vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven
(tvangsmidler mv.)
I
I lov 15. mai 2008
nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her gjøres
følgende endringer:
§ 66 annet ledd bokstav b første
strekpunkt skal lyde:
§ 90 sjette ledd bokstav a skal
lyde:
§ 90 sjuende ledd første punktum
skal lyde:
Dersom slikt pålegg
som nevnt i sjette ledd
ikke blir fulgt, utreisefrist ikke er gitt, eller det er konkrete
holdepunkter for å anta at utlendingen ikke vil forlate riket innen
utløpet av fristen, kan politiet føre utlendingen ut.
§ 92 fjerde ledd fjerde punktum
skal lyde:
En utlending som blir pågrepet eller
internert har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem
med sin prosessfullmektig.
Nåværende fjerde og femte punktum
blir femte og nytt sjette punktum.
§ 99 annet ledd og nytt tredje
ledd skal lyde:
Tvangsmidler for
å sikre iverksettingen av et vedtak kan anvendes når det er fattet
vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket. Det samme gjelder under behandlingen
av en sak som kan føre til et slikt vedtak, med mindre annet følger
av de enkelte bestemmelsene i loven eller i forskrift i medhold
av loven.
Forvaltningsloven gjelder ikke for
bruk av tvangsmidler i medhold av loven her, med mindre annet er
særskilt fastsatt eller følger av forskrift til loven.
Ny § 99 a skal lyde:
§ 99 a Anke over kjennelser og beslutninger
om tvangsmidler
Ved anke over kjennelse
eller beslutning om tvangsmidler etter loven her gjelder bestemmelsene
i straffeprosessloven kapittel 26 tilsvarende så langt de passer.
§ 103 første ledd bokstav c
skal lyde:
-
c) har reisedokument,
billetter eller annet materiale som kan sikre iverksetting av vedtaket,
og det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra
seg iverksettingen, jf. § 106
d. Det samme gjelder under behandlingen av en sak som kan føre til et
slikt vedtak.
§ 103 tredje til fjerde og nytt
femte ledd skal lyde:
Uten utlendingens
skriftlige samtykke kan undersøkelser som nevnt i første ledd bare
foretas etter beslutning fra retten. Er det fare ved opphold, kan
beslutningen treffes av politimesteren eller den politimesteren gir
fullmakt. Uten beslutning som
nevnt i første og annet punktum, kan polititjenestemann foreta undersøkelser av
hus eller rom som etter sin art er tilgjengelig for alle, eller
er stedet for en virksomhet som krever tillatelse av politiet. Polititjenestemann
som etter beslutning fra politimesteren eller den politimesteren
gir fullmakt skal pågripe en utlending, kan i dette øyemed foreta
undersøkelse av utlendingens bolig eller rom, og foreta undersøkelse
på sted hvor det er særlig grunn til å anta at utlendingen oppholder
seg. Det samme gjelder polititjenestemann som har kompetanse til
å beslutte pågripelse etter § 106 a første ledd annet punktum, fordi
det er fare ved opphold.
Beslutning om undersøkelse skal
så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet
med undersøkelsen og hva undersøkelsen omfatter. En muntlig beslutning
skal snarest mulig nedtegnes. Før undersøkelsen foretas, skal beslutningen
så vidt mulig leses opp eller forevises utlendingen. Foreligger
det ingen skriftlig beslutning, skal det så vidt mulig muntlig opplyses
hva saken gjelder og formålet med undersøkelsen.
Ved gjennomføring av undersøkelser
etter denne paragraf gjelder reglene i straffeprosessloven §§ 199
(vitne til ransaking), 199 a (pålegg om å gi politiet tilgang til
datasystem ved ransaking), 200 annet ledd (tilkalling av medlem
av husstand eller nabo ved ransaking, og om å åpne adgang med makt
mv.) og 201 (skånsom ransaking) tilsvarende.
§ 104 første og annet ledd skal
lyde:
Dersom det foreligger
tvil om utlendingens identitet, eller det er konkrete holdepunkter
for å anta at utlendingen skjuler eller tilbakeholder opplysninger
om sin identitet, kan det foretas beslag av reisedokumenter, billetter, elektroniske lagringsenheter og
lagrede data som utlendingen er i besittelse av, eller
annet materiale som kan bidra til å avklare eller dokumentere identiteten.
Tilsvarende gjelder ved tvil om tidligere oppholdssted, når dette
har betydning for
retten til opphold i riket.
