vedtak til lov
om havner og farvann
(havne- og farvannsloven)
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1 Formål
Loven skal fremme
sjøtransport som transportform og legge til rette for effektiv,
sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann, samtidig
som det skal tas hensyn til et konkurransedyktig næringsliv. Loven
skal ivareta nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser.
§ 2 Virkeområde
Loven gjelder her
i riket, medregnet sjøterritoriet og de indre farvann. For elver
og innsjøer gjelder loven så langt de er farbare med fartøy fra
sjøen, eller så langt departementet bestemmer i forskrift.
Loven gjelder med
de begrensninger som følger av avtaler med fremmede stater eller
av folkeretten for øvrig.
Loven gjelder for
Svalbard og Jan Mayen i den utstrekning Kongen bestemmer. Kongen
kan gjøre unntak fra loven og fastsette slike særregler som de stedlige forholdene
tilsier.
Kongen i statsråd
kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde i Norges økonomiske
sone og i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976
nr. 91 om Norges økonomiske sone.
Departementet kan
gi forskrifter om at sjø- og landområder og arbeid, anlegg og tiltak
knyttet til forsvarsformål unntas fra loven.
Hvis riket er i
krig, krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet ellers
er i fare, kan Kongen i statsråd fastsette i forskrift nødvendige
endringer i loven. Kongen i statsråd kan på forhånd fastsette slik
forskrift. Forskriften kan gi bestemmelser om forberedelser og tiltak som
skal gjøres i fredstid.
§ 3 Definisjoner
I denne loven menes
med
-
a) eier: den registrerte
og den reelle eier
-
b) fartøy: enhver
flytende innretning som er laget for å bevege seg gjennom vannet
-
c) farvann: områder
der fartøy kan ferdes
-
d) havn: kai eller
kaier med tilknyttede sjø- og landområder som er tilrettelagt for
mottak og fortøyning av fartøy i næringsvirksomhet eller offentlig
tjeneste, og andre områder som er tilknyttet disse
-
e) havneanlegg:
arealer, bygninger, innretninger og annen infrastruktur som brukes
i havnevirksomhet, herunder kaier, terminalbygninger, laste-, losse-
og omlastningsinnretninger og lager- og administrasjonsbygninger
-
f) kommunens sjøområde:
område hvor kommunen har planmyndighet etter plan- og bygningsloven med
unntak av hoved- og biled
-
g) los: person ansatt
i lostjenesten med lossertifikat utstedt etter denne loven
-
h) losing: veiledning
ved los under navigering og manøvrering av fartøy
-
i) reder: den som
er utpekt som driftsansvarlig selskap i fartøyets sikkerhetsstyringssertifikat,
og andre som står for sentrale funksjoner knyttet til driften av
fartøyet.
§ 4 Delegering av kommunens myndighet
Kommunens myndighet
etter denne loven kan delegeres til interkommunalt samarbeid etter
bestemmelsene i kommuneloven og til selskap etablert i henhold til
lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper.
Departementet er
klageinstans for enkeltvedtak som er truffet av kommunen eller etter
myndighet delegert fra kommunen. Departementet kan i forskrift fastsette
annen klageinstans.
Kapittel 2. Farvann
§ 5 Midlertidig begrensning av fartøyers
opphold i havn
Kommunestyret selv
kan gi forskrift om midlertidig begrensning av fartøyers opphold
i havn når det er nødvendig for å unngå eller begrense lokal luftforurensning.
§ 6 Ansvar for fremkommelighet
I kommunens sjøområde
har kommunen ansvar for nødvendig isbryting og fjerning av gjenstander
som hindrer sjøtransporten eller er til fare for ferdselen. Departementet
har tilsvarende ansvar i farvannet for øvrig.
Departementet har
ansvar for utbedringer i farvannet.
§ 7 Regulering av ferdsel
Departementet kan
fatte enkeltvedtak eller gi forskrift om regulering av ferdsel i
farvann, blant annet om
-
a) fartsbegrensning
-
b) farleder, seilingsleder,
trafikkseparering og andre rutetiltak
-
c) forbud mot eller
vilkår for at fartøy eller grupper av fartøy bruker bestemte farleder
eller farvann
-
d) at fartøy eller
grupper av fartøy skal bruke bestemte farleder eller farvann
-
e) forbud mot dykking
eller bruk av bemannet eller ubemannet undervannsfartøy
-
f) stans, ankring
og fortøyning.
§ 8 Regulering av ferdsel med fritidsfartøy
Kommunen kan gi
forskrift om regulering av ferdsel med fritidsfartøy i kommunens
sjøområde. I forskriften kan kommunen sette andre fartsgrenser for
fritidsfartøy enn de som er satt etter § 7.
Forskrifter etter
denne paragrafen går foran forskrifter etter § 7, med mindre annet
er bestemt i medhold av § 7.
Med fritidsfartøy
menes fartøy som har en største lengde på inntil 24 meter, og som
ikke brukes i næringsvirksomhet.
§ 9 Regulering av bruk av kommunens
sjøområde
Kommunen kan fatte
enkeltvedtak eller gi forskrift av hensyn til sikker ferdsel i kommunens
sjøområde om
-
a) forbud mot oppankring
og om bruk av fastsatte ankringsposisjoner for fartøy som skal anløpe
havn
-
b) bruk av taubåtassistanse
eller fortøyningsassistanse for fartøy ved anløp til og avgang fra
havn
-
c) snøtømming i
sjø
-
d) dykking
-
e) hvor sjøfly
kan lande og starte.
Forskrifter gitt
i medhold av første ledd bokstav a) skal godkjennes av departementet.
Forskrifter etter
§§ 7 og 13 går foran forskrifter etter denne paragrafen.
