at ulikhet enten er årsaken til eller forverrer alle problemer i et samfunn. Ifølge Dagbladet skrev The Economist da boken ble utgitt: Det er vidtrekkende konklusjoner forfatterne drar, men bevisene, som er smertelig tydelige, er vanskelige å motsi.
Det boken sier, helt enkelt, er at høyrepolitikk er en trussel mot gode samfunn. Kutt i velferdsytelser, skattelette til de rikeste, dårlige rettigheter for arbeidsfolk, som fører til et mer brutalt arbeidsliv, er årsaken til dårlige samfunn. Forskjeller, og store forskjeller, er et problem.
Hvis man hadde tatt de syv fattigste bydelene på østkanten i Oslo og sett på barnefattigdommen der, hadde det klokkeklart vist én ting: Disse bydelene ville vært på topplisten blant kommuner med høyest antall fattige barn. Likevel svarer den nye byråden i Oslo kommune, Anniken Haugli, slik på et spørsmål fra NRK om hvorvidt det er et mål å utjevne forskjeller mellom øst og vest: Nei, det er ikke et mål for meg. Klarere kan det vel ikke sies.
Det er nemlig slik at klassebakgrunnen til foreldrene er avgjørende for om man lykkes på skolen. Derfor er frafallet i videregående skole – man ser at frafallsprosenten her er på omtrent 30 – som flere har nevnt, noe av det mest avgjørende å få gjort noe med for å sørge for mindre utstøting fra arbeidslivet, utstøting til sosialhjelp og til uføretrygd. En undersøkelse om nettopp dette som kom i julen, sier at samfunnet kunne ha spart milliarder hvis vi hadde klart å få antallet elever som faller ut av videregående skole, ned bare fra 30 pst. til 20 pst., slik det er i Sør-Trøndelag.
Vi vet at det som virker, er målrettet innsats i videregående skole for å sørge for at elevene får god praksis og god mulighet til å gjennomføre, gratis leksehjelp i barneskolen og tilbud om gratis barnehage. Billigere barnehageplasser er viktig. Derfor er det å jobbe med disse tingene avgjørende.
Jeg vil avslutte med bare å si at i dag blir Klimakur lagt fram, oppskriften eller – skal vi si – menylisten over alle de tingene som kan gjøres i Norge for å sørge for at vi slipper ut mindre CO2, altså reduserer våre utslipp. Vi vil aldri nå målet om å få med oss Kina og Brasil på en omfattende klimaavtale hvis vi ikke viser at det er mulig å kombinere et godt og rikt velferdssamfunn med lave CO2-utslipp. Dette skal være utfordringen til næringslivet.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:01:59]: Det er nesten like mange arbeidsledige i Spania som det er innbyggere i Norge. Nesten halvparten av unge spanjoler har ikke jobb. Men, dessverre, hvis vi ser utover i Europa, ser vi at Spania ikke er alene. Ledigheten rammer mange. I Latvia har ledigheten nesten blitt doblet i løpet av ett år.
Det er et ledighetsspøkelse som går over Europa. Ledighet er, som vi vet, roten til alt ondt. Ledighet fører til at skiller blir forsterket – mellom generasjoner, mellom by og land og, ikke minst, mellom etniske minoriteter og majoriteten. Stor ledighet over tid har en enorm sosial og politisk sprengkraft. Vi i det såkalte utenforlandet Norge har klart oss godt til nå, men det er ingen naturlov at Norge skal skånes. Det krever vilje til politisk handling, bevissthet og ledelse over tid skal vi fortsatt klare å holde ledighetsspøkelset på avstand.
Det norske folk kåret ordet «dugnad» til sitt fineste ord. Det Regjeringen nå gjør, er å invitere nettopp til en dugnad der mange skal bidra til at vi i fellesskap klarer å holde ledigheten i Norge lav, samtidig som vi ikke dumper enkelte gruppers lønninger for å få det til. Lav ledighet er en forutsetning hvis vi skal lykkes med vår felles samfunnsmodell. I Norge har vi tradisjon for å trekke sammen. Kampen mot økt ledighet og for framtidig høy sysselsetting er ikke et arbeid Regjeringen kan gjøre alene, vi må gjøre det sammen.
Det er bra at Regjeringen er så tydelig på at frafall i videregående opplæring er et hovedområde i Regjeringens Samarbeid for arbeid. Akkurat som arbeidet adler mannen, er nøkkelen til arbeid – for de fleste av oss – utdanning. Det at stadig flere ungdommer dropper ut av videregående skole, er forferdelig. Vi må fordomsfritt lete etter og foreta de grepene som gjør at flest mulig av våre ungdommer blir kvalifisert til å gå ut i arbeidslivet.
