Spørsmål
Turid Kristensen (H): Mitt spørsmål går til kultur- og likestillingsministeren.
Det har blitt snakket mye om den dyrtiden vi nå lever i, også i denne salen og under trontaledebatten nylig. Det har også vært mye oppmerksomhet om hvilke konsekvenser dette får for familier med barn og unge, og om hvordan familiene har måttet velge bort å bruke penger på idrett og fritidsaktiviteter fordi pengene ikke lenger strekker til.
Statsråden har selv fortalt hvor viktig hun mener det er at alle får anledning til å delta i idrett og fritidsaktiviteter. Jeg deler statsrådens oppfatning av hvor vondt det er at ikke alle barn og unge får denne muligheten – muligheten til å være sammen med venner og klassekamerater på fritiden, få oppleve fellesskap, mestring og inkludering, hvordan deltakelse i idrett og fritidsaktiviteter er med på å forebygge utenforskap, og hvor viktig dette er for å kunne gi alle barn en god barndom og oppvekst.
Like før statsbudsjettet ble lagt fram på fredag, varslet statsråden i TV 2 et kraftig oppgjør mot idrettsfattigdom, og det er jo veldig bra. Overraskelsen var allikevel stor da jeg så at dette kraftige oppgjøret ikke var noe annet enn å følge opp noe Stortinget allerede hadde bedt regjeringen om å gjøre: å legge fram en plan for å inkludere alle barn som ønsker det.
Det var også overraskende at regjeringen har tenkt å bruke nesten et helt år på dette arbeidet. Det var i hvert fall ikke Høyres intensjon da vi var med på å fremme dette forslaget. Idretten og veldig mange foreninger har vært tydelige i sin beskrivelse av problemet. Problembeskrivelsen er ikke ukjent. De har gitt mange innspill til hva de mener løsningen bør være, og det er vanskelig å forstå at dette skal ta så lang tid. Det er også overraskende at det ikke var satt av mer enn 10 mill. kr til det statsråden kalte et kraftig oppgjør og mål om en ambisiøs plan, selv om statsråden var tydelig på at hun var klar over at det ikke var nok, men det viste at regjeringen ønsket å gjøre noe.
Mener statsråden fremdeles at det hun la fram, kan kalles et kraftig oppgjør med idrettsfattigdom og et godt svar på det? Ser ikke statsråden at det nå haster med å få på plass bedre ordninger, og hva har statsråden tenkt å gjøre i mellomtiden for dem som står utenfor? Og kan hun sørge for fortgang i dette arbeidet?