§ 10 Ansvar og myndighet for navigasjonsinnretninger
og farvannsskilt
Navigasjonsinnretninger
og farvannsskilt skal ikke utsettes for handlinger som kan føre
til at de ikke virker som de skal, blant annet ved fortøyning i
eller fjerning, flytting, endring eller tildekking av navigasjonsinnretningen
eller farvannsskiltet.
Departementet har
ansvaret for navigasjonsinnretninger og farvannsskilt.
Navigasjonsinnretninger
og farvannsskilt kan bare settes opp, fjernes, flyttes, endres eller
tildekkes etter tillatelse fra departementet. Det kan fastsettes
vilkår for slik tillatelse etter § 16.
Departementet kan
ved enkeltvedtak gi pålegg om
-
a) etablering,
drift og vedlikehold av navigasjonsinnretninger eller farvannsskilt
-
b) fjerning, flytting
eller endring av navigasjonsinnretninger eller farvannsskilt
-
c) skjerming, endring
eller fjerning av lys eller andre innretninger som kan påvirke navigasjon
eller ferdsel.
Pålegg etter fjerde
ledd bokstav a kan rettes til eiere av eller ansvarlige for virksomhet,
innretning eller anlegg som kan påvirke navigasjon eller ferdsel.
Pålegg etter fjerde ledd bokstav b og c kan rettes til den som eier eller
er ansvarlig for innretningen.
Departementet kan
gi forskrift om tekniske krav til navigasjonsinnretninger og farvannsskilt
og om hvordan de skal brukes, utformes og vedlikeholdes.
§ 11 Plikt til å varsle om fare
Skipsføreren, eller
den som fører kommandoen i skipsførerens sted, skal straks varsle
fartøy i nærheten dersom vedkommende blir oppmerksom på en fare
for navigasjon eller ferdsel. Slikt varsel skal gis også til nasjonal
koordinator for navigasjonsvarsler.
Andre som blir
oppmerksom på en fare for navigasjon eller ferdsel, skal straks
varsle nærmeste politimyndighet.
§ 12 Offisiell sjøkartmyndighet
Offisielle sjøkart
og nautiske publikasjoner skal utstedes eller godkjennes av den
som Kongen har utpekt som offisiell sjøkartmyndighet.
Departementet kan
gi forskrift om at tillatelser, pålegg eller annen informasjon som
har betydning for trygg ferdsel eller sikker navigasjon, skal meldes
til den offisielle sjøkartmyndigheten og til nasjonal koordinator
for navigasjonsvarsler.
§ 13 Sjøtrafikksentraler
Sjøtrafikksentraler
kan etter tillatelse fra departementet opprettes for å overvåke
og å føre kontroll med skipstrafikken. Sjøtrafikksentralene kan
blant annet organisere skipstrafikken, håndheve seilingsregler,
gi navigasjonsassistanse og informasjon og iverksette sikkerhets-
og beredskapstiltak.
Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om sjøtrafikksentralenes myndighet
og drift.
Departementet kan
i forskrift fastsette krav om sertifikat og autorisasjon og regler
for suspensjon og tilbakekall av sertifikat, og kan for øvrig fastsette
vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende personell ved sjøtrafikksentralen.
Departementet kan
gi forskrift for sjøtrafikksentraler ved beredskap og i krig.
§ 14 Tiltak som krever tillatelse
Tiltak som kan
påvirke sikkerheten, ferdselen eller forsvars- og beredskapsinteresser
i farvannet, kan ikke etableres uten tillatelse. Som tiltak regnes
både innretninger, naturinngrep og aktiviteter. Det kan ikke gis
tillatelse til tiltak som vil stride mot bestemmelser gitt i eller
i medhold av denne loven.
Kommunen er tillatelsesmyndighet
for tiltak som nevnt i første ledd som skal settes i verk i kommunens sjøområde.
Departementet er tillatelsesmyndighet for tiltak som skal settes
i verk i farvannet for øvrig. Det samme gjelder tiltak som skal
settes i verk innenfor kommunens sjøområde, men som kan påvirke
sikkerheten eller fremkommeligheten i hovedled eller biled.
Uten hensyn til
hvor tiltaket skal iverksettes, er departementet tillatelsesmyndighet
for søknader som gjelder
-
a) akvakulturanlegg
og andre merdanlegg i sjø
-
b) energianlegg
i sjø
-
c) rørledninger
for olje og gass
-
d) broer
-
e) luftspenn
-
f) innretninger,
installasjoner og anlegg for petroleumsvirksomhet, herunder slep
og oppankring av slike
-
g) tiltak som krysser
en kommunegrense, med mindre kommunene har inngått samarbeid som
omfatter myndighetsutøvelse etter loven
-
h) tiltak som kan
skape vesentlige hindringer eller ulempe for den alminnelige ferdsel,
herunder sprengning, større slep, omlasting fra skip til skip, seismiske
undersøkelser og utprøving av utstyr
-
i) tiltak som kan
påvirke forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet.
Myndigheten etter
denne loven og kommunen som plan- og bygningsmyndighet skal foreta
en effektiv og samordnet behandling av søknader om tillatelse. Tillatelse
til tiltak etter denne paragrafen kan ikke gis i strid med vedtatte
arealplaner etter plan- og bygningsloven uten etter dispensasjon
fra plan- og bygningsmyndigheten.
Dersom tiltaket
krever tillatelse, skal myndigheten etter loven gi søkeren skriftlig
melding innen fire uker etter at søknaden er mottatt. I meldingen
skal det opplyses om forventet saksbehandlingstid.
