Spørsmål
Kirsti Bergstø (SV): Sist helg hadde Arbeiderpartiet landsmøte. Jeg har lyst til å starte med å gratulere med det. I forkant av landsmøtet var det flere som ønsket en debatt om den såkalte arbeidslinja og nivået på ytelser. SV er blant dem som har ønsket denne debatten velkommen, fordi vi ikke ser noen motsetning mellom målet om arbeid og aktivitet til alle og en sosialpolitikk med ytelser man faktisk kan leve av. Men vi ser store problemer med en arbeidslinje som lever opp til mantraet om at det skal lønne seg å jobbe, fordi den baserer seg på en antagelse om at det er mangelen på vilje og motivasjon som gjør at folk ikke er i jobb. Konsekvensen blir jo at ytelsene skal ligge under den lavest mulige tenkte lønnen på en jobb man kunne hatt, om helsen var annerledes. Derfor styres nivået på ytelsene i dag av frykten for at noen skal få litt for mye i trygd, istedenfor erkjennelsen av at folk og familier lever i fattigdom.
Politikken har gradvis blitt styrt av denne forestillingen om at hvis man bare holder ytelsene nede, vil de økonomiske insentivene gjøre at folk blir friske nok til å delta i jobb, fordi det lønner seg – som om det er noe vi kan velge selv. Landsmøtet til Arbeiderpartiet vedtok at «Arbeiderpartiets mål er at nivået på trygdeytelsene sikrer at folk kan leve anstendige liv». Vi vet at det er flere trygdeytelser mange folk er avhengige av, som ligger på et nivå under fattigdomsgrensen. En ting jeg har tenkt på etter at jeg så det vedtaket, er om statsministeren mener at et anstendig liv innebærer et liv over eller under fattigdomsgrensen.