Spørsmål
Emma Watne (R): Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen.
Pensjonsreformen har gjort at vi alle må forholde oss til kompliserte begreper, som «levealdersjustering». Kort fortalt betyr det at pensjonene kuttes år for år. Som eldre arbeidstakere blir man dermed stilt overfor et vanskelig valg: å stå lenger i jobb eller å få en pensjonisttilværelse der man må telle hver krone. For eksempel må jeg som er født i 1987, jobbe til jeg er 74 år og 4 måneder for å kompensere for kuttene i pensjonsreformen. For politikere og andre med fysisk behagelige jobber er det kanskje et reelt valg, men for renholdere, kokker og butikkmedarbeidere er dette det som amerikanske gangstere ville ha kalt «an offer you can’t refuse». Det er komplett urealistisk at arbeidsfolk med tunge yrker skal jobbe til de godt over 70 år. Med mindre man vil ofre helsen, er det eneste alternativet å bli en fattig pensjonist.
Det urettferdige med levealdersjusteringen er at en ikke tar hensyn til dødens klasseskille. Det er nemlig ikke tilfeldig hvor lenge folk lever. Folk med behagelige kontorjobber lever lenger enn dem som vasker kontorgolv. Høyt utdannede lever lenger enn dem med færre år på skolebenken. De rike lever lenger enn dem som har lite. Statistikken viser at mannlige kokker i snitt lever sju år kortere enn leger. På LO-kongressen vil man om kort tid ta debatten om levealdersjusteringen er riktig.
Mitt spørsmål til statsråden er om hun vil ta initiativ til å gjøre noe med det usosiale utslaget av levealdersjusteringen når Stortinget skal behandle evalueringen av pensjonsreformen til høsten.