Departementet kan
gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes av paragrafen. Slik forskrift
kan inneholde bestemmelser om at visse typer tiltak er unntatt fra
krav om tillatelse dersom tiltaket er meldt til myndigheten etter
loven innen en fastsatt frist før tiltaket settes i verk. Departementet
kan gi forskrift om krav til søknader.
§ 15 Pålegg om undersøkelse før vedtak
kan treffes
Myndigheten etter
§ 14 andre ledd kan pålegge tiltakshaveren å sørge for og bekoste
undersøkelser som er nødvendige for å klarlegge konsekvensene av
at tiltaket gjennomføres. Pålegget må stå i et rimelig forhold til den
betydningen det har for myndigheten å få klarlagt mulige konsekvenser
av tiltaket.
§ 16 Vilkår for og bortfall av tillatelse
Tillatelse etter
§ 14 kan gis med vilkår om blant annet
Det kan settes
som vilkår at den som får en tillatelse, skal dekke utgiftene til
å oppfylle vilkår nevnt i første ledd.
Dersom tiltaket
kan volde vesentlig ulempe for annen bruk av farvannet, kan det
settes som vilkår at tiltakshaveren skal legge til rette for slik
bruk et annet sted eller yte tilskudd til dette formålet. Det kan
også settes som vilkår at tiltakshaveren uten hensyn til skyld skal erstatte
skade på og tap av redskap og utstyr som benyttes i annen næringsvirksomhet
i farvannet. Erstatningsansvaret kan lempes eller falle bort dersom
tiltakshaveren sannsynliggjør at skaden skyldes grov uaktsomhet fra
den skadelidte.
Tillatelse etter
§ 14 faller bort hvis arbeidet med et tiltak ikke er satt i gang
senest tre år etter at tillatelsen ble gitt. Det samme gjelder hvis
arbeidet med tiltaket blir innstilt i mer enn to år. Fristen kan
forlenges én gang med opptil tre år.
§ 17 Forbud mot å volde fare eller ulempe
Fartøy eller andre
gjenstander skal ikke brukes eller etterlates slik at det kan være
til fare eller ulempe for bruken av farvannet eller havnen, med
mindre noe annet følger av bestemmelse eller tillatelse gitt i eller
i medhold av denne loven.
Blir forbudet i
første ledd overtrådt, skal den ansvarlige fjerne gjenstanden eller
gjøre det som ellers må til for å fjerne faren eller ulempen. Tiltaket
skal stå i et rimelig forhold til faren eller ulempen.
Tiltak som nevnt
i andre ledd kan pålegges av kommunen i kommunens sjøområde og av
departementet i farvannet for øvrig. Som ansvarlig regnes den som
har brukt eller etterlatt gjenstanden i strid med første ledd, den
som var reder eller eier av gjenstanden da den ble brukt eller etterlatt
i strid med første ledd, og den som er reder eller eier når det
blir gitt pålegg etter tredje ledd.
§ 18 Gjennomføring av tiltak på vegne
av den ansvarlige og refusjon av utgifter
Dersom den ansvarlige
ikke etterkommer et pålegg etter § 17, kan myndigheten etter § 17
tredje ledd iverksette tiltakene. Tiltakene kan iverksettes uten
pålegg hvis det må til for å trygge ferdselen.
Ved iverksetting
av tiltak etter første ledd kan den ansvarliges eiendom brukes.
Om nødvendig kan myndigheten be politiet om bistand.
Departementet kan
i forskrift gi regler om gjennomføring av tiltak etter første ledd.
Myndigheten etter
§ 17 tredje ledd kan kreve at den ansvarlige dekker det offentliges
utgifter, skade og tap ved tiltak etter første ledd. Den ansvarlige
kan også pålegges å dekke utgifter, skade og tap tredjeperson har hatt
ved tilsvarende tiltak.
Krav etter fjerde
ledd har panterett i skip og last. Sjølovens bestemmelser om sjøpant
gjelder tilsvarende.
§ 19 Bruk av en tredjepersons eiendom
ved gjennomføring av tiltak
Ved gjennomføring
av tiltak etter § 18 kan myndigheten gjøre bruk av en tredjepersons
eiendom når det må til for å trygge ferdselen, og formålet med tiltakene klart
veier tyngre enn ulempene for tredjepersonen.
Tredjepersonen
kan kreve erstatning for skade som nevnt i første ledd av den myndigheten
som har gjennomført tiltakene.
§ 20 Tiltak overfor fartøy i fare
Departementet kan
pålegge eieren, rederen eller føreren av et fartøy som er i fare
eller som truer sikkerheten i farvannet, å iverksette nødvendige
tiltak. Tiltak kan pålegges når departementet finner det påkrevd
for å berge liv, hindre skade på person, miljø eller eiendom eller
trygge ferdselen. Pålegget kan blant annet gå ut på at fartøyet
skal endre kurs, endre fart, ankre opp, nødlosse, ta slep om bord
eller skaffe nødvendig assistanse fra bergingsselskap.
Ved slep av fartøy
kan departementet gi pålegg som nevnt i første ledd til de assisterende
fartøyene.
Dersom et pålegg
etter første og andre ledd ikke etterkommes, eller utferdigelse
av et slikt pålegg kan medføre at nødvendige tiltak forsinkes, kan
departementet iverksette tiltakene. Om nødvendig kan departementet be
politiet om bistand.
Plikten til å utføre
tiltak etter første og andre ledd og retten til å iverksette tiltak
etter tredje ledd gjelder også når tiltaket kan skade fartøyet eller
gjenstander om bord eller volde annet tap for eieren, rederen eller
lasteeieren. Skipsføreren og mannskapet kan pålegges å medvirke
til gjennomføring av tiltak etter denne paragrafen.