Senterpartiets utgangspunkt er at det må mer praksis inn i skolen. Alle elever, uansett klassetrinn, skal ha mulighet til å føle mestring. Framtidens samfunn vil også trenge praktikere.
I januar holdt president Obama sin «State of the Union»-tale. Hovedtråden i talen hans var kampen mot den høye ledigheten i USA. Han sa: Hvis USA skal bli ledende inn i en ny økonomisk æra, må man legge til rette for gründere og etablering av småbedrifter over hele landet. Infrastruktur må på plass – tog, bane og vei. Ja, det er ingen grunn til at vi skal være dårligere enn Kina og Europa.
Oversatt til norske forhold: Småbedrifters og gründeres kår må være et hovedpoeng i rådslaget. Vi må legge til rette for folk som vil satse, som et punkt nr. 1. Punkt nr. 2: Regjeringen må fortsette den sterke samferdselssatsingen.
Obama sa videre: Vi må få flere arbeidsplasser innenfor fornybar energi og økonomisk stimulans for dem som velger fornybart. Vi må stimulere til innovasjon via forskning og skape et system der det er fornybar energi som blir lønnsom.
Kan det bli bedre? Han vil, akkurat som Senterpartiet, sette naturen i arbeid og skape grønne arbeidsplasser. Skal vi lykkes i Norge, må vi lære av vår historie, der vi hele tiden har vært gode på å bruke vår natur til felles verdiskaping i alt fra produksjon av mat til energi rundt omkring i hele landet.
Noe av det vi er stolte av i Norge, er at vi har små forskjeller mellom folk. Skal vi lykkes med å beholde små forskjeller, skal vi lykkes med utvikling over hele landet, skal vi lykkes med dette at etniske minoriteter har like høy yrkesdeltakelse som majoriteten, må ledigheten holdes lav og yrkesdeltakelsen høy. Jeg har stor tro på at prosjektet Samarbeid for arbeid vil gi nye og gode innspill nettopp for å nå dette målet.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:06:28]: Statsministeren reiser en viktig samfunnsdebatt, men det er vitale perspektiver som mangler.
Alle er enige om at arbeid er grunnlaget for velferden vår, men grunnlaget for verdiskapingen er et klima som balanserer skaperkraft og fellesskap. Gjør din plikt, og krev din rett, sa de gamle. I dag dominerer kravmentaliteten – på bekostning av solidariteten og den gjensidige tilliten. Jeg er redd Regjeringens altfor ensidige fokusering på systemer og på det rent materielle ikke fører fram.
Samfunnets verdigrunnlag må styrkes dersom verdiskapingen skal styrkes. Det handler om å støtte opp om de kreftene og verdiene som hever kvaliteten i samfunnsfellesskapet og livskvaliteten til hvert enkelt menneske – respekten for menneskets verd og det felles ansvaret for livsmiljøet.
Markedskreftene er viktige for å drive fram nyskaping og entreprenørskap, men når behandling av syke styres av lønnsomhet og ikke av medisinske behov, slik det er på våre sykehus, er vi helt ute av kurs. Når barnevernsbarns hjem og rusmisbrukeres behandlingstilbud blir brikker i et anbudsspill, er noe gått i stykker. Når verdens rikeste land ikke makter å samle seg om å bekjempe en økende fattigdom, er noe vanvittig galt. Når stadig flere føler at de må ofre familielivet sitt på arbeidslivets alter, er samfunnet kommet i ubalanse. Sykefraværet blir da mer et symptom på at noe er galt enn selve problemet. I denne situasjonen er det typisk norsk å reparere framfor å forebygge. I stedet for å understøtte de små fellesskapene i familie og nærmiljø satser vi på institusjonsløsninger i begge ender av livet. I stedet for å forebygge sykefravær jakter vi på muligheter for å stramme inn i den enden der folk allerede er blitt syke. Det sies så fint at ingen skal ta fra oss rettigheter, men det er ikke mulig å spare på sykelønnsutgiftene uten å ta sykedager fra folk. Det er bare forebygging som gir en reell nedgang. Hvis ikke familiene gis et fleksibelt rom der de ut fra egne valg kan leve sine liv som familier, vil arbeidslivet tape, samfunnet vil tape og de største taperne blir barna.
