Stig Atle Abrahamsen (FrP) [13:19:41] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for en veldig god og ryddig behandling av en viktig presisering av en rettighet som vi så ikke var godt nok presisert i lovverket tidligere. Jeg vil også bemerke at det er en enstemmig innstilling fra komiteen. At dette er noe et samlet storting er tydelig på, tror jeg kan være godt og betryggende for innbyggere som har behov for å kunne ha med seg støttepersoner når man skal motta behandling.

For Fremskrittspartiets del vil vi også rette oppmerksomheten mot dem som gjerne har særskilt behov for å kunne ha med seg støttepersoner inn når de skal ha behandling. Dette er selvsagt de som har tunge behandlinger innenfor kreft, det er mennesker som gjerne skal gjennom langvarige behandlingsløp som kan være veldig krevende, og det er spesielt grupper med dem som har reduserte kognitive evner – de som ikke alltid kan stå opp for seg selv. Det er utrolig viktig at vi klarer å ivareta denne gruppen, og det gjør man veldig godt i dette lovforslaget.

Jeg tror vi er nødt til å se videre på hvordan vi følger opp disse, for det er flere elementer ved møtet med helsevesenet for dem som har et så omfattende hjelpebehov. Vi har et godt helsevesen, vi har veldig dyktige leger, og vi har dyktige sykepleiere. Vi har et kjempegodt helsepersonell med høy kompetanse, men vi har noen systemer som kan være tunge og vanskelige å manøvrere i. Derfor er det så viktig at man kan ha med en støtteperson. Det illustrerer også kanskje at vi har behov for å gå gjennom hvordan helsebyråkratiet vårt, systemene våre, er rigget, slik at det er enklere for dem som har store helsebehov, å komme til nødvendig behandling og få sine rettigheter både opplyst og oppfylt. Med det håper jeg at vi ender opp med en enstemmig votering når vi skal sluttbehandle denne saken. Jeg vil faktisk også takke statsråden for et godt stykke arbeid, hvor det også er hensyntatt mange gode høringsinnspill.

Kai Steffen Østensen (A) [13:22:35]: Det er med stor glede at Stortinget i dag behandler endringer i pasient- og brukerrettighetsloven for å tydeliggjøre retten til å ha med andre personer når det blir gitt helse- og omsorgstjenester – en viktig rett som skal bidra til å gjøre vår felles helsetjeneste enda tryggere for dem som mottar helsehjelp. Jeg er stolt over at det er en Arbeiderparti-regjering som foreslår en styrking av pasientrettighetene, og som legger fram en lovfesting av retten til å ha med seg en person, enten på sykehus eller når du får helsetjenester i kommunen.

Regelverket har vært for utydelig, og det retter vi nå opp i. Det viser også historien til Sofie Frøysaa, som i fjor ble mamma for første gang. Historien rørte mange, også meg. I Aftenposten fortalte hun om opplevelsen av å bli overlatt til seg selv da hun skulle føde, vel å merke med dyktige fagpersoner rundt seg, men uten mannen ved sin side. Fødesituasjonen ble mer utrygg da hun og mannen opplevde at de ikke kunne være sammen i et av de fineste, men også mest sårbare, øyeblikkene i livet. Sofie Frøysaa utfordret helseministeren, som nå har tatt ansvaret. Frøysaas historie er en av mange som vi politikere har et ansvar for, og fordi hun, med mange, har delt ærlig, endrer vi nå loven.

Målet er at vår felles helsetjeneste skal bli tryggere, at pasienter skal få bedre medvirkning, og at rettssikkerheten skal styrkes, fordi uklarheter ryddes opp i. På samme måte som vi nå forsterker norske pasientrettigheter, tydeliggjør vi for helsepersonell hvordan reglene skal følges. Jeg har forståelse for at det har vært uoversiktlig i krevende arbeidssituasjoner med lange vakter, stort press og et enormt ansvar for folks helsehjelp. At vi nå rydder opp i loven, tar bort all tvil. Du får ha med deg en støtteperson, som mannen din eller kona di, også på fødestuen. Helsepersonell får en plikt å opplyse om rettigheten og skal også legge til rette for at det er mulig å gjennomføre.