Når det er konkrete
holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksetting
av et vedtak, kan det foretas beslag av reisedokumenter og annet
materiale som kan dokumentere utlendingens identitet. Dette gjelder også under behandlingen
av en sak som kan føre til et vedtak som innebærer at utlendingen
plikter å forlate riket. Tilsvarende kan det foretas beslag
av billetter og penger eller andre formuesgoder til dekning av kostnader
som utlendingen plikter å dekke i forbindelse med utreisen. Kongen
kan i forskrift gi nærmere regler om størrelsen på beløpet som kan
beslaglegges.
§ 104 sjette og nytt sjuende
til niende ledd skal lyde:
Enhver som rammes
av beslaget, kan kreve spørsmålet om det skal opprettholdes brakt
inn for retten. Politiet sørger for at den som rammes av beslaget,
blir gjort kjent med denne retten. Rettens
avgjørelse treffes ved kjennelse.
Beslaget faller bort når vilkårene
i første til tredje ledd ikke lenger er til stede eller når utlendingen
forlater riket dersom vedtaket innebærer en plikt til dette. Om
det på et tidligere tidspunkt viser seg at det ikke lenger er behov
for beslaget, skal dette heves av politiet eller retten.
Politiet kan beslutte inndragning
av en ting som er beslaglagt i medhold av loven her, dersom verken
eieren eller besitteren er kjent, og det finnes rimelig av hensyn
til eieren. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet. Den som
påberoper seg å være eier eller besitter kan kreve saken forelagt
for retten innen 6 måneder etter at vedtak om inndragning er fattet.
Den som påberoper seg å være eier eller besitter kan også kreve
saken forelagt for retten etter utløpet av fristen, dersom politiet
fortsatt har hånd om tingen, og oversittelsen ikke bør legges vedkommende
til last eller når særlige forhold ellers tilsier det.
Reglene i straffeprosessloven §§ 204
(forbud mot beslag), 207 (gjennomføring av beslag) og 214 (tilbakelevering
av beslaglagte gjenstander) gjelder så langt de passer.
§ 105 første ledd bokstav b
skal lyde:
§ 105 annet og tredje ledd skal
lyde:
Pålegg om meldeplikt
og bestemt oppholdssted besluttes av politimesteren eller den politimesteren
gir fullmakt. Beslutningen
skal være skriftlig og opplyse om grunnen til pålegget. Utlendingen
kan kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for meldeplikt
og bestemt oppholdssted foreligger, og om det er grunn til å opprettholde
pålegget. Politiet sørger for at den som rammes av pålegget om meldeplikt
og bestemt oppholdssted, blir gjort kjent med denne retten. Retten avgjør saken ved kjennelse,
så vidt mulig innen rettsmøtets avslutning.
Er vilkårene i første ledd ikke
lenger oppfylt, skal pålegget opphøre.
Nåværende tredje ledd blir nytt
fjerde ledd.
§ 106 skal lyde:
§ 106 Vilkår for pågripelse og internering
En utlending kan
pågripes og interneres når
-
a) utlendingen
ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens
§ 21 eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at
utlendingen oppgir uriktig identitet,
-
b) det er konkrete
holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen
av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket. Pågripelse
og internering kan
også skje dersom det er vesentlig fare for at utlendingen vil unndra
seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen skal
overføres til et annet europeisk land i medhold av Dublin-samarbeidet,
jf. § 32 fjerde ledd. Pågripelse
og internering kan også skje under behandlingen av en sak som kan
føre til vedtak som nevnt i første og annet punktum,
-
c) utlendingen
ikke overholder meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted
etter § 105 første ledd bokstav c, og utlendingen har en sak til behandling
som ikke er endelig avgjort eller tidspunktet for utreisefristen
ennå ikke er inntrådt,
-
d) det er truffet
vedtak om utvisning og vedtaket er endelig eller det er ikke gitt
utsatt iverksettelse i forbindelse med klage, jf. § 90. Det er et vilkår
at utlendingen er utvist på grunn av ilagt straff og at det ut fra
utlendingens personlige forhold er fare for at utlendingen vil begå
nye straffbare handlinger,
-
e) utlendingen
ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe
seg gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen
for det aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument. Pågripelse og internering etter
første punktum kan også skje under behandlingen av en sak,
-
f) utlendingen
er i transitt i norsk lufthavn, med sikte på utsendelse,
-
g) utlendingens
søknad om beskyttelse mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet
i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d eller femte ledd. Dette
gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige
barn som også har søkt beskyttelse, eller
-
h) utlendingens
søknad om beskyttelse antas å være åpenbart grunnløs og skal behandles
i løpet av 48 timer. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig
eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse.