Departementet kan
kreve at fartøyets eier eller reder dekker utgifter, skade og tap
ved tiltak etter tredje ledd. Bestemmelsen i § 18 femte ledd gjelder
tilsvarende.
Departementet kan
gi forskrift om gjennomføring av bestemmelsene i denne paragrafen.
§ 21 Losplikt
Lospliktige fartøy
skal bruke los med sertifikat eller navigatør med farledsbevis for
farvannet eller ha tillatelse til autonom kystseilas i farvannet.
Hvis los med sertifikat for farvannet ikke kan tilvises, kan det
tilvises en annen los som er kjent i farvannet.
Skipsfører og reder
er ansvarlige for å oppfylle losplikten etter første ledd.
Dersom en skipsfører
eller reder finner at det er nødvendig med veiledning fra andre
enn fartøyets faste navigatører, skal det benyttes los. Dette gjelder
ikke for fartøy under militær kommando.
Departementet kan
gi forskrift om
-
a) hvor losplikten
gjelder
-
b) hvilke fartøy
som er lospliktige
-
c) hvilke fartøy
som skal bruke los, hvilke som kan bruke navigatør med farledsbevis,
og hvilke som kan seile med tillatelse til autonom kystseilas
-
d) bestilling av
los.
Ved fastsettelse
av losplikt skal det legges vekt på farvannets beskaffenhet og på
om fartøyet på grunn av sin størrelse, last eller antall passasjerer
kan utgjøre en risiko for tap av menneskeliv, skade på miljøet eller
tap av verdier.
Departementet kan
fastsette forskrifter om losplikt av hensyn til rikets sikkerhet.
§ 22 Skipsførerens plikter ved losing
Skipsføreren, eller
den som fører kommandoen i skipsførerens sted, skal legge til rette
for losingen.
Skipsføreren, eller
den som fører kommandoen i skipsførerens sted, kan overlate kontrollen
med fartøyets fremdrift, navigering og manøvrering til losen. Losen skal
i slike tilfeller ikke erstatte noen av fartøyets navigatører.
Reglene i denne
loven innebærer ikke unntak fra regler som gjelder skipsførerens
ansvar eller ansvaret til den som fører kommandoen i skipsførerens
sted.
Departementet kan
gi forskrift med nærmere bestemmelser om tilrettelegging for losingen.
§ 23 Losens plikter ved losing og krav
til losen
Losen skal veilede
skipsføreren, eller den som fører kommandoen i skipsførerens sted,
slik at navigeringen og manøvreringen av fartøyet skjer på en sikker
måte.
Under losingen
skal losen være på kommandobroen eller der losingen ellers best
kan utføres.
Losen skal av sikkerhetshensyn
ha minst tolv timers tjenestefrihet fra losing hvert døgn. Dette
gjelder ikke for fartøy under militær kommando ved beredskap og
i krig.
Ved anvendelse
av skadeserstatningsloven § 2-1 regnes losen for å være i fartøyets
tjeneste under losingen. Reglene i denne loven innebærer ellers
ikke unntak fra gjeldende erstatningsregler. Losen plikter å erstatte skade
som losen volder ved feil eller forsømmelse i tjenesten etter gjeldende
erstatningsregler, jf. skadeserstatningsloven § 2-3.
Departementet kan
gi forskrift med nærmere bestemmelser om losens plikter ved losing.
Departementet kan
gi forskrift om krav til losen. Forskriften kan blant annet inneholde
bestemmelser om
-
a) helsekrav til
og legeundersøkelse av loser
-
b) krav til utdanning
og eksaminering av loser
-
c) vilkår for å
få, utvide og opprettholde lossertifikat, herunder krav til farvannskunnskap
-
d) krav til lossertifikaters
form, utstedelse og innhold.
§ 24 Farledsbevis
Farledsbevis kan
utstedes til skipsføreren og til andre av fartøyets navigatører.
Farledsbeviset gir rett til å seile i angitte lospliktige farleder
eller områder med angitte fartøy uten los.
Det kan utstedes
et midlertidig kadettfarledsbevis til navigatører som er under kontraktfestet
opplæring i kystseilas om bord.
Skal andre av fartøyets
navigatører kunne benytte sitt farledsbevis, må skipsføreren ha
farledsbevis for det aktuelle området.
Ved utstedelse
av farledsbevis skal det legges vekt på søkerens kompetanse og farvannskunnskap
og risikoen knyttet til fartøyet og farvannet.
Departementet kan
gi forskrift om utstedelse og bruk av farledsbevis, herunder om
etablering av ordninger med reders egenkontroll av søkerens kompetanse og
farvannskunnskap.
§ 25 Autonom kystseilas
Rederen kan etter
søknad få tillatelse fra departementet til autonom kystseilas. Tillatelse
til autonom kystseilas gir rett til å seile i angitte lospliktige
farleder eller områder med angitte fartøy uten los.
I tillatelsen kan
det settes vilkår om blant annet
-
a) undersøkelser
og trinnvis uttesting
-
b) krav til fartøyets
navigasjons- og manøvreringssystem
-
c) begrensninger
for seilas
-
d) krav til farvannskompetanse
for personell tilknyttet uttesting og drift av autonom kystseilas
og krav om at los skal konsulteres.
Søknaden kan ikke
innvilges hvis fartøyet ikke vil kunne navigere eller manøvrere
sikkert i området, eller det vil kunne oppstå fare for tap av menneskeliv,
skade på miljø eller tap av verdier.
Rederen skal iverksette
alle tiltak som er nødvendige for å forebygge og hindre at seilasen
forårsaker tap av menneskeliv, skade på miljø eller tap av verdier.