La det være sagt: Det er nødvendig å ha en unntaksbestemmelse som kan brukes dersom f.eks. smittevern gjør det farlig for både pasienten og den som følger. Pandemien viste oss mange eksempler på det, og derfor er det viktig at vi sikrer slike unntaksbestemmelser, for først og fremst må pasientsikkerheten ivaretas. Unntaket skal bygge på konkrete forsvarlighetsvurderinger og ikke på rutiner eller generell praksis. På den måten sikrer vi loven, både pasientenes rettigheter, men også fagfolkenes behov for å kunne sette faget først. Jeg er glad for samarbeidet i komiteen, som avgir en enstemmig innstilling, og den støtter Arbeiderparti-regjeringens forslag. Nå endrer vi loven og styrker pasientrettighetene, en endring som er viktig for mange.

Margret Hagerup (H) [13:25:47]: For de fleste av oss kan møtet med helsevesenet være en situasjon der vi er ekstra sårbare. Det kan handle om alvorlig sykdom, krevende behandling eller viktige beslutninger som får stor betydning for eget liv og egen helse. I slike situasjoner kan det være avgjørende å ha en person ved sin side som kan gi trygghet, stille spørsmål, bidra til å huske informasjon og være en støtte gjennom krevende prosesser. Dette handler ikke bare om omsorg, det handler også om pasientsikkerhet og kvalitet i behandlingen.

Derfor er det positivt at regjeringen nå følger opp Stortingets tidligere vedtak og legger fram et forslag som styrker og presiserer denne retten i lovverket. Høyre mener at pasientens behov alltid skal stå i sentrum, og at retten til medvirkning er en grunnleggende del av en god helsetjeneste.

Denne retten har særlig vist sin betydning i situasjoner der pasienter er ekstra sårbare, og hvor erfaringer fra praksis har avdekket behov for tydeligere regulering. En har allerede nevnt Sofie Frøysaa fra talerstolen, som har delt av sine erfaringer fra helsevesenet. Dette er viktige erfaringer som kan føre til endring. Samtidig vil jeg understreke at denne saken også handler om erfaringene vi gjorde oss under pandemien, da det var for mange kvinner som opplevde at de ikke fikk ha med partner eller annen støtteperson under fødsel og barselopphold. Dette skapte utrygghet i en av livets viktigste og mest sårbare situasjoner. Selv om regelverket ga noen føringer også den gangen, viste erfaringene at det var behov for en tydeligere lovforankring.

Det var nettopp disse erfaringene som lå til grunn for stortingsvedtaket i mai 2022, om å lovfeste retten til støtteperson under svangerskap, fødsel og barseltid. Derfor er det gledelig at vi nå får dette på plass. Samtidig mener vi i Høyre at det er kritikkverdig at Støre-regjeringen har brukt fire år på å levere et tydelig og konkret forslag til vedtak som berører kvinners trygghet i en særlig sårbar fase. Det er på tide at dette kommer på plass. Nå blir regelverket tydelig, og det er bra.

Høyre mener at forslaget balanserer pasientenes rettigheter med nødvendige hensyn til forsvarlig drift, smittevern, personvern og andre pasienters behov. Unntak skal kun gjøres når det er strengt nødvendig. Det kan aldri være slik at rutiner eller systemhensyn trumfer pasientens rett til støtte og trygghet.

Høyre støtter derfor lovforslaget og ser dette som et viktig skritt for å styrke pasienters trygghet, medvirkning og rettssikkerhet.

Kathy Lie (SV) [13:28:34]: Vi behandler nå forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven. Hovedtrekkene her er å slå fast retten til å ha med andre personer når det blir gitt helse- og omsorgstjenester. Dette er en rett som allerede er gjeldende, men erfaringer har vist at presiseringer er nødvendig.

Jeg har et barnebarn som ble født under pandemien. Foreldrene til barnet opplevde mange hindringer for at far kunne være til stede underveis. Det førte til en mer utrygg mor, og det førte til en dårligere start på det nye livet, som var så viktig. De var ikke alene om det. Vi har hørt mange lignende historier.