Jakten på økonomisk balanse i de store velferdsordningene vil bli en runddans der det eneste man oppnår, er å bite seg selv i halen. Runden om sykelønn og inkluderende arbeidsliv har i så måte noe rituelt over seg. Norge står de kommende årene overfor to store utfordringer som jeg tror må ses i sammenheng. Det første som det er blitt fokusert mest på her i dag, er veien videre fra finanskrisen – hvordan vi legger til rette for nyskaping og verdiskaping framover. Det andre handler om veien ut av klimakrisen – hvordan vi får et mer bærekraftig samfunn. Det siste hørte vi fint lite om i statsministerens redegjørelse.
Våre svar på disse utfordringene i dag vil i stor grad bestemme hvordan morgendagens samfunn vil se ut. Hvis vi ikke styrker de små fellesskapene som skaper og bærer verdiene i dette samfunnet, har vi tapt. En regjering som har avskaffet familiepolitikken som begrep og som ser ut til å ville erstatte den med heldagsskole og obligatorisk barnehage, har bommet på politikken for det viktigste for de små fellesskapene. Derfor utfordrer jeg Regjeringen til en ny kurs i familiepolitikken som gir større fleksibilitet i den fasen da barna trenger det mest – det vil norsk arbeidsliv tjene på.
Det er i de små og mellomstore bedriftene en stor del av verdiene her i landet skapes. Disse bedriftene kveles av skjemavelde og avgifter. Jeg utfordrer Regjeringen til å fjerne arveavgiften ved generasjonsskifte i familiebedrifter, gjøre noe med formuesskatten på arbeidende kapital og foreta en radikal forenkling av skjemaveldet.
I lokalsamfunn landet rundt bygges velferden også gjennom frivillig arbeid. Jeg utfordrer Regjeringen til å sette Frivilligheten fri framfor å overstyre den med øremerkede tilskudd, vilkår og kontroll. Vi bør få momsfritak og skattefrie gaver i bunnen, og la dem styre seg selv.
Regjeringen ønsker innspill om hvordan de kan forebygge frafall i videregående opplæring. Årsakssammenhengen mellom manglende mestring i ungdomskolen og faren for frafall i videregående skole synes klar. Jeg utfordrer derfor Regjeringen til å fokusere på ungdomskolen, på økt kvalitetsutvikling, på å få flere yrkesgrupper inn, på etter- og videreutdanning av lærere, på mer praksisorientert teori og på å få valgfagene tilbake – for å nevne det viktigste. Skal Norge være et konkurransedyktig kunnskapssamfunn i fremtiden, må vi også ut av hvileskjæret når det gjelder forskning, og satse på skikkelige fraspark på dette området.
Statsministeren har understreket at arbeid er grunnlaget for velstand og velferd. Det er alle enig i. I denne sammenheng vil jeg minne om at Stortinget har vedtatt at velferd måles i mer enn økonomisk vekst. Vi har utfordret Regjeringen til å lage en brutto nasjonal livskvalitetsindeks for å sette pris på noe av det folk setter pris på, og tenke nytt om hva som har verdi i dette samfunnet. Jeg håper statsministeren vil følge dette initiativet videre opp.
Trine Skei Grande (V) [11:11:58]: Jeg vil begynne med å si at jeg syns det er veldig bra at statsministeren kommer til Stortinget og tar en slik debatt. Jeg er litt mer usikker på om det faktisk er alvorlig ment. Jeg er enig i at dette ligner litt på et hus vi har sett tidligere. Vi møter stadig her i Stortinget en vi vet best-holdning som gjør at det å komme med forslag og innspill om de store og små grepene sjelden blir møtt av flertallet med noen stor åpenhet – men vi prøver igjen.
Vi er enig i de store utfordringene og det store bildet som statsministeren tegner om at vi har en kjempeutfordring med å skape en mer bærekraftig økonomi både når det gjelder miljø, klima og de økonomiske indikatorene. Generasjonsperspektivet som finansministeren har pleid å løfte, er ganske viktig, og vi må så fort som overhodet mulig tilbake igjen til 4 pst.-banen.
Skal vi klare å skape et samfunn der folk lykkes og der ungdom lykkes, er skolegrepene veldig viktige. Frafallet i videregående skole er en kjempeutfordring, men å tro at vi bare kan løse den utfordringen i videregående skole, er feil. Den må løses med en helhetlig skolesatsing. For fem måneder siden la vi fram i denne salen en rekke forslag for å hindre frafallet. De ligger fortsatt og ruger til behandling, og jeg er spent på om Arbeiderpartiets representanter får lov til å stemme for noen av de gode forslagene Venstre har lagt fram på dette området.