Departementet kan
gi forskrift om tillatelse til autonom kystseilas. Forskriften kan
inneholde bestemmelser om krav til søknaden, om funksjoner som skal
være ivaretatt for at fartøyet skal kunne navigere og manøvrere
sikkert, og om begrensninger for autonom kystseilas.
§ 26 Organisering av lostjenesten
Lostjenesten skal
være organisert i en forvaltningsmessig del og en operativ del som
skal være uavhengige av hverandre.
Departementet bestemmer
hvem som er forvaltningsmessig del og operativ del.
Det statlige tilsynet
utøves i henhold til § 37.
Departementet kan
gi forskrift for lostjenesten ved beredskap og i krig.
Kapittel 3. Havner
§ 27 Mottaksplikt
Eiere og operatører
av havner og havneterminaler har plikt til å motta fartøy. Plikten
gjelder så langt kapasiteten i havnen tilsier det, og så lenge fartøyet
ikke er til urimelig fortrengsel for eierens egen bruk av havnen
eller andre som er sikret rett til å bruke havnen. Plikten gjelder
ikke dersom mottak av fartøyet kan innebære en risiko for miljøet
eller for sikkerheten.
Plikten til å motta
fartøy etter første ledd gjelder ikke for private havner som ikke
tilbyr anløp og tjenester til andre enn eierne av havnen.
Departementet kan
fatte enkeltvedtak og gi forskrift med nærmere regler om mottak
av fartøy i havn etter første ledd.
§ 28 Krav til forvaltning og drift av
havn
Departementet kan
fatte enkeltvedtak og gi forskrift om forvaltning av havneinfrastruktur
og havnetjenester. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om
klagerett og klagebehandling.
Departementet kan
ved enkeltvedtak eller i forskrift stille krav til drift av havn
for å ivareta miljø og sikkerhet.
§ 29 Vederlag for havnetjenester og
bruk av havneinfrastruktur
Den som tilbyr
havnetjenester og bruk av havneinfrastruktur, skal publisere en
oversikt over priser og andre forretningsvilkår.
Departementet kan
gi forskrift om fastsettelse av vederlag for havnetjenester og bruk
av havneinfrastruktur. I forskriften kan det gis bestemmelser om
klagerett og klagebehandling.
§ 30 Sikring av havner og havneanlegg
Eiere og operatører
av havner og havneanlegg skal gjøre de tiltak som er nødvendige
for å forebygge terrorhandlinger og andre ulovlige handlinger rettet
mot havnen, havneanlegg eller fartøy i havnen.
Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om sikring av havner og havneanlegg,
herunder
-
a) hvilke havner
og havneanlegg som skal omfattes av første ledd
-
b) hvilke tiltak
som skal regnes som nødvendige for sikring av havner og havneanlegg
-
c) krav om uttømmende
og utvidet politiattest for personer som utfører oppgaver av betydning
for sikring av havn og havneanlegg.
§ 31 Beredskap i havner og havneanlegg
Eiere og operatører
av havner og havneanlegg skal bistå Forsvaret ved kriser og i krig.
Eiere og operatører
av havner og havneanlegg som er av særlig forsvarsmessig betydning,
skal gjøre forberedende tiltak, utarbeide beredskapsplaner for kriser
og krig og øve på å gjennomføre planene. Departementet kan i forskrift
gi nærmere bestemmelser om slike forberedende tiltak, beredskapsplaner
og øvelser.
Departementet kan
ved enkeltvedtak eller i forskrift bestemme hvilke havner og havneanlegg
som er av særlig forsvarsmessig betydning.
§ 32 Forvalting av kapital i kommunalt
eide havner
Med kommunalt eid
havn menes havn som en kommune, eller flere kommuner sammen, gjennom
eierskap eller på annen måte har bestemmende innflytelse over. Med
havnevirksomhet menes drift av havn som er åpen for alminnelig trafikk,
og salg av tjenester knyttet til driften.
Kommunen skal holde
inntekter og kapital i havnevirksomheten regnskapsmessig adskilt
fra kommunens øvrige virksomhet. For havnevirksomhet som ikke er omfattet
av regnskapsloven § 1-2 eller av særlige regnskapsregler fastsatt
i eller i medhold av kommuneloven eller annen lovgivning, skal det
utarbeides årsregnskap og årsberetning etter reglene i regnskapsloven.
Det kan deles ut
verdier fra den kommunale havnevirksomheten dersom det er avsatt
tilstrekkelige midler til drift og vedlikehold av havn, samt midler
til investeringer som er direkte knyttet til tjenesteyting rettet
mot fartøy, gods- og passasjerhåndtering. Som utdeling regnes enhver
overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer eieren
til gode.
Uttak av overskudd
eller annen utdeling av midler fra kommunal havnevirksomhet organisert
som aksjeselskap, interkommunalt selskap eller kommunalt foretak
kan bare besluttes av virksomhetens eierorgan etter forslag fra
styret.
Bestemmelsene i
andre til fjerde ledd gjelder ikke ved nedleggelse av hele kommunens
havnevirksomhet.
Omorganisering
eller overdragelse av havn slik at den ikke lenger er å anse som
kommunalt eid havn etter loven her, skal meldes til departementet.
Dersom det er nødvendig for å ivareta lovens formål, kan departementet
bestemme at tredje og fjerde ledd likevel skal gjelde for havnen.
Kapittel 4. Gebyr
og avgifter
§ 33 Saksbehandlingsgebyr
Departementet eller
kommunestyret selv kan gi forskrift om gebyr for henholdsvis statens
og kommunens behandling av søknad om tillatelse etter bestemmelser
i eller i medhold av denne loven. Gebyret skal ikke overskride selvkost.
Det kan ikke ilegges gebyr for behandling av klage over vedtak.