Vi hørte også flere hjerteskjærende historier om pårørende som ble nektet å være hos sine eldre og syke på dødsleiet – det var mange som ikke fikk tatt farvel. Dette var en veldig spesiell tid, med mye usikkerhet, men vi hører jo stadig om pasienter som ikke vet at de kan ha med seg noen, og om pasienter som nektes å ha med seg noen. Mange ganger tenker jeg at det kan skyldes dårlige vurderinger eller manglende vilje til å tilrettelegge for det.

Vi har også erfart at pasienter ikke tror de kan ha med seg hvem de vil, men at det må være en nær pårørende. Men pasienter står fritt til selv å velge sine støttepersoner. Jeg har også opplevd at pasienter på tvilsomme grunnlag har fått avslag på søknad om å ha med seg noen. Det finnes selvfølgelig unntak, men de må bygge på en konkret forsvarlighetsvurdering, f.eks. at man ikke kan ha med seg pårørende inn på en operasjonsstue.

Det er nødvendig å presisere at dette ikke åpner opp for at voksne pasienter kan ha pårørende eller andre støttepersoner på overnatting sammen med pasienten. Det burde ikke være nødvendig, men lovverket presiserer at retten gjelder det å være til stede når helse- og omsorgstjenester gis.

Mange av dem som møter til behandling og undersøkelse alene, angrer på det etterpå, for det er så mye informasjon og veldig mye å ta inn over seg, særlig hvis man får en alvorlig diagnose. Da kan det være slik at det at man får diagnosen, overskygger all informasjonen man burde kunne ta inn etterpå. Dette er spesielt viktig for pasienter med redusert kognitiv funksjon, men det er i grunnen viktig for alle. Dette handler om grunnleggende rettigheter, og om at det å ha med seg noen som støtte, faktisk kan gjøre at man får bedre helsehjelp. Derfor er vi glad for at dette nå kommer på plass og presiseres i lovverket.

Kjersti Toppe (Sp) [13:31:42]: Det er veldig viktig at pasientar er trygge i møte med helsetenestene, og det å kunna ha med seg ein person i møte med helsetenestene er bra for pasienten, men òg bra for dei som skal gi helsehjelp. I dette lovforslaget vert det føreslått å heimla i lov at alle har rett til å ha med seg ein sjølvvald støtteperson når det vert ytt helse- og omsorgstenester. Forslaget er ikkje avgrensa til å omhandla svangerskap, fødsel og barsel, som det opphavlege forslaget frå Stortinget omhandla, men gjeld for alle pasientar, både på sjukehus og i kommunane.

Vi støttar dette lovforslaget. Vi støttar at det vert gjort generelt, sjølv om det òg har sine utfordringar. For å vera tydeleg: Det er forskjell på ikkje å ha med seg ein partnar inn ved ein blindtarmoperasjon og å ikkje ha med seg ein partnar inn på fødestua eller på barselavdelinga. Så eg meiner at vi må vere ærlege på at forslaget har nokre viktige avgrensingar, som heldigvis òg regjeringa skriv om i merknader til forslaget.

Retten til å ha med seg ein person gjeld ikkje i alle delar av eit pasientforløp. Ein vaksen person får ikkje no ein generell rett til å ha med seg inn ein pårørande eller andre som kan overnatta saman med pasienten. Det same gjeld støttepersonar til pasientar i sjukeheimar og brukarar av kommunale bustader. Retten gjeld det å vera til stades når helse- og omsorgstenester vert gitt, altså i sjølve behandlingssituasjonen.

Allereie i dag står det i lova at ein skal sikra medverknad for pasientar og pårørande, og mitt inntrykk er at ein i helsetenesta stort sett gjer det ein kan for å kunna imøtekoma ønska til både pasientane og dei pårørande. Erfaringane frå pandemien var derimot tydelege. I tillegg til avgrensingar på fødeavdelingane var det òg avgrensingar ved livets slutt. Det var pasientar som døydde utan at det var pårørande til stades. Eg er veldig glad for at regjeringa i dette lovforslaget presiserer i merknader at denne retten gjeld rundt livets slutt. Det er ein veldig viktig verdi i helsetenestene våre.