Når det gjelder sykelønn, må jeg beklage at man går inn i debatten med å si at man egentlig ikke skal endre noe, men man ser at utfordringen er der. Vi i Venstre vil gjerne reise en debatt om vi kanskje trenger en ny solidaritetsmodell i forhold til sykelønn, som prioriterer dem som er syke lenge, framfor dem som er syke i kort tid.
Så til næringsutviklingen. Det å skape bedrifter er en grunnleggende drivkraft i et samfunn. Skal man klare å skape arbeidsplasser gjennom små gründerbedrifter, gjelder det å skape forutsigbarhet og gode rammevilkår, og det gjelder å komme bort fra Regjeringas retorikk om at all skattlegging av bedrifter bare er «å ta de rike». Vi vet at det i dag brukes 45 milliarder kr på skjemaer, og Venstre har lagt fram et forslag om å lage et regelråd for å prøve å få ned skjemaveldet for små næringsdrivende og bedrifter. Man må gjøre det lettere å foreta investeringer og å investere i bedrifter, slik som sentralbanksjefen sa. Det trenger man å gjøre gjennom et bedre skattesystem, som verdsetter det å skape arbeidsplasser, og som verdsetter det å faktisk ofre litt for å få det til. Vi er helt enige i at gründere har like mye behov for det sosiale nettverket vi har bygd opp, som det arbeidstakerne i samfunnet har.
For å være helt konkret har jeg åtte utfordringer til statsministeren med hensyn til ting vi i Venstre mener man skal gjøre for å møte de utfordringene han skisserer.
Det første er en målrettet og kraftfull satsing på forskning og nyskaping, avvikle hvileskjæret.
Det andre er en skattepolitikk som stimulerer til nye og flere bedrifter, og som innebærer et reelt skatteskifte fra rød til grønn skatt, som gjør at vi skaper et bærekraftig skattesystem for framtida.
Det tredje er snarlig å returnere til handlingsregelen og et moderat lønnsoppgjør – de to viktigste enkelttiltakene for å støtte norsk konkurranseutsatt næringsliv.
Det fjerde er økt satsing på miljøvennlig infrastruktur – jernbane og kollektivtransport må prioriteres først.
Det femte er bedre sosiale ordninger og en enklere hverdag for gründere og selvstendig næringsdrivende så det blir flere nye arbeidsplasser.
Det sjette er flere og motiverte lærere, som er viktig for kunnskap og viktig for å hindre frafall.
Det sjuende er å ta grep for en modernisering av offentlig sektor. Lederskap betyr av og til å gjøre noe upopulært, men her er det også en del nødvendige beslutninger.
Det åttende er å bruke mer penger på dem som faktisk trenger det mest, og mindre på å smøre tynt utover til alle. Flere velferdsordninger kan med fordel behovsprøves og målrettes mot dem som virkelig trenger det.
Vi i Venstre sier at vi ikke har svar på alle utfordringene, men vi har en del gode råd. Det spennende er om noen i det hele tatt vil høre på!
Statsminister Jens Stoltenberg [11:17:18]: Først vil jeg gjerne takke for debatten og takke for innleggene. Jeg mener at denne redegjørelsen og diskusjonen viser at det var riktig av Stortinget å ønske at vi skulle ha en redegjørelse og debatt om disse temaene i Stortinget simpelthen fordi vi veldig ofte sier at vi har for lite oppmerksomhet på de grunnleggende og langsiktige utfordringene vi står overfor som samfunn. Nå har vi hatt det gjennom denne redegjørelsen og gjennom debatten, og det mener jeg i seg selv er riktig.
Så er jeg helt enig med representanten Solberg i at vi har hatt debatter og rådslag før. Jeg mener faktisk – og det tror jeg ikke representanten Solberg er uenig med meg i – at erfaringene med det er gode. Vi hadde omfattende rådslag om skole med skolens folk for et par–tre år siden. Det var et viktig bidrag til at vi nå har laget stortingsmeldinger og hatt stortingsbehandling der vi bl.a. har styrket lærerutdanningen vesentlig og styrket etter- og videreutdanningen av lærere, noe som kom opp bl.a. i de rådslagene vi hadde.