§ 34 Sikkerhetsavgift
Departementet kan
i forskrift bestemme at det for fartøy eller grupper av fartøy skal
betales avgift til staten for bruk av farvann som er overvåket av
en sjøtrafikksentral. Det kan gis bestemmelser om rabattordninger for
slike avgifter.
§ 35 Losavgifter
Lospliktige fartøy
skal betale losavgifter.
Departementet kan
gi forskrift om
-
a) losberedskapsavgift
og losingsavgift for fartøy som bruker los
-
b) losberedskapsavgift
for fartøy som bruker navigatør med farledsbevis eller har tillatelse
til autonom kystseilas
-
c) avgift for behandling
av søknad om og utstedelse av farledsbevis og tillatelse til autonom
kystseilas
-
d) rabattordninger
for avgiften
-
e) avgiftens utforming.
§ 36 Farvannsavgift
Kommunen kan i
forskrift bestemme at det skal betales farvannsavgift for fartøy
som anløper havn og innretninger for drift av akvakulturanlegg i
kommunens sjøområde. I forskriften kan det fastsette rabattordninger.
Farvannsavgiften
kan bare dekke kommunens kostnader til
-
a) nødvendig isbryting
og fjerning av gjenstander som hindrer sjøtransporten eller er til
fare for ferdselen i kommunens sjøområde, jf. § 6
-
b) utøvelse av
offentlig myndighet med hjemmel i denne loven med forskrifter
-
c) farvannsskilt
og navigasjonsinnretninger som kommunen eier.
Departementet kan
gi forskrift om kommunens administrasjon av farvannsavgiften. Departementet
kan i forskrift også oppstille andre rammer for det nærmere innholdet
i forskrifter som gis i medhold av første ledd.
Departementet kan
gi forskrift om at eiere eller operatører av havner eller havneterminaler
som er organisert som eget rettssubjekt, skal kreve inn farvannsavgift på
vegne av kommunen mot dekning av kostnadene ved innkrevingen.
Kapittel 5. Tilsyn
og meldeplikt
§ 37 Tilsyn
Departementet fastsetter
i forskrift hvem som er tilsynsmyndighet etter denne loven. Tilsynsmyndigheten kan
føre tilsyn med at bestemmelsene i og i medhold av denne loven blir
overholdt. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om organisering,
gjennomføring og avgrensning av tilsynsoppgavene.
Departementet kan
føre tilsyn med at kommunens plikter etter §§ 6 og 32 andre til
fjerde ledd blir overholdt. Tilsynet skal utføres i samsvar med
kommuneloven kapittel 30.
§ 38 Gjennomføring av tilsyn
Tilsynsmyndigheten
skal ha uhindret tilgang til havner, fartøy, tiltak og innretninger
og til sted der autonom kystseilas styres fra eller overvåkes, så
langt det er nødvendig for å gjennomføre tilsynet.
Tilsynsmyndigheten
kan pålegge enhver som driver aktivitet omfattet av denne loven,
å legge frem opplysninger, dokumenter eller annet materiale av betydning for
tilsynet, innenfor rammene av lovbestemt taushetsplikt. Når særlige
grunner taler for det, kan også andre pålegges å legge frem slikt
materiale.
Departementet kan
ved enkeltvedtak eller i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføring
av tilsynet og plikten til å medvirke til tilsynet. Departementet
kan ved enkeltvedtak eller forskrift bestemme at egenrapportering
kan tre i stedet for tilsyn.
§ 39 Opplysnings- og meldeplikt
Departementet kan
ved enkeltvedtak eller i forskrift gi pålegg om at redere, eiere
og operatører av fartøy, kommunen, eiere og operatører av havner
og havneanlegg og andre brukere av havner skal gi nødvendige opplysninger
til myndighetene for transportplanlegging.
Departementet kan
ved enkeltvedtak eller i forskrift gi pålegg om at redere, eiere
og førere av fartøy, eiere og operatører av havner og havneanlegg
og avsendere og mottakere av last skal gi melding til myndighetene eller
til eiere eller operatører av havner eller havneanlegg om forhold
av betydning for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn
og bruk av farvann eller av betydning for oppgaver knyttet til Forsvarets
suverenitetshevdelse eller myndighetsutøvelse.
Kapittel 6. Inndrivelse
av krav
§ 40 Sikring av krav
Fartøyets eier,
reder og agent er solidarisk ansvarlige for betaling av avgifter
etter denne loven.
Det kan kreves
at fartøyets eier, reder eller agent sørger for at det stilles økonomisk
sikkerhet for betaling av slike avgifter før tillatelsen gis eller
tjenesten ytes. Krav om sikkerhetsstillelse kan omfatte forsinkelsesrenter.
Fartøy som det
ikke er betalt forfalt avgift for etter §§ 34 og 35, kan nektes
de tillatelser eller tjenester som avgiften gjelder, med mindre
det stilles sikkerhet også for betaling av den forfalte avgiften
og eventuelle påløpte forsinkelsesrenter.
§ 41 Inndrivelse av gebyr og avgift
Skyldig gebyr og
avgift fastsatt i medhold av §§ 33, 34, 35 og 36 er tvangsgrunnlag
for utlegg.
Krav etter §§ 34,
35 og 36 har panterett i skip og last. Sjølovens bestemmelser om
sjøpant gjelder tilsvarende.
Ved forsinket betaling
av gebyr og avgift i medhold av §§ 33, 34, 35 og 36 svares forsinkelsesrente
etter forsinkelsesrenteloven.
Departementet kan
gi forskrift om utferdigelse, kontroll og innkreving av avgifter
etter denne loven.