Det er òg viktig å presisera barn har eigne rettar til å ha foreldre til stades under heile behandlingsforløpet, noko eg meiner er veldig viktig.

Som bl.a. Kreftforeininga har sagt i eit innspel, er det grunn til å stilla spørsmål om ikkje vi no bør revidera heile pasient- og brukarrettslovgivinga, for å rydda opp og for at pasientrettane skal vera enkle å forstå og enkle å etterleva i tenestene.

Senterpartiet vil støtta dette lovforslaget.

Seher Aydar (R) [13:34:55]: Vi husker det alle sammen – nyhetene om mennesker som døde isolert fra familien, og som ikke kunne ta farvel med sine nærmeste. Det gikk grøss nedover ryggen på oss alle, tror jeg. Vi hørte også om mødre som måtte føde alene, og hvor partneren ikke fikk høre skrikene fra sitt nyfødte barn. Disse historiene fikk stor oppmerksomhet på den tiden, med god grunn.

Dette var ikke første og siste gang folk har møtt helsevesenet alene når de har hatt behov for støtte fra noen de kjenner. Sofie Frøysaa ble en talsperson for dette senere, og jeg er glad for at hun ville fortelle, og jeg vil takke henne for det. Jeg vil også takke helseministeren, som tok utfordringen hennes, og for at vi nå behandler forslag som faktisk fører til en forbedring.

Folk som har behov for helsetjenester, befinner seg ofte en sårbar situasjon. Sykdom eller emosjonell påvirkning kan gjøre møter med helsepersonell krevende, ikke fordi helsepersonell skaper disse situasjonene, men fordi man er i en sårbar situasjon i utgangspunktet. Det er derfor av stor betydning for mange å kunne ha med seg en støtteperson i en slik situasjon. Det handler også om at man, i noen tilfeller, kan få mye og komplisert informasjon om bl.a. vanskelige valg og medisinske råd. Det kan også være krevende å ta inn over seg alt hvis man allerede er i en sårbar situasjon. Å ha med seg noen som kan hjelpe deg, og noen som du stoler på, kan bidra til trygghet og gi bedre oppfølging.

Endringene i pasient- og brukerrettighetsloven som skal vedtas i denne saken, styrker pasientenes trygghet, medvirkning og rettssikkerhet i møte med helsetjenestene. Loven vil nå presisere retten til å ha med seg en støtteperson, både ved livets start og ved livets slutt – det skulle bare mangle. Det jeg imidlertid synes er viktigst med denne saken, i tillegg til selve endringen, er at det skal være mulig for folk å bli hørt og å skape endring. Det har en egenverdi. Derfor synes jeg denne saken er dobbelt bra – både på grunn av den endringen den skaper, og på grunn av at folk blir hørt.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:37:28]: I min praksis i helsetenestene opplever eg det berre som positivt at ein har med seg pårørande, av mange grunnar. Som eg pleier å seie til pasientane: Det er bra å ha med seg eit par ekstra sett med øyrer. Det gjer at ein hugsar betre det som har blitt sagt, og vi slepp å informere dobbelt. Vi har erfaring med at det i nærmast 99 pst. av tilfella er eit kjempegodt samarbeid med pårørande, og det skulle berre mangle. Dette gir tryggleik for pasientane, og i dei fleste tilfella sparer det oss for arbeid, det er ikkje motsett. Eg er kritisk til å lage for mange rettar, men her er det ein openberr rett som er i tråd med god praksis i helsevesenet.

Men vi har sett eksempel på kor dette ikkje har fungert. Difor er det flott at vi får eit lovforslag som faktisk ryddar opp i det, set nokon grenser for kva helsevesenet kan tillate seg å nekte pasientar, og samtidig set nokon avgrensingar for kor det faktisk er nødvendig å skjerme. Som kirurg har eg ikkje alltid gode erfaringar med å ha pårørande til stades i ei operasjonsstue, for det har eg hatt, og eg har sett fleire som har svimt av. Det er ikkje alltid like gøy. Plutseleg har ein ein ekstra pasient, og så forsvinn sjukepleiarane for å ta seg av den nye pasienten. Så det er bra dette har ein avgrensing.