Det skal ikke besluttes
pågripelse eller internering dersom
det vil være tilstrekkelig med meldeplikt eller pålegg om bestemt
oppholdssted, jf. § 105.
Pågripelse og internering etter
første ledd bokstav a kan bare besluttes når det treffes tiltak
med sikte på å avklare identitet. Pågripelse og internering etter
første ledd bokstav b, c og d, kan bare besluttes når det treffes
tiltak med sikte på utsendelse.
§ 106 a skal lyde:
§ 106 a Pågripelse og fremstilling
Pågripelse besluttes
av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Når det
er fare ved opphold, kan en polititjenestemann foreta pågripelse.
Beslutning om pågripelse skal være skriftlig og inneholde betegnelse
av den pågrepne og en kort beskrivelse av grunnen til pågripelsen.
Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal
da snarest mulig nedtegnes.
Når noen er pågrepet
uten beslutning av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt,
skal spørsmålet om å opprettholde pågripelsen snarest mulig forelegges
for politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Ved opprettholdelse
skal det utferdiges en skriftlig beslutning.
Pågripelse foretas
så skånsomt som forholdene tillater. Ting som den pågrepne kan bruke
til vold eller til å unnvike, skal tas fra den pågrepne. I dette
øyemed kan utlendingens person undersøkes.
Den som blir pågrepet,
skal gis opplysning om grunnen til pågripelsen på et språk utlendingen
forstår. Foreligger det skriftlig beslutning om pågripelse, skal
utlendingen gis avskrift av beslutningen dersom vedkommende ber
om det.
Den pågrepne skal
snarest mulig gis adgang til å forklare seg for politiet. Straffeprosessloven
§ 230 femte og sjette ledd gjelder tilsvarende. Forklaringsrett
gjelder likevel ikke når
-
a) en utlending
som er utvist og ikke er gitt utreisefrist i medhold av § 90 sjette
ledd, pågripes ved løslatelse fra soning av dom,
-
b) pågripelse skjer
på grunn av fare for unndragelse og utlendingen allerede har oversittet
en fastsatt utreisefrist, eller
-
c) pågripelse skjer
etter at utlendingen har forklart seg overfor politiet i en alminnelig
utlendingskontroll, jf. § 21.
Når pågripelse
er foretatt, skal politiet sørge for underretning til den pågrepnes
husstand eller annen person vedkommende utpeker. Underretning kan
imidlertid unnlates dersom den pågrepne ikke ønsker slik underretning,
de nevnte personene befinner seg i utlandet, eller særlige grunner
tilsier det. Når underretning unnlates mot utlendingens vilje, og
ikke skyldes at de aktuelle personene befinner seg i utlandet, skal
spørsmålet forelegges for retten første gang utlendingen fremstilles.
Vil politiet beholde
den pågrepne, må vedkommende snarest mulig og senest den tredje
dagen etter pågripelsen fremstilles for tingretten på det sted der fremstilling
mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om internering. Dersom
utlendingen først var pågrepet etter straffeprosessloven, skal også
denne tiden medregnes, med mindre grunnlaget for pågripelse etter utlendingsloven
først oppsto i ettertid som følge av ilagt straff. Domstolloven
§ 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fremstillingsfristen.
Er fremstilling for retten ikke skjedd innen den andre dagen etter
pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken.
Ny § 106 b skal lyde:
§ 106 b Internering
Den tingrett som
den pågrepne fremstilles for, avgjør ved kjennelse om utlendingen
skal interneres. Politiet har plikt til å delta i rettsmøtet. Avgjørelsen
treffes så vidt mulig innen rettsmøtets slutning. Straffeprosessloven
§ 184 a gjelder tilsvarende. Kjennelsen skal angi lovhjemmelen og
gjøre rede for grunnen til interneringen. Det skal også gå frem
av kjennelsen at internering ikke er et uforholdsmessig inngrep.
Beslutter retten
internering av den fremstilte, fastsetter den samtidig en bestemt
tidsfrist for interneringen. Fristen skal være så kort som mulig
og må ikke overstige fire uker. Den kan forlenges ved kjennelse
med inntil fire uker av gangen. Dersom særlige omstendigheter tilsier
at fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning, kan
retten sette en lengre frist ved internering etter § 106 første
ledd bokstav a.