Kapittel 7. Forvaltningstiltak
og sanksjoner
§ 42 Pålegg om retting og stansing
Myndigheten etter
loven kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som
er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven
eller vedtak truffet i medhold av loven. I pålegget skal myndigheten etter
loven sette en frist for oppfyllelse og opplyse om at vedtaket kan
bli fulgt opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig
dom, med tvangsmulkt eller med endring og tilbakekall av tillatelse.
Om nødvendig kan
myndigheten etter loven kreve at politiet bistår med å gjennomføre
pålegg etter første ledd.
§ 43 Forelegg om plikt til å etterkomme
pålegg eller forbud
Myndigheten etter
loven kan utferdige forelegg mot den som innen fastsatt frist unnlater
å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne
loven. Forelegget skal gi opplysning om bestemmelsene i andre og
tredje ledd og skal om mulig forkynnes for den det er rettet mot.
Den som forelegget
er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget
prøvd. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen,
har forelegget samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes
etter reglene for dommer.
Forelegg kan ikke
påklages.
§ 44 Tvangsfullbyrdelse
Lar noen være å
rette seg etter et pålegg i en rettskraftig dom eller i et forelegg
med samme virkning, kan myndigheten etter loven sørge for at pålegget
utføres for vedkommendes regning uten kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 13-14. Kostnadene med å utføre pålegget dekkes av den som dommen
eller forelegget er rettet mot.
Ved overhengende
fare kan pålegg fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 13-14 uten dom eller forelegg.
§ 45 Tvangsmulkt
Ved overtredelse
av bestemmelse gitt i eller i medhold av denne loven kan myndigheten
etter loven fatte vedtak om tvangsmulkt.
Tvangsmulkten kan
fastsettes når overtredelse av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten
begynner å løpe når fristen for retting eller stansing som nevnt
i § 42 er ute. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige
grunner taler for det og løper fra overtredelsen tar til. Det kan
fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet
varer, eller at den forfaller ved hver overtredelse.
Tvangsmulkt pålegges
den som er ansvarlig for overtredelsen. Er overtredelsen skjedd
som ledd i utførelse av arbeid eller oppdrag for et foretak, skal
tvangsmulkten som hovedregel pålegges foretaket. Er tvangsmulkt
pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt
også inndrives hos morselskap.
Er flere ansvarlige
etter vedtak om tvangsmulkt, hefter de solidarisk for betaling av
tvangsmulkten. Myndigheten etter loven kan i særlige tilfeller frafalle
påløpt mulkt.
Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om tvangsmulkt, blant annet
om størrelse, varighet, fastsettelse og frafall.
Forvaltningsloven
kapittel X gjelder tilsvarende.
§ 46 Endring og tilbakekall av tillatelse
Myndigheten etter
loven kan oppheve eller endre vilkårene i tillatelse som er gitt
i eller i medhold av denne loven, eller sette nye vilkår, og om
nødvendig kalle tillatelsen tilbake dersom
-
a) det viser seg
at sikkerheten eller fremkommeligheten blir vesentlig dårligere
enn det som var ventet da tillatelsen ble gitt
-
b) skaden eller
ulempen ved tillatelsen kan reduseres uten nevneverdig kostnad for
innehaveren av tillatelsen
-
c) det har funnet
sted grove eller gjentatte overtredelser av denne loven eller forskrift
eller enkeltvedtak gitt i medhold av loven
-
d) innehaveren
av tillatelsen ikke etterkommer pålegg etter § 42, eller
-
e) det følger av
andre regler om adgang til omgjøring.
Endring og tilbakekall
av tillatelse etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset
endring og tilbakekall kan gjøres betinget av at bestemte forhold
utbedres eller endres.
Ved avgjørelser
etter denne paragrafen skal det tas hensyn til det økonomiske tapet
og de ulempene som en endring eller et tilbakekall kan påføre innehaveren av
tillatelsen, og de fordelene og ulempene som endringen eller tilbakekallet
kan medføre ellers.
Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om endring og tilbakekall av
tillatelser etter denne loven.
§ 47 Tap av retten til farledsbevis
Innehaveren av
farledsbevis eller kadettfarledsbevis kan tape retten til farledsbeviset
dersom vedkommende
-
a) overtrer bestemmelser
i lov, forskrift eller enkeltvedtak som gjelder sikkerheten til
sjøs
-
b) bryter vilkår
for å ha farledsbeviset eller kadettfarledsbeviset, eller
-
c) viser seg å
være åpenbart uskikket til å ha farledsbeviset eller kadettfarledsbeviset.
Tilsynsmyndigheten
kan fatte vedtak om rettighetstap for opptil to år. Rettighetstapet
kan gjøres betinget eller innebære begrensninger i farledsbeviset.
Rettighetstap ut over to år avgjøres ved dom.
Departementet kan
gi forskrift med nærmere bestemmelser om tap av retten til farledsbevis
eller kadettfarledsbevis.
§ 48 Endring og tilbakekall av tillatelse
til autonom kystseilas
Myndigheten etter
loven kan oppheve eller endre vilkårene i tillatelse til autonom
kystseilas eller sette nye vilkår, og om nødvendig kalle tillatelsen
tilbake dersom
-
a) det viser seg
at sikkerheten eller fremkommeligheten blir vesentlig dårligere
enn det som var ventet da tillatelsen ble gitt
-
b) forutsetningene
for tillatelsen ikke lenger er til stede, eller
-
c) det har funnet
sted brudd på vilkår for tillatelsen eller overtredelse av bestemmelser
i lov, forskrift eller enkeltvedtak som gjelder sikkerheten til
sjøs.
Endring og tilbakekall
av tillatelse etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset
endring og tilbakekall kan gjøres betinget av at bestemte forhold
utbedres eller endres.