Dette forslaget, sånn som det ligg føre no, er jo eigentleg riktig og god omsorg og ei viktig presisering og opprydding i den praksisen som har vore. Vi skal følgje nøye med på korleis denne retten fungerer for både helsearbeidarane, dei pårørande og ikkje minst for hovudpersonen sjølv, nemleg pasienten.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [13:39:26]: Pandemien avdekket betydelige svakheter når det gjaldt kvinners faktiske mulighet til å ha med seg følge under fødsel, til tross for at helseforetakene har hatt en plikt til å legge til rette for nettopp dette.

Selv om retten til støtteperson følger av pasient- og brukerrettighetsloven, viste erfaringene fra pandemien at denne retten ikke var tilstrekkelig tydelig eller robust nok til å stå seg i møte med pressede situasjoner. Hensyn som plass og kapasitet ble brukt som begrunnelse for avvik, og det rammet mange kvinner i en av livets mest sårbare situasjoner.

Dette var bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti tok initiativ til å lovfeste en klar rett til å ha med seg partner eller annen selvvalgt ledsager. Vi er glade for at Stortinget sluttet seg til dette i 2022, og vi er glade for at det nå endelig trer i kraft. Samtidig må det være lov å si at oppfølgingen har tatt uforholdsmessig lang tid. I flere år etter et tydelig stortingsvedtak har kvinner manglet den lovfestede tryggheten de ble lovd. Mange kan si «bedre sent enn aldri», men altfor ofte ser vi at «forsinket» i praksis beveger seg farlig nær «aldri».

Under pandemien ble muligheten til å ha ledsager sterkt begrenset, men vi har også sett eksempler etterpå. Mange kvinner har fortalt om fødsler preget av utrygghet og ensomhet. For støtten fra en partner eller en annen nær person kan ikke erstattes av helsepersonell, uansett hvor dyktige de er. Dette handler om noe helt grunnleggende: Det handler om trygghet, nærhet og det å ikke stå alene i et avgjørende øyeblikk. Samtidig gikk mange fedre glipp av det som skulle vært starten på et felles familieliv.

Derfor er det positivt at regjeringen nå endelig har lagt fram forslag til lovendringer som følger opp Stortingets vedtak. Dette er også et viktig gjennomslag, først og fremst for norske kvinner, men også for familiene som står rundt. Kristelig Folkeparti er opptatt av at fødende kvinner skal møtes med respekt, trygghet og forutsigbarhet, og retten til å ha med seg en støtteperson er en del av dette. Derfor er vi glad for at dette nå kommer på plass, og vi forventer at det faktisk følges opp etter dagens vedtak.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:42:06]: Regjeringen foreslå lovendringer som klargjør pasienters og brukeres rett til å ha med én eller flere støttepersoner når det gis helse- og omsorgstjenester. Dette forslaget er forankret i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og det følger også opp, som helt riktig ble påpekt, et anmodningsvedtak fra Stortinget. Formålet med forslaget er å styrke retten til medvirkning og sikre mer enhetlig praksis i helse- og omsorgstjenesten. Det handler om å ivareta pasienter, forbedre kommunikasjonen og bidra til tryggere beslutninger.

Dagens lovtekst kan gi inntrykk av at det er større rom for å avvise et ønske om å ha med en støtteperson enn det som er ment. Vi foreslår derfor å tydeliggjøre at pasient og bruker har rett til å ha med andre ved undersøkelser og behandling. Vi foreslår samtidig at det kommer klart fram av loven at det bare kan gjøres unntak fra retten til å ha med støtteperson når det er nødvendig for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Avslag kan ikke begrunnes med f.eks. plassmangel eller at det er travelt, dersom helsehjelpen likevel kan gis på forsvarlig måte med støtteperson til stede.