Samlet interneringstid
kan ikke overstige 12 uker, med mindre det foreligger særlige grunner.
Internering for å forberede eller gjennomføre en utsendelse kan bare
overstige 12 uker dersom utlendingen ikke samarbeider om gjennomføring
av utsendelsen eller det er forsinkelser med å fremskaffe nødvendige
dokumenter fra et annet lands myndigheter. Internering kan ikke overstige
18 måneder med mindre utlendingen er utvist som følge av ilagt straff
eller særreaksjon. Pågripelse og internering etter § 106 første
ledd bokstav g kan ikke overstige 7 dager. Pågripelse og internering
etter § 106 første ledd bokstav h kan ikke overstige 72 timer.
Når en utlending
er internert etter § 106 første ledd bokstav b annet punktum, gjelder
særskilte frister for gjennomføring av Dublin-prosedyrer, jf. Dublin
III-forordningen artikkel 28 nr. 3, jf. § 32 fjerde ledd.
Ved begjæring om
forlenget internering gjelder straffeprosessloven § 185 tredje til
femte ledd tilsvarende for politiets og rettens behandling av saken.
Interneringskjennelse
eller løslatelse kan til enhver tid omgjøres. Løslatelse skal skje
så snart retten eller politiet finner at interneringsgrunnen er
falt bort, eller når fristen for internering er utløpt.
Ny § 106 c skal lyde:
§ 106 c Særlige regler om pågripelse og
internering av mindreårige
En mindreårig utlending
kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres
i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor
tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll,
eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt
avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For
øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt
avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen
som gir grunnlag for interneringen.
Hensynet til barnets
beste skal alltid vurderes som et grunnleggende hensyn i saker om
pågripelse og internering, herunder ved vurderingen av om det i
stedet kan iverksettes alternative tiltak, jf. § 105. I avgjørelser
som omfatter barn, er barnet part, og det skal fremgå av en kjennelse
om internering hvordan hensynet til barnets beste og muligheten
for alternative tiltak er vurdert.
En mindreårig
utlending som blir pågrepet, skal normalt ikke holdes lenger enn
24 timer. Vil politiet beholde en pågrepet mindreårig utlending,
må fremstilling skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen.
Ender fristen på en helgedag eller dag som etter lovgivningen er
likestilt med helgedag, forlenges fristen med én dag.
Politiet skal varsle
barneverntjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter
at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel
skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner
tilsier det. Barneverntjenesten skal så vidt mulig avgi en skriftlig
uttalelse i saken, med mindre retten eller barneverntjenesten finner
det åpenbart unødvendig. Barneverntjenesten skal delta i møte om
internering dersom retten eller barneverntjenesten finner deltagelse
nødvendig. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.
Barn som er i stand
til å danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning
til å bli hørt før retten treffer sin beslutning om internering.
Barnet kan høres personlig eller gjennom foreldre, representant
eller andre som kan uttale seg på vegne av barnet. På hvilken måte
barnet skal høres, må vurderes av retten ut fra forholdene i den
enkelte sak. Barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med barnets
alder og modenhet.
En mindreårig utlending
kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid
skal ikke overstige 3 døgn, med mindre det foreligger særlige og
sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at
familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for
at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 3 døgn etter
kjennelsen om internering, eller at det er klarlagt et tidspunkt
for uttransportering som ligger nært i tid. I de tilfeller hvor
det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 3 døgn, skal
samlet interneringstid ikke overstige 9 døgn.
Nåværende § 106
a blir ny § 106 d.
§ 107 første ledd skal lyde:
En utlending som
pågripes og interneres i
medhold av § 106 første ledd, skal som hovedregel anbringes i utlendingsinternat
eller på annet særskilt tilrettelagt innkvarteringssted. På særskilt
tilrettelagt innkvarteringssted som nevnt i første punktum gjelder
reglene i tredje til åttende ledd så langt de passer.
§ 130 annet ledd skal lyde:
En utlending kan
pågripes og interneres etter §§ 106 til 106 c dersom
utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser,
og dette er fastslått i et vedtak i utlendingssaken, og det treffes
tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse. Bestemmelsene om lengste
samlede tid for internering
i § 106 b tredje ledd gjelder ikke.
II