Ved avgjørelser
etter paragrafen her skal det tas hensyn til det økonomiske tapet
og de ulempene som en endring eller et tilbakekall kan påføre innehaveren
av tillatelsen, og de fordelene og ulempene som endringen eller
tilbakekallet kan medføre ellers.
Departementet kan
i forskrift gi nærmere bestemmelser om endring og tilbakekall av
tillatelse til autonom kystseilas.
§ 49 Adgang til å nekte et fartøy losing
Departementet kan
fatte enkeltvedtak om ikke å tilvise los eller om å avbryte losing,
dersom seilasen
-
a) medfører et
forsettlig brudd på nasjonalt regelverk som skal trygge ferdselen
på sjøen, eller
-
b) utgjør en åpenbar
risiko for tap av menneskeliv, skade på miljøet eller tap av verdier.
Departementet skal
umiddelbart underrette fartøyet om hvorfor det nektes losing etter
første ledd.
Departementet kan
gi forskrift om i hvilke tilfeller det kan fattes vedtak etter første
ledd, og hvordan slike saker skal behandles.
§ 50 Overtredelsesgebyr
Departementet kan
ilegge overtredelsesgebyr til den som forsettlig eller uaktsomt
overtrer
-
a) enkeltvedtak
eller forskrift gitt i medhold av § 7, § 8 første ledd, § 9 første
ledd, § 28 andre ledd, § 38 tredje ledd og § 39 andre ledd
-
b) pålegg gitt
i medhold av § 17 tredje ledd og § 20 første og andre ledd og §
38 andre ledd
-
c) § 10 første
og tredje ledd, § 11, § 13 første ledd første punktum, § 14 første
ledd første punktum, § 17 første og andre ledd, §§ 21, 22, 23, 24
og 30 og § 38 første ledd.
I forskrifter som
fastsettes i medhold av denne loven, kan departementet bestemme
at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forskriften, kan ilegges
overtredelsesgebyr.
Selv om ingen enkeltperson
har utvist skyld, kan et foretak ilegges overtredelsesgebyr hvis
det har overtrådt handlingsnormene i første eller andre ledd.
Overtredelsesgebyr
utmåles i det enkelte tilfellet innenfor en øvre ramme som fastsettes
av departementet i forskrift. For øvrig gjelder forvaltningsloven
§§ 44 og 46.
§ 51 Straff
Den som bryter
handlingsnormene i § 50 første ledd slik at det inntrer eller oppstår
fare for betydelig skade på liv eller helse, miljø eller materielle
verdier, kan straffes med bot eller med fengsel opptil to år. Det samme
gjelder ved overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av denne
loven når det i forskrift er fastsatt at overtredelse av den aktuelle
bestemmelse er straffbar.
Den som grovt uaktsomt
overtrer gjerningsbeskrivelsen i første ledd, kan straffes med bot
eller med fengsel i opptil ett år.
Kapittel 8. Ikraftsetting
og overgangsregler
§ 52 Ikraftsetting
Loven gjelder fra
den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette bestemmelsene i kraft
til forskjellig tid. Bestemmelser som er satt i kraft i henhold
til første punktum, gjelder foran bestemmelsene i lov 17. april
2009 nr. 19 om havner og farvann.
Fra den tid loven
trer i kraft, oppheves lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann
og lov 15. august 2014 nr. 61 om losordningen. Kongen kan oppheve
de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
§ 53 Overgangsbestemmelser
Enkeltvedtak og
forskrifter gitt i medhold av lov 17. april 2009 nr. 19 om havner
og farvann og lov 15. august 2014 nr. 61 om losordningen gjelder
også etter at loven her har trådt i kraft.
Kommunale havner
som ved opphevelsen av lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann
ikke har havnekapital etter lovens § 47, er ikke omfattet av § 32
i loven her før Kongen bestemmer og tidligst fem år etter ikrafttredelsen.
Kongen kan gi overgangsbestemmelser.
§ 54 Endringer i andre lover
Fra den tid som
loven settes i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I lov 13. juni
1997 nr. 42 om Kystvakten skal § 12 første ledd lyde:
Kystvakten kan
føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av følgende
lover blir overholdt
-
a) lov 14. juni
1884 nr. 3 om beskyttelse av undersjøiske kabler og rørledninger
utenfor sjøterritoriet
-
b) lov 21. juni
1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og
utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster
-
c) sjøloven kapittel
6 A. Politiets kompetanse etter sjøloven § 145 og regler gitt i
medhold av den, gjelder tilsvarende for Kystvakten
-
d) lov 29. november
1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
-
e) småbåtloven
kapittel 3
-
f) skipssikkerhetsloven,
med unntak av kapittel 5
-
g) utlendingsloven
-
h) grenseloven, og
-
i) havne- og farvannsloven.
2. I lov 17. juni
2005 nr. 79 om akvakultur skal § 6 første ledd bokstav d tredje
strekpunkt lyde:
havne- og farvannsloven,
og
3. I lov 21. juni
2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy gjøres følgende
endringer:
§ 7 andre ledd
bokstav b oppheves.
Nåværende bokstav
c blir bokstav b.
4. I lov 20. april
2018 nr. 8 om grensetilsyn og grensekontroll av personer skal § 28
andre ledd nr. 2 lyde:
2. I lov 13. juni 1997 nr.
42 om Kystvakten skal § 3 andre ledd andre punktum lyde:
Kontroll kan likevel
ikke skje på land, med mindre dette fremstår som åpenbart nødvendig,
eller kontrollen gjelder overholdelse av grenseloven for personer
som har gått eller skal gå ombord i eller i land fra fartøy.