Retten til å ha med støtteperson har vært en viktig sak for mange, særlig ved svangerskap, fødsel og barsel. Det så vi tydelig under koronapandemien, da strenge smitteverntiltak begrenset muligheten til å ha med partner på fødestuen. Mange har påpekt at dette er en stor belastning. Hensynet til smittevern vil fortsatt kunne gi grunnlag for å gjøre unntak, men i de tilfellene det begrenser muligheten til å gi forsvarlig medisinsk behandling.

Lovforslaget tydeliggjør også ansvaret for at retten faktisk blir oppfylt. Regjeringen foreslår endringer som lovfester at helsepersonell og helsevirksomheter skal sørge for at pasienter får medvirke ved tjenesteytingen, inkludert å ha andre til stede.

Jeg er glad for at en samlet komité støtter dette forslaget. Det mener jeg gir et tydelig politisk signal om nødvendigheten av å klargjøre lovverket.

Farahnaz Bahrami (A) [13:56:31]: Vi behandler i dag en viktig sak som handler om noe grunnleggende i møtet mellom mennesker og helse- og omsorgstjenesten: retten til å ha med noen ved siden av seg når en er syk eller sårbar eller står overfor vanskelige valg.

For mange er møtet med helsevesenet er forbundet med usikkerhet. Man kan få alvorlige beskjeder, måtte ta krevende beslutninger eller motta informasjon som det er vanskelig å forstå og huske alene. Da kan en støtteperson være avgjørende som både en trygg samtalepartner, en som hjelper til med å stille spørsmål, og en som kan bidra til å huske viktig informasjon i etterkant.

Dette gjelder særlig grupper som barn og unge, eldre, personer med kognitiv svikt, mennesker med funksjonsnedsettelse eller språkbarrierer, alvorlig syke pasienter og ikke minst fødende kvinner. Men i realiteten gjelder det oss alle. De fleste av oss vil før eller siden oppleve situasjoner der det å ha et familiemedlem, en venn eller en annen nær person til stede gir trygghet og styrke.

Dette har jeg personlig erfaring med. Jeg er evig takknemlig for at Hamar sykehus, Elverum sykehus og ikke minst fastlegen til min avdøde mann la til rette for at jeg kunne være til stede og følge ham gjennom sykdomsforløpet fra første dag til den siste. For mange pårørende, slik som meg, betyr det enormt mye å vite at man fikk være der, bidra og støtte når livet opplevdes som mørkest og mest krevende.

Men denne loven handler også om livets lyseste øyeblikk. Den skal sikre at kvinner under svangerskap, fødsel og barsel har rett til å ha med seg den personen de selv ønsker, ved sin side. Det gir trygghet, støtte og en bedre opplevelse i en av livets mest betydningsfulle stunder.

Det er viktig å understreke at dette skal være en reell rettighet. Unntak skal ikke bygge på rutiner eller generelle hensyn, men på konkrete vurderinger av hva som er nødvendig for å kunne yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Samtidig må helsepersonellet fortsatt kunne ivareta hensynet til andre pasienter. Basert på min erfaring og den tilliten jeg har til helsevesenet, vet jeg at de kommer til å håndtere dette på en god, forsvarlig og klok måte.

Alf Erik Andersen (FrP) [13:59:53]: Dette er en god og viktig lovendring. Kanskje spesielt når du har følt dette på kroppen og personlig over lang tid, så kommer saken liksom litt nærmere. Jeg har ikke tenkt å fortelle denne historien fordi den er unik, men fordi den tilhører det normale for veldig mange. Mange har fra talerstolen fortalt om enkeltepisoder og enkelttilfeller, og det er jo summen av alle disse enkeltepisodene og disse enkeltmenneskene som utgjør det som er det viktige med dette lovvedtaket.

Vår mor fikk kreftdiagnosen, og i starten var det vanskelig å forstå hvor alvorlig det var, og hva som var konsekvensen. I starten av det forløpet var det stort mamma og pappa som fikk informasjonen, og det var kanskje ofte bare mamma alene som fikk både informasjon og behandlinger. Når hun da skulle gjengi det til oss pårørende, var det tilnærmet helt umulig. Det betydde jo i praksis at min bror og jeg måtte oppsøke leger og helsepersonell for å høre hva de hadde fortalt mamma og pappa, og hva de hadde gjort av behandling, noe som betyr dobbeltarbeid.