Vi hadde omfattende rådslag med mange mennesker og bedrifter over hele landet før vi iverksatte tiltakene mot finanskrisen. De rådslagene og de innspillene fra bedrifter og mennesker bidro til at vi utformet tiltak som gjør at vi nå har lyktes bedre enn noe annet land i Europa med å holde arbeidsløsheten nede og sysselsettingen oppe. Så ja, vi har gjort det før, og erfaringene er gode. Derfor gjør vi det igjen, og går løs på andre, nye og uløste oppgaver.
Så er det klart at det er ingen tvil om at innspillene vi får, er veldig ulike innspill. Noen lytter vi til, noen tar vi fullt ut til følge, og andre ting tar vi ikke til følge. Slik vil det alltid være når det er diskusjon. Det er riktig at vi både i forbindelse med finanskrisen og nå har fått innspill om skattesystemet. De innspillene vi fikk i forbindelse med finanskrisen, var med på å gjøre at denne regjeringen har redusert arveavgiften med 90 pst.! Det er en vesentlig reduksjon i forhold til skifter i bedrifter nå sammenliknet med hva vi hadde før. Vi har også laget en vesentlig mer rettferdig formuesskatt, der hundretusener av pensjonister nå slipper all formuesskatt fordi vi har laget vesentlig høyere bunnfradrag – jeg tror det er 1,4 mill. kr – så det er et mye mer rettferdig og et mye riktigere formuesskattesystem bl.a. fordi vi har hatt rådslag før. Vi har rådslag for å utvikle bedre politikk. En tid for diskusjon og en tid for konklusjon.
Så vil jeg si at det er til å leve med at representanten Jensen ikke er i topp humør. Det er det lite å gjøre med. Det som bryr meg mer, er at representanten Jensen gjentar veldig mange faktiske feil både om hva jeg skal ha sagt og også om virkeligheten. Jeg har aldri avfeid problemene i offshorenæringen – de er store – jeg nevnte dem faktisk i redegjørelsen. Men å si at vi ikke gjør noe, er absolutt og totalt feil. Denne regjeringen har åpnet nye områder for letevirksomhet, noe representanten Jensen åpenbart ikke har fått med seg. Det er nye områder i Barentshavet. Det er gjennomført konsesjonsrunder. Det er delt ut nye leteblokker, nye utvinningstillatelser er gitt, og nye investeringer er gjennomført. Det har ikke streifet representanten Jensen at vi har gjort store investeringer, har åpnet store, nye arealer, nye områder. Det har bidratt til å holde investeringene oppe.
Det betyr ikke at vi er garantert for framtiden. Derfor må vi gjøre nye ting, men da er vi opptatt av å gjøre det på en miljømessig forsvarlig måte. Det er derfor vi går skrittvis, forsvarlig og grundig til verks, og ikke med lettvintheter innenfor denne veldig viktige næringen.
På Mongstad er vi i gang. Anleggsmaskinene er i gang. Vi er i ferd med å bygge verdens mest omfattende og avanserte testsenter for CO2-fangstteknologi. Over 5 milliarder kr er i ferd med å bli investert på Mongstad.
Så er det slik at vi gjennom de diskusjonene og møtene vi har, treffer veldig mange ulike mennesker. Vi kan dessverre ikke treffe alle. Vi kan ikke møte alle som har innspill. Derfor har vi også andre måter å få innspill på til Regjeringen. Det jeg opplever, er at vi får ulike råd, og vi får også råd med vekt på ulike ting. Noen er veldig opptatt av forskning og teknologi, andre er veldig opptatt av samferdsel, bredbånd. Andre igjen er opptatt av veldig viktige enkeltheter ved f.eks. Innovasjon Norges ordninger eller systemet vi har innenfor inkluderende arbeidsliv med tilretteleggingstilskudd til bedriftene, osv. Vi noterer, vi får det med oss, og vi justerer der vi mener det er grunnlag for det.
Det er én ting alle som deltar i rådslagingen er enige om, og det er at det er bra at det er rådslag! De er alle veldig glad for at de får direkte tilgang til og mulighet til systematisk og grundig å diskutere viktige samfunnsspørsmål, hvordan vi skaper arbeidsplasser, trygger økonomien, sikrer kompetanse og sikrer mange jobb. Det er i hvert fall slik at et entydig budskap er at dette er noe som er viktig for å utvikle den norske samfunnsmodellen.
Presidenten: Dermed er debatten om redegjørelsen avsluttet.
Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om Samarbeid for arbeid vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.