Som sagt forteller jeg ikke dette fordi det er unikt, men det er mange syke og pårørende som kjenner seg igjen. Som pårørende måtte vi også sammen med mamma ta vanskelige valg, veivalg i behandlingen. Vi måtte ta inn over oss risiko og konsekvenser av den behandlingen. Derfor er det en viktig lovendring som kommer her nå, for det er ikke alle som har barn eller ektefeller som kan være med og være de ekstra ørene, som representanten Dalin var inne på. Og deltakelse også når helsetjenester gis, er selvfølgelig også noe av det viktigste. For oss ble det et krevende forløp, og da selve behandlingen pågikk, ble behandlingen flyttet til en annen del av landet. Der opplevde vi dessverre en helt annen praksis og ble dessverre møtt mye kjøligere og med en kald skulder som pårørende. Den gangen skulle jeg ønske jeg kunne slå i bordet med den loven og si at vi skal følge opp og være til stede når vår mor mottar informasjon eller behandling. Dit er vi nå kommet, og derfor synes vi i Fremskrittspartiet også at dette en viktig lovendring som vi sånn sett gjerne skulle hatt for lenge siden, og som vi har savnet. Men nå er vi her, og det er bra.

Eivind Yrjan Stamnes (A) [14:02:53]: Vi kjenner alle noen eller noens noen. Det å være pårørende til kreft er usedvanlig vanlig i vår tid, og for pårørende vil beskjeden være brutal og ganske overveldende.

Dora Thorallsdottir har vært forbilledlig åpen om hvor utrolig krevende det var for henne og ektemannen Jan Tore Borgersen da de fikk livet snudd på hodet. De åpnet opp om livet sitt i Tønsberg og om hvordan ektemannens kreftdiagnose ga henne innsikt i å være pårørende til kreft. Det å være pårørende er krevende nok om du ikke skal møte stengsler i helsevesenet. Derfor er jeg glad Arbeiderparti-regjeringen har fremmet en endring i pasient- og brukerrettighetsloven for å sikre retten til å ha med seg pårørende når det blir gitt helse- og omsorgstjenester. Det er som Kreftforeningen skriver:

«For kreftpasienter har det stor betydning å ha med en pårørende eller annen støtteperson i møte med helse- og omsorgstjenesten. Svært ofte inneholder disse møtene krevende informasjon, vanskelige valg og behov for å huske og forstå medisinske råd. En tydeligere lovfesting av retten til å ha med andre personer vil gi mer trygghet, bedre medvirkning og økt pasientsikkerhet. Retten gir også en tydelig anerkjennelse av viktigheten av de pårørende.»

For Dora og Jan Tore var det viktig å ha hverandre oppi det hele, selv om en kreftdiagnose naturligvis preger forholdet. Styrkingen av pasientsikkerheten vi i dag vedtar, er derfor viktig for alle pasienter og pårørende der ute som opplever å få livet snudd på hodet. Når denne retten nå styrkes, er det sentralt at praktiseringen følges opp, og at informasjonen når ut. En rettighet som er ukjent, blir lett en rettighet som ikke brukes.

Arbeiderpartiet er glad for at dette lovforslaget er generelt utformet og gjelder alle våre helse- og omsorgstjenester, også all helsehjelp for svangerskap, fødsel og barsel. Samtidig er det viktig at begrensningen i retten kun gjøres når det er av forsvarlighetshensyn, og at terskelen for unntak er høy.

Kreftforeningen gjør et viktig arbeid for å få informasjonen ut til pårørende av kreft, og derfor er jeg glad for at både Kreftforeningen og Pårørendealliansen støtter opp om denne endringen fremmet av Arbeiderparti-regjeringen. Når Stortinget nå tilslutter seg endringene, må lik praksis, restriktiv begrensning og tydelig veiledning for pasienter og pårørende følge på. Det trengte Dora og Jan Tore, og det vil nye pasienter og pårørende trenge i den krevende tiden